barnejuristen for barnet i deg og barnet ditt.

Barna våre er det mest verdifulle vi har, ikke minst det mest sårbare. Det føles også nettopp derfor så blodig urettferdig, at det ikke gjøres nok for å beskytte dem. Jeg personlig, sitter nå, etter de siste dagenes medieoppslag, tilbake med en følelse av at barna stadig mister verdi. Ikke i første rekke for oss foreldre kanskje, men for staten. Nasjonen. Fedrelandet vårt. Det virker som om samfunnet er lammet. Jeg vil til og med gå så langt, at jeg vil kalle det nonchalant og ignorant. Joda, det skjer tilsynelatende noe i kulissene, uten at vi helt konkret får vite hva som blir gjort. Barnas sikkerhet blir satt på agendaen, og barnas trygghet blir satt på dagsordenen. Det er tilsynelatende et stort engasjement, spesielt i forbindelse med politiske valg, rekruttering og som ledd av markedsføring av egne prosjekter. Hvor er det genuine engasjementet? Det engasjementet som virkelig verner om barna våre. Det som fysisk setter en stopper for overgrep og tortur. Det som fungerer. Ikke kom og fortell meg at det blir gjort nok! Ikke kom og si at vi gjør så godt vi kan. Jeg er faktisk ganske trøtt av å høre om uskyldspresumsjon i den sammenheng også. Den har vært gjenstand for en gjennomgående debatt de siste dagene i media. For de av dere som ikke kjenner dette prinsippet, så er det prinsippet man leser om når barnemishandlere og sedelighetsforbrytere får større rettigheter enn barna våre. Det er faktisk det de får, når rettspleien uttaler at det er bedre at ti skyldige går fri, enn at én uskyldig blir dømt. Joda, jeg ser selvfølgelig behovet for rettssikkerhet, at prinsippet skal hindre at personer dømmes for handlinger som de ikke har begått, og at uskyldige ikke skal lide unødig. Jeg ser imidlertid også krystallklart, at vi verner om menneskene det tas ut tiltale mot, mens det overhodet ikke vernes om barna som det er begått urett mot. Jada, jeg kjenner til Barnehuset, de tilrettelagte avhørene, de tilrettelagte medisinske undersøkelsene, krisesentrene og andre psykologiske krisetilbud. Men er vi virkelig så forbanna blinde, at vi overser at disse tiltakene slett ikke handler om å trygge barna våre. De handler i stor grad om å samle bevis. For deretter å vurdere bevisenes tilstand opp mot den berømmelige uskyldspresumsjonen. Ja, og i noen grad brannslukning såklart. Men ingen av disse tiltakene trygger barna, gir dem den nødvendige rettssikkerheten og understreker at det jo faktisk er dem som er de reelle uskyldige. Hvordan kan sånt skje? STOPP!

Foto: Privat 

Strafferettspleien, og myndighetene forøvrig er ellers ganske så aktive. Det jobbes overtid med å stanse kriminelle, og her ønsker jeg i særdeleshet å trekke frem vinningsforbrytere. Hvem f… bryr seg om tyveri, underslag og bedrageri, når barn som aldri ba om å bli satt til denne skjødesløse verden blir ødelagt? Ja, for de går faktisk i stykker. For deretter å betrakte hensynet som tas til menneskene som har utsatt dem for de groveste grusomheter, jeg vil til og med gå så lang som å kalle det tortur. Ja, dersom det ikke anses som tortur å voldta et spedbarn, så vet ikke jeg. Lenken fører til det som i mediene er kalt en av norgeshistoriens verste overgrepssaker, og det er slett ikke den eneste. I 2014 gikk NRK gjennom 21 rettskraftige dommer der én eller begge foreldrene er dømt for vold mot egne barn. Gjennomgangen avdekket samtidig hvilket straffeomfang disse forbrytelsene hadde. Til å gråte av… Hemningsløst! 

«Far kastet og/eller slo og/eller ristet sin sønn, slik at han ble påført brudd i hodeskallen, brudd i lår og albue, samt i det ene lårbenet og blødninger i begge øynene.»

Faren ble dømt til 9 måneders fengsel.

