Hvor trygge er barna våre på skolen egentlig?

Vi er som foreldre lovpålagt å sende barna våre på skolen hver dag. Tar skolen godt nok vare på barna våre, eller er dagens system for svakt til å sikre barna våre den tryggheten de fortjener? Hvordan håndteres alvorlig mobbing i skolen?

 

Barn utsettes for alt fra erting, til grov vold og seksuelle overgrep av medelevene sine i skoletiden. På det ene stedet, vi foreldre ikke kan forsvare dem. På et tidspunkt, våre barn ikke kan dra nytte av vårt vern. Mange foreldre har sett seg nødt til å ta barna ut av skolen, fordi barna ikke får adekvat beskyttelse. Flere av disse foreldrene rapporterer om å ha sagt opp jobbene sine og ha flyttet til et annet sted. Men da forsvant også blåmerkene. Først da ble barnet trygt igjen. Er det sånn samfunnet vårt har blitt? Må vi som voksne virkelig flykte fra både sted, og de barna som ikke lar seg stoppe? De barna som ødelegger andre barns, kanskje våre barns liv? Er det riktig at mobbeofrene tilbys voldsoffererstatning, men ikke hjelp fra skolen vi foreldre er lovpålagt å sende dem til? Joda, saker politianmeldes og i stor skala henlegges de samme sakene på bevisets stilling. En sjelden gang etterforskes det mot enkeltpersoner, men skolen setter ikke inn noen spesielle tiltak som følge av etterforskningen. Ikke får de tilsyn fra Fylkesmannen heller, som er det rette klageorgan i slike saker.

 


 

 

Til og med kunnskapsministeren, som har ansvar for at vi foreldre skal kunne sende barna våre trygt på skolen hver dag, har stått frem med en innrømmelse, om at ikke alle barn er trygge på skolen. Med tanke på de høye mobbetallene, må vi faktisk kunne konkludere med at, langt fra alle barn er trygge på skolen. Det er nemlig ingen hemmelighet, at barn over hele vårt langstrakte land mobbes og trakasseres. Noen av dem, på de mest utenkelige, grove og krenkende måter. Og vi vet, at det ikke tas tak i. Vi har grunn til å være rystet. Skolene gjør nemlig ikke jobben sin. Disse alvorlige sakene får ingen konsekvenser. Mange skoleansatte, burde etter min mening søke seg til en jobb de behersker. I det skoleansatte får beskjed om at en elev utsettes for mobbing, plikter de jo å iverksette tiltak med mål om at det samme ikke skal skje dagen etter. Uken etter. Måneden etter. Likevel forekommer altså mobbing år etter år, med en sviktende hilsen fra hele skolesystemet. Det alene, kvalifiserer som politisak, etter min oppfatning.

 

Hva kan vi gjøre med det? Og ennå viktigere, hva gjør vi aktivt med det?

 

Skolene kan ikke lenger avvente en mobbesituasjon og håpe at den går over av seg selv. Skolene må reagere og de må ta problematikken på alvor. "Dersom skolene ikke reagerer raskt og riktig, skal elevene enkelt kunne få saken prøvd av Fylkesmannen, og skoleeier kan få dagbøter". Dette fremkommer av innstillingen fra regjeringen og er en av hovedingrediensene i den nye loven, som trer i kraft i august i år. Stortinget vedtok nemlig i går omfattende endringer i kapittelet om skolemiljø i opplæringsloven. Ikke et sekund for tidlig, er min oppfatning. Det sentrale spørsmålet, er imidlertid om vi foreldre kan være sikre på at den lovpålagte skolen endelig blir trygget. Det er da det minste vi kan forvente, er det ikke?

 




 

Skolen fatter per i dag, et skriftlig vedtak ved tilfeller av mobbing, som kan innklages innen en tidsfrist. Dette skal imidlertid avvikles, og erstattes med en såkalt "aktivitetsplikt". Aktivitetsplikten inneholder fem punkt. De ansatte ved skolen får en plikt til å følge med. De vil komme til å ha en plikt til å gripe inn i akutte situasjoner. De er pålagt å varsle, samt å undersøke og å iverksette tiltak. Jeg er kanskje naiv, men jeg var sikker på at lærere og andre ansatte ved skolesystemet allerede var pålagt disse pliktene. Jeg er forvirret. Så istedenfor å skrive et vedtak, skal de gripe inn og gjøre noe aktivt? Er ikke det ethvert menneskes plikt, i situasjoner der det åpenbart skjer noen urett? Er vi blitt så usikre på hva vi synes er greit at barna våre utsettes for, at vi må ha det lovfestet? Vil det i så tilfelle hjelpe?

 

Foreldre får nå en innsynsrett i skolens plan for å avverge mobbingen i de enkelte tilfeller. Retten til å bli hørt lovfestes. I tillegg skal det bli mye enklere å melde saken videre til Fylkesmannen.

 

At det hersker en del uenighet rundt lovendringene, sier jeg ikke noe på. At loven fremstår som mye tydeligere og at den er enklere å lese for foreldre uten juridisk kompetanse, må utvilsomt anses å være hensiktsmessig. Likeledes er det fantastisk, at nulltoleransen lovfestes. Vil det hjelpe, er spørsmålet jeg sitter tilbake med. I tillegg er jeg usikker i forhold til klageordningen. Istedenfor å opprette en nøytral nasjonal klageinstans med stor kompetanse på mobbing og konsekvensene mobbing har for den enkelte utsatte, har regjeringen klokketro på Fylkesmannen. En institusjon som ikke tidligere har vært seg sitt ansvar bevisst. En institusjon som ikke har ført tilsyn ved tidligere mobbesaker, på tross av at de er tilskrevet som rette klageorgan. Jeg tror vi trenger større endringer. I det minste må vi flytte ansvaret ut av kommunen. Vi må flytte ansvaret bort fra Fylkesmannen. Barnas rettssikkerhet blir ikke godt nok ivaretatt av Fylkesmannen, det har vi allerede sett. Fylkesmannen er altfor ofte passiv og saksbehandlingen bærer stort preg av forskjellsbehandling fra skole til skole og fra fylke til fylke. Regjeringen mener imidlertid, at Fylkesmannen vil ha bedre forutsetninger nå, ettersom de kan gi tvangsmulkt eller bøter, der reaksjonen ikke fremkommer raskt nok og med den endring som trengs. Også kan vi jo tolke "raskt nok" og "den endring som trengs". 

 


 

 

Stortinget har i samme prosessen kommet frem til, at det skal lages en egen oppreisningsordning for mobbeofrene, i de tilfellene skolene svikter. På den ene siden, kan det oppfattes som et svært viktig signal til både skole og samfunnet forøvrig - dette blir tatt på alvor. På den annen side, kan det oppfattes som en fattig trøst, for de menneskene som har fått skoletiden ødelagt. Dog er det vanskelig å si, hvordan en slik ordning kan fungere i praksis. Heldigvis skal regjeringen gjøre en jobb av å utrede nettopp det. Hvordan kan ordningen best omsettes?

 

Det sentrale spørsmålet må jo bli, som jeg oppfatter det, om man faktisk kan få slutt på mobbingen ved å endre lovverket? Er det nok alene? Vi trenger jo noen til å håndheve loven også, gjør vi ikke? I den anledning, og i arbeidet med loven forøvrig, er det blitt bestemt at regjeringen må innføre mobbeombud i alle fylker. Disse mobbeombudene er allerede tilstede i noen fylker, som en uavhengig person og rådgiver, både for skolene og elevene. Hva som blir deres oppgave gjenstår å se. Hvor mange mobbeombud det er behov for i hvert fylke, er det vel heller ingen som vet? Vedtaket kom i går, mandag 22. mai 2017. Vi har altså sett omrisset av et rammeverk, jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg er veldig spent på satsingsområdene. Jeg er kritisk, men forholder meg optimistisk. Jeg er positiv til aktivitetsplikten, men setter min sunne tvil til klageordningen. Jeg anbefaler deg som forelder og følge saken. Vårt engasjement, er det minste vi kan gi barna våre, når vi ikke kan garantere dem en trygg dag på skolen. Og du! Engasjement, kan på sikt bidra til en trygg skoledag. Engasjer deg du også!

 



 

En annen ting jeg vil gjøre deg som forelder oppmerksom på, er din egen omgangsform med andre. Snakker du mye negativt om andre mennesker? Havner du kanskje litt for ofte i en unødvendig krangel? Glem aldri at barna lærer utrolig raskt, at det er greit å samhandle på den måten du gjør. Vi voksne må være oss bevisst på vår egen adferd og tenke på at vi til en hver tid er forbilder for våre barn - også når vi råkjører, baksnakker, skjeller ut noen eller selv utsetter andre for mobbing. Vi kan ikke kreve noe av skolesystemet, dersom vi ikke tar vårt eget ansvar på ramme alvor.

 

Skulle du, eller noen du kjenner ha behov for juridisk bistand? Del innlegget, eller se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, her kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Barnejuristen

Barnejuristen

45, Tønsberg

Jeg er juristen med en særegen interesse for barns rettigheter, ikke minst deres rett til en voldsfri oppvekst. Jeg er barnejuristen, for barnet i deg og barnet ditt. Jeg er i tillegg den samfunnsengasjerte borger, som ser at noe må gjøres og priser meg lykkelig fordi jeg kan. Jeg er mammaen, som ønsker det aller beste for barnet mitt, og alle de andre barna der ute. Jeg er barnet, som har fått lære mye om Norges mest underkommuniserte samfunnsproblem - vold i nære relasjoner. Jeg er også kvinnen midt i livet, som ser muligheter fremfor begrensninger, men som likevel er meget klar over utfordringene. Jeg er barnejuristen, som ser det som min oppgave å belyse, forebygge og engasjere. Jeg er Hilde Charlotte Sjølett.

Kategorier

Arkiv

hits