Hva er riktig straff for grov voldtekt av et to år gammelt barn? For barn i det hele tatt.

Hva om overgriper var ansatt i en barnehage og overgrepene skjedde på hans arbeidsplass? Hva om han forgrep seg på nytt og gjentatte ganger på en to år gammel jente han var fosterfar for? Hva anses å være det rette virkemiddelet? Rehabilitering eller straff? Hva er rettferdig? Hvordan beskytte samfunnet? Barna.

 

Hva er skjedd med vår moral, vårt vett og vår forstand, dersom rettssystemet vårt viser til at tre år og tre måneder er en passende straff for voldtekt av et to år gammelt barn? Dommen er en realitet og ble forkynt bare for et par uker siden. Det ble nedlagt påstand om 5 år, men retten fant det ikke bevist at overgrepene var voldtekt til samleie. Han ble således dømt for voldtekt til seksuell omgang. Sistnevnte bedømmes mildere.

 

FOTO: REDD BARNA/LISBETH MICHELSEN

 

Norge har strenge straffer for seksuelle overgrep mot barn, sies det. At jo yngre barna som utsettes for overgrep er, jo strengere blir straffen. Er det en realitet? Finnes det faktisk en proporsjonalitet mellom handling og straff?

 

Minstestraff for voldtekt til samleie av barn under 14 år er fengsel inntil 10 år, dersom man har seksuell omgang med barn under 14 år, eller får et barn under 14 år til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv, eller foretar kvalifisert seksuell handling med barn under 14 år. Minstestraff for voldtekt til samleie av barn under 14 år er fengsel fra 3 til 15 år dersom voldtekten omfatter innføring av penis i skjede-, endetarmsåpning, i munnen, eller mellom de store og små kjønnslepper, eller også innføring av gjenstander i skjede- eller endetarmsåpning. Grov voldtekt av barn under 14 år straffes med fengsel inntil 21 år, og det legges vekt på om handlingen er begått av flere i fellesskap, på en særlig smertefull eller særlig krenkende måte, det tas hensyn til den fornærmedes alder, om det har skjedd gjentatte ganger og om den fornærmede dør eller får betydelig skade på kropp eller helse.

 

I den forrige straffeloven slo man lett fast at straffenivået lå i nedre sjikt av strafferammene. Man kan definitivt undre seg over det. Departementet kom til at straffenivået for voldtekt måtte skjerpes – både for bedre å reflektere alvorligheten i lovbruddet og for å samsvare bedre med straffenivået for andre typer straffebestemmelser som beskytter den enkeltes fysiske integritet. Departementet mente således at det skulle skje gjennom heving av minstestraff til fengsel i tre år, men også gjennom en heving av straffenivået utover minstestraffen, og også i saker som ikke omfattes av minstestraffen. Departementet mente det var et behov for en sterkere understrekning av at barn under den seksuelle lavalder ikke kan samtykke til seksuell omgang, og behov for å signalisere alvoret i seksuelle overgrep mot barn. Departementet foreslo således å definere alle tilfeller av seksuell omgang med barn under 14 år som voldtekt av barn. Med straffeloven 2005 skulle altså etableres et nytt straffenivå for seksuell omgang og kvalifisert seksuell handling med barn under 14 år. Det helt sentrale spørsmålet er hvordan det nye straffenivået fungerer for oss, og hvorvidt de allmennpreventive hensyn, så vel som de individualpreventive hensyn faktisk slår inn.

 

I 2013 oppdaget politiet en sak som rystet hele landet. Saken ble avdekket ved en tilfeldighet, da en jente på 12 år ble meldt savnet. Da politiet gjennomgikk datamaskinen hennes, fant de materiale som medførte at de rullet opp et overgrepsnettverk. Hos en av aktørene i dette nettverket ble det funnet en film som viste en voksen mann ha oralsex med et lite spedbarn. En videre opprulling av saken endte med at tre menn og to kvinner ble tiltalt og dømt for noe som er betegnet som en av de mest groteske overgrepssakene i norsk rettshistorie. Et tidligere kjærestepar ble blant annet dømt for å ha utsatt sine egne spedbarn for grove seksuelle overgrep, de hadde invitert andre til å forgripe seg på barna og de hadde filmet overgrepene. Rettssaken hadde så mange grufulle detaljer at både erfarne advokater og journalister måtte gå til psykolog for å bearbeide saken i etterkant. En av de domfelte ble dømt for voldtekt til seksuell omgang, likestilt med samleie, av en tre måneder gammel jente. Voldtekten ble begått av flere i fellesskap, på en særlig krenkende måte og med uvanlig sterkt forsett – da voldtekten var planlagt allerede før jenta var født. Straffen ble satt til forvaring i ni år – med en minstetid på seks år. Og dette var som jeg nevnte en av de mest alvorlige sakene i norsk rettshistorie.

 

 

 

Hva skjedde egentlig med det faktum at grov voldtekt av barn under 14 år straffes med fengsel inntil 21 år, der det legges vekt på om handlingen er begått av flere i fellesskap, på en særlig smertefull eller særlig krenkende måte, den fornærmedes alder, om det har skjedd gjentatte ganger og om den fornærmede får betydelig skade på kropp eller helse.

