Det viktigste er å ikke se seg tilbake

Lurer du på om det å gå, er det rette valget? Hva med alle de ubesvarte spørsmålene? Hva skjer dersom du virkelig går? Lar han deg gå? Hva med barna? Du føler deg nok forvirret, redd og ensom. Vil han gå rettens vei, for å få barna? Vil han fremstå troverdig? Han gjør jo ofte det. Verden er uforutsigbar og skremmende. Kanskje er det enklere å bli? Nei, det har gått for langt. Hadde det ikke vært for barna. De trenger jo en far. Han kan jo være god mot dem. Tenk om han bare lot være å slå. Han kan jo være så snill også, særlig etterpå. Han er verdens beste, når han trøster. Er du fanget mellom himmel og helvete?

 

Du er ikke alene om å ha disse tankene. Mange kaller kanskje partneren din for en psykopat, jeg velger å kalle han en ondsinnet pøbel. Helt uavhengig av kallenavn, kan jeg love deg en ting, han vil alltid være en ondsinnet pøbel, selv om han trøster deg etterpå. Han blir aldri den sjarmerende mannen du falt for igjen. Han blir aldri den snille og trygge mannen han ga seg ut for å være. Det å motta trøst fra voldsmannen etter at han har slått deg, er ikke uvanlig, men det er farlig. Dersom han slår deg foran barna, vil jeg at du tenker litt på hvordan det må oppleves for dem. Hvor frustrerende det må være å se deg la voldsmannen trøste og forsøke å gjøre det godt igjen. Det gjør inntrykk, men ikke på noen god måte. De uskyldige små, vil ikke kunne forstå den syke mekanismen som oppstår i et fryktelig usunt forhold. Hvordan skal de kunne lære at de er verdifulle og fortjener å bli behandlet godt, dersom du ikke lærer dem det? Dersom du ikke går foran med et godt eksempel. Hvordan skal barna dine, som elsker deg og ser opp til deg, lære å velge noe annet enn det du har gjort, dersom du ikke vedgår at ditt valg ikke er godt nok. Verken for deg eller for dem. Vold avler vold. Jeg vet ikke hvordan du har hatt det i barndommen, men jeg vet at barna dine, med stor sannsynlighet vil finne tilbake til volden, med mindre du handler raskt.

 


 

Jeg skulle ønske at jeg kunne fortelle deg, at det å gå er en enkel sak. Beklageligvis er det å forlate en ondsinnet pøbel vanskelig, av flere forskjellige årsaker. I tillegg kan det være risikabelt. Likevel er det din eneste mulighet. Noen ganger må det bli verre, før det kan bli bedre. Det er en mager trøst, jeg vet det. Jeg snakker nemlig om mannen som en gang sa, at det var skjebnen som førte dere sammen. At dere hører sammen. Han som fremholdt at ingenting kan komme mellom dere. Han som advarte, om at ingen noen gang kom til å elske deg like høyt som han. Han som elsker deg så høyt, at han har en rett til å være sjalu. Han som bare slår, etter at du har provosert han.

 

Som hovedregel sier vi gjerne, at du går etter det første slaget. Men det er ikke slagene som kommer først, er det vel? Det starter gjerne med kontroll. Spør han deg hvem du har vært sammen med, de gangene du får gå ut alene? Spør han hva dere snakket om? Hvem som var der? Kanskje tror han også, at alle er ute etter å snakke negativt om han? Deretter kommer gjerne truslene. Har han fortalt deg at det er noe galt med familien din, at jobben din ikke er bra nok for deg og at det er dere to, mot resten av verden? Jeg kan tenke meg han forsøker å isolere deg. På den måten tar han kontroll over livet ditt. Du er kanskje smigret over at han er sjalu? Denne flotte mannen – redd for å miste deg. Dette er ikke sjalusi. Dette er farlig. Særlig dersom du er blind av forelskelse og gir etter for kravene hans. Da kan det være vanskelig å se hva som virkelig foregår. Du føler kanskje selv, at det å kutte ut familie og venner er helt naturlig? At det å slutte med sminke og det å kle deg annerledes, er det minste du kan gjøre. Det er jo slik han liker deg best. Forteller han deg at familien din ødelegger for dere? At de ikke er bra for deg? At de ikke ser hvem du virkelig er? Hva gjør du? Satser du på kjærligheten? Er dette kjærlighet?

 

Har dere barn sammen? Vold har ikke bare store konsekvenser for deg, også for barna dine.

Du kan forestille deg, at det å være voldsutsatt kan likestilles med å ha kjempet i krigen. Helsetilstanden svekkes, likeledes kan volden svekke din evne til å skape gode relasjoner. Dette går også utover barna dine. Etter langvarig vold, blir det nesten umulig å stole på noen. Dette gjør det også svært vanskelig å hjelpe deg. Dersom du fremdeles føler kjærlighet for han, er han nok ikke voldelig hele tiden. Himmel og helvete, formoder jeg. Man lever lenge på de gode periodene. De gir håp, samtidig som de bryter deg ned. Det å være vitne til vold, for det antar jeg at barna dine har vært, likestilles med å ha vært utsatt for vold. Det synes jeg er viktig at du vet. Barna dine fatter ikke det samme håpet som deg, men de brytes ned med deg.

 


 

Du trenger hjelp. Dersom du ønsker å forlate den ondsinnede pøbelen, trenger du samtaler som kan gi deg flere perspektiv. Du er avhengig av å forstå hvilke konsekvenser volden har. For deg og barna dine. Du bør snakke med noen som forstår hvordan det er å leve i et voldelig forhold og hva det gjør med deg. Du er ikke alene. Kontakt krisesenteret nær deg og møt forståelse fra mennesker som har hørt historien din før. Det å kontakte en god psykolog, kan også bli til stor hjelp.

 

I bruddfasen utsettes du for den største risikoen. Både for å gå tilbake til voldsmannen og for å utsettes for ytterligere og alvorlig vold. Mange kvinner blir til og med drept av sine eks-partnere i bruddfasen. Det finnes imidlertid effektive hjelpemidler, som et besøksforbud og en voldsalarm. Besøksforbudet og voldsalarmen får du uten å ha anmeldt forholdet. Du må imidlertid oppsøke politiet for å få det. De aller fleste politidistrikt har en familievoldskoordinator, som kan orientere om fremgangsmåte og sikkerhet rundt tiltaket. Jeg vil imidlertid si deg en ting, det er alltid fornuftig å anmelde vold. Utover det er nettverk avgjørende. Noen må hjelpe deg med å reetablere livet ditt. Hjelpe deg med å skape et liv verdt å leve. Et liv i trygghet, For deg og barna dine.

 

Du trenger bolig, inntekt og videre oppfølging. Det er også viktig at hjelpeapparatet rundt deg er bevisst dine behov om sikkerhet. Dersom dette ikke kommer på plass, blir det altfor enkelt å gå tilbake til voldsmannen. Det at dere har felles barn, kan også forenkle din vei tilbake til de voldelige omgivelsene. I en sjettedel av alle familievoldssaker der paret har felles barn, inkluderer voldsmannen trusler og vold mot barna også. Mange voldsutsatte kvinner forteller at de går tilbake for å opprettholde kontroll på hva som skjer med barna. Fars rettigheter i Norge er sterke, noe som utvilsomt er bra. En voldelig far derimot, er aldri en god far. I de tilfellene en kvinne med barn går tilbake til den voldelige partneren, vil dette gjerne meldes til barnevernet. Der det avdekkes grov vold, er samfunnet tvunget til å reagere, dersom du velger å returnere de utrygge omgivelsene. I mange situasjoner får den voldelig far til og med omsorg for eller samvær med barna, til tross for at han har utsatt mor for vold med barna som vitner. Det forekommer også, at barn dømmes til samvær med en far som også har utsatt egne barn for vold. Da handler det naturligvis mer om foreldrevern enn barnevern. Dersom du føler deg så ensom i situasjonen, at du faktisk vurderer å bli av den grunn, kan jeg opplyse deg om at du heller ikke her er alene. Tanken på et liv i ensomhet virker av og til verre, enn et liv med vold. Det er imidlertid ikke realiteten. Ensomheten kan du forandre på. Du kan aldri forandre en voldelig mann.

 

 

Hver tiende kvinne og to prosent menn har opplevd voldsomme overgrep i et parforhold. Eksempler på slike overgrep er blant annet å bli tatt kvelertak på, overgrep der kniv eller annet våpen har blitt brukt og å få banket hodet mot veggen eller mot gulvet. Mer enn tre prosent av kvinnene, oppgir at partneren til og med brukte en eller flere former for fysisk makt mens de gikk gravide.

 

Be om hjelp, for deretter å aldri se deg tilbake. Omgivelsene dine, familie og venner bør støtte deg. Du trenger åpenbart støtte, ikke bagatellisering og fordømmelse. Det er viktig at nettverket ditt, inkludert naboer og kollegaer stiller opp. Særlig i bruddfasen. Det er viktig at omgivelsene dine ikke glemmer at du har vanskeligheter med å etablere tillit. Vold og overgrep er fortsatt knyttet til skam og skyld, så dersom du klarer å bryte ut, trenger du samfunnets støtte. Bruddet kan i verste fall medføre nye former for voldsbruk. Mange kvinner rapporterer om at en tidligere partner har opptrådt truende, voldelig og har trakassert dem, også etter at parforholdet tok slutt. Særlig i de tilfellene der det var felles barn, sto barna i fokus for trusler eller voldelige handlinger. Dette kan dreie seg om bortføring av felles barn, skade på felles barn eller også trusler om skade. Barna trenger med andre ord også forståelse. Masse forståelse og trygge omgivelser. Fordømmelse må vi rett og slett føle oss for gode for. Det er nemlig altfor mange allerede, som sliter i voksen alder, fordi de bærer på vonde opplevelser.

 

Trenger du, eller noen du kjenner bistand til å reetablere egen livssituasjon? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning og ta gjerne kontakt. I Påsken er ikke telefonen betjent til enhver tid, men mail vil besvares så snart som mulig. Barnejuristen kan hjelpe deg med å få besøksforbud og voldsalarm. I tillegg kan du motta hjelp med å komme økonomisk på bena igjen. Svært god kompetanse på rettigheter fra NAV. Her blir du møtt med både tålmodighet og forståelse.

 

Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, her kommer stadig nye oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

 

5 kommentarer
    1. Dette var virkelig spot on. Det kjennes ut som om du skrev om mitt tidligere samliv, om min tidligere ektemann. Jeg er så enig med deg, i at man for all del må forlate et voldelig forhold. Jovisst har det vært vanskelig i ettertid, men det har styrket både meg og barna mine at jeg la han bak meg. Jeg ble slått mens treåringen så det. Jeg ble værende i flere år etter dette, for å skjerme barnet. Det høres jo helt absurd ut, men man er ikke helt ved fulle fem i slike omgivelser. Vingeskutt, fullstendig. Da jeg omsider fikk han ut av livet mitt, husker jeg at jeg var stolt. Jeg endret idealet til ungene mine. Nå kunne barna se opp til en sterk og handlekraftig mor, som tok avstand fra nedverdigende behandling. Det betyr alt.

    2. Og min mor var slett ikke et offer. Men aktiv deltakende i et dysfunksjonelt forhold med alkoholiker. HUN skulle vel ikke sitte hjemme fra en fest selv om HAN hadde problemer med alkoholen!
      Hun løp hylende rundt og fikk støtte hos alle. Og når han roet seg og tagg på sine knær. Så gikk hun strålende tilbake. Til ny runde neste helg.

    3. Hei og god Påske Tigermamma!

      Takk for en motiverende og gledelig tilbakemelding. Jeg synes det er fryktelig trist å høre hva den vesle treåringen din har måttet være vitne til, samtidig som jeg synes det er fantastisk at du fant styrken til å gå og ikke se deg tilbake. Men jeg må innrømme, at den siste sekvensen om at du endret idealet til ungene dine, rett og slett gjør meg lykkelig. Ungene våre trenger trygge og avbalanserte foreldre, og du har helt rett: det betyr alt – for de små fantastiske skapningene vi setter til verden.

      Nyt fridagene og kos deg med barna! <3

    4. Kjære Anonym!

      Takk for din tilbakemelding på innlegget. Beklageligvis finnes også de familierelasjonene du beskriver, hvor begge foreldrene er aktive på hver sin måte i å skape dysfunksjonelle forhold. Det er utvilsomt ekstra tøft for barna, som på den måten er i total mangel av i det minste én omsorgsperson å finne normalitet og trøst hos. Det forhindrer ofte barnets mulighet til å snakke om sine opplevelser og problemer, samtidig som det veldig ofte fører til at barnet må undertrykke egne følelser. Det igjen, medfører ofte interne konflikter, skam, frykt og mistillit, som påvirker barna på en særdeles negativ måte.

      Det kan synes som om moren din fant sin måte å forholde seg til din fars alkoholproblem, men glemte barnet på sidelinjen, som ikke opplevde noen balanse i maktforholdet overhodet. Takk for at du delte. Jeg ønsker deg en fortsatt god Påske og håper at dine omgivelser per i dag, byr på trygghet og omsorg.

    5. Vi vokste opp med to alkoholiserte og voldelige foreldre, og vi fikk juling på blanke messingene av begge foreldrene våre helt til vi ble myndige og flyttet hjemmefra. Vi husker det som veldig vondt, pinlig, flaut, ydmykende og nedverdigende å ligge over knærne til moren og faren vår og bli slått på blanke messingen. Vi var alltid veldig skamfulle begge to etter at vi hadde fått juling.

      Hilsen Twinbro & Twinsis.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg