…er det en livskrise de skal lære å håndtere. Men hvordan?
I løpet av livet vårt, er vi mennesker utsatt for mange forskjellige kriser. Noen innebærer også tapet av nære og kjære. Stort sett klarer vi voksne å håndtere tapet, fordi vi har blitt vant til å håndtere hverdagen med sine gode og mindre gode sider. Likevel finnes ingen fasit på hvordan vi skal sørge eller klare å leve videre med tapet av de vi har vært så glade i.
Jeg fikk en hyggelig mail av en barnehagestudent, som ville vite mine tanker rundt det å ivareta barna best mulig, ved tap av omsorgspersoner. Jeg synes ikke bare temaet var spennende, jeg følte meg personlig berørt, ettersom min lille datter nettopp mistet mormoren sin og jeg mistet mammaen min. Jeg har i den sammenheng gjort meg noen tanker om temaet på et personlig plan, og så meg nødt til å finne ut hvordan man på best mulig måte behandler en sorgreaksjon med små barn. Kjære deg, som studerer til å bli barnehagelærer og kjære dere andre, som skulle ha personlig interesse for temaet. Her kommer et blogginnlegg til dere.
Det finnes ingen eksakte tall over hvor mange barn som hvert år mister foreldre i Norge. Det antas at rundt 4% av barn i den vestlige verden mister én eller begge foreldrene før de fyller 18 år. Alene rundt 700 barn og unge under 18 år mister én forelder som følge av kreft, i løpet av ett år. Det innebærer, at det i løpet av noen få år er flere tusen barn som opplever tap av foreldre på denne måten. I tillegg mister barna våre steforeldre og besteforeldre. Totalt sett, betyr det at det til enhver tid befinner seg mange tusen barn i norske barnehager, som allerede har opplevd store tap i livet. Når vi mister noen som egentlig er umistelig, hvordan kan vi støtte barnet vårt best mulig? Kriser kan for oss alle være dramatiske hendelser som skjer brått, eller det kan være et sykdomsforløp som gradvis utvikler seg. Uansett vil vi voksne måtte bistå barna i deres prosess, for å lære dem å håndtere situasjoner som utvilsomt vil komme til å prege livet deres.
Når små barn utsettes for en krise eller en sorg, kan det være totalt usynlig for omgivelsene. Andre ganger kan det være mer fremtredende. Like fullt er det barnets egen opplevelse av situasjonen som blir avgjørende. Det jeg mener med det, er at de opplevelsene vi voksne kanskje anser for å være overkommelige, kan oppleves som svært truende for et lite barn som ikke evner å se situasjonen fra et voksent perspektiv. På lik linje, kan de opplevelsene som utløser en krise for oss foreldre, ikke nødvendigvis medføre en krise for et barn. Dette har selvsagt mye med livserfaring, eller mangelen på den å gjøre. Likeledes har det med modning og forståelsen av situasjonen å gjøre. Det at noen blir borte, for alltid, er ofte vanskelig for et barn å forstå. Hva er alltid? Barna er ikke så ulike oss voksne. De sørger på svært mange forskjellige måter. De uttrykker savn, fornektelse og sorg på lik linje som oss. Barna kan også reagere med sjokk, protest og med sterke følelsesmessige reaksjoner. Dette utvikler seg ikke sjelden til sårbarhet, uro, sinne eller kanskje også trass. Hvordan kan vi, i barnets umiddelbare nærhet, på best mulig måte lære barnet å håndtere alle disse følelsene?
En sorgreaksjon kan like gjerne oppstå gjennom somatiske reaksjoner, som mageknip, hodepine, søvnvansker, mareritt og påfølgende oppvåkning og redsel. De kan bli urolige og få vanskeligheter med å konsentrere seg. Sorgen kan til og med fremkomme uregelmessig. Det vil si, at sorgen kan komme i rykk og napp, som om du slår av og på en bryter. Glad i det ene øyeblikket og fryktelig trist i det neste. Likeledes er det ikke uvanlig at de kan føle på skyld, og det er særdeles viktig å frigjøre barnesinnet fra den slags ansvar. Noen barn vil trenge tid for seg selv i prosessen, og andre igjen får et økt behov for nærhet, trygghet og forståelse.
Nå er det jo et faktum, at barna våre tilbringer det meste av dagen sammen med andre enn oss. Da blir det også ekstra viktig at disse menneskene, som de ansatte i barnehagen, informeres, slik at de kan støtte barnet når du som forelder ikke har anledning. Det kan også være en idé å informere barnehagen om hvordan man har valgt å angripe sorgprosessen, slik at barnehagen kan støtte opp om den. Hvordan forklarer man at noen er blitt borte for alltid? Og igjen, hva er alltid? Det er viktig å kunne føle seg trygg på at barnehagen ivaretar barnet, og at de ansatte kommuniserer godt med det. Helt avgjørende er også en god kommunikasjon mellom foreldre og de barnehageansatte, både når sorgen er mest akutt og i den påfølgende tiden.
