At barn kan bli bortskjemte av for mange leker, for mye godteri og å få det som det vil til enhver tid, har jeg hørt om og det er et konsept jeg kan forstå. Hva med oppmerksomhet? Og hva har tilknytning med det å gjøre? La meg starte med det siste først. Tilknytning er det viktige og meget genuine båndet mellom to mennesker som føler sterk tillit til hverandre. Små barn for eksempel, trenger en trygg tilknytning til minst én person i barndommen. Det er nemlig sånn at de barna som får oppleve kjærlig og stabil tilknytning, har lettere for å utvikle seg til trygge voksne, med god selvfølelse og en evne til å knytte egne stabile relasjoner. De aller fleste foreldre vil ønske at barnet etablerer tilknytning til en selv. Det er imidlertid viktig å huske på, at det er foreldrene som må legge til rette for en god tilknytning.
Når et barn kommer til verden, har det ingen forutsetning for å klare seg selv. Det er helt avhengig av foreldrenes omsorg, og for at den nyfødte skal føle trygghet, trenger den nærhet, kjærlighet og noen som oppfyller de grunnleggende behov. Jeg tenker da på mat, varme, ren bleie og søvn. Instinktivt vil også den lille babyen gjøre alt det kan for å aktivere det biologiske omsorgssystemet, og det skjer gjennom spesielle speilnevroner, som gjør at vi kan reagere og føle på samme måte som et annet menneske når vi ser på det. Et eksempel er at vi blir triste, når vi ser et annet menneske gråter. Vi føler empati og vil hjelpe et menneske som har det vanskelig. Det er på den måten babyen rent fysiologisk utvikler tilknytning, altså gjennom å aktivere omsorgssystemet i foreldrene. Et slags biologisk overlevelsesinstinkt. Hvis barnet opplever at det er i fare eller føler seg forlatt, søker det alltid nærhet og bekreftelse på beskyttelse gjennom å gråte, for å få vår oppmerksomhet. Naturen har de aller fleste svarene.
Likevel stiller vi oss stadig det samme spørsmålet: kan barn skjemmes bort med oppmerksomhet? Vi har her i den vestlige verden hatt fokus på viktigheten av at barnet utvikler selvstendighet. Babyer skulle sove i egen seng. Babyer skulle heller ikke belønnes med trøst, dersom de gråt. Det har vært en omdiskutert utvikling, og fremdeles strides de lærde. Men som jeg oppfatter det, har vi i den mer moderne tilknytningsteori, falt ned på verdien av barnets selvstendige utvikling på bakgrunn av trygg tilknytning. Det innebærer å være lydhør for hvert enkelt barns behov, istedenfor å tvinge frem selvstendigheten. Vi sier gjerne i dag, at barn ikke kan skjemmes bort med nærhet og kjærlighet. Heldigvis!
Når det gjelder den ovennevnte tilknytningen, er et lite barn faktisk ikke avhengig av kjønn eller biologisk slektskap for å skape tilknytning. Barnet kan problemløst utvikle tilknytning til flere. Være seg foreldre, besteforeldre, søsken og til og med barnehageansatte. Likevel er det gjerne en person barnet utvikler en sterk emosjonell binding til, gjerne omtalt som morsfiguren i tilknytningsteorien. Barnets bånd til moren er et særegent og delvis preprogrammert atferdsmønster, som i vanlige normale miljøer utvikler seg i løpet av de første levemåneder. Barnet kan imidlertid ikke ha tilknytning til så altfor mange. Det har helt naturlige årsaker, det er vanskelig å utvikle den dype relasjonen som også bærer navnet spesifikk tilknytning, dersom menneskene rundt barnet for eksempel stadig byttes ut. Barnet trenger tid til å lære seg å stole på de menneskene det utvikler tilknytning til. Alle sansene vi bruker utvikles hos barna fra fødselen av, og i den aller første tiden lærer barnet seg å føle en grunnleggende tillit. Barnet lærer hvordan egen atferd påvirker omgivelsene. Dersom spedbarnets gråt besvares med trøst og kjærlighet, opplever det at verden er til å stole på. Barnet blir bekreftet og får på den måten tillit.
Hvis derimot en forelder eller en annen voksen ikke bryr seg om babyens signaler, reagerer uforutsigbart og uregelmessig, kan det påvirke tilknytningen negativt. Barnet har på et eller annet tidspunkt ingen tiltro til, at når det ber om omsorg så vil omsorgspersonen være hjelpsom. Tvert i mot forventer barnet da å bli avvist. Føler babyen seg forlatt, rammes den av angst, som går over til gråt og fortvilelse og til slutt apati. Det aller verste som kan skje, er likevel om den personen som har kommet til å representere trygghet og kjærlighet, utsetter barnet for aggresjon eller mishandling. Dersom ingen andre er i nærheten, vil barnet likevel være tvunget til å søke nærhet og beskyttelse hos den personen som også er en trussel. Denne type relasjon kan gi barnet store problemer med å føle tillit resten av livet.
Tilknytningen bygger på tillit. Derfor er det viktig å aldri avvise barnet, selv om det avviser deg. Rekk ut hånden og vis at du er til å stole på. Barnet er avhengig av din tillit, at du har tro på det og formidler det tillit til egne evner. Gjennom å erfare en forutsigbar og trygg relasjon med en nær omsorgsperson, utvikler barnet det nødvendige grunnlaget for gode relasjoner til andre mennesker, for resten av livet.
Gi barnet oppmerksomhet. Det lar seg ikke gjøre å skjemme bort barnet med oppmerksomhet, tvert i mot kan barnet bli lykkelig og trygt. Og det ønsker vi jo? Gi barnet masse oppmerksomhet. <3
There is a garden in every childhood, an enchanted place where colors are brighter, the air softer, and the morning more fragrant than ever again. Elisabeth Lawrence
Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Del gjerne. <3 Tusen takk!
Jeg tror nesten jeg må slutte å lese bloggen din jeg, for den påvirker meg så veldig. Jeg kjenner meg så godt igjen og har så vondt av den lille jenta som sitter inni meg og gråter. 🙁
Det ville jeg synes var veldig trist fabelastisk, setter stor pris på følget ditt. Jeg verdsetter også, at du forteller meg at jeg treffer den lille jenta inne i deg, det er jo de små jentene inne i oss som trenger å vite hvordan det skulle vært. Jeg håper at piken inne i deg finner trøst og faller til ro med tid og stunder. <3 Gode tanker til deg.