Det har de siste dagene vært noe jeg har tenkt mye på. Det er slett ikke første gang jeg beskjeftiger meg med nettopp disse tankene. Men jeg synes definitivt det er ok å puste nytt liv i problemstillingen fra tid til annen. Jeg tenker på det å sette barn til verden. Hvorfor gjør vi det egentlig? Dette er ikke et retorisk spørsmål, som skal lokke frem de politisk riktige svarene. Det er mer et spørsmål jeg synes alle foreldre i det minste burde ha en eller annen tilnærming til. Fikk du barn fordi du ønsket deg det av hele ditt hjertet? Og hvorfor ønsket du deg det av hele ditt hjerte? Er ønsket biologisk forankret? Eller vil vi bare etterlate oss et slags spor, den dagen vi selv forsvinner? Tar vi oss egentlig tid til å vurdere potensialet barna har i denne verden? Hva vi etterlater dem?
Ja, klart du har rett – dersom du mener dette er eksistensielle og tunge spørsmål – men det å sette barn til verden, det å gi dem riktige verdier, en god oppdragelse og sist, men ikke minst, gjøre dem klare for resten av verden, er også eksistensielle og tunge oppgaver. Er det ikke? Selv, synes jeg det er noe av det viktigste jeg noensinne har fått være med på.
Jeg tenkte mye på dette før jeg fikk datteren min, før hun i det hele tatt var en reell tanke. I mange år har jeg avveid problemstillingen, er ønsket om barn egoistisk eller ser jeg den mer altruistiske verdien, altså det uegennyttige ved å få barn? Ønsket om barn er kanskje alltid preget av de litt mer egoistiske tankene, mitt var i alle fall det. Jeg ønsket meg noen å elske, noen som elsket meg. Jeg ville berike, og jeg ville naturligvis berikes. Men når man først har fått dette barnet, så dukker jammen meg disse tankene opp på nytt. Som en lukt i nesa du ikke kan bli kvitt, eller en sang fra radioen som ikke slutter å spille i hodet ditt. Hvorfor satte du barn til verden? Men tankene kommer ikke uten grunn, det skal nevnes. De kommer med nyhetene, de kommer med tragediene, og de kommer med redselen som et resultat av nettopp nyhetene og tragediene. Kjenner du deg igjen? Jeg håper det, for noen ganger føler jeg meg litt i overkant dramatisk, noe jeg fra tid til annen også har fått høre. Og det kan jo være litt morsomt å harselere med det, men det endrer jo ikke på det faktum, at vi faktisk burde ha gode grunner til å få barn.
Hvilke grunner ville for deg vært gode nok? Hvilke pro og contra har du gjort deg? Og hvor sikker er du på lista av argumenter? Dersom du har lyst til å svare på spørsmålene mine, setter jeg pris på det, i det øvrige er det slett ikke meningen å overfalle deg. Jeg håper bare at vi alle tar disse tankene innover oss av og til. Vi burde det. Hva har vi å tilby barna våre? Og kan vi beskytte dem?
Det siste spørsmålet er blitt så avgjørende for meg. Jeg tenkte aldri de tankene før jeg fikk barn, beskytte barnet mitt? Fra hva da? Krig og terror og sånn? Nei, det er vi jo ikke så utsatt for her i vår lille trygge nasjon. Hmmm!? Krig og terror kommer i så mange former og farger, og det så jeg ikke like klart den gangen. At vår nasjon i aller høyeste grad kan bli berørt, hadde jeg nok heller ingen formening om. Men så ser man inn i sine egne øyne, man møter seg selv i døra, man har fått barn, og oppfatningen av farer og feller har endret seg drastisk.
Per i dag, vet vi at det finnes krigsherjede land, for ikke å nevne sultrammede, som er helt avhengig av resten av verden, for å klare å stå i det. Likevel må vi lese i avisene at nødhjelpskolonner med rundt 20 biler lastet med mat og helt nødvendig medisinsk utstyr til disse områdene, bombes i stykker og mennesker som bare vil yte hjelp omkommer. Helsepersonellet angripes bevisst, for at sivile, deriblant barna, ikke skal få den hjelpen de trenger. Vi ser bilder av barn på nyhetene, på alder med våre egne, sultne, blodige og traumatiserte. Katastrofalt er det eneste ordet som faller meg inn. Vi vet, at selv om krigen ikke herjer i vårt nabolag, er den ikke så fjern som vi kunne ønske oss. Den er blitt en del av vårt nyhetsbildet og vi finner deler av den i vår egen politikk, i vårt eget samfunn. Joda, sier du kanskje, men krigen befinner seg ikke i vårt land og vi må stole på politikerne våre. Ok, sier jeg mumlende til det og henviser til krigen våre egne barn utsettes for i vårt eget land. Vold, overgrep og terror. Mobbing på skolen. Farene ved sosiale medier. Joda, vi bor i en velferdsstat som i betydelig grad garanterer samfunnets medlemmer hjelp hvis de skulle komme ut for helsesvikt, sosial nød eller tap av inntekt, for eksempel ved arbeidsledighet eller alderdom, og vi sikres retten til utdannelse. Likevel, kan det aller kjæreste vi har utsettes for fare. Mister vi litt kontrollen? Vi ser jo hva mennesker kan være kapable til? En mann fra Tromsø ble nettopp siktet for nettovergrep mot 60 barn. I tillegg til å være siktet for fysiske overgrep mot ytterligere barn. I dag leste jeg en overskrift i den sammenheng, om at det nå er blitt et mål for overgripere å påføre små barn smerte. Det er jo til å gråte av. For bare noen dager siden, ble en mann dømt for seksuelt overgrep mot lillebroren til ekskjæresten, mens han satt barnevakt. Er det mulig? Om ikke det er ille nok, så er det dessverre grunn til å tro at mellom 10 000 og 15 000 bilførere daglig kjører i ruspåvirket tilstand. Med ett rykker det nærmere. Gjør det ikke det da? Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg lar meg definitivt skremme.
Jeg skal ikke male fanden på veggen, for det gjør jo alle landets aviser for oss hver eneste deg. Og hvis du oppfatter at det er nettopp det jeg gjør, beklager jeg det. Men jeg er redd for at jeg må opplyse deg om, at farene jeg her har fremstilt dessverre er helt reelle. På den annen side, kan vi som foreldre, samfunnsborgere og del av et demokrati faktisk være med på å skape den verdenen for våre barn, som vi ønsker for dem. Jeg tror bare vi glemmer det av og til. Kanskje det er på tide å huske det nå? For barna våre, den største velsignelsen, den mektigste glede og de vakreste skapninger på jord. Født uskyldige og rene, fortjener de så absolutt det aller beste. Jeg, for min del, har aldri opplevd noe så vakkert, noe så altoverskyggende som det å få barn. Men jeg er helt åpenbart redd for at vi mennesker som har satt dem til verden, ikke forvalter denne verden som vi burde, slik at den er trygg, god og bærekraftig, den dagen våre barn er ute på egen hånd. Ikke minst på veien dit. Ikke fortell meg at du aldri har tenkt på det? Dersom du ikke har det, blir mitt spørsmål til deg – har du barn?
Nåja! Dette har altså jeg tenkt mye på i det siste. Hvorfor gjør vi det egentlig? Hvorfor setter vi barn til verden? Jeg kan selvfølgelig bare snakke for meg selv. Og jeg fikk barn fordi jeg ville elske det frem her i verden, jeg ville være med på å skape et menneske som skulle bli så mye større enn det jeg noen gang kan komme til å bli selv. Jeg ville investere alt jeg er og alt jeg har, i et menneske som skal være morgendagens håp. Barna våre er morgendagens helter. Men vi må ikke glemme å etterlate dem i en rettferdig posisjon, slik at det lar seg gjøre å være nettopp det. Morgendagens helter.
Noen tanker fra meg bare, med ønsker om en fortsatt fin dag! <3
Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Ser du verdien av det, del gjerne. <3 Tusen takk!
Et veldig godt spørsmål.
Den gang jeg ønsket meg barn var nok ønsket drevet av at vi rett og slett ikke fikk det til, jeg ønsket meg så inderlig dette lille barnet jeg tydeligvis ble nektet. Da det viste seg at vi var så superfertile at vi fikk tre, dempet denne trangen seg, i hvert fall noe.
Når man er dypt nede i depresjonens klør, tenker man annerledes, og jeg har flere ganger forbannet det faktum at jeg har barn, nettopp fordi jeg derfor ikke bare kan avslutte livet selv. Jeg har altså følt det på kroppen at det å ha barn er en ulempe, et anker som holder meg til livet selv om jeg ikke vil.
Nå er jeg overlykkelig over at jeg har disse vidunderlige barna, tenk så heldig jeg er som får lov til å se at de vokser opp! Men hvorfor jeg ville ha dem? Vet ikke.
Kjære fabelastisk, takk for at du tok deg tid til å svare så ærlig. Tror det er mange som ikke helt vet, men de liker ikke å si det høyt.
