Hvis det finnes en Gud…

Her om kvelden sto jeg ute på terrassen og så på månen. Den var full, mektig, magisk og fortryllende. Den så ut som om den bar på mange hemmeligheter. Det gjør den sikkert også og forvalter dem nok godt langt der ute i universet. Når det er fullmåne ligger sola på den ene siden av jorda, mens månen ligger på motsatt side. Det resulterer i at månen ligger og bader i sollyset. Nettopp dette fenomenet, gjør at månen kan lyse opp en i utgangspunktet mørk augustkveld.  Mens jeg sto og betraktet et vakkert naturfenomen, ble jeg en smule filosofisk. Det sies at fullmånen kan påvirke menneskets psyke, helse og kreativitet, også at fullmånen fører til økt vold og kriminalitet. Hvor mye er overtro og myter, og hva er fakta? Mannen i månen, finnes han? Finnes julenissen liksom? Jeg dro litt på smilebåndet der jeg sto i måneskinnet, før jeg plutselig ble litt sentimental. Finnes det en Gud?

 

 

Hvis det finnes en Gud, ville han da helt uanfektet sett ned på alle barna sine og tillatt all den ondskap som preger menneskeheten? De av dere som har lest det forrige blogginnlegget mitt, vil kanskje trekke en parallell. For de av dere som ikke har lest det, kan jeg innrømme at fredagens nyheter gikk veldig inn på meg. På nytt er det tatt ut siktelse i en aldeles stygg sak. Tre voksne mennesker er siktet for å ha hatt seksuell omgang med tre barn, hvorav det yngste var ett år da overgrepene startet. Alle tre var under ti år. Hvis det finnes en Gud, ville han tillatt at slike tragedier forekommer? Dette er saker som stadig ryster det lille landet vårt, og jeg antar at jeg ikke er alene om å bekymre meg over både etterforskningen av slike saker, bevisbyrden og strafferammene. Helgen min har i alle fall vært preget av fredagens nyheter. Det som gjør meg aller mest betenkt er frekvensen og omfanget av den type saker, og resultatet av dem. Bare det siste året har vi hørt om altfor mange hendelser, der voksne utnytter små og forsvarsløse barn til egen seksuell tilfredsstillelse. Ikke hvilke som helst barn heller. Altfor ofte sine egne. De viser dem fram som klenodier og tilbyr dem venner og bekjente på fest. Som halliker deler de ut noe av det mest verdifulle vi mennesker kan velsignes med. Blander voksen lidenskap og pur barnslig hengivenhet. La meg dvele et øyeblikk her! Forestill deg to voksne mennesker, hvor det ene ønsker å vise følelser av seksuell karakter mot det andre menneskets vilje – vi kaller det voldtekt. I alle fall vi normale mennesker som har respekt for hverandres følelser og vilje. Men vi har jo hva det angår, sett at det hersker flere meninger enn vårt lille samfunn har godt av. Og nå, forestiller vi oss et lite øyeblikk et vakkert lite barn, som viser deg sin sanne og perfekte kjærlighet, med lubne armer og tillit i øynene. Det er så vakkert, og det er så godt. Så ærlig. Meg, kan i alle fall min lille datter røre til tårer, med sin uforbeholdne kjærlighet. Hvem i himmelens navn svarer deres hengivenhet med ødeleggelse? Hva kan få mennesker til å berøre barna sine på ufine og skadelige måter? Hva får dem til å tillate, at andre mennesker skader dem? Vi normale mennesker, ville uten å trekke pusten true med å drepe dersom noen kom i nærheten av våre barn på den måten. Hvis det finnes en Gud, hvordan kunne han skape oss så vanvittig forskjellig?

Nå er det jo heldigvis sånn, at seksuell omgang med barn er ulovlig. Enhver seksuell omgang. Det er heller ikke lov til å berøre barna på en “ufin” måte. Man kan selvfølgelig spørre seg hva som er å berøre, og hva som er en ufin måte. Det orker jeg ikke en gang å definere. Jeg kan imidlertid raskt nevne det varme lubne kinnet igjen, som man så gjerne og ofte lar møte sitt eget. De gode klemmene, de lubne armene. Tilliten som holder rundt deg, og hvisker deg i øret “natta”, etter å ha ramset opp hele nabolaget i aftenbønnen. De store klinkekulene som møter øynene dine, og uttrykker redsel for monsteret i skapet. De små lankene, som så ukritisk følger deg hvorhen du vil. Den uforbeholdne kjærligheten. Den enorme tilliten, som aldri, ikke et eneste sekund, ville anta at du noensinne ville finne på å utnytte dem. Skade dem. Hvis det finnes en Gud, ville han gjort barna våre så sårbare, dersom han visste at overgrep skjer?

 

Det at vi mennesker er så forskjellige, gjør verdenen spennende og fargerik. Det gjør at vi ser ting fra forskjellige perspektiver, og kan berike hverandre med våre helt spesielle nyanser. Tilsammen kan det utgjøre et balansert demokrati. Et demokrati som kan håndheve et regelverk i tråd med lovgivers vilje, og det dynamiske samfunnet forøvrig. For når alt kommer til alt, vet vi fra historiebøkene at vold, incest og seksuelle overgrep har eksistert siden tidenes morgen. Samfunnet er imidlertid mer oversiktlig i dag enn det det var for bare femti til hundre år siden. Vi sender barna våre i barnehagen, på skolen og til forskjellige typer fritidssysler. Menneskene som passer på barna våre er bedre utdannet og informert om at overgrep kan forekomme. Dette vet de, fordi skjebner og sterke mennesker har stått fram med sine historier og har gjort det mulig for oss å forstå. Hvorfor tviler vi da, på at den samme dynamikken må gjenspeiles i regelverket, i håndhevingen og i straffeutmålingen. Hvis det finnes en Gud, ville han kanskje foreslått preventive sanksjoner, slik at flere uskyldige barn blir spart dystre og ødeleggende skjebner? Eller ville også han si, at det er bedre at ti skyldige går fri, enn at én uskyldig blir straffet? Selv om det innebærer ti ødelagte barnesjeler?

 

Jeg var inne på historiebøkene. Vi har alle lest om tidligere tidsaldere, vi har lest om plyndring, drap og voldtekt. Folk ble straffet med pisking, steining og gapestokk. Jeg er selvfølgelig glad for at vi har mer siviliserte måter å sanksjonere på i dag. Likevel, synes jeg det er i overkant liberalt at vi leter etter logiske forklaringer på grove overgrep. Vi har en strafferamme på opptil 21 års fengsel for voldtekt. Men i gjennomsnittet får de som blir dømt, tre år og fire måneder fengsel, i følge en undersøkelse fra nyhetsbyrået NTB. 70 % løslates etter at de har sonet en tredjedel av dommen, noe som betyr at mange som er dømt for voldtekt, bare soner litt over to år. Er det lovgivers vilje? Jeg vil ikke en gang blande Gud inn i dette her. Kan de to årene oppfattes som preventive? Er det å fjerne overgriperne fra samfunnet i to år nok? Har de forstått og lært når de slipper ut igjen? Dette gjelder mennesker som ikke klarer å styre seg. Det dreier seg om mennesker som ikke aksepterer at nei, er et nei. Hva med de menneskene som utsetter egne barn for grove voldtekt? Egne barn, som ikke forventer at menneskene de elsker betingelsesløst, overhodet vurderer å ødelegge livet deres. De menneskene som utnytter egne barn, for å stille egne og andres lyster? Ren og skjær sinnsyk egoisme. For åtte år siden ble minstestraffen for seksuelle overgrep mot barn økt fra ett til to år, høyeste straff er 21 års fengsel. Av 214 dommer for incest og overgrep mot barn, ble bare seks dømt til fengsel i mer enn fire år. Og vi snakker selvsagt bare om de sakene som endte opp med en rettskraftig dom. Forestill deg bare alle henleggelsene. De gangene ti skyldige har gått fri, og ti barn har sett urettferdigheten rett inn i hvitøyet. Hvis det finnes en Gud, ville han kalt det rettferdig?

Da jeg var ei lita jente, var jeg faktisk litt redd for månens makt. Jeg hadde hørt om galskapen som kunne gjemme seg i fullmånen. Jeg trodde på mannen i månen, og han fremkom som en meget lunefull og urettferdig mann. Spesielt med tanke på at han hadde en så god oversikt over oss alle, og ikke lot til å ønske å forandre galskapen i det hele tatt. Denne kvelden på terrassen, ble jeg fanget litt i de samme tankene. Finnes en mann på månen? Finnes det en Gud?

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

6 kommentarer
    1. Blir fysisk dårlig av å høre om slike saker! Like fullt er det viktig at vi får høre om dem. Det må blir mer fokus på hvor dårlig rettssikkerheten til barn som blir utsatt for vold og overgrep er, slik at den kan styrkes.
      Vold og overgrep mot barn er det verste noen kan finne på å gjøre, og enda verre er det når det er barnas egne foreldre og omsorgspersoner som gjør det.
      Straffene er helt på trynet! Og at slike saker kan henlegges eller ikke få en rettskraftig dom er helt uforståelig. Hvem er det som sitter å avgjør disse sakene? Er det en gjeng med overgripere alle sammen?
      Har tidligere også lest om et par saker hvor barn ble dømt til å bo hos sin far, som forgrep seg på dem, fordi de mente at mor demoniserte far og at det var hun som hadde fått barnet til å si at faren forgrep seg på det og at de ikke ville dit. Så ble barna altså dømt til ikke bare å bli sendt dit med jevne mellomrom, men bo der fast. I det ene tilfellet var det en jente på fire år. I det andre en liten gutt.
      Hvordan kan man la være å tro på barna i slike saker? Hvem er det som snakker med barna i slike saker? Kan de overhodet ingen ting om barn? Hva er verst? At barnet bor hos mor som muligens demoniserer far, eller bo hos far som muligens forgriper seg på det? I hvilket tilfelle er det verst å ta feil?
      Disse sakene går så inn på meg. Man blir så maktesløs! Hva kan vi gjøre? Hva kan jeg gjøre?

    2. Hei.
      Som du sikkert vet er vi jo alle ufullkomne mennesker . Og det sies jo at det er satan som styrer denne verden , ikke Gud . Det finnes dog mange guder, men bare én sann. Hva heter han? Prester jeg har spurt har faktisk svart Jehova . Jeg kan ikke forestille meg hvor vondt det må være for Gud og se på all lidelsen . Er det en fiende vi alle har, så er det døden. Vi ble jo i utgangspunktet skapt for å leve evig
      .. jeg håper det stemmer at vi nå lever i de siste dager som jehovas vitner forkynner om og at det vil komme et paradis hvor det ikke vil finnes skrik, sorg eller smerte . Tenk så fantastisk ! Så ikke tro at Gud tillater alt dette . Det skyldes egoismen i oss mennesker som mener at vi klarer oss selv . Men vi gjør jo ikke det . Bare les innlegget ditt nevnt over her . Sååå mye elendighet at det svir langt inn i hjerterota ..

    3. Hei Iselin, og takk for din tilbakemelding. Jeg er helt enig, det er en grusom tematikk og det er viktig å sette fokus på det. Heldigvis ser vi at fler og fler tar problemet på alvor, men vi har fremdeles en vei å gå. Jeg håper og tror, at når vi skimter omfanget av barn som lider der ute, vil det automatisk måtte vurderes grep som kan bedre barnas rettssikkerhet. Jeg, personlig, skulle ønske det ble statuert et par eksempler i den norske rettspleien. Jo raskere jo bedre. Dersom det blir slått hardt ned på f.eks overgripere og voldsutøvere, vil det kanskje virke avskrekkende for mange. Samtidig vil barna oppleve å bli tatt på alvor. Det er jo minst like viktig. Når det gjelder barnefordelingssaker, er det alltid vanskelig å avdekke hvilke av omsorgspersonene som er best egnet i den daglige omsorgen, men å ha tillit til det barna forteller er viktig. Barn har stort sett ikke forutsetninger til å lyve om alvorlige overgrep. Det minste vi kan gjøre er å undersøke. Undersøke ordentlig. I all maktesløsheten kan vi utover det å behandle egne barn bra, være gode naboer, venner og slektninger. Vi kan holde et øye med barn vi får en dårlig magefølelse på. Mange av oss har også jobber der dette kan være helt avgjørende. Det er bedre å melde sin bekymring en gang for mye, enn en gang for lite. I tillegg er det viktig å engasjere seg. Hvordan håndteres f.eks denne problematikken i din kommune? Kanskje vurdere ved valg, og fremme det partiet som setter barna på prioriteringslistene? Tilby venner og bekjente hjelp, dersom de sliter. Det kan også være med på å lette barnas hverdag. Sender deg gode tanker Iselin, takker for engasjementet ditt, for sammen er vi sterke.

