Merket for livet…

I dag har jeg lyst til å dele en helt personlig historie med deg, og det vil jeg gjøre av en helt spesiell grunn. Jeg har nemlig tilbrakt mange år av livet mitt på å vurdere om jeg ville ha barn. Ikke fordi jeg ikke liker barn. Jeg forguder nemlig de små skapningene og jeg har merkelig nok alltid hatt et godt barnetekke. Men jeg var livredd, for at jeg ikke skulle være i stand til å gi barnet mitt det aller beste av meg, at jeg ikke ville være i stand til å gi det de gode verdiene i livet. Den gode ballasten om du vil. Ettersom jeg beundrer de små sjelene, samtidig som jeg er fylt av ydmykhet for deres potensiale, ble jeg altså sittende på gjerdet. Jeg vurderte stadig frem og tilbake, kunne jeg bli en god mamma? Jeg forsøkte å se langt ned i mitt mørkeste mørke, om jeg noensinne kunne behandle barnet mitt dårlig. Jeg var redd. Dermed utsatte jeg det alltid, og tenkte at jeg hadde god tid. I tillegg lette jeg etter den perfekte pappaen til mitt barn, for å være sikker på at en av oss kunne dette her. Analysene var lange og omfattende, og garantier umulig å finne. Plutselig var jeg blitt 38 år, og jeg syntes å høre toget forlate perrongen. Redselen satt fremdeles i magen, men sikkerheten hadde funnet veien til hjertet. Jeg ville ha barn. Ikke bare var jeg sikker på at jeg ville ha barn, jeg trodde endelig, langt der inne i hjertet mitt, at jeg hadde det i meg å bli en god mamma. Jeg kjente på all den kjærligheten som hadde samlet seg under brystbenet mitt, på behovet av å elske noen høyere enn livet og på alle de ting jeg har lært i livet mitt, som jeg lengtet etter å lære bort.

 

 

I motsetning til flere venninner som har slitt med å få barn, som har ønsket seg barn siden de gikk på ungdomsskolen og aldri har fått det, var jeg utrolig heldig og ble relativt raskt gravid. Jeg hadde først en abort, som gikk ganske hardt inn på meg. Men gleden var derimot dobbel så stor, da jeg på ultralyden så spenstig liv og bevegelse. Svangerskapet hadde sine utfordringer, og det hadde fødselen også, men det kom ei stor og flott jente til verden. Og etter at jeg henga meg – fullstendig – visste jeg, at dersom jeg hadde sagt at jeg elsket noen tidligere hadde jeg løyet. Med ett visste jeg hvordan det er å elske uforbeholdent, og av hele mitt hjerte. Det er en følelse jeg ikke er i stand til å skildre, det er en følelse som er langt større enn meg og den verdenen jeg lever i. Det er kort og godt det aller beste som har skjedd meg. I dag er jenta blitt stor nok til å fortelle at hun elsker mammaen sin, og stor nok til å gi meg fornemmelsen av å gjøre noe riktig. Hun er en fantastisk personlighet, hun er klok til tross for ung alder og hun lærer meg så mange ting jeg ikke visste om meg selv.
 

Nettopp det, gjør det så usedvanlig vanskelig for meg å forstå foreldre som behandler barna sine dårlig. Enten det er å gi dem en ørefik, fordi de ikke gjør som de blir fortalt, eller at de utsettes for grovere vold og påfølgende skader. Hvordan det er å være pappa vet jeg ikke, men jeg vet veldig godt hvordan det var å bære barnet mitt under hjertet og hvordan det er å være mamma. Jeg formoder at også de aller fleste pappaene der ute bergtas av sine små. Jeg fikk i alle fall veldig tidlig følelser for det lille mirakelet som vokste inne i meg. Jeg lurte ofte på hvem hun skulle komme til å bli. Hun ble alt jeg hadde ønsket meg, og så veldig mye mer. Når jeg ser tilliten i øynene hennes, er jeg redd for ikke å kunne innfri. Når jeg føler kjærligheten hennes, gjør det meg imidlertid til et bedre menneske. Et menneske bare hun kan bidra til at jeg kan være. Og når jeg leser nyhetene, om barn som lider fatale skader etter omfattende omsorgssvikt, seksuelle overgrep og brutal vold, brister hjertet mitt. At livet kan bidra med utfordringer, det vet jeg. At livet ikke alltid er en dans på roser, er det ingen tvil om. Men at man lar det gå ut over forsvarsløse små barn, vil jeg så lenge jeg lever aldri kunne forstå. Hvordan kan man riste barnet sitt så hardt, at det får en kraftig blåveis og blodskutte øyne? Hvordan kan man riste på et barn et kragebensbrudd? Kraniebrudd? Omfattende hjerneskader? Ja, du kan godt si at det kan man ikke. Dessverre leste jeg denne historien i Dagbladet i går. Det som gjør saken ennå vanskeligere å forstå, er at barnet bare var en måned gammel og hun fikk ikke hjelp før det var gått to døgn. Tilstanden var livstruende. Forestill deg et fattig lite sekund, at du legger barnet ditt til brystet og at det ikke vil ta til seg næring. For normale nybakte mødre, vil det alene være til stor bekymring. Men dersom det i tillegg har en synlig stor blåveis og blodskutte øyne, ville det overhodet vært mulig å ignorere? Avvente?

Jeg for min del, vet at jeg ikke hadde kunnet leve med det. Langt mindre leve med å utføre slike skader. Jeg vet ikke hva som får foreldre til å skade barna sine så grusomt, i denne saken er far siktet for å ha forvoldt skadene, men jeg vet at også mødre mishandler. Jeg vet likeledes at det skjer altfor ofte. Jeg oppfatter jo en såpass brutal vold, som den omtalte, mer som et drapsforsøk. Du har kanskje holdt et lite barn på praktfulle 30 dager? Lagt merke til hvor skjør den lille kroppen er? Hvor avhengig spedbarnet er av at du holder nakken støtt, ettersom det selv ikke har sterk nok muskulatur? Kunne du noensinne klart å riste på barnet et kragebensbrudd? Et kraniebrudd? En hjerneskade? Jeg beklager å måtte spørre på denne direkte måten. De aller fleste av oss ville aldri vært i stand til det, men vi bør føle på det. Dersom vi ikke setter oss i posisjon til å forstå at det skjer, vil vi aldri kunne bekjempe samfunnsproblemet, som barnemishandling faktisk er. Det kan være enkelt å snu seg bort. Det kan være mest behagelig å konsentrere seg om de lystbetonte ting i livet. Likevel forsvinner ikke de grusomme handlingene som utføres så altfor ofte, mot forsvarsløse, sårbare og håpefulle små barn, med store potensialer til å bli fantastiske mennesker.


 

Jeg vet at det er vanskelig, og jeg vet at det er vondt. Hver gang jeg leser om disse sakene som knuser hjertet mitt, som får meg til å tvile på det gode her i verden, klemmer jeg mitt eget lille barn. Snuser inn lukten av sårbarhet, uskyld og håp. Sårbarheten hennes får meg til å være sterk og besluttsom. Jeg vil kjempe for at barna får sin rettssikkerhet. Uskylden hennes får meg til å love henne, at jeg aldri skal lukke øynene for barns rettigheter. Håpet jeg kan lukte, det gjemmer jeg i hjertet mitt. Og nå deler jeg det med deg. Vi må aldri miste håpet, på at barn kan slippe å oppleve vold. Kan vi ikke bare være enige om at det ikke er innafor å gi barna våre en ørefik? Da faller jo resten på sin egen urimelighet. Nei, du har rett. Det er ikke så enkelt. Men hvis hver og en av oss starter med oss selv, er mye gjort. Og dersom vi passer litt på barna i nabohuset også, kan vi faktisk bidra med noe. Og har vi i tillegg lyst til å ta et realt slag for barna, må vi reagere på straffereaksjonene for den brutale volden de utsettes for. Vi må kreve rettferdig behandling for de sårbare i samfunnet vårt, som ikke kan kreve det selv. Våre krav er med på å beskytte.

Til alle dere foreldre som elsker barna deres over alt her i verden, vi er heldige. Ikke alle er så heldige. Til alle dere som ikke kan få barn, jeg forstår deres frustrasjon. Dere kunne bidratt med et trygt og godt hjem. Til alle barna der ute, jeg sender dere varme tanker. Og jenta omtalt i nyhetene, som trolig vil være pleietrengende resten av livet – deg vil jeg be om tilgivelse. For at verden ikke tok deg i mot, som du fortjente. Du er i mine tanker.

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Del gjerne, for sammen er vi sterke. <3

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg