Det er ikke gavene som er viktigst. Det er du! <3

Det er ikke så altfor mange timene igjen. Det er bakt kaker, det er pusset vinduer og det er pynta juletrær. Og under juletrærne ligger det glede pakket inn i gavepapir. Forventningene er store og oppgavene har vært mange. Hvordan er det med deg og dine? Skal du feire jul med barn i huset? Ja, da skriver jeg i stor grad til nettopp deg.

 

Er du ferdig til jul, sier vi til hverandre. Mange er det, og har vært det siden oktober. Andre er til og med ute å handler på selveste julaften. Stresset er stort og oppgavene mange. Langbord skal dekkes og det ventes innrykk fra nært og fjernt. Mennesker som betyr noe for hverandre kommer sammen og skal feire jul. Maten er planlagt og finstasen hengt frem. De små er aktive og nysgjerrige. Mens pinnekjøttet står å godtgjør seg, ruller tegnefilmene på TV skjermen. Eller er det kanskje ribbe på menyen? Kanskje spiser dere kalkun? Det er egentlig ikke viktig. Det som imidlertid er viktig, er den deilige duften av jul, glede og kjærlighet. Julen er en etterlengtet høytid, særlig for barna. Vi har forsøkt å pakke inn våre barns ønsker, for å oppfylle deres drømmer. Hvilke ønsker har dine barn?

 

 

Vi foreldre vet jo hvordan barna påvirkes av våre juleforberedelser og hvordan vi gjennomfører selve julefeiringen. Forstår de egentlig hva det dreier seg om? Kjenner de historien bak festen? Selve konseptet? Det sies at barn allerede fra treårsalderen forstår at det vanker gaver. De to første årene er papiret og julebåndet mest interessant. Med det som utgangspunkt, synes jeg det er viktig å forstå hva som kan gjøre julen vellykket for barna. Det eneste som er sikkert, er at det henger sammen med vår presentasjon av julen. Hva vi voksne liker ved julefeiringen, er ikke alltid sammenfallende med hva de små håpefulle setter pris på. Hva setter egentlig barna mest pris på? Er det bilbane, eller dukkehus? iPhone eller Xbox? Hva skal til for å skape et minne? Hva gjør julen harmonisk og fredfull? Er det duften av pepperkaker? Kanel på risgrøten? Eller er det den sprakende peisen? Et varmt og godt smil? Jeg tror det er sammensatt, men at det handler om de enkle gledene. Sang og latter. Det nyvaskede gulvet gjør ikke inntrykk på barna. Jeg tror det er øyeblikkene preget av tilstedeværelse som danner de gode minnene. Barna bryr seg ikke om svoren er sprø på ribba, så lenge mamma og pappa smiler. Så lenge stemningen er god og vi omgås hverandre på en fin måte, vil barna huske julen. Det er måten vi som foreldre presenterer julen for våre barn som er avgjørende. Hvordan vi velger å forberede og feire julehøytiden.

 

Hvordan er det hos dere? Har dere hatt en travel og stri førjulstid? Har du vaska gølvet og har du børi ved? Har du sætt opp fuggelbænd og har du pønta tre? Eller har du kanskje roet ned i år, senket skuldre og tempo og latt fokus være på menneskene du er glad i? Det er viktig å nyte øyeblikkene. Like fort som de kom, blir de borte igjen. Og for mange blir julen annerledes på grunn av sykdom og sorg. Det å være takknemlig settes i perspektiv. Likeledes hvor viktig det er å være sammen med barna, være tilstede. Det er viktig for oss voksne også. Vi trenger minnene like mye. Sett deg ned på gulvet og hør hvilke tanker barnet ditt har rundt julehøytiden? Hva setter barnet ditt mest pris på? Du får ikke vite det, dersom du ikke tar deg tiden til å spørre. Glem ikke at du er en stor del av barnas minner. Det er du som formidler tradisjonene. Det er du som skaper barnas jul. Minnene. Vi som foreldre er ikke bare privilegerte, vi har også et ansvar. Lag dere en deilig og minnerik julefeiring. Det er ikke antall kakeslag eller skinnende parkett som skaper lykke, det er de menneskelige interaksjonene. Tenk et øyeblikk på dem som er avskåret den muligheten. Det er ikke de dyreste gavene som gjør kvelden minnerik for barna våre. Det er du. Det er jeg. Det er oss foreldre, som virkelig betyr noe for barna våre.

