Hvem kan elske barnet ditt bedre enn du?

Har du noen gang tenkt på det? Jeg for min del, tror ikke at andre har forutsetninger for å elske barnet mitt høyere og bedre enn det jeg kan. Nettopp fordi det er mitt barn. Fordi jeg kan se så mye av meg selv i barnet mitt, og fordi jeg har hatt så mange gode tanker og følelser for dette mennesket allerede før det kom til verden. Jeg elsker barnet mitt langt mer enn jeg elsker meg selv. Hvem andre vil kunne elske mitt barn høyere enn seg selv? Og hvorfor stiller jeg meg selv det spørsmålet?

 

Vi kritiserer systemet hyppig og gjerne. I særdeleshet angriper vi barnevernet for å gripe inn og ta barn ut av familiene deres uten at vilkårene faktisk er oppfylt. I mange tilfeller har man god grunn til å kritisere. Men glemmer vi barna systemet overser? Hva med de barna som faktisk bør tas ut av familiene sine? Situasjonene der vilkårene er oppfylt, og vel så det. Hvem skal egentlig sikre at barn og unge ikke lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling? Hvem skal sørge for nødvendig hjelp og omsorg til rett tid? Og hvordan? Joda, barnevernet skal bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår. Det er imidlertid også andre instanser involvert, det må vi ikke glemme. Like lite må vi tillate oss å glemme vårt eget ansvar som foreldre, familie og venner.

 

Jeg treffer foreldre som elsker barna sine høyere enn himmelen og som har forsøkt så godt de kan å gi barna trygghet og kjærlighet, men som har mistet dem likevel. Jeg treffer likeledes foreldre som har mistet omsorgen for barna sine av helt åpenbare grunner og som er trygge på at andre kommer til å elske barna deres i langt større grad enn de klarer selv. Videre treffer jeg foreldre som ikke forstår hvorfor kjærligheten og omsorgen deres ikke har vært tilstrekkelig, på tross av åpenbare feil og mangler. Jeg snakker om barneskjebner. Det finnes altfor mange av dem i det norske samfunn og det tar tid å lokalisere dem. Jeg synes imidlertid at det faktum, at mange barn ikke mottar den hjelpen de så sårt trenger er påfallende. At det ikke er gjenstand for en politisk debatt i større skala. Samtidig synes jeg det er trist, at det ikke er en større forståelse for problematikken blant oss normale borgere. Sammen kunne vi sørget for endring. Hvorfor er vi egentlig så opptatte av at barnevernet overskrider sine grenser i den ene ytterligheten og ikke den andre? Det skulle jammen tatt seg ut om vi ikke reagerte, la meg understreke det. Men nettopp derfor synes det besynderlig, at vi er mindre opptatt av å verne barna våre. Verne dem mot vold og omsorgssvikt i hjemmet. Det skjer nemlig hver eneste dag – i mange familier. Noen ganger avdekkes det og ikke sjeldent blir barna likevel boende hjemme, til tross for at barnevernet har alvorlige mistanker. Ingen tiltak, ingen bistand. Vi ser foreldre flytte til andre kommuner på flukt fra barneverntjenesten, for deretter å forsvinne i mengden. Disse historiene blir det sjeldent gjort rede for. Hva skjer med disse barna? Er dette noe vi ikke ønsker å ta inn over oss. Hva kommer egentlig det av?

 

 

Kan andre elske barna bedre enn foreldrene?

 

I noen tilfeller er det eneste svaret på det spørsmålet, beklageligvis JA. Andre har kanskje ikke de beste forutsetningene, men de har muligens en god formidlingsevne når det kommer til kjærlighet og omsorg. Jeg tenker særlig på de situasjonene hvor barn er blitt utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Hvor vidt foreldrene faktisk føler kjærlighet for barna sine på tross av at de svikter barna sine så grunnleggende, har jeg ikke en gang lyst til å spekulere i. Jeg vet det finnes mange forskjellige typer kjærlighet, jeg vet til og med at kjærlighet kan grense til hat, og det gjør det nødvendig og i det minste åpne for at andre kan elske barna på en bedre måte enn foreldrene. Noen foreldre klarer ikke å finne den rette kontakten med barnet sitt, de føler ingen kjærlighet og ønsker å levere barnet fra seg. Andre elsker barna sine, men klarer ikke å skjerme dem fra vold og seksuelle overgrep. Situasjonene er alltid særdeles nyanserte og vanskelige å få oversikt over. Men det kan jo ikke herske tvil om at disse foreldrene trenger hjelp til å elske barna sine frem i verden? Og barna, de trenger all den kjærlighet de kan få. Hvordan kan samfunnet bidra på best mulig måte? Heldigvis treffer jeg også foreldre som elsker barna sine høyere enn livet selv. Men det er ikke dem jeg skal snakke om i dag.

 

 

FOTO: JOHNÉR BILDBYRÅ AB

 

Så mange skjebner, ikke bare historier, men ekte barn som lider. Klarer vi ikke, eller vil vi ikke ta det inn over oss. At det spørsmålet overhodet må stilles, gir overgrep så mye mer plass enn nødvendig. Barnevoldsutvalget gjorde det. De tok det inn over seg og avdekket, ikke bare en systemsvikt, men et massivt svik mot barna. Funnene tegner et dystert bilde av barn som har fått livene sine ødelagt av grov vold og overgrep, nettopp fordi det offentlige ikke oppdaget faresignalene. Det gikk for eksempel veldig lang tid, altfor lang tid, før det offentlige avdekket de utsatte barna. Barna må i tillegg ofte selv ta regningen for sin egen ulykkelige livssituasjon. Altfor mange barn får diagnoser uten at det offentlige undersøker hvorfor barnet har avvikende adferd. De offentlige instansene snakker i svært liten grad med barna selv. Det er jo påfallende at diagnoser behandles, uten at barna får mulighet til å fortelle hvorfor de er ulykkelige eller lider av en destruktiv tankegang. I tillegg er det avdekket lovbrudd; meldeplikten er ikke overholdt i flere slike saker. Til og med i saker hvor barna selv har varslet om omfattende omsorgssvikt, har de ikke fått adekvat hjelp. Etter at det offentlige fremlegger anklagene for foreldrene, som gjerne avviser dem, forsvinner sakene i mengden og glemmes. Barna har således blitt sviktet på det groveste. Ennå en gang. Ofte har det fatale konsekvenser. Risikofaktorer som rus eller tidligere voldshistorikk har vist seg vanskelig å avdekke, eller problematikken undervurderes. Man evner med andre ord ikke å se helheten i barnets situasjon og lidelsene får fortsette. Som om ikke dette er ille nok, går ikke sjeldent lojaliteten i retning av foreldrene og ikke i retning av barna. 

 

Det er ingen tvil om at barneverntjenesten gjør mye bra arbeid, like liten tvil er det rundt det faktum, at det sviktes fra flere offentlige etater i svært alvorlige saker. Barna som overlates til seg selv, som opplever grov omsorgssvikt og får livene sine ødelagt – hvordan kan vi bli flinkere til å se dem? Hjelpe dem. Hvordan kan vi forhindre at de går i stykker? Det jeg personlig synes er vanskeligst å akseptere, er at vi faktisk vet nok til å intervenere. Vi har nok kompetanse til å hjelpe. Men det kreves aktiv handling. Systemet må arbeide raskere og gjøre ting bedre. Det kreves langt større innsats hva forebyggende tiltak angår. Hvordan kan vi oppnå det? Kan forståelsen av at vi faktisk kan spare mange barn for stor lidelse hjelpe? Kan vi hjelpe hele familien? Hvor omfattende hjelp trengs? Jeg vil ikke en gang begynne å tenke på hva det koster samfunnet og ikke fange opp barns ulykke. Generasjoner er berørt. Finnes det overhode en bedre samfunnsøkonomisk investering enn å tilrettelegge for at barn skal ha det så bra som mulig? Jeg tror ikke det. Men hvilke tiltak kan iverksettes?

 

FOTO: JOHNÉR BILDBYRÅ AB

 

Det første og beste tiltak, som jeg ser det, må være å ta barna på alvor? Dine, mine og andres. Vi må søke å forstå dem. Har vi for eksempel god nok innsikt i barns måte å kommunisere på? Ingen sak burde henlegges uten at barna er hørt. Barna bør i tillegg kunne ha tillit til systemet og at situasjonen ikke blir forverret etter at hjelpeinstanser blir brakt på banen. Kan barnet selv være med på vurderingen av omfanget på hjelpetiltakene? Og hva kreves av systemet som håndterer barnas skjebne? Er kompetansen på avhør og intervjuteknikk god nok? Leder i barnevoldsutvalget foreslo en undersøkelseskommisjon, som går inn i de mest alvorlige tilfellene for å komme til bunns i situasjonen. Hun uttalte at de verste tilfellene innenfor etterforskningen, viser en spredt og tilfeldig kompetanse. Kvaliteten på arbeidet og barns rettssikkerhet varierer fra kommune til kommune. Kan et regionalt innsatsteam gi en mer enhetlig praksis? For å kvalitetssikre, ville det kanskje vært klokt å innkalle flere etater til konsultasjon, for å se det hele bildet bedre? For å se behovet? Ville da et bilde av et uflidd og utagerende barn endre seg, ville det bestå av flere komponenter enn en diagnose? Kanskje ville et felles konsultasjonsteam bidra til å se hvordan barnet virkelig har det? Hva samfunnet faktisk kan bidra med. Vi har nemlig alle en plikt til å bidra. Hvordan kan plikten til å varsle tydeliggjøres? Nye lover og regler? Det helt sentrale, som jeg oppfatter det, er å bruke reglene som allerede finnes? Det hjelper jo ikke å skjerpe reglene, dersom vi ikke forstår hvordan de skal anvendes.

 

Dersom du er over gjennomsnittet interessert, vil jeg anbefale å titte på rapporten fra Barnevoldsutvalget. Den ligger ute til høring med frist til den 30. november. Gjør deg opp en egen mening. Kanskje får du lyst til å engasjere deg. Barnevoldsutvalget fikk i mandat å gjennomgå alvorlige saker der barn og unge har vært utsatt for grov vold, seksuelle overgrep og annen alvorlig omsorgssvikt. Hensikten har vært å avdekke hvorvidt, i hvilken grad og på hvilken måte det forekommer svikt i det offentlige tjenesteapparatets håndtering av disse sakene, og gi anbefalinger for hvordan fremtidige tilfeller kan forebygges og forhindres. Vi burde alle sette oss inn i denne rapporten, særlig dersom vi er tilbøyelige til å klage på barnevernets inngripen. Den manglende inngripen er like klanderverdig. Såpass er vi sikkert enige om?

 

Nei, jeg tror ikke at andre kan elske barnet ditt bedre enn du. Jeg tror ikke at andre kan elske barnet mitt bedre enn jeg. Forutsatt at vi forstår barna våre og setter deres behov foran våre egne. Å forstå det, er nok det første steget i forhold til å forebygge barns lidelse. Det starter alltid hjemme hos oss selv, det bør vi huske på. Jeg skulle ønske vi ville prioritert å elske barna våre selv. Ingen vil kunne fylle dine sko som forelder, så vær sikker på at du står i posisjon til å gå i dem selv.

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg