Livets maskeradeball

Det sosiale liv byr p spilleregler og koder. Noen av oss blir s fanget av spillet, at vi glemmer kjenne etter hvem vi faktisk er bak fasaden. Nettopp denne fasaden vi pryder oss med, er gjerne av materialistisk art. Den handler om hvordan vi nsker bli oppfattet av menneskene rundt oss. Adressen vi bor p, bilen vi kjrer og klrne vi brer forteller en historie. Den historien kan faktisk bryte fullstendig med realiteten. Hvorfor viser vi ikke hverandre hvem vi egentlig er? Innerst inne og som regel, er vi jo enige om at vi liker ekte mennesker. Ekte mennesker med ekte problemer. Hvorfor tviholder vi p fasaden da? Kan det handle om det faktum, at vi mennesker er flokkdyr og at vi mler vr suksess med alle de andre i flokken? Er vi i realiteten s redd for vre oss selv, at vi etterligner hverandre for oppn anerkjennelse? Eller tror vi s hardt p fasaden, at vi formoder at den er selvoppfyllende. Vil jeg fle meg like bra som jeg oppfattes fra utsiden?

 



 

Personlig tror jeg, at vi lever i et samfunn og i en tidsepoke, hvor vi taper p kopiere og sammenligne oss med hverandre og samtidig skjule det som egentlig foregr p innsiden. Adressen min, bilen min og klrne mine kan aldri fortelle hvem jeg virkelig er. Den kan kanskje gi deg en indikasjon p hvem jeg nsker vre. Fasaden min kan aldri fortelle hva jeg har erfart gjennom livet og hva opplevelsene har gjort med meg. Dersom jeg brer p tunge hemmeligheter og tffe utfordringer i livet, kan ikke fasaden gi meg noe annet enn ensomhet. Nrhet og ekte relasjoner vil bli umulig for oss og etterhvert vil fasaden gjre det vanskelig vite hvem vi egentlig er. Den strste rsaken til fravr i norsk arbeidsliv i aldersspennet 23 til 47 r, er depresjon. I vr sken etter idealet p suksess, lykke og anerkjennelse, avviser vi srbarheten, utfordringene i dagliglivet og flelsen av tidvis vre utilstrekkelig. Hvorfor gjr vi det egentlig? Vi vet jo innerst inne, at vi alle bare er mennesker. Med utgangspunkt i egne erfaringer, tror jeg at vi forventer at fasaden skal vekke beundring og anerkjennelse, mens den i realiteten bare frer til misunnelse og utrygghet. Ikke minst, blir fallhyden s umenneskelig stor.

 

Jeg ser det veldig ofte i jobbsammenheng. Samliv opplses, fasaden sprekker og redselen for bli gjenkjent som noe annet enn fasaden som omhyggelig er bygget opp, er overraskende stor. De fleste av oss jobber iherdig med inneholde andres forventninger og bekymrer oss veldig for hvordan vi oppfattes av andre. I tillegg er vi opptatt av hva andre mennesker synes vi burde gjre i de ulike situasjoner. Barna vre blir gjerne stende midt i mellom oss og en fantasiverden. De kjenner imidlertid sannheten. Barn gjr jo gjerne det. De suger likevel denne usunne livsstilen til seg. Ofte kjemper vi jo nettopp om barna vre etter et samlivsbrudd. Vi konkurrerer til og med overfor barna vre, om fremst som den mest vellykkede forelderen. Med skitne triks og falske lfter, vinner vi kanskje ogs frem. Hva vil barna vre tenke om oss nr de vokser opp? I verste fall kan man sprre seg, hvordan vil barna vre bli?

 


 

 

Av og til fr jeg imidlertid innblikk i en prosess, i mennesker som opplever store endringer i livet. De oppdager selv hvor slitne de er, av spille en falsk rolle eller strebe etter et ideal som egentlig ikke passer dem. De blir p mange mter desperate etter endelig bli seg selv, fullt og helt. Men hvem er de egentlig uten fasaden? Jeg mtte nylig en dame. Nyskilt og konomisk nedbrutt. I en rettslig feide med eksmannen og med barna som tilskuere. Hun hadde skarpe riper i den polerte fasaden. Egentlig kan man si, at hun per i dag er fullstendig blottet for fasade. Nyheten om skilsmisse, utroskap og konomiske fadeser lp foran henne, som ild i trt gress. Folk snakker, sa hun oppgitt. Hun hadde ikke lenger noe valg. Hun kjempet for sine barns beste, hun kjempet for opprettholde et minsteml av livskvalitet i hjemmet og hun mtte motstand p Familievernkontoret, p jobb og p NAV. Hun fremsto p ingen mte med noen vellykket fasade lenger, hun var s ekte som du kan f henne, der hun tittet ut av de trefylte ynene. Hun ba om forstelse og hun ba om hjelp. Ikke for se bedre ut enn hun i virkeligheten er. Hun ville bare ha ro i hjemmet, hun ville ha mat p bordet og trygghet rundt barnas nye liv. Hun hadde ingenting gjemme seg bak lenger. Ekteskapet og deres felles liv var en fasade. God konomi og et respektfullt samliv. Velkledde barn og dyre fritidssysler. Da fasaden slo sprekker, s du rett inn i det bankende hjerte hennes, du s tristheten i ynene hennes og det store fravret av midler. Hun sto der fremfor meg, vaskekte. Jeg beundret styrken hennes. Evnen hennes, til vise hvordan den brutale virkelighet egentlig er. Hun ble s sympatisk, da hun medga ha solgt alt hun hadde, men fremdeles ikke kunne betale for det nye hjemmet hun var i ferd med etablere. Til og med de offentlige instansene viste sympati. Det som er ekte og utilslrt, gjr nettopp det med oss. Vi viser empati og velvilje. Det speiler seg i det rlige og ekte i oss selv. Det viser seg ogs at sosiale spill smitter. De menneskene som brer en sosial maske og er henfallen det sosiale spill, fremfor vise en rlig versjon av seg selv, forventer nemlig det samme av andre. Motsatt vil, som jeg var inne p, ogs de mennesker som er pne og rlige, ofte f frem en mer pen relasjon i kraft av sin egen vremte. Det innebrer faktisk, at vi kan skape store forandringer i vrt eget og andres liv, dersom vi vger vre autentiske. Dersom vi vger vre oss selv. Det krever imidlertid at vi i langt strre grad aksepterer oss selv, nettopp som vi er.

 





Jeg sier ikke at det bre hjerte p utsiden av kroppen er hensiktsmessig til enhver tid. Det kan penbart vre nyttig holde maska i noen situasjoner og skjule bde negative egenskaper og frustrerte flelser, av og til. Dog er dagens kultur, der vi lever ut vre angivelig vellykkede liv p sosiale medier, mindre heldig for vre ekte personligheter. Min mening! Vi blir kyniske og mindre empatiske, samtidig som depresjonsepidemien slr dype rtter. Liker vi ikke varme mennesker lenger? De uperfekte og ekte personlighetene? Er vi i ferd med avvise srbarheten? Jeg er jo av den oppfatningen, at nettopp srbarheten og rligheten, er det som kan gjre oss sterkere. Du blir uangripelig.

 

Hvorfor nsker vi da fremst som "mainstream" og som en kopi av naboen? Hvorfor nsker vi oss alt det de andre har? Og hvorfor medfrer de store tap i livet, at det er enklere vise sitt rlige og oppriktige jeg? Er fasade noe du driver med? Er du adressen din, bilen din og klrne dine? Det sies riktignok at klr skaper folk, men kan klr skape personlighet? Er det ikke egentlig de ekte menneskene med de ekte problemene som gjr inntrykk p oss?

 

Noen filosofiske tanker fra meg til deg, en lrdag ettermiddag! Ha en fortsatt deilig helg, ta vare p hverandre og ta vare p barna! <3 Ikke minst, vr gode rollemodeller for dem.

 

Trenger du juridiske rd? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Flg gjerne Barnejuristen p Facebook og Instagram ogs, for oppdateringer p viktige temaer om barna vre. <3 Og du, takk for at du leser!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Barnejuristen

Barnejuristen

45, Tnsberg

Jeg er juristen med en sregen interesse for barns rettigheter, ikke minst deres rett til en voldsfri oppvekst. Jeg er barnejuristen, for barnet i deg og barnet ditt. Jeg er i tillegg den samfunnsengasjerte borger, som ser at noe m gjres og priser meg lykkelig fordi jeg kan. Jeg er mammaen, som nsker det aller beste for barnet mitt, og alle de andre barna der ute. Jeg er barnet, som har ftt lre mye om Norges mest underkommuniserte samfunnsproblem - vold i nre relasjoner. Jeg er ogs kvinnen midt i livet, som ser muligheter fremfor begrensninger, men som likevel er meget klar over utfordringene. Jeg er barnejuristen, som ser det som min oppgave belyse, forebygge og engasjere. Jeg er Hilde Charlotte Sjlett.

Kategorier

Arkiv

hits