 

Kan det eksistere tvil om at voldtekten var grov, begått i fellesskap, på en særlig smertefull og krenkende måte? Alderen til barnet er sjokkerende lav og gir lite håp for empati og rehabilitering i forhold til overgriperne. De grove overgrepene skjedde gjentatte ganger, med stort forsett og den fornærmede har uten tvil pådratt seg betydelig skade på kropp og helse. Hva er så en rettferdig straff?

 

Nylig ble en tidligere barnehageansatt dømt til 3 år og 3 måneder i lagmannsretten, for grov voldtekt. Den relativt ferske dommen er den fjerde mot mannen som så sent som i februar ble dømt til 2 år og 9 måneders fengsel for å ha forgrepet seg på en 5 år gammel jente. Overgrepene skjedde i en barnehage hvor den nå domfelte mannen var ansatt. Mannen er dømt på ny. Denne gangen til fengsel i 3 år og 3 måneder for gjentatte ganger å ha forgrepet seg på ei 2 år gammel jente han var fosterfar for.

 

Noen overgrep er så grove at behandlingsoptimismen blekner. Ved ekstreme overgrep bør ikke samfunnet kimse av den store gjentakelsesfaren.

 

Målet med den norske kriminalomsorgen er ikke bare straff, det er omsorg og rehabilitering også. Der frihetsberøvelsen er straffen, åpner soningen, slik jeg ser det, for en omsorg og en behandlingsoptimisme, som ikke samsvarer med handlingene den innsatte har begått. Den samsvarer heller ikke med den faren for gjentakelse den innsatte innehar. I det moderne, vestlige samfunnet vi lever i – makter vi i svært liten grad å forstå at det faktisk finnes annet enn ofre for omgivelsers påvirkning. Det har blitt en omfattende forklaring på alvorlige lovbrudd. Overgriper betraktes som et offer for spesielle forhold, kanskje en vanskelig barndom, utenforskap og vonde følelser. I vårt feministiske samfunn er vi forståelsesfulle og tolerante, men aksepterer ikke rangering eller tanken på hierarki. I utgangspunktet skal alle perspektiver og nyanser høste respekt og forståelse. Ikke minst likeverd. Dermed får også de groveste overgripere en likeverdig offerstatus som offeret de med den største sannsynlighet har skadet for livstid. Nyansene forsvinner i en oppfatning hvor alt er like riktig eller alt er like galt. Alle skal få en ny sjanse. Hva om den nye sjansen brukes til gjentakelse og en videre tortur av små barn?

 

 

Det spørsmålet jeg mener rettssystemet må ta stilling til, er om overgriper vil komme til å begå nye seksuelle overgrep overfor små barn, eller om faren for gjentakelse kan bli redusert i tilstrekkelig grad ved relevante behandlingstiltak. Kan slike mennesker rehabiliteres? Den tankerekken bryter nemlig med prinsippet om rettferdighet overfor de utsatte barna, med tanke på kunnskapen vi besitter rundt risikoen for gjentakelse, beskyttelse av samfunnet, ikke minst et berettiget behov for straff. Rettferdighet. For hvem betaler vel prisen for den feministiske forståelsen og empatien vi er pålagt å utvise? Det er de aller svakeste. Det er de utsatte barna.

 

Den grufulle saken fra 2013, og den helt nye saken om den tidligere barnehageansatte som forgrep seg på jenta i barnehagen, for deretter å forgripe seg på den 2 år gamle fosterdatteren sin – bør være gode eksempler på resultatet av den sterke fornektelsen vi har når det kommer til det bestialske, det løgnaktige og det onde. Vi kan ikke innføre en rettferdighet som ikke er å finne. Noen ganger makter vi ikke å forstå de handlinger mennesker utfører, men vi ser tydelig resultatene av det ofrene er blitt påført. Er det å påføre andre mennesker lidelse en tilfredsstillelse i seg selv? Da må samfunnet beskyttes og overgriperen straffes. I langt større grad enn det blir gjort i dag.

 

Det vil være ekstremt naivt, ikke minst et hån mot ofrene, å ignorere at seksuelle overgrep mot barn gir dem store skader, både fysisk og psykisk, som med stor sannsynlighet preger dem resten av deres liv. Dette gjelder alle former for seksuelle overgrep mot barn. Hvordan kan straffen bli rettferdig?

 

Har du eller noen du kjenner vært utsatt for seksuelle overgrep, ring 922 91 662 eller send en mail til [email protected] Barn som er utsatt for seksuelle overgrep vil ha et ubetinget krav på bistandsadvokat. Retten til bistandsadvokat inntrer allerede før anmeldelse.

Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram med stadig nye oppdateringer. Se også  www.barnejuristen.no.

Og du, takk for at du leser. <3

2 kommentarer
    1. Hva hjelper det når saker bare blir avist/henlagt på bevisets stilling. Barnet mitt ble ikke engang tatt til barnashus for de mente han var for ung (3år) på daværende tidspunkt. I stede tik barnevernet han fra meg og mente på at jeg ikke i vare tok hans følelser og behov.
      Har mistet troen på rettssystemet

    2. § 293. Grov voldtekt
      Grov voldtekt straffes med fengsel inntil 21 år.

      På tide strafferammene for voldtekt og grov voldtekt opprettholdes og ikke bare blir henlagt med et klapp på skuldra med beskjed om og ikke gjør det igjen!!!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg