Vi må sikre at de sykeste barnevernsbarna får helsehjelp, sa barneombudet nylig. Et betimelig spørsmål ville kanskje vært hvorfor barna blir så syke i barneverntjenestens omsorg. Barneombudet viser til at barneverntjenesten må ta ansvar for barn som skulle vært helsetjenestens ansvar, i tillegg til barna som er barneverntjenestens ansvar og som trenger helsehjelp. At 261 barn flyttes til sammen over 2000 ganger mellom ulike barneverninstitusjoner, vitner slik jeg oppfatter det, om en skandaløs systemkollaps, og det synes helt opplagt at barna blir alvorlig syke.
Når barn og unge blir alvorlig psykisk syke og vurderer å ta livet sitt, mener jeg det er viktig å avdekke hva grunnen er, og hvorvidt barneverntjenesten er å anse som rett instans. Når psykiatrien anbefaler kontakt med barneverntjenesten, strider det mot kravet om forsvarlige vurderinger, og samfunnet svikter totalt. Når ble barneverntjenesten rette instans til å sette diagnoser og vurdere psykisk helsehjelp? Er de kompetente til å vurdere hvorvidt en plassering på institusjon, kan være det beste for et psykisk sykt barn? Svaret synes innlysende. En skal vite at flere av disse institusjonene baserer seg på turnusarbeid, således også manglende omsorg og kan aldri forveksles med et hjem. Mange av disse barna trenger nettopp omsorg og et hjem, for å komme seg videre. Det surrealistiske er når barneverntjenesten ikke evner å se det.
Slik Barnejuristen ser det, vitner det om det totale systemkollaps, når barns fremtid selges på anbud til høystbydende, i et system blottet for omsorgsevner. Jeg undrer meg over hvilket ledd i prosessen som svikter disse barna mest. Hva slags behandling trenger disse barna, og er de faktisk syke?
Mens systemet er ute etter å sette en merkelapp på barna og gi dem flest mulig diagnoser, skader de seg, eller forsøker å ta sitt eget liv. Som advokat har jeg opplevd omsorgsovertakelser av barn og unge, som har levd under både omfattende og moderat omsorgssvikt. Det synes opplagt at barn ikke kan leve med vold, seksuelle overgrep og grov omsorgssvikt. Det som ikke synes like opplagt, er hvorfor barn som kan hjelpes i nærmiljøet og som kan dra nytte av sine omgivelser, flyttes til en institusjon på andre siden av landet. Jeg har sett barn bli alvorlig syke av det. Noen av dem har fått en psykose. Det er hårreisende når hjelperne i samfunnet bidrar til at barn og unge blir syke.
Det at barn under barneverntjenestens omsorg skader seg selv og tar sitt eget liv, vitner om en total systemkollaps, hvor prinsippet om barnets beste blir ignorert. I enhver sak om barn, er nettopp «barnets beste» en grunnpilar. Hvordan kan etaten som skal forvalte prinsippet, velge helt andre premisser for det, enn de forventer av hele landets foreldre?
Hva med å hjelpe barnet der det er? Hva med å hjelpe familien under ett? Det biologiske prinsippet blir noen ganger sterkt undervurdert, for i det hele tatt å forsvare sviket systemet etablerer.
Når barnevernet blir helsevesenets eneste løsning, er det kanskje ikke rart at barn blir alvorlig syke. Livet, som i utgangspunktet var vanskelig å leve, blir for mange umulig å leve når barneverntjenesten fratar disse barna alt håp på trygghet, omsorg og kontinuitet. Hovedargumentene til barneverntjenesten for å ta barna ut av sine familier. Hvorfor skal barneverntjenesten overta et ansvar de ikke klarer å forvalte?
Illustrasjon: iStockphoto
Forstå meg rett. Det er ingen tvil om at barn som opplever vold, misbruk, alkohol, rus og annen grov omsorgssvikt bør flyttes til en ny omsorgsbase. Disse barna vil åpenbart ha særlige behov, og barnevernloven er klinkende klar: Når barn plasseres utenfor hjemmet, skal det offentlige sørge for omsorg i et stabilt miljø og kontinuitet i omsorgen. Loven gjelder også for de barna som ikke har opplevd grov omsorgssvikt, som har vanskeligheter med å tilpasse seg eller som samfunnet ikke evner å romme. Alle barn har krav på omsorg i et stabilt miljø og kontinuitet i omsorgen. Barneverntjenesten vurderer foreldrene som omsorgsbase. Hvem vurderer barneverntjenesten?
Dersom barns skjebne styres av økonomiske forhold, fremfor prinsippet om barnets beste, resulterer det i alt annet enn et stabilt miljø og kontinuitet i omsorgen. Som kasteball fra lege til lege, fra psykolog til psykolog og fra institusjon til institusjon, utsettes barna for omsorgssvikt på systemnivå. Ikke minst utgjør det den totale fallitterklæring fra helsevesenets side. Når sårbare barn flyttes rund blir de sykere. De fleste er enige om det. På den måten produserer systemet både sykdom og pasienter. Diagnosene blir alvorligere jo lenger barna går uten den hjelpen de er i behov av. Barn som er psykisk syke, bør åpenbart være helsevesenets ansvar, forutsatt at de faktisk er syke.
De fleste av oss har fått erfare at livet ikke alltid er for pyser. Det synes på det rene at psykisk helsehjelp ikke alltid kan behandle livsutfordringer og menneskelig lidelse. Det vi erfarer, er imidlertid at livsutfordringer og menneskelig lidelse kan ta liv. Dermed er det jo også så viktig at disse barna, som synes livet er vanskelig og strever, blir møtt, anerkjent og tilbudt riktig hjelp. Selvskading og selvmord synes å være en konsekvens av et system som ikke makter å hjelpe barna som strever. Barn og unge kan ha en destruktiv atferd, uten å være psykisk syke. Selvskading og selvmord kan også være en konsekvens av at systemet ikke makter å hjelpe dem.
Skulle du eller noen du kjenner trenge juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected]. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.
Har du tenkt tanken? Hva om du tiltales for noe du ikke har gjort? Å ha slått barna dine, for eksempel. Hvilke krefter vil i så tilfelle trekke i den ene og den andre retningen? Hvilke bevis jobber mot deg og hvor kommer de fra? At du trenger en god advokat, synes innlysende. Et sentralt spørsmål slik jeg oppfatter det, er imidlertid om det politisk bestemte systemet vårt fremdeles vil mene at det er en skandale om du blir uskyldig dømt?
Foto: Illustrasjonsfoto
Den såkalte uskyldspresumpsjonen, om at enhver skal anses uskyldig inntil skyld er bevist etter loven, fremkommer av Grunnloven. Prinsippet om uskyldspresumsjonen er imidlertid noe omstridt. Barnejuristen har gjort seg noen interessante erfaringer og påfølgende tanker om nettopp prinsippet. Med barna i fokus selvsagt.
En av mine klienter fikk nylig en dom fra lagmannsretten. Frifunnet for flere forhold som vedkommende ble dømt for i tingretten. Lagmannsretten nedjusterte forholdet fra å dreie seg om mishandling i nære relasjoner, til kroppskrenkelse. For de særlig interesserte straffes den som ved trusler, tvang, frihetsberøvelse, vold eller andre krenkelser, alvorlig eller gjentatt mishandler sine nærstående, med inntil 6 år. Til sammenligning har kroppskrenkelse en strafferamme inntil 1 års fengsel.
Min klient ble i tingretten dømt for å mishandling i nære relasjoner. En la vekt på at barna ble utsatt for regelmessig vold og at de levde i et regime av frykt. I lagmannsretten derimot, ble vedkommende dømt for ett forhold av kroppskrenkelse på ett av barna, ikke alle. Lagmannsretten var satt med 7 dommere. To fagdommere og 5 meddommere. Det synes opplagt at de fleste styres noe emosjonelt av de detaljerte påstandene i saken. Det er utvilsomt vondt å få situasjoner skissert, hvor barn skal ha blitt slått. En grusom påstand om at barna hadde vært utsatt for grov mishandling over flere år.
Jeg undrer jeg meg over hva slike situasjoner gjør med barna.
Under de to ukene vi tilbrakte i retten, spurte jeg 3 forskjellige psykologer innkalt som påtalemyndighetens vitner. De uttalte alle tre, at dersom barna ikke var utsatt for mishandling, men ble spurt regelmessig og på stadig nye måter, ville de kunne komme til å svare det de voksne ønsket å høre. Barna ville med kunne utvikle falske minner. Det gir selvsagt rom for tvil.
La meg bare kjapt male et dystert bilde for deg. Du blir tiltalt for å slå dine egne barn. Noen påstår å ha sett at du slår barna dine. Senere fremkommer imidlertid opplysninger om at vedkommende som hele tiden har påstått å ha sett dette, slett ikke så det, men har fått det beskrevet av en tredje person. Vedkommende tredjeperson ble aldri avhørt av politiet. Det eneste påståtte vitne.
