Ingen blir fratatt omsorgen for barna sine uten grunn, sier vi ofte. Selvfølgelig må det være en eller annen grunn til at mennesker fratas egne barn, tenker de fleste av oss. Likevel kritiseres barnevernet med stive adjektiv og sterke argumenter, samtidig som det vises til helt spesielle tilfeller. Kritikken fremsettes gjerne av foreldre som er blitt fratatt barna sine, fra deres advokater og andre som kjenner noen som er berørte. Til og med tidligere ansatte fra barnevernet har deltatt i brennhete debatter. Det demonstreres utover landets grenser med massiv kritikk av barnevernet. Dersom en omsorgsovertagelse alltid er godt begrunnet, hva klages det egentlig på? Jo, er det ikke i stor grad fremgangsmåten tro? Den varierende kompetansen og rutinene for saksbehandlingen kanskje?
At foreldre som nettopp er blitt fratatt sine barn reagerer med både sorg, hysteri og sinne, sier jeg egentlig ingenting på. Jeg orker ikke engang å forestille meg hvordan det må være. Men deres reaksjonsmåte er jo på ingen måtet noe argument, for at barnevernet har tatt en feil beslutning. Barnevernet har sine grunner sier vi jo, og det sentrale er kanskje hvordan de går frem og om det finnes en enhetlig praksis. Se bare på akuttvedtakene som var ment til å brukes i krisesituasjoner. Har praksisen endret seg? Bruken av akuttvedtak har i alle fall økt så sterkt, at de nå fremstår som mer vanlig enn de ordinære vedtak om omsorgsovertakelse. Kan økningen skyldes at barna har fått det verre? Eller skyldes det at barnevernet har senket terskelen til å ta i bruk akuttvedtak? Det påstås i alle fall at økningen har skjedd, på tross av at det eksisterer flere eksempler på at unødvendige akuttvedtak har påført barna uopprettelige skader. Var dermed regelendringen unødvendig for å kunne gripe inn på et tidligere tidspunkt? Har akuttvedtakene vært med på å svekke det biologiske prinsipp? Det biologiske prinsippet fremkommer i loven som det klare utgangspunkt for at barn skal bo sammen med sine biologiske foreldre. Et uttrykk for det biologiske prinsipps betydning i barnevernssaker, ble forresten formulert i Rt. 1991 s. 557
“Jeg minner om at barnevernloven bygger på at det gjennomgående vil være i barnets interesse at foreldrene har omsorgen for det og videre at foreldrene, selv om omsorgen fratas dem, i alminnelighet har kontakt med barnet og foreldreansvaret for det”.
Hva betyr så dette? At barn helst skal vokse opp sammen med foreldrene sine? Ja, det kan det da ikke herske annet enn enighet rundt. Men dersom barnet ikke har det bra, og en omsorgsfratakelse anses for å være eneste muligheten, innebærer det biologiske prinsipp da at barnet skal fortsette å ha kontakt med foreldrene? Hvordan? Hvor ofte?
Normalt sett holder en biologisk familie sammen et helt liv, så det er kanskje et verdifullt prinsipp? Det gjør ikke et fosterhjem, det løses opp, gjerne når fosterbarna fyller 18 år og flytter ut igjen. Da blir disse barna som en konsekvens stående alene her i livet, uten både den biologiske familien og fosterfamilien. Med det som utgangspunkt kan det kanskje falle seg naturlig å forstå det biologiske prinsipp. Synes du ikke? Det er jo tross alt en unaturlig situasjon det å vokse opp sammen med fremmede mennesker. På den annen side, er det naturlig nok også meget unaturlig å utsette barna sine for både omsorgssvikt, vold og andre overgrep, som jo gjerne er grunnlaget for omsorgsovertakelse.
Foto: Scanpix
Mange av oss eksponeres disse sakene gjennom media, gjennom arbeid, kanskje er venner og bekjente rammet, men vi får sjeldent den fulle forståelsen for de individuelle sakene, praksisen som ligger til grunn internt i barnevernet og hva det klages på. Det blir skapt et inntrykk av at barnevernet gjør for lite og at alt blir bra dersom det offentlige overtar ansvaret. Vi hører om at barnevernet ikke har grepet inn overhodet, og barna er overlatt en skjebne med vold og overgrep. Men jeg synes da like ofte vi hører om et barnevern som altfor ofte går inn i saker på feil grunnlag, og de overtar omsorgen hvor det slett ikke var nødvendig. En kriminell som arresteres har jo i så tilfelle bedre rettsvern. Er virkelig praksis internt i barnevernet så tilfeldig og lite nyansert? I så tilfelle, hva kommer det av? Eventuelt, hva har man tenkt til å gjøre med det? Det er jo en sterk motstrid mellom den hjelpende siden, der det settes i verk tiltak som skal hjelpe familien slik at barna blir boende hjemme, contra den andre siden, hvor barnevernet overtar omsorgen, uten å ha vurdert tiltak for å hjelpe familien hjemme. Dersom de innehar denne dobbeltrollen, må det jo medføre at kun de som er tvunget til det, vil samarbeide. Samt sterke stigma og utrygghet i de respektive situasjonene.
Kan det ha med alder og erfaring å gjøre? Er barnevernspedagogene for unge til å gjøre jobben? Ei jente på et par og tjue har kanskje ikke de store forutsetningene for å undersøke en kompleks familiesituasjon? Har de barn selv? Forstår de situasjonen? Eller kanskje har det med utdannelsen å gjøre? Er de rett og slett for dårlig utdannet? Har de evnen til å vurdere som en psykolog? For de skal faktisk avgjøre om foreldre og barn har en god tilknytning, om det foreligger en adekvat speiling og de stiller krav til sosialisering. Kan det ha rot i at de leter etter tegn på omsorgssvikt? Er det overhodet mulig å finne tegn på omsorgssvikt, dersom dette ikke foreligger? Evner barnevernsansatte for eksempel å se forskjell på atferd? Sorg etter dødsfall contra et barn som ikke har det bra hjemme? Ville du sett forskjellen på naboens barn, for eksempel? Er barnevernsansatte ydmyke og forståelsesfulle? For det må jo være en forutsetning for å gjøre en sådan jobb, synes du ikke? Eller er de også altfor forståelsesfulle?
Det er som vi opplever, slett ikke enkelt å få den store oversikten. Jeg har i den anledning spurt ansatte i barnevernet om de kunne være villige til å snakke med meg om nettopp dette. Se litt nærmere på spørsmålene stilt ovenfor og dele noen tanker med oss. Det er viktig at vi vet hvordan de tenker, så vi kan være trygge på at dersom det skulle ramme oss, kan vi stole på at de tar rettferdige og gjennomtenkte avgjørelser. For ikke å nevne omfangsrike og grundige undersøkelser i forkant av saken. En annen ting jeg er veldig interessert i å vite, er hva praksis er, dersom de finner ut at de har fattet uriktige avgjørelser.
Jeg holder dere oppdatert. Om jeg er så heldig å få en sparringspartner fra barnevernet vet jeg til uken, og jeg vil i så tilfelle dele svarene med dere så snart som mulig. Har dere øvrige spørsmål dere synes er viktige å få stilt, send dem gjerne til meg i innboksen.
Kryss fingrene da, for at jeg kan få svar på alle disse spørsmålene, direkte fra barnevernet. Følg meg også gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Jeg setter i tillegg stor pris på deling, kanskje oppnår vi sammen, at opplysningene kommer dit de har størst betydning. <3 Tusen takk!
Nå er det i mange tilfeller der fosterbarn har fylt 18 at det blir satt inn ettervern. Dvs at man f.eks bor i fosterfamilien til fylte 21. Det gjorde jeg selv, men sant skal sies at det blir gjort for lite når det gjelder ettervern. Mange fosterbarn har kontakt med fosterfamilie i lang tid etterpå at de har flyttet ut. Når det gjelder saksgangen i omsorgsovertakelse synes jeg du beskriver det litt lett. Barnevernet fatter et vedtak som blir sendt vidre til en fylkesnemd som tar den endelige avgjørelsen om en eventuell omsorgsovertakelse. Her har biologiske foreldre muligheten til å anke hvis de ikke er er enige i fylkesnemdas avgjørelse. Nå er det jo også en ny barnevernslov rundt hjørnet den har blitt sendt på høringsrunde i disse dager. Jeg vil også annbefale deg å ta kontakt med barnevernsproffene og landsforeningen for barnevernsbarn. For å få med dem sine erfaringer.
Hei Jurgen, fint å se at du tar turen innom.
Jeg vet veldig godt at det av og til settes inn ettervern, men ettervernet er jo som du er inne på avhengige av flere parametere, f.eks økonomi i kommunene, tilknytningen mellom fosterbarn og fosterforeldre, sistnevnte er igjen avhengig av hvor lenge barnet har vært i fosterhjem, hvor mange og i hvilken grad fosterbarnet har atferdsproblemer, emosjonelle problemer eller regelmessig kontakt med biologiske foreldre. Flere undersøkelser påpeker bl.a at opp til 40-50% av plasseringene når det gjelder ungdom, bryter sammen. I disse tilfellene spøker det beklageligvis for ettervernet. I andre tilfeller sier også fosterforeldrene opp, ettersom de opplever samarbeidet med barnevernet som vanskelig. Hett tema i media om dagen forresten. Dette kan i stor grad medføre manglende kontinuitet i fosterhjemsopphold, og tilknytningen har ikke et solid nok fundament til at forholdet opprettholdes når fosterbarnet anses å være voksen. I denne sammenheng kommer det frem at det stilles høyere krav til disse fosterbarna, om tidligere å stå på egne bein, noe jeg oppfatter trekker i samme retning. Jeg synes imidlertid det er godt å høre historier der ettervern er prioritert. Fott at du fikk oppleve det.
Saksgangen i omsorgsovertakelse har jeg egentlig ikke forsøkt å beskrive, det ønsket jeg å høre litt mer om fra barnevernet selv. Mitt mål med bloggen er å betrakte utfordringene vi ser fra flere perspektiv, opplevelsene er mangfoldige der ute og svarene er kompliserte og sammensatte. Nettopp det, og at temaet tar fyr i det offentlige rom, gjør det nødvendige å snakke litt om det.
Jeg er kjent med barnevernsproffene og landsforeningen for barnevernsbarn, og det er slett ikke usikkert at deres perspektiv vil bli tatt opp her på bloggen. takk for tipset! 🙂
Gode tanker til deg, nyt dagen! 🙂