Jeg møtte for en god stund siden en ung kvinne som var blitt voldtatt gjennom store deler av livet, faktisk er hun en av mine klienter. En overraskende ressurssterk ung kvinne. Jeg kunne ikke se på henne at noen hadde utnyttet både hennes kropp og intellekt fra hun var en liten pike, kanskje sågar fra hun var baby.
Jeg hørte den samme unge kvinnen fortelle sin historie. Hun åpnet døren til et indre liv de færreste hadde tilgang til. Hun fortalte om overgrep man vanskelig kan forestille seg, av mennesker som burde vært glad i henne og som på et sykelig vis kanskje også var det. Hun fortalte om fluortabletter som gjorde henne døsig og etterhvert bevisstløs. Hvordan hun våknet opp med en fremmed og torturert kropp, i stedet for sin egen. Hun fortalte om straff i dusjen og en rolle som fars elskerinne og hore. En mørk historie som etterlater seg spor og gir deg søvnløse netter, fordi bildene oppsøker deg.
Jeg bistår denne unge kvinnen i hennes kamp om rettferdighet og møter motstanden fra samfunnet sammen med henne. Politiet som beklageligvis må prioritere andre saker. Begjæringer om etterforskningskritt som ikke etterkommes. Klager til Statsadvokaten og en bønn til Riksadvokaten. En reell verden for mange voldtatte og misbrukte små barn. Det lille barnet bor nemlig inne i henne fremdeles og får ikke fred, fordi hennes historie ikke blir anerkjent.
Illustrasjonsfoto: Colourbox.no
Voldtekt etterlater seg noen av de sterkeste etterreaksjonene vi kjenner til innenfor traumeområdet. Hvordan responderer så et lite barn på den grove utnyttelsen, torturen på kropp og sjel, ikke minst det å ikke bli tatt på alvor?
Alle voldtektsofre opplever ettervirkninger og så mange som halvparten får så sterke plager at de diagnostiseres med posttraumatisk stresslidelse. Altfor mange opplever også alvorlige helsemessige problemer. Svært mange endrer sine forventninger til verden, blir utrygge og sårbare, får problemer med å fungere i skole, studier og jobb, for ikke å glemme nære relasjoner. Intimitet og seksualitet påvirkes svært negativt. Problemene går ikke bare over av seg selv, de blir gjerne ofrenes nærmeste følgesvenn gjennom livet.
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har vist til at én av ti kvinner har opplevd voldtekt, og for halvparten av dem skjedde voldtekten før de var 18 år gamle. For de fleste skjer voldtekten i ung alder, i en fase av livet der en skal utvikle tillit til andre mennesker og etablere nære forhold. Barn som utsettes for overgrep i oppveksten kan få forstyrrelser i utviklingen av de helt grunnleggende funksjoner, som aktivering, affektregulering, kognitiv utvikling, motorisk og kroppslig utvikling, og utrygg tilknytning.
Etter å ha møtt flere som ble voldtatt eller seksuelt misbrukt som barn, har jeg på nært hold fått kjennskap til hvor smertefullt livet etter voldtekten kan være. Etter å ha blitt kjent med den ovenfor omtalte unge kvinnen forstår jeg også hvor maktesløs hun føler seg i forhold til systemet, i tillegg til de lidelsene som jager henne hver eneste dag. Jeg skremmes av de bildene som maner seg frem gjennom fantasien min, hennes er bilder av realiteten.
Illustrasjonsfoto: Barnejuristen
Hvordan føler ofrene seg når nesten samtlige anmeldte saker henlegges? Det er enkelt å forstå at de som har opplevd tortur mot egen kropp opplever belastninger ved å anmelde, og jeg vet at maktesløsheten overtar når henleggelsen kommer. Hvilke grep kan forbedre situasjonen deres?
Jeg mener at de mange henleggelser vitner om en alvorlig systemsvikt. Fornedringen av å ha blitt utnyttet og skamfert forsterkes på den måten gjennom rettssystemet. Det oppleves som en dobbel krenkelse. Først voldtatt av overgriperen og deretter av systemet.
Det er innlysende at en anmeldt voldtekt ikke automatisk skal behandles som en realitet, men det må jo være mulig å forbedre systemene slik at ikke så vanvittig mange saker henlegges og så ubegripelig mange skyldige gjerningsmenn går fri. At ni av ti skulle anklage uskyldige mennesker uten grunn, er vanskelig for meg å tro. Den unge kvinnen jeg har referert til for eksempel, har ytterst lite å vinne på sine påstander. Det er ingen umiddelbar lindring av hennes lidelser å oppnå. Hun ønsker bare at hennes sannhet anerkjennes. At systemet forbedres og gjerningsmennene straffes. Hun mener at dersom ni av ti kommer unna med overgrep blir det fritt fram for seksualforbrytere.
Det er vanskelig å si hva som kan sikre flere domfellelser. Kanskje ville mer kunnskap om konsekvensene av voldtekt og seksuell tortur gjøre politiet bedre rustet til å gjøre jobben sin? Kanskje ville forståelsen for både den første og andre krenkelsen motivere systemet? Personlig tror jeg at godt politiarbeid kan suppleres med omfattende helsefaglige utredninger og muligens underbygge betroelsene om voldtekt i større grad. Det jeg imidlertid vet, er at ansvaret i stor grad veltes over på ofrene. Det er nemlig de som må anmelde. De bør i tillegg være rimelig ressurssterke for å klare å drive sin egen sak fremover.
Dersom du eller noen du kjenner trenger hjelp til å anmelde seksuelle overgrep og kanskje bistand til å orke å stå i egen sak, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected]. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.
Og du, takk for at du leser! <3