Livets maskeradeball

Det sosiale liv byr på spilleregler og koder. Noen av oss blir så fanget av spillet, at vi glemmer å kjenne etter hvem vi faktisk er bak fasaden. Nettopp denne fasaden vi pryder oss med, er gjerne av materialistisk art. Den handler om hvordan vi ønsker å bli oppfattet av menneskene rundt oss. Adressen vi bor på, bilen vi kjører og klærne vi bærer forteller en historie. Den historien kan faktisk bryte fullstendig med realiteten. Hvorfor viser vi ikke hverandre hvem vi egentlig er? Innerst inne og som regel, er vi jo enige om at vi liker ekte mennesker. Ekte mennesker med ekte problemer. Hvorfor tviholder vi på fasaden da? Kan det handle om det faktum, at vi mennesker er flokkdyr og at vi måler vår suksess med alle de andre i flokken? Er vi i realiteten så redd for å være oss selv, at vi etterligner hverandre for å oppnå anerkjennelse? Eller tror vi så hardt på fasaden, at vi formoder at den er selvoppfyllende. Vil jeg føle meg like bra som jeg oppfattes fra utsiden?

 

 

Personlig tror jeg, at vi lever i et samfunn og i en tidsepoke, hvor vi taper på å kopiere og sammenligne oss med hverandre og samtidig skjule det som egentlig foregår på innsiden. Adressen min, bilen min og klærne mine kan aldri fortelle hvem jeg virkelig er. Den kan kanskje gi deg en indikasjon på hvem jeg ønsker å være. Fasaden min kan aldri fortelle hva jeg har erfart gjennom livet og hva opplevelsene har gjort med meg. Dersom jeg bærer på tunge hemmeligheter og tøffe utfordringer i livet, kan ikke fasaden gi meg noe annet enn ensomhet. Nærhet og ekte relasjoner vil bli umulig for oss og etterhvert vil fasaden gjøre det vanskelig å vite hvem vi egentlig er. Den største årsaken til fravær i norsk arbeidsliv i aldersspennet 23 til 47 år, er depresjon. I vår søken etter idealet på suksess, lykke og anerkjennelse, avviser vi sårbarheten, utfordringene i dagliglivet og følelsen av tidvis å være utilstrekkelig. Hvorfor gjør vi det egentlig? Vi vet jo innerst inne, at vi alle bare er mennesker. Med utgangspunkt i egne erfaringer, tror jeg at vi forventer at fasaden skal vekke beundring og anerkjennelse, mens den i realiteten bare fører til misunnelse og utrygghet. Ikke minst, blir fallhøyden så umenneskelig stor.

 

Jeg ser det veldig ofte i jobbsammenheng. Samliv oppløses, fasaden sprekker og redselen for å bli gjenkjent som noe annet enn fasaden som omhyggelig er bygget opp, er overraskende stor. De fleste av oss jobber iherdig med å inneholde andres forventninger og bekymrer oss veldig for hvordan vi oppfattes av andre. I tillegg er vi opptatt av hva andre mennesker synes vi burde gjøre i de ulike situasjoner. Barna våre blir gjerne stående midt i mellom oss og en fantasiverden. De kjenner imidlertid sannheten. Barn gjør jo gjerne det. De suger likevel denne usunne livsstilen til seg. Ofte kjemper vi jo nettopp om barna våre etter et samlivsbrudd. Vi konkurrerer til og med overfor barna våre, om å fremstå som den mest vellykkede forelderen. Med skitne triks og falske løfter, vinner vi kanskje også frem. Hva vil barna våre tenke om oss når de vokser opp? I verste fall kan man spørre seg, hvordan vil barna våre bli?

 


 

 

Av og til får jeg imidlertid innblikk i en prosess, i mennesker som opplever store endringer i livet. De oppdager selv hvor slitne de er, av å spille en falsk rolle eller strebe etter et ideal som egentlig ikke passer dem. De blir på mange måter desperate etter endelig å bli seg selv, fullt og helt. Men hvem er de egentlig uten fasaden? Jeg møtte nylig en dame. Nyskilt og økonomisk nedbrutt. I en rettslig feide med eksmannen og med barna som tilskuere. Hun hadde skarpe riper i den polerte fasaden. Egentlig kan man si, at hun per i dag er fullstendig blottet for fasade. Nyheten om skilsmisse, utroskap og økonomiske fadeser løp foran henne, som ild i tørt gress. Folk snakker, sa hun oppgitt. Hun hadde ikke lenger noe valg. Hun kjempet for sine barns beste, hun kjempet for å opprettholde et minstemål av livskvalitet i hjemmet og hun møtte motstand på Familievernkontoret, på jobb og på NAV. Hun fremsto på ingen måte med noen vellykket fasade lenger, hun var så ekte som du kan få henne, der hun tittet ut av de tårefylte øynene. Hun ba om forståelse og hun ba om hjelp. Ikke for å se bedre ut enn hun i virkeligheten er. Hun ville bare ha ro i hjemmet, hun ville ha mat på bordet og trygghet rundt barnas nye liv. Hun hadde ingenting å gjemme seg bak lenger. Ekteskapet og deres felles liv var en fasade. God økonomi og et respektfullt samliv. Velkledde barn og dyre fritidssysler. Da fasaden slo sprekker, så du rett inn i det bankende hjerte hennes, du så tristheten i øynene hennes og det store fraværet av midler. Hun sto der fremfor meg, vaskekte. Jeg beundret styrken hennes. Evnen hennes, til å vise hvordan den brutale virkelighet egentlig er. Hun ble så sympatisk, da hun medga å ha solgt alt hun hadde, men fremdeles ikke kunne betale for det nye hjemmet hun var i ferd med å etablere. Til og med de offentlige instansene viste sympati. Det som er ekte og utilslørt, gjør nettopp det med oss. Vi viser empati og velvilje. Det speiler seg i det ærlige og ekte i oss selv. Det viser seg også at sosiale spill smitter. De menneskene som bærer en sosial maske og er henfallen det sosiale spill, fremfor å vise en ærlig versjon av seg selv, forventer nemlig det samme av andre. Motsatt vil, som jeg var inne på, også de mennesker som er åpne og ærlige, ofte få frem en mer åpen relasjon i kraft av sin egen væremåte. Det innebærer faktisk, at vi kan skape store forandringer i vårt eget og andres liv, dersom vi våger å være autentiske. Dersom vi våger å være oss selv. Det krever imidlertid at vi i langt større grad aksepterer oss selv, nettopp som vi er.

 

Jeg sier ikke at det å bære hjerte på utsiden av kroppen er hensiktsmessig til enhver tid. Det kan åpenbart være nyttig å holde maska i noen situasjoner og å skjule både negative egenskaper og frustrerte følelser, av og til. Dog er dagens kultur, der vi lever ut våre angivelig vellykkede liv på sosiale medier, mindre heldig for våre ekte personligheter. Min mening! Vi blir kyniske og mindre empatiske, samtidig som depresjonsepidemien slår dype røtter. Liker vi ikke varme mennesker lenger? De uperfekte og ekte personlighetene? Er vi i ferd med å avvise sårbarheten? Jeg er jo av den oppfatningen, at nettopp sårbarheten og ærligheten, er det som kan gjøre oss sterkere. Du blir uangripelig.

 

Hvorfor ønsker vi da å fremstå som “mainstream” og som en kopi av naboen? Hvorfor ønsker vi oss alt det de andre har? Og hvorfor medfører de store tap i livet, at det er enklere å vise sitt ærlige og oppriktige jeg? Er fasade noe du driver med? Er du adressen din, bilen din og klærne dine? Det sies riktignok at klær skaper folk, men kan klær skape personlighet? Er det ikke egentlig de ekte menneskene med de ekte problemene som gjør inntrykk på oss?

 

Noen filosofiske tanker fra meg til deg, en lørdag ettermiddag! Ha en fortsatt deilig helg, ta vare på hverandre og ta vare på barna! <3 Ikke minst, vær gode rollemodeller for dem.

 

Trenger du juridiske råd? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg