Gi meg en blomst mens jeg lever…

“Gi meg en blomst mens jeg lever så øyet kan frydes ved den, for øyet mitt ser ei de blomster du legger på kisten min hen.”

 

Jeg har ikke kunnet slutte å tenke på sangtittelen siden jeg leste den i et annet blogginnlegg for en tid tilbake. Vakre tanker ble beskrevet, om det å unne andre og seg selv en liten oppmerksomhet i hverdagen, hvor stor betydning det kan ha. Skillingsvisa har etter det funnet tilbake til meg hver eneste dag. Gi meg en blomst mens jeg lever – et mektig utsagn og det tar litt pusten fra meg. Jeg tror imidlertid jeg har litt andre preferanser til tittelen på visa, enn bare den buketten i hverdagen. For min del, har det faktisk litt med liv og død å gjøre. De helt nødvendige godene i livet.

 

“Gi meg et smil mens jeg lever, kom mot meg forstående mild. Når jeg er blitt senket i graven da trenger jeg ikke ditt smil.”

 

Mormor var mitt store forbilde. Jeg bodde store deler av barndommen hos mormor og har fått gleden av hennes livsfilosofier, verdier og moral. Ikke bare fikk jeg nyte dem, jeg har fått arve dem. En gledelig konsekvens av å tilbringe så mye tid med en klok og erfaren person, som jeg fikk med min mormor. Når noen gjorde henne urett og når hun følte seg dårlig behandlet, da nynnet hun tittelen på skillingsvisa, “Gi meg en blomst mens jeg lever.” Jeg tror hun tenkte, at det å angre seg etter hun ble borte, rett og slett var forgjeves. Da fikk man jo aldri sagt det til henne, og nettopp det var det hun anså som så viktig.

 

 

“Elsk meg mens jeg ennå lever og hjertet om kjærlighet ber, har døden først lukket mitt øye, jeg ber ei om kjærlighet mer.”

 

Hun fortalte meg alltid, at det ikke var viktig hvor ofte jeg besøkte graven hennes etter hun døde, men hvordan jeg forvaltet minnene jeg hadde etter henne. At hun fikk være i tankene mine var det viktigste for henne, og det kunne hun være hvor som helst. Gi meg en blomst mens jeg lever sa hun, kom å besøk meg så ofte du har tid og lyst. Tilbring tid med meg, ba hun. Hennes filosofi og verdier lever videre gjennom meg, og hun er med meg i tankene hver eneste dag. Fordi jeg ga henne en blomst mens hun levde, fikk jeg så mye tilbake. Jeg tilbrakte så mye tid jeg kunne med henne. Men det var ikke bare meg hun nynnet sangen til. Dersom hun ble gjort urett, sa hun alltid gi meg en blomst mens jeg lever. Hun hadde fortjent så mange flere blomster min kjære mormor.

 

“Sørg ikke over min kiste med øynene gråtfull og våt, du måtte langt heller ha spart meg for mang en tåre jeg gråt.”

 

Ellers i livet, tenker jeg også mye på skillingsvisa. Jeg er blitt 45 år gammel, og det er dessverre sånn at mennesker allerede har rukket å falle fra. Døden er ingen kjær venn av meg, men han henter altså der han finner det for godt. Noe jeg i den sammenheng har stusset over, er hvordan folk reagerer i etterkant. Jeg har følt litt på den dårlige samvittigheten selv. For i det øyeblikket man ikke har noen mulighet til å tilbringe mer tid med vedkommende, så ønsker man det så inderlig gjerne. Evig eies kun det tapte. Et ordtak det kan sies mye om, det får imidlertid bli i et annet blogginnlegg. Jeg spør meg ofte hva det kommer av, dette ønsket om å få det man har hatt tilgang på i årevis, først når det er umulig. På sosiale medier kommer det veldig godt frem. Det opprettes kondolansesider, det er minnesider, og det er gode ord og tanker som avdøde sikkert aldri fikk i live. Gi meg for f… en blomst mens jeg lever, tenker jeg da. Da jeg var liten og ting var vanskelig, de gangene jeg følte meg urettferdig behandlet eller ikke visste videre, da ønsket jeg å være gjest i min egen begravelse. Har du noensinne hatt de tankene? Har du ønsket å se hvordan dine kjære opplever tapet av deg? Prinsippet blir litt av det samme som det med blomsten, bare omvendt. Hvorfor ønsker vi å gi avdøde denne respekten og kjærligheten på etterskudd? Rakk vi det ikke mens vedkommende var i live? Dermed skriver vi altså en siste tårevåt hilsen på en minneside, vi sørger et øyeblikk, til og med over mennesker vi slett ikke kjente så godt. Vi blir sentimentale og triste. Du har kanskje opplevd noe av det samme selv? Forestill deg et øyeblikk, at  vedkommende hadde levd i ti år til. Hadde du fått tiden du trengte da? Hadde du satt deg ned for å fortelle om tanker og følelser da? Jeg for min del, må svare nei. Døden kommer ofte uventet, andre ganger advarer den. Noen tar advarselen alvorlig, andre gjør det ikke. Når døden kommer uventet, finnes ingen second chances.

 


 

“Så kort er jo livet her nede, for lenge det makter vi ei, men solskinn og smil kan vi sprede, i dag på vår medvandrers vei.”

 

Kjært barn har mange navn, men dette fenomenet jeg snakker om har ikke det, så jeg refererer bare i det videre til prinsippet. Gi meg en blomst mens jeg lever. Prinsippet lever nemlig i flere omgivelser enn de nevnte. Jeg var 42 år da jeg fikk barn, jeg ble faktisk 43 år seks dager senere. Datteren min kom sent, men hun kom godt. Den største velsignelsen i livet mitt. Det kan være mange grunner til at man ikke får barn tidligere, det kan faktisk være mange grunner til at man ikke får barn i det hele tatt. Men – gode grunnene til at man får barn bør være på plass. Senest fra det er et faktum. De som ikke kan få barn, ville ofte svært gjerne hatt det og det oppleves med sikkerhet som en tragedie og ikke få det. I alle fall når man ser seg rundt, og ser den lemfeldige behandlingen mange barn mottar. Gi meg en blomst mens jeg lever. Jeg kan ikke la være å tenke på lille Christoffer, når jeg hører skillingsvisa. Hvordan vi som samfunn reagerte, da den lille pjokken kun ble et minne. Den dagen ingenting kunne gjøres, ingenting kunne sies og ingen blomst ville hjulpet. Et helt samfunn følte anger. Et helt samfunn var tvunget til å se sannheten i øynene. Mange hadde muligheten til å overrekke den tapre lille gutten en blomst mens han levde. Før han fikk slått et 17 cm langt brudd inn i hodeskallen. Før det ble tvunget papir inn i nese og ned i svelget. Før så pusten og livet ebbet ut av den vesle guttekroppen. Hvorfor i himmelens navn var det ingen som ga den lille krigeren en blomst mens han levde? Etter hans død var det et blomsterhav. Christoffer er dessverre borte, men han har etterlatt oss noe særdeles verdifullt. En påminnelse om å gi barna våre en blomst mens de lever. Det høres kanskje dramatisk ut for deg? Da må jeg bare beklage. Jeg forsøker å gi datteren min blomster så lenge jeg lever. Stort sett har hun fått en bukett roser hver fredag, så lenge hun har levd. Men den tradisjonen føyer seg mer inn under prinsippet om å gi hverandre en liten oppmerksomhet i hverdagen. Når jeg legger meg sammen med datteren min hver kveld, synger jeg for henne og jeg lover henne at jeg skal gi henne alt jeg ikke fikk og alltid gjøre så godt jeg kan. Jeg skal gi henne en blomst så lenge jeg lever. Et trygt hjem, en god oppvekst, gode minner og fine verdier. Det er ikke gjort i en håndvending, det er ikke gjort på en dag. Jeg lover henne hver eneste kveld, at jeg skal bruke resten av mitt liv på det. Jeg gir henne en blomst mens hun lever.

 

Jeg oppfordrer alle dere, som leser bloggen min. Enten dere er to, eller hundre. Gi meg en blomst mens jeg lever. Gi barna deres en blomst mens DU lever. Gi venner og bekjente en blomst mens DE lever. Angrende buketter står ikke høyt i kurs hos meg. Hva med deg?

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Ser du verdien av det, så del for all del gjerne! <3

2 kommentarer
    1. Vakkert skrevet! Og virkelig til ettertanke. Gi meg en blomst mens jeg lever; så enig så viktig. Takk😊

    2. Tusen takk Nina! Noen ganger er det viktig å ha tid til de gode verdiene som nestekjærlighet og det å handle ut fra mer enn bare egeninteressen. Det gagner oss alle. <3 Og tusen takk for at du bryr deg. Gode tanker til deg.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg