Barna våre er det mest verdifulle vi har, ikke minst det mest sårbare. Det føles også nettopp derfor så blodig urettferdig, at det ikke gjøres nok for å beskytte dem. Jeg personlig, sitter nå, etter de siste dagenes medieoppslag, tilbake med en følelse av at barna stadig mister verdi. Ikke i første rekke for oss foreldre kanskje, men for staten. Nasjonen. Fedrelandet vårt. Det virker som om samfunnet er lammet. Jeg vil til og med gå så langt, at jeg vil kalle det nonchalant og ignorant. Joda, det skjer tilsynelatende noe i kulissene, uten at vi helt konkret får vite hva som blir gjort. Barnas sikkerhet blir satt på agendaen, og barnas trygghet blir satt på dagsordenen. Det er tilsynelatende et stort engasjement, spesielt i forbindelse med politiske valg, rekruttering og som ledd av markedsføring av egne prosjekter. Hvor er det genuine engasjementet? Det engasjementet som virkelig verner om barna våre. Det som fysisk setter en stopper for overgrep og tortur. Det som fungerer. Ikke kom og fortell meg at det blir gjort nok! Ikke kom og si at vi gjør så godt vi kan. Jeg er faktisk ganske trøtt av å høre om uskyldspresumsjon i den sammenheng også. Den har vært gjenstand for en gjennomgående debatt de siste dagene i media. For de av dere som ikke kjenner dette prinsippet, så er det prinsippet man leser om når barnemishandlere og sedelighetsforbrytere får større rettigheter enn barna våre. Det er faktisk det de får, når rettspleien uttaler at det er bedre at ti skyldige går fri, enn at én uskyldig blir dømt. Joda, jeg ser selvfølgelig behovet for rettssikkerhet, at prinsippet skal hindre at personer dømmes for handlinger som de ikke har begått, og at uskyldige ikke skal lide unødig. Jeg ser imidlertid også krystallklart, at vi verner om menneskene det tas ut tiltale mot, mens det overhodet ikke vernes om barna som det er begått urett mot. Jada, jeg kjenner til Barnehuset, de tilrettelagte avhørene, de tilrettelagte medisinske undersøkelsene, krisesentrene og andre psykologiske krisetilbud. Men er vi virkelig så forbanna blinde, at vi overser at disse tiltakene slett ikke handler om å trygge barna våre. De handler i stor grad om å samle bevis. For deretter å vurdere bevisenes tilstand opp mot den berømmelige uskyldspresumsjonen. Ja, og i noen grad brannslukning såklart. Men ingen av disse tiltakene trygger barna, gir dem den nødvendige rettssikkerheten og understreker at det jo faktisk er dem som er de reelle uskyldige. Hvordan kan sånt skje? STOPP!
Foto: Privat
Strafferettspleien, og myndighetene forøvrig er ellers ganske så aktive. Det jobbes overtid med å stanse kriminelle, og her ønsker jeg i særdeleshet å trekke frem vinningsforbrytere. Hvem f… bryr seg om tyveri, underslag og bedrageri, når barn som aldri ba om å bli satt til denne skjødesløse verden blir ødelagt? Ja, for de går faktisk i stykker. For deretter å betrakte hensynet som tas til menneskene som har utsatt dem for de groveste grusomheter, jeg vil til og med gå så lang som å kalle det tortur. Ja, dersom det ikke anses som tortur å voldta et spedbarn, så vet ikke jeg. Lenken fører til det som i mediene er kalt en av norgeshistoriens verste overgrepssaker, og det er slett ikke den eneste. I 2014 gikk NRK gjennom 21 rettskraftige dommer der én eller begge foreldrene er dømt for vold mot egne barn. Gjennomgangen avdekket samtidig hvilket straffeomfang disse forbrytelsene hadde. Til å gråte av… Hemningsløst!
«Far kastet og/eller slo og/eller ristet sin sønn, slik at han ble påført brudd i hodeskallen, brudd i lår og albue, samt i det ene lårbenet og blødninger i begge øynene.»
Faren ble dømt til 9 måneders fengsel.
