Barna våre blir stadig yngre, når kravene stilles dem. Forventninger møter barna allerede før barnehagealder. Si mamma, si pappa, smiiiil og opp å stå, nå kan du snart gå. Helt normale forventninger i forhold til alder vil jeg formode. Deretter skjer noe som kanskje ikke er like naturlig. I alle fall ikke for barna våre. De overlates fremmede mennesker som skal være sammen med dem hele dagen, mens mamma og pappa er på jobb. Det er nok blitt ganske naturlig det også, selv om vi hver eneste høst diskuterer tilvenning. Men sannelig min hatt ønsker samfunnet å øke læringstrykket blant de minste barna i barnehagen også. Foreldre som ble lovet barnevennlige forhold for seksåringene i skolen, som argument for å skole inn våre håpefulle et år tidligere, føler seg i stor grad lurt. Hvorfor fjerner vi barndommen?

“Barndommen skal ikke være et venterom på vei til det voksne livet”.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Sitatet ovenfor stammer fra Friedrich Fröbels, og den norske barnehagetradisjonen er i utgangspunktet mye tuftet på hans syn. Han mente at barndommen skulle være et sted her og nå, der leken er sentral. På bakgrunn av hans syn, fikk faktisk barns frie og spontane lek den sentrale plassen i barnehagens innhold. Likevel advarte FN i en generell kommentar til artikkel 31 om barns lek, at det er et problem at barns lek i stadig økende grad organiseres og styres av voksne. FN uttrykte sterk bekymring i forhold til for lite fokus på den spontane leken. De voksnes trang til å kontrollere barns lek er stadig kritisert, særlig av Sutton-Smith og senere også forskere på området. Dog er det en bred tverrpolitisk enighet om at barnehagen skal ha stor betydning som læringsarena, noe som utvilsomt svekker lekens posisjon. Til og med i barnehageloven har leken en selvskreven og viktig posisjom. Alle barn skal oppleve at barnehagen bidrar til en god barndom gjennom muligheter til lek. Det understrekes faktisk at leken ikke bare har betydning for barns trivsel, men like mye for den grunnleggende livs- og læringsformen. Barnehagepersonalet blir stående under motstridende press, der barns lek er truet av mer organisering, for å møte kravene om bedre læring.

Er det ikke egentlig sånn at det presset og de forventningene vi har til våre skolebarn, egentlig tilhører en voksenverden? Rent bortsett fra at vi voksne ikke fordyper oss videre i vårt arbeid etter vi har forlatt arbeidsstedet. Vi tar faktisk fri etter jobb. Burde ikke barna våre ha rett til det samme? Forskning har kunnet vise til, at lekser ikke nødvendigvis har den gode effekten. Vi trenger alle tid og rom, der det ikke forventes noe av oss. Et sted det ikke nødvendigvis er noe mål og mening med det vi gjør. Fri fra en skoledag preget av målstyrt undervisning. En rekke studier viser sågar at målstyrte læringsaktiviteter i tidlig alder virker mot sin hensikt, og kan ha konsekvenser for det senere liv. Barna blir mer urolige, mindre motiverte og preges av prestasjonsangst. Hva holder vi egentlig på med? Hva gjør vi mot barna våre?

I 1997 ble seksåringene flyttet fra barnehage til skole. I stor grad var dette et spørsmål om økonomi, ikke barnets beste. Det var mangel på barnehageplasser og rimeligere med et årskull i skolen. Til gjengjeld ble det lovet mye lek og det beste fra småskolens og barnehagens tradisjoner. Jeg kan fortelle deg en liten ting, Norge er pliktig til å følge barnekonvensjonen, og der står det helt tydelig at “Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende syn”. Det innebærer faktisk, at dersom ikke barnets beste ivaretas ved for eksempel forandring i loven eller ved nye reformer, kan disse dokumentene anses som lovstridige. Begrepet “barnets beste” er et særlig omdiskutert begrep og diskuteres gjerne i barnevern- og barnefordelingssaker. Vi legger da vekt på hva som er best for barnet. Hva som ivaretar deres behov og interesser på best mulig måte. Likevel lar vi samfunnet i denne sammenheng, omdisponere begrepet til noe vi sannsynligvis ikke er helt enige i. Hvorfor?

I år 2000 var vi del av den internasjonale testen PISA, og 15 åringene våre gjorde det ikke så bra som vi forventet. PISA-sjokket. Det ble et påskudd for å innføre reformen Kunnskapsløftet 2006. Vi ville avhjelpe med kontroll og større læringstrykk på første trinn. Tidligere lot vi barna jobbe etter eget modningsnivå, nå skulle lesing og skriving få statlig kartleggingsprøver allerede fra første trinn. Ordet lek som i den tidligere reformen var brukt over 130 ganger, ble brukt kun fire ganger i den nye. Politikerne mente at leken delvis hadde skylda for de dårlige resultatene og ble altså fjernet uten noen diskusjon. Er det til barnas beste? Dersom vi foreldre opptrådte i strid med lovverk og konvensjoner, ville vi fått besøk av barnevernet. Hvorfor lar vi samfunnet overta styringen på våre barns beste? Det er ikke bare vi foreldre som er blitt lurt, se det fra barnas perspektiv.

Etter Kunnskapsløftet, er det målbare resultater som står i fokus. Førskolepedagogikken presses ut, lærerne gjør det de kan for at barna skal ha det bra og lære mest mulig. Men de er likevel tvungne til å følge læreplanen og la barna delta i flere og flere tester. De statlige kartleggingsprøvene som egentlig var tenkt som verktøy internt for å finne de barna som trenger spesiell oppfølging, er blitt et måleinstrument for sjekke om kontaktlærer har gjort en god nok jobb. Det er ikke så lenge siden vi forventet at barna kunne lese først i 2. trinn, i dag må de kunne lese i 2. trinn, for i det hele tatt å kunne besvare lese og kartleggingsprøven. Hva driver vi med? Hva skjedde med leken?

Vi har åpenbart glemt at en seksåring er i den lille pubertet og på startstreken av den finmotoriske høytiden. Amer og ben vokser i rekordfart, manglende bevegelsesfrihet kan føre til uro og vantrivsel. Førskolen hadde denne problematikken på agendaen. Der fikk barna friheten til å gjøre det som falt seg naturlig og barna lærte masse som ikke kan måles gjennom en kartleggingsprøve. Bare ta en helt naturlig og viktig ting som det å være snille mot hverandre. I leken fikk barna virkelig prøve seg, men hadde alltid fagpersoner tilstede som veiledet og korrigerte negativ oppførsel. Barna fikk lære empati i praksis. Nå er det bare målbare resultater i fokus og førskolepedagogikken er på vei ut. Har vi foreldre mistet kontrollen over våre barns beste? Hvordan ønsker vi egentlig at barna våre skal vokse opp? Ikke minst hvor fort?

Slik skolen er i dag, spør jeg meg selv om barna kanskje skulle fått tilbringe et år til i barnehagen. I Sverige begynner barna på skolen når de er syv, i Finnland også. Min generasjon begynte også på skolen med fylte syv år, og det ble da folk av oss. Det vil bli dyrt å opprette barnehageplasser til et helt årskull, men er det ikke verdt det? Vi bruker da penger på så mye annet rart i samfunnet vårt. I det minste burde ordet “skolemoden” relanseres som et begrep. Det dreier seg om morgendagens helter og deres mulighet til å forvalte samfunnet. La dem i alle fall få muligheten til å bli bedre enn oss. Mer empatiske. Mindre fordomsfulle. La dem få en større sosial intelligens og mer selvinnsikt. Det vil den neste generasjon komme til å trenge.

Jeg tror på den neste generasjonen, men ansvaret hviler på oss. Jeg heier på barna! <3

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3