Single kvinner utsetter partnerjakten og får barn ved hjelp av donor. Er det fremtidens familie? Spørsmålet stilles på forsiden av marsutgavens Innsikt fra Aftenposten. Jeg tenker at det er mange nyanser ved spørsmålet som kan belyses, men det jeg opplever som det viktigste aspektet, er hvordan vi som samfunn har kommet dit. Hva får flere og flere kvinner til å etablere en familie uten en mann? Har det en sammenheng med den nye likestillingskampen?
Sverige fikk for snart et år siden, i april 2016, en ny lov som tillater assistert befruktning for landets enslige kvinner. I en velferdsstat som i årtier har kjempet for likestilling og selvstendighet, har denne samfunnsendringen skjedd uten særlige motsetninger. Tidligere måtte kvinnene som ønsket seg barn, men manglet en mann, reise til utenlandske klinikker som utfører prøverørsbefruktning eller ty til private sæddonorer. Den nye loven må sies å anerkjenne et mer likestilt syn på nye typer familiekonstellasjoner. Men er det virkelig det vi søker? Nye familiekonstellasjoner? Den katolske kirken har fra et grunnsyn om at et barn burde være resultatet av ekteskap mellom mann og kvinne, kritisert den nye loven. Politikerne har satt spørsmålstegn ved velferden for et barn som vokser opp uten far, mens andre kritikere har angrepet kvinnen, med at dersom hun ikke evner å ha et forhold til en mann, vil hun heller ikke kunne fostre opp et barn alene i 18 år. Dog har altså lovendringen blitt sett på som en naturlig følge av utviklingen i det svenske samfunnet. Antallet kvinner som har besluttet å bli enslige mødre har en rask økning, akkurat som i Danmark, som vedtok en lignende lov i 2006. Dette innebærer at stadig flere kvinner oppdrar sine barn uten en mann.
Hvorfor velger egentlig kvinner å få barn alene? Flere kvinner som er intervjuet, svarer at de rett og slett koblet fra hverandre dette med forhold og dette med barn. De mente at de kunne treffe en livspartner helt uavhengig av alder, det er ikke aldersbetinget, på sammen måte som det å få barn. Stresset med å finne den perfekte partneren først, eller bare nøye seg med nest best, forsvant. Noen mente til og med at det å få et barn alene, forandret den negative statusen til alenemødre. Kvinner har bare et begrenset tidsrom på å få barn, men resten av livet på å treffe mannen i sitt liv.
Hva ser en kvinne etter, når de leter etter en mann? Hvorfor er det så vanskelig? Forskeren John Gottmann uttaler at det er én egenskap absolutt alle kvinner ser etter i en mann. Det kvinnen vil ha, er nemlig det samme som det mannen vil ha. I over 40 år har han forsket på hvorfor menn og kvinner oppfører seg slik de gjør mot hverandre, hva som tenner dem og hva som frastøter dem. Han har til og med skrevet en bok om det. Hans funn har gjort han og hans kone, psykoterapeuten Julie Schwartz, til toneangivende på sitt forskningsfelt. Den pensjonerte psykologiprofessoren er også kjent for å snakke rett fra levra. Han sier det er på tide at mannfolk bretter opp skjorteermene og forstår hva kvinner ønsker og trenger fra dem. Bokens tittel er om mulig enda klarere “The Man´s Guide to Woman”. Etter å ha observert, forsket og sammenstilt forskning over tiår, har Gottmann kommet frem til at det er en avgjørende egenskap alle kvinner ser etter i en mann. Pålitelighet. I det ligger naturlig nok, at du er det du sier du er, og gjør det du har sagt du skal gjøre. Du er tilregnelig og forutsigbar, skriver Gottmann i boka. De to tingene kvinner klager mest på, er nemlig at partneren aldri stiller opp for henne, og at hun ikke får nok nærhet. I tillegg liker kvinnene at fedre engasjerer seg i barna. De to tingene menn klager mest på, er for mye krangel og for lite sex. Igjen, kan dette spores tilbake og delvis løses ved å oppføre seg mer pålitelig, mener forskeren. Når menn “fininnstiller” seg på kvinnens bølgelengde, blir det mindre krangel, hyppigere og bedre sex og mindre ensomhet for både menn og kvinner, sier Gottmann.
Dersom man skal tro forskningen til Gottmann, kan menns manglede pålitelighet være en av grunnene, til at kvinner gir opp å finne livspartneren å få barn med? Dersom man har kysset en del frosker, latt håpet få fritt spillerom og tatt sjansen gang på gang, er kanskje det å stifte familie med en som ikke deler ens egen livsfilosofi risikabelt? Et lite blikk i vennekretsen, i nærmiljøet, for ikke å snakke om på familievernkontorene og i domstolene, bekreftes bare et øredøvende spetakkel om eierskap til barna og hvem som egner seg best. Kan man ikke for et sekund, tenke seg at det sårer kvinnen? En kvinne er skapt til å føde barn og har hele ni måneder på å la seg transformere til en mamma. Hva med faren? Vil han like enkelt transformeres til en pappa? Jeg utelukker slett ingenting, men noen små detaljer lar seg altså ikke forandre. En kvinne med et ønske om barn, ønsker seg gjerne en hel familie. Menn også, det er jeg ganske sikker på. Det er jo slik vi er oppdratt. One big happy family. Tiden har imidlertid tvunget på oss en ny epoke. Tiden hvor skilsmissene røver fra barna begge foreldrene, men også foreldrene en kjæreste og en bestevenn. Det er, dersom vi ser litt nærmere på det, en ensom utvikling. Og samfunnet bærer faktisk preg av epidemier av ensomhet og depresjoner. Jeg, personlig, tror at det bunner i et konsumsamfunn, som gjenspeiler vår egen voksende egoisme. Dersom vi aldri blir fornøyde, kan vi heller ikke finne noe som kan bli varig. Hva får oss egentlig til å tro at vi fortjener toppen av kransekaken? Er vi overhodet i stand til å være det aller beste for en annen person? Jeg tror at nettopp her, er den store sinna hunden begravet. Vi har en kollektiv bestilling på det aller beste. Den beste partneren. Den beste familien. Det beste barnet. Forskningen er til og med i ferd med å la oss bestille designerbabyer. Det er jo egentlig bare sørgelig, er det ikke det da? Snakk om å miste grepet på romantikken.
Hva skjer egentlig når vi mister grepet om romantikken? Hva skjer med familien? Med barnet? I dag ble endringene til barneloven vurdert ved Stortinget. Det ble i utgangspunktet annonsert, at regjeringen ville endre bestemmelsene om bosted etter skilsmisse, slik at delt og likestilt bosted skulle gjøres til en rettsnorm. Regjeringen trakk imidlertid forslaget tilbake, etter råd fra direktoratet (BUFDIR), barneombudet og barnesakkyndige psykologer (FOSAP). De hevdet nemlig at barn ble skadelidende, særlig gjennom kampen om fast bosted. Likevel har det i lang tid florert av motstridende informasjon nettopp rundt dette. Forskere og fagkyndige er uenige og meningene er mange. Tonen er amper og kommentarene aggressive. Barnejuristen merket dette godt i forbindelse med et blogginnlegg, der spørsmålene rundt konflikt og delt bosted ble problematisert. Det tok ikke lange tiden før farskapsaktivistene dukket opp og ville arrestere meg. Jeg ble hengt ut på andre nettsider og fornærmet på det groveste. Jeg ble fremstilt som en fedrehater uten skam og moral. Akkurat det gjør meg ikke søvnløs, men jeg tenkte litt på hvordan det må være å møte denne intensiteten og aggresjonen i rettssalen, som motpart. Universitetsansatte, psykologer, forskere og dommere beskyldes for å være kyniske og løgnaktige ideologer, ettersom de er av en annen oppfatning. Hvordan omgås man da den andre forelderen, dersom den er av en annen oppfatning?
Kan utviklingen i samfunnet og den iltre likestillingskampen få konsekvenser her til lands også? Vil vi etter hvert følge naboene våre, Danmark og Sverige, vil vi åpne opp for at enslige kan få barn ved prøverørsbefruktning eller private sæddonorer? Blir etterhvert redselen for en evigvarende konflikt med den andre forelderen så stor, at det å skape en liten familie på egen hånd er det enkleste? Når jeg opplever illsinte fedres kamp om delt bosted, som påstår at konflikten slett ikke er problemet, så skremmer det meg litt. Farskapsaktivistene danner klubber, forum og foreninger. Det virker imidlertid ikke som om de er særlig kritiske til hverandre og grunnen til at mange av dem ikke har samvær eller delt bosted med sine barn. I kampens hete blir delt bosted en prinsippsak og likestillingen viktigere enn barna. Fedre vil være like mye verdt som mødrene. Eller vil de utkonkurrere mødrene?
Dersom du som kvinne har hørt et par historier, har et par bekjente som har vært gjennom noen barnefordelingssaker og hørt om den kyniske kampen, kan jo tvilen lett komme å ta deg. Er du samfunnsengasjert og interessert, så ser du også retningen familielivet har tatt de senere årene. Skilsmisser, skilsmissebarn, nye partnere, bonusbarn og stesøsken. For ikke å glemme kampen om likestilling i forhold til barnet. Med barnet i midten. Er det barn med PTSD, depresjoner og andre psykiske lidelser vi ønsker oss? Jeg tror egentlig ikke det. Men gjennom denne aggressive likestillingskampen, må jo litt av gleden ved å ha barn forsvinne? Hvordan i all verden er det da å være barnet? Gjør vi det enklere å få barn alene? Da slipper man i det minste unna krigføringen i retten. Har vi mistet lysten til å skape og forvalte det vakre sammen? Som barna jo er. Er kvinner og menn så lite kompatible som det noen ganger ser ut som? Eller har John Gottmann rett, når han uttaler at den ene egenskapen kvinner vil ha, er den samme som den mannen vil ha? Evner vi ikke å se det? Eller slutter vi å se det, når vi enes om å gå hver vår vei? Dersom vi slutter å være glade i hverandre, fortsetter vi jo å være glade i barna våre. Nettopp den kjærligheten, bør hindre oss fra å nedkjempe hverandre og gjøre oss selv umyndige i forhold til egne barn. Hva blir det neste? Foreldreskole? Evalueringer av våre evner som foreldre, før vi får sette barn til verden? Ville det hjulpet noe, tror du? Eller gjør vi før eller siden som svenskene, skaper familie alene? Blir det til barnets beste?
Trenger du juridiske råd eller veiledning? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!