Stadig fremlegges nye resultater fra granskinger av barnevernssaker, omsorgsovertakelser og annen maktmisbruk som ikke fremmer barnets beste på noen som helst måte. I mars 2020 skrev Barnejuristen om hvordan barneverntjenestens vide fullmakter og myndighetsutøvelse fremkom i granskingen av barneverntjenesten i Bergen. Her ble vist til at Kun én av ti saker i barneverntjenesten har god nok saksbehandling.

 

Det har vist seg i etterkant at familiene som ble gransket, ikke fikk lese egen sak. På den måten blir ikke familiene informert om de er den eneste av de ti sakene som ble riktig saksbehandlet, eller om de er blant de ni sakene hvor barneverntjenesten gjorde grove feil. Kritikken av barneverntjenesten var nådeløs, likevel får familiene ingen visshet i forhold til om det er funnet alvorlige feil i deres sak eller ikke. Granskingsutvalgets leder uttalte at han forsto foreldrenes frustrasjon, men kalte granskingen en forvaltningsrevisjon. Han fremholdt videre at utvalget fra start av var krystallklare på at oppdraget ikke var å revurdere sakene, at utvalgets mandat ikke var å overprøve sakene vedtatt i fylkesnemnda eller i domstolene. Oppdraget var å avdekke hvordan barn og foreldre har opplevd prosessen med barneverntjenesten. Således blir feil og mangler utført av det offentlige nok en gang feid under teppet.

 

Illustrasjonsfoto

 

Resultater fra en ny gransking ble presentert kort tid senere. Gjennom en gransking av flere barnevernssaker i en liten kommune kalt Samnanger, avdekkes nye svikt og grove feil over mange år.

 

Ordføreren i Samnanger uttaler at han er rystet og vil snu enhver stein. Sakene viste seg som svært alvorlige. Det var snakk om grov og gjennomgående svikt på flere sentrale områder. En sak sto frem som en totalsvikt fra barnevernets side. Det fremkommer i granskingsrapporten at et barn er fullstendig fratatt sin barndom gjennom uforstandig offentlig omsorgsovertakelse. Barnet fremstår nå som betydelig skadet etter plasseringen. Jenta kom under offentlig omsorg og ble plassert i fosterhjem, før hun havnet på institusjon. I ytterligere to saker ble avdekket at Samnanger kommune har gjort grunnløse eller mangelfulle vurderinger uten å kunne dokumentere dem.

 

Gang på gang har altså barnevernet gjort seg skyldige i brudd på forsvarlig saksbehandling og god forvaltningsskikk. Særlig fremkommer manglende medvirkning, manglende samvær og splitting av søsken, i tillegg til utstrakt bruk av tvang og medisinering, mangelfullt tilsyn av fosterhjem og mangelfull kultursensitiv kompetanse.

 

Samnanger kommune har etter sistnevnte gransking enstemmig vedtatt å gi over 1,5 millioner kroner i oppreising til familiene utsatt for urett. Barnevernssakene har imidlertid allerede kostet 30-40 millioner kroner. Nå vil Samnanger kommune ha svar på om de kan kreve tilbake pengene gjennom søksmål av enkeltpersoner i barnevernet og det er åpnet for å stille ansatte i barnevernet ansvarlig for feil de har gjort i tjenesten.

 

Illustrasjonsfoto

 

Jeg ser på ingen måte bort fra at fremgangsmåten kan ha en preventiv effekt. Det er slett ikke utenkelig at ansatte i barnevernet endelig vil sette inn hjelpetiltak i langt større grad, dokumentere sine vurderinger bedre og kanskje sågar skrive adekvate begrunnelser, i tillegg til å ta retten på medbestemmelse og barns rett til å bli hørt på alvor. På den annen side vil det kanskje medføre at barneverntjenesten ikke lenger våger å hjelpe barn som faktisk har behov for hjelp, av redsel for å bli saksøkt. Kanskje blir det til og med vanskelig å ansette folk i barnevernet. Terskelen for erstatningsansvar bør nok i så tilfelle være høy. Og hva med andre aktører involvert? Vil ikke et erstatningsansvar omfatte fylkesnemnda og domstolene også?

 

Det har vært mange granskinger. Mange rapporter. Alarmerende funn i barnevernet er avdekket. Vi har fått et krystallklart bilde skissert av de konsekvenser som oppstår når barnevernet ikke ivaretar barns og familiers rettssikkerhet. Vil det å saksøke enkeltpersoner løse situasjonen for familiene? Eller er det ved å øke og forbedre kompetansen i og rundt barnevernet? Når det gjelder å kreve regress fra ansatte i barnevernet, finnes ingen rettspraksis på området og resultatene er således usikre, ikke minst lar de vente på seg. Hvordan kan vi forvalte kunnskapen granskingene har formidlet oss mens vi venter?

 

Først og fremst er det viktig å merke seg at det ikke er barneverntjenesten alene som setter barn og foreldres rettssikkerhetsgarantier til side. Fylkesnemnda og domstolene bærer også sitt ansvar. Et stort ansvar. Hovedutfordringen i saker etter barnevernloven er slik jeg ser det, et behov for bedre kompetanse hos alle de profesjonelle aktørene.

 

Se for eksempel på kravet til utdannelse i barnevernet. I mange år er det foreslått å øke utdannelsen fra tre år til et femårig masterstudium, på lik linje med de fleste tilsvarende profesjonsutdanninger. På den måten oppnås en mer barnefaglig dybdekunnskap og bedre innsikt i utfordringene rundt oppvekst og oppdragelse. Kanskje burde barnevernansatte gjennomgå en egnethetsvurdering? Kanskje burde det å ha omsorg for egne barn være en forutsetning? Kanskje bør barnevernansatte være avhengige av en lisens for å kunne arbeide i barnevernet, slik leger og advokater må ha i sine yrker? Lisenser som kan inndras om man viser seg uegnet.

 

Likeledes vil jeg anta at det er et stort behov for bedre barnefaglig kunnskap også blant nemndledere og dommere, ettersom de faktisk avgjør disse sakene. Barneverntjenesten er kun en aktør som fremmer et forslag. Det er ikke barnevernet som vedtar avgjørelsene.

 

Særdomstolsutvalget konkluderte i 2017 med at alle dommere i barnesaker må besitte tilstrekkelig psykologfaglig og barnefaglig innsikt til kritisk å kunne vurdere sakkyndiges vurderinger, samt å kunne stille de riktige spørsmålene. Helt avgjørende mener nå jeg, i tillegg til god juridisk kompetanse. Like viktig er det å ha kunnskap rundt barns utvikling, barns psykiske helse, voksnes psykiske helse, ikke minst mennesker i krise.

 

Et flertall i utvalget foreslo i 2017 at dommere i barnesaker, både i tingretten og i lagmannsretten, burde gjennomgå et obligatorisk grunnprogram og følge jevnlige oppdateringer for å få den nødvendige innsikten. Likeledes ble det foreslått å legge ned fylkesnemndene, og la alle saker etter barneloven og barnevernloven behandles av et mindre utvalg tingretter med et sterkt fagmiljø.

 

Illustrasjonsfoto

 

Man kan mene mye om særdomstoler og nedlegging av fylkesnemndene. Faktum er at regjeringen valgte å ikke gå videre med særdomstolsutvalgets forslag om å avvikle fylkesnemndene. Bakgrunnen var å hegne om domstolenes rolle som kontrollør av forvaltningen i barnevernssakene. Det er imidlertid ikke til å stikke under en stol, at både nemndene og domstolene i langt større grad bør gjøre egne vurderinger, fremfor å vise en ubetinget tillit til barnevernets forarbeid.

 

Penger kan aldri erstatte en ødelagt barndom og et familieliv. Samnanger kommunes håndtering av disse sakene kan definitivt nytte som et forbilde for andre kommuner, men vi kan ikke glemme at ansvaret hviler på flere hender. Barnevernet bør utvilsomt holdes ansvarlig når de bryter loven, ved manglende etterrettelighet og respektløs behandling av familier. Det bør kanskje fylkesnemndene og domstolene også?

 

Barneverntjenestens maktmisbruk og lovbrudd blir ofte oversett av fylkesnemnda og domstolene, ettersom det hersker en utbredt forestilling om systemets ufeilbarlighet og fordi det offentlige gjennom prosessen har langt større ressurser til rådighet enn den private part. Jeg vil jo tro at det er nettopp her vi må begynne. Og vi har ingen tid å miste.

 

Har du eller noen du kjenner problemer med barnevernet, ring 922 91 662 eller send en mail til [email protected]. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram med stadig nye oppdateringer. Se også  www.barnejuristen.no.

Og du, takk for at du leser. <3