«Mor ristet sin sønn kraftig slik at han fikk skader i hjernen med hjerneblødning og netthinneblødninger i begge øynene.»
Her ble moren dømt til fengsel i ett år og seks måneder.
Jeg har lyst til å kaste opp! Jeg gremmes! Og det gjør meg uhyre ulykkelig bare å vite at sånne ting kan skje. I vårt fedreland. Nasjonen Norge. Også har vi ikke funnet måter å fange det opp på? Har vi gjort det vi kan da? Det dreier seg om små forsvarsløse barn. Vi skylder disse barna at gjerningsmennene blir straffet med et onde som er adekvat i forhold til ugjerningen. Det er uhørt at fire menn skal kunne utsette en fireåring og en seksåring for en serie voldtekter og tortur, uten å bli straffet for det. Dersom du går inn på lenken, vær forberedt på urovekkende informasjon. Men å lese det er nødvendig, for det hender vel kanskje at du også benytter deg av en barnevakt? Så farlig er verdenen blitt for våre barn.
«Tok tissen inn i rompa mi. Sa at jeg skulle ta tissen hans i munnen.»
Saken ble henlagt.
Til tross for fysiske funn forenlig med at den yngste gutten var utsatt for gjentatte anale voldtekter, og til tross for at barnepsykiatrien også konkluderte med at barna var blitt utsatt for overgrep, gikk de tiltalte altså fri. Riksadvokaten ønsket ikke å svare på spørsmål om hvorfor saken ble henlagt. Det vitner om ryggrad det. Det vitner om at vi gjør alt vi kan for barna våre? Eller? Helt til det skjer våre barn noe kanskje? Har vi mer å gi da?
Når jeg for mitt indre øret hører uskyldspresumsjonen, blir jeg ilter. Er det virkelig bedre at ti uskyldige går fri, enn at én uskyldig blir dømt? Ti? Skal ligningen være såpass drøy? Ti barn, uskyldige uansett hvordan du vrir og vender på det. Og kun én som stilles ansvarlig?
Illustrasjonsfoto
Til morgenen i dag kom jeg tilfeldigvis over et par artikler og blogginnlegg om overvåking og etterforskningsmetoder. Ganske interessant. Forestill deg at du sitter å skriver en e-post, eller er del av en videosamtale med en venn, og så forestiller du deg videre at politiet samtidig kan se og lese alt du taster inn. Dette ble også omtalt i Aftenposten den 24.mai 2016. Myndighetene kan allerede avlytte samtaler eller overvåke annen kommunikasjon som e-post, bilder, filmer til og fra bestemte telefoner, datamaskiner eller nettbrett. Regjeringen vil nå at datalesing innføres som et nytt tvangsmiddel politiet kan bruke. Forstå meg rett! Jeg synes det er fine tiltak, dersom rettssikkerheten vår overholdes. Rettssikkerheten vår! Jeg tenker på den til alle oss, som aldri har gjort noe kriminelt. Som aldri har vært mistenkt for noe kriminelt. Og som ikke står i posisjon til å gjøre den type kriminalitet, av den størrelsesordenen det her er snakk om. Utover det, applauderer jeg tiltak som sikrer politiet bevis til å straffeforfølge kriminalitet. Det gjør imidlertid det vanvittige gapet ennå større, mellom tiltak som settes inn på organisert vinningskriminalitet, som i størst grad dreier seg om materielle midler, og de tiltak som settes inn for å forhindre overgrep, tortur og drap på barn. Det er da i Guds navn på tide og sette like mye kraft og ressurser inn på barna vel?
Vi skylder nemlig de barna som har opplevd urettferdighet, at andre skal slippe det. Vi må aldri glemme lille Christoffer. Like mye skylder vi barna som kommer til å opplevd slike ting, at det får konsekvenser. Proposjonale med forbrytelsen, ikke minst. Vi må stå på. Vi har dårlig tid! Et nytt overgrep skjer hvert øyeblikk! Det er nemlig rundt fem anmeldelser av vold mot barn hver eneste dag. STOPP!
Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Er du i tillegg søt og grei, så del gjerne innlegget for meg. 🙂