Barna dine derimot blir avhørt av politiet. Først på stedet, deretter i flere tilrettelagte avhør. Gjennom hele prosessen og løpende gjennom flere år, avhøres barna av barneverntjenesten, psykologer og andre såkalte hjelpere i systemet. Det fremkommer informasjon om at politiet har snakket med barna flere ganger, før de tar opp det offisielle avhøret på bånd. Barna dine har ikke hatt en lovpålagt verge til stede og de har ikke foretatt en vurdering av barnas sårbarhet og hvorvidt barna er i behov av et tilrettelagt avhør. Avhørene ble riktignok tatt opp på bånd, men ikke på film. Du hører hvordan barna dine blir stilt ledende spørsmål og det vises til tidligere samtaler, selv om de egentlig ikke skal ha blitt gjennomført. Du hører politiet si til barnet ditt: «Jammen i stad sa du jo at….». «Når pappa slår, slår han med knyttet hånd da?» og «Det er straffbart å lyve, du sa noe annet tidligere». På et eller annet tidspunkt vil barn svare det voksne ønsker å høre, for å slippe unna en uholdbar situasjon.
Når voksne mennesker tiltales for å slå barna sine, kobles automatisk barneverntjenesten på. Et sentralt spørsmål er; «Hva synes vi om foreldre som slår barna sine, og hvor mye tvil knyttet mot skyld makter vi å møte dem med?».
Foto: Illustrasjonsfoto
Forestill deg at barna dine akuttplasseres, og du blir brakt inn til avhør, mens politiet leter etter bevis hjemme hos deg. Bevis på at du ikke er troverdig og at du regelmessig slår barna dine.
Du forsøker å forklare alle arr på kroppen til barnet ditt. Du forsøker å forklare at blåmerkene stammer fra lek, fall på sparkesykkel og fra klatrestativ. Overlegen som stiller som vitne for påtalemyndigheten derimot, kan ikke utelukke at det stammer fra lek. Han påpeker imidlertid at mandatet fra både politi og barneverntjenesten gjør det enkelt å konkludere med slag. Overlegen viser også bilder av barna dine, med hovne øyne og et mer eller mindre apatisk blikk. Overlegen mener du har slått barna dine med knyttet hånd midt i ansiktet.
Beredskapsforeldrene til barna dine, det første stedet de ble plassert etter at du ble arrestert, forteller en helt annen historie. De rapporterer om ulykkelige barn som gråt uavbrutt i en uke, mens de ventet på at du skulle kome å redde dem ut av situasjonen. Det er slik beredskapsforeldrene forklarer de hoven øynene. Beredskapsforeldrene forklarer seg om barn i dyp sorg, som nekter dem å vaske klærne deres, for da forsvinner lukten av deg og hjemmet deres. Aftenbønner som preges av dype ønsker om å komme hjem til deg. De benekter at du har slått dem. De forstår ikke hvorfor de ikke kan få komme hjem. De er redde, alene og ønsker trøst, nærhet og kjærlighet fra deg.
Du får treffe barna dine 6 ganger i året á to timer, under tilsyn. Det har retten bestemt, da du sto i både fylkesnemnda og i tingretten, og anførte at det beste for barna dine er å komme hjem til deg. Selvsagt får ikke barna dine komme hjem. Du venter jo tross alt på å få saken om mishandling i nære relasjoner prøvd for retten. Her er du skyldig til det motsatte er bevist. Forvaltningens mange sanksjonsmuligheter, og jakten på syndere bærer preg av troen på skyld. Nav-saken er en bekreftelse på dette, ikke minst Birgitte Tengs saken.
Rettssikkerheten i Norge står sterkt. Domstolene er uavhengige. Det samme er påtalemyndigheten, selv om det nok ikke anses å være formalisert. Det er imidlertid en sørgelig sannhet, at vi ikke uten videre kan ta de grunnleggende rettssikkerhetsgarantiene for gitt. Det er for mange eksempler både fra straffeprosessen, forvaltning og i velmente lovforslag, på at skyldspørsmålet om skyld tas for lett på. Slik risikerer du å bli dømt i tingretten, for deretter å dømmes langt mildere i lagmannsretten. Hva kan man oppnå i Høyesterett? Ja, det vet vi ikke. Det kommer an på deres vurdering av både faktum og bevis.
Hvorfor er det sånn, spør kanskje du. Og jeg må berømme deg for å stille særdeles treffende og gode spørsmål.
Selv om domstolenes kjerneoppgave er å treffe bindende avgjørelser i rettsspørsmål ved anvendelse av rettsregler på faktiske forhold, synes prosessen noen ganger relativt tilfeldig. Et ganske aktuelt og illustrerende eksempel er Depp-Heard saken i USA. Troverdighet står sentralt. Hvem kan presentere sin sak på best mulig måte? Hvem evner å fremstå som uskyldig? Ikke minst hvem makter å fremstå som den som forvalter sannheten? Gjør det dommen rettferdig og riktig? Det er jo for slike tilfeller uskyldspresumsjonen innenfor straffbare lovbrudd skal ha avgjørende vekt.
