Evig eies kun det tapte…

Kan man virkelig eie noe som er tapt? Og snakker vi i så tilfelle om et evig eierskap? Er ikke det kjente sitatet fra Henrik Ibsens Brand en frustrerende sammenblanding av bristende logikk og selvmotsigelse? Hva betyr det egentlig, sitatet som stadig er på folkemunne og som de aller fleste har et forhold til? Evig eies kun det tapte. For deg som ikke allerede vet det, så er det faktisk bare en del av det kjente verset fra Ibsens stykke. Hele verset fra slutningsstykket i 4. akt lyder som følger:

 

Sjel, vær trofast til det siste: Seirens seir er alt å miste. Tapets alt din vinning skapte – Evig eies kun det tapte!

 

Mange har fortolket sitatet, skrevet essays om det og drøftet sin forståelse av det. Jeg har lest og hørt mange av dem og er mildt sagt imponert over verdien dette sitatet har fått for så mange. Meg selv inkludert. Jeg bruker det gjerne når det oppstår en situasjon jeg ikke har innflytelse på, men som jeg vet hadde hatt potensialet til å være berikende. Hva mener jeg med det? Jo, jeg skal forsøke å forklare. Det potensialet som vi egentlig aldri vil vite om var levedyktig, blir på en måte en sannhet som vi gir evig liv. Hvorfor, spør du kanskje? Jeg vet ikke, må jeg ærlig svare. Gjør vi det kanskje instinktivt? Man kan definitivt spekulere, og det har jeg gjort så mange ganger. Jeg tror neppe det finnes en fasit på fortolkningen, for det er jo ens egen oppfatning og tolkning som blir avgjørende i eget liv. Ser vi på hele verset, så kommer det egentlig klart frem, som jeg oppfatter det: “Sjel, vær trofast til det siste: Seirens seir er alt å miste”. Kan vi forstå det dithen, at den virkelige seieren først blir synlig for oss idet vi har mistet? Altså at vi må miste noe, for å forstå verdien av det vi i utgangspunktet hadde? Jeg synes liksom bekreftelsen kommer i annen setning: “Tapets alt din vinning skapte – evig eies kun det tapte”. Tapet i sin helhet skaper gevinsten, evig eies kun det tapte. Jo, jeg forstår det sånn, at tapet vi lider vil gi oss gevinsten. Men i form av hva? Det kommer jo ikke frem. Jo, vi gjenkjenner verdien av noe, evig eies kun det tapte. Det må jo være snakk om potensialet? Tror du ikke?

 


 

 

Noen av fortolkningene jeg har hørt dreier seg om kjærlighetsforholdet som brått tok slutt. Hvor kjærlighetssorgen låner den brutte relasjonen de gyldne nyansene av forelskelse og lidenskap, på tross av at disse kanskje ikke forelå på tidspunktet for bruddet. Sorgen kaster sand i øynene våre og hindrer oss i å se det åpenbare, nemlig at alt er forgjengelig? Men i sorgen over å ha mistet, ser vi kanskje bare potensialet av hva det hadde i seg å bli. Det som en gang var. Evig eies på den måten den perfekte kjærlighetshistorien.

 

Andre har jeg hørt forbinde sitatet med dødsfall. Her velger vi kanskje å beholde det gode potensialet istedenfor å se realiteten brutalt i hvitøyet? Vi lar det positive bli fremtredende, blant de ting som ikke var fullt så positive. Et lysende eksempel kan være kunstnerne som skrev eller malte utallige verk, men først ble anerkjent etter sin død. Eller når et nært menneske faller fra, og vi på en måte velger å se bort fra lastene til vedkommende og fokuserer på de positive egenskapene. Evig eies det tapte potensialet.

 

Det er naturligvis mine opplevelser og fortolkninger. Dersom du har andre, vil jeg veldig gjerne høre om dem. Kanskje finnes det blant mine lesere, briljante fortolkninger av Henrik Ibsens Brand, og jeg vil nødig at de skal gå tapt. Fortell meg om dine tanker rundt sitatet. Betydningen sitatet har for deg. Ville satt utrolig stor pris på det i alle fall. I den anledning skal jeg fortelle deg en historie som for meg er en billedlig fortolkning.

 

Jeg tror nemlig ikke at det evige potensialet bare er av positiv art. Jeg tror det kan være snakk om et tap som påvirker i så stor grad, at det kan få en betydning for hver dag resten av manges liv. Jeg tenker nemlig ofte på den tapte barndommen når jeg hører sitatet. Evig eies kun det tapte. Evig eies fundamentet i livet, som en aldri fikk. Evig eies den indre tryggheten som aldri ble etablert. Evig eies de brutte løftene. Evig eies sorgen over tapet og behovene som aldri ble tilfredsstilt. Kan det tapte evig eies?

