Noen sår gror aldri.

I løpet av et liv skal så mye erfares og så utrolig mye læres. Mange ting har vi kontroll på, andre ikke i det hele tatt. Kan man kalle det skjebne tro? De erfaringene vi må gjøre oss i dette livet, som forårsaker de sår som aldri gror? Det er klart, at sårene vi utsettes for kommer i flere former og nyanser, noen kan vi kanskje anse som en lærepenge, andre preger oss for resten av våre liv. Noen av disse sårene er så dyptgående at de aldri blir til arrvev, fordi det skal så veldig lite til før de på nytt begynner å blø. De er fremdeles smertefulle og virkelige. Det er sårene som aldri kommer til å gro.

 

Når vi en eller annen gang sorterer under den eldre garde og sitter med vakre furer i ansiktet, som bevitner de smil vi har smilt, de tårer vi har felt og opplevelsene som har fulgt både sorgen og gleden. Vil vi komme til å anse oss som rike, tror du? På tross av livets uransakelige veier? Skjebnens uvilkårlige valg? Og ikke minst de sår som aldri vil gro?

 

Jeg har selv opplevd mange ting i mitt liv, som har vært med på å prege hvem jeg er blitt, på godt og vondt. Jeg har også fått meg noen skrammer her og der, som jeg har opplevd både som smertefulle, vanskelige å akseptere og som har etterlatt arr. Likevel har jeg også opplevd ting som har gjort vanvittig lykkelig, som har gitt meg følelsen av å være rik og som har gjort livet lystbetont og deilig. Stort sett gror sårene til. Livet har liksom en egen måte å finne balansen på. Du får det du kan bære. Eller er det sånn at du bare må bære det du får?

 


 

Et merkelig spørsmål, sier du kanskje? Men dersom du tenker over det er det kanskje ikke så merkelig likevel? Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at de var livet. Et treffende sitat synes jeg, som jeg tror mange av oss, med de kledelige furene i ansiktet en gang vil komme til å uttale. Tiden flyr og livet er sammensatt. Likevel er noen av oss mer utsatt for livets lærdom enn andre. Og noen får en lærdom de aldri riktig kan bearbeide. Det siste døgnet har mine tanker og min aller største medlidenhet gått til en liten familie her i nærområdet. De har blitt tildelt et sår som aldri vil komme til å gro. De fikk erfare det vi foreldre er livredde for og det aller største tapet vi kan forestille oss. De ble såret med en så sterk urkraft, at de aldri blir seg selv igjen, slik de en gang var. Skjebnen? Jeg vet ikke. En tåkefull morgen, sendte de datteren deres på skolen, uten å vite at hun aldri skulle få komme hjem igjen. Jeg antar at morgenrutinene kan være noen av de samme hos oss alle, travle og hverdagslige. Men hadde man visst hva livet hadde i vente, hadde man kanskje gjort ting annerledes? Heldigvis vet vi ikke. Men de sår som aldri vil gro, de er dype og de slutter aldri å blø. Denne familien har fått et sår som aldri vil gro. Et tap jeg bare kan forestille meg, at ikke på noen måte kan erstattes. Denne tåkete morgenen, som kanskje var rutinepreget og hverdagslig, vil aldri mer ha det fnugg av rutine og hverdag mer. Et fortærende minne. En blindvei i livet. Et angrep fra døden, for å fortelle hvor stor smerte vi mennesker kan utsettes, uten selv å bare dø hen. For det er sånn jeg forestiller meg den grusomme opplevelsen denne familien er blitt utsatt for. Så fatal og vond, at kun døden kunne ha lindret. Men livet byr på utfordringer og gleder, ikke enkle utveier. Livet byr på mirakler og tragedier, ikke på anbefalte reiser. Livet byr på det livet har å by på, og vi vil aldri ha noen forutsetning for å vite hva som kommer vår vei. Min apell i den sammenheng, vær lykkelig for de ting i livet som får deg til å smile. Vær til og med lykkelig for de ting som får deg til å gråte. Vekselvirkningene mellom latter og gråt kan vi mennesker stort sett bære. Vi har medvind den ene dagen og motvind den neste. Ikke la motvinden ta fra deg pågangsmotet. Glem aldri hvor sterk du er. Og når det er ekstra vanskelig, ta frem en aldri så liten tanke på hva denne familien er nødt til å gjennomleve. Takknemligheten er bare en vag skygge på livets landevei. Vi er så opptatt av alt vi ikke har tilgang på, alt vi muligens kan gå glipp av og de ting vi kanskje misunner andre. I dag er jeg ydmyk, takknemlig og redd. Fordi jeg vet hvor rik jeg er, og hvor mye man kan ta fra meg. Jeg akter likevel ikke å slutte å leve, men jeg akter heller aldri å glemme. I en honnør, til foreldrene til den lille jenta som mistet livet en tåkelagt morgen, ikke så langt unna her jeg bor, vil jeg aldri glemme hvor heldig jeg er, hver gang tulla mi kommer hjem. Våkner sunn og frisk. Smiler og er fornøyd.

 

Vi foreldre er så utrolig heldige som har disse små fantastiske menneskene i livet vårt. Mange av disse små har sikkert rukket å bli store også, og har små mennesker i livene sine som de er takknemlige for. Livets vekselvirkninger og uransakelige veier. Vi har fått oppleve ett av livets største mirakler, vi har fått lov til å møte oss selv i døra, vi har fått den ære av å bli foreldre. Midt oppe i krangelen om å få badet først, hvem som skal rydde og hva vi skal ha til middag - ikke la oss glemme det - hvor heldige vi er. Noen vil nemlig aldri glemme, at de et øyeblikk glemte den hverdagslige lykken, mens den fremdeles bodde hos dem. Jeg er ganske sikker på at mange mennesker med sår som aldri vil gro, kunne tenkt seg å oppleve et lite øyeblikk om igjen, som du og jeg hver dag tar for gitt. Som denne familien kanskje tok for gitt, frem til for bare veldig kort tid siden. Livet er vakkert, men skjørt. Vi lever i et samfunn om dagen, som gjør oss veldig opptatt av ting helt uten verdi. For hva er vel disse tingene vi omgir oss med, dersom vi mangler våre kjære i livet til å dele dem med? Jeg ber deg kjære leser, om å stoppe opp, trekke pusten og puste langsomt ut med magen. Se på livet du har bygget opp, og hvor mye det er verdt. Kanskje ikke i kroner og øre. Men forstill deg et lite øyeblikk, hva familien som opplevde det tragiske tapet mangler. Med sikkerhet ikke kroner og øre.

 

Da jeg leste om denne grusomme hendelsen i avisen, for jeg kjenner ikke familien personlig, ble jeg så utrolig lei meg. Dersom jeg skal være helt ærlig, gråt jeg litt. Jeg gråt for det tapet verden lider, ved at denne lille jenta ikke får bli voksen. Jeg gråt over tapet til søsken og øvrig familie av dette vakre unge mennesket. Men jeg kjente også en voldsom smerte langt inne i hjerteregionen, helt ubestemmelig av karakter, og jeg gråt for foreldrene som har mistet den helt elementære rikdommen foreldre er gitt, ved å ha barn i livet sitt. Jeg gråt av medlidenhet og av menneskelighet, for det er menneskelig å dele sorgen. Jeg deler sorgen over jenta som ikke rakk å bli tenåring. Jeg deler sorgen over såret som aldri vil komme til å gro. Jeg gjør det selv om jeg ikke kjenner familien personlig. Hadde jeg kjent dem, ville jeg ha gitt dem en riktig god klem. Jeg ville blåst på såret som aldri kommer til å gro, forsøkt å trøste, og jeg ville fortalt at jeg aldri kommer til å glemme. Deres skjebne gjenspeiler min aller største frykt. Kanskje din også? Det vi kan gjøre, du og jeg, som er så heldige å få barna våre hjem igjen, vi kan hedre jenta som gikk bort. Vi kan ta vare på øyeblikkene med barna våre. Være tilgjengelige. Være tilstede. Være kjærlige. Ikke minst takknemlige. For hver eneste dag er viktig, hver eneste dag er et minne og hver eneste dag er en gave. Vi vet aldri hva morgendagen bringer oss.

 

Ta vare på nuet, og ta vare på hverandre! <3

4 kommentarer

fabelastisk

16.09.2016 kl.09:12

<3

19.09.2016 kl.11:15

Hei!

Først må jeg bare si at jeg digger bloggen din. Du framstår klok, reflektert, modig og hjertevarm.

Dette innlegget måtte jeg lese grundig. Og jeg tror jeg må si meg delvis uenig med deg.

Jeg tenker alle sår kan gro.

Noen sår etterlater stygge, stygge arr.

Livet blir aldri sånn det skulle vært på det området hvor skaden oppsto.

Men hvordan skal vi kunne møte de slagene og urettferdighetene vi møter i livet hvis vi ikke har håpet om at sårene vil gro? Håpet om at en dag vil de slutte å blø? Håpet om at selv om alt ser håpløst ut i dag, så vil det gjøre LITT mindre vondt om en stund.

Jeg har hørt at der du har hatt en skade dannes arrvev, og at arrvevet er sterkere enn det opprinnelige vevet. Om det stemmer vet jeg ikke. Tror egentlig ikke det, men i overført betydning liker jeg tanken. At de utfordringene vi får er med på å forme oss, og gjøre oss sterkere.

Så er det de sårene som du snakker om, som aldri gror, som aldri blir til arrvev. Jeg må tro at også de kan gro, selv om det kanskje alltid vil være en sårbarhet der. Kan det være at vi i livet, på lik linje med kroppen lærer oss å kompensere for våre svake punkter?

At vi utvikler sider som er sterkere, nettop for å kompensere for det som en gang ble knust?

Jeg er enig i det du skriver avslutningsvis, at vi må verne om hvert øyeblikk, være tilstede, leve i nuet. Men for å klare det, tenker jeg vi må få lov til å ha håpet, håpet om at en dag gror også de uhelbredelige sårene.

Beklager lang kommentar og mange ord, kjente jeg måtte tygge litt på denne.

Håper dagen din er god!

Hilde Charlotte Sjølett

19.09.2016 kl.13:29

Kjære deg, og takk for dine mange ord, du skal vite at jeg setter pris på dem. Like mye setter jeg pris på de rause kompliment du gir meg.

Jeg tror faktisk at vi egentlig er veldig enige. Kan være at budskapet mitt ikke kommer helt klart frem også. Men etter regn kommer solskinn, det er det ingen tvil om. Der du slår av hudoverflaten, danner seg i de aller fleste tilfeller arrvev. Det man overlever vil gjøre en sterkere. Men det prinsippet, er vi jo skjønt enige om. Jeg vet til og med av erfaring, at man kan komme styrket ut av mange slag livet tildeler. Men, på helt ukjent grunnlag skal nevnes, tror jeg det kan være langt mer utfordrende i forhold til såret jeg referer til i blogginnlegget mitt. For noen dager siden, mistet et foreldrepar sin altfor unge datter i en meningsløs og unødvendig ulykke. Ikke langt fra her jeg bor. Vi er et lokalmiljø i sorg. Et tap jeg aldri kan klare å sette meg inn i, et sår jeg frykter aldri ville komme til å gro, dersom det rammet meg. Et sår som aldri får tid til å leges, som jeg oppfatter det, fordi savnet river skorpen av. Fordi spørsmålet om hvem barnet mitt skulle kunne ha blitt, alltid vil ligge latent i såret. Jeg skildrer egentlig bare min egen redsel. Forsøker å sette livet i perspektiv. Kanskje er min oppfatning feil, og kanskje har du rett. Jeg håper virkelig at du har rett. Jeg håper det av hele mitt hjerte, for familien til denne lille jenta. Måtte de en dag finne fred med tragedien. Måtte deres sår en dag få lov til å gro.

Tusen takk!

Jeg ønsker deg en fin ukestart, og setter stor pris på følget. <3

19.09.2016 kl.18:06

💜

Skriv en ny kommentar

Hilde Charlotte Sjølett

Hilde Charlotte Sjølett

45, Tønsberg

Jeg er juristen med en særegen interesse for barns rettigheter, ikke minst deres rett til en voldsfri oppvekst. Jeg er barnejuristen, for barnet i deg og barnet ditt. Jeg er i tillegg den samfunnsengasjerte borger, som ser at noe må gjøres og priser meg lykkelig fordi jeg kan. Jeg er mammaen, som ønsker det aller beste for barnet mitt, og alle de andre barna der ute. Jeg er barnet, som har fått lære mye om Norges mest underkommuniserte samfunnsproblem - vold i nære relasjoner. Jeg er også kvinnen midt i livet, som ser muligheter fremfor begrensninger, men som likevel er meget klar over utfordringene. Jeg er barnejuristen, som ser det som min oppgave å belyse, forebygge og engasjere.

Kategorier

Arkiv

hits