«Mor ristet sin sønn kraftig slik at han fikk skader i hjernen med hjerneblødning og netthinneblødninger i begge øynene.»

Her ble moren dømt til fengsel i ett år og seks måneder.

Jeg har lyst til å kaste opp! Jeg gremmes! Og det gjør meg uhyre ulykkelig bare å vite at sånne ting kan skje. I vårt fedreland. Nasjonen Norge. Også har vi ikke funnet måter å fange det opp på? Har vi gjort det vi kan da? Det dreier seg om små forsvarsløse barn. Vi skylder disse barna at gjerningsmennene blir straffet med et onde som er adekvat i forhold til ugjerningen. Det er uhørt at fire menn skal kunne utsette en fireåring og en seksåring for en serie voldtekter og tortur, uten å bli straffet for det. Dersom du går inn på lenken, vær forberedt på urovekkende informasjon. Men å lese det er nødvendig, for det hender vel kanskje at du også benytter deg av en barnevakt? Så farlig er verdenen blitt for våre barn.

«Tok tissen inn i rompa mi. Sa at jeg skulle ta tissen hans i munnen.»

Saken ble henlagt.

Til tross for fysiske funn forenlig med at den yngste gutten var utsatt for gjentatte anale voldtekter, og til tross for at barnepsykiatrien også konkluderte med at barna var blitt utsatt for overgrep, gikk de tiltalte altså fri. Riksadvokaten ønsket ikke å svare på spørsmål om hvorfor saken ble henlagt. Det vitner om ryggrad det. Det vitner om at vi gjør alt vi kan for barna våre? Eller? Helt til det skjer våre barn noe kanskje? Har vi mer å gi da? 

Når jeg for mitt indre øret hører uskyldspresumsjonen, blir jeg ilter. Er det virkelig bedre at ti uskyldige går fri, enn at én uskyldig blir dømt? Ti? Skal ligningen være såpass drøy? Ti barn, uskyldige uansett hvordan du vrir og vender på det. Og kun én som stilles ansvarlig?

Illustrasjonsfoto

Til morgenen i dag kom jeg tilfeldigvis over et par artikler og blogginnlegg om overvåking og etterforskningsmetoder. Ganske interessant. Forestill deg at du sitter å skriver en e-post, eller er del av en videosamtale med en venn, og så forestiller du deg videre at politiet samtidig kan se og lese alt du taster inn. Dette ble også omtalt i Aftenposten den 24.mai 2016. Myndighetene kan allerede avlytte samtaler eller overvåke annen kommunikasjon som e-post, bilder, filmer til og fra bestemte telefoner, datamaskiner eller nettbrett. Regjeringen vil nå at datalesing innføres som et nytt tvangsmiddel politiet kan bruke. Forstå meg rett! Jeg synes det er fine tiltak, dersom rettssikkerheten vår overholdes. Rettssikkerheten vår! Jeg tenker på den til alle oss, som aldri har gjort noe kriminelt. Som aldri har vært mistenkt for noe kriminelt. Og som ikke står i posisjon til å gjøre den type kriminalitet, av den størrelsesordenen det her er snakk om. Utover det, applauderer jeg tiltak som sikrer politiet bevis til å straffeforfølge kriminalitet. Det gjør imidlertid det vanvittige gapet ennå større, mellom tiltak som settes inn på organisert vinningskriminalitet, som i størst grad dreier seg om materielle midler, og de tiltak som settes inn for å forhindre overgrep, tortur og drap på barn. Det er da i Guds navn på tide og sette like mye kraft og ressurser inn på barna vel?

Vi skylder nemlig de barna som har opplevd urettferdighet, at andre skal slippe det. Vi må aldri glemme lille Christoffer. Like mye skylder vi barna som kommer til å opplevd slike ting, at det får konsekvenser. Proposjonale med forbrytelsen, ikke minst. Vi må stå på. Vi har dårlig tid! Et nytt overgrep skjer hvert øyeblikk! Det er nemlig rundt fem anmeldelser av vold mot barn hver eneste dag. STOPP!

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Er du i tillegg søt og grei, så del gjerne innlegget for meg. 🙂

De siste dagene har jeg vært veldig opptatt av den menneskelige interaksjonen. På godt og vondt. Jeg skal ikke lyve, det negative perspektivet har definitivt fått mye oppmerksomhet. Litt preget av nyhetsbildet kanskje? Noe påvirket av skjebnesvangre historier jeg har blitt presentert den siste uka. I tillegg er jeg naturlig nok veldig engasjert i tingene jeg behandler her på bloggen. Jeg skrev i det første blogginnlegget, om det å stå i posisjon til å videreformidle verdier du aldri selv fikk lære. At det er et utbredt problem, er det ingen tvil om. Men hvorfor? Jo, folk er hensynsløse, sågar slemme. Ondskap reiser gjerne gjennom generasjoner. Likevel får man sjelden en forklaring på hvorfor. Hvordan kan voksne menn dope og voldta en ung pike på fest? Hvordan kan et menneske som lever sammen med og elsker et annet menneske, slå og mishandle det? Og sist, men ikke minst, hvordan kan voksne mennesker, gjerne foreldre, utsette egne eller andres barn for vold og andre overgrep? Det har fått meg til å tenke mye på medfølelse. Evnen til innlevelse i et annet menneskes situasjon. Empati, og ikke minst mangelen på det. Er empati en sosial ferdighet som vi lærer oss gjennom samspill, og etterhvert som vi blir eldre? Eller er empati noe vi er født med? Arv eller miljø? Eller begge deler? Et sentralt og helt avgjørende spørsmål er likevel, hvor blir den av? Har en psykopat empati?

Jeg har tenkt mye, og jeg har lest mye. Og jeg fant ut at empati kan deles inn i tre nivåer. Og det første nivået er, tro det eller ei, medfødt. Nye studier fra spedbarnspsykologien, viser at et nyfødt barn ikke er mer enn et par timer gammelt før det gjenkjenner mors lukt. Detter er egentlig ganske fantastisk. Det betyr nemlig at barnet ikke bare kjenner og foretrekker mors lukt, det har allerede en forståelse av at det eksisterer andre mennesker. Spedbarnet skiller altså mellom seg selv og andre. Dette strider mot tidligere studier, der man trodde at opplevelsen av andre personer ble utviklet mye senere. Dette trekker likeledes i retning av at barna har selvbevissthet allerede fra de blir født.

Mange av oss visste kanskje nettopp det. Særlig vi som har små barn. Jeg fikk i alle fall høre det både på sykehuset og på helsestasjonen, i forbindelse med tulla mi. Jeg har også ved flere anledninger erfart hennes vanvittige nivå av empati. Jeg gjenkjenner også et høyt nivå av empati mellom barna i barnehagen. Når jeg fikk tenkt meg litt om, husker jeg også hvordan tulla mi tok til tårene, umiddelbart, dersom et annet barn gråt. Jeg trodde alltid hun gråt solidarisk, men nå forstår jeg at det har vært av empati. Det gjorde hun faktisk fra hun var bitte bitte lita. Hun viser fremdeles tendensen til dette, men har utviklet andre mekanismer også, som å trøste. Være glad i.

Det neste nivået i empatiutviklingen, er at man klarer å ta innover seg det andre menneskets perspektiv. Det vil si å forstå det, dersom et annet menneske har det vondt. Leve seg inn i den andres situasjon. Dette er faktisk også medfødt. Det forklares med at nerveceller i hjernen ser ut til å fange opp andres perspektiv. Som en refleksjon, eller et speil. Hjernen vår er med andre ord konstruert slik at vi kan leve oss inn i andre menneskers følelser. Dersom et menneske slår seg, vil vi oppleve et slags speilbilde av smerten. Hjernen gjør det altså mulig å gjenkjenne følelsen. Det finnes altså et fantastisk biologisk grunnlag for empati. Jeg synes det er en vakker tanke, at vi er født som empatiske mennesker. De gamle hypotesene om at vi kommer til verden som rene og gode mennesker, har dermed mer fornuft ved seg, enn det man egentlig trodde. Det som imidlertid er så vanvittig vanskelig å ta innover seg, er at det da må være andre mennesker som forkludrer denne vakre sannheten. Det må jo være læring da, eller forstyrret læring, feil læring eller rett og slett ødeleggelse, som medfører brist i empatien.

© ILLUSTRASJONSFOTO: Scanpix

Det siste nivået av empati, innebærer at vi faktisk bryr oss om det andre personer opplever. Dette nivået er imidlertid avhengig av de to første biologiske nivåene, og at disse ikke feilutvikles. Naturen har med andre ord gitt oss det viktige fundamentet, deretter bygger vi videre med læring. Dårlig tilknytning mellom barn og foreldre, eller andre omsorgspersoner, kan gi en forsinket eller en feilutviklet empati. Det innebærer også, at selv om empati i stor grad er medfødt, spiller foreldrene en avgjørende rolle i utviklingen av barnets evne til å sette seg inn i andres følelsesliv. Dersom et barn for eksempel ser at moren blir slått, vil det lære at det er greit å slå andre, og en feilutvikling kan inntre. Det samme antas å skje dersom barn traumatiseres. Det er mye forskning på området, og vi blir stadig klokere. Heldigvis. Det vil komme et eget blogginnlegg med mer informasjon om nettopp dette. Forskning viser i tillegg at barn allerede to-tre måneder gamle, oppfatter foreldrenes oppmerksomhet og deres egen virkning på dem. På tross av normale individuelle forskjeller, antas det at barna har oppnådd det siste nivået, og har en ferdigutviklet empati, allerede i toårsalderen.

Psykopaten avviker imidlertid fra normalen. De vet nemlig godt at verden består av flere mennesker enn seg selv, hjernen fungere tilsynelatende som den skal og aktiveres når noen rundt dem opplever smerte eller glede. Avviket består i at psykopaten ikke bryr seg, til tross for at han ser at andre blir lei seg. Vi må vel konkludere med at psykopaten ikke har empati da? Ettersom dette er et omstridt og stort felt, vil jeg komme sterkere tilbake med ytterligere fordypning i et eget blogginnlegg.

Det ovenstående støtter også opp om hypotesen om at vold avler vold, og at det kan være problematisk for barn som aldri fikk den gode ballasten, å videreformidle nettopp denne i voksen alder.

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Er du i tillegg søt og grei, så del gjerne innlegget for meg. 🙂

Når Barnejuristen ønsker å stå på barrikadene, opplyse om vold og kjempe for en voldsfri oppvekst for barna, så er det vel på sin plass å reflektere litt over hva som inngår i begrepet vold også? Hvilke typer vold står vi egentlig ovenfor? Hva som får et menneske til å utsette noen for vold, være seg en partner eller egne barn, er alene et komplekst tema og består av enormt mange og usikre momenter. Visshet får vi vel ikke før vi selv står med en ørefik i hånda. Gud forby… Jeg velger dermed å spekulere, alternativt også å dra nytte av opplevelser og historier fra menneskene med førstehåndserfaring. Både utøvere og utsatte. Jeg kommer tilbake til dette i et eget blogginnlegg senere.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Omfanget av vold i nære relasjoner er stort. Myndighetene anslår at inntil 150 000 personer utsettes hvert eneste år. Altså et vanvittig stort omfang. Og mer kunnskap rundt temaet, er det eneste som vil kunne belyse de øvrige mørketallene, og medføre bedring. Ettersom det fremdeles er altfor mange myter og tabuer rundt vold, er det å sikre åpenhet og kunnskap et samfunnsansvar. La oss bli vårt ansvar bevisst. Vi har ikke mer tid å miste.

Det forekommer mange typer vold, dessverre. I det følgende vil jeg fremstille en ikke uttømmende liste, dog et ganske omfattende utvalg. En mer inngående forklaring på hver av voldsformene, vil jeg komme tilbake til ved en senere anledning. Den fysiske volden har vi stort sett et avklart forhold til. Den innebærer blant annet dytting, lugging, slag, spark, kvelertak, angrep med gjenstander, innesperring og isolering. Den psykiske volden er fremdeles noe uavklart og perifer for de fleste. Den går i hovedsak ut på bruk av ord og stemme, til å kontrollere, krenke og å skade. Den psykiske volden blir heldigvis mer og mer anerkjent som vold. Den etterlater ikke merker, sånn som den fysiske. Den etterlater imidlertid skader, det må vi aldri tvile på. I tillegg har vi oppdragelsesrelatert vold. Den fremkommer gjerne i tospann, gjennom både den fysiske og psykiske avstraffelsen. Typisk anvendes denne type vold for å kontrollere, eller endre barnas atferd. Den latente volden er en annen type, som får langt mindre oppmerksomhet enn den fortjener. Latent vold, er den som ligger i lufta – til skrekk og advarsel. Den spesielle stemningen, før og etter en voldsepisode. Også den står gjerne med ett bein i den fysiske volden, og med ett bein i den psykiske. Totalt sett har gjerne fysisk og psykisk vold som formål å tvinge gjennom egen vilje, eller rett og slett å få utløp for egen aggresjon. Den peker også, som jeg oppfatter det, ganske tydelig på hvem som bør bære skyld og skam. Den seksuelle volden, for eksempel incest og voldtekt, er en annen type maktmisbruk, som ofte følger øvrige typer vold. Seksuelle overgrep er påtvunget seksuell aktivitet, alt fra uønsket berøring, som jo favner vidt, til selve voldtekten. Trusler om seksuelle overgrep inkluderes. Materiell vold innebærer knusing, kasting av gjenstander, slag i for eksempel dører og vegger og annen ødeleggelse. Materiell vold inngår også som trusler om vold. Sosial vold er sosial isolasjon, ekskludering og det å begrense noens bevegelsesfrihet. Typisk alt fra innestenging, å nekte noen å treffe familie og venner, til mobbing. Økonomisk vold vil si å nekte noen tilgang eller kontroll over egen, eller en eventuell felles økonomi.

Mange av de ovennevnte voldsformene er direkte straffbare etter norsk lov. Mens andre er å anse som krenkelser, som forøvrig også kan være straffbare avhengig av alvorlighetsgrad, hyppighet eller kontekst. Det vil si, sett i sammenheng med andre voldsformer, den familiære relasjonen og eventuelle trusler. Ingen skal måtte frykte sine nærmeste. Vold i parforhold eller mellom familiemedlemmer er, ved siden av å være straffbare, også en vanvittig belastning for de utsatte. Vold i nære relasjoner er et samfunnsproblem, og det er det viktig at vi husker på. Det er på ingen måte en privatsak, som vårt tabubelagte samfunn av og til kan gi inntrykk av. Fremdeles oppfatter dessverre mange, at vold i nære relasjoner er noe som ikke angår dem. Men tallene er klare, på grunn av menns vold i nære relasjoner, er tusen kvinner i Norge på flukt. De bor på streng fortrolig adresse. Mellom tolv- og attenhundre kvinner går til enhver tid med voldsalarm i Norge. Privatsak? Nei, dette er altfor omfattende til å la noen få toe sine hender. Tenk på barna, som lever midt oppe i dette. Kanskje blir ikke barna direkte berørt av denne volden, men det å være eksponert denne type familievold, likestilles med det å være utsatt for vold. Å oppleve at den du elsker tyr til vold er noe av det mest krenkende en kan oppleve. Barn som opplever vold fra en eller begge foreldre tar utvilsomt skade av det. Men det gjør faktisk de barna som er vitne til vold også. Det må vi voksne aldri glemme. Ikke vi som er velsignet med barn. Heller ikke vi som står på barrikadene. Og ikke vi som vet hva det å leve med vold innebærer. Vi må verne om barna våre. Vi må gi dem en mulighet til å bli trygge og harmoniske voksne. Det er vårt ansvar.

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Er du i tillegg søt og grei, så del gjerne innlegget for meg. 🙂

Det er sommer og sol, vi er lettkledde og tar litt lettere på ting enn ellers. Vi er på båtturer, sydenturer, fjellturer og storbyturer. Vi frigjør oss fra hverdagens kjas og mas, koser oss med deilig mat og noe godt i glasset. Noen av barna i samfunnet vårt kjenner imidlertid ikke igjen den gode opplevelsen. Hvor mye alkohol tåler ditt barn – at du drikker?

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Barn som opplever at foreldrene drikker for mye finnes i alle barnehager og skoler, i alle samfunnslag. Anslagsvis har minst 90 000 barn foreldre som har misbrukt alkohol det siste året. Det er nesten hvert tiende barn. 30 000 barn rammes alene av syden-fylla. Det kan innlysende nok bidra til svært dårlige opplevelser i ferien – for barna. Men vi snakker ikke særlig om det, og gjør derfor heller ikke noe særlig med det. Hva om vi er litt mer åpne om det? For barnas skyld. For de drikker ikke. Likevel må mange av dem ta konsekvensene av det gode i glasset til foreldrene sine.

Skrekkeksemplene fra media, der vi leser om foreldre som har mistet kontrollen over inntaket av alkohol i løpet av sydenferien, er altså slett ikke så sjeldne som vi kanskje tror. Likevel er det totale tap av kontroll, heldigvis noe sjeldnere enn den overstadige moroa som lar seg kamuflere som nettopp det. Men hvor moro er det egentlig greit at vi har det, i påsyn av barna våre? Det er nemlig, skal vi vite, svært skadelig for barn å oppleve den utryggheten det er å være på ferie med svært berusede foreldre, som ikke klarer å ta vare på dem. Er i tillegg barnet på ferie med kun den ene av foreldrene, og denne drikker for mye, blir konsekvensene ennå større. Da er mangelen på trygge voksenpersoner barnet kan forholde seg til total. Da veltes et altfor stort ansvar over på barnet, og det i fremmede omgivelser, eventuelt også med et fremmed språk. Barnet står dermed helt uten forutsetninger til å gjøre noe med situasjonen. Dette er en svært traumatiserende situasjon for barnet. Det er så viktig at vi voksne vet det, ser det og tar affære. At vi åpner øynene våre for de konsekvensene, som absolutt ikke er et barns å bære. Når ølbrillene er på, er det jo som kjent vanskelig å se klart. Sommeren er riktignok på hell, men mange har fremdeles ferie til gode, mange skal fremdeles på både båtturer, sydenturer, fjellturer og storbyturer. Ta av deg ølbrillene. Ta vare på barnet ditt. Er du vitne til et stort alkoholforbruk som går utover barn i ferien, ta kontakt med barnet og la det vite at du er bekymret. Er du vitne til et uvettig alkoholforbruk, si fra til turarrangører, politi og barnevern. Det verste du kan gjøre når et barn ikke har det bra, er å la være å si i fra. Barna har nemlig ikke fortjent den massive fyllesyken de utsettes for gjennom foreldrenes moro.

Det er ikke så mye igjen av fellesferien og jeg håper at dere har hatt en avslappende og minneverdig sommerferie. Mange av dere har kanskje lagt feriedagene til etter fellesferien? Kos dere. Nyt både varme og sol. Nyt palmesus og deilige badetemperaturer. Men uansett hvor dere skal, glem ikke å nyte barna deres. Som det aller beste av oss, har de fortjent nettopp det – det aller beste av oss. Fortsatt god ferie! Og ikke minst, god helg! <3 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Er du i tillegg søt og grei, så del innlegget for meg. 🙂

Hei, jeg er juristen med en særegen interesse for barns rettigheter, ikke minst deres rett til en voldsfri oppvekst. Jeg er barnejuristen, for barnet i deg og barnet ditt. Jeg er i tillegg den samfunnsengasjerte borger, som ser at noe må gjøres og priser meg lykkelig fordi jeg kan. Jeg er mammaen, som ønsker det aller beste for barnet mitt, og alle de andre barna der ute. Jeg er også kvinnen midt i livet, som ser muligheter fremfor begrensninger, men som likevel er meget klar over utfordringene. Jeg er barnejuristen, som ser det som min oppgave å belyse, forebygge og engasjere. Jeg har mye på hjertet. Faktisk har jeg så mye jeg ønsker å formidle, belyse og reflektere rundt, at jeg ønsker å dele det med deg på barnejuristen.blogg.no.

Ikke alle blogger kan ha en rosa ramme, noen bør også være brutalt ærlige, og kunne sette dystre fakta på agendaen. Dette er en sådan blogg. Barn utsettes for vold i samfunnet vårt! Derfor vil jeg minne både deg og meg på den tabubelagte, skam- og skyldbefengte problematikken der ute. En tragedie vi bør være klare over, og ønske å gjøre noe med. Det positive er imidlertid, at ved å sette fokus på et av Norges mest underrapporterte samfunnsproblem, vil vi kanskje klare å fjerne noe av skammen. Kanskje klarer vi også å flytte ansvaret dit det hører hjemme. Frigjøre noen av de vakre sjeler i fangenskap. For vi må ikke la oss lure, det å leve med vold i nære relasjoner er å være fanget.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vold i nære relasjoner, defineres av politiet som vold eller trusler om vold overfor personer som er eller har vært vært gift, eller som lever eller har levd i ekteskapslignende forhold. Det gjelder også søsken, barn, foreldre, besteforeldre og andre i rett opp- eller nedadstigende linje, samt adoptiv-, foster- og steforhold.

Resultatene av livets realiteter har det i seg å bli erfaringer og verdisett vi gjerne gir videre til våre barn. Det oppstår en slags vekselvirkning, en erfaringsoverføring om du vil, mellom barn og deres omsorgspersoner. Dessverre kan disse erfaringsoverføringene ha fatale konsekvenser i mange familier, det vitner det faktum om, at titusener av barn i vårt langstrakte land utsettes for omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep i løpet av oppveksten. Du har kanskje hørt om fenomenet “vold avler vold”? Mange barn opplever overgrep direkte fra sine omsorgspersoner, og nettopp det fører som oftest til at de ikke får adekvat hjelp. Andre barn vokser opp uten at omsorgspersonene vet om overgrepene, eller bidrar til beskyttelse og hjelp. Hjemmet og familien er jo den arenaen der de fleste barn opplever trygghet og kjærlighet. Dessverre er også hjemmet det stedet hvor vold mot barn foregår i det skjulte, og i uoverskuelig tid, uten at det oppdages. Overgrepene, være seg av fysisk eller psykisk art, kan gi svært alvorlige konsekvenser for barnets utvikling, helse og livskvalitet. Og da spør jeg deg: hva slags erfaringer og lærdom har livet utstyrt disse barna med, når de skal reise videre i verden på egenhånd? Hamle opp med livets utfordringer? Finne sine respektive? Danne familie og oppdra barn?

At vold er et stort samfunnsproblem, hersker det ingen tvil om. Men hva er årsaken til det? Det er forsket mye på verdensbasis. Noen forskere har fokusert på genetiske, biokjemiske eller fysiologiske årsaker til voldsadferd. Andre holder fast ved de psykososiale miljøfaktorene, nemlig det at det finnes en sammenheng mellom det å ha opplevd vold og det å selv bli voldelig. De som utøver vold, har altså som regel selv vært utsatt for vold.

Hva kan vi gjøre? Hvor skal vi starte? Personlig tror jeg at det er viktig å belyse problematikken, sette den på den politiske agenda i en langt mer omfattende grad enn i dag. Samtidig er det å adressere ansvar avgjørende. Hvem har skylden? For mange av oss fremkommer svaret krystallklart, for andre gjør det ikke det. Spesielt de voldsutsatte bærer på et enormt ansvar og en tyngende skyldfølelse. Noe som fører meg videre til det jeg velger å kalle et manglende adekvat hjelpeapparat for de voldsutsatte. Det er nemlig etter min oppfatning helt avgjørende at voldsutsatte frigjøres for skyld og skam, samtidig som det bør settes inn ressurser på helbredelse. De utsatte må få lov til å bli friske. Ettersom vold avler vold, og fordi voldsutøvere i stor grad har vært utsatt for en type vold selv, bør vi etter min oppfatning sette inn støtet der. Her opplever jeg nemlig at omgivelsene ikke helt ser linken. Hvordan skal man gi sine barn den gode ballasten, dersom man aldri fikk den selv? Vi kan ikke lenger forsvare at samfunnsproblemet herjer gjennom generasjonene.

Takk for at du leser! Setter pris på innspill, ros og ris! Viktig at bloggen gir deg god informasjon, så dersom du ønsker at jeg utdyper noe, eller har idèer til spesielle temaer relatert til barnet i deg og barnet ditt, gi meg en tilbakemelding i kommentarfeltet. Følg meg gjerne på Facebook og Instagram. Er du i tillegg søt og grei, del dette innlegget for meg. <3