I dag morges, mens tulla mi kom snublende ned trappen og så julekalenderen jeg monterte der i går kveld, tenkte jeg på deg. Jeg sto der med kaffekoppen min, lykke i hjertet og observerte barnlig glede, harmoni og trygghet. Jeg tok meg i å tenke på hva du vel gjorde i det øyeblikket. Om du på noen som helst måte hadde overskuddet til å glede din vakre lille jente denne morgenen? Tulla mi hadde valgets kval, hvilken gave skulle hun pakke opp i dag? Det er første desember og julekalenderens første overraskelse var altså i ferd med å se dagens lys. Jeg kunne ikke la være. Jeg tenkte på overraskelsen dere hadde blitt utsatt for og hvordan den eier livet deres akkurat nå. Jeg så på min egen lille datter, energisk og full av forventning. Deretter så jeg for meg den lille piken din. Ulykkelig, skremt og rotløs. Livets uransakelige veier.
Krisesenteret i Oslo er det eldste i Norden, det er døgnbemannet og har både dagtilbud og botilbud. Du og datteren din bor der nå. En anonym ringeklokke møtte oss på utsiden. Vi måtte gjennom to låste dører og opp en trapp. Jeg vet at det bor hele 350 kvinner på Oslo Krisesenter i løpet av et år og i år er du en av dem. Av alle beboerne der, er faktisk hele 60% under skolealder. Alle sammen på en eller annen måte berørt av vold. Akkurat som den vakre lille datteren din.
På krisesenteret kan du heldigvis finne et snev av trygghet. På krisesenteret kan du få hjelp, både praktisk og psykisk. På krisesenteret kan du få oppleve enn annerledes jul, men den vil komme til å være voldsfri. Jeg vet at du har det vondt. Jeg vet at redselen rir kroppen din, for ikke å klare å stå i mot denne gangen heller. Jeg vet hvor redd du er – for å ta den lille tulla di med hjem til et voldshelvete igjen. Jeg vet hvor sliten du er, og jeg vet hvor ensom du er. Da dere kom til krisesenteret var du i akutt krise, livet ditt sto regelrett i fare. Datteren din, en tillitsfull og empatisk liten sjel, bærer også kraftig preg av livet dere har levd de siste årene.
Hun er redd hun også. Akkurat som deg, er hun redd for at du ikke skal klare å stå i mot. Hun er redd du ikke har kraft nok. Hun er sliten hun også og på ingen måte mindre ensom enn det du er. Dere er begge vakre, sårbare og vingeskutte mennesker, men jeg vet dere innehar en styrke som kun få av oss er forunt. Dere er begge krigere, med kjærligheten som våpen. Dere seirer til slutt, det vet jeg. Jeg håper der jeg står, tidlig morgen den 1. desember, at du en dag finner harmonien jeg har funnet. Måtte dere to få muligheten denne gangen, til å starte helt på nytt. Et annet sted, et annet liv – med kalendergaver, trygghet og harmoni. Denne julen blir nok ikke slik dere hadde sett for dere, men neste jul kan bli langt bedre enn i år. Jeg vet det er en mager trøst, men jeg vet også at veien dit er verdt det. Lykken venter et sted på dere, sammen med mulighetene og en splitter ny 1. desember morgen.
I mens jeg ser datteren min åpne kalendergaven sin, tar jeg meg i å åpne min – den som finnes i hjertet mitt. Jeg ønsker meg at du skal klare det denne gangen. Få muligheten til å finne lykken et annet sted, enn i den knyttneven du har lett de siste årene. Jeg ønsker deg en fremtid. Jeg ønsker deg styrken til å skape den. Jeg håper for datteren din sin del, at hverdagsmagi finnes og at julekalenderen min har et bilde av dere to i sin første luke. Jeg ønsker dere en rettferdig mulighet, et voldsfritt og harmonisk hjem. Jeg ønsker deg lykke, slik at du kan gjøre datteren din lykkelig. Jeg ønsker meg i dag, midt i min egen lykke, at dere får et hav av muligheter til å finne deres.
Når du er klar kjære deg, gå ned trappen, gjennom to låste dører og ut på gata. La solen stryke deg over kinnet. Ta hånda til det vesle pikebarnet ditt og ta livet deres tilbake. Det gjemmer seg et nytt og verdig liv bak luke 1. Det er slett ikke for godt til å være sant – det er det dere har fortjent.
Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for oppdateringer og videre utvikling av Barnejuristen.