Barn er en velsignelse, og tre stykker er rikdom. Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan det er å føle barna sine som et anker, som holder en i live mot ens egen vilje. Men jeg vet en ting, jeg er glad for å høre at du har funnet lykken i barna dine. Det fortjener de, og det gjør du også! <3
Her har du mange kloke tanker og dype spørsmål. Er veldig enig i det du skriver. Jeg har ingen absolutte svar, men jeg drister meg utpå med noen tanker likevel.
Jeg må jeg innrømme at dette er spørsmål jeg ikke ofret en tanke før vi plutselig fikk barn. Vi var unge, og hadde egentlig ikke tenkt så langt enda.
Til gjengjeld har jeg reflektert mye over det etter at jeg ble mor.
Hele verden forandret seg da jeg plutselig satt der med et lite nurk i armene, et helt nytt liv, et lite menneske med verden foran seg.
Jeg ante virkelig ikke hvilken ære det er å få lov til å følge et barn på sin livs reise. Det er vårt ansvar å beskytte dem, rettlede, veilede og trøste. Hjelpe dem å utvikle sitt fulle potensiale. Ansvaret føles overhvelmende, men også utrolig meningsfylt.
Siden den gang har vi fått flere barn, biologiske barn, adopterte barn, og barn vi har fått lov til være en trygg havn for i perioder hvor livet har vært tøft.
Hver gang er det like stort… og hver gang tenker jeg at jeg vil skjerme denne lille vennen for alt vondt.I de tilfellene hvor de allerede har opplevd smerte før vi møtes, tenker jeg at jeg skal elske med alle sår og skrammer de bærer med seg, kjempe for at livet fra nå av skal være trygt, og håpe fra dypet i mitt hjerte at det være nok til at verden kan være et godt sted å være for en liten venn.
De første årene kunne jeg som mamma beskytte, verne og alltid være der. Sårene begrenset seg til dunk i pannen etter vaklende skritt, og fortvilelsen over leker som må deles med andre. Det var enkelt å trøste, blåse, være der til smerten går over.
Nå som de eldste begynner å nærme seg tenårene er utfordringene annerledes. Sårene er ikke lengre så synlige, og smerten de møter sitter dypere.
Jeg har for lengst innsett at jeg kan ikke skjerme dem fra alt ondt. De opplever urettferdighet, utfordringer, smerte og dilemmaer.
Derimot kan vi gi dem redskap til å takle det. Mye kan vi verne dem fra, resten kan vi støtte dem gjennom. Sørge for at de ikke møter vanskeligheter alene.
Dessverre (eller heldigvis) ser jeg at også barna vokser på de utfordringene de mestrer, selv om jeg så gjerne skulle sett at de kunne få veksten uten å måtte møte utfordringene.
Du har et viktig poeng, verden er et brutalt sted, og jeg kan inne svare på hva som gjør at vi likevel velger å få barn. Men jeg tenker, at både vi og våre barn er satt her på jorda for å bidra til at det blir et bedre sted. På mange måter er jeg takknemlig for at jeg fikk barn før jeg rakk å ta inn over meg hvor stort det egentlig er. Er usikker på om jeg da hadde turdt. For selv om det er sårbart å elske noen så høyt som vi elsker barna våre. Er det en velsignelse jeg aldri i livet ville vært foruten.
Kjære deg,
tusen takk for tankene dine. Jeg liker dem. Du har selvfølgelig helt rett, vi kan ikke skjerme dem fra alle tøffe tak, men verden viser seg daglig fra en mer og mer brutal side og det var kanskje ikke det vi så for oss? Jeg er nemlig helt enig med deg i hvor sårbart det er å elske barna våre, og jeg synes det er vanskelig å tenke på at verden kan bli ennå mer utfordrende for dem. I den anledning går mine tanker til andre barn som har det fryktelig vanskelig, både her i landet og utenfor landegrensene. En spesiell respekt har jeg også for mennesker som deg, som tar til seg fosterbarn og adoptivbarn, for en velsignelse for disse barna og endelig finne en trygg havn. I den anledning har du jo utvilsomt sett spørsmålstegnet fra en annen vinkel også. For det du er inne på helt avslutningsvis, er for meg hele essensen i spørsmålet. Jeg ville nemlig heller aldri vært foruten barn. Gjør det meg egoistisk? Jeg håper vi, foreldregenerasjonen i dag, tar oss tid til å reflektere litt rundt hvordan vi kan gi fra oss verdenen vår til morgendagens helter. Den aller beste måten å beskytte dem på kanskje?
Gode tanker til deg, nyt søndagen! <3