Vi må sikre at de sykeste barnevernsbarna får helsehjelp, sa barneombudet nylig. Et betimelig spørsmål ville kanskje vært hvorfor barna blir så syke i barneverntjenestens omsorg. Barneombudet viser til at barneverntjenesten må ta ansvar for barn som skulle vært helsetjenestens ansvar, i tillegg til barna som er barneverntjenestens ansvar og som trenger helsehjelp. At 261 barn flyttes til sammen over 2000 ganger mellom ulike barneverninstitusjoner, vitner slik jeg oppfatter det, om en skandaløs systemkollaps, og det synes helt opplagt at barna blir alvorlig syke.
Foto: Colourbox.com
Når barn og unge blir alvorlig psykisk syke og vurderer å ta livet sitt, mener jeg det er viktig å avdekke hva grunnen er, og hvorvidt barneverntjenesten er å anse som rett instans. Når psykiatrien anbefaler kontakt med barneverntjenesten, strider det mot kravet om forsvarlige vurderinger, og samfunnet svikter totalt. Når ble barneverntjenesten rette instans til å sette diagnoser og vurdere psykisk helsehjelp? Er de kompetente til å vurdere hvorvidt en plassering på institusjon, kan være det beste for et psykisk sykt barn? Svaret synes innlysende. En skal vite at flere av disse institusjonene baserer seg på turnusarbeid, således også manglende omsorg og kan aldri forveksles med et hjem. Mange av disse barna trenger nettopp omsorg og et hjem, for å komme seg videre. Det surrealistiske er når barneverntjenesten ikke evner å se det.
Slik Barnejuristen ser det, vitner det om det totale systemkollaps, når barns fremtid selges på anbud til høystbydende, i et system blottet for omsorgsevner. Jeg undrer meg over hvilket ledd i prosessen som svikter disse barna mest. Hva slags behandling trenger disse barna, og er de faktisk syke?
Mens systemet er ute etter å sette en merkelapp på barna og gi dem flest mulig diagnoser, skader de seg, eller forsøker å ta sitt eget liv. Som advokat har jeg opplevd omsorgsovertakelser av barn og unge, som har levd under både omfattende og moderat omsorgssvikt. Det synes opplagt at barn ikke kan leve med vold, seksuelle overgrep og grov omsorgssvikt. Det som ikke synes like opplagt, er hvorfor barn som kan hjelpes i nærmiljøet og som kan dra nytte av sine omgivelser, flyttes til en institusjon på andre siden av landet. Jeg har sett barn bli alvorlig syke av det. Noen av dem har fått en psykose. Det er hårreisende når hjelperne i samfunnet bidrar til at barn og unge blir syke.
Det at barn under barneverntjenestens omsorg skader seg selv og tar sitt eget liv, vitner om en total systemkollaps, hvor prinsippet om barnets beste blir ignorert. I enhver sak om barn, er nettopp «barnets beste» en grunnpilar. Hvordan kan etaten som skal forvalte prinsippet, velge helt andre premisser for det, enn de forventer av hele landets foreldre?
Hva med å hjelpe barnet der det er? Hva med å hjelpe familien under ett? Det biologiske prinsippet blir noen ganger sterkt undervurdert, for i det hele tatt å forsvare sviket systemet etablerer.
Når barnevernet blir helsevesenets eneste løsning, er det kanskje ikke rart at barn blir alvorlig syke. Livet, som i utgangspunktet var vanskelig å leve, blir for mange umulig å leve når barneverntjenesten fratar disse barna alt håp på trygghet, omsorg og kontinuitet. Hovedargumentene til barneverntjenesten for å ta barna ut av sine familier. Hvorfor skal barneverntjenesten overta et ansvar de ikke klarer å forvalte?
Illustrasjon: iStockphoto
Forstå meg rett. Det er ingen tvil om at barn som opplever vold, misbruk, alkohol, rus og annen grov omsorgssvikt bør flyttes til en ny omsorgsbase. Disse barna vil åpenbart ha særlige behov, og barnevernloven er klinkende klar: Når barn plasseres utenfor hjemmet, skal det offentlige sørge for omsorg i et stabilt miljø og kontinuitet i omsorgen. Loven gjelder også for de barna som ikke har opplevd grov omsorgssvikt, som har vanskeligheter med å tilpasse seg eller som samfunnet ikke evner å romme. Alle barn har krav på omsorg i et stabilt miljø og kontinuitet i omsorgen. Barneverntjenesten vurderer foreldrene som omsorgsbase. Hvem vurderer barneverntjenesten?
Dersom barns skjebne styres av økonomiske forhold, fremfor prinsippet om barnets beste, resulterer det i alt annet enn et stabilt miljø og kontinuitet i omsorgen. Som kasteball fra lege til lege, fra psykolog til psykolog og fra institusjon til institusjon, utsettes barna for omsorgssvikt på systemnivå. Ikke minst utgjør det den totale fallitterklæring fra helsevesenets side. Når sårbare barn flyttes rund blir de sykere. De fleste er enige om det. På den måten produserer systemet både sykdom og pasienter. Diagnosene blir alvorligere jo lenger barna går uten den hjelpen de er i behov av. Barn som er psykisk syke, bør åpenbart være helsevesenets ansvar, forutsatt at de faktisk er syke.
De fleste av oss har fått erfare at livet ikke alltid er for pyser. Det synes på det rene at psykisk helsehjelp ikke alltid kan behandle livsutfordringer og menneskelig lidelse. Det vi erfarer, er imidlertid at livsutfordringer og menneskelig lidelse kan ta liv. Dermed er det jo også så viktig at disse barna, som synes livet er vanskelig og strever, blir møtt, anerkjent og tilbudt riktig hjelp. Selvskading og selvmord synes å være en konsekvens av et system som ikke makter å hjelpe barna som strever. Barn og unge kan ha en destruktiv atferd, uten å være psykisk syke. Selvskading og selvmord kan også være en konsekvens av at systemet ikke makter å hjelpe dem.
Skulle du eller noen du kjenner trenge juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected]. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.
Og du, takk for at du leser! <3
