Er de en velsignelse eller en forbannelse?

Og denne gangen snakker jeg ikke om barna våre, for der hersker ingen tvil overhodet. De er naturligvis en velsignelse for de aller fleste av oss. Motivert av dere lesere, synes jeg tiden er inne for å skrive litt om systemet som skal fange opp barna som ikke behandles som om de er en velsignelse. Barna som ikke får den omsorgen de fortjener. Barna som lider midt i sine egne oppvekstvilkår og videre inn i de voksnes rekker. En omstridt etat, og et tema som ofte tar fyr i det offentlige rom. Jeg vil snakke om barnevernet.

 

Jeg synes at barnevernet fortjener litt ekstra spalteplass, så jeg vier den omstridte institusjonen en liten serie av blogginnlegg. Aller først synes jeg det faller seg naturlig å skrive litt om det å varsle, som er helt elementært i forhold til jobben barnevernet gjør.

 


 

 

Dersom et barn roper om hjelp, vil det falle seg unaturlig å ikke hjelpe. Hva om et barn helt åpenbart trenger hjelp, men ikke sier noe? Er det da like naturlig å hjelpe? Og hvordan kan vi gå frem? Jeg snakker om barna utsatt for vold og overgrep. Barna som opplever å bli mishandlet kan ikke bare lukke døra til verden på utsiden og føle seg trygg innenfor hjemmets fire vegger. Det er nemlig hjemmet deres som er blitt et farlig sted å være. Det er menneskene som i utgangspunktet skulle beskytte, bære omsorg og gi kjærlighet, som svikter så brutalt. Hvordan kan vi hjelpe disse barna på best mulig måte? 

 

Barns rett til beskyttelse mot vold, overgrep og utnyttelse er en grunnleggende rettighet nedfelt i FNs konvensjon om barns rettigheter, artikkel 19 og 34. Barnekonvensjonen trådte i kraft den 2. September i 1990 og ble ratisfisert i Norge i 1991. I 2003 ble også barnekonvensjonen med sine tilleggsprotokoller inkorporert, (dvs umiddelbart innlemmet i norsk lov) gjennom menneskerettsloven. Barns rettigheter ble dermed styrket i flere lovverk, blant annet i barneloven og barnevernloven. Barneloven regulerer blant annet foreldrenes plikter overfor barna og barnas rettigheter overfor foreldrene. Barnevernloven har som formål å sikre at mindreårige som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, og skal bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår. I 2012 ble det også utviklet en handlingsplan mot vold i nære relasjoner, hvor målsettingen var at alle skal kunne leve sine liv uten vold. Det er med andre ord gjort et formidabelt arbeid i å etablere verktøy med sikte på å forebygge, avdekke og avverge vold i nære relasjoner. Sentrale spørsmål i den anledning er, hvem som forvalter disse verktøyene og om det fungerer? 

 

Barneverntjenesten er gitt et særlig ansvar i å sikre at barn som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, skal få den nødvendige hjelp og omsorg til rett tid. For å kunne ivareta dette ansvaret, er barneverntjenesten avhengig av å motta opplysninger fra andre som kjenner til situasjonen barna lever under. Etter lov om barneverntjenester (barnevernloven) § 6-4 har alle offentlige ansatte en opplysningsplikt til barneverntjenesten. Opplysningsplikten anses å være et selvstendig og personlig ansvar, og er naturligvis særlig aktuell for de som jobber ved helsestasjoner, sykehus, legekontorer, politi, barnehager, skoler, tannleger, sosialkontor, familievernkontor og krisesentre. Denne plikten gjelder i de situasjoner hvor barneverntjenesten etterspør opplysninger som ledd i sin utredning, men også i situasjoner hvor de offentlig ansatte selv oppdager forhold de mener må undersøkes. Det innebærer at alle offentlige ansatte har en selvstendig opplysningsplikt til barnevernet dersom det er grunn til å tro at barn opplever omsorgssvikt, vold eller overgrep i hjemmet. Gjennom sin daglige kontakt med barn og unge er for eksempel ansatte i skole og barnehage i en sentral posisjon til å observere og samle informasjon om barnas omsorgs- og øvrige livssituasjon.

 

Hvordan er det så med deg og meg? Har vi noen plikt til å opplyse om utilbørlige forhold? Privatpersoner er ikke underlagt noen lovpålagt opplysningsplikt. Det er imidlertid viktig å huske, at vi alle likevel har et moralsk ansvar for å melde inn vår bekymring dersom det er grunn til å tro at et barn lever under skadelige omsorgsforhold. Privatpersoner har ikke noe juridisk ansvar slik offentlige ansatte har, likevel kan opplysninger fra privatpersoner være like avgjørende for et voldsutsatt barn. Er du bekymret, er det viktig at du gjør noe med det. Barnevernet plikter å drøfte en potensiell bekymringsmelding med deg, det er også barnevernets jobb å vurdere hvordan meldingen skal følges opp. Vår oppgave er likevel å sørge for at barnevernet får vite om barn og unge som har det vondt.

 

 

Når det meldes fra til barnevernet kan det meldes fra med fullt navn, eller det kan også meldes fra anonymt. Dersom det meldes fra med fullt navn, vil foreldrene i saken bli informert om hvem det er som melder. Meldes det derimot inn anonymt, vil verken barnevern eller foreldre vite hvem som melder i fra. Familien det gjelder får imidlertid mulighet til å se meldingen. Det kan alternativt meldes inn med navn overfor barnevernet og anonymt overfor foreldrene. I sistnevnte situasjon, kan anonymiteten oppheves dersom barneverntjenesten fører sak om omsorgsovertagelse, og dersom saken må avgjøres i retten.

 

Deretter er saken ute av våre hender. Etter at barnevernet har mottatt en bekymringsmelding, skal de gjennomgå meldingen og vurdere om den skal følges opp med en undersøkelse, eller om den skal henlegges. Dette skal barnevernet gjøre innen en uke fra meldingen er mottatt. Hovedhensikten i en undersøkelsessak er å innhente, bearbeide og vurdere informasjon om barnet, forholdene i hjemmet og i nærmiljøet. På bakgrunn av denne informasjonen vil barneverntjenesten fatte en beslutning om hvorvidt barnet har behov for et barneverntiltak eller ikke. I følge barnevernloven skal undersøkelsen gjennomføres så skånsomt som mulig, og den skal ikke gjøres mer omfattende enn nødvendig.

 

Det er barnevernloven § 4-3 som gir barneverntjenesten både en rett og en plikt til å foreta undersøkelser. Bestemmelsen sier at barnevernet snarest skal foreta en undersøkelse dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter kapittel 4. "Rimelig grunn til å anta" er et skjønnsmessig begrep, men praksis tilsier at terskelen ligger lavt for barnevernets adgang til å foreta undersøkelser. Barne- og familiedepartementet har også pekt på viktigheten av at barneverntjenesten gis rett og plikt til å undersøke før selve omsorgssvikten eller mishandlingen inntreffer. Dette gir barneverntjenesten en forebyggende funksjon med mulighet til å sette inn hjelpetiltak på et tidligere tidspunkt, slik at risikoen for omsorgsovertakelse minskes. Likevel har også barnevernet anledning til å vurdere saken dithen, at det å handle raskt er nødvendig. Gjennom et akuttvedtak, kan de hente barn direkte ut fra familiene. Akuttvedtaket reguleres etter barnevernloven § 4-6 annet ledd, og det oppstilles vilkår om at barnet blir vesentlig skadelidende dersom det ikke tas ut av den omsorgssituasjonen det befinner seg i. Dette er åpenbart et inngripende forhold for de familiene det gjelder. Barnevernet har fått vel så mye ris som ros for vurderingsevnen de utviser nettopp i forhold til akuttvedtak og spørsmål om det burde vært forsøkt hensiktsmessige tiltak i hjemmet. Vi skal se nærmere på barnevernets anledning til å utøve skjønn og deres praksis forøvrig, i neste blogginnlegg. Er barnevernet en velsignelse i deres vurderinger, eller oppfattes de som en forbannelse med sine inngrep?

 

Jeg har fått henvendelser fra flere av dere lesere, med ønske om en gjennomgang av institusjonen som har til hensikt å verne om barnas interesser. Jeg blir spurt om hva jeg synes som jurist, spesielt om målsettingene og fremgangsmåtene. Jeg skal gjøre mitt beste for å belyse saken fra flere perspektiver, og dette blogginnlegget var det første av en bitteliten serie. Dersom du skulle sitte på spørsmål i denne sammenheng, send meg gjerne en melding. Dersom du har historier du synes det er hensiktsmessig å belyse, la gjerne høre fra deg. Generelle meninger og tanker på et saklig grunnlag, tas også i mot med stor takk.

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Ser du verdien av det, del gjerne.  <3  Tusen takk!

2 kommentarer

Tigermor

28.09.2016 kl.10:10

Har vært borti forhold hvor det eneste barnevernet får gjort, er å gi en verbal smekk. Dette til tross for grove overtredelser i forhold til barnet. Fravær av ytterligere konsekvenser for forelderen det her er snakk om, begrunnes med at denne i utgangspunktet har så lite samvær med barnet, at man ikke kan ilegge sanksjoner og restriksjoner på dette området. Altså ivaretas foreldrerettigheten over barnets rett til en trygg oppvekst. Dilemmaet er at overtredelsen overfor barnet er ille, men ikke ille nok til å berøre samværsrutinene. Hva gjør man da, både som utenforstående og som den av foreldrene som prøver å tilrettelegge for en trygg oppvekst for barnet?

Hilde Charlotte Sjølett

30.09.2016 kl.11:31

Hei Tigermor, takk for at du besøker bloggen.

Jeg vet ikke om du har lest det siste blogginnlegget mitt, men der varsler jeg jo en ønsket dialog med barnevernet og der vil jeg søke svar på hvorfor foreldre opplever det man her kan komme i skade for å kalle lemfeldig omgang av et alvorlig problem. Vi ser denne problamtikken altfor ofte i barnefordelingssaker og samværssaker. Mye skade kan oppstå på kort tid, og spørsmålet ditt er ytterst relevant. Jeg noterer meg det, og håper jeg kan komme tilbake til deg med et nyansert svar, dersom jeg får en dialog med barnevernet.

Gode tanker til deg, nyt dagen! :)

Skriv en ny kommentar

Hilde Charlotte Sjølett

Hilde Charlotte Sjølett

45, Tønsberg

Jeg er juristen med en særegen interesse for barns rettigheter, ikke minst deres rett til en voldsfri oppvekst. Jeg er barnejuristen, for barnet i deg og barnet ditt. Jeg er i tillegg den samfunnsengasjerte borger, som ser at noe må gjøres og priser meg lykkelig fordi jeg kan. Jeg er mammaen, som ønsker det aller beste for barnet mitt, og alle de andre barna der ute. Jeg er barnet, som har fått lære mye om Norges mest underkommuniserte samfunnsproblem - vold i nære relasjoner. Jeg er også kvinnen midt i livet, som ser muligheter fremfor begrensninger, men som likevel er meget klar over utfordringene. Jeg er barnejuristen, som ser det som min oppgave å belyse, forebygge og engasjere.

Kategorier

Arkiv

hits