Det er nemlig liten tvil om at barna tar skade av å leve med vold i familien. De færreste av oss setter spørsmålstegn ved dette, likevel velger mange å bli i et voldelig herredømme. Hvorfor? Beklageligvis er det mange grunner til det, og ikke alle forstår mekanismene som rår. Jeg skrev litt om dette i forrige bloggartikkel, du finner hele teksten her. Jeg fikk stor respons på innlegget. Mange hadde spørsmål, noen trengte hjelp og andre fortalte om deres vei ut. Felles for alle historiene, var hvilke konsekvenser dette hadde hatt for barna deres. I dag ønsker jeg å skrive litt om barnas perspektiv og hvorfor det er så utrolig viktig for barna å slippe unna familievolden.

Det å være vitne til at en av foreldrene utsetter den andre for vold, er like alvorlig som om det var barnet selv som ble utsatt. Barna som lever i voldelige familier, eksponeres volden på flere måter enn bare én. Forskning antyder nemlig at barna som lever med familievold, har både sett, hørt og kanskje merket volden direkte i hele 80-95% av voldsepisodene. Et mye høyere antall enn det man forstår på foreldrene. Det finnes faktisk lite samsvar mellom det barn selv forteller at de har opplevd, og det foreldrene tror barnet har fått med seg. Det å høre volden, er også å være vitne til den. Forestill deg den høylytte kranglingen, de aggressive ordene, skrik og lyden av slag og annen fysisk form for vold. Det rapporteres om at det oppleves like skremmende, om ikke mer skremmende enn å være tilstede i rommet. Følelsen av å ikke kunne gjøre noe, ikke kunne kontrollere situasjonen plager barna. Alene fantasien er med på å forsterke opplevelsen. Tenk deg barna som for eksempel våkner til familievold. En gråtende mor med fysiske skader og en stue full av knuste møbler. Det kan være synet som møter barna. De er i tillegg høysensitive og merker godt hvordan volden preger omsorgsevnen til foreldrene negativt. Redsel for ny vold betegner barnas hverdag og de lærer seg raskt å gjenkjenne mønsteret. Enhver lille endring oppfattes, om det så bare er endring i stemmeleie, eller i den dagligdagse atferd.

Menn som utsetter sine partnere for vold, retter ikke så sjelden volden mot barna også. Barn som bevitner vold, er altså i faresonen for selv å bli direkte utsatt. Det er ikke vanskelig å forstå, at eksponeringen er en trussel mot barnas helse og utvikling, både fysisk og psykisk. Andre konsekvenser, representeres gjennom feilutvikling i hjernen til de utsatte barna og konsekvensene er større jo mindre barna er. Tvangen til å oppleve vold mot mor eller far, vil etterlate traumer på lik linje som barn som har måttet oppleve krig. Vi foreldre bør ta oss tid til å reflektere over nettopp det, enten vi selv er utsatt eller ferdes i de voldsutsattes nære omgivelser. Ikke sjelden gjenopplever barna traumene, helt uten forvarsel, som mareritt, men gjenopplevelsene kan også inntreffe i våken tilstand. Helt naturlig vil dette medføre en konstant aktivering. De voldsutsatte barna vil i tillegg få et forstyrret bilde av hvordan relasjonen til andre mennesker bør være. Også hva tilknytning angår. Kjernen i trygg tilknytning, innebærer sikkerhet på omsorgspersonenes kjærlighet og at de elementære behov møtes når det trengs. Tilknytningen blir sterkt utfordret for barna som er vitne til vold, eller også direkte utsatt.

Et voldsutsatt barn vil alltid søke trøst hos foreldrene, men dersom for eksempel mor utsettes for vold, har hun nok med å beskytte seg selv og verken den ene eller den andre kan ivareta barnets behov. Volden oppleves dermed som en overveldende trusselsituasjon, som ikke har noen form for trygg løsning. Det forklarer også hvordan tilknytningen til foreldrene forstyrres, ettersom barnets tilknytningspersoner er de samme som faktisk utsetter barnet for direkte fare. Det kan ikke herske noen tvil, om at dette kan prege barnet for resten av livet? Særlig i forhold til å bygge relasjoner til andre mennesker senere. I stedet for den gode opplevelsen av trygghet og kjærlighet, som jo må kunne forventes i et godt hjem, opplever barna uforutsigbare forhold og avmakt. Mange barn bærer dermed på en skyldfølelse for å ha bidratt til volden. De leter etter utløsende faktorer hos seg selv og tror at dersom de hadde reagert annerledes på volden, ville de kunne ha stoppet den. Dette skader utvilsomt barnets selvbilde og gir dem åpenbart en følelse av skam. Barna tar altså på seg mye av ansvaret. Vi foreldre, må være oss vårt ansvar bevisst. Det er vår oppgave å få barna til å føle seg ivaretatt og beskyttet. Ikke minst elsket. Og vi skader jo ikke menneskene vi elsker, gjør vi vel? Som du ser av det ovennevnte, skader volden barna, om de er direkte utsatt eller også vitne til den. Vold mot mor, eller far, er dermed også vold mot barna. Det er svært viktig å ta innover seg. Ikke minst burde det faktum være en forlengelse av det forrige blogginnlegget mitt: Det viktigste er å ikke se seg tilbake, les det gjerne i sin helhet her.

Volden preger naturligvis hele familier, og for den utsatte familien blir volden raskt til en normaltilstand. Ofte viser voldsutøver motstand til å se volden som et problem, ofte deler faktisk den voldsutsatte denne motstanden også. Konsekvensene blir på den måten barnas å bære. Den manglende bevisstheten hos voldsutøveren, etterlater et stort sprik i forståelsen og vil gjøre det vanskelig for voldsutsatte barn å få sine følelser tatt på alvor, slik at opplevelsene kan håndteres og bearbeides. Like ofte er den utsatte eller også barna, redde for å innrømme overfor omgivelsene at volden faktisk oppleves som et problem. Hvordan kan vi endre den innstillingen? Vi er nemlig tvungne til å endre den innstillingen, for barnas skyld. Jeg mener at vi må dele historier og gi en forståelse av at de voldsutsatte, både mor, evt far og barna, ikke er alene om å oppleve vold. At de trenger hjelp. At de faktisk kan få denne hjelpen. Det kreves imidlertid av samfunnet forøvrig, en viss form for aksept og forståelse, slik at de utsatte ikke føler fordømmelse, skam og skyld. De har fortjent å bli møtt på en god måte. Vi bør i tillegg lære barna våre det samme, slik at de kan forstå og ikke avvise barna som sliter. For tro meg eller ei, det skjer altfor ofte. Vi voksne lærer ofte barna våre å være nådeløse. Er det mangel på innsikt? Jeg håper det. La oss heller være nådeløst forståelsesfulle. 

Vold i nære relasjoner er ikke et familieproblem, det er et samfunnsproblem. La oss ta ansvaret på alvor. 

Endelig vil jeg påpeke, at en far eller mor som utøver vold, uten evne til å se at dette har fatale konsekvenser for barna, aldri kan være en god omsorgsperson. Han eller hun vil ikke kunne se barnas behov og møte dem på en anerkjennende og forståelsesfull måte. Det viktigste du som forelder og voldsutsatt kan gjøre, er å gå uten å se deg tilbake. Om ikke annet, så for dine barns skyld.

Trenger du, eller noen du kjenner bistand til å bryte ut av et voldelig samliv? Kanskje til å reetablere et trygt og forutsigbart liv? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning og ta gjerne kontakt. Barnejuristen bidrar i hele prosessen og møter deg med både tålmodighet og forståelse.

Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, her kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!