Selv om barn reagerer veldig ulikt, er reaksjonene deres i stor grad avhengig av hvordan vi voksne møter dem. Hvordan vi snakker og viser omsorg. Dette vil åpenbart gi grunnlaget for egenmestring av reaksjoner, tanker og følelser. Med det som utgangspunkt, er det viktig at omsorgen sørgende barn mottar, er noenlunde lik hjemme og i barnehagen.
På grunn av individualiteten, er det vanskelig å oppstille noen fasit, det sentrale blir imidlertid å finne frem til rutinene som er med på å trygge nettopp ditt barn. Som oftest er det aller beste å opprettholde forutsigbarheten, slik at hverdagen forløper så normalt som mulig. At tidspunkt for måltider og leggetider inneholdes. De øvrige omgivelsene vil også bidra med trøst, som teddybjørnen eller dukken for eksempel. Tryggheten er avgjørende.
Det å se omsorgspersonen forlate barnehagen om morgenen, kan være vanskelig når barnet er i sorg. Separasjonen kan føles truende. Det er i slike situasjoner viktig å trygge barnet på at forelderen kommer tilbake. Dette kan ikke gjentas for ofte. Foreldre bør trygge barnet, om at de kommer å henter som vanlig. Barnehagepersonalet bør likeledes forsikre barnet, om at forelderen kommer tilbake akkurat som i går. For mange sørgende barn, vil behovet for å sette ned tempoet være nødvendig. At det blir funnet tid til de gode samtalene. Svar på de spørsmål barnet måtte ha. At de voksne lytter. Det kan likeledes være godt for barnet, dersom det inviteres til en dialog om tanker og følelser. Kanskje går barnet med bekymringer. En omsorgsperson er blitt borte. Vil den andre også kunne forsvinne? For et lite barn kan det være et helt avgjørende spørsmål. Barnet kan også få behov for å forholde seg til sitt eget tempo i sorgperioden. Vi er alle ulike og er rett og slett avhengige av den tiden vi trenger, til å prosessere et tap på. La barnet få den tiden det trenger. Like viktig, er det å la barnet utfolde seg. Ofte uttrykker de egne opplevelser gjennom lek og aktiviteter. Det er en del av deres sorgprosess. La det tegne, forme og leke.
Barnet kan imidlertid reagere annerledes på situasjoner i hverdagen enn hva det vanligvis gjør. Sinne, frustrasjon og gråt kan ofte være et resultat av små konflikter. At omgivelsene møter barnet med forståelse og tålmodighet er avgjørende, det er viktig å støtte barnet i sorgen. Det å bekrefte følelsene, vil være det samme som å tillate det å vise følelser. Like viktig er det, dersom omsorgspersonen skulle gråte, å fortelle barnet hvorfor du som forelder er trist. Fortell at det på ingen måte er farlig at du gråter. Barnet vil nok ha behov for å trøste, det er imidlertid viktig at det ikke blir deres ansvar.
Å forklare hva som har skjedd er viktig. Dersom sorgen skyldes et dødsfall, er det misvisende å fortelle at vedkommende sover eller har reist bort. Det kan medføre at barnet venter på at det skal våkne, eller komme tilbake. Fortell heller at den døde ikke kommer tilbake, samtidig som du bevarer minnene om den avdøde. Barnet vil på den måten kunne vende tilbake til det som skjedde i tankene, og vil finne trøst i minnene. Likeledes kan det åpne for en ny og nødvendig samtale om at vedkommende er borte. Vi voksne skal nemlig passe oss for å undervurdere barns behov for å forstå. Forklaringen må likevel tilpasses barnets alder. Det er ingenting i veien for å være åpen og ærlig, uten å gi et for detaljert innblikk i selve hendelsen. Det å vektlegge sannheten, kan forhindre frykt. Flere gjennomganger kan bli nødvendig. Dermed er det så viktig å lytte til barnet når det åpner rundt sine egne tanker og bekymringer. Barn kan ha problemer med å arkivere egne følelser, det å snakke om dem kan hjelpe å sortere. Barnet må alltid få beholde sitt eget perspektiv, selv om det kanskje ikke evner å beskrive det med ord.
Helt avhengig av barnets alder, kan det ved dødsfall være greit å la det delta i ritualer. Like viktig er det imidlertid å forberede barnet på hva som kommer til å skje. Gode forklaringer underveis og oppfølgende samtaler med eventuelle svar på spørsmål, kan trygge barnet i situasjonen.
Dersom du er den gjenlevende omsorgspersonen og selv åpenbart har gjennomgått en krise, vil det kunne være naturlig å engste seg for barnet. Du ser kanskje overhengende farer og er redd for at noe skal inntreffe? Det er helt naturlige mekanismer ved tap av nærstående. Det å sjekke barnets sikkerhet uten at barnet nødvendig legger merke til det, kan være greit. Det å skjerme seg fra historier som forsterker bekymringene, er særdeles viktig. For både deg og barnet ditt. Det kan en periode være vanskelig å bidra med sin fulle tilstedeværelse, når en selv er sterkt påvirket av sorg. Husk i slike situasjoner å takke ja til hjelp fra familie og venner, slik at du raskt vinner tilbake styrken til å være tilstede for barnet ditt.
Skulle du trenge råd og tips, ta gjerne kontakt med Barnejuristen. Har du behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om rettshjelp. Utover det, følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram , for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!
