Endringer i barneloven

Mange snakker om den "nye barneloven" om dagen, og jeg har i den anledning mottatt en rekke spørsmål fra dere lesere. Mange av dere ønsker å vite hvilke konsekvenser endringene kan ha for deres livssituasjon, hva endringene innebærer og hva jeg synes om dem. Aller først må jeg få presisere at det slett ikke handler om en ny barnelov, tvert i mot dreier det seg om noen endringer i barneloven fra 1981. En full oversikt over potensielle konsekvenser har vi jo ikke ennå, men vi kan ta en liten titt på de foreslåtte endringene dere har påpekt. På tross av individuelle spørsmål, forsøker jeg i det følgende å besvare i generelle vendinger, da jeg tror flere kan være tjent med nettopp det. Noen av dere får dog en liten privat hilsen med noen konkrete svar. Følg med på innboksen.

 

Regjeringen har fremmet en egen lovproposisjon for Stortinget om likestilt foreldreskap. Målet er klart uttalt, nemlig det å styrke barns samvær med begge foreldrene. Innforstått innebærer det å gi fedre flere rettigheter ved samlivsbrudd. Det viktigste forblir imidlertid å beholde en barnelov som har barnet i fokus. Det er barne- og likestillingsminister Solveig Horne (Frp) som foreslår endringene der hun vil likestille foreldrene som omsorgspersoner, til barnas beste. Personlig synes jeg tanken er god, men forstår også en del av reservasjonene dere lesere sitter inne med. Det er altså fremsatt forslag om felles foreldreansvar, uavhengig av samlivsstatus ved barnets fødsel. Det ønskes også å sette delt bosted først i lovbestemmelsen og at varslingsfristen før flytting utvides fra seks uker til tre måneder. Det fremsettes i tillegg et ønske, om at det innføres meklingsplikt dersom foreldrene ikke er enige om at barnet skal flytte. Utgangspunktet for disse endringene, er at begge foreldrene er viktige omsorgspersoner i barnas liv. Dette gjelder uavhengig av om foreldrene bor sammen eller ikke, spesifiserer Horne. Videre hevder hun at dersom foreldrene oppfatter seg som likestilte i foreldrerollen, kan det bidra til å senke konfliktnivået. Det viktigste er å se hvert barn, og at barnas beste ligger til grunn for forslagene, forsikrer barne- og likestillingsministeren. I den sammenheng ønsker hun at vi skal anerkjenne at begge foreldre er like viktige omsorgspersoner i barnas liv, også etter et samlivsbrudd. Jeg, personlig, tenker at det ikke finnes regler uten unntak, og at nettopp det er med på å gjøre det så komplisert. Det er kanskje ikke alle foreldre som har intensjonen eller muligheten til å kunne anerkjennes som en viktig omsorgsperson etter et samlivsbrudd? 

 

Hva vil så disse endringene bety i praksis? Hvilke konsekvenser kan endringene medføre? Dette vil jeg i det følgende forsøke å gi en kort oppsummering på, samtidig som jeg sper på med noen av mine egne synspunkter. Jeg vil imidlertid bare gå gjennom potensialet på de ovennevnte endringsforslagene, ettersom det er disse jeg har fått henvendelser om og som jeg opplever at kanskje har den største betydningen for dere.

 


FOTO: JOHANNESSEN, SARA / SCANPIX

 

Felles foreldreansvar

 

I dag har mor foreldreansvaret for barnet alene dersom ikke foreldrene bor sammen. Regjeringen har foreslått at lovens utgangspunkt skal være felles foreldreansvar for alle, også for foreldre som ikke bor sammen når barnet blir født. Forslaget begrunnes med at det vil bidra til likestilt foreldreskap og til at flere fedre får felles foreldreansvar for barna sine. Målsettingen med lovendringsforslaget, er også presisert i loven med at foreldre med felles foreldreansvar skal ta avgjørelser om personlige forhold for barnet i fellesskap. Barne- og likestillingsminister Solveig Horne vil oppnå nettopp at begge foreldrene sammen skal ta avgjørelser om viktige spørsmål som angår barna i deres oppvekst. Hun mener også at felles foreldreansvar vil stimulere til mer kontakt mellom foreldrene og barna. Spørsmålet er om det vil virke konfliktdempende, som Horne fremsetter påstand om, eller om det tvert i mot kan skape ytterligere konflikter. 

 

I saker der mor per i dag har foreldreansvaret alene, må far gå til retten dersom han ønsker foreldreansvar. Dersom forslaget om felles foreldreansvar iverksettes, skal mødre kunne melde fra til Folkeregisteret hvis de ønsker foreldreansvaret alene, det kan typisk være i saker om vold i nære relasjoner. Utover det, innebærer forslaget at nettopp delt foreldreansvar vil være hovedregelen fra den dagen barnet er født, uavhengig av samlivsstatusen til foreldrene og om de har en felles plan for øyet. Det som i flere høringsuttalelser anses som avgjørende, er at det i forhold til hovedregelen, også må etableres en unntaksregel. Unntaksbestemmelsen vil for eksempel regulere situasjonene der delt foreldreansvar ikke er til barnets beste. Den sentrale utfordringen her, som jeg ser det, blir imidlertid å etablere en unntaksregel som dekker alle de individuelle situasjonene og som likevel ivaretar barnets beste. Det vil alltid være en årsak til at foreldrene ikke bor sammen, og det vil likeledes alltid være en årsak til at foreldrene ikke har noen felles plan for fremtiden. I noen av disse tilfellene er jeg redd et felles foreldreansvar kan bidra til maktmisbruk og kontroll av den andre omsorgspersonen. Det å ha en felles plan anser jeg som sentralt. En felles plan vil alltid gjøre et felles ansvar enklere. Også når man ikke bor sammen. Ser man på alle de individuelle sakene som ender opp med at en av foreldrene beholder foreldreansvaret alene, vil man også, etter min mening, se at det nær sagt er praktisk umulig å standardisere løsninger og fremdeles ha barnets beste for øyet. Kanskje ville det vært fornuftig å se litt på alternative muligheter som forenkler prosessen far har til å kreve felles foreldreansvar? I de fleste tilfeller er det nemlig mor som har foreldreansvaret. Jeg tenker altså på de tilfellene der far ønsker å dele det jeg anser som helt avgjørende, nemlig ansvaret - for barnets beste.

 

Delt bosted

 

Barneloven er i dag nøytral når det gjelder valg av bosted for barna når foreldrene ikke lenger bor sammen. Dette videreføres gjennom lovendringsforslaget, ved at delt bosted, det vil si 50% hos mor og 50% hos far, oppstilles som det første alternativ i lovteksten blant eksemplene på bostedsordningene foreldrene kan avtale. Det avgjørende vil imidlertid alltid være barnets beste og dermed en vurdering etter at barnet selv er hørt. Barneloven er per i dag nøytral og har det som utgangspunkt at det skal være opp til foreldrene selv å avtale hvor barna skal bo fast, hvilket omfang samværet skal ha og om barnet skal bo fast sammen med begge, altså med delt bosted. Det at begge foreldrene er viktige omsorgspersoner i et barns liv, er jeg helt enig i, så fremt foreldrene behandler barna bra. Begge foreldrene bør dermed ha mulighet til å være likeverdige omsorgspersoner selv om samlivet oppløses. Barnets beste bør imidlertid stå i fokus. Delt bosted krever at foreldrene samarbeider godt, ordningen kan virke mot sin hensikt hvis konfliktnivået er høyt. Kanskje mister foreldrene fokus på barnet, og saken får, som Barneombudet kalte det, et voksenfokus? Jeg antar at for noen barn kan delt bosted fungere godt, mens det for andre barn kan oppleves som ekstremt vanskelig. Det er et langt viktigere moment, enn hva foreldrene anser for å være hensiktsmessig. Hver sak, bør som jeg personlig oppfatter det, vurderes individuelt. Der familien selv klarer å etablere en fleksibel ordning som gagner barna, ser man jo at hensyn og kompromiss faktisk kan utøves. Likevel må vi dessverre innse, at ikke alle er like løsningsorienterte, når barnas bosted står til diskusjon. Nettopp derfor tror jeg at det å lovregulere en type retningsanbefaling kan ha en uheldig effekt ettersom barnets beste er det avgjørende. Barnets beste bør som jeg oppfatter det, avgjøres fra sak til sak. Flere var også i høringsrunden negative til dette forslaget, Advokatforeningen uttalte for eksempel at en utpeking i loven vil virke sterkt normgivende og gi en kraftig føring både til foreldre som skal velge løsning for sitt barn, til rådgivere og til rettsanvendere. Regjeringen har dermed foreslått å ikke gå videre med delt bosted som utgangspunkt i loven, på bakgrunn av høringsrunden.

 

Flytting og meklingsplikt

 

Det er pekt på at flytting med barnet ofte er en kime til konflikt mellom foreldrene. Flytting kan innebære store forandringer i et barns liv, ikke minst påvirker det gjeldende samværsordning og barnets lovfestede rett på kontakt med begge foreldrene. Regjeringen har i den anledning fremmet forslag om at dagens ordning for flytting med barnet, forsterkes ved å innføre meklingsplikt hvis foreldrene er uenige. Varslingsplikten før flyttingen foreslås utvidet fra seks uker, til tre måneder. Det er foreslått å presisere i lovteksten at ny sak reises dersom bostedsforelderen flytter med barnet uten at begge foreldrene er enige. Horne uttaler at avgjørelsen om at barnet skal flytte, er av så viktig karakter at den bør tas av foreldrene i fellesskap. Dersom foreldrene ikke er enige, og uenighet forekommer jo ofte nettopp på dette punkt, pålegges altså mekling. På den måten kan foreldrene få hjelp til å komme til enighet om barnets flytting eller endring av samværsordningen. Det vil imidlertid være den av foreldrene som bor fast sammen med barnet som har det avgjørende ordet om flytting innenfor landets grenser, med mindre det foreligger en rettsavgjørelse som sier at barnet skal ha fast bosted hos den andre forelderen.

 

Noe jeg stusser litt ved, er hvorvidt det anses positivt dersom den ene samværsforelderen, som i hovedsak er far, kan få så mye makt i forhold til å kunne påvirke mors ønsker om å flytte. Det oppstilles ikke noen begrensninger i forhold til fars flyttemuligheter, og akkurat det vil etter min mening innebære et skritt tilbake i forhold til likestilling og muligheten til å ta seg utdannelse, jobb og kanskje til og med det å kunne forsørge barnet sitt. På den annen side, vil konflikten kanskje kunne løses med at avgjørelsen om flytting innenlands legges inn under foreldreansvaret? Dette ble foreslått i høringsrunden. På den måten vil foreldre med felles foreldreansvar måtte ta flyttebeslutningen sammen og finne felles løsninger. Spørsmålet er om det alene vil virke konfliktdempende, eller tvert i mot? Det foreldrene i realiteten må bli enige om, er jo en ny samværsordning tilpasset bostedsforelderens nye bosted. Dersom de ikke enes, må altså saken bringes inn for retten. Om mekling vil føre til løsninger utenfor rettslokalet, vet jeg ikke, men dersom varslingsplikten før flytting utvides fra seks uker til tre måneder, vil de i det minste få tid til et forsøk. Det kan være gode grunner til å forsøke mekling, selv om erfaring tilsier at dette ikke fører frem i altfor mange saker. Kanskje vil familievernkontorene kunne bistå i denne type mekling?

 

Jeg håper at noen av dere har fått svar på spørsmålene deres. En håndfull av dere får også mer spesifikke svar i innboks. Ovennevnte er bare å betrakte som en aldri så liten oversikt, og jeg har bare sett på deler ev endringsforslagene. Dette til info.

 

En deilig dag ønsker jeg deg. Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Del gjerne.  <3  Tusen takk!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Hilde Charlotte Sjølett

Hilde Charlotte Sjølett

45, Tønsberg

Jeg er juristen med en særegen interesse for barns rettigheter, ikke minst deres rett til en voldsfri oppvekst. Jeg er barnejuristen, for barnet i deg og barnet ditt. Jeg er i tillegg den samfunnsengasjerte borger, som ser at noe må gjøres og priser meg lykkelig fordi jeg kan. Jeg er mammaen, som ønsker det aller beste for barnet mitt, og alle de andre barna der ute. Jeg er barnet, som har fått lære mye om Norges mest underkommuniserte samfunnsproblem - vold i nære relasjoner. Jeg er også kvinnen midt i livet, som ser muligheter fremfor begrensninger, men som likevel er meget klar over utfordringene. Jeg er barnejuristen, som ser det som min oppgave å belyse, forebygge og engasjere.

Kategorier

Arkiv

hits