Det nasjonale sviket mot barna. Godt valg forresten…

Ytterpunktene av det offentliges overgrep, det offentliges kompetanse og det forebyggende arbeidet for barna våre, er noen av stikkordene jeg har lett etter i valgkampen. I morgen avholdes valg av representanter til Stortinget. I september hvert fjerde år velges det 169 representanter fra 19 fylker. Det blir gitt mye informasjon via alle mediekanaler om hvem som kan stemme, hvem man kan stemme på og hvordan man stemmer. Det finnes imidlertid ikke like mye informasjon om hva de representerte mener om barns rettigheter og det nasjonale sviket de er utsatt for. Det må du søke på egen hånd. Hva har du søkt etter? Hvem stemmer du på i år?

 

Hva mener jeg egentlig med det nasjonale sviket? I de senere år har vi observert to sterke ytterpunkter av det offentliges overgrep. Ingen ønsker jo å se barns lidelse. Vi lukker heller øynene og lar omsorgssvikt og overgrep foregå over år uten å gripe inn. På den annen side blir det iverksatt akuttplasseringer over en lav sko, uten grundige og kompetente undersøkelser.

 

 

Bildet er lånt fra Utdanningsnytt / Arkivfoto: Stein Larsen

 

Jeg har selv sett alt fra det nyfødte barnet som skal hentes på fødeavdelingen, som fratas både et omsorgsfullt nettverk og en mor med stort potensiale. Videre har jeg møtt femåringen som har betrodd at pappa slår og som akuttplasseres uten at det foreligger den grundige og kompetente undersøkelsen. Av og til kan man bare formode, at akuttvedtakene er basert på synsing og skjønn. Positive eller negative fordommer. Eller rett og slett en manglende kompetanse som viser seg i form av et bredt maktmisbruk. De samme tankene dukker også opp i situasjoner der barn har vært tvungne til å oppleve så altfor meget, uten særlig kompetente vurderinger. Traumene er større enn de små skuldrene kan bære og vurderingene så mangelfulle at de bærer preg av gjetting. Barna kan ha sagt i fra mange ganger, de kan ha malt levende bilder, både av vold og overgrep, men de blir ikke trodd. De blir ikke fulgt opp. De blir gjemt og glemt. To sterke ytterpunkter av det offentliges overgrep. Ytterpunkter jeg håper at vi er oss bevisste når vi i morgen går til valgurnene.

 

I alt for mange saker blir barn fratatt foreldre og øvrig nettverk, i stedet for å bli plassert i biologiske omgivelser, der de med kompetent støtte og veiledning kunne blitt ivaretatt på en langt bedre måte enn ved en bortplassering. Det å bli flyttet fra alt som er nært og kjært kan være både traumatisk og utviklingshemmende. Jeg snakker om en stor tragedie for de barna og familiene som rammes. Kan vi i det hele tatt akseptere det høye antall akuttplasseringer fordi barnevern og øvrige hjelpeinstanser ikke har faglig og menneskelig kompetanse? Det samme gjelder alle de barn som faktisk burde fratas sine foreldre og det øvrige nettverk, fordi det ikke er noe hjelp i dem. Jeg snakker om situasjoner der barna ikke kan ivaretas av biologiske omgivelser og dessverre bortplasseres. En like traumatisk tragedie, ingen tvil om det. Noen barn blir ikke reddet, mens andre tvangsmessig reddes fra helt akseptable forhold. Hva kommer det av?

 

 

Bildet lånt av Nordlys / foto: Silje Charlotte Solstad

 

Hva innebærer egentlig faglig og menneskelig kompetanse? Er det noe vi tenker på i hverdagen? Jeg har tenkt litt på det de siste dagene. Den faglige kompetansen kan faktisk deles i kunnskap og ferdigheter. Faglig kompetanse utvikles gjennom utdanning og erfaring. Den personlige delen består av egenskaper og holdninger. Kunnskap og ferdigheter er en helt sentral og den mest synlige delen av en persons kompetanse. Faglig kunnskap og ferdigheter, er nødvendig for å utføre arbeidsoppgavene. Egenskaper og holdninger er mindre synlige, men kommer til uttrykk gjennom måten kunnskap og ferdigheter brukes på.

 

Grundige undersøkelser vil kunne bidra til god og nødvendig hjelp, og er altså avhengig av både faglig og menneskelig kompetanse. Det helt sentrale er nok hvordan kompetansen er satt sammen og hvordan den benyttes. Når det gjelder barnefaglig ekspertise, er det ikke bare den faglige kompetansen man har tilegnet seg gjennom utdanning og erfaring som er avgjørende, det er like mye de personlige egenskapene og de holdningene vi har kunnet tilegne oss gjennom livet. Det innebærer at alder kan være et relevant stikkord. Hvilke erfaringer har du med tjue og hvilke erfaringer har du med tretti? Nyansene kommer med alderen, det gjør også livserfaring. Burde det vektlegges?

 

Spriket mellom tilgjengelig kunnskap i forhold til å se og forstå, og den kunnskap som blir omsatt i handling, er dessverre fremdeles altfor stor. Både nasjonal og internasjonal forskning støtter denne påstanden. Det samme gjelder folks holdninger. Stort sett hersker det enighet rundt hva som er faglig etiske og gode holdninger, enten man ser barnet i fokus hos foreldrene, eller om barnet ses i en annen omsorgssituasjon. Hvorfor er de så forskjellige? Er det mulig at et tverrfaglig samarbeid burde få et større fokus enn det har i dag? På de aller fleste områder, f.eks innen barnepsykiatrien arbeides det i team, men ikke i barnevernet. Dette til tross for at barnepsykiatrien faktisk bistår barnevernet i en hel rekke saker. Kunne det hjulpet om barnevernet inngikk et tverrfaglig familievern? Kunne det vært hensiktsmessig å se hele familien under ett, til barnets beste? Joda, det skal være et barnevern – men ville det ikke vært bedre om hele familien hensyntas, i motsetning til det å utvikle et rent foreldrevern. Jeg tenker både på situasjoner der barnet bør reddes, eller også der situasjonen bør reddes.

 

 

Bildet lånt fra Foto: Shutterstock

 

Med støtte av et godt nettverk, ville langt flere foreldre kunne gi barnet sitt adekvat omsorg, og barnet ville slippe traumatiseringen en akuttplassering uten tvil innebærer. Likeledes finnes det andre muligheter til å stanse en voldelig fars tilgang på barnet sitt, enn å plassere barnet i fremmede omgivelser. Barnet har kanskje et nettverk som kan bistå med gode ressurser til å gi god omsorg. Dersom det ikke skulle være tilstrekkelige ressurser og sterkt begrensede muligheter for å lykkes med å hjelpe, må selvfølgelig både spedbarnet og femåringen få trygghet et annet sted og foreldrene må få hjelp i en adskillelsesprosess. Ikke minst i forhold til kontakt og samvær i det fremtidige. Dog er vi nødt til å forstå hva det egentlig handler om. Risiko for omsorgssvikt og direkte omsorgssvikt, handler om et samspill mellom personlige forhold, samlivsforhold, ytre stressfaktorer, nettverksforhold og samfunnsforhold. Likeledes har det med både fysisk og psykisk helse hos både barn og voksne å gjøre, som ofte er forankret i genetiske forhold. Kan det være viktig å vite at tyngden til enhver tid varierer fra familie til familie? Har vi ikke sågar kunnskap til både å forstå og hjelpe i langt større grad enn det vi faktisk gjør?

 

Jo, det finnes også de situasjoner hvor systemet opptrer både med en faglig presisjon og med fantastisk menneskelig kompetanse. De kan være både tverrfaglige, erfarne og rasjonelle. De kan være flinke, systematiske og omsorgsfulle, både ovenfor barna og foreldrene. De fleste må faktisk anses å være det. Tenk om alle de andre, de som ikke er flinke, erfarne og treffsikre, kunne bli det. Eller erstattes av noen som er det. Det ville forhindre at det nasjonale sviket mot barna fikk et fotfeste, og for å oppnå det er vi avhengige av politikerne.

 

Det er ikke alltid de menneskene med den mest omfattende utdanningen som håndterer de mest sårbare barna og dermed disponerer de alvorligste maktmidler. Det gjør det utvilsomt utfordrende å anvende en faglig styrke, uten å utsette barn og foreldre for autoritært maktbruk. Ville et omfattende kunnskapsløft for alle yrkesgrupper som møter barna hjelpe? Jeg tenker også tidlig i barnets liv, kanskje allerede før fødsel? Forebyggende arbeid er kanskje aldri riktig blitt satt i system, slik at tilgjengelig kunnskap blir brukt. Hvordan kan vi få det til?

 

Jeg beskriver ting som tar tid. Barna har ikke tid til å vente. Det bør gjøres noe umiddelbart. Hvem kan? Det bør etableres tverrfaglig samarbeid, det bør kanskje etableres team som i samarbeid med barnevern kan treffe de nødvendige beslutninger. Vi står foran et stortingsvalg og det er hele fire år siden sist det virkelig var nødvendig å tenke på hvordan vi kan bidra. Jeg skal ikke legge føring på hvordan du bruker din stemme, jeg vil imidlertid appellere til at du tenker litt på barna ved valget. Jeg ville likeledes dele noen av mine egne tanker med deg. Det er nemlig vi voksne som må tenke på barna, de har selv ingen forutsetning til å forstå, søke forbedring eller velge. Hvem står nærmest til å hjelpe barna våre i vanskelige situasjoner?

Jeg ønsker deg et godt valg!

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg