Kvinner slår like mye, eller mer enn menn...

...var en av flere påstander, en av mine lesere fremsatte i kommentarfeltet på mitt blogginnlegg av 30.08 - "Din jævla drittunge". Det er en utfordrende påstand, og jeg lovte å svare i et eget blogginnlegg. Leseren ga uttrykk for at han er skuffet over den ensidige fremstillingen av voldsproblematikken, og han viste til artikler og forskning som han mente underbygger påstanden. Videre mente han at kvinner er det kjønn som slår egne barn mest. Han var også av den oppfatning, at kvinner ofte ble unnskyldt med at de tilbringer mest tid med barna. En annen påstand, om at kvinner oftere slår egne jentebarn enn egne guttebarn, ble også fremsatt. Jeg vil besvare alle påstander, men ser meg nødt til å gjøre det i flere blogginnlegg.

 

Før jeg går i gang vil jeg på nytt få takke dere lesere for både ris og ros. Det oppleves som motiverende og det sørger for debatt som retter ekstra fokus rundt voldsproblematikken, og det synes jeg er en heldig konsekvens. Tusen takk! <3

Deretter vil jeg kort få presisere et par små ting. Det ene er, at jeg slett ikke opplever det som avgjørende hvem som slår. Om det er kvinner eller menn, selv om tematikken er nødvendig å kartlegge. Skadeomfanget er jeg derimot veldig opptatt av, i tillegg til at vold er straffbart og medmenneskelig sett totalt forkastelig.

 

Jeg vil i det følgende forsøke å undersøke en av de tre påstandene jeg viser til ovenfor, nemlig hvorvidt kvinner er det kjønn som slår mest, i et forhold mellom kvinne og mann. De to neste påstandene vil jeg som sagt belyse i egne blogginnlegg. Følg derfor gjerne med de neste par dagene! Jeg kan ikke love noen fasitsvar, men jeg kan love å sette meg godt inn i tematikken. Hvorvidt kvinner er det kjønn som slår egne barn mest, og i hvilken grad de slår sine egne jentebarn mer enn guttebarna, kommer jeg altså tilbake til. Jeg vil i tillegg ta stilling til i hvilken grad unnskyldninger, som at kvinnene tilbringer mer tid med barna får noen betydning.

 

Jeg vil i hovedsak bygge mine små undersøkelser på nyere og norsk forskning, ettersom jeg anser den for å være representativ i forhold til nåtidens faktiske forhold. Vi må kunne anta at både dagens parforhold og dagens familiekonstruksjon forholder seg noe annerledes, enn for eksempel i 1975. Jeg vil ikke i særlig grad argumentere hverken for eller i mot leserens standpunkt, da jeg som nevnt synes at vold uavhengig av hvem som slår, er en ugjerning vi på ingen måte kan akseptere i samfunnet lenger. Det aller viktigste og mest sårende er jo nettopp opplevelsen av, at mennesket man er aller mest glad i og som står en nærmest, har begått et alvorlig svik. I tillegg har vedkommende begått en straffbar handling, og i de aller fleste forhold synes jeg strafferettslige konsekvenser bør håndheves.

 

Er kvinner det kjønn som slår mest, i et forhold mellom kvinne og mann?

Det aller første som slår meg, er at for å kunne drøfte en slik problematikk - vold og kjønn - utover å telle antall menn og kvinner utsatt for vold, må vi å se nærmere på meningen bak slagene. Er det ikke motivet bak volden som blir det sentrale? Hvorfor slår en voldsutøver? 

 


 

Vi vet for eksempel at i mange land slår menn konene sine for å kontrollere dem. Kan det kanskje være så enkelt som at kjønn kommer til uttrykk i den meningen volden gis, og at volden brukes til å påvirke? Ettersom menn biologisk sett er sterkere enn kvinner, er så den muskulære kraften deres måte å påvirke kvinnen på? Kan man overhodet betrakte voldsproblematikken som kjønnet, fordi en mann slår en kvinne? Vil problematikken likeledes fremstå som kjønnet, dersom kvinnen slår mannen? Først fant vi jo ut at det er menn som slår. Men etterhvert har det fremkommet at også enkelte kvinner slår menn. Og nei, da er ikke problematikken kjønnet lenger, fordi begge kjønn slår. Dersom volden derimot handler om kjønnsnormer, og om opprettholdelse av kjønnsnormene, så er volden kjønnet. Slår menn fordi de vil understreke at de er menn, og sterkere enn kvinnen? Hva med kvinnene? Slår de for å understreke at de er sterkere en mennene? Tallene på verdensbasis, indikerer faktisk at det hovedsakelig er menn som slår kvinner.

 

På nasjonalt plan har imidlertid NKVTS gjennomført flere forskningsprosjekter om vold i nære relasjoner med en samfunnsvitenskapelig innretning, der kjønn inngår som et viktig aspekt. Her fremkommer at maktrelasjonen er helt sentral i forståelsen av vold, og at forholdet mellom kjønn, makt og vold er viktig. Likevel har man beholdt en kritisk holdning til påstanden om at vold primært studeres ut fra teorier om menns makt i forhold til kvinner. Voldsforskningen viser til et stort behov for interseksuelle analyser av hvordan kjønn, sosial klasse, seksualitet, etnisitet, alder og funksjonsevne påvirker og samvirker, hva både utøvelse av og utsatthet for vold angår.

 

Omfanget av vold i nære relasjoner i vårt land er ikke godt nok kjent, men det meste av forskningen som er gjort handler om menn som mishandler kvinner. At også menn utsettes for vold, er imidlertid blitt et faktum, men det har vært vanskeligere å få gjennomslag for. Vold kan enklest forklares med enhver fysisk makt for å skade andre. Innen voldsforskningen legges imidlertid en videre definisjon til grunn, som omfatter alt fra å smelle med dører og knuse gjenstander, ydmyke og true, slag og spark, seksuelle overgrep og krenkelser og latent vold, det vil si å indirekte true med mer vold. Sist men ikke minst, har vi motvold, der den svake part tar igjen.

 



 

De fleste forskningsrapporter om fysisk og psykisk vold, handler om menns vold mot kvinner. Men også kvinner mishandler sine mannlige partnere, og her eksisterer utvilsomt store mørketall. Men det faktum at mørketallene preger volden mot kvinner også, er heller ingen hemmelighet. I 1975 ble det skaffet til veie dokumentasjon for at også menn utsettes for partnervold, i en stor amerikansk spørreundersøkelse. Her viste det seg, at flere menn enn kvinner oppga at partneren hadde brukt fysisk vold mot dem. Parallellt, uttalte flere kvinner enn menn i undersøkelsen, at de hadde utøvd vold mot sine partnere. Spørsmålet blir i denne sammenheng hvor representativ undersøkelsen kan anses å være, i henhold til hvor undersøkelsen ble gjort (Amerika), når den ble foretatt (1975) og type materiale (spørreundersøkelse). Vi må nok kunne anta at både dagens parforhold og dagens familiekonstruksjon forholder seg noe annerledes, enn for eksempel i 1975. Dette med tanke på at kvinner i dag, langt sjeldnere er hjemmeværende og i langt større grad er representert i arbeidslivet. Menn og kvinner deler som oftest på de økonomiske forpliktelsene, og i henhold til likestillingstematikken har kvinner i stor grad styrket sin tilstedeværelse i samfunnet, og menn sin tilstedeværelse i familien. Det anser jeg for å være utslagsgivende i forhold til både partner- og familiedynamikken, samt i oppdragelsesøyemed. I tillegg tror jeg samspillet forøvrig, gjennom forventninger fra omverdenen og fra hverandre, har mye å si. Årsakene til vold synes å være kompliserte. Ofte kan de heller ikke knyttes til en faktor alene, men er summen av flere faktorer, som for eksempel økonomi, venner, omgangskrets, sjalusi, sykdom, rus og tap av kontroll. Ikke minst læring. Arv og miljø.

 

Tar vi for eksempel utgangspunkt i at kvinner og menn i dag, deler både de økonomiske- og familiære forpliktelsene, vil kanskje nettopp disse medføre utfordringer? Har paret dårlig råd? Er kanskje en av partene arbeidsløs? Samfunnet skaper ikke sjelden forventninger til hva livet skal by på av materielle goder. Kan disse innfris? Er de månedlige kostnadene overkommelige? Eller føler man seg utilstrekkelig og til enhver tid i konkurranse med familie, venner og naboer? Jeg personlig, tror økonomi er én av flere elementære faktorer. Det å ikke være i stand til å betale regninger, det å ikke kunne servere middag hver dag og det å ikke kunne tilby barna minstemålet av det de andre barna mottar, kan være frustrerende. Det kan medføre at paret bebreider og ansvarliggjør hverandre.

 

Det første dokumenterte drap i menneskenes historie ble begått i sjalusi. Kain drepte sin bror fylt av hat og sjalusi jf. 1. Mosebok 4:1-8. Sjalusien kommer i flere forkledninger og den kommer i flere forskjellige selskap. Det kan være sjalusi på partner, på naboer og venners sosiale status, eller også kollegaers status i arbeidslivet. Sjalusien kan utløse både frustrasjon og dårlig selvfølelse, som igjen kan bli en medårsak til vold. Sjalusi har siden tidenes morgen vært et problem i mange relasjoner, den mellom kvinner og menn er absolutt intet unntak.

 

Det er veldokumentert at rus og vold henger sammen. Alkohol- og stoffmisbruk svekker den fysiske og mentale helse og hemmer kontrollsentrene i hjernen. Det kan føre til at en som er påvirket, lettere kan reagerer aggressivt og med vold. Krisesentrene rapporterer om at der det forekommer vold, er ofte utøver, offer, eller begge parter beruset. I de aller fleste rusrelaterte voldstilfeller er det alkohol det dreier seg om. Dette er imidlertid også noe miljø- og aldersbetinget.

 

Vi mennesker kan bli syke, vi kan få en nedsatt arbeidsevne, som medfører tap av økonomi. Vi kan få en nedsatt funksjonsevne, som har innvirkning på de daglige gjøremål, som igjen kan bli ekstra belastende på den andre parten. Det kan også være et sykt barn som er opphavet til frustrasjonen. Sykdom er ikke alltid så enkelt å akseptere, i tillegg kan vi føle oss skyldige, utilstrekkelige og maktesløse. Sykdom er uten tvil en kilde til sorg og frustrasjon.

 

Men dersom vi ser på alle de ovennevnte faktorene, vil de aldri bli mer enn nettopp det, elementer av et mer nyansert bilde. Faktorene blir i stor grad brukt som en unnskyldning på volden, men de kan ikke brukes som noen fullgod forklaring. Mange mennesker utsettes akkurat de samme frustrasjoner og fortvilende livssituasjoner, uten å heve en hånd. Hvorfor løser så andre utfordringene med vold da? Jeg personlig, tror at opphavet ditt spiller en avgjørende rolle. Jeg mener med det, hvilke forhold både voldsutøveren- og den voldsutsatte selv er blitt eksponert. Ut fra psykologiske undersøkelser, fremkommer at særlig menn som selv har vært utsatt for vold, har en lavere terskel for å utøve vold. Kvinner som har vært utsatt for vold, har en lavere terskel for å innordne seg nye voldelige forhold. Begge dele kan begrunnes med en lav selvfølelse og en iboende skyldfølelse. Menn karakteriseres spesielt med den lave selvfølelsen, som de forsøker å skjule med en overdreven maskulinitet. Volden er dermed blitt et tillært element, fordi vold allerede er et anerkjent middel til å regulere de mellommenneskelige forhold.

 

I 2002 ble det for første gang i Norge kartlagt hvordan kvinner og menn håndterer konflikter og bruker vold i parforholdet. Resultater fra NTNU i Trondheim, tilsa at 24 prosent av 158 kvinnelige studenter hadde gått til fysisk angrep på sin partner i løpet av det siste året. Året etter fremkom ny dokumentasjon fra NOVA, om at unge menn oftere rammes enn unge kvinner, av de mildere former for partnervold. Gjennomsnittsalderen ved undersøkelsene var imidlertid 22 år og et mindretall av deltakerne i undersøkelsen var gift eller samboende. Det er viktig å merke seg. En interessant detalj i undersøkelsene, var at menn og kvinner som selv er utagerende, også er mer utsatt for vold enn andre. Volden må likevel sies å ha en annen mening innenfor rammene av etablerte parforhold. Ulikt de unges kjæresteforhold i undersøkelsen, handler langvarige samliv om nettopp de forpliktelser, eller faktorer, vi tidligere var inne på, som økonomi, venner, omgangskrets, sjalusi, sykdom, rus og tap av kontroll. Ikke minst felles barn, kanskje også dine og mine.

 

Det å etablere en konklusjon på hvilket kjønn som slår mest, tror jeg er en nærmest umulig oppgave. For det første regjerer altfor mange mørketall, både hva utsatte kvinner og utsatte menn angår. Jeg opplever i tillegg forskningsmaterialet som uoversiktlig, ettersom jeg ikke finner bruk av forskningsmateriale der alle de ovennevnte faktorer er tatt hensyn til. Jeg, rent personlig, tror at den tillærte måten å løse konflikter på, sett i sammenheng med faktorer som blant annet økonomi, sjalusi, rus og tap av kontroll er helt avgjørende. Jeg finner også støtte for min teori innenfor psykologien og fra statistisk arbeid gjort av blant annet Bufdir. Dersom du har lært at vold kan regulere de mellommenneskelige forhold, forsøker du kanskje nettopp det, når selvfølelsen er lav? Ser du nettopp den oppfatningen i sammenheng med at utsatte menn gjerne utsetter, og utsatte kvinner gjerne innordner seg, så vil vi muligens få en indikasjon? Men som vi vet, er samfunnet dynamisk og det er vi mennesker også. Jeg kimser slett ikke av undersøkelsen foretatt ved NTNU. Den var riktignok foretatt av unge mennesker, uten de forpliktelsene seg i mellom, som gjerne utløser de alvorlige konfliktene. Det til tross, synes jeg resultatene av undersøkelsen trekker i retning av en ny dynamikk kvinner og menn i mellom. Kanskje som et resultat av likestillingen? Kvinner lar seg ikke krenke mer, så de slår tilbake? Jeg vet ikke. Kan det muligens oppfattes som motvold? Eller kan kvinner, på lik linje som menn, bruke en tillært måte å løse konflikter på? Kan det være at kvinner i dag er mer utagerende? Slamres det mer med dører? Knuses det mer glass? Klypes det mer? Lugges det mer? Er menn generelt sett mer utsatt for den milde volden enn før? For dessverre rapporterer landets krisesentre om, at tendensen fremdeles er at menn som står disse kvinnene nær slår oftere og hardere enn før. Dette medfører at det fremdeles er kvinner og barn som må flykte fra hjemmet, for å redde egne liv. Det foreligger ikke den samme rapporteringen hva menn og barn angår. I alle fall ikke ennå. 

 

Jeg vil rett og slett konkludere med at vold i nære relasjoner, uavhengig av om kvinner slår menn, eller menn slår kvinner, er uakseptabelt. Dette er et stort samfunnsproblem, og vi må få bukt med det. Ikke minst med utgangspunkt i det anerkjente begrepet vold avler vold. Vi kan ikke lære våre barn, at de skal løse sine fremtidige konflikter med vold, uavhengig av om vi oppdrar guttebarn eller pikebarn og uavhengig av om det er slik vi lærte det. Vi er nok bare i startgropa, og har en lang vei å gå.

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Del gjerne, dersom du synes innlegget var opplysende. <3

 

Kilder: Helsedirektoratet, NKVTS, Forskning.no, Krisesentersekretariatet, Forskningsrådet, Statens Barnehus, Barne- ungdoms- og familiedirektoratet etc.

2 kommentarer

tanketromling

13.09.2016 kl.14:05

Jeg føler dette blir en sak hvor man ikke ser skogen for bare trær. Uansett hvor mye "forskning" man bedriver så vet jo alle at menn slår mest og hardest. Og grunnen til at ikke menn slår mye mer er jo nettopp at de slår så hardt. Og dreper. Så når de har gjort det en gang så holder det.

Selvfølgelig er mannen det voldelige kjønn. Og selvfølgelig bruker han dette til å kontrollere sin partner med. Alle vet dette. Uansett hva noen "forskere" klarer å tukle det til med.

VG hadde nettopp på forsiden at 10% av partnerdrapene begås av kvinner. Det betyr 90% av menn. Og så må vi ikke glemme det aller viktigste aspektet av volden, nemlig truslene.

En mann liker egentlig ikke å bruke vold. Han nyter å kunne true med det. Og oppnå resultater med det. Og hvordan blir dette målt?

Man husker jo Finmarkspolitiets idiotiske spørsmål til den nylig drepta dama der oppe: Slår han?

Nei så klart gjør han ikke det. Det er jo tåpelig. Han truer. Når han skjønte at truslene ikke lenger virket, så drepte han. Ingen skulle slippe unna hans kontrollregime.

At menn og kvinner er like gode er som å si at reven og kaninen er like. Ha en fin dag!

Hilde Charlotte Sjølett

17.09.2016 kl.09:26

Hei tanketromling, og takk for tilbakemelding. Jeg kan være tilbøyelig til å være enig med deg, og som jeg skrev i innlegget, synes det heller vanskelig å finne forskning som tar hensyn til de avgjørende korrelasjonene. Tas det utgangspunkt i studenter på 22 år for eksempel, er storparten av de utsatte utelatt. Men forskes må det jo... Dog er det menn som etterlater mest skade, det kommer klart frem.

Ha en fin helg! :)

Skriv en ny kommentar

Hilde Charlotte Sjølett

Hilde Charlotte Sjølett

45, Tønsberg

Jeg er juristen med en særegen interesse for barns rettigheter, ikke minst deres rett til en voldsfri oppvekst. Jeg er barnejuristen, for barnet i deg og barnet ditt. Jeg er i tillegg den samfunnsengasjerte borger, som ser at noe må gjøres og priser meg lykkelig fordi jeg kan. Jeg er mammaen, som ønsker det aller beste for barnet mitt, og alle de andre barna der ute. Jeg er barnet, som har fått lære mye om Norges mest underkommuniserte samfunnsproblem - vold i nære relasjoner. Jeg er også kvinnen midt i livet, som ser muligheter fremfor begrensninger, men som likevel er meget klar over utfordringene. Jeg er barnejuristen, som ser det som min oppgave å belyse, forebygge og engasjere.

Kategorier

Arkiv

hits