    4. Hei Nathalie, og takk for tilbakemeldingen. Jo, jeg er enig med deg, ingen av oss er fullkomne. Likevel er vi tenkende skapninger, som vet forskjellen på rett og galt. Det å ikke anerkjenne ansvaret vi mennesker har for barna våre, føles ikke riktig for meg. Det ville for meg innebære å tvile på den naturlige, iboende kjærligheten de aller fleste av oss har for barna våre. Og dette med religion, er en nyansert diskusjon, som jeg ikke føler meg komfortabel med å ta her på bloggen. Jeg er imidlertid langt på vei enig i, at den omtalte problematikken har sitt opphav i menneskenes egoisme, og det at det smerter langt inn i hjerterota, er jeg fullstendig enig i.

      Gode tanker til deg.

    5. Jeg tenker, at jo, det må finnes en Gud!
      Jeg lever, døde ikke av angst, blødde ikke ihjel, døde ikke av infeksjonene. Jeg ble ikke psykotisk, mistet ikke evnen til å elske.
      Så jo, det må finnes en Gud!
      Hvis det ikke finnes en Gud, ville det vært bare jeg som i harme kan huske hva som skjedde. Hvis det ikke finnes en Gud, ville jeg som liten vært helt alene med drømmen om at en dag blir det bedre, en dag slutter det å gjøre vondt, en dag blir jeg elsket.
      Hvis det ikke finnes en Gud ville ingen ha grått når jeg til slutt innså at det har ingen hensikt, så mine tårer forsvant.
      Hvis det ikke finnes en Gud, ville ingen sørget for at de skyldige får sin straff. I dette livet er det jeg som sitter med ansvaret, igjen og igjen må gjenoppleve, kjempe for å ha et liv verdt å leve. Tanken på at i et evighetsperspektiv vil og de skyldige måtte stå til ansvar for det de har gjort framfor en rettferdig Gud, rettferdiggjør det ikke på noe vis. Men det gjør det overkommelig å akseptere.
      Det er derfor jeg må tro at Gud finnes. En Gud som vet, men som likevel elsker. En Gud som lider med menneskene, som sendte sin sønn for å ta straffen for all synd. Tanken på at Gud valgte å skape meg, selv om Han visste hvor mye elendighet Han måtte lide gjennom sammen med meg. Hvor mye galt som har blitt påført meg, som Han måtte ta straffen for. Det forteller noe om min verdi. Så høyt er jeg elsket, at Han skapte meg på tross av at Han visste hvor mye lidelse det ville føre til. Han visste at menneskene rundt meg ville velge ondskap og egoisme, men likevel var min eksistens mer verdt.
      Jeg må tro at det finnes en Gud, for jeg orker ikke forholde meg til at jeg var så liten, helt alene uten at noen så, hørte, eller brydde seg.
      Jeg må tro at Gud var der sammen med meg.
      Jeg må tro at det finnes en Gud, for når noe er så ødelagt som meg må det noe guddommelig til for å reparere det.
      Jeg vet at det finnes en Gud, for i dag har jeg det bra.
      Men, jeg kan ikke tro på en Gud som bare har forlatt oss her nede. Jeg tror på en Gud som har skapt oss for at vi skal hjelpe hverandre, få fram det gode, ikke det onde. Selv om vi ofte erfarer at det er ikke slik det fungerer.
      At Gud var der må aldri bli en unnskyldning for menneskene som ikke var der. At Gud helbreder må aldri bli en unnskyldning for å ødelegge andre. Og at Gud både dømmer og tilgir må aldri bli en unnskyldning for at vi skal resignere, eller slutte å kjempe for det som er rett. Og jeg vet at det finnes mennesker som gjør nettopp dette, som ser, hører og bryr seg. Mennesker som kjemper på vegne av de små og svake. Jeg har vært heldig og møtt noen slike. Takk for at du er en sånn… En som utgjør en forskjell for de som er små mennesker i dag.

    6. Kjære Mia, tusen takk for vakker tilbakemelding. Jeg tror jeg vet hva du mener, og jeg liker også å tro at det finnes en Gud. Han gir oss styrke, kraft og kjærlighet. Jeg liker spesielt godt det du skriver, om at han elsket deg så høyt, at han skapte deg på tross av alt han visste du måtte gjennom. Deg, har han gitt evnen til å se lyset, der mørket hersker. Tusen takk for et stort kompliment, jeg skal gjøre så godt jeg kan. <3 Gode tanker til deg.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg