Ingen tror deg likevel…

…bare aksepter uretten gjort mot deg og gå videre. Det er deg det er noe galt med, sier de. Du er så følsom og synes bare synd på deg selv. Det er mange som har opplevd langt verre ting enn deg. Du må legge det bak deg og gå videre. Ingen forståelse. Ingen medfølelse. Ingen anerkjennelse, for hvem du er. Hvem de har bidratt til at du er i dag. Veldig ofte er vi jo nettopp et produkt av hva vi har vært tvungne til å gå gjennom. Hvordan legge bak deg den du er? Hvordan gå videre? Hva mener de egentlig?

 

Når menneskene i din umiddelbare nærhet aldri har anerkjent deg, gitt deg verdien av å være menneske på lik linje som dem, kommer gjerne disse tankene. Når du har mistet evnen til å se deg selv som et verdifullt menneske, er det fristende å lete etter feil hos seg selv. Du har jo i alle fall evnen til å forandre deg. Forbedre deg. Imøtekomme kravene stilt deg. Det er imidlertid slett ikke sikkert at det hjelper. Muligheten for at det slett ikke er deg det er noe galt med, er nemlig stor. Du er et produkt av omgivelsene. Du hadde aldri et valg. Du har forsøkt å imøtekomme kravene etter beste evne, og forhåpentligvis ser du det nå, at det slett ikke har noen effekt.

 

 

Har du vært utsatt for vold i nære relasjoner? Kanskje har du opplevd blåmerkenes stigmatiserende virkning i samfunnet? Spørsmålene rundt det faktum, at noen har gjort dette mot deg. Kanskje tvilen til din sannhetsverdi, for hvem i all verden gjør noe sånt, uten at du i forkant har provosert det frem? Kanskje synes ikke skadene dine, og du føler deg maktesløs, fordi det blir din oppgave å bevise de skadene du faktisk sitter tilbake med. På sjelen din. I hjertet ditt. Det å ikke bli trodd, det å ikke bli anerkjent, føyer seg bare inn i rekkene av overgrep.

 

Når du har opplevd vold i barndomshjemmet ditt – enten som utsatt eller som vitne – har du ikke engang hatt et minstemål av muligheter til å gjenkjenne situasjonen som et avvik, den har nemlig altfor ofte vært konstant. Du har vært fanget. Det første du må gjøre, kjære deg, er å tilgi deg selv. Tilgi deg selv, for at du ikke klarte å endre situasjonen du eksisterte i. Tilgi deg selv, for å ha feilet i oppgaven om å være perfekt, det kan du nemlig aldri komme til å bli for overgriper. Det dreier seg nemlig svært sjelden om deg. Tilgi deg selv, for at du først nå gjenkjenner situasjonen, du er kommet langt på vei. Ofte kommer tidspunktet hvor du vil konfrontere de som har utsatt deg for denne uretten. Like ofte svikter motet, dessverre. Tvilen borrer seg inn i både hjerte og sinn, “se på deg da..! Ingen kommer til å tro på deg likevel”. Jo, mange kommer til å tro på deg. På tross av at de som har gjort deg urett, vil ønske å beholde deg i situasjonen du sto alene i, gjennom hele oppveksten. I skammekroken av hjertet ditt.

 

Dersom du har blitt utsatt for vold i voksen alder, er det ikke din skyld, at andre mennesker ikke eier respekt for andre enn seg selv. Har du i tillegg vært utsatt for vold som barn, har skjebnen allerede gjort det enkelt, å fange deg i denne usunne relasjonen. Det første du må gjøre er å tilgi deg selv, for ikke å ha gjenkjent det åpenbare på et tidligere tidspunkt. Tilgi deg selv, for å ha forsøkt så lenge, å bli den andre har forventet at du skal være. Det ville ikke gjort noe fra eller til. Forventningene rettet mot deg, er ofte et speilbilde av de forventningene vedkommende har til seg selv, vel vitende om at de aldri vil kunne innfri. Men det kan du! Og du har gjort det gang på gang. Tilgi deg selv, for å ha kastet bort tiden din. For å ha sølt bort år av livet ditt, på et menneske som ikke har fortjent det. Takk deg selv i stedet, for styrken din. Takk deg selv, for evnen til å overleve forhold andre vil gått fullstendig i stykker i. Gjør noe godt for deg selv, for du vet like godt som jeg, at ingen andre kommer til å gjøre det.

 

 

Er du i et skadelig forhold med barn, har du egentlig ikke så mye tid til å tenke. Oppsøk hjelp, umiddelbart. Du vet, bedre enn noen, hvor skadelig dette kan være for barnet ditt. Særlig dersom du har opplevd voldens jerngrep tidligere. Hvis ikke, se barnet ditt dypt inn i øyene og forestill deg hvordan situasjonen påvirker det. Se for deg det potensielle skadeomfanget barnet ditt er utsatt for. Eller, les det jeg skrev ovenfor en gang til. Du kan tilgi deg selv på et senere tidspunkt, det som er avgjørende nå, er å stoppe den skadelige situasjonen for deg og barnet ditt. Har du ingen du kan be om hjelp? Ring krisesenteret. Der vil du møte forståelse, fra noen som har hørt historien din før. Du er nemlig ikke alene.

 

Per i dag er vi kommet langt, i både det å forebygge vold, avdekke vold og å avhjelpe senskader. Likevel er det å bli trodd en sentral del av helbredelsen. Kanskje er det ikke så nøye, hvem som tror deg? Dersom det likevel skulle være viktig for deg å adressere skyldspørsmålet, finnes det muligheter. Vil du gå stille i dørene, er det også muligheter for det. Barnejuristen vil imidlertid alltid anbefale å anmelde forholdet. Vold er ulovlig, både den fysiske, den psykiske og den seksuelle varianten.

 

Den som er, eller har vært utsatt for en kriminell handling – som vold utvilsomt er – vil i de fleste tilfeller ha krav på erstatning fra kontoret for voldsoffererstatning. Det er ikke avgjørende hvorvidt straffesaken er henlagt, men det er avgjørende at handlingen har vært politianmeldt. Det finnes noen få unntak fra hovedregelen, for eksempel der skadevolder er død. Videre må det svares positivt, på spørsmål fra politiet om man krever erstatning, i tillegg til å ønske gjerningspersonen straffet. Voldsoffererstatning er bare aktuelt for den som har blitt utsatt for handlinger som krenker “livet, helsen eller friheten”. I praksis innebærer det blant annet seksuelle overgrep, vold og trusler. Voldsofferordningen gjelder som hovedregel forhold som har skjedd i Norge, men handlinger utført i utlandet, kan også tilkjennes voldsoffererstatning fra Norge. Det er i utgangspunktet et krav om at handlingen har medført personskade, men kravene er ikke urimelige, en forbigående depresjon kan være nok. Psykisk skade er likestilt med de fysiske. Det kan dermed være hensiktsmessig å ta bilder av synlige skader, eller kontakte fagpersoner for de psykiske skadene. Eksempelvis lege og/eller psykolog. Voldsoffererstatningsordningen krever aldri at man har forsøkt å få erstatning fra skadevolder selv. Det er viktig å merke seg!

En annen ting som er minst like viktig å merke seg, er at utgiftene til juridisk bistand i de aller fleste tilfeller vil dekkes gjennom offentlige rettshjelpsordninger.

 


 

Det kan være en tung prosess å kreve voldsoffererstatning. Tankene på at det er deg det er noe galt med, vil få nytt  liv. Men svært ofte, vil en psykolog være behjelpelig i prosessen og vil minne deg på hvor feil du tar. Hvor feil de har tatt, de som har fått deg til å tro nettopp det. Selv om mange har opplevd verre ting enn deg, er det slett ingen unnskyldning for det som har skjedd. Litt vold, er altfor mye vold. Alltid. Det å tenke at du bare må legge det bak deg og gå videre, er helt normalt, ettersom det er blitt fortalt deg så forstyrrende mange ganger. Men hvem hjelper det egentlig? Det at du bare legger det bak deg og går videre. La oss bare late som, for et lite sekund, at det faktisk er mulig. Jo, det er voldsutøveren som profitterer på det, og deres nære omgivelser. Hvem ønsker å anerkjenne en voldsutøver? Ingen. Det er mye enklere å fortsette å manipulere deg til å tro at det er deg. At du ikke fortjener bedre. Eller at du rett og slett ikke har oppfattet situasjonen riktig. “Så ille var det jo ikke”… Når mennesker som egentlig skulle vært glad i deg, fornekter deg som skadet, for å fremstå bedre i andres øyne, vet du jo egentlig hvor du har dem. Eller? Når du aldri har møtt forståelse fra de som burde ha møtt deg med all verdens forståelse, er det slett ikke sikkert at du noen gang vil få det heller. Fortjenesten av å ha stått sterk i uretten gjort mot deg, er din alene. Det må du aldri glemme.

 

Skulle du trenge råd og veiledning, kontakt Barnejuristen – for barnet i deg og barnet ditt. Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg også gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram , for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

1 kommentar
    1. VOLD OG OVERGREP RETTET MOT BARN
      Noen store skritt i riktig rettning – men mest små endringer. Det er gledelig at Regjering og Storting
      har kommet til at vold og overgrep rettet mot barn og unge faktisk er svært viktig, og ikke minst at
      det er et alvorlig samfunnsmessig helse problem. J.f : Prop. 12 S – Opptrappingsplan mot vold og
      overgrep (2017?2021)
      Og det er flott at barn og unge forhåpentligvis vil bli et tema i forskningen. Med at de kan bli med i
      forsking om vald og overgrep, som en del av omfang undersøkelser. Dersom den nye forskriften
      som er sendt ut på høring blir vedtatt. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-av-forslagom-
      barns-rett-til-a-samtykke-til-deltakelse-i-forskning/id2536358/
      Det er også i proposisjonen tatt med at rettsikkerheten for den krenkende part (barnet/ungdommen)
      skal og må styrkes. Og det er i og for seg flott. Men igjen har det ikke blitt tatt høyde for tid. Igjen
      virker det som om tid skal lege alle sår (fysiske og psykiske), og det innenfor gitte tidsfrister fast
      satt i lovveerket. I det virkelilge liv, fungerer det ikke slik. I dag ser vi fremdeles barn og unge fra
      1980-tallet, som sliter med å sette ord på og å forklare (prate om) sine opplevelser – og det enda det
      da altså har gått 25 – 30 år siden overgrepene.
      Og når disse voldsutsatte og mishandlede overgreps ofrene endelig blir i stand til å begynne å ta fatt
      på de psykiske utfordringene de har, så kommer de altså for sent i forhold til lovverket. Og da også
      naturligvis i forhold til å få en oppreisning og beklagelse for det de har vært utsatt for. Og i så
      henseende er Staten selv den værste, som da dekker seg bak foreldelses frister og utsagn som “det
      var vanlig på den tiden” og “intet kritikk verdig”. Spesielt er det BLD og UDIR (Barne- og
      Likestillingsdepartementet – BUFDIR og Utdanningsdirektoratet) som gjemmer seg bak dette. Og
      på den måten på nytt stigmatiserer og trykker ned voldsofret på nytt.
      Og spesielt ille blir det når dette også kommer fra politisk hold via rettferdsvederlagsordningen –
      som da basere sitt vedtak nettopp utelukkende på uttalelser fra BUFDIR/BLD og UDIR, uten
      egentlig å klart klare å tenke igjennom og se “den levende” historien som lever i voldsofret. Men
      som henfaller til å ta BUFDIR/BLD og UDIR sine konklusjoner som fasit – en fasit og sannhet ofte
      bassert på gamle dokumenter/rapporter, som ofte er feilaktige og i enkelte tilfeller også skrevet av
      den som påførte barnet eller ungdommen vold/overgrep.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg