Jeg vet ikke om du leste det siste blogginnlegget mitt. Hvis ikke, gjør det gjerne her. Det handlet om rettssikkerhet i møte med barnevernet, også for foreldrene. Barnejuristen mener jo at det faktisk kan være til barnas beste. Jeg vet ikke om du har fått det med deg, men en rykende fersk dom fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen kom som et alvorlig varsel til Norge, om at noe er fullstendig galt når det kommer til rettssikkerheten for mange involvert i barnevernssaker.
Norge har krenket en mors og hennes barns rettigheter, det følger av denne helt nye dommen fra EMD. Norge hadde ikke rett til å adoptere bort Trudes sønn til fosterforeldrene. Det har nå 13 av 17 EMD-dommere avgjort. Da Trude kjempet for å beholde sønnen sin, vant hun frem i tingretten. I alle de andre rettsinstansene fikk barnevernet medhold – helt opp til Høyesterett. Også i saken om adopsjon.
Da barnevernet tilbake i 2012 klarte å overbevise det norske rettsapparatet om at Trudes sønn skulle adopteres bort til fosterforeldre, hadde Trude, en ung mor, allerede fått et nytt barn. Dette barnet fikk hun beholde omsorgen for. Dette henger jo for de fleste av oss ikke på greip. Hvordan kan man være en god mor for to av barna sine, men ikke det tredje? Trudes førstefødte barn har hun ikke sett siden det var tre år gammelt. Det er nå mer enn sju år siden.
Hvilken vurdering kan gjøre en mor god nok for to av tre barn?
Foto: Scanpix
Regjeringsadvokatens generelle oppfatning er at dette var en vanskelig sak. De mener videre at den er grundig prøvet i norske domstoler i flere runder fra 2008 til 2012. Det har vært strid om faktum i saken, og psykologer har vært uenige om vurderingen av Trude. Staten uttalte gjennom Regjeringsadvokaten, at det vil være til barnets beste å bli adoptert av fosterforeldrene. Staten mener med andre ord at det ikke handler om et brudd på de grunnleggende menneskerettigheter. Barnevernet og norske domstoler hevder at de har søkt å ivareta hensynet til barnets beste, slik de mener de er forpliktet til, både etter norsk lov, etter FNs barnekonvensjon og etter EMK. Regjeringsadvokaten har sågar uttalt at EMD burde holde seg langt unna det de anser for å være et norskt anliggende. De påsto at EMD ikke var i posisjon til å overprøve bevisvurderingen lagt til grunn i saken.
Saken om tvangsadopsjon ble behandlet i EMDs storkammer
Foto: Vincent Kessler / Reuters
Det skjedde etter anke over dommen i EMDs førsteinstans, hvor Norge ble frikjent, under dissens – fire mot tre dommere. Dette var i November 2017. En norsk EMD dommer stemte for at Norge skulle frifinnes. Bare unntaksvis åpner EMD for ankebehandling i Storkammer. Det norske barnevernet ble presentert i langt fra positive ordelag foran storkammerets 17 dommere. Det ble orientert om at barnevernet ofte har vage begrunnelser for å ta barn ut av en familie. De viser gjerne til risiko for fremtidige problemer. Og hva er egentlig manglende foreldreferdigheter? Når barna er tatt ut av hjemmet, får foreldrene svært få samvær. Helst bare et par timer noen få ganger i året. Det sliter naturlig nok på tilknytningen mellom barn og foreldre, og anses å være til hinder for tilbakeføring.
Saken ble faktisk ansett for å være så viktig at EMD la behandlingen av flere liknende saker til side, i påvente av denne dommen. 16 nye saker har nemlig sluppet gjennom nåløyet. Totalt har EMD på kort tid tatt hele 26 barnevernssaker til behandling. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) er rådgivere for myndighetene i menneskerettighetsspørsmål og mener at man bør ta på alvor at det de siste årene er så mange barnevernssaker til behandling i EMD.
Denne saken kan forandre norsk praksis
Foto: Berit Roald, NTB scanpix
Dette vil nemlig fremtvinge en norsk gjennomgang av adopsjonsfeltet, ettersom tvangsadopsjon bare er blitt mer og mer akseptert og utbredt i Norge. Tall fra fylkesnemndene viser at mellom 2011 og 2016 ble det fattet 289 vedtak om tvangsadopsjon i Norge. NIM utelukker heller ikke at denne saken og andre adopsjonssaker som er tatt til behandling i EMD kan endre norsk adopsjonspraksis.
Et helt sentralt avveiningspunkt i denne saken var at babyen hadde et vekttap etter fødsel som barnevernet mente at mor ikke innså alvoret i. Det ble hevdet at babyen var så underernært at det kunne stå om livet. Det sies at objektive dokumenter tyder på noe annet.
Dersom du eller noen du kjenner trenger juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected]. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.
Det er ikke sånn at jeg helt uten videre deler bekymringen om at kompetansen til ansatte i barnevernet er for dårlig. Det jobber mange dyktige folk i barneverntjenesten. Men det finnes i barnevernet som i alle andre yrker, folk som aldri burde ha jobbet der. Men slik jeg oppfatter det, er det kvalitetskravene som er for dårlige. Altfor ofte blir ikke de avgjørende verdiavveininger nevneverdig problematisert.
I saker om omsorgsovertakelse er det de barnevernansatte som utreder sakene. Det er de samme barnevernsansatte som opptrer som partsrepresentanter for kommunen. Barnevernet blir således part i saken, etter å ha utredet den. Synes vi det er helt uproblematisk?
Barneverntjenesten kunne i forbindelse med utredningsstadiet hatt noe å lære fra straffeprosessen. Det burde, slik jeg ser det, settes krav til at barneverntjenesten opptrer nøytralt og at de pålegges å fremme både det som taler for og mot en omsorgsovertakelse. Det er nemlig de barnevernsansatte og fagkyndige som skalter og valter med barn- og foreldres rettigheter. Det er ikke juristene som har føring på tolkning og anvendelse av de ulike rettsregler. Det ville kanskje vært naturlig. Store deler av vedtakene som treffes i forvaltningen er ikke truffet av jurister. Har de som treffer vedtakene den nødvendige kompetansen? Jeg mener det er helt nødvendig at disse faggruppene er stødige i sin juridiske forståelse, innenfor rettsområdene de bearbeider.
Fokus på juridisk kunnskap bør økes både i grunnutdanningen og etterutdanningen til barnevernsansatte, dersom barneverntjenesten selv skal vurdere de juridiske problemstillingene. Barnevernkonsulenter skal som hovedregel ikke treffe de mest inngripende vedtak, men utrede saken og fremme saken for fylkesnemnda. I utredningen er det helt avgjørende at faktum møter den rettslige normen. Gjør den ikke det, ser vi saker hvor barn med behov for hjelp, ikke får det, og saker der barnets beste er å bli boende hjemme, men ikke blir det. Du ser poenget mitt?
Tenk bare på barnevernlederne, som har vedtakskompetanse i akuttsaker. Det er vel ikke umulig at det er mye manglende kompetanse ute og går, spesielt i forhold til den menneskerettslige normen. Jeg oppfatter at det blir truffet altfor mange akuttvedtak. Vi bør med det som utgangspunkt gi akuttsakene langt mer oppmerksomhet, slik jeg ser det. Kunne vi for eksempel hatt en vakthavende jurist som traff hastevedtakene?
Foreldres rettssikkerhet må bli en prioritet. Dersom de får et vedtak mot seg, kan det riktignok ankes videre, men grunnlaget for saken er allerede lagt. Man kan med andre ord få gjennomført en juridisk lovlighetskontroll, men ingen ny reell behandling av selve saken. Har en saksbehandler i barneverntjenesten først fattet et vedtak mot foreldrene, er det utrolig nok opp til denne familien å bevise sin uskyld. Noen ganger er det vanskelig å overbevise noen som har gjort seg opp en mening, og barn som burde bli boende hjemme plasseres i fosterhjem eller på institusjon.
Ifølge fylkesnemndenes egne statistikker, får mellom 3 og 4 prosent av familiene medhold. Det er med andre ord de ansatte i barneverntjenesten som bestemmer hvorvidt foreldre – som av ulike årsaker er blitt meldt inn til barnevernet – skal få beholde barna sine hjemme. Foreldrene kan altså bli fratatt sine barn uten dom og uten at barneverntjenesten som anklagende part, må bevise sine påstander. Hvordan ivareta både barn- og foreldres krav på rettssikkerhet, og hva er egentlig rettssikkerhet?
Illustrasjonsbilde
Rettssikkerhet er det viktigste vernet den enkelte borger har i møte med statlig maktutøvelse. Rettssikkerhet er en samlebetegnelse for krav stilt forvaltningen, ikke minst rettssystemet, for at saker blir behandlet på en betryggende måte og gir et mest mulig rettferdig resultat. Grunntanken er at hver av oss skal være beskyttet mot overgrep fra statens side, og inneha en mulighet til å forutse og forsvare egen rettslige posisjon. Det stilles krav til den rettslige behandlingen, og hver borger skal ha mulighet til å få sin sak prøvd mot det offentlige av domstolene. Hva skjer dersom saken bygger på skjønn og personlige meninger?
Skjønnsmessige vurderinger fra mennesker som opptrer som part i saken, oppleves ofte som et maktmisbruk, og kan helt åpenbart være det. Hver eneste dag blir fem barn tatt fra sine foreldre, og tvangsplasseres etter vedtak om øyeblikkelig omsorgsovertakelse. Vi snakker ikke om foreldre dømt for overgrep mot sine barn. Vurderingene er dessverre altfor ofte skjønnsmessige. Et flertall omsorgsovertakelser begrunnes faktisk med at barna ikke får god nok emosjonell omsorg. Under disse betingelsene er ingen foreldre trygge. Strider ikke det mot grunntanken om å være beskyttet mot overgrep fra staten?
Vi må kunne klare å ha to tanker i hodet samtidig. Vi trenger politikere som tør å ordne opp i de overgrep som finner sted fra statens side, samtidig som vi sørger for at ingen barn skal oppleve vold og overgrep. Tenk på det når du skal stemme.
At barns rettssikkerhet skal ha prioritet er for de fleste av oss innlysende. Barnejuristen er en soleklar forkjemper for nettopp barnas rettssikkerhet. Det finnes imidlertid mange forskjellige måter å ivareta barns rettssikkerhet på. Blant annet ved å sette fokus på foreldrenes rettssikkerhet. Målet er ikke å beskytte foreldrene. Målet er å sikre hele familien en rettferdig prosess, og har potensialet av å fange opp de barna som faktisk trenger hjelp, samtidig som anonyme bekymringsmeldinger preget av hevn og sjalusi ikke får tyngde. All bortkastet tid lar barna som faktisk trenger vår hjelp, lide lenger enn de må. Vi kan ikke lete etter vold og overgrep i ethvert hjem, vi må lære å gjenkjenne symptomene.
Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
Hva om en permanent omsorgsovertakelse kun kan iverksettes ved dom? Hva om barneverntjenesten satt med bevisbyrden og overlot foreldrene en mulighet til å forsvare seg i tråd med gjeldende rettsprinsipper? Jeg mener det ville medføre at de ansatte i barneverntjenesten avskjæres det maktmisbruket vi kan oppleve i dag. Kanskje burde barna ha krav på verge eller bistandsadvokat når barneverntjenesten skal avhøre dem? Hva tror du?
Dersom du eller noen du kjenner trenger juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected]. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.
Når ingen ønsker å forstå og ingen vil se risikoen. Hva skjer da? Jo, da fortsetter det helvete barnet er utsatt og vi som vender hodene bort blir medskyldige. Vi må bare ta innover oss at det overhodet ikke er tilgivelig. Vi skal verne om barna, ikke svikte dem.
Det finnes ikke tall på hvor mange barn som er utsatt for seksuelle overgrep i dag. Men det finnes ulike omfangsundersøkelser der men har spurt ungdom og voksne om hva de har opplevd som barn. Det er vanskelig for de fleste å snakke om seksuelle overgrep, noe som gjør det vanskelig å få en god statistikk. Det gjør det ikke mindre viktig å ta mistanken på alvor. Seksuelle overgrep skjer nemlig mot barn i alle typer hjem og i alle kulturer, uavhengig av familiens sosioøkonomiske status. Noen kan imidlertid være mer utsatt enn andre. Her i Norge kjenner halvparten av oss noen som ble utsatt for seksuelle overgrep som barn. Hvordan møter vi som samfunn disse barna?
Jeg opplever en pågang av saker hvor barn opptrer utagerende, er sinte og ulykkelige når de kommer hjem fra samvær. Barn som får panikkanfall ved bleieskift eller begynner å tisse i buksene igjen. Barn som har et seksualisert språk og som forteller historier om overgrep hos samværsforelder. Dette er barn i forskjellige aldre, men systemets reaksjoner er ganske sammenfallende. I disse sakene har det heldigvis vært noen rundt barnet som har vært ekstra oppmerksomme, noen i barnehagen for eksempel, på skolen, helsesøster eller andre i barnets nære omgivelser. Den forelderen barnet bor sammen med har ofte hatt en dårlig følelse lenge, men hvem tror at noen kan ha seksuell interesse av eget barn? Altså en nagende følelse de fleste forsøker å riste av seg den første tiden, men etterhvert blir mistanken så høylytt, og når den bekreftes av andre raser hele verden sammen. Det eneste bostedsforelder ønsker er å beskytte barnet sitt, men ikke alle anmelder forholdet umiddelbart. Mange er usikre på rett fremgangsmåte. Jeg vil anbefale å søke juridisk bistand umiddelbart.
Ofte og ikke uventet, ser jeg at disse sakene utvikler seg til å handle om hvilket samvær det skal være mellom barnet og den av foreldrene som barnet ikke bor sammen med, når barnet har vært utsatt for overgrep ved samvær eller det foreligger mistanke om slike forhold. Som følge av overgrepsproblematikken oppstår det en tvist om hvorvidt samvær overhodet skal skje.
Illustrasjonsfoto: Giulio Fornasar / Mostphotos
Det hele starter kanskje med en bekymringsmelding. Barnevernet åpner en undersøkelsessak og retter ofte og litt overraskende fokus mot bostedsforelderen, som oftest er mor. Det synes vanskelig for barneverntjenesten å undersøke samværsforelderen. En overgriper har kanskje fått holde på en stund før mistanken melder seg. De er redde for å bli oppdaget og tøyer grensene langsomt. Observerer barnets reaksjoner og vurderer risikoen. Man er altså usikker på hvor lenge det kan ha pågått. Bostedsforelderen har imidlertid en rett og en plikt til å stanse samvær, dersom det foreligger mistanke om at barnet blir utsatt for overgrep hos samværsforelderen. Bostedsforelderen er imidlertid avhengig av at retten deler frykten for overgrep. Hvis ikke risikerer hun konsekvensene som følger av urettmessig samværssabotasje. Bostedsforelder faller således mellom to stoler. Sender hun barna på samvær anses det for å være omsorgssvikt og holder hun barna tilbake kan det oppfattes som samværssabotasje. Dette belyser kompleksiteten i denne type saker og viser hvor viktig det er at påstander om overgrep blir tatt på alvor og behandlet på riktig måte.
De fleste mødre blir også beskyldt for samværssabotasje når de har mistanke om seksuelle overgrep fra fars side. Jo, det har med sikkerhet vært mange mødre opp gjennom som har dratt det kortet for å hindre samvær, men det betyr ikke at alle mistanker som fremsettes er falske. Skal vi diskvalifisere mors nagende uro av den grunn? Har vi lov til å dra alle over en kam?
Spør barna som utsettes for overgrep.
Jeg snakker om barna som fremdeles elsker pappa, men er livredde når han skal skifte bleie. Barna som får høre at det som skjer er deres skyld, at pappa kommer til å drepe mamma dersom hun får vite hva som foregår. Eller også de barna som forsiktig forsøker å fortelle deg hva som skjer. Ikke alltid med ord. Ikke alltid på en rasjonell måte. Det er en reell sjanse for at det er sant likevel. Har vi egentlig nok og riktig fokus på disse barna? Jeg tror ikke det. Deres rop om hjelp drukner i beskyldninger, fordommer og det som i beste fall er manglende kompetanse. Spesielt når overgrepene forklares med konflikten som hersker mellom foreldrene, og den som holder konflikten gående kommer gjerne dårligst ut av det. Ikke uventet er det den som vil beskytte barnet som holder konflikten gående, som nekter å sende barnet på samvær. Kan vi kalle det å fremme konflikt? Samværssabotasje?
Når barneverntjenesten får inn en bekymringsmelding som retter seg mot seksuelle overgrep ønsker de å snakke med foreldrene. Mor sitter som oftest på mye informasjon og det kan være vanskelig å ta innover seg det hun forteller. Kan foreldre virkelig utsette barna sine for slike grove handlinger som mor frykter? Man må tro det for å se det. Når man ikke ønsker å tro det, ser man det ikke heller. Det kan imidlertid være vanskelig for mor å ta barneverntjenestens fremgangsmåte innover seg også. Ofte føles det som et angrep. Møter hun barnet på riktig måte? Leser og forstår hun barnets indre verden og emosjonelle tilstand? Altså det barneverntjenesten kaller fundamentet for å kunne gi god omsorg. Har hun den rette mentaliseringsevnen? Det dreier seg om å klare å se seg selv utenfra og herunder se bak det som sies eller den adferden hun observerer. Hvordan var hennes egen oppvekst? Ble hun for eksempel noen gang utsatt for seksuelle overgrep? Overreagerer hun kanskje av den grunn? Hvilke kvaliteter har hun som synes å være av større betydning enn andre for barnets oppfatning av seg selv og dets utvikling? Evner hun å oppfatte barnet realistisk? Evner hun å møte barnet med realistiske forventninger i forhold til de følelsesmessige behov barnet kan ha og til barnets mestring?
“Hvorfor skal mors omsorgsevne undersøkes når mistanken om seksuelle overgrep er rettet mot far?”
De fleste mødre reagerer på alle spørsmålene og at det er hun som blir satt under lupen. Jeg kan godt forstå det. Noe jeg imidlertid har store problemer med å forstå er når barneverntjenesten etter et par korte møter frikjenner far. Jeg har flere ganger hørt barneverntjenestens ansatte fortelle at de ikke kan finne holdepunkter for at far utsetter barnet for seksuelle overgrep. Mitt umiddelbare spørsmål er om det er deres oppgave. Seksuelle overgrep omfattes av straffeloven og skal etterforskes av politiet. Det er snakk om alvorlige lovbrudd som må håndteres av rette instans.
Illustrasjonsfoto: Lisbeth Michelsen/Redd Barna
Ikke bare frikjenner barnevernet far, barnet anbefales samvær med far og mor tilbys tiltak i hjemmet. Jeg har sett det skje flere ganger. Ettersom far er blitt frikjent, blir problemet flyttet til mor. Hun tilbys råd og veiledning. Hun tilbys hjelp til å mentalisere – altså å se seg selv utenfra og å tolke barnets adferd. De ønsker å utstyre henne med kvaliteter som skal støtte barnets oppfatning av seg selv og å oppfatte barnet på en realistisk måte i forhold til følelsesmessige behov og realistiske forventninger.
Hva skjedde egentlig?
Ikke sjelden velger mor å anmelde far i kjølevannet av dette. Mor forstår at et alvorlig lovbrudd bør etterforskes av politiet. Hun forstår at hun ikke kan læres opp til å overse barnets tydelige signaler. De forsvinner nemlig ikke. De blir bare mer og mer tydelige, helt til barnet resignerer. Men mor kan støte på motstand hos politiet også. De innhenter alt av dokumentasjon. Også fra barneverntjenesten. I disse dokumentene står at far er frikjent og mor strever med mentaliseringsevnen. Det står at hun ikke evner å se barnets behov og at hun fremmer konflikten. Det legger utvilsomt noen føringer for politiet, enten de vil eller ikke. Jeg har opplevd at det legger vektige føringer i retten også. Jeg har hørt dommere uttale at samvær må tilstrebes. Barnet har rett på samvær og mor må tøyle sin mistro til fars samværskompetanse.
Hva med barnet?
Domstolene kan med hjemmel i barneloven nekte samvær mellom et barn og en forelder ved mistanke om seksuelle overgrep. Det avgjørende kriteriet er om samvær er til barnets beste. Bestemmelsen tar særlig sikte på situasjoner hvor barnet har vært utsatt for, eller det er fare for at barnet vil bli utsatt for overgrep. I slike tilfeller må domstolene foreta en svært grundig vurdering av samværsspørsmålet. En grundig og god vurdering forutsetter imidlertid at riktige opplysninger legges til grunn. Hvilken grad av sannsynlighet som må foreligge for å nekte samvær, avhenger av de konkrete omstendighetene i saken. Utviklingen i lovgivningen og i rettspraksis skal tilsi at samværsnekt skal benyttes i større grad enn tidligere. Det sentrale spørsmålet er om lovgivningen og rettspraksis blir fulgt i den grad som er til det beste for barnet. Noe som er viktig å merke seg, er at foreldre med foreldreansvar faktisk har en lovpålagt plikt til å beskytte barnet sitt mot overgrep. Denne plikten går foran samværsforelderens rett på samvær. Ved reell frykt for overgrep under samvær kan altså bostedsforelderen rettmessig hindre samvær.
Nok en gang ser vi kompleksiteten i denne type saker og viktigheten av at mistanker om overgrep blir tatt på alvor og behandlet på riktig måte.
Hva om politiet henlegger saken på bevisets stilling? Det skjer i de fleste tilfellene. Seksuelle overgrep er vanskelig å bevise, med mindre det finnes biologiske bevis. Hva om barneverntjenesten fortsetter sine undersøkelser og stadig er ute etter å gjøre mor ansvarlig? Hva om retten anbefaler samvær med far på tross av den reelle risikoen? For det kan skje. Mitt råd til deg som leser dette og som kjenner deg igjen. Anmeld til politiet umiddelbart, dersom du er bekymret. Lytt til barnet ditt, det lyver med størst sannsynlighet ikke.
Barneverntjenesten står ikke i posisjon til å etterforske en slik alvorlig sak og langt mindre kan de frikjenne noen. Men de kan komme til å forsøke. Jeg har sett det i mange saker, både når barn utsettes for seksuelle overgrep og når de utsettes for vold. Mor oppfattes som nevrotisk og gråtelabil. Far er rolig og forklarer seg kanskje troverdig om mors mange feil og mangler. Oppsøk juridisk bistand, dette bør ingen stå i alene. Du trenger noen som kan tale din sak og som kan sørge for at barnet ditt får rette bistanden. Barnet selv har nemlig svært ofte rett på egen bistandsadvokat. Det er slett ikke alltid barnet får det. Snakker vi da om barnets beste?
Et barn har rett på samvær, men uten seksuelle overgrep. Det fremgår av barneloven § 43 første ledd tredje setning;
«Dersom samvær ikkje er til beste for barnet, må retten avgjere at det ikkje skal vere samvær.»
Avslutningsvis vil jeg for ordens skyld nevne at overgrep også utføres av kvinner. Statistikken er imidlertid klar, det er flest fedre som utsetter egne barn for seksuelle overgrep. Det sørgelige er at det som oftest først blir kjent etter at barna er blitt voksne. Barndommen kommer ikke i reprise, la oss lytte til barna når de åpner for sine innerste betroelser.
Dersom du eller noen du kjenner trenger juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected]. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.
Blant mangfoldige saker og klienter registrerer jeg et system som jeg mener er på avveie. Det er en blanding av manglende nestekjærlighet og en stadig voksende kontroll. Ikke minst en finmåling av omsorg som jeg mener er svært uheldig. Ofte opplever jeg at foreldre kritiseres for bagatellmessige ting både av barneverntjenesten og etter sakkyndiges observasjoner. Selv velfungerende foreldre ville fått problemer opp mot de fasitsvar som ikke sjeldent bygges på i norske rettssaler. Det er mine ord selvsagt, men jeg skal gjøre rede for dem. Vi trenger ikke å være enige, men vi kan snakke om det.
Altfor mange barn lider i Norge, det kan vi nok være enige om. De lider på mange forskjellige måter og av mange forskjellige grunner. Veldig mange av dem kunne utvilsomt vært hjulpet. Det sentrale spørsmålet er hvorfor de ikke blir hjulpet på rett måte. Barnevernet skal redde barn fra omsorgssvikt, vold og overgrep. Nå har vi imidlertid beveget oss dithen at et flertall saker om omsorgsovertakelse begrunnes med manglende emosjonell omsorg. Ikke bare blir det en subjektiv vurdering, det baseres i stor grad på personlig skjønn. Jeg hever ofte et øyebryn til systemet som skal redde barn fra vanskjøtsel, overgrep, vold og rus. For ikke sjeldent lar systemet barn som lider mest bli nettopp der de blir utsatt for lidelse, og påfører barn som i utgangspunktet ikke lider, en lidelse de kunne vært spart.
Det er satt av over 21 000 000 000 kroner i året for å finansiere barneverntjenestens mange oppgaver. Det kommer inn rundt 54 000 bekymringsmeldinger i året og oppgavene fordeles på ca. 5 700 ansatte. Så kan man jo spørre seg; finnes det så mange elendige foreldre i et av verdens rikeste land? Eller settes rettssikkerheten til både barn og foreldre rett som det er til side?
Du ser det ikke før du tror det, var tittelen på en bok en gang. En treffende tittel, som mer eller mindre er blitt til et slagord. Et kamprop. For det er så utrolig mye sannhet i parolen. Brutal vold og grusomme overgrep mot barn skjer oftere enn man skulle tro, og i alle kommuner over hele landet. Hvorfor gjøres ikke mer for å hindre dette? Hvorfor evner vi ikke å gi disse barna øyeblikkelig hjelp? Det må kompetanse på plass for å ta tak i disse sakene, og det må vilje på plass for å endre dagens sviktende system. Vi må nemlig styrke vår tro på andre områder også, slik at vi klarer å se de andre skadelidende barna. De barna som ikke utsettes for brutal og hjerterå behandling hjemme, men som får øyeblikkelig hjelp likevel. Mange av dem får langt mer hjelp enn de trenger. Langt mer hjelp enn de ønsker. Så mye hjelp, at hjelpen til og med kan vurderes som traumatisk og skadelig. Jeg snakker om barna som hentes ut av hjemmene deres, gjerne med politieskorte og storstilt drama – på sviktende grunnlag. Vi har alle hørt om dem.
Barn tar alvorlig skade av grov omsorgssvikt og vil komme til å slite med senskader livet ut. Barn som egentlig har det ganske godt hjemme og som skilles fra foreldrene sine på tynt grunnlag, vil også få senskader og slite med dem resten av livet.
Når jeg hører barneverntjenestene og de sakkyndige uttale seg om hvordan barns psykiske og emosjonelle liv påvirkes, er jeg ofte overrasket over argumentasjonsrekken. Jeg har hørt om manglende mimikk, for lite glede og aktivitet i hjemmet. Jeg har hørt om en utrygg tilknytning og manglende mentaliseringsevne. Jeg har selv ofte stått i retten og lurt på om de sakkyndige faktisk mener alvor, når de for eksempel anfører at barnet er introdusert for mange nye leker. At hjelpesystemet stiller seg kritiske til at et barn på ett år får tegnesaker som er anbefalt en alder på to år. Jeg har stilt meg undrende til at hjelpesystemet anfører at mor tolker sitt eget barn feil, når hun oppfatter at barnet vil sove, etter at det strekker seg mot sengen. Manglende inntoning kaller de det. Jeg har opplevd at systemet irettesetter foreldre som mener å forstå et rikere vokabular hos egne barn enn det hjelpesystemet gjør. Er det virkelig unaturlig at foreldrene kjenner eget barn bedre enn en fagkyndig som observerer barnet i tre-fire timer? Jeg har også hørt foreldre blir kritisert for å gi barnet sitt banos på brødskiva eller for at brødskivene anses for tykke.
Er dette omsorgssvikt? Kan slike ting faktisk føre til en omsorgsovertakelse? Mens andre barn utsettes for brutal vold og grusomme seksuelle overgrep. Er det på tide å finne frem det moralske kompasset?
Ivaretakelse av barn som kan være utsatt for alvorlig omsorgssvikt, er ikke bare viktig, det er også vanskelig. En undersøkelse ble nylig fremlagt helsetilsynet og avdekket urovekkende funn. Svikt og svik – rapporten fra utvalget som utredet saker hvor barn har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt, avdekket rystende informasjon om konsekvenser når systemet ikke griper inn i tide og på rett måte. De tilfellene der det det gripes inn for raskt eller det settes inn feil tiltak nevnes også. Det dreier seg altså om å gripe inn i tide. Ikke om å gripe inn uten reell grunn. Som i tilfellene der familier blir ødelagt av bagatellmessige årsaker, falske og anonyme bekymringsmeldinger, samt løgner fra omgivelsene og systemet selv.
Hver dag blir det bestemt at barn skal skilles fra familien sin. Avgjørelsene tas med utgangspunkt i råd fra psykologer og observasjoner fra et system som har forpliktet seg til å hjelpe barnet, og kun skille det fra familien når det er helt nødvendig. Vi andre skal stole på at atskillelsen er til barnas beste og vi bør ikke sette spørsmålstegn ved den sakkyndige psykologs utredning, selv om vedkommende får sin lønn fra nettopp den instansen som har som mål å overta omsorgen. De sakkyndige kan uttale at foreldrene ikke gir og ikke kommer til å gi god nok omsorg i fremtiden. Uten bevis, og svært ofte uten en særlig utredning for å kvalitetssikre påstanden. Svært sjeldent spør retten om påstanden faktisk er etterprøvbar eller kvalitetssikret.
På andre siden av gaten blir et barn slått helseløs av en ruspåvirket far. Han har slått mor først, i påsyn av barnet. Blåmerkene taler sitt tydelige språk på begge to. Det gjør skrikene naboene melder inn til barneverntjenesten også, signert med fullt navn og adresse. Kontaktlærere melder fra om fysiske skader, endret oppførsel og sterke betroelser. Familie og venner rapporterer om angst, uro og adferdsendringer. Men foreldrene ønsker ingen tiltak i hjemmet. De har en helt annen forklaring på bekymringsmeldingene og kanskje virker de troverdige. Ingen undersøkelsessak. Ingen sakkyndig. Ingen hjelp til dette barnet.
I dag kreves det ikke engang en domsavsigelse før et akuttvedtak fattes og iverksettes. Barna hentes på skole og i barnehage før foreldrene orienteres. Hadde det bare alltid vært de helt alvorlige tilfellene. Er det virkelig meningen at 9 barn som kunne vært hjulpet i hjemmet, flyttes og traumatiseres syke for å finne det 10ende som faktisk trenger øyeblikkelig hjelp? Har vi mistet det moralske kompasset vårt? Ja, da er det sannelig på tide å finne det frem igjen. Barn skal ikke lide, verken fordi foreldre tar feil avgjørelser eller fordi systemet som skal hjelpe dem gjør det.
Dersom du eller noen du kjenner trenger juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected]. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.
Vi har ønsket et nytt år velkommen og vi har tatt farvel med det gamle. Vi reflekterer over det som har vært og har forventninger til det som kommer. Vi ønsker hverandre et godt nytt år. Hva er egentlig et godt nytt år for deg? Hvem skaper rammen for et godt nytt år?
Det er ingen tvil om at vi mennesker har forskjellige preferanser og ønsker til det nye året. Noen ønsker seg penger. Andre ønsker seg en slank kropp. Noen ønsker seg lykke og andre ønsker seg kjærlighet. For meg er rettferdighet og kjærlighet viktige ingredienser for det nye året, både privat og i arbeidet mitt. Det koster så lite å bry seg. Det som kanskje er litt mer utfordrende er å behandle andre som vi ønsker å bli behandlet selv. Her ligger nok mye av det jeg har valgt å kalle rettferdighet. Kjærlighet behøver sjelden en forklaring, men medmenneskelighet er også en form for kjærlighet.
Jeg er ikke i tvil om hva som utgjør et godt år. Det er ikke viktig hvilke tall som representerer det nye året, så lenge barnet mitt har det godt. Jeg tror nok de fleste foreldre har det sånn. Heldigvis har vi som foreldre stor innflytelse på nettopp det. Men ikke alltid.
Jeg har møtt mange barn i året som gikk. Ikke personlig – men jeg har blitt godt kjent med deres skjebner. Mange hadde et vanskelig år og kommer antageligvis til å møte et like vanskelig nytt år. Dette av ulike årsaker. Det sentrale spørsmålet er om det kunne vært unngått. Noen av disse barna ble fjernet fra hjemmet deres og noen ble ikke det. Per i dag blir et flertall omsorgsovertakelser begrunnet med at barna ikke får god nok emosjonell omsorg. Hva er god nok emosjonell omsorg? Vurderingen er i all hovedsak subjektiv og basert på skjønn. Hvordan måles omsorg? Det er et spørsmål jeg skulle ønske meg at mange fagfolk ville stille seg selv i det nye året. Noen barn som ble boende hjemme, burde muligens vært plassert et bedre sted. Hvorfor velger vi noen ganger å se bort fra det åpenbare? Er det fordi vi ikke kan håndtere den mer alvorlige omsorgssvikten? Den som frarøver barn en god fremtid. Det hjelper ikke å ønske godt nytt år da.
Jeg har ikke så mange ønsker for det nye året. Men jeg vil rette ett mot dere som jobber med det viktigste vi har – nemlig barna våre. Dere står stadig ovenfor vanskelige vurderinger og krevende oppgaver som vekker følelser hos både barn og foreldre. Dette stiller høye krav til både klokskap og kompetanse. Vi trenger mennesker som bryr seg. Mennesker som er rettferdige og som behandler andre som de hadde ønsket å bli møtt i samme situasjon. Helt uten fordømmelse og stigmatisering. Med selvinnsikt og åpenhet. Kan vi ha større forventninger til andre barnefamilier enn det vi har til vår egen?
Jeg ønsker meg politikere med en genuin interesse for barn. En politikk som ikke bare roser systemet den ene dagen og rydder littegranne rom for forbedring den neste. Hva med å løfte blikket og vurdere nyansene? Tenk om politikerne satte helt klare krav til systemet, i stedet for å navigere i usikkert farvann. Det er fremtidens helter som blir forsøkskaninene. Løft blikket kjære politiker, se inn i deg selv. Hvordan ville du oppleve å motta en bekymringsmelding for mye? Det er jo det vi sier. Det er bedre å melde sin bekymring en gang for mye, enn å la et barn lide. Jeg er naturligvis hjertens enig. Men jeg mener også at det er viktig å vurdere alle bekymringsmeldingene ut fa det samme målebegeret. Det som anses å være normalt i én kommune, kan ikke bedømmes som omsorgssvikt i en annen. Det som anses for tortur i en kant av landet, kan umulig avhjelpes med enkle tiltak på en annen kant. Jeg ønsker meg et balansert samfunn med likebehandling. Jeg ønsker meg kritiske øyne og evnen til å våge å være rettferdig. Ikke minst mot barna.
Jeg ønsker meg et barnevern med ledere og medarbeidere som setter barns behov i fokus, som forstår situasjonen til hele familien og som samarbeider med andre tjenester for å gjøre en forskjell i barnas liv. Barnevernet hjelper flere barn enn før, og det ryktes om foreldre med gode erfaringer. Det er imidlertid ikke til å stikke under en stol, det finnes mange barn som ikke får den hjelpen de trenger. Eller som fanges opp for sent. Det hjelper ikke å revansjere seg da, ved å gå tidligere inn i andre barnefamilier uten de største utfordringene. Hvor er balansen? Det å bli utsatt for seksuelle overgrep og grov vold kan ikke sammenlignes med at far drikker for mye, eller at mor har en fødselsdepresjon. Det finnes hjelpetiltak for begge kategorier, men sjelden de samme.
Mange av menneskene som jobber med barn etterlyser mer kunnskap og bedre tiltak, for å kunne utrede og følge opp barn og familier som opplever store og sammensatte problemer. Jeg ønsker meg at dere får det i 2019. Likeledes håper jeg at dere går frem med nestekjærlighet og respekt, i deres søken etter å verne om barna våre. Godt nytt år.
Dersom du eller noen du kjenner trenger juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected]. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.
Det er ikke så altfor mange timene igjen. Det er bakt kaker, det er pusset vinduer og det er pynta juletrær. Og under juletrærne ligger det glede pakket inn i gavepapir. Forventningene er store og oppgavene har vært mange. Hvordan er det med deg og dine? Skal du feire jul med barn i huset? Ja, da skriver jeg i stor grad til nettopp deg.
Er du ferdig til jul, sier vi til hverandre. Mange er det, og har vært det siden oktober. Andre er til og med ute å handler på selveste julaften. Stresset er stort og oppgavene mange. Langbord skal dekkes og det ventes innrykk fra nært og fjernt. Mennesker som betyr noe for hverandre kommer sammen og skal feire jul. Maten er planlagt og finstasen hengt frem. De små er aktive og nysgjerrige. Mens pinnekjøttet står å godtgjør seg, ruller tegnefilmene på TV skjermen. Eller er det kanskje ribbe på menyen? Kanskje spiser dere kalkun? Det er egentlig ikke viktig. Det som imidlertid er viktig, er den deilige duften av jul, glede og kjærlighet. Julen er en etterlengtet høytid, særlig for barna. Vi har forsøkt å pakke inn våre barns ønsker, for å oppfylle deres drømmer. Hvilke ønsker har dine barn?
Vi foreldre vet jo hvordan barna påvirkes av våre juleforberedelser og hvordan vi gjennomfører selve julefeiringen. Forstår de egentlig hva det dreier seg om? Kjenner de historien bak festen? Selve konseptet? Det sies at barn allerede fra treårsalderen forstår at det vanker gaver. De to første årene er papiret og julebåndet mest interessant. Med det som utgangspunkt, synes jeg det er viktig å forstå hva som kan gjøre julen vellykket for barna. Det eneste som er sikkert, er at det henger sammen med vår presentasjon av julen. Hva vi voksne liker ved julefeiringen, er ikke alltid sammenfallende med hva de små håpefulle setter pris på. Hva setter egentlig barna mest pris på? Er det bilbane, eller dukkehus? iPhone eller Xbox? Hva skal til for å skape et minne? Hva gjør julen harmonisk og fredfull? Er det duften av pepperkaker? Kanel på risgrøten? Eller er det den sprakende peisen? Et varmt og godt smil? Jeg tror det er sammensatt, men at det handler om de enkle gledene. Sang og latter. Det nyvaskede gulvet gjør ikke inntrykk på barna. Jeg tror det er øyeblikkene preget av tilstedeværelse som danner de gode minnene. Barna bryr seg ikke om svoren er sprø på ribba, så lenge mamma og pappa smiler. Så lenge stemningen er god og vi omgås hverandre på en fin måte, vil barna huske julen. Det er måten vi som foreldre presenterer julen for våre barn som er avgjørende. Hvordan vi velger å forberede og feire julehøytiden.
Hvordan er det hos dere? Har dere hatt en travel og stri førjulstid? Har du vaska gølvet og har du børi ved? Har du sætt opp fuggelbænd og har du pønta tre? Eller har du kanskje roet ned i år, senket skuldre og tempo og latt fokus være på menneskene du er glad i? Det er viktig å nyte øyeblikkene. Like fort som de kom, blir de borte igjen. Og for mange blir julen annerledes på grunn av sykdom og sorg. Det å være takknemlig settes i perspektiv. Likeledes hvor viktig det er å være sammen med barna, være tilstede. Det er viktig for oss voksne også. Vi trenger minnene like mye. Sett deg ned på gulvet og hør hvilke tanker barnet ditt har rundt julehøytiden? Hva setter barnet ditt mest pris på? Du får ikke vite det, dersom du ikke tar deg tiden til å spørre. Glem ikke at du er en stor del av barnas minner. Det er du som formidler tradisjonene. Det er du som skaper barnas jul. Minnene. Vi som foreldre er ikke bare privilegerte, vi har også et ansvar. Lag dere en deilig og minnerik julefeiring. Det er ikke antall kakeslag eller skinnende parkett som skaper lykke, det er de menneskelige interaksjonene. Tenk et øyeblikk på dem som er avskåret den muligheten. Det er ikke de dyreste gavene som gjør kvelden minnerik for barna våre. Det er du. Det er jeg. Det er oss foreldre, som virkelig betyr noe for barna våre.
Jeg ville bare minne deg på en liten ting, nå midt i julen. Det er like mye en påminnelse til meg selv. Gi barnet ditt litt ekstra av deg selv. Gi det tiden din. Tilstedeværelsen din. Nærheten din. Jeg lover deg at det er verdt det. Du får verdens beste gave tilbake. Du får se julen gjennom barnas øyne. Hva kan du vel ønske deg mer til jul?
Jeg har lyst til å minne deg på en liten ting til. Jeg får nemlig stadig et lite innblikk i en annen verden gjennom arbeidet mitt. Det er ikke alle barn som gleder seg til jul. Juleminnene består vanligvis av glade barn og snille voksne. Men, ikke allle opplever høytiden slik. Det kan være mange årsaker til det. Statens Institutt for Rusmiddelforskning (SIRUS), anslår at 200 000 barn gruer seg til jul på grunn av foreldrenes alkoholoverforbruk. I snitt drikker for eksempel hver Osloborger en kasse øl, fem flasker vin og halvannen flaske sprit i løpet av desembermåned. Det gjør utvilsomt julemåneden til den fuktigste måneden i året. Et helt sentralt spørsmål i denne sammenheng er hva det gjør med barna. Barna liker ikke berusede foreldre. Barna liker ikke det som kommer i kjølevannet av berusede foreldre. Noen sovner kanskje bare. Andre blir muligens kranglete. Det som imidlertid er en fellesnevner er at fulle mennesker blir egoistiske, uinteresserte og ikke minst utilgjengelige. Tryggheten et barn normalt føler sammen med foreldrene, forsvinner når det forutsigbare fjernes. For altfor mange barn er julehøytiden en tid hvor foreldre og nære slektninger drikker mye. Gi barnet ditt noe av evig verdi denne julen, vær forutsigbar.
Avslutningsvis ønsker jeg å gjenta noe jeg anser som særdeles viktig. Du er en stor del av ditt eget barns minner. Du kan likeledes bli en stor del av andre barns minner. Det er vi voksne som formidler barnas tradisjoner. La det bli gode tradisjoner. Det er vi voksne som skaper barnas jul. Vi skaper barnas minner. Du som forelder kan gjøre kvelden minnerik. Gi barna gode minner. Det er du og jeg som virkelig betyr noe for barna. La oss være betydningsfulle på en god måte. Det er ikke gavene som er viktigst. Det er du.
Jeg ønsker deg og dine en fredfull og minnerik høytid. Ta vare på hverandre og gi hverandre gode opplevelser. GOD JUL. <3
Dersom du eller noen du kjenner trenger juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected]. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.
Vi som har små barn vet at barn har rett til barnehageplass, og at man kan klage dersom man ikke har fått barnehageplass, eller ikke har fått plass der man i utgangspunktet ønsket. Det vi kanskje ikke er like godt klar over er at disse små menneskene, som vi fulle av tillit og hver dag leverer fra oss til de ansatte i barnehagen, ikke har en lovfestet rett til å ha det trygt og godt i barnehagen. Barna som lever barnehagelivet står med andre ord uten et reelt rettsvern. Hvem skulle egentlig trodd det? Mange foreldre hadde kanskje tatt barnehagene litt mer under lupen før de leverte barna sine der, hadde de visst dette. En mager trøst er at man gjerne ikke får vite noe om det heller, før man selv opplever avvik.
Barnehagebarns rettigheter må tas på alvor.
Visste du for eksempel at etter opplæringsloven § 9 a har elever i den norske skolen rett på et trygt og inkluderende skolemiljø. Barn i barnehagen derimot har ingen tilsvarende rettighet i barnehageloven. Likeledes oppstiller artikkel 19 i FNs konvensjon om barnets rettigheter at alle barn har rett til beskyttelse mot vold, som også omfatter mobbing og andre krenkelser. Det å sikre et trygt og godt barnehagemiljø handler faktisk om å oppfylle de helt grunnleggende rettigheter som alle barn skal ha etter barnekonvensjonen. Hvorfor er så ikke denne rettigheten inntatt i barnehageloven?
Foto: Hamar Kommune
Opp mot 12 prosent av norske barnehagebarn mobbes. Ikke bare av de andre barnehagebarna. Det viser en relativt ny forskningsrapport, hvor også foreldreutvalget for barnehager var involvert. Barna lytter til og observerer hva vi voksne rundt dem gjør. De gjør ikke som vi sier. De gjør som vi gjør. Før trodde man ikke at mobbing skjedde i barnehagen, men det er avdekket at det foregår i langt større grad enn noen ønsket å forestille seg. Et sørgelig funn var at også de voksne i barnehagen bidrar til mobbingen. Bevisst. Ubevisst. Ved å bagatellisere barns opplevelser og følelser. Ved å overse barn som ikke inkluderes. Ved å sette merkelapper på barna. De mobber gjerne ved bruk av kroppsspråk, mimmikk, stemmebruk og øyekast.
Konsekvensene kan være svært alvorlige. Tristhet. Angst. Depresjon. Utagerende oppførsel. Sinne. Frustrasjon og vold. Hvordan kan du klage på at ditt barn utsettes for mobbing og krenkelser? Det er jo ingen tvil om at barnehagen skal være et sted der barna opplever gode dager, og foreldrene er trygge på nettopp det. I den nye rammeplanen for barnehager er det vektlagt at barnehageansatte skal stoppe opp, følge med og forebygge mobbing. Det er også avgjørende at foreldre og ansatte snakker sammen og finner gode løsninger sammen. Hva om de ikke klarer det?
Dersom det ikke nytter å klage til barnehagen, er det verdt å vite at kommunen er tilsynsmyndighet for både private og kommunale barnehager, og i noen tilfeller kan fylkesmannen utføre tilsyn. Dersom ikke barnehagemyndigheten fører et adekvat tilsyn med barnehagen som resultat av din klage, kan du altså klage til fylkesmannen og håpe at fylkesmannen fører tilsyn med kommunen. Dersom forholdet er alvorlig kan du også anmode fylkesmannen om å føre direkte tilsyn med barnehagen.
Barnehageloven legger føringer for samarbeidet og dialogen mellom hjemmet og barnehagen. Dog har ikke barnehagebarn en lovfestet rett til på et trygt og inkluderende barnehagemiljø. Foreldreutvalget for barnehager viser til manglende kommunikasjon, mistillit og liten grad av medvirkning som det gjennomsnittlige foreldre klager på. Flere opplever sågar å bli avvist. Mange ansatte fremholder at alt de ser er at barnet har det bra. Det er imidlertid viktig å åpne opp for en felles forståelse av situasjonen. Det å bli sittende på hver sin tue gagner ikke barna det minste. Respekt for foreldrenes opplevelser, ikke minst barnas, er helt avgjørende.
Når barnehagen truer med barnevernet
Det har faktisk vært tilfeller der barnehagene misbruker sin mulighet til å kontakte barnevernet, eller truer med å kontakte barnevernet hvis de opplever foreldrene som brysomme. Mange foreldre er livredde for barnevernet kan foreldreutvalget for barnehager fortelle. Fanget mellom barken og veden. Det understreker i aller høyeste grad behovet for en reell klageadgang og et endret lovverk. Barneverntjenesten har da vitterlig bedre ting å ta seg av.
Å skape en trygg oppvekst, trygt og godt barnehagemiljø uten mobbing og andre krenkelser er alltid de voksnes ansvar og det må vi ta på alvor. Redd barna krever en lovfestet rett til et godt og trygt barnehagemiljø. Gå inn her og signér oppropet du også.
Barnehagedebatten har forandret seg
Forskning har vist at kvaliteten på norske barnehager faktisk er svært sprikende. Forskjellene er store. Det er ikke mer enn et år siden at forskningsprosjektet «Blikk for barn» ble lagt frem og det ble avdekket foruroligende forhold i noen av de norske barnehagene. Sikkerheten for barna viste seg for dårlig. Hygienen var mangelfull. Og samspillet mellom barna og de voksne viste likeledes et stort forbedringspotensial. Det som faktisk anses å være selve kjernen når det kommer til kvalitet i barnehagen. Forskningsrapporten viste også til at norske barnehager i for liten grad var flinke nok til å fremme barnas nysgjerrighet og utforskertrang. Rapporten bekrefter dessverre tidligere undersøkelser – kvaliteten i norske barnehager varierer. Det sies å være en sterk sammenheng mellom rammebetingelser og kvalitet, for store barnegrupper og ikke mange nok kvalifiserte ansatte til stede på en utviklende måte for barna.
Tidlig på 2000-tallet handlet barnehagedebatten om pris og antall plasser. Det var det som var viktigst den gangen. Det var altfor mange barn som ikke fikk tilgang på en barnehageplass og prisene var så høy på noen steder, at noen barn faktisk ble utelatt fra barnehagefellesskapet. Etter en omfattende dugnad der både kommunene og private aktører deltok, har de som har rett på plass også fått plass. Det mest naturlige nå ville kanskje vært å sette fokus på kvaliteten. Sørge for at barna våre får rett på en god hverdag her og nå. Det handler om at de skal få de beste forutsetningene for resten av sine liv. Barnehagedebatten domineres imidlertid av spørsmålet om eierskap. Er det virkelig der vi bør ha fokus? Er det relevant for barna våre? For barn i barnehagen er vel strengt tatt trygghet, samt leke- og læringsmiljø det viktigste. For ikke å glemme relasjonen til de voksne og de andre barna.
Foto: Adressa
SV foreslo i Stortinget forrige uke at det offentlige må sette seg mål om å øke sin eierandel i barnehagesektoren, og at det offentlige må få forkjøpsrett dersom barnehager skal selges. Jeg ble litt overrasket må jeg innrømme på hvor samfunnet har sine interesser. Gjør forslaget barnehagelivet bedre for barna våre? Hva med å rette fokuset på barna? De små menneskene som ikke har en lovfestet rett til å ha det trygt og godt i barnehagen. Barna som lever barnehagelivet uten et reellt rettsvern. Når vi vet at 12 prosent av barnehagebarn mobbes og krenkes, vil det være naturlig å starte der? Når vi vet at også de voksne er delaktige, er det kanskje på tide å sette høyere krav til nettopp de voksne? Barna gjør som vi gjør. La oss vise dem hvordan.
Avslutningsvis ønsker jeg å understreke at dette ikke er en kritikk av alle barnehager. Generelt sett scorer barnehagene høyt på både omsorg og barns medvirkning, dog sier vi at ethvert barn som opplever krenkelser hjemme er ett barn for mye. Jeg mener helt åpenbart at ethvert barn som opplever krenkelser i barnehagen på lik linje er ett barn for mye. Jeg mener også at det er en sterk sammenheng mellom rammebetingelser og kvalitet. Hva med å glemme forkjøpsretter og større eierandeler? Dersom alle barn skal få et reellt rettsvern, ikke minst like muligheter, uavhengig av bakgrunn må vi sikre kvaliteten først, uavhengig av bosted og økonomi. Jeg ønsker meg en politisk debatt rundt nettopp det.
Har du problemer med barnehagen? Trenger du juridisk bistand? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected]. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.
Jeg møtte for en god stund siden en ung kvinne som var blitt voldtatt gjennom store deler av livet, faktisk er hun en av mine klienter. En overraskende ressurssterk ung kvinne. Jeg kunne ikke se på henne at noen hadde utnyttet både hennes kropp og intellekt fra hun var en liten pike, kanskje sågar fra hun var baby.
Jeg hørte den samme unge kvinnen fortelle sin historie. Hun åpnet døren til et indre liv de færreste hadde tilgang til. Hun fortalte om overgrep man vanskelig kan forestille seg, av mennesker som burde vært glad i henne og som på et sykelig vis kanskje også var det. Hun fortalte om fluortabletter som gjorde henne døsig og etterhvert bevisstløs. Hvordan hun våknet opp med en fremmed og torturert kropp, i stedet for sin egen. Hun fortalte om straff i dusjen og en rolle som fars elskerinne og hore. En mørk historie som etterlater seg spor og gir deg søvnløse netter, fordi bildene oppsøker deg.
Jeg bistår denne unge kvinnen i hennes kamp om rettferdighet og møter motstanden fra samfunnet sammen med henne. Politiet som beklageligvis må prioritere andre saker. Begjæringer om etterforskningskritt som ikke etterkommes. Klager til Statsadvokaten og en bønn til Riksadvokaten. En reell verden for mange voldtatte og misbrukte små barn. Det lille barnet bor nemlig inne i henne fremdeles og får ikke fred, fordi hennes historie ikke blir anerkjent.
Illustrasjonsfoto: Colourbox.no
Voldtekt etterlater seg noen av de sterkeste etterreaksjonene vi kjenner til innenfor traumeområdet. Hvordan responderer så et lite barn på den grove utnyttelsen, torturen på kropp og sjel, ikke minst det å ikke bli tatt på alvor?
Alle voldtektsofre opplever ettervirkninger og så mange som halvparten får så sterke plager at de diagnostiseres med posttraumatisk stresslidelse. Altfor mange opplever også alvorlige helsemessige problemer. Svært mange endrer sine forventninger til verden, blir utrygge og sårbare, får problemer med å fungere i skole, studier og jobb, for ikke å glemme nære relasjoner. Intimitet og seksualitet påvirkes svært negativt. Problemene går ikke bare over av seg selv, de blir gjerne ofrenes nærmeste følgesvenn gjennom livet.
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har vist til at én av ti kvinner har opplevd voldtekt, og for halvparten av dem skjedde voldtekten før de var 18 år gamle. For de fleste skjer voldtekten i ung alder, i en fase av livet der en skal utvikle tillit til andre mennesker og etablere nære forhold. Barn som utsettes for overgrep i oppveksten kan få forstyrrelser i utviklingen av de helt grunnleggende funksjoner, som aktivering, affektregulering, kognitiv utvikling, motorisk og kroppslig utvikling, og utrygg tilknytning.
Etter å ha møtt flere som ble voldtatt eller seksuelt misbrukt som barn, har jeg på nært hold fått kjennskap til hvor smertefullt livet etter voldtekten kan være. Etter å ha blitt kjent med den ovenfor omtalte unge kvinnen forstår jeg også hvor maktesløs hun føler seg i forhold til systemet, i tillegg til de lidelsene som jager henne hver eneste dag. Jeg skremmes av de bildene som maner seg frem gjennom fantasien min, hennes er bilder av realiteten.
Illustrasjonsfoto: Barnejuristen
Hvordan føler ofrene seg når nesten samtlige anmeldte saker henlegges? Det er enkelt å forstå at de som har opplevd tortur mot egen kropp opplever belastninger ved å anmelde, og jeg vet at maktesløsheten overtar når henleggelsen kommer. Hvilke grep kan forbedre situasjonen deres?
Jeg mener at de mange henleggelser vitner om en alvorlig systemsvikt. Fornedringen av å ha blitt utnyttet og skamfert forsterkes på den måten gjennom rettssystemet. Det oppleves som en dobbel krenkelse. Først voldtatt av overgriperen og deretter av systemet.
Det er innlysende at en anmeldt voldtekt ikke automatisk skal behandles som en realitet, men det må jo være mulig å forbedre systemene slik at ikke så vanvittig mange saker henlegges og så ubegripelig mange skyldige gjerningsmenn går fri. At ni av ti skulle anklage uskyldige mennesker uten grunn, er vanskelig for meg å tro. Den unge kvinnen jeg har referert til for eksempel, har ytterst lite å vinne på sine påstander. Det er ingen umiddelbar lindring av hennes lidelser å oppnå. Hun ønsker bare at hennes sannhet anerkjennes. At systemet forbedres og gjerningsmennene straffes. Hun mener at dersom ni av ti kommer unna med overgrep blir det fritt fram for seksualforbrytere.
Det er vanskelig å si hva som kan sikre flere domfellelser. Kanskje ville mer kunnskap om konsekvensene av voldtekt og seksuell tortur gjøre politiet bedre rustet til å gjøre jobben sin? Kanskje ville forståelsen for både den første og andre krenkelsen motivere systemet? Personlig tror jeg at godt politiarbeid kan suppleres med omfattende helsefaglige utredninger og muligens underbygge betroelsene om voldtekt i større grad. Det jeg imidlertid vet, er at ansvaret i stor grad veltes over på ofrene. Det er nemlig de som må anmelde. De bør i tillegg være rimelig ressurssterke for å klare å drive sin egen sak fremover.
Dersom du eller noen du kjenner trenger hjelp til å anmelde seksuelle overgrep og kanskje bistand til å orke å stå i egen sak, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected]. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.
Et brennaktuelt spørsmål, slik jeg ser det. Se bare på barnevernssakene, som er de aller mest inngripende og skjebnesvangre saker som går for rettssystemet, og som nettopp derfor forutsetter den beste ekspertise hos de som avgjør sakene. Avgjørelsene i barnesakene er nemlig med på å bestemme barnas livssituasjon ikke bare i “her og nå” situasjonen, men også i overskuelig fremtid. Likevel sidestilles disse viktige sakene med alle andre saker som går for retten.
Se bare på Fylkesnemnden for barnevern og sosiale saker, de fatter stadig vekk vedtak om at et barn plasseres i fosterhjem, mot foreldrenes vilje. Tingretten kan avsi dommer om hvor et barn skal bo og hvor mye samvær det skal få med foreldrene som barnet ikke lenger bor sammen med. Det er utvilsomt svært inngripende avgjørelser. Hvem påser egentlig at nemndlederne og dommerne har den avgjørende kompetansen til å avsi en riktig dom i slike saker? Sentrale spørsmål som er blitt påpekt er hvorvidt man forstår et barn. Bør man kanskje ha barn selv? Det kan naturligvis være at menneskene med avgjørelsesmyndighet har en spesiell interesse og til og med en særdeles god juridisk kompetanse, men kan de nok om barn? Synes du barnas rettssikkerhet er ivaretatt på best mulig måte slik systemet er per i dag? Kan det eventuelt forbedres?
I dag behandles tvangssaker i medhold av barnevernloven, som plassering av barn i fosterhjem eller adopsjon mot foreldrenes vilje, av fylkesnemndene. Sakene behandles i det alt vesentlige på samme måte som vanlige rettssaker, men fylkesnemndene har ingen status som domstol. De er å anse som forvaltningsorganer. Foreldretvister, som gjelder foreldre i så dyp konflikt etter et samlivsbrudd, at de ikke klarer å bli enige om hvor felles barn skal bo, blir behandlet i tingretten. Men trenger de noen spesiell kompetanse? Grunnloven viser blant annet til at straff, som er det mest inngripende virkemiddel, må ilegges av domstolene. I den anledning kan man spørre seg om ikke vedtak om tvungen adopsjon eller omsorgsovertakelse uten foreldrenes samtykke oppfattes som et minst like alvorlig inngrep som en straffedom. Det alene gir kanskje en indikasjon på at denne type tvangssaker bør behandles og avgjøres av en domstol, og ikke av et forvaltningsorgan.
Det er nok avgjørende for mange at det organet som fatter avgjørelser i nettopp tvangssaker i medhold av barnevernloven nyter allmenn og bred tillit i samfunnet. Flere undersøkelser har vist til at domstolene scorer høyt med hensyn til omdømme og tillit. Fylkesnemndene derimot har blant sine sterkeste kritikere hatt ord på seg til å være en forlengelse av barneverntjenesten. Kan noe av grunnen være at fylkesnemndene ikke er en del av et høyere domstolsystem, men faktisk er en del av forvaltningen, i samme sektor som barnevernet? Ville en status som domstol gitt en høyere grad av tillit?
Det er imidlertid ikke bare du og jeg som mener at den helt spesielle ekspertisen må på plass. Et overveldende flertall i særdomstolsutvalget mente at den nødvendige barnefaglige kompetansen må sikres gjennom et obligatorisk grunnprogram med jevnlige oppdateringsfunksjoner. Det ble foreslått å opprette egne særdomstoler for barnesaker. Spesielt interesserte kan også se hen til NOU 2017:17. Utvalget mente faktisk at barnesakene bør bestemmes av samme type avgjørelsesorgan. Med det forstås, at dagens tosporede system, hvor tvangssaker etter barnevernloven starter i fylkesnemndene, mens foreldretvister starter i tingrettene, måtte utgå. Utvalget foreslo at barnesaker fremtidig bare skal avgjøres av et utvalg tingretter med dommere som inngår i et sterkt fagmiljø på dette rettslige feltet. Likeledes ble det foreslått at fylkesnemndene nedlegges og at nemndlederne overføres som dommere til de aktuelle tingrettene.
Særdomstolsutvalget fastslo også at dommere som skal kunne avgjøre tvistene i barnesakene i tillegg til sin juridiske kompetanse må ha tilstrekkelig barnefaglig og psykologfaglig innsikt til kritisk å etterprøve, stille kritiske spørsmål til sakkyndiges vurderinger og foreta avgjørelser som gir barna den rettsikkerheten de faktisk har krav på. De må åpenbart også ha kunnskap om barns utvikling, barn og voksnes psykiske helse, mennesker i krise og ikke minst hvordan forstå og snakke med barn. Det må jo anses som helt elementære egenskaper i disse særdeles inngripende sakene.
Den ovennevnte utredningen fra Særdomstolsutvalget har utløst en rekke høringssvar, og Barneombudet, Redd Barna, Unicef og Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter har med begeistring sluttet seg til det fremsatte kravet om at dommere i barnesaker må ha tilstrekkelig barnefaglig kompetanse utover sin juridiske kyndighet. Ingen av høringsinstansene ønsket å mene noe særskilt om avgjørelsesorganets struktur, men det hindrer jo ikke oss andre. Det helt sentrale må imidlertid være om systemet ivaretar hensynet til barnets beste. Det må til enhver tid være overordnet.
Barnefaglig kompetanse bør, slik jeg oppfatter det, alltid være påkrevd hos menneskene som avgjør barnas fremtid. Opplæringen bør være obligatorisk og kanskje bør mange av avgjørelsene sågar tas ut av rettssystemet? Men for de barnesakene som må avgjøres av en domstol, ville kanskje det å legge avgjørelsene til et utvalg tingretter med særlig kompetanse på barnesaker vært det eneste rette?
Sett fra et fagjuridisk perspektiv er imidlertid oppfatningene delt. Noen tingretter er overveiende positive til forslaget, mens andre har ingen tro på særdomstolsutvalgets forslag. Hva kan denne uenigheten egentlig bunne ut i? Jeg vet ikke, men jeg vet at det eksisterer uenighet rundt kravet om obligatorisk opplæring og forslaget om at fylkesnemndlederne automatisk skulle bli dommere i det nye systemet. Helt uavhengig av din og min mening, må det anses skuffende og ukyndig når dommerforeningen velger å sidestille barnesakene med alle andre sakstyper. Dette være seg saker med store kommersielle kontrakter eller økonomisk kriminalitet. De fraråder sågar å skille ut barnesaksfeltet som et mer spesielt og presumptivt vanskelig saksområde. Det er ingen uenighet rundt det faktum at jussen er mer komplisert i saker om økonomisk kriminalitet, men det er heller ikke mer juridisk kompetanse som er etterspurt – det er den barnefaglige innsikten.
På tross av domstolenes generelle allmenne tillit, har det de seneste årene også der blitt uttalt kritikk mot dommeres behandling av foreldretvister. Det har sågar vært hevdet at mange dommere i for liten grad tar vold mot barn alvorlig nok, at de generelt sett har for liten barnefaglig kompetanse. Det er likeledes vist til for stor og tilfeldig variasjon mellom de ulike dommeres kompetanse på saksområdet.
Jeg personlig, synes særdomstolsutvalget var inne på noe. Forslaget om å sikre nødvendig kompetanse anser jeg for helt nødvendig. Obligatorisk og lovfestet opplæring for alle dommere som skal kunne behandle barnesaker like så, og opplæringen bør gi kunnskap om hvordan foreldres omsorgskompetanse vurderes, barns utvikling, behov og fungering. Foreldrekonfliktens effekt på barnet og skadevirkningene bør også settes på agendaen, i tillegg til det å være vitne til eller bli utsatt for vold, seksuelle overgrep og rusadferd. Det er tross alt barna våre det er snakk om, deres fremtid og generasjonsarven vi gir fra oss.
Jeg er definitivt en tilhenger av forslaget om regionale tingretter med barnefaglig spisskompetanse. Jeg mener tiden er inne for et felles avgjørelsesorgan som kan sikre en mer helhetlig behandling og færre tilfeldige prosesser. Det vil nemlig innebære en verdifull samling av kompetanse også, på de ulike barnesaker, til det beste for de barn berørt.
Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected]. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.
Har du noen gang hatt en magefølelse på at noe er galt? Har du tenkt at et barn er utsatt for ting det ikke bør utsettes for, men du er ikke sikker? Kan man noen gang bli sikker? Kanskje ikke, og nettopp derfor venter mange med å melde fra om alvorlig omsorgssvikt. De er engstelige for å ta feil. Forestill deg helsepersonell, skole- og barnehageansatte og andre offentlige ansatte, mennesker som kommer tett på barn og langt hyppigere får denne magefølelsen. De har en lovpålagt plikt til å melde fra dersom det foreligger mistanke om overgrep og annen alvorlig omsorgssvikt. Det å overse tegn på alvorlige forhold kan medføre alvorlige konsekvenser for barna det gjelder og derfor tydeliggjøres lovverket fra og med neste måned.
Lovendringen trer i kraft fra og med 1. juli i år og skal klargjøre og forenkle opplysningsplikten i barnevernloven og andre særlover, som bl.a barnehageloven, opplæringsloven og helsepersonelloven. De menneskene som kommer tettere på barna og deres pårørende har en helt unik mulighet til å fange opp de signalene som trekker i retning av alvorlig omsorgssvikt. Gir signalene grunn til å anta at et barn står i en alvorlig situasjon, skal de melde fra.
Hva synes vi om det?
Barnejuristen er glad for at reglene strammes inn og ikke gir som mye rom til verken usikkerhet eller nøling. Barnevernet skal jo sikre at utsatte barn og unge får den nødvendige hjelp og omsorg til rett tid. Det innebærer altså at de er avhengige av at noen gjør dem oppmerksomme på alvorlige forhold. Man kan åpenbart mene mye om barneverntjenesten og deres evalueringer i forskjellige saker. En ting er imidlertid sikkert, mange barn lever under totalt uverdige forhold, de lider seg gjennom barndommen og trenger hjelp, men fanges ikke opp. Hvorfor? En av grunnene er tvil, redsel for å ta feil og lojaliteten disse barna viser foreldrene sine. Med det som utgangspunkt har barne- og likestillingsministeren ønsket å tydeliggjøre lovverket.
Helsepersonell kan også være engstelige i forhold til å bryte taushetsbelagt informasjon. Helse- og omsorgsdepartementet har imidlertid i et orienteringsbrev til sentrale helsevirksomheter uttalt at opplysningsplikten skal gå foran taushetsplikten. Selv om barneverntjenesten i etterkant konkluderer med at barnet ikke utsettes for noe alvorlig, anses ikke taushetsplikten for å være brutt. Det legges likeledes vekt på at helsepersonell skal ha god nok kunnskap om denne opplysningsplikten, og at rutinene for å melde skal bli godt nok kjent.
Foto: Dreamstime.com
At det dreier seg om en plikt innebærer at den enkelte ikke selv kan velge mellom å gi opplysninger eller å la være, dersom vilkårene for opplysningsplikten er oppfylt. Det sentrale spørsmålet er når vilkårene anses oppfylt. Det følger av barneverntjenesteloven § 6-4 annet ledd jf. tredje ledd at yrkesutøvere i medhold av lov om helsepersonell blant andre, av eget tiltak og uten hinder av taushetsplikt, skal gi opplysninger til kommunens barneverntjeneste når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet eller det foreligger andre forhold for alvorlig omsorgssvikt. Plikten oppstår i det vedkommende har grunn til å tro at et barn blir mishandlet, eller at vilkårene i en av de andre bestemmelsene nevnt i § 6-4 er oppfylt. Det er den enkeltes konkrete vurdering av situasjonen som skal legges til grunn.
Se og tolke signalene barna gir blir altså avgjørende. Barn kan gi klare uttrykk, men de kan også gi nokså vage uttrykk for at noe ikke er bra. Mange barn er likeledes opptatt av å beskytte foreldre som utsetter dem for vold, noe som medfører at mange barn bruker mye energi på å dekke over realiteten. Det er også en stor medårsak for at reglene nå strammes inn. Vi andre som får en dårlig vibrasjon eller en påtrengende magefølelse, bør også melde fra en gang for mye, enn en gang for lite. Det mener jeg er vår plikt som medmennesker.
Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected]. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.
