…sier hun med bønn i blikket og sårede, store og tårefylte øyne. Hun strekker deg hendene sine og har løfter i øynene. Hun ønsker seg simpelthen bare det samme fra deg. Løfter om å ikke knuse hjertet hennes. Hun sier det med bristende stemme: “Det er så mange som har gjort det før”. Tårene renner ned kinnet hennes, hun er redd. Redd for å bli såret. Klok av skade og sliten av å ta nye sjanser. Det er nemlig nettopp det livet innebærer for henne. Å ta modige sjanser, og hun har vært nødt til å ta flere enn de aller fleste av oss. I håpet om å motta kjærlighet. Kjærlighet som mange av oss tar for gitt. Hun derimot, har lett hele livet etter noen som kan elske henne for den hun er. Etter noen som endelig kan ta vare på hjertet hennes.

En angst for å bli såret kan bunne i så mangt, men svært ofte har det med traumer fra oppveksten å gjøre. Disse traumene kan nemlig få store konsekvenser også i voksen alder. Konsekvensene kan få utløp på mange forskjellige måter og vil medføre enorme ringvirkninger for barnet, som vokser opp uten å få bearbeidet traumene sine. Traumene jeg tenker på, kan være alt fra vold, vitne til vold, seksuelt misbruk, psykisk helse, mobbing, rusmisbruk osv. Gjerne i følge med hverandre også. Traumene kan likeledes opptre med forskjellig intensitet, noen tåler faktisk litt mer enn andre gjør. Jeg velger bevisst å unngå ordlyden “mindre”, ettersom alt av traumer åpenbart er altfor mye. Jeg sier det ofte, men ønsker å presisere det på nytt. Barn fortjener en trygg og harmonisk oppvekst, fylt av kjærlighet og stabilitet. Det er nettopp de barna som ikke opplever denne oppveksten, jeg snakker om.

Hva som kategoriseres som et traume for et barn avhenger av en rekke ulike forhold. Det som imidlertid har en avgjørende betydning er konteksten forholdet oppstår i. Om barnet er sammen med trygge voksenpersoner når de skremmende opplevelsene inntreffer, eller om barnet opplever å stå i situasjonene alene, eller også sammen med utrygge voksenpersoner.

De fleste av disse traumene fra barndommen, påvirker livet til de utsatte også som voksne. Det legges ofte skjul på hva som egentlig foregikk i barndommen, noe som igjen fører til at usikkerheten om hvem som hadde ansvaret forblir ubesvart. Skyldfølelsen blir tyngende. Og redselen for ikke å være bra nok blir en overdøvende følgesvenn. Frykten for fordømmelse blir en konstant belastning og får store ringvirkninger for valgene som må tas gjennom et livsløp. Utryggheten får rotfeste og medfører at det å kreve rettferdighet blir vanskelig. Mange tror at deres traumer er deres skyld, de tror samtidig at ingen kan elske dem og at det er noe galt med dem. Sannheten er imidlertid den, at har du ikke mottatt kjærligheten, forståelsen og omsorgen du har hatt behov for og som er helt avgjørende for alle barns utvikling, vet du jo faktisk ikke hva du skal lete etter. Er du i tillegg blitt utsatt for traumer, er målebegeret ødelagt. Ønskelisten er mager. Selvfølelsen fraværende. For å beskytte deg selv, utvikler du en overlevelsesstrategi som bare forsterker de skadene som allerede har satt klørne i deg.

Traumatiserte barn vil for eksempel ofte gå resten av livet med en høy alarmberedskap. Den delen av hjernen som fungerer som alarmsentral ved farer, kalles amygdala. Ettersom overlevelsesbehovet er et sterkt og prioritert system i vårt nervesystem, vil amygdala trenge mange nye og positive erfaringer for å bli overbevist om at situasjonen er trygg og god, før den slutter å reagere på hverdagslige situasjoner som akutte farer. Et barn som reagerer med å gå i forsvar kan lett oppfattes som et vanskelig barn. Men husk, det har ikke hatt noen kontroll på sin egen oppvekst og det lider en konstant smerte som følge av den.

Episodene bak traumene lagres både i hjerne og kropp, og der dannes en superhukommelse som husker hvordan barnet i deg måtte agere i alle disse situasjonene. Når det så oppstår situasjoner som kan oppleves som truende, vil automatisk forsvarsmekanismer som flukt, frys eller kamp iverksettes. Det kan selvfølgelig være særdeles hensiktsmessig i noen situasjoner, men likeledes svært uheldig i andre. Det foreligger god dokumentasjon for langvarige, ofte livsvarige og negative konsekvenser for de barna som har opplevd vold, rus eller seksuelle overgrep i familiære relasjoner. Barna som lever med traumatiske forhold over tid, blir utsatt for kumulative traumer. Det vil si at barnet som har blitt eksponert for traumatiske hendelser ofte vil få langvarige endringer på ulike områder, for eksempel ved emosjonell regulering, oppfatningen av verden og relasjonsmønsteret til andre mennesker.

De senere års forskning har blant annet påvist at mishandlingen har en traumatisk innvirkning på barnets biologiske utvikling. Overgrep i hjemmet, være seg vold eller seksuelle krenkelser, er utvilsomt skadelig og fører til at barn som har levd med vold eller andre overgrep, stadig utsettes for nye traumatiske hendelser. Vold i hjemmet for eksempel, er gjerne en kronisk tilstand, der volden vedvarer over tid og er gjentagende. Dette fører ofte til at barn som utsettes for en rekke traumatiske forhold, får en negativ nevrotisk tilpasning i sentralnervesystemet. I ytterste konsekvens kan det ha strukturelle endringer i hjernen som resultat. Det er i tillegg påvist at volden ofte har en tendens til å bli overført gjennom generasjoner. Mange barn som utsettes for vold i hjemmet, vil enten selv bli voldsutøvere eller være utsatt for vold på nytt i voksen alder. På nytt og på nytt og på nytt.

Kanskje forstår du henne bedre nå? “Ta vare på hjertet mitt”, ber hun igjen. Blikket hennes borer seg inn i ditt, mens hun famler etter hånden din. Hun lover deg troskap, hun lover deg lojalitet og hun lover deg å bære ansvaret for de tingene som kan gå galt. Det er hun uansett så vant til. Men hun ber deg instendig om ikke å knuse hjertet hennes, hun makter det ikke en gang til.

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Dersom du så nytteverdien i innlegget, del gjerne.  <3  Tusen takk!