I min klients sak for lagmannsretten, var retten satt med 7 dommere. To fagdommere og 5 meddommere anså min klient skyldig i kroppskrenkelse på ett av barna. Hadde det ikke vært for de to fagdommerne med omfattende juridisk kunnskap, hadde min klient på nytt blitt dømt for mishandling i nære relasjoner på alle barna, og hadde således risikert ubetinget fengsel inntil 6 år. De fem meddommerne, bortsett fra én, var overbevist om at min klient var skyldig. Dette var følelsesstyrt, og bygde på barneverntjenestens uttalelser, ikke minst de sakkyndige psykologene, som hadde fått sine opplysninger fra barneverntjenesten. Likevel kunne ikke retten utelukke, at barna over tid var gitt et falskt minne. De mente imidlertid at det var bevist, at det ene barnet var slått ved én anledning.
Tiltalte skal alltid frifinnes dersom det er rimelig og fornuftig tvil i forhold til om tiltalte har gjort det tiltalte er tiltalt for.
Barnejuristen har alltid barna i fokus. Hva vil hun således kommunisere med dette? Hvorfor opptrer Barnejuristen overhodet som forsvarer i sak med påstand om mishandling av barn? Jo, det skal jeg forklare deg.
Jeg mener som de fleste andre advokater, at uskyldspresumsjonen er en viktig grunnpilar i enhver rettsstat. Tvil om den faktiske siden ved et eller flere straffbarhetsvilkår, må komme den tiltalte til gode. Det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden, dermed bør en domfellelse ikke baseres på troverdighetsvurderinger. Uskyldspresumsjonen bringer legitimitet til et system som et opplyst folk skal kunne tro på. Målet er nemlig en rettferdig prosess. Men – kravet om effektivitet og økonomi, puster enhver tiltalt i nakken. Samtidig som det er fristende å omgå uskyldspresumsjonen med gode intensjoner. Når det handler om barn liker vi å tenke at tiltalte skal straffes strengt, og det er vanskelig å tro at påstanden ikke stemmer.
Hvor mange skyldige skal gå fri for hver uskyldige som blir dømt, uten at rettsvernet blir såpass svekket at rettsstaten mister sin legitimitet? Jeg mener det er et svært interessant spørsmål. De fleste av oss er lovlydige borgere, som har større forventninger til rettsvernet enn til rettssikkerheten. Barnejuristen opplever at rettssystemet vårt stort sett fungerer godt, og sørger over de tilfellene der uskyldspresumsjonen må vike, slik at noen kan straffes. Hva gjør det med barna? Det er selvsagt ikke til barnas beste dersom foreldrene blir uskyldig dømt. Barna blir også dømt, til å leve et annet liv enn det de i utgangspunktet hadde rett på.
All rimelig og fornuftig tvil skal komme tiltalte til gode. Overveiende sannsynlighet er ikke nok til å domfelle noen.
Dersom du ble urettmessig dømt og fengslet for å ha slått barna dine, ville du ikke få treffe dem mer enn 4-6 ganger i året, á to timer, under tilsyn. Du vil aldri kunne spørre barna dine hvorfor de har sagt det du blir fortalt at dem har sagt. Tilsynsføreren vil stanse deg. Du vil bli overvåket, med en overbevisning om at du har mishandlet barna dine, selv om du ikke er dømt. Barna dine vil tenke at du ikke er interessert. Du er jo mamma, eller pappa og fikser alt. Hvorfor kommer du dem ikke til unnsetning. Hvorfor vil du ikke ha dem med deg hjem igjen? En smertefull tanke ikke sant? Som synes helt nødvendig, dersom du faktisk mishandler barna dine og lar dem vokse opp under uverdige forhold, preget av redsel og tortur. Men hva om du ikke har gjort det? Vil du noensinne få barna dine tilbake?
En skal vite, at på nåværende tidspunkt, er min klient dømt for ett tilfelle av vold på ett av flere barn. Før påske var hun dømt for langvarig mishandling av flere barn. Hvordan kan to instanser komme til helt forskjellige domsslutninger? Mine tanker går til barna som opplever urett, de blir også dømt på urettmessig vis.
Avslutningsvis vil jeg påpeke, at vold bør straffes og jeg kan være tilbøyelig til å diskutere strenge og preventive straffeutmålinger i saker hvor barn utsettes for vold. Det er viktig for meg å understreke. All vold mot barn er forbudt i Norge. Etter barnekonvensjonen artikkel 19, har alle barn rett til et liv uten vold og overgrep. Ifølge barneloven § 30 har ikke foreldre lov til å bruke vold mot barn. Likevel er det viktig at enhver anses uskyldig i å ha begått en straffbar handling, inntil skyld er bevist. Prinsippet gjenspeiler at det er ødeleggende, for både tiltalte og i dette tilfellet barna, dersom man domfelles for handlinger man ikke har begått. Av og til må er det viktig å se det fra dette perspektivet også.
Skulle du eller noen du kjenner trenge juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected]. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.
