Hva synes du om tvang i barnehagen?

Barn har blitt tvunget til å sitte på potte og har blitt spent fast ved bordet i Vestfoldbarnehager, sto det i avisa. Jeg leste det mens jeg satt på venteværelse til tannlegen min i dag. Tvunget til å sitte på potte? Jeg synes jo det er fantastisk når barnehagetantene i barnehagen til datteren min har tid til å sette henne på potta. De har fortalt meg at de prøver å sette henne på potta når hun sier fra. Dette på tross av lite tid til de individuelle tilnærmingene. Det å sette seg på potta er jo strengt talt noe barna bør oppmuntres til, ikke tvinges til. Jeg ser imidlertid at det å sette et barn på potta i 20-30 minutter mot barnets vilje, minner veldig om tvang. Det er med sikkerhet ikke måten å vende barnet av med bleie på heller. Tvang hører ikke hjemme i barnehagen.

 

 

Spent fast ved bordet? Spent fast? Hva mener de med det? Jeg ergrer meg alltid over nyheter som er sparsomme med de avgjørende detaljene, de fremkommer som spekulative og gjør meg umiddelbart litt betenkt. Alderen på barna vil jo for eksempel være avgjørende i forhold til sele i stolen eller ei. Det å spenne fast en femåring for eksempel, vil stille seg ganske så annerledes enn å sele fast en ettåring, som ikke har noen forutsetning for å komme hverken opp eller ned av stolen på egen hånd. Jeg husker da jeg kom for å hente datteren min i barnehagen for knapt et år siden, hun møtte meg i gangen med en stor blåveis. Hun hadde klatret opp på tripp-trapp stolen og hadde dessverre falt ned igjen. Jeg var på det tidspunktet ganske fornøyd med selene kan jeg fortelle deg. Dog vil det å etterlate et barn fasttjoret til en stol, ved matbordet, alene – åpenbart fremkomme som straff. Hva er hensikten med selene? Ofte er det jo faktisk hensikten som avgjør om det er ok? Er det for å unngå ulykker? Er det fordi det er hensiktsmessig i forhold til måltider? Alder? Fastbundet og alene, mot egen vilje, minner aller mest om straff. Straff hører ikke hjemme i barnehagen.

 

En annen situasjon beskrevet, var den typiske turdagen i barnehagen. Et av barna mangler en varm genser og gir uttrykk for at det ikke ønsker å kle seg i den lånte genseren. Er det tvang å kle et barn adekvat i forhold til været? Hva er alternativet? Hva gjør man for eksempel i de tilfellene der barnet ikke vil kle seg i egne klær? Det forekommer nemlig det også. Det er selvfølgelig en stor forskjell på å være forelder og det å være barnehageansatt, men mange av oppgavene er ofte sammenfallende. Det vil helt klart ha elementer av tvang i seg å kle på barnet i mot barnets vilje, men fremgangsmåten vil muligens være avgjørende? Dersom det å forklare ikke fungerer, kanskje en avledningsmanøver kan fungere? Det er jo faktisk det som må fungere hjemme. Dersom barnehagen ikke vil kle barnet i forhold til været, kan det jo oppfattes som uansvarlig? Hva ville foreldrene ha ønsket? At barnet gikk på tur uten klær? I vanlig barneoppdragelse vil det alltid være situasjoner der man må hjelpe barnet med å kle seg, tørke stumpen eller også pusse tenner.

 

Hva med å holde barna fysisk tilbake, slik at de ikke skader andre, seg selv eller barnehagens inventar? Jeg synes faktisk at fornuften tilsier, at barnehageansatte til og med har en plikt til å hindre at barna skader hverandre eller seg selv, på minst mulig inngripende måte naturligvis. Dette finner man også hold for i loven.

 

 

I avisen ble det henvist til lovtomme områder og episoder som befinner seg i gråsonen mellom tvang og barneoppdragelse. Nå etterlyses i den sammenheng en nasjonal veileder for bruk av tvang og fysisk makt. Joda, den kan sikkert være til hjelp den. Men hva skjedde med normal fornuft? Hva skjedde med kompetente ansatte? Det er helt åpenbart at tvang ikke hører hjemme i barnehager. Likeledes er det vel innlysende at barna ikke kan forhandle om sin egen oppdragelse. Det sentrale spørsmålet er kanskje hvor grensene går? Det at de ansatte snakker om vanskelige situasjoner med barna for å bli mer bevisste på eget maktbruk, synes jeg er en sunn tilnærming. At alle som jobber i barnehage har opplevd å havne i vanskelige situasjoner, er jeg usikker på betydningen av, men at man noen ganger tyr til dårlige løsninger trekker kanskje i retning av å bytte jobb? Hva er egentlig dårlige løsninger i en barnehage? Handler det ikke om hvordan man på en korrekt måte håndterer barna til enhver tid? Til og med de som oppfattes som litt vanskelige. Det er alltid en grunn til avvikende oppførsel, og jeg antar at det er nettopp her utdannelse, erfaring, moral, etikk og personlig egnethet kommer inn i bildet. Barn må aldri utsettes for krenkelser, og barna har en lovregulert rett til medvirkning. Det er viktig å skrive seg bak øret.

 

At barnehageansatte gjerne vil unngå å bruke tvang, synes jeg er godt å høre. At det skal være et så omfattende problem gjør meg bekymret. Dersom håndteringen av episoder i barnehagen anses å være i gråsonen mellom tvang og vanlig barneoppdragelse, er det kanskje på tide å vurdere kvaliteten på barnehagene? Jeg synes pedagogikk-professor Ødegaard sa det ganske treffende: “Gode pedagoger vil ikke havne i situasjoner der de må bruke makt”.

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Føler du for det, så del gjerne.  <3  Tusen takk!

2 kommentarer
    1. Vær så snill og ikke bruk begrepet “barnehagetante”. Det er nedlatende til de som har utdanning innenfor feltet og velger å jobbe med barn. Barnehagen er en pedagogisk arena, og barnehagelærere er personer som bidrar til at barn blant annet tilegner seg sosial kompetanse og læring. Videre fanger en barnehagelærer opp hvis et barn har ekstra utfordringer eller spesielle behov. Vi forventer at vår tittel blir respektert.

    2. Hei, og takk for tilbakemeldingen din. Noen ganger er de ansatte til og med mer enn bare pedagoger i barnehagen. Noe mer familiært og nært. Barna våre tilbringer mange timer om dagen med dem og lærer å bli glad i dem. Forøvrig må begrepet leses inn i sin rette kontekst, det er kun barnehagetantene i barnehagen til datteren min som fortjener begrepet, ut fra vårt perspektiv. Forestill deg en lektor i skolesystemet, hun kalles gjerne frøken – nært og godt for barna og slett ikke nedsettende ment.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg