Utsagnet kan være tatt ut av en actionfilm, og jeg ser scenen levende for meg. Et nærbilde av en revolvermunning, dramatisk musikk og en grov maskulin stemme, som på amerikansk sier at han skal lukke kjeften på vedkommende revolveren er rettet mot. Noen i denne filmen sitter på kompromitterende informasjon og må gjøres tause. I alle fall i de fleste filmene jeg har sett med nettopp denne scenen, er det sånn. I det filmen for et øyeblikk går i sort, høres et øredøvende smell.
Det var til morgenen i dag, da jeg sammen med morgenkaffen inntok dagens overskrifter, at jeg kom til å tenke på utsagnet. Med teksten fra dagens nyheter, dannet det seg et helt annet bilde i hodet mitt. Det hadde imidlertid ingenting med Hollywood og actionfilmer å gjøre. En overlege slår alarm om filleristing av barn. Det siste året har det nemlig vært en spesiell økning i antall babyer som har blitt filleristet, og man antar visst at det har en sammenheng med at unge foreldre føler at de må være på nett hele tiden. Være seg Facebook, Snap, Twitter eller andre sosiale kanaler. Observasjonen bygger overlegen på bakgrunnsinformasjon fra flere av sakene han har håndtert de siste årene. Informasjon fra omgivelsene til foreldrene eller fra politiet, hevdes det. Det fremkommer også at det har blitt observert større pågang etter ferien. Hva slags syk utvikling er det vi egentlig hører om her? Midt i opprettholdelsen av det perfekte livet på internett, forstyrrer en gråtende baby som ikke vil la seg avspise med delt oppmerksomhet. Kanskje er babyen sulten? Kanskje er det ensomt? Kanskje har det vondt et sted? Det føles så vanvittig viktig å ferdigstille statusen om den perfekte lille familien, at det å bli forstyrret av familiens lyspunkt får det til å gå i svart? Jeg liker Hollywood scenen bedre, nettopp fordi det er en scene i en film. Man avskjæres altså muligheten til å svare på kommentarene om hvor nydelig babyen er, hvor heldige man er som foreldre og selvbeherskelsen forsvinner som dugg for solen? Nei, du kan ikke forestille deg det? Selvfølgelig kan du ikke det. Hvem kan vel det?
Hvert år oppdages det mellom 5 og 15 tilfeller av filleristing i Norge. Diagnosen kalles offisielt “Shaken baby syndrom”. En tredjedel av disse barna dør, en annen tredjedel får varige og alvorlige hjerneskader.
For to uker siden ble en 31 år gammel mann dømt til åtte års fengsel for vold mot sin fire uker gamle datter. Jeg har skrevet om denne saken tidligere, se gjerne innlegget “Merket for livet”, fra 23.08.16. I følge dommen, filleristet han babyen eller slo henne så hardt i hodet at hun med stor sannsynlighet vil være pleietrengende resten av livet. Heldigvis ble han straffet. Forrige tirsdag ble et par i 20-årene tiltalt for å ha påført sin seks uker gamle sønn 19 ribbeinsbrudd. Dette er mer enn scener fra en film, dette er realiteten. En sinnssyk realitet. Babyer filleristes fordi voksne mennesker ikke orker å håndtere det naturlige som jo babygråt må anses å være. I mange år har det blitt rapportert om ca ett alvorlig tilfelle av shaken baby syndrom i året, men nå, sier overlegen, har de sett en håndfull saker med nyfødte og babyer på under ett år. På Ullevål får legene bare inn de barna som trenger behandling. De barna som blir så syke at symptomene ikke går over, og de er sannsynligvis bare toppen av isfjellet, uttaler overlegen. Han tror på store mørketall.
Er det virkelig blitt så ille? Har sosiale medier fått så stor makt over oss, at vi fillerister ungene våre til stillhet, så vi kan legge ut våre perfekte liv på Facebook? Er det blitt viktigere for oss å fremstå som perfekte og lykkelige på Instagram, enn å være gode foreldre? Skader vi virkelig barna våre, for å få muligheten til å fremstå som lykkelige og interessante mennesker? Kan det ikke vente? Selger vi ikke på den måten sjelen vår på sosiale medier? Jeg sier “vi”, fordi vi må stå sammen for barna. Det er nemlig helt nødvendig, dersom dette bare gjenspeiler fragmenter av sannheten. Kan det virkelig være tilfelle? Da står menneskeheten i fare. Det er menneskelig å gjøre en feil, hører man fra tid til annen. Jeg håper dog ikke at vi aksepterer det i denne sammenhengen, for dette har med empati og nestekjærlighet å gjøre, noe som er helt avgjørende i et menneskelig samspill. Dersom vi ikke kan sette barna foran Facebook, Instagram og Snap, burde vi naturligvis avstå fra å få barn. Vi burde kanskje avskjæres fra den øvrige interaksjonen i samfunnet også? Er vi i stand til å filleriste barnet vårt til stillhet, for å ettergå de sosiale mediers ærend, da vet jeg rett og slett ikke hvor det kan ende. Kan dette virkelig være tilfelle? Det er igjen med sorg og vantro jeg skriver om dette, men jeg tror vi må ta det innover oss. Vi må kanskje dvele litt ved de ting som er av verdi i livet. Snakke sammen om det. Kjærligheten. Barna våre. Kan noe overhodet få en større verdi enn dem? Jeg trodde altså ikke det.
Jeg sender gode tanker, med et ønske om en fortsatt god kveld. <3
