Mange snakker om den “nye barneloven” om dagen, og jeg har i den anledning mottatt en rekke spørsmål fra dere lesere. Mange av dere ønsker å vite hvilke konsekvenser endringene kan ha for deres livssituasjon, hva endringene innebærer og hva jeg synes om dem. Aller først må jeg få presisere at det slett ikke handler om en ny barnelov, tvert i mot dreier det seg om noen endringer i barneloven fra 1981. En full oversikt over potensielle konsekvenser har vi jo ikke ennå, men vi kan ta en liten titt på de foreslåtte endringene dere har påpekt. På tross av individuelle spørsmål, forsøker jeg i det følgende å besvare i generelle vendinger, da jeg tror flere kan være tjent med nettopp det. Noen av dere får dog en liten privat hilsen med noen konkrete svar. Følg med på innboksen.

Regjeringen har fremmet en egen lovproposisjon for Stortinget om likestilt foreldreskap. Målet er klart uttalt, nemlig det å styrke barns samvær med begge foreldrene. Innforstått innebærer det å gi fedre flere rettigheter ved samlivsbrudd. Det viktigste forblir imidlertid å beholde en barnelov som har barnet i fokus. Det er barne- og likestillingsminister Solveig Horne (Frp) som foreslår endringene der hun vil likestille foreldrene som omsorgspersoner, til barnas beste. Personlig synes jeg tanken er god, men forstår også en del av reservasjonene dere lesere sitter inne med. Det er altså fremsatt forslag om felles foreldreansvar, uavhengig av samlivsstatus ved barnets fødsel. Det ønskes også å sette delt bosted først i lovbestemmelsen og at varslingsfristen før flytting utvides fra seks uker til tre måneder. Det fremsettes i tillegg et ønske, om at det innføres meklingsplikt dersom foreldrene ikke er enige om at barnet skal flytte. Utgangspunktet for disse endringene, er at begge foreldrene er viktige omsorgspersoner i barnas liv. Dette gjelder uavhengig av om foreldrene bor sammen eller ikke, spesifiserer Horne. Videre hevder hun at dersom foreldrene oppfatter seg som likestilte i foreldrerollen, kan det bidra til å senke konfliktnivået. Det viktigste er å se hvert barn, og at barnas beste ligger til grunn for forslagene, forsikrer barne- og likestillingsministeren. I den sammenheng ønsker hun at vi skal anerkjenne at begge foreldre er like viktige omsorgspersoner i barnas liv, også etter et samlivsbrudd. Jeg, personlig, tenker at det ikke finnes regler uten unntak, og at nettopp det er med på å gjøre det så komplisert. Det er kanskje ikke alle foreldre som har intensjonen eller muligheten til å kunne anerkjennes som en viktig omsorgsperson etter et samlivsbrudd? 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Hva vil så disse endringene bety i praksis? Hvilke konsekvenser kan endringene medføre? Dette vil jeg i det følgende forsøke å gi en kort oppsummering på, samtidig som jeg sper på med noen av mine egne synspunkter. Jeg vil imidlertid bare gå gjennom potensialet på de ovennevnte endringsforslagene, ettersom det er disse jeg har fått henvendelser om og som jeg opplever at kanskje har den største betydningen for dere.

FOTO: JOHANNESSEN, SARA / SCANPIX

Felles foreldreansvar

I dag har mor foreldreansvaret for barnet alene dersom ikke foreldrene bor sammen. Regjeringen har foreslått at lovens utgangspunkt skal være felles foreldreansvar for alle, også for foreldre som ikke bor sammen når barnet blir født. Forslaget begrunnes med at det vil bidra til likestilt foreldreskap og til at flere fedre får felles foreldreansvar for barna sine. Målsettingen med lovendringsforslaget, er også presisert i loven med at foreldre med felles foreldreansvar skal ta avgjørelser om personlige forhold for barnet i fellesskap. Barne- og likestillingsminister Solveig Horne vil oppnå nettopp at begge foreldrene sammen skal ta avgjørelser om viktige spørsmål som angår barna i deres oppvekst. Hun mener også at felles foreldreansvar vil stimulere til mer kontakt mellom foreldrene og barna. Spørsmålet er om det vil virke konfliktdempende, som Horne fremsetter påstand om, eller om det tvert i mot kan skape ytterligere konflikter. 

I saker der mor per i dag har foreldreansvaret alene, må far gå til retten dersom han ønsker foreldreansvar. Dersom forslaget om felles foreldreansvar iverksettes, skal mødre kunne melde fra til Folkeregisteret hvis de ønsker foreldreansvaret alene, det kan typisk være i saker om vold i nære relasjoner. Utover det, innebærer forslaget at nettopp delt foreldreansvar vil være hovedregelen fra den dagen barnet er født, uavhengig av samlivsstatusen til foreldrene og om de har en felles plan for øyet. Det som i flere høringsuttalelser anses som avgjørende, er at det i forhold til hovedregelen, også må etableres en unntaksregel. Unntaksbestemmelsen vil for eksempel regulere situasjonene der delt foreldreansvar ikke er til barnets beste. Den sentrale utfordringen her, som jeg ser det, blir imidlertid å etablere en unntaksregel som dekker alle de individuelle situasjonene og som likevel ivaretar barnets beste. Det vil alltid være en årsak til at foreldrene ikke bor sammen, og det vil likeledes alltid være en årsak til at foreldrene ikke har noen felles plan for fremtiden. I noen av disse tilfellene er jeg redd et felles foreldreansvar kan bidra til maktmisbruk og kontroll av den andre omsorgspersonen. Det å ha en felles plan anser jeg som sentralt. En felles plan vil alltid gjøre et felles ansvar enklere. Også når man ikke bor sammen. Ser man på alle de individuelle sakene som ender opp med at en av foreldrene beholder foreldreansvaret alene, vil man også, etter min mening, se at det nær sagt er praktisk umulig å standardisere løsninger og fremdeles ha barnets beste for øyet. Kanskje ville det vært fornuftig å se litt på alternative muligheter som forenkler prosessen far har til å kreve felles foreldreansvar? I de fleste tilfeller er det nemlig mor som har foreldreansvaret. Jeg tenker altså på de tilfellene der far ønsker å dele det jeg anser som helt avgjørende, nemlig ansvaret – for barnets beste.

Delt bosted

Barneloven er i dag nøytral når det gjelder valg av bosted for barna når foreldrene ikke lenger bor sammen. Dette videreføres gjennom lovendringsforslaget, ved at delt bosted, det vil si 50% hos mor og 50% hos far, oppstilles som det første alternativ i lovteksten blant eksemplene på bostedsordningene foreldrene kan avtale. Det avgjørende vil imidlertid alltid være barnets beste og dermed en vurdering etter at barnet selv er hørt. Barneloven er per i dag nøytral og har det som utgangspunkt at det skal være opp til foreldrene selv å avtale hvor barna skal bo fast, hvilket omfang samværet skal ha og om barnet skal bo fast sammen med begge, altså med delt bosted. Det at begge foreldrene er viktige omsorgspersoner i et barns liv, er jeg helt enig i, så fremt foreldrene behandler barna bra. Begge foreldrene bør dermed ha mulighet til å være likeverdige omsorgspersoner selv om samlivet oppløses. Barnets beste bør imidlertid stå i fokus. Delt bosted krever at foreldrene samarbeider godt, ordningen kan virke mot sin hensikt hvis konfliktnivået er høyt. Kanskje mister foreldrene fokus på barnet, og saken får, som Barneombudet kalte det, et voksenfokus? Jeg antar at for noen barn kan delt bosted fungere godt, mens det for andre barn kan oppleves som ekstremt vanskelig. Det er et langt viktigere moment, enn hva foreldrene anser for å være hensiktsmessig. Hver sak, bør som jeg personlig oppfatter det, vurderes individuelt. Der familien selv klarer å etablere en fleksibel ordning som gagner barna, ser man jo at hensyn og kompromiss faktisk kan utøves. Likevel må vi dessverre innse, at ikke alle er like løsningsorienterte, når barnas bosted står til diskusjon. Nettopp derfor tror jeg at det å lovregulere en type retningsanbefaling kan ha en uheldig effekt ettersom barnets beste er det avgjørende. Barnets beste bør som jeg oppfatter det, avgjøres fra sak til sak. Flere var også i høringsrunden negative til dette forslaget, Advokatforeningen uttalte for eksempel at en utpeking i loven vil virke sterkt normgivende og gi en kraftig føring både til foreldre som skal velge løsning for sitt barn, til rådgivere og til rettsanvendere. Regjeringen har dermed foreslått å ikke gå videre med delt bosted som utgangspunkt i loven, på bakgrunn av høringsrunden.

Flytting og meklingsplikt

Det er pekt på at flytting med barnet ofte er en kime til konflikt mellom foreldrene. Flytting kan innebære store forandringer i et barns liv, ikke minst påvirker det gjeldende samværsordning og barnets lovfestede rett på kontakt med begge foreldrene. Regjeringen har i den anledning fremmet forslag om at dagens ordning for flytting med barnet, forsterkes ved å innføre meklingsplikt hvis foreldrene er uenige. Varslingsplikten før flyttingen foreslås utvidet fra seks uker, til tre måneder. Det er foreslått å presisere i lovteksten at ny sak reises dersom bostedsforelderen flytter med barnet uten at begge foreldrene er enige. Horne uttaler at avgjørelsen om at barnet skal flytte, er av så viktig karakter at den bør tas av foreldrene i fellesskap. Dersom foreldrene ikke er enige, og uenighet forekommer jo ofte nettopp på dette punkt, pålegges altså mekling. På den måten kan foreldrene få hjelp til å komme til enighet om barnets flytting eller endring av samværsordningen. Det vil imidlertid være den av foreldrene som bor fast sammen med barnet som har det avgjørende ordet om flytting innenfor landets grenser, med mindre det foreligger en rettsavgjørelse som sier at barnet skal ha fast bosted hos den andre forelderen.

Noe jeg stusser litt ved, er hvorvidt det anses positivt dersom den ene samværsforelderen, som i hovedsak er far, kan få så mye makt i forhold til å kunne påvirke mors ønsker om å flytte. Det oppstilles ikke noen begrensninger i forhold til fars flyttemuligheter, og akkurat det vil etter min mening innebære et skritt tilbake i forhold til likestilling og muligheten til å ta seg utdannelse, jobb og kanskje til og med det å kunne forsørge barnet sitt. På den annen side, vil konflikten kanskje kunne løses med at avgjørelsen om flytting innenlands legges inn under foreldreansvaret? Dette ble foreslått i høringsrunden. På den måten vil foreldre med felles foreldreansvar måtte ta flyttebeslutningen sammen og finne felles løsninger. Spørsmålet er om det alene vil virke konfliktdempende, eller tvert i mot? Det foreldrene i realiteten må bli enige om, er jo en ny samværsordning tilpasset bostedsforelderens nye bosted. Dersom de ikke enes, må altså saken bringes inn for retten. Om mekling vil føre til løsninger utenfor rettslokalet, vet jeg ikke, men dersom varslingsplikten før flytting utvides fra seks uker til tre måneder, vil de i det minste få tid til et forsøk. Det kan være gode grunner til å forsøke mekling, selv om erfaring tilsier at dette ikke fører frem i altfor mange saker. Kanskje vil familievernkontorene kunne bistå i denne type mekling?

Jeg håper at noen av dere har fått svar på spørsmålene deres. En håndfull av dere får også mer spesifikke svar i innboks. Ovennevnte er bare å betrakte som en aldri så liten oversikt, og jeg har bare sett på deler ev endringsforslagene. Dette til info.

En deilig dag ønsker jeg deg. Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Del gjerne.  <3  Tusen takk!

Utsagnet kan være tatt ut av en actionfilm, og jeg ser scenen levende for meg. Et nærbilde av en revolvermunning, dramatisk musikk og en grov maskulin stemme, som på amerikansk sier at han skal lukke kjeften på vedkommende revolveren er rettet mot. Noen i denne filmen sitter på kompromitterende informasjon og må gjøres tause. I alle fall i de fleste filmene jeg har sett med nettopp denne scenen, er det sånn. I det filmen for et øyeblikk går i sort, høres et øredøvende smell.

Det var til morgenen i dag, da jeg sammen med morgenkaffen inntok dagens overskrifter, at jeg kom til å tenke på utsagnet. Med teksten fra dagens nyheter, dannet det seg et helt annet bilde i hodet mitt. Det hadde imidlertid ingenting med Hollywood og actionfilmer å gjøre. En overlege slår alarm om filleristing av barn. Det siste året har det nemlig vært en spesiell økning i antall babyer som har blitt filleristet, og man antar visst at det har en sammenheng med at unge foreldre føler at de må være på nett hele tiden. Være seg Facebook, Snap, Twitter eller andre sosiale kanaler. Observasjonen bygger overlegen på bakgrunnsinformasjon fra flere av sakene han har håndtert de siste årene. Informasjon fra omgivelsene til foreldrene eller fra politiet, hevdes det. Det fremkommer også at det har blitt observert større pågang etter ferien. Hva slags syk utvikling er det vi egentlig hører om her? Midt i opprettholdelsen av det perfekte livet på internett, forstyrrer en gråtende baby som ikke vil la seg avspise med delt oppmerksomhet. Kanskje er babyen sulten? Kanskje er det ensomt? Kanskje har det vondt et sted? Det føles så vanvittig viktig å ferdigstille statusen om den perfekte lille familien, at det å bli forstyrret av familiens lyspunkt får det til å gå i svart? Jeg liker Hollywood scenen bedre, nettopp fordi det er en scene i en film. Man avskjæres altså muligheten til å svare på kommentarene om hvor nydelig babyen er, hvor heldige man er som foreldre og selvbeherskelsen forsvinner som dugg for solen? Nei, du kan ikke forestille deg det? Selvfølgelig kan du ikke det. Hvem kan vel det?

Hvert år oppdages det mellom 5 og 15 tilfeller av filleristing i Norge. Diagnosen kalles offisielt “Shaken baby syndrom”. En tredjedel av disse barna dør, en annen tredjedel får varige og alvorlige hjerneskader. 

For to uker siden ble en 31 år gammel mann dømt til åtte års fengsel for vold mot sin fire uker gamle datter. Jeg har skrevet om denne saken tidligere, se gjerne innlegget “Merket for livet”, fra 23.08.16. I følge dommen, filleristet han babyen eller slo henne så hardt i hodet at hun med stor sannsynlighet vil være pleietrengende resten av livet. Heldigvis ble han straffet. Forrige tirsdag ble et par i 20-årene tiltalt for å ha påført sin seks uker gamle sønn 19 ribbeinsbrudd. Dette er mer enn scener fra en film, dette er realiteten. En sinnssyk realitet. Babyer filleristes fordi voksne mennesker ikke orker å håndtere det naturlige som jo babygråt må anses å være. I mange år har det blitt rapportert om ca ett alvorlig tilfelle av shaken baby syndrom i året, men nå, sier overlegen, har de sett en håndfull saker med nyfødte og babyer på under ett år. På Ullevål får legene bare inn de barna som trenger behandling. De barna som blir så syke at symptomene ikke går over, og de er sannsynligvis bare toppen av isfjellet, uttaler overlegen. Han tror på store mørketall.

Er det virkelig blitt så ille? Har sosiale medier fått så stor makt over oss, at vi fillerister ungene våre til stillhet, så vi kan legge ut våre perfekte liv på Facebook? Er det blitt viktigere for oss å fremstå som perfekte og lykkelige på Instagram, enn å være gode foreldre? Skader vi virkelig barna våre, for å få muligheten til å fremstå som lykkelige og interessante mennesker? Kan det ikke vente? Selger vi ikke på den måten sjelen vår på sosiale medier? Jeg sier “vi”, fordi vi må stå sammen for barna. Det er nemlig helt nødvendig, dersom dette bare gjenspeiler fragmenter av sannheten. Kan det virkelig være tilfelle? Da står menneskeheten i fare. Det er menneskelig å gjøre en feil, hører man fra tid til annen. Jeg håper dog ikke at vi aksepterer det i denne sammenhengen, for dette har med empati og nestekjærlighet å gjøre, noe som er helt avgjørende i et menneskelig samspill. Dersom vi ikke kan sette barna foran Facebook, Instagram og Snap, burde vi naturligvis avstå fra å få barn. Vi burde kanskje avskjæres fra den øvrige interaksjonen i samfunnet også? Er vi i stand til å filleriste barnet vårt til stillhet, for å ettergå de sosiale mediers ærend, da vet jeg rett og slett ikke hvor det kan ende. Kan dette virkelig være tilfelle? Det er igjen med sorg og vantro jeg skriver om dette, men jeg tror vi må ta det innover oss. Vi må kanskje dvele litt ved de ting som er av verdi i livet. Snakke sammen om det. Kjærligheten. Barna våre. Kan noe overhodet få en større verdi enn dem? Jeg trodde altså ikke det.

Jeg sender gode tanker, med et ønske om en fortsatt god kveld. <3