kontraster, i et perspektiv.

Noen dager er litt annerledes enn gjennomsnittet, de setter preg, og gjerne ting litt i perspektiv. Men man må liksom være åpen for det. Noen dager vet man heller ikke at dagen ga perspektiv, før dagen etter. Jeg hadde en sånn dag i går. Disse dagene er gjerne hektiske, og man småløper hele dagen. Hjemmefra og til jobb, fra den ene oppgaven til den neste, et ærend etter det andre og deretter på stive hjul til barnehagen. Har du lagt merke til at det gjerne regner på dager som dette? Lufta er tung, og erter deg litt med en hodepine. Humøret er gjerne labert og du aner ikke hvorfor. Ingenting er annerledes, ingenting er verre enn det var dagen før, og da var jo alt helt prima. Hodepinen som murrer ved tinningen, får deg til å lure på om du har drukket nok vann. Trafikken som liksom stopper opp, insinuerer at du er den eneste som faktisk er på vei et sted. Alle andre titter surt fremover, og har tydeligvis problemer med å finne gasspedalen. Til og med de som skal over gangfeltet tar seg utrolig god tid, til tross for at det høljer ned. De titter liksom litt utfordrende på deg, og demonstrerer med en aldri så liten gå-langsomt-kampanje. Hvorfor det? Jeg har tenkt en del på det, og jeg antar at det hele har med meg å gjøre. Kanskje blir jeg litt værsyk på disse tunge og regnfulle dagene? Kanskje har været en slik innvirkning på de fleste av oss? Uansett tror jeg, og jeg kan selvfølgelig bare snakke for meg selv, at jeg er litt mer følsom på disse dagene enn ellers. Mer mottagelig kanskje.

 


 

Tidlig på morgenen ville ikke prinsessa stå opp. “Sove mer mamma” sa hun, og ga seg ikke uten en real kamp. Det innebærer å gjemme seg inne i klesskapet, rive ut det aller meste av badeskapene og rengjøre vaskeservanten med tannbørsten. Min tannbørste. Yoghurten smørte hun utover spisebordet og brødskiva gjemte hun mellom sofaputene. Ikke ville hun høre på meg heller, jeg gjentok meg selv opptil 30-40 ganger og hadde mest lyst til å klinke panna i brannmuren. Da vi gikk hjemmefra, ville hun ikke ha på seg sko, hun ville på stranda og bade. Da jeg omsider gikk ut av porten i barnehagen, stakk det litt i brystet, en anelse dårlig samvittighet. Morgenen hadde ikke vært preget av kos ved frokostbordet, som det pleier. Lillegull hadde vært sint på meg, lei seg og hadde sikkert følt seg misforstått. Likevel klamret hun seg til meg da jeg skulle gå. Gråt sårt, da jeg gikk ut av døra. Jeg følte meg ikke som noen god mamma der og da, jeg følte meg som været, tung og grå. Når så kollegaene er gretne, kaffen er sur og datasystemet nede, er dagen egentlig komplett. At en murrende hodepine har satt seg nettopp der lesebrillene klemmer over ørene, er også typisk, særlig med tanke på at brillene ikke hjelper i det hele tatt. Jeg måtte gjette meg til hva som sto med liten skrift. Kjenner du til disse dagene? Når man vet, at ting bare kan bli bedre? Det merkelige er, at de også gjerne blir det.

 

Jeg tror egentlig at slike dager har sin funksjon, de får deg til å kjenne på kontrastene. Vi tenker jo ikke særlig ofte over det når sola skinner, humøret er på topp og vi har kontroll på det meste. Men de dagene vi mister litt av kontrollen, er følsomme og kanskje til en viss grad påvirket av utenforstående ting, da kjenner vi litt på kontrastene. Det får oss til å sette mer pris på de dagene hvor alt fungerer, uten av vi må jobbe så hardt for å oppnå det. I alle fall er det sånn for meg.

Da jeg på ettermiddagen svingte innom biblioteket for å låne en barnerettslig bok, smilte bibliotekaren så strålende mot meg og bestilte boken lekende lett fra Bærum bibliotek. Så innmari problemfritt liksom. Da jeg strøk det klissvåte håret bort fra ansiktet, og tørket bort mascaraen som rant, så jeg dem. En aldeles praktfull liten pjokk og mammaen hans. De satt inne på kafeen, litt i utkanten av selve biblioteket. Jeg følte meg som en tyv der jeg sto og stjal litt av energien, litt av stemningen, mens de to delte et skolebrød. Gutten lo lykkelig og strålte mot mammaen sin. Den vesle krabaten hvisket noe i øret hennes og etterlot et halvt skolebrød i ansiktet til mammaen sin. De skrattet godt av det sammen. Hverdagslykke tenkte jeg, det er det jeg er vitne til. Jeg merket at hodepinen slapp litt, ryggen var ikke fullt så stiv lenger og jammen syntes jeg solen brøt seg frem gjennom skylaget. Lykke gjør noe med deg. Da jeg litt senere sto i kø på parkeringshuset for å betale parkeringen, opplevde jeg nok en situasjon som gjorde veldig inntrykk på meg. Foran meg sto det en pappa med datteren sin godt tullet inn i et teppe i vogna. Den lille tulla smilte og flørtet med oss andre i køen. Veldig forsiktige smil og små gledeshvin, som bare de aller minste barna kan. Hun kan ha vært rundt året, tenker jeg. Jeg kjente at jeg smilte med hele kroppen. Trollbundet av den vakre jenta. Men plutselig, og helt uten forvarsel, skar en kraftig lyd gjennom parkeringshuset. En vanvittig brumming fra en Porshe som var i ferd med å forlate parkeringshuset. Jeg skvatt. Det gjorde det vesle pikebarnet også. Redselen i ansiktet hennes sa så mye mer enn ord noen gang kan gjengi, det var ingen tvil om at dette var en særdeles ubehagelig opplevelse for ei lita tulle, som sikkert ikke kjenner noe annet enn kjærlighet og trygghet. I et tusendedels sekund, tok jeg meg i å tenke på alle de barna som føler på nettopp denne redselen hver dag. Hele tiden. Den lille jenta tittet instinktivt opp på pappaen sin, som like instinktivt løsnet selene i vogna og tok henne opp i en trygg favn. Som om vi tenkte det samme, tittet vi øvrige som sto i køen på hverandre og jeg merket meg at vi alle hadde en tåre i øyekroken. Vi var beveget. Et hverdagsøyeblikk, som på mange måter gjenspeiler trygghet og lykke. Jeg ble så glad for å bevitne den selvfølgelighet, den kjærlighet og den trygghet, som lot til å forandre dagen min. Da jeg kjørte ut av parkeringshuset, nynnet jeg og tok på meg solbrillene.

 

På vei hjem, tenkte jeg på mammaen inne på biblioteket og på pappaen inne i parkeringshuset, og fenomenet hverdagslykke. Det er nemlig like viktig å sette fokus på de gode tingene her i livet, som på de negative. Spesielt i arbeidet med å avdekke de ikke fullt så gode tingene. Alle barn har det ikke vanskelig. Altfor mange, men ikke alle. Hvert femte barn utsettes for vold i nære relasjoner, det betyr at fire av fem, ikke blir det. Det kan selvfølgelig være andre ting, og det utelukker jeg for all del ikke. Men vi kan ikke glemme de lykkelige barna, i vår søken etter de ulykkelige, for da ser vi ikke kontrastene. Det er nemlig kontrastene som kjennetegner avvikene. Så det å kunne glede seg over andres familielykke, er å kunne beholde håpet om at ennå flere barn kan få oppleve det.

 

 

Da datteren min møtte meg ved porten i barnehagen, oppglødd og lykkelig for å se meg, visste jeg at dagen hadde hatt sin funksjon. I alle fall for meg. Det er gode dager, og det er de dagene som ikke er fullt så gode, men sjeldent er de helt uten lyspunkt. I dag gleder jeg meg over familiene der ute, som fungerer, som går foran med et godt eksempel og som gir oss sammenligningsgrunnlag. Uten nettopp dem, hadde vi ikke hadde redskapen til å avdekke de ulykkelige situasjonene i samfunnet vårt. Det er av kontrastene vi lærer, så lenge vi har kunnskap om hva som er rett. Og aldri har jeg vært så sikker på at hverdagslykke er helt rett. Måtte alle barn få oppleve hverdagslykken. <3 Til alle dere fantastiske foreldre, jeg heier på dere og er stolt av dere. 

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Ser du verdien av det, så del for all del gjerne! <3

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg