I dag, som hele året ellers, leser jeg nyhetene til morgenkaffen. Likevel er det noe spesielt ved å lese nyheter om overgrep, vold og drap i eget land, for ikke å snakke om krig, sult og massakre i utland, mens datteren min leker uskyldig på stuegulvet. Datteren min, det vakreste menneske jeg kan tenke meg, har åpnet adventskalenderen sin. Nå pynter hun dukkene sine med gavepapiret, mens hun stolt betrakter armbåndet hun nettopp pakket opp. Den totale harmonien og den nynnende stemmen hennes står i sterk kontrast til nyhetsbildet. Det etterforskes brutale overgrep av barn, kvinner mishandles på det groveste og menn står frem med historier som ryster et helt land. Jeg undres over verdenen vi lever i, samtidig skremmes jeg av den hurtige og negative utviklingen. “Hvordan vil livet ditt bli tro”?, hvisker jeg mot barnet mitt. Det er tredje søndag i advent, og for meg i dag, er det noen minutter til ettertanke. Og sjelden har vel et adventsvers vært så treffende.
Tre lys skal flamme for alle som må sloss. For rettferd og for frihet. De trenger hjelp av oss. Må ingen miste motet før alle folk er ett. Tenn lys for dem som kjemper for frihet og for rett.
Har egentlig denne verdenen vært fylt av så mye krig, ondskap og håpløshet bestandig? Er det kanskje bare teknologien som gjør det mulig å betrakte den under ett? Det å få visuelle bevis på hva som skjer utenfor landegrensene til morgenkaffen, er i alle fall så bevegende at jeg nesten skulle ønske jeg ikke måtte bli den konfrontert. Samtidig synes jeg det er nødvendig at vi får vite. Jeg tror det er avgjørende hvordan vi reagerer på det. Det er, som jeg ser det, nettopp det som definerer oss. Og det er nettopp her jeg overraskes. Vi ser terror, vi ser overgrep av en dimensjon som er vanskelig å forstå, vi ser sult og situasjoner som ikke rommer særlig håp. Likevel skader vi mennesker vi elsker, mennesker vi ikke kjenner og berøver dem de mest verdifulle aktørene i deres liv. Jeg kaster et blikk på tulla mi, og jeg fryser langs ryggraden. Hva skjedde med respekt? Hva skjedde med medmenneskelighet? Og hva i all verden skjedde med “vårt lille land”? Joda, jeg ser et stort antall mennesker som har en stor kjærlighet i hjertene deres, for både folk i det store utland og det lille innland. Men sannelig ser jeg en økende mangel på respekt og nestekjærlighet også. Har det alltid vært sånn? Har vi alltid vært så fulle av oss sjøl?
Førjulstiden har alltid vært en tid for meg, som preges av ettertanke. Litt som i filmen “A Christmas Carol”, reiser jeg tilbake i tid. Ikke fordi jeg har så mye å stå til rette for, ikke fordi jeg i denne tiden preges av anger, snarere for å gjennomgå livets erfaringer og hva jeg har lært av dem. Jeg vet ikke hvordan det er med deg? Men jeg tror førjulstiden er litt sånn for mange. Har du sett filmen om Scrooge? Den kan utvilsomt anbefales. Han får i drømme besøk av gjenferdet etter sin avdøde partner, som advarer mot straffen han vil komme til å bære for hver onde gjerning han har begått. Han våkner i slutten av filmen som et nytt og bedre menneske. Filmen får deg til å tro på rettferdighet og muligheten til å snu negativt til positivt. Er vi i ferd med å miste den troen? Langt inne i hjertet mitt tror jeg ikke det. Jeg har egentlig ingen anledning til det heller. Jeg har satt et verdifullt og vakkert menneske til verden, og for hennes del har jeg bestemt meg for å kjempe for det gode i oss. Men hvor begynner man? Jeg tror jo at det mest naturlige er å starte med seg selv. Og derfor kaster jeg et blikk tilbake i tid. Jeg tenker på menneskene som har vært betydningsfulle i livet mitt, hva de har lært meg og hvordan jeg bruker denne lærdommen. På godt og vondt har erfaringene gjort meg til den jeg er i dag, og det er jeg i og for seg takknemlig for.
Jeg tenker på menneskene der ute, som skader mennesker de er glade i, menneskene de ikke vet hvem er og tapet de påfører dem. Hender det at disse menneskene sitter med morgenkaffen sin og tenker over livet, verden og barna deres? De er jo bare mennesker de også. Hvilken fremtid ser de for barna sine? Ser de overhodet noen fremtid?
Vi tenner det tredje adventslyset i dag. Jeg synes det er en fin anledning til å ønske seg noe. Jeg ønsker meg at barnet mitt kan vokse opp i fredelige og harmoniske omgivelser. Jeg ønsker meg at barnet ditt kan det samme. Jeg vet ikke om ønskene mine kan reise over landegrensene, men barna, uansett hvor de befinner seg, ønsker jeg en fredelig og harmonisk oppvekst. Jeg vet at ønsket mitt ikke vil gå i oppfyllelse, ikke umiddelbart. Men, det er vi voksne som kan legge til rette for det. Og ettersom vi ikke kan forandre det store bildet alene, kan vi jo begynne med det lille? Kanskje vi kan forandre måten vi omgås hverandre på? Måten vi omgås barna våre på? Strekke ut en hånd til dem som trenger det? Smile til dem som ikke gjør det?
Jeg vil imidlertid ikke glemme å nevne dem som allerede gjør en forskjell. Jeg vil tvert i mot sende dem varme tanker. De vekker håpet i meg. Jeg ser nemlig hjertegode mennesker invitere ensomme til seg i julen. Åpne opp hjemmet sitt. Gi muligheter. Jeg ser likeledes venner og bekjente gi til dem som ikke har så mye. Legge gaver til ukjente under et juletre. De har pakket inn håpet, som vil komme til å bety mye for noen. Jeg ser ideelle organisasjoner gjøre godt, både her til lands og der ute. Det betyr jo at godheten lever midt i blant oss, sammen med maktesløsheten. Godheten gir håp. Heldigvis! Det er viktig å beholde håpet. Kan vi smitte hverandre tro? Med godhet og medmenneskelighet? Jeg håper det. La oss prøve. <3
Noen småfilosofiske tanker fra meg. Ha en fantastisk tredje søndag i advent der ute.
Takk for at du leser! <3 Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for oppdateringer og videre utvikling av Barnejuristen.