I dag er mange barn ute å leter etter påskeegget sitt. Hva har du fylt påskeegget med i år? Noe søtt og godt er aldri feil, men jeg håper du har funnet frem noe av litt ekstra verdi også. Til barnas beste. Du spør meg kanskje hva jeg mener med det? Hva er egentlig barns beste? Og hvordan bidra til det? Sist men ikke minst, hva i alle dager har påsken med det å gjøre?

 

Illustrasjon

 

Tja, gode spørsmål synes jeg. Hva kan vi som foreldre bidra med i påsken som er til barnas beste? Tiden vår kanskje? Oppmerksomheten? Ikke minst noen tanker rundt hva vi ønsker at barna våre skal lære, forstå og gi videre. Hva slags mennesker ønsker vi at barna våre skal bli? La meg forklare. Dagens foreldre skal være autorative, samtidig som de skal vise varme og omsorg for barna sine. De skal regulere og veilede dem, samtidig som de arbeider lange dager, henter og bringer til fritidsaktiviteter og implementerer bonusbarn og familier på kryss og tvers. Påsken er imidlertid en typisk familiehøytid og tro det eller ei, velger ungdommen i huset å tilbringe påsken sammen med deg, har du gjort en særs god jobb. Det er faktisk dem som klarer seg best i livet. De har sjeldnere angst og depresjon enn ungdommene som er lite sammen med familien sin. Det er verdt å ta med seg inn i påskehøytiden – for oss alle. Vi som foreldre kan altså bidra til en positiv utvikling for våre barn gjennom å skape gode tradisjoner i familien. Egentlig handler det jo bare om å bruke tid sammen med barna. Det handler om aktivt samspill. Du synes kanskje det høres såre enkelt ut? Det er imidlertid så mye som kan komme i veien for det – hverdagen blant annet. Dessverre er det mange foreldre som knapt har tid til å være sammen med barna sine. I alle fall langt fra så mye som de ønsker, som barna ønsker og som barna åpenbart har behov for.

 

Før du gjemmer påskeegget i dag, tenk litt på det. Gjør litt ut av det. Det er ingen tvil om at det å skulle oppdra et barn er noen av de vanskeligste og mest ansvarsfulle oppgavene man som voksen kan bli stilt ovenfor. Men vi kan ikke glemme at det også er en av de mest tilfredsstillende oppgavene vi tar på oss. Jeg vil til og med kalle det den viktigste oppgaven vi blir satt til å løse, uten å inneha noen formell utdannelse til å takle det. Ikke det at vi overhodet ikke har peiling, vi vet jo alle litt om oppdragelse. Vi har plukket opp noe fra omgivelsene, samtidig som vi benytter oss av egen erfaring fra oppdragelsen vi selv har fått. Det gjør også gamle mønstre fra egen oppvekst lett overførbare på egne barn. Hvordan kan vi så plukke ut det beste? Hva ønsker vi egentlig at egne barn skal lære, hvilke grenser skal det forholde seg til og hvilke metoder skal vi anvende? Er det for eksempel nødvendig med disiplin? Hvordan gi barnet selvtillit? Hvordan oppdra lykkelige barn? Jo, kanskje det virkelig har noe for seg å tilbringe tid sammen?

 

Illustrasjonsbilde: iStock

 

Nyere forskning tyder på at ulike typer familieaktiviteter betyr mye for våre barns psykiske helse. Aktivitetene det refereres til er blant annet felles måltider, familieutflukter, det å reise på ferier sammen, feire bursdager sammen, kino og konserter, eller rett og slett leke og spille spill sammen. Det som er fellesnevneren, er at de utgjør ritualer og tradisjoner. Det er noe vi gjør mer eller mindre regelmessig, det skaper samhold, tilhørighet og identitet. Det er disse tingene vi husker når vi ser tilbake på vår egen barndom. Hva vi gjorde på lørdagskveldene, om sommeren, på bursdager eller for eksempel i påsken. La barna dine huske denne påsken da vel.

 

Jeg har tenkt litt på dette en stund. Ikke bare fordi det er viktig for yrkesutøvelsen min, men også fordi jeg har barn selv. Jeg er nemlig fullstendig klar over at det er mitt ansvar at mitt barn klarer seg i samfunnet, at det blir et godt menneske og oppnår et adekvat og godt nivå av samspill med omgivelsene sine. Jeg tror derfor at disiplin er viktig, men at måten man utøver den på er avgjørende. Det er jo gjerne disiplinen som viser barna våre hva som er akseptabel oppførsel. Når vi setter grenser for barna våre, forteller vi også noe om hvordan man bør oppføre seg i samfunnet. Vi lærer dermed barna hva som kan komme til å forventes av dem og gjør dem således også kjent med selvdisiplin. Jeg mener at disse tingene er særdeles viktig for at barna våre skal bli ansvarsfulle mennesker. Det er ingen tvil om at disiplin er en vanskelig ting, den krever at man opptrer konsekvent. Det kan noen ganger være vanskelig i barneoppdragelsens ånd. Inkonsekvens og manglende disiplin gjør nemlig barn forvirret og de vil teste oss som foreldre. Hvordan henger ting egentlig sammen? Det er jo ikke så rart at de vil vite det. Og vi som foreldre er på jobb 24/7, noe som innebærer moralsk hjelp, støtte og uforbeholden kjærlighet. Det innebærer av og til også å kunne gi etter. Ikke alltid, ikke ofte, men av og til. For ingen av oss er perfekte og det forventer vi heller ikke av våre barn, gjør vi vel? Barna trenger å vite det også.

 

Hvordan barna våre ser på seg selv, bidrar vi foreldre aktivt til fra den dagen barna våre ser dagens lys. Med hele seg og alle deres sanser, ser barna våre seg selv med våre øyne. De hører tonefallet vårt når vi snakker til dem, de observerer ansiktsuttrykket vårt i samspillet og de hører hvert eneste ord vi sier til dem. Ut fra alle disse betraktningene, det vi sier og gjør, danner barna våre seg et bilde av seg selv. Tenk for et ansvar vi som foreldre innehar. For en mulighet til å berike. Måten vi foreldre behandler barna våre på, har med andre ord en fantastisk stor innflytelse på deres utvikling. Roser vi barna våre, gjør vi de stolte. De føler at de verdsettes. Ved å la barna prøve seg frem, bidrar det til at de finner ut hva de mestrer og det styrker dem i beste fall til å bli uavhengige. Kritiserer vi barna våre, fokuserer vi på deres negative oppførsel. Det å gi ros for god oppførsel, har ofte en større effekt. Det å gi kjærlighet, for eksempel en god klem, komplimenter og nærhet, understøtter den gode oppførselen og styrker likeledes selvtilliten. La barna høre at du elsker dem. Det er kanskje det aller viktigste du kan bidra med. Ikke håne barnet ditt, ikke sammenligne det med andre barn på barnets bekostning, det får barnet til å føle seg verdiløst og uelsket. Si at du elsker barnet ditt. Legg en liten lapp i påskeegget kanskje? Noe så enkelt og likevel så avgjørende.

 

Dagens samfunn tillater ikke alltid nok tid sammen som familie. Hva er nok? Så mye som mulig? Vi foreldre må på jobb, barna i barnehage, på skole og på forskjellige fritidsaktiviteter. Hvordan samle familien og hvordan koordinere tiden slik at familien får kvalitetstid sammen? Det er viktig å samles, det er viktig å snakke sammen og det er viktig å være glade i hverandre. For barna våre er det likeledes viktig å ha faste rytmer og forutsigbare holdepunkter. Lytt til barnet ditt, dersom det har noe å fortelle deg. Reserver tid til barnet ditt. Planlegg sammen med barnet ditt. Forsøk å unngå å si «ikke nå», «jeg har ikke tid» eller «en annen dag». Ikke la barna miste lysten til å dele tankene sine med deg. Lek sammen. Gjør ting sammen. Let etter påskeegget sammen.

 

Illustrasjonsbilde: iStock

 

For å kunne dele kvalitetstid, for å dele tanker med barna og gi dem verdifull kunnskap, er det viktig å ta seg tid til å forklare sammenhenger, hjelpe barna til å tenke nyansert og snakke deretter. Er du som voksen klar på dine forventninger og dine følelser, vil barnet ditt lære at det er greit å snakke om disse tingene. Lær barnet ditt åpenhet. Ikke minst at det kan stille krav til andre. Det er imidlertid viktig å la barna forstå at de likeledes har mye å gi. Barna våre kan ha godt av å finne gode løsninger sammen med oss voksne, det vil likeledes gi dem et perspektiv på konsekvensene. Dersom vi voksne er åpne i forhold til barnas forslag, gir vi dem verdi, selvsikkerhet og et kart over spillereglene for god kommunikasjon.

 

En siste og helt avgjørende ting jeg vil minne om, husk at du har en helt avgjørende rolle. Barnet ditt betrakter deg til enhver tid, det registrerer hvordan du tar til deg kunnskap og hvilken type kunnskap. En dag vil du høre dine egne ord fra ditt barns munn og oppleve barnet ditt gjenta din oppførsel. Vi foreldre betyr så ufattelig mye for barna våre som rollemodeller. Evner vi å vise andre mennesker respekt, vennlighet, ærlighet og gavmildhet, samt det å gi komplimenter, så er det faktisk svært gode muligheter for at barna vil lære nettopp det samme. Våre forventninger til barna våre gjenspeiles i hvordan vi gir og uttrykker vår uforbeholdne kjærlighet til dem.

 

Nyt påskehøytiden og ta deg god tid til å være sammen med barna. <3 Tilbringer ungdommen påsken sammen med deg? Gi deg en klapp på skulderen. Fortsatt god påske!

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Barnejuristen tilbyr også foredrag. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

 

Husker du sist du kjente deg yr i toppen og varm rundt hjertet? Det er mange måter å føle seg forelsket på og følelsen kan beskrives på like mange måter. Det som imidlertid er en fellesnevner, er at vi har møtt noen som gjerne får frem det beste i oss. Et menneske vi føler samhørighet med og som vi er villige til å gi løfter om fremtiden. Vi er villige til å dele økonomi. Vi er villige til å dele gener.

 

Illustrasjonsfoto: NTB Scanpix

 

Mange har likeledes opplevd dagen derpå, når vedkommende ikke lenger får frem det beste i oss. Følelsen av samhørighet forsvant i løftene om fremtiden og økonomien ble mer uoversiktlig enn planlagt. Genene som ble delt, altså barna, blir kanskje den eneste grunnen til at kontakt opprettholdes. Faktisk er de samme barna ofte grunnen til en stadig uro og et behov for å vinne frem. Behovet for å dele har utviklet seg til en egoistisk kamp om å eie, å fremstå som den bedre og den mest kompetente. Noen ganger er ikke engang det viktig, det å vinne kampen blir eneste målsetting. Å sette den annen part ut av spill.

 

Er det ikke rart? Det mennesket du ikke kunne få nok av blir din fiende nummer én. I altfor mange tilfeller utvikler konflikten seg til en årelang kamp og barna er de eneste skadelidende. De små menneskene vi elsker over alt. Det skal imidlertid nevnes at de fleste klarer seg utrolig bra, de evner å løfte barnas behov og finner løsningene som er til barnas beste. Hvorfor gjør ikke alle det? Det er jo utvilsomt det eneste fornuftige.

 

Jeg møter ofte foreldre som er blitt bitre uvenner og som er fanget i konflikten. Konflikten om barna er blitt det eneste område hvor det fremdeles er noe å vinne. Det er som om disse foreldrene ikke evner å se noe annet mål enn å utslette den andres håp og forventninger. Vinne kampen. De ser kun det de kaller egne rettigheter. Jeg spør ofte disse foreldrene hva de mener med egne rettigheter og hvilke rettigheter de mener følger barna deres. Jeg minner dem gjerne på ordlyden i barneloven om barnets krav på omsorg og spør hva de legger i det. Sørgelig mange ser imidlertid bare ordlyden om retten til å ta avgjørelser. Jeg spør meg ofte hvorfor retten til å bestemme plutselig blir så viktig etter bruddet. Var det like viktig før? Svært ofte var det ikke det.

 

Etter bruddet blir det ofte viktig å ha barnet boende hos seg, ikke helt uventet og ønsket kan ha flere årsaker. Mange vil ha barnet boende hos seg halvparten av tiden, en såkalt 50/50 løsning, andre er fornøyde med mindre, forutsatt at det gagner barnet. Det jeg imidlertid synes er sørgelig å se, er når den ene forelderen taper kampen om bosted, kanskje tildeles ordinært samvær, eller mindre og går til krig. Av og til skrus intensiteten opp til neste nivå og barnevernet kobles på. Den forsmådde forelderen sender inn bekymringsmelding på bekymringsmelding til barnevernet. Foreldre med god omsorgsevne blir utsatt for barnevernets undersøkelse, de dypeste hemmeligheter blir avdekket og tillit brutt. Dersom undersøkelsessaken avsluttes uten funn, sendes det kanskje ytterligere bekymringsmeldinger, nye perspektiver og noen ganger til og med løgner. Hvor langt kan eksen være villig til å gå? Ganske langt, kan jeg fortelle deg.

 

Illustrasjonsfoto: Colourbox.com

 

Jeg spurte en mamma en gang hva motpartens anførsel dreide seg om, far mente nemlig hun var psykisk ustabil og ute av stand til å ta seg av felles barn. Hun hadde vært innlagt ved psykiatrisk avdeling. Hun kunne fortelle at partene sammen hadde mistet et barn i krybbedød og at hun hadde mistet perspektivet på livet. En felles tragedie ble altså benyttet som våpen i en barnefordelingssak for broren til den avdøde babyjenta.

 

Mange forsmådde foreldre – og i det begrepet legger jeg foreldre som til tross for en hard kamp bare får tildelt ordinært samvær eller mindre – kanskje sågar med tilsyn og det er det jo gjerne en grunn til, de gir seg ikke. Kanskje får de ikke samvær overhodet. Ikke helt sjeldent hagler bekymringsmeldingene inn til barneverntjenesten og den ene undersøkelsen avløser den andre. Helt uten tanke på konsekvensene. På et eller annet tidspunkt har barnevernet lett så lenge, at de muligens mener å ha funnet noe. At mor har vært innlagt kanskje. Kanskje har hun flyttet noen ganger i forbindelse med jobb. Muligens har hun møtt en mann med broket fortid. Tiltak iverksettes. Jeg har sett fedre henge mor ut på sosiale medier. Jeg har sett dem skape en bevegelse på nett. I denne type høykonfliktsaker resulterer det ikke nødvendigvis i at han vinner frem, for han har kanskje ved flere anledninger utvist manglende omsorgsevne. Jeg har med andre ord sett hvordan foreldre mister gangsynet og utvilsomt setter eget behov for seier foran egne barns beste. Nye bekymringsmeldinger krydret med løgner kan dukke opp. Barnevernet oppretter kanskje sak og følger opp. Situasjoner som beskrevet har en tendens til å eskalere. Barnevernet har vunnet frem i slike saker tidligere, på bakgrunn av løgner fra den ene forelderen. Løgnene kan medføre at barneverntjenesten plutselig ser mor i et annet lys og fremmer sak om omsorgsovertakelse. Barna plasseres i verste fall i et fosterhjem, eller på institusjon. Da gir far seg som oftest. Han har vunnet. Det sentrale spørsmålet er hva han har vunnet.

 

Slik kan realiteten faktisk se ut. Og virkeligheten er representert av både mødre og fedre, la det være sagt. Jeg har møtt begge variantene. Jeg tenker ofte at partene børt titte i gamle fotoalbum sammen, kaste et blikk tilbake i tid og huske hvordan det startet. Hvordan de har latt det utvikle seg fra kjærlighet til hat og hvordan de lar barna lide seg gjennom deres kamp.

 

Har partene glemt den dagen de møtte hverandre, de gode følelsene som faktisk resulterte i det aller beste av dem? Hvordan ender vi mennesker opp i en brutal kamp om barna, med sviende bitterhet i hjertet? Det får meg til å tenke på kong Salomo i Det gamle testamentet. Han var kjent for to ting; sin store rikdom og sin store visdom. Salomo brukte visdommen sin i en krangel mellom to kvinner, de hevdet begge at det levende guttebarnet var deres og ingen av dem ville vite av det døde guttebarnet. Salomo foreslo å dele det levende barnet i to, slik at kvinnene fikk hver sin halvdel. Den brutale dommen åpenbarte barnets rette mor, full av kjærlighet ba hun kongen om å gi barnet til den andre kvinnen, samtidig som den andre kvinnen ba kong Salomo om å gjennomføre sin dom. Det som er så bekymringsverdig, slik som jeg oppfatter det, er at i det virkelige liv kan to mennesker som begge burde forvalte like mye kjærlighet for barna sine, krangle på lik linje som de to kvinnene i fortellingen om kong Salomo. Handler det om å vinne for enhver pris, eller dreier det seg om å ikke la den andre få mer enn en selv? Uansett er barna innsatsen i spillet og resultatet ofte en ødelagt barndom.

 

Illustrasjonsfoto: Mia shopping

 

Hvordan kan vi mennesker være i stand til å elske frem et barn, for så å hate det inn i en posisjon som vil være skadelig for det? Jeg sier ikke at barnet hates, men dersom et barn er tvunget til å vokse opp i fremmede omgivelser fremfor å bo sammen med en av sine omsorgspersoner, ser jeg ikke helt den varme kjærligheten heller. Situasjonen omtalt ovenfor er enkelt beskrevet og satt litt på spissen, men vær ikke i tvil et eneste øyeblikk, slike ting skjer.

 

Det at vi mennesker er i ferd med å miste evnen til altruistisk tankegang og påfølgende handling, sjokkerer meg stadig. Spesielt hva vårt eget kjøtt og blod angår. Når kampen om å få rett og det å vinne frem blir så viktig at barna blir skadelidende, da er vi på villspor. Da burde vi kanskje revurdere egne evner som foreldre. Kanskje til og med vår egen mentale helse?

 

Eksemplene ovenfor er fra det virkelige liv og kjønnsfordelingen helt tilfeldig. Takk til dere som har skrevet til meg og takk for tilliten fra dere som deler historier. Jeg skal forsøke å følge opp spørsmålene dere stiller så godt jeg kan.

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Barnejuristen tilbyr også foredrag. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

Hva ønsker vi å lære barna våre? Og hvordan ønsker vi å formidle morgendagens helter den gode og helt avgjørende kunnskapen? Det er riktignok et par dager siden vi markerte kvinnedagen, men jeg har faktisk gått og tenkt på dette en stund. Mens jeg hjalp datteren min på toalettet i formiddag, strøk jeg henne som vanlig over ryggen mens jeg holdt henne og tenkte; «denne lille stumpen har jeg laget inne i magen min». Av og til sier jeg det til henne ved leggetid også og stryker over den vesle magen hennes; «den lille magen her har mamma laget inne i magen sin». Den store lille datteren min blir alltid tankefull og stryker meg gjerne som svar over magen min, mens hun høytidelig forklarer, at der inne har hun bodd. Det er vakre øyeblikk, ikke minst ren og skjær sannhet. Naturen er simpelthen fantastisk.

 

Vi kjemper for kvinners rettigheter én dag i året, på tross av at kvinnenes rettigheter har en enorm betydning for barna våre også. Når jeg tenker på kampsakene som fremsettes på kvinnedagen, mener jeg de burde stå på den daglige agendaen. De aller fleste er verdt å kjempe for hver eneste dag. Selve feiringen av kvinnedagen får forskjellige reaksjoner, noen mener at vi fremdeles har en lang vei å gå, andre igjen er av den formening at kvinnen aldri blir fornøyd.

 

Illustrasjonsfoto: pathdoc / Shutterstock / NTB scanpix

 

Hvordan kan vi  kvinner bli fornøyde?

 

Kanskje føler vi oss litt bedre den dagen kvinner ikke giftes bort mot sin vilje? Den dagen kjønnslemlestelse tilhører historien? Den dagen kvinner bestemmer over sin egen kropp? Og det er bare et par eksempler som hadde gjort meg rimelig fornøyd. Det skjer ikke bare der ute i den store verden, det skjer også i vårt eget såkalt likestilte og trygge land. Fremdeles giftes 14 millioner jenter bort årlig, det er 39 000 jenter hver dag det. Det er stort sett snakk om unge forsvarsløse jentunger. Hvert år dør 47 000 kvinner som følge av usikre aborter og svært ofte er graviditeten en følge av voldtekt. Bare i Norge blir mellom 8 000 og 16 000 kvinner utsatt for nettopp voldtekt eller voldtektsforsøk, samtidig som 20 000 kvinner fremdeles utsettes for kjønnslemlestelse bare her til lands.

 

 «Vi kvinner trenger langt mer til at bli befriet enn mennene, fordi vi er langt mer underkuet enn dem».

 

Det uttalte tyske Clara Zetkin i 1910, under en internasjonal sosialdemokratisk kvinnekongress og personlig synes jeg det er en enkel oppsummering, som fremdeles må anses representativ på sørgelig mange områder. På den ene siden har vi jo et samfunn, der likestilling er en kjerneverdi, kvinner og menn nyter godt av de samme rettigheter og muligheter. Kvinnekampen kan synes å handle om lønnsforhold, om posisjoner og maktfordeling. Vi har altså mye å være takknemlige for her i Norge. På den annen side finnes det kvinner fra fjerne verdensdeler som anses å være annenrangs. De får ikke lov til å gå ut uten en manns tillatelse, de får ikke lov til å jobbe eller reise uten samtykke fra en mann. Mange har ikke fått lov til å delta på undervisning og kvinnene er altså alt annet enn fri. Noen av dem bor her.

 

Her i Norge har vi oppnådd mye, det skal jeg ikke skyve under teppet, men det har vært en lang kamp og det synes mange å glemme. Kvinnen har inntatt arbeidslivet og mange av oss pryder oss med yrker som en gang var mannsdominerte. I 1978 ble lov om selvbestemt abort vedtatt. Vi kvinner har fått mange rettigheter, likevel kjempes det fremdeles for likeverd, rettferdighet, fred og utvikling på mange områder og i mange land. Se bare på #metoo-kampanjen – et globalt fenomen – som handler om seksuell trakassering på arbeidsplassen. Er det prisen kvinnen må betale for å delta i arbeidslivet? Er det for å kontrollere kvinnen? Må kvinnen kontrolleres?

 

Mary Wollstonecraft, en britisk feminist, forfatter og filosof sa noe treffende en gang; «Jeg ønsker ikke at kvinner skal ha makt over menn, men over seg selv». Er det for mye forlangt? Hvorfor ønsker menn makt over kvinnen?

 

Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix

 

Joda, manns- og kvinnerollen har hatt betydningsfulle endringer i løpet av de siste femti årene, ingen tvil om det. Samfunnet er dynamisk. Kvinner har fått politiske verv og inntar maktposisjoner i samfunnet. Vi har for eksempel en kvinnelig statsminister. Dog er kvinnen overrepresentert hva vold og seksuelle overgrep i nære relasjoner angår. Menn tilbringer mer tid med barna sine enn de gjorde før, noen går til og med så langt, at de ønsker de samme rettighetene kvinnen har som mamma. Moderne kvinner og menn deler stort sett på husarbeid og omsorgsarbeid, begge har gjerne ansvaret for familiens økonomi, samtidig som de viktigste avgjørelsene tas i fellesskap. Forutsatt at de holder sammen. Etter bruddet kjemper sørgelig mange om retten på barna og går ikke av veien for å diskriminere hverandre. På den ene side kan vi altså si at kjønnene har klart å nærme seg hverandre på noen områder, på den annen side dukker det altså opp nye områder det kan kjempes om. Hva gjenstår? Og hvilke forskjeller må vi være tilbøyelige til å akseptere?

 

Feministen, forfatteren og filosofen Simone de Beauvoir uttalte seg også klokt en gang; «Kvinnen må ikke være en kopi av mannen, eller mannen en kopi av kvinnen, likerett er ikke det samme som likhet».

 

Forsøker vi å bli like? Kan menn og kvinner noensinne bli like? Eller er vi fornøyde dersom vi får like rettigheter? Og endelig, kan vi noensinne oppnå fullstendig like rettigheter eller er kampen fånyttes? Hva likestilling faktisk er, oppfattes svært forskjellig av de fleste av oss og kan ses fra to perspektiver. Det dreier det seg om hva vi har lov til og hva som er forbudt – sånn sett har vi i følge norsk lov likestilling. Men i vårt dynamiske samfunn oppstår stadig nye hendelser som fører til at kvinner og menn føler seg krenket i forhold til likestillingsspørsmålet. Det er kanskje ikke så rart, det er jo faktiske forskjeller på menn og kvinner, vi er skapt sånn. Det heter seg, at det ikke står i veien for at alle kan få like rettigheter og muligheter i samfunnet. Noen ganger er jeg imidlertid usikker på hvor bokstavelig det bør forstås. Kan det være at kjønn bør hensynstas? Er det mulig å la være?

 

Når vi snakker om likestilling – ønsker vi da å utslette forskjellene eller å oppnå like rettigheter? Jeg er sannelig min hatt ikke helt sikker lenger. Og hvor går i så tilfelle grensene?

 

En av de aktuelle kampsakene på likestillingsfeltet i Norge per i dag, trekker jo faktisk i menns favør og saken rokker ved noe helt fundamentalt slik jeg ser det, nemlig ved biologien. Bare se på debatten om mammapermisjonen. En nybakt mamma gikk ut i media og fortalte stolt at hun var tilbake i arbeid tre dager etter fødsel og at ektemannen skulle ta hele permisjonen. Det resulterte, ikke uventet, i et ramaskrik i befolkningen. Likestillings- og diskrimineringsombudet mente riktignok at et fravær på tre dager var i minste laget, likevel har hun foreslått en ordning som støtter kvinner i å prioritere karrieren raskere. Her oppfordres altså kvinnen til å prioritere karrieren fremfor barnet sitt. Forslaget kan i tillegg bety at familier totalt sett får langt mindre tid med barnet enn i dag. Mor og far skal dele permisjonen i to og dersom far ikke tar sin halvdel mister familien retten til denne permisjonen. Det kan bli uhyggelig mange barn som mister verdifull tid med mammaen sin. Er vi virkelig blitt så selvsentrerte? Når vi ser på den moderne forskningen om barns behov, kan det jammen se sånn ut. Fødselspermisjonen er ett helt år i Norge. Det er ikke av hensyn til foreldrene, men for å tilfredsstille barnets behov. Det er altså barnet som blir straffet. Det er barnet som i verste fall blir overlatt ukvalifisert personell i en barnehage. Dette er da ikke veien å gå, er det vel? Forslaget er kalt kunnskapsløst av flere, og jeg er hjertens enig.

 

Illustrasjonsfoto: : Thinkstock by Getty-Images

 

Jeg sier ikke at mor og far ikke kan dele permisjonen, men den bør beholde sin lengde. Jeg sier heller ikke at mor er bedre enn far, men det er fremdeles mor som setter barnet til verden og hun fortjener en medbestemmelsesrett. Foreldreferdigheter blir ofte fremholdt før kjønn og jeg kan for så vidt være enig. Dog bør det frie valg og biologien hensynstas. Et minstemål, som jeg ser det. Om ikke av andre grunner, så i alle fall for barnas del. Det er jo bemerkelsesverdig hvor raskt kvinner og barn mister sine rettigheter. For å få rett på foreldrepenger må kvinnen nemlig ha lønnet arbeid, dermed er lønnet arbeid en forutsetning for i det hele tatt å bli mamma. På den annen side er altså nasjonen i ferd med å velge kjønn bort. Kvinner forventes å gå inn i forsvaret på lik linje med menn, uten å oppnå den samme plassen i samfunnet eller lønnen for likt arbeid. Og nå skal altså menn ha omsorg for spedbarn på lik linje med kvinnen, på tross av at de ikke er utstyrt med de samme biologiske og nødvendige verktøyene som barnas mødre. Er vi i ferd med å velge bort biologien til fordel for likestilling? Er dette fremtidens agenda på kvinnedagen?

 

Denne formiddagen, mens jeg tørket veslemor i stumpen, var hjertet mitt fylt av kjærlighet. Jeg lurer på om det er alle foreldre forunt å kjenne på denne fantastiske følelsen som ofte inntar hjertet mitt, eller om det er den følelsen de kaller morsfølelse? Jeg forestiller meg det kjæreste jeg har miste friheten, bli diskriminert fordi hun er kvinne, stå uten makt og innflytelse. Det er ingen god tanke og jeg slår den alltid kjapt fra meg igjen. Men er jeg sikker på at det aldri kan skje?

 

På tross av at kvinnene her til lands har kjempet seg frem til både muligheter og rettigheter, er de ikke likestilt menn. #Meetoo-kampanjen er en påminnelse om nettopp det. Det samme er statistikken på overgrep på alt fra små pikebarn til voksne kvinner i nære relasjoner. Voldtekt. Ikke minst reaksjonene fra både samfunn og rettsapparat. Vi har utviklet begrep som sovevoldtekt og seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen. Det er jo egentlig uhørt at vi har så lite respekt for hverandre. Vi hører at kvinnen bør kle seg anstendig og at klesstilen kan være en medvirkende årsak til overgrepet. Hun må på den måten ta del i ansvaret. Er kvinnen i ferd med å bli annenrangs igjen? Er det slik at idet vi oppnår en rettighet, må vi gi en annen fra oss?

 

Illustrasjonsfoto: audio-luci-store.it/Flickr 

 

Noen ganger ser jeg på datteren min og lurer på hvordan livet hennes er når hun blir like gammel som jeg er i dag. Skal vi tro en rapport fra World Economic Forum, tar det hele 170 år før vi oppnår full likestilling på verdensbasis. Det innebærer at hun vil være nærmere en fullstendig likestilling den dagen hun er på min alder, enn det jeg er per i dag og jeg mener egentlig å ha ganske gode rettigheter som kvinne. Spørsmålet er om vi holder en stø kurs mot nettopp full likestilling. Samfunnet er jo som jeg var inne på dynamisk og en seier innen likestilling for kvinnen ser ofte ut til å kunne føre oss i en ny kamp om noe annet. Jeg håper og formoder imidlertid at hun lever et godt liv, datteren min, at hun drar nytte av gode muligheter i samfunnet og at hun respekteres for nettopp det å være kvinne. Jeg antar at hun slipper å stå på barrikadene hvert år den 8. mars. Jeg håper hun slipper å prioritere bort barnet sitt, for å kunne opprettholde en karriere. Likeledes håper jeg hun har truffet en raus pappa til sine barn, som evner å ta vare på både barna og henne. Også dersom de skulle velge å gå hver sin vei, skulle jeg ønske at han ikke forsøker å utkonkurrere henne som mamma, men velger å støtte henne og på den måten appellere til rettferdigheten i henne. Jeg håper at vi – dagens foreldre – forstår at ønskene jeg har for datteren min og du for datteren din, gjemmer seg i avgjørelsene vi tar i samfunnet per i dag. Det er vi som har regien for morgendagens premiere. På den måten kan vi legge føringer for hvordan våre barn vil komme til å håndtere prinsippet om likestilling. Vil de kjempe mot hverandre, eller vil de kanskje stå sammen for å stoppe tvangsgifting, kjønnslemlestelse, vold og tortur? Vil de ønske å utfylle hverandre som ulike kjønn eller vil de søke å utslette hverandres særtrekk? Det er i stor grad opp til oss, slik jeg ser det. Hver eneste dag.

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Barnejuristen tilbyr også foredrag. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3