 

Jeg møtte en pike en gang, og vi delte mange tanker i en underlig periode av våre liv. Hun fortalte meg litt om savnet etter det tapte. Hun fortalte meg også, at vi slett ikke må oppleve potensialet for å gjenkjenne verdien av hva det hadde kunnet komme til å bli. Hun sa det var innlysende. Hun fortalte at sitatet for henne ofte handler om det å være, eller å ikke være. Jeg ville vite på hvilken måte, og hun svarte kort – som alle andre. Hun hadde mistet så mye denne piken, alt det som de fleste ser på som en selvfølge og som en rettighet. Hun hadde tapt barndommen sin, denne vesle jenta. Hun var kanskje ikke så liten lenger, men jeg fikk utvilsomt hilse på det lille barnet i henne. Den sårede spurvungen, med de store lengslene, de store øynene og den vanvittige sulten. Hun var sulten på det de aller fleste vokser opp med, nemlig fundamentet for resten av livet. Tryggheten. Kjærligheten. Som for dette sårbare vesenet aldri dannet noen mal i livet. Det var ikke skapt noen gjenkjennelsesmekanismer for det som kunne bli berikende i hennes liv. Hun hadde rett og slett ingen forutsetning for å kjenne verdiene igjen. Hun valgte det hun kjente så altfor godt. Tryggheten i utryggheten. Sitatet fra Ibsens stykke, var for henne potensialet for et lykkelig liv, etter en tapt barndom. “Evig eies kun det tapte”, sa hun en gang mens hun tittet innover i seg selv. “Du kan aldri eie det tapte, det eier deg. Men du kan forandre din egen historie”, fortsatte hun, “eller du kan sette deg ned og akseptere at slaget er tapt”. Evig eies kun det tapte, jeg husker hvordan hun smakte på ordene. “Kanskje med tid og stunder”, sa hun med håp i øynene.

 

 

Sjel, vær trofast til det siste: Seirens seir er alt å miste. Tapets alt din vinning skapte – Evig eies kun det tapte!

 

For meg ble aldri verset det samme, og jeg tenker ofte over det nettopp fordi jeg bruker ordtaket regelmessig. Kan vi eie det tapte? Er det kanskje alt vi egentlig kan ha eierskap til? Er det muligens det eneste i livet som ikke er forgjengelig? Det tapte? Eller er det som min gode venn sa, at du ikke kan ha eierskap til det tapte, fordi det eier deg? Jeg tror på sitatet – evig eies kun det tapte, fordi det er et lys som aldri slukkes. Nettopp som for min gode venninne, hun hadde bare ikke kommet dit ennå. I dag er hun vel fremme og eier så mye mer enn det tapte. Likevel eier det tapte en stor del av hennes livshistorie, samtidig som hun endelig har fått eierskap til sorgen over den tapte barndommen.

 

Ikke alle har tapt en barndom, men vi har alle tapt noe. Vi har også forskjellige tilnærminger til det å tape noe. Noen taper altså den store kjærligheten, og de vil for evig eie potensialet forholdet kunne ha levd videre på. Dog kan man aldri være sikker på at det ville blitt en oppfylt sannhet. Vi taper også mye idet et menneske vi har kjær avgår med døden. Likevel vil jo vedkommende leve videre gjennom oss, for evig å berike med den klokskap vi allerede har hatt gleden av å erfare. Evig eies kun det tapte? Kan man virkelig eie noe som er tapt? Og snakker vi da om et evig eierskap? Er sitatet faktisk en sammenblanding av bristende logikk og selvmotsigelser? Eller er det noe av det mest naturlige i våre liv? Evig eies kun det tapte?

 

Dette var noen filosofiske betraktninger fra meg på en søndags ettermiddag, jeg hører svært gjerne dine betraktninger i forhold til Ibsens vers fra slutningsstykket  i 4. akt. av Brand. Skriv noen ord i kommentarfeltet da vel og nyt søndagen din! 

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Føler du for det, så del gjerne.  <3  Tusen takk!

4 kommentarer
    1. Jeg tror de fleste har en mer deprimerende forståelse av ordspråket. Hvis det vi ikke får til her i livet oppholder tankegodset vårt i lang tid – kanskje livet ut – og dermed overskygger alt vi lykkes med, så kan man bruke setningen. Det er altså et ordspråk for den tungsindige grubleren – han som egentlig bare får med seg alle nederlagene. Og lever på dem – eller kanskje snarere – dør med dem.

    2. Har tenkt på denne mange ganger og det er et underlig, men veldig interessant ordtak. Min tolkning her og nå (kl 4 om natten) går ut på tiden. Fortid og fremtid.
      “Sjel, vær trofast til det siste: Seirens seir er alt å miste. Tapets alt din vinning skapte – Evig eies kun det tapte!”
      Vi kan ikke eie morgendagen ellers dens minner da vi ikke ser hva som kommer. Vi eier bare vår egen fortid, vår egen historie, som også blir vår identitet.
      Fortidens læring gir oss mulighet til å “vinne” i fremtiden. “tapets alt din vinning skapte”. Altså lære av våre feil.
      Tiden som er tapt er alt vi har eierskap til, den som har formet oss. Det blir en del av oss. Tiden er altså tapt men vi sitter igjen med kunnskapen.
      Vær altså trofast mot det du brenner for, for en dag kan du sitte som gammel og da har du bare denne kunnskapen og disse minnene igjen. Kroppen svikter kanskje, sansene og førligheten blir skalere. Hva sitter du med? Historiene, gleden over å ha fulgt din sjel og din gnist, eller tanker om at det var det du skulle ha gjort?
      Man får velge sin egen historie. Føler Ibsen prøver å fortelle oss at vi skal utnytte vårt eget potensiale og ikke sitte igjen med eierskap over en dårlig tapt tid..
      Hjelpe meg, det er lett å gå seg vill i det sitatet. Hehe, men det var det beste jeg klarte å skrive ned akkurat nå. Jeg husker ikke engang hvorfor jeg søkte på det. 😀

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg