Gratulerer med morsdagen!

I dag har jeg lyst til å dele noen litt mer personlige tanker med deg. Et litt annet blogginnlegg enn det du kanskje hadde sett for deg. Mange vil nok forvente at jeg skriver litt om hva slags egenskaper en mor bør ha, for å være en god mamma. Jeg er jo over gjennomsnittet opptatt av, at vi foreldre gir våre barn det aller beste av oss. Jeg skrev jo litt om hva jeg mener definerer en god pappa på farsdagen. Det må eventuelt bli til neste år, for i dag føler jeg for å være litt personlig og se ting fra et litt annet perspektiv. I beste fall, kan det kanskje oppfattes som en påminnelse for noen. I verste fall, er det bare mine stille tanker på en dag som denne.

 


 

Det er morsdag i dag. Dagen mødrene hedres og dagen feires på varierende dato i forskjellige land. Her i Norge feires morsdagen den andre søndagen i februar, altså i dag. Morsdagen ble, her til lands, arrangert av religiøse organisasjoner med Dorothea Schjoldager og Karen Platou i spissen. De to kvinnene fikk i 1918, ved hjelp av ideelle organisasjoner, forretningsfolk og massemedia, gjennomslag for å etablere den årlige begivenheten for mødre her til lands. Både dagen og hyllesten har blitt opprettholdt og vi feirer den som aldri før, ved å påskjønne og feire mødrene våre.

 

Dette er min tredje morsdag og jeg velsigner den dagen jeg fikk lov til å bli mamma. Jeg ser frem til mange morsdager hvor veslemor kommer med små oppmerksomheter, både egne kunstverk og små skatter hun har vært å handlet på egenhånd. Jeg forestiller meg kaffe på senga kanskje og kreative frokoster som bare barn kan stelle i stand. Etterhvert som hun vokser til, håper jeg hun fremdeles ønsker å tilbringe litt tid sammen med meg, på dager som i dag. Ja, ellers også naturligvis. Og når hun etterhvert får sin egen familie, så ville det gjort meg lykkelig om hun ikke glemmer meg helt. Kanskje lar hun meg få ta del i sine egne morsdagsfeiringer. Det er i alle fall en vakker tanke. Tiden flyr, ikke minst er tiden forgjengelig. Jeg husker selv hvordan jeg som lita jente planla morsdagen for min egen mamma. Jeg lagde små kreasjoner, som jeg pakket inn med kjærlighet. Ikke gamle jenta, vekte jeg henne med både kaffe og frokost på senga. Og da jeg ble eldre, gikk jeg målrettet inn på glassmagasinet for å kjøpe noe helt spesielt til henne. Jeg husker hvor stolt jeg var når hun pakket opp. Vi har alltid feiret morsdag i vår familie. Så sant jeg har vært i landet, har jeg feiret henne med tiden min.

 


 

Min tredje morsdag, og veslemor har fremdeles ikke noe begrep på konseptet. Jeg har imidlertid kjøpt roser til henne, som jeg har gjort hver eneste fredag siden hun ble født. Men jeg spurte henne om hun hadde lyst til å tegne en tegning til meg, og det hadde hun. Gratulerer med dagen sang hun, og minnet meg på at jeg ikke har bursdag før til sommeren. Hver dag er en fest med den vesle tulla mi. Hver dag er en gave. Jeg skulle så gjerne visst hva mamma og jeg gjorde, på hennes tredje morsdag. Om vi feiret den? Om jeg kanskje tegnet en tegning til henne? Mamma fikk meg, langt yngre enn jeg var da jeg fikk datteren min. Jeg var nesten dobbelt så gammel. Ikke så altfor langt unna i alle fall. Likevel håper jeg, at jeg får tilbringe mange morsdager sammen med datteren min. Jeg fikk førtifem morsdager sammen med mamma.

 

Mamma døde første nyttårsdag. Det er fremdeles en fersk sorg som fyller hjerte mitt og et vemodig savn. Hun døde i tillegg brått og uventet. Det innebærer at jeg har så mange ting jeg skulle ha sagt. Så mange ting jeg ville gjort. En blomst jeg så gjerne skulle gitt. Mammaen vår, er som regel en person de fleste av oss aldri regner med å miste. Med mindre det foreligger sykdom eller alderdom. Jo, mamma var ikke helt frisk, men hun var ikke så syk heller. Og hun skulle ha feiret syttiårsdagen sin i Juli. Vi så hverandre et par dager i forveien og snakket sammen på telefonen samme dag som hun døde. Vi skulle egentlig innom henne, for å vise frem vesla i den fine ulldressen hun fikk av mamma til jul. Og plutselig er hun borte. For alltid. Aldri mer skal vi ses, aldri mer skal vi snakke sammen. Jeg har flere beskjeder fra henne på telefonsvareren min, de fleste er korte beskjeder om å ringe henne tilbake. Jeg hørte på dem i går kveld. Tårene gjorde meg selskap og forløste litt av smerten i hjerteregionen. Men i dag er den tilbake. Sorgen. Jeg har hele tiden et behov for å ringe henne. Hun forsto de små rare tingene, og hun ville forstått den hjelpeløse følelsen som har et jerngrep på meg i dag. Jeg har så lyst til å kjøre bortom med en blomst. Hun bodde bare fem minutter unna. Gi henne en klem og gratulere med morsdagen. Men leiligheten hennes er tom, vi har vasket ut, søster og jeg. Det som en gang var et hjem, er bare hvite vegger og et minne. Selv om det bare er halvannen måned siden jeg sto midt i stuen hennes. Midt i livet hennes. Det å høre stemmen hennes på svareren er såvel trøstende, som det er opprivende. Trøstende, fordi det er spor fra hennes nylige eksistens. Opprivende, fordi historien er ferdig. Jeg kan ikke lenger ringe tilbake. Historien om mamma er ferdigskrevet. Ingenting kan endre på det. Men vi har selvfølgelig minnene. Fremdeles er sorgen for fersk, jeg klarer ikke helt å trøste meg med minnene ennå. Jeg kan imidlertid finne noe trøst i mange av tingene hennes, som har flyttet inn her hos oss. Lukten av henne, som jeg fremdeles kan ane. Bildet som står fremme, ved det brennende lyset. Jeg spør datteren min hver dag, om hvem vi skal tenne et lys for. ?For mormor og glede?, sier hun, lille vakre. Og spør du henne hvor mormor bor nå, så slår hun seg lett på brystet og svarer; ?i hjertet mitt?. Jeg vet ikke en gang om hun vil kunne huske mormor. Jeg er så redd for at hun skal glemme. Jeg er redd for at jeg skal glemme. Selv om jeg vet, at jeg aldri kan komme til å glemme kvinnen som ga meg livet. Som ga meg muligheten til å få bli mamma selv.

 


 

Det skulle ha vært mammas førtisjette morsdag i dag. I stedet for å gi henne en god klem, en bukett med blomster og ettermiddagen vår, vil vi reise ut på grava å legge ned en krans og tenne et lys. Det står kun et hvitt kors på grava hennes. De har ikke rukket å sette opp gravsteinen ennå. Denne morsdagen, er den første av mange, hvor jeg må gi henne en takk ved grava. Denne morsdagen er fylt med vemod og savn. Jeg vet at det vil føles enklere til neste år. Men jeg vil alltid savne å gi henne den blomsten, den gaven, den klemmen. 

 

Dersom jeg i all ydmykhet får lov til å gi et råd. Gi moren din en blomst i dag. Gi henne en klem. Uavhengig av om dere er nære eller ei, så er det mammaen din. Hun ga deg livet. Hun ga deg helt sikkert mye mer enn det også, mødre gjør jo gjerne det. Gi noe tilbake. Fortell hva du føler for henne. I morgen kan det være for sent. Det er jo tross alt morsdag.

 

Jeg vil også benytte anledningen til å gratulere alle de andre mødrene der ute. Jeg formoder at det er en grunn til at det blir gjort stas på dere i dag. Godt jobba! <3

 

Har du behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om rettshjelp. Utover det, følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram , for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

5 kommentarer

Siste innlegg