Hva gjør et barn verdiløst?

Et merkelig spørsmål tenker du og jeg forstår deg veldig godt. Det finnes da ikke et eneste lite barn her i verden som er verdiløst? Min krystallklare oppfatning, er at barna er det aller beste av oss. Vårt største potensiale. Det kjæreste vi har. I alle fall burde de være nettopp det – det kjæreste vi har. Det vi ønsker å verne om, beskytte og elske frem i verden. Det er jo nettopp det som gjør det så vanskelig å forstå, at mange foreldre faktisk systematisk krenker sine barn til å føle at de er verdiløse?

 


 

 

De aller fleste foreldre, ja voksne overhodet, er gode mot barn og behandler dem med omsorg og respekt. Likevel finnes det altfor mange som mishandler både sine egne og andres barn. Det er vanskelig å få en oversikt over hvor mange, fordi problematikken er tabubelagt og barna ofte overbeviste – om at de er verdiløse. Også derfor forteller barna ingenting. Det er derfor den psykiske volden kan fortsette. Innenfor husets fire vegger. Gjemt i en tilsynelatende trygg og kjærlig familie. Eller er det simpelthen bare det vi ønsker å se? Er krenkelsene, mobbingen og den emosjonelle mishandlingen synlig for det blotte øyet? La oss se ordentlig etter.

 

Emosjonell vold, eller skadelige foreldre-barn interaksjoner, kan fremkomme gjennom negative eller fiendtlige holdninger til barnet. Det er gjerne vanskelig å sette seg inn i hva som kan fremskaffe negativiteten og den fiendtlige holdningen til eget barn. La det bare være nevnt, at det aldri er barnets skyld. Barnet har aldri gjort noe som kan forsvare verbale beskyldninger og trusler. At foreldrene ikke anerkjenner barnets verdi og legitimitet, kan aldri barnet noe for. At foreldrene er avvisende, eller gjør barnet til syndebukk ved å tilegne det egenskaper som det i forhold til alder og utvikling ikke kan ha, er åpenbart å tilbakeføre på foreldrene. De kan slite med fortvilelse og sinne. Vanskeligheter med å kontrollere følelser, impulsive handlinger, med ustabile og konfliktfylte mellommenneskelige relasjoner. Det er aldri barnas skyld, likevel kan det bidra til at foreldrene utsetter dem for skremmende eller traumatiske opplevelser, samtidig som de straffes med isolering og tilbakeholdelse av adekvat sosialisering. Det kan likeledes medføre at barnet ikke får en utdannelse. Barnet nektes på den måten sosiale erfaringer og relasjoner til jevnaldrende. Mishandling skjer også ved frihetsberøvelse og en faktisk innlåsing av barnet. Emosjonell vold kan imidlertid også fremkomme gjennom inadekvate forventninger til barnet, som det i forhold til alder og utvikling ikke har mulighet til å oppfylle. Det kan dreie seg om forventninger til adferd og prestasjoner, med en påfølgende kritikk, som medfører at barnet utvikler et alvorlig lavt selvbilde. Videre er også trusler om å forlate barnet en form for mishandling. Foreldrene er de nærmeste omsorgspersonene og for barna er tap av foreldrene, uavhengig av forholdet, det verst tenkelige. Foreldrene kan også utsette barna sine for en destruktiv, antisosial eller seksuelt utnyttende adferd. Det finnes ingen tvil om at dette inngår i grupperingen alvorlig emosjonell mishandling, på samme måte som når foreldrene ikke er emosjonelt tilgjengelige eller lar være å respondere på barnas initiativ til kommunikasjon. Psykisk utilgjengelighet og ignorering, fører igjen til mangel på stimuli og interaksjon. Mange velger også å kalle det emosjonell fattigdom. Spesielt de yngste barna er helt avhengige av gode emosjonelle relasjoner. Vi er jo egentlig alle klare over det, er vi ikke? En annen type psykisk mishandling jeg ønsker å fremheve, er barna som er vitne til vold hjemme. Det er å anse som ren tortur å utsette et barn for så utrygge forhold, uten at de nærmeste omsorgspersonene er tilgjengelige på noe som helst plan. Denne type psykisk vold kommer i tillegg sjelden alene.

 

 

En helt naturlig reaksjon er å spørre seg hvorfor og hvordan. Det oppleves barbarisk og ondskapsfullt, for oss normale dødelige. Problemet er imidlertid at mange av foreldrene ikke reflekterer over at barna faktisk har et indre liv med følelser, og at de er egne personer, forskjellige fra sine foreldre. Ofte blir det sagt, at man ikke visste at det var så skadelig. Kan det faktisk være mulig? Kan man overse eget barns ulykke? Er det mulig å ikke gjenkjenne egen ondskap? Som for eksempel ved tilfeller der foreldrene tillegner barnet egenskaper fra fødselen av, som for eksempel at barnet er en utspekulert liten djevel. At det skriker natten gjennom, bare for å plage foreldrene. Det sier seg selv, at små barn ikke har noe ondskapsfullt over seg, men i stressituasjoner kan altså noen foreldre tro at barna har onde hensikter. Som om ikke det er skremmende nok, er det aller verste, at barna til slutt tror på foreldrene sine. Det kan ødelegge barnas selvbilde totalt. Skremmende mange foreldre skjønner ikke hvilken emosjonell makt de har overfor barna sine, og hvilken virkning den negative og fiendtlige interaksjonen får. Jeg spør meg ofte om det faktisk kan stemme, at disse foreldrene ikke skjønner. Vil de ikke skjønne? Vi trenger åpenbart mer informasjon rundt dette, det er helt sikkert, og vi må i større grad sette søkelyset på problematikken. La oss snakke mer om det.

 

Utrolig nok, har mange voldelige foreldre et kjærlig forhold til barna sine, men det svikter når de er stresset eller fortvilet. De skammer seg etterpå og er helt fra seg av skyldfølelse. Likevel er det ikke nok til å avstå fra mishandlingen ved neste anledning.

 

Resultatet for disse utsatte barna, er at de får et svært dårlig forhold til foreldrene sine og mange av disse relasjonene lar seg aldri reparere. Det vil i disse tilfellene alltid foreligger en alvorlig brist i kontakten med foreldre og barn. Man behøver ikke være en rakettforsker for å forstå at det utvikler seg til en livslang smerte, med savn, fortvilelse og en sterk tvil rundt eget jeg. Ikke sjelden plages disse barna av angst, uro og fryktsomhet. Dette er symptomer som kan plage det utsatte barnet resten av livet. Det rapporteres om utviklingsvansker, rusmiddelmisbruk og adferdsendringer. Disse ses også i kombinasjon. Typisk for barn utsatt for psykiske overgrep, er en forsinket utvikling på de fleste områdene. Barnet vil suksessivt få dårlig selvtillit og forståelig nok virke nedstemt. Andre igjen kan bli utagerende. Som du ser, kan det være vanskelig å gjenkjenne tegnene og vi er som samfunn, helt avhengige av en bedre forståelse for problemet.

 

 

I tillegg kan barna svært ofte utvikle somatiske symptomer som konsentrasjonsvansker, hodepine og magesmerter. Det mentale og det kroppslige henger tett sammen. Overdreven bekymring er hyppig observert, samt tristhet og gledeløshet. En utrygg barndom kan også føre til en svekket tilknytningsevne. Barna kan dermed bli klengete, oppmerksomhetskrevende og lite selektive i forhold til andre voksne. Det kan virke som om det er uviktig for barnet hvem de søker kontakt hos, så lenge de oppnår kontakt. Det er rett og slett hjerteskjærende, på lik linje som fullstendig unødvendig. I kontakt med andre barn, ser man ofte at de utsatte barna avvises, fordi de er ustrukturerte og ukonsentrerte i leken. Skuffelsene og fortvilelsen har altså ingen ende for de utsatte barna. Vi voksne må lære mer om nettopp psykisk mishandling, slik at vi lettere kan fange det opp. Som du forstår er konsekvensene for store for de utsatte barna, til at vi kan la det være. Kanskje kan det settes inn systematiske tiltak mot unge kommende foreldre? Hva med å starte opp forebyggende tiltak, allerede under graviditeten? Ved helsestasjonen for eksempel? Foreldre må utvilsomt bevisstgjøres, slik at de forstår de minste barnas mentale verden og gjør dem i stand til å håndtere dem, som egne individer. I tillegg vil det kanskje være fornuftig å vurdere sanksjoner? Barn utsettes for de groveste overgrep og lider en vanvittig overlast, helt uten at den som krenker barnet blir stoppet eller straffeforfulgt. For at psykisk vold overhodet skal kunne straffeforfølges, må den kunne karakteriseres som mishandling. Handlingene må være systematiske og inngå i et mønster. Det å leve med psykisk vold, omfattes av straffelovens §§ 282 og 283, det har Høyesterett lagt som praksis. Likevel handlet ingen av en hel rekke familievoldssaker ved Oslo tingrett de siste par årene seg om psykisk vold, verken for de involverte barna eller for partnere. Mange tror at fysisk vold har størst innvirkning på psykisk helse senere i livet. Er det kanskje derfor vi har en tendens til å se mellom fingrene på psykisk vold? Jeg kan imidlertid fortelle, at av de ulike typene vold som registreres, rapporteres om at det faktisk er omsorgssvikt og psykisk vold mot barn, som gir de høyeste nivåene av depresjon og angst i voksen alder. Kanskje ikke så rart? Vi er jo på vårt mest sårbare og mest tilgjengelige som barn. La oss snakke mer om det, la oss dele informasjon og trygge barna, slik at de tør å si i fra. Ingen barn er verdiløse. Det fortjener ethvert barn å vite. Del gjerne blogginnlegget med noen du tenker kunne dratt nytte av det.

 

Trenger du, eller noen du kjenner juridisk bistand? Del innlegget. Se forøvrig også www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, her kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg