Ja, jeg snakker fremdeles om operasjon Dark Room, det er jo ikke så enkelt å løsrive seg fra den saken. Saken er brutal på et normalt intellekt og nyhetene er nådeløse. De aller fleste har en mening om det som har blitt avslørt, og godt er jo det. Men hva gjør vi utover det å spy eder og galle i kommentarfeltene? Hva gjør vi utover å mene og tenke at vi må snakke om det, selv om egentlig ingen orker. Hva gjør vi når saken roer seg litt i media? Glemmer vi det hele, frem til et nytt barn står frem? Det kan være ditt eller mitt barn neste gang, vi har ikke anledning til å vente. Vi må gjøre noe, og når jeg sier vi, mener jeg du og jeg, og alle de andre som står i posisjon til det.

Jeg har i et tidligere innlegg delt noen av mine tanker rundt selve saken, men jo mer jeg leser, jo mer plages jeg av tafattheten rundt problematikken. Allerede et par dager etter omveltende og grusomme avsløringer, snakker vi mer om en vendetta mellom en skuespiller og en statsråd på sosiale medier. Har vi allerede glemt dem? Ofrene? Barna? Jeg har fått henvendelser fra mennesker som har vært ofre, og deres historier ryster meg. Det dreier seg om mennesker som har stått frem og som har fått hjelp. Det dreier seg imidlertid også om mennesker som aldri har fortalt andre enn psykologen sin om hva de har opplevd. Jeg er smigret over tilliten deres, samtidig som det krever at jeg skriver mer om saken og vender litt av oppmerksomheten tilbake. Tenk om vi kunne hjulpet ofrene og potensielle ofre i kampen mot tafattheten i samfunnet. Jeg mener, dersom vi er helt ærlige, gjør vi faktisk noe aktivt for å beskytte barna våre? Eller venter vi til skaden er skjedd, for deretter å gå inn med adekvate behandlingstiltak for de utsatte og altfor lave sanksjoner til overgriperne? Er det alt vi har å tilby barna våre? Hva med å forebygge? Hva med å kvele villdyret, før det setter tennene i nok et offer. Nei, det er ingen enkel oppgave, men det er en begynnelse og et sted må vi faktisk begynne.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

I de kjente og store avisene hedres jenta som sa fra til mammaen sin om hva som hadde skjedd henne. Hun hylles også på blogger og i kronikker. Ingen tvil om at jenta var tøff, tapper og modig. Men har vi egentlig rett til å sette det som en standard? Har vi anledning til å ytre ting som at dersom barna går hjem og forteller om vanskelige hemmeligheter, kan de velte hele systemet? At de kan avdekke pedofile nettverk, voldtekt av spedbarn og deling av overgrepsmateriale online? Eller er det ansvarsfraskrivelse? Velter vi for mye av ansvaret over på barna? Jeg tror det! Vi må åpenbart snakke om det. Vi må utvilsomt sette fokus på problematikken. Men kan vi bruke de utsatte barna som et verktøy? Det er det noen andre som allerede har gjort,  til egen forlystelse. Det barna trenger er å vite at uansett hvordan de håndterer det, så er det ok! Hvilke signaler sender vi for eksempel ut til barna som har vært utsatt, som aldri har fortalt noen om det? At nettverket kunne vært oppdaget tidligere, dersom de hadde sagt i fra? Har de ikke nok skyldfølelse i utgangspunktet? Vi må nemlig ikke for et sekund tro, at det ikke eksisterer mange barn, altfor mange barn, som har opplevd nettopp det samme som jenta omtalt i nyhetene, men som aldri har fortalt det til noen. De skammer seg! De gjemmer seg! 

Erna Solberg går ut i landsdekkende aviser, hun uttaler at hun synes det er utrolig vondt å høre og se historier om overgrep mot barn, mot små babyer, og om fantasier om overgrep mot små barn. Men hva gjør hun med det? Er det noen som vet? Justisminister Anundsen uttaler i media at han er overrasket over det store omfanget. Overrasket? Er det sant? På tide å gjøre noe da kanskje? Eller er overraskelsen en forklaring på at han ikke gjør noe? Stine Sofie stiftelsen gikk ut med en kronikk, der de mener at tiden der vi kunne skylde på manglende tallmateriale og kunnskap på dette området lengst er forbi. Ja, nå nærmer vi oss poenget mitt. I denne kronikken stilles også et særdeles viktig spørsmål, som jeg ser det. Nemlig “hvilke mekanismer er det som trer i kraft når folk flest, på så mange nivåer i samfunnet (politi, påtalemyndighet, politikere og myndigheter forøvrig på akkurat dette området) ikke klarer å ta inn over seg omfanget og det store samfunnsproblemet vold og overgrep mot barn utgjør?”

At det å bruke ressurser på å stoppe vold og overgrep mot barn er en god investering, er det vel neppe noen innvendinger i mot? Men hvordan kan vi stoppe det? De fleste er rådville og føler mer avmakt enn optimisme. Jeg snakker nå om oss voksne. Hvordan føler de utsatte barna det da tro? Når vi voksne mer eller mindre gir opp. De aller fleste snakker om behandlingstiltak, brannslukking, etter at barnet har opplevd grotesk tortur og har fått skader som gjør resten av livet utfordrende. Hvem snakker om forebyggende tiltak? Hvem snakker om å spare de små sjelene for de mareritt som vil hjemsøke dem om natten, for tårene de sårt kommer til å gråte og de psykologiske senskadene som kan ha varighet livet ut? Jeg sier ikke at vi skal slutte med oppfølging av de allerede utsatte, jeg sier at vi ikke må gi opp de barna som kommer til å bli utsatt. For den sørgelige sannhet er, at vi ikke har sett enden på overgrepsproblematikken. Det er ikke sånn at de siste bildene av barneovergrep ble funnet i operasjon Dark Room, ikke de siste livesendingene heller. Det finnes fremdeles aktive og uoppdagede overgripere der ute. Og det finnes potensielle overgripere der ute. Det er derfor så utrolig viktig å beskytte barna bedre enn det vi gjør i dag. Vi kan i alle fall ikke velte en stor del av ansvaret over på dem, i det vi forventer deres innsats, når vi ikke klarer å beskytte dem en gang. Hvordan? Hvordan kan vi beskytte barna våre mot ondskapen?

Jeg vet kanskje ikke nok om forebyggende tiltak på området, men jeg forstår ut fra det jeg leser, at det ikke er gjort all verden. Psykolog Pål Grøndahl fortalte nemlig allerede i 2015 om sine erfaringer med nettopp slike overgripere som vi har med å gjøre i Dark Room saken. Han er en anerkjent psykolog som har jobbet som rettspsykolog og sakkyndig i 15 år, spesielt med overgripere. Han kunne allerede for ett år siden fortelle at personer som er dømt for – eller som frykter at de kan komme til å begå overgrep mot barn – kan få gratis behandling hos Institutt for klinisk sexologi og terapi. Men han nevnte også at pågangen er stor. Det sto nemlig 40 personer på venteliste til denne type behandling for et år siden, og siden behandlingen går over flere år innebærer det at personer som er redde for å begå overgrep mot barn, kan komme til å gjøre nettopp det i behandlingskø. Hva sier det oss? Er det noe vi har samvittighet til å ignorere? Det dreier seg om barna våre. Bare et par måneder før Grøndahl uttalte seg, gikk Psykolog Thore Langfeldt ut med en appell om å etablere et bredere tilbud for potensielle overgripere. Men likevel tar vi oss den frihet å velter noe av ansvaret over på ofrene. Vi må snakke det ihjel! Det er jo ikke en kjeft som orker jo. Vi må gjøre det vanskelig å være overgriper! Hvordan?

Hva om Erna Solberg satte problemet på den politiske dagsordenen? Får å få behandlingsplasser for både dømte og potensielle overgripere. Vi må åpenbart ha flere spesialister på området, kan vi ikke gjøre jobbene mer lukrative? Kanskje Justisministeren, som tross alt er bekymret over store mørketall etter helgens avsløringer, bevilger noen kroner til forebyggende tiltak? Ytterligere midler til politiet? Politiet har nemlig gjort en formidabel jobb, men har fremdeles en massiv jobb fremfor seg. Uten midler derimot, sender vi ansvaret tilbake til barna. Kanskje kan han bidra med høyere straffer for dømte overgripere også? Utvidet bruk av forvaring ved seksuelle overgrep av barn? Hvordan kan vi ellers beskytte barna våre? Vi må forebygge, samtidig som vi viser at vi mener alvor. Vi kan ikke akseptere at skaden må skje, før vi kan tilby løsninger. Vi må være minst like innovative som de menneskene vi står opp i mot.

Engasjer dere, for barnas skyld! Takk for at du leser! Del gjerne, sammen står vi sterkere! <3

Du kan følge meg på Facebook og Instagram for oppdateringer og videre utvikling av Barnejuristen.