Biologisk prinsipp vs omsorgsovertakelse.

Ingen blir fratatt omsorgen for barna sine uten grunn, sier vi ofte. Selvflgelig m det vre en eller annen grunn til at mennesker fratas egne barn, tenker de fleste av oss. Likevel kritiseres barnevernet med stive adjektiv og sterke argumenter, samtidig som det vises til helt spesielle tilfeller. Kritikken fremsettes gjerne av foreldre som er blitt fratatt barna sine, fra deres advokater og andre som kjenner noen som er berrte. Til og med tidligere ansatte fra barnevernet har deltatt i brennhete debatter. Det demonstreres utover landets grenser med massiv kritikk av barnevernet. Dersom en omsorgsovertagelse alltid er godt begrunnet, hva klages det egentlig p? Jo, er det ikke i stor grad fremgangsmten tro? Den varierende kompetansen og rutinene for saksbehandlingen kanskje?

At foreldre som nettopp er blitt fratatt sine barn reagerer med bde sorg, hysteri og sinne, sier jeg egentlig ingenting p. Jeg orker ikke engang forestille meg hvordan det m vre. Men deres reaksjonsmte er jo p ingen mtet noe argument, for at barnevernet har tatt en feil beslutning. Barnevernet har sine grunner sier vi jo, og det sentrale er kanskje hvordan de gr frem og om det finnes en enhetlig praksis. Se bare p akuttvedtakene som var ment til brukes i krisesituasjoner. Har praksisen endret seg? Bruken av akuttvedtak har i alle fall kt s sterkt, at de n fremstr som mer vanlig enn de ordinre vedtak om omsorgsovertakelse. Kan kningen skyldes at barna har ftt det verre? Eller skyldes det at barnevernet har senket terskelen til ta i bruk akuttvedtak? Det psts i alle fall at kningen har skjedd, p tross av at det eksisterer flere eksempler p at undvendige akuttvedtak har pfrt barna uopprettelige skader. Var dermed regelendringen undvendig for kunne gripe inn p et tidligere tidspunkt? Har akuttvedtakene vrt med p svekke det biologiske prinsipp? Det biologiske prinsippet fremkommer i loven som det klare utgangspunkt for at barn skal bo sammen med sine biologiske foreldre. Et uttrykk for det biologiske prinsipps betydning i barnevernssaker, ble forresten formulert i Rt. 1991 s. 557

 

"Jeg minner om at barnevernloven bygger p at det gjennomgende vil vre i barnets interesse at foreldrene har omsorgen for det og videre at foreldrene, selv om omsorgen fratas dem, i alminnelighet har kontakt med barnet og foreldreansvaret for det".

 

Hva betyr s dette? At barn helst skal vokse opp sammen med foreldrene sine? Ja, det kan det da ikke herske annet enn enighet rundt. Men dersom barnet ikke har det bra, og en omsorgsfratakelse anses for vre eneste muligheten, innebrer det biologiske prinsipp da at barnet skal fortsette ha kontakt med foreldrene? Hvordan? Hvor ofte?
 

Normalt sett holder en biologisk familie sammen et helt liv, s det er kanskje et verdifullt prinsipp? Det gjr ikke et fosterhjem, det lses opp, gjerne nr fosterbarna fyller 18 r og flytter ut igjen. Da blir disse barna som en konsekvens stende alene her i livet, uten bde den biologiske familien og fosterfamilien. Med det som utgangspunkt kan det kanskje falle seg naturlig forst det biologiske prinsipp. Synes du ikke? Det er jo tross alt en unaturlig situasjon det vokse opp sammen med fremmede mennesker. P den annen side, er det naturlig nok ogs meget unaturlig utsette barna sine for bde omsorgssvikt, vold og andre overgrep, som jo gjerne er grunnlaget for omsorgsovertakelse.

 

 

Foto: Scanpix
 

Mange av oss eksponeres disse sakene gjennom media, gjennom arbeid, kanskje er venner og bekjente rammet, men vi fr sjeldent den fulle forstelsen for de individuelle sakene, praksisen som ligger til grunn internt i barnevernet og hva det klages p. Det blir skapt et inntrykk av at barnevernet gjr for lite og at alt blir bra dersom det offentlige overtar ansvaret. Vi hrer om at barnevernet ikke har grepet inn overhodet, og barna er overlatt en skjebne med vold og overgrep. Men jeg synes da like ofte vi hrer om et barnevern som altfor ofte gr inn i saker p feil grunnlag, og de overtar omsorgen hvor det slett ikke var ndvendig. En kriminell som arresteres har jo i s tilfelle bedre rettsvern. Er virkelig praksis internt i barnevernet s tilfeldig og lite nyansert? I s tilfelle, hva kommer det av? Eventuelt, hva har man tenkt til gjre med det? Det er jo en sterk motstrid mellom den hjelpende siden, der det settes i verk tiltak som skal hjelpe familien slik at barna blir boende hjemme, contra den andre siden, hvor barnevernet overtar omsorgen, uten ha vurdert tiltak for hjelpe familien hjemme. Dersom de innehar denne dobbeltrollen, m det jo medfre at kun de som er tvunget til det, vil samarbeide. Samt sterke stigma og utrygghet i de respektive situasjonene. 

 

Kan det ha med alder og erfaring gjre? Er barnevernspedagogene for unge til gjre jobben? Ei jente p et par og tjue har kanskje ikke de store forutsetningene for underske en kompleks familiesituasjon? Har de barn selv? Forstr de situasjonen? Eller kanskje har det med utdannelsen gjre? Er de rett og slett for drlig utdannet? Har de evnen til vurdere som en psykolog? For de skal faktisk avgjre om foreldre og barn har en god tilknytning, om det foreligger en adekvat speiling og de stiller krav til sosialisering. Kan det ha rot i at de leter etter tegn p omsorgssvikt? Er det overhodet mulig finne tegn p omsorgssvikt, dersom dette ikke foreligger? Evner barnevernsansatte for eksempel se forskjell p atferd? Sorg etter ddsfall contra et barn som ikke har det bra hjemme? Ville du sett forskjellen p naboens barn, for eksempel? Er barnevernsansatte ydmyke og forstelsesfulle? For det m jo vre en forutsetning for gjre en sdan jobb, synes du ikke? Eller er de ogs altfor forstelsesfulle?

 

Det er som vi opplever, slett ikke enkelt f den store oversikten. Jeg har i den anledning spurt ansatte i barnevernet om de kunne vre villige til snakke med meg om nettopp dette. Se litt nrmere p sprsmlene stilt ovenfor og dele noen tanker med oss. Det er viktig at vi vet hvordan de tenker, s vi kan vre trygge p at dersom det skulle ramme oss, kan vi stole p at de tar rettferdige og gjennomtenkte avgjrelser. For ikke nevne omfangsrike og grundige underskelser i forkant av saken. En annen ting jeg er veldig interessert i vite, er hva praksis er, dersom de finner ut at de har fattet uriktige avgjrelser.

Jeg holder dere oppdatert. Om jeg er s heldig  f en sparringspartner fra barnevernet vet jeg til uken, og jeg vil i s tilfelle dele svarene med dere s snart som mulig. Har dere vrige sprsml dere synes er viktige f stilt, send dem gjerne til meg i innboksen. 

 

Kryss fingrene da, for at jeg kan f svar p alle disse sprsmlene, direkte fra barnevernet. Flg meg ogs gjerne p Facebook og Instagram for holde deg oppdatert. Jeg setter i tillegg stor pris p deling, kanskje oppnr vi sammen, at opplysningene kommer dit de har strst betydning.  <3  Tusen takk!

2 kommentarer

Jurgen Decker

30.09.2016 kl.03:44

N er det i mange tilfeller der fosterbarn har fylt 18 at det blir satt inn ettervern. Dvs at man f.eks bor i fosterfamilien til fylte 21. Det gjorde jeg selv, men sant skal sies at det blir gjort for lite nr det gjelder ettervern. Mange fosterbarn har kontakt med fosterfamilie i lang tid etterp at de har flyttet ut. Nr det gjelder saksgangen i omsorgsovertakelse synes jeg du beskriver det litt lett. Barnevernet fatter et vedtak som blir sendt vidre til en fylkesnemd som tar den endelige avgjrelsen om en eventuell omsorgsovertakelse. Her har biologiske foreldre muligheten til anke hvis de ikke er er enige i fylkesnemdas avgjrelse. N er det jo ogs en ny barnevernslov rundt hjrnet den har blitt sendt p hringsrunde i disse dager. Jeg vil ogs annbefale deg ta kontakt med barnevernsproffene og landsforeningen for barnevernsbarn. For f med dem sine erfaringer.

Hilde Charlotte Sjlett

30.09.2016 kl.10:21

Hei Jurgen, fint se at du tar turen innom.

Jeg vet veldig godt at det av og til settes inn ettervern, men ettervernet er jo som du er inne p avhengige av flere parametere, f.eks konomi i kommunene, tilknytningen mellom fosterbarn og fosterforeldre, sistnevnte er igjen avhengig av hvor lenge barnet har vrt i fosterhjem, hvor mange og i hvilken grad fosterbarnet har atferdsproblemer, emosjonelle problemer eller regelmessig kontakt med biologiske foreldre. Flere underskelser ppeker bl.a at opp til 40-50% av plasseringene nr det gjelder ungdom, bryter sammen. I disse tilfellene spker det beklageligvis for ettervernet. I andre tilfeller sier ogs fosterforeldrene opp, ettersom de opplever samarbeidet med barnevernet som vanskelig. Hett tema i media om dagen forresten. Dette kan i stor grad medfre manglende kontinuitet i fosterhjemsopphold, og tilknytningen har ikke et solid nok fundament til at forholdet opprettholdes nr fosterbarnet anses vre voksen. I denne sammenheng kommer det frem at det stilles hyere krav til disse fosterbarna, om tidligere st p egne bein, noe jeg oppfatter trekker i samme retning. Jeg synes imidlertid det er godt hre historier der ettervern er prioritert. Fott at du fikk oppleve det.

Saksgangen i omsorgsovertakelse har jeg egentlig ikke forskt beskrive, det nsket jeg hre litt mer om fra barnevernet selv. Mitt ml med bloggen er betrakte utfordringene vi ser fra flere perspektiv, opplevelsene er mangfoldige der ute og svarene er kompliserte og sammensatte. Nettopp det, og at temaet tar fyr i det offentlige rom, gjr det ndvendige snakke litt om det.

Jeg er kjent med barnevernsproffene og landsforeningen for barnevernsbarn, og det er slett ikke usikkert at deres perspektiv vil bli tatt opp her p bloggen. takk for tipset! :)

Gode tanker til deg, nyt dagen! :)

Skriv en ny kommentar

Hilde Charlotte Sjlett

Hilde Charlotte Sjlett

45, Tnsberg

Jeg er juristen med en sregen interesse for barns rettigheter, ikke minst deres rett til en voldsfri oppvekst. Jeg er barnejuristen, for barnet i deg og barnet ditt. Jeg er i tillegg den samfunnsengasjerte borger, som ser at noe m gjres og priser meg lykkelig fordi jeg kan. Jeg er mammaen, som nsker det aller beste for barnet mitt, og alle de andre barna der ute. Jeg er barnet, som har ftt lre mye om Norges mest underkommuniserte samfunnsproblem - vold i nre relasjoner. Jeg er ogs kvinnen midt i livet, som ser muligheter fremfor begrensninger, men som likevel er meget klar over utfordringene. Jeg er barnejuristen, som ser det som min oppgave belyse, forebygge og engasjere.

Kategorier

Arkiv

hits