 

 

Jeg ville bare minne deg på en liten ting, nå midt i julen. Det er like mye en påminnelse til meg selv. Gi barnet ditt litt ekstra av deg selv. Gi det tiden din. Tilstedeværelsen din. Nærheten din. Jeg lover deg at det er verdt det. Du får verdens beste gave tilbake. Du får se julen gjennom barnas øyne. Hva kan du vel ønske deg mer til jul?

 

Jeg har lyst til å minne deg på en liten ting til. Jeg får nemlig stadig et lite innblikk i en annen verden gjennom arbeidet mitt. Det er ikke alle barn som gleder seg til jul. Juleminnene består vanligvis av glade barn og snille voksne. Men, ikke allle opplever høytiden slik. Det kan være mange årsaker  til det. Statens Institutt for Rusmiddelforskning (SIRUS), anslår at 200 000 barn gruer seg til jul på grunn av foreldrenes alkoholoverforbruk. I snitt drikker for eksempel hver Osloborger en kasse øl, fem flasker vin og halvannen flaske sprit i løpet av desembermåned. Det gjør utvilsomt julemåneden til den fuktigste måneden i året. Et helt sentralt spørsmål i denne sammenheng er hva det gjør med barna. Barna liker ikke berusede foreldre. Barna liker ikke det som kommer i kjølevannet av berusede foreldre. Noen sovner kanskje bare. Andre blir muligens kranglete. Det som imidlertid er en fellesnevner er at fulle mennesker blir egoistiske, uinteresserte og ikke minst utilgjengelige. Tryggheten et barn normalt føler sammen med foreldrene, forsvinner når det forutsigbare fjernes. For altfor mange barn er julehøytiden en tid hvor foreldre og nære slektninger drikker mye. Gi barnet ditt noe av evig verdi denne julen, vær forutsigbar.

 

 

Avslutningsvis ønsker jeg å gjenta noe jeg anser som særdeles viktig. Du er en stor del av ditt eget barns minner. Du kan likeledes bli en stor del av andre barns minner. Det er vi voksne som formidler barnas tradisjoner. La det bli gode tradisjoner. Det er vi voksne som skaper barnas jul. Vi skaper barnas minner. Du som forelder kan gjøre kvelden minnerik. Gi barna gode minner. Det er du og jeg som virkelig betyr noe for barna. La oss være betydningsfulle på en god måte. Det er ikke gavene som er viktigst. Det er du.

Jeg ønsker deg og dine en fredfull og minnerik høytid. Ta vare på hverandre og gi hverandre gode opplevelser. GOD JUL. <3

 

Dersom du eller noen du kjenner trenger juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected] Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

Barnehagebarn har også rettigheter

Vi som har små barn vet at barn har rett til barnehageplass, og at man kan klage dersom man ikke har fått barnehageplass, eller ikke har fått plass der man i utgangspunktet ønsket. Det vi kanskje ikke er like godt klar over er at disse små menneskene, som vi fulle av tillit og hver dag leverer fra oss til de ansatte i barnehagen, ikke har en lovfestet rett til å ha det trygt og godt i barnehagen. Barna som lever barnehagelivet står med andre ord uten et reelt rettsvern. Hvem skulle egentlig trodd det? Mange foreldre hadde kanskje tatt barnehagene litt mer under lupen før de leverte barna sine der, hadde de visst dette. En mager trøst er at man gjerne ikke får vite noe om det heller, før man selv opplever avvik.

Barnehagebarns rettigheter må tas på alvor.

Visste du for eksempel at etter opplæringsloven § 9 a har elever i den norske skolen rett på et trygt og inkluderende skolemiljø. Barn i barnehagen derimot har ingen tilsvarende rettighet i barnehageloven. Likeledes oppstiller artikkel 19 i FNs konvensjon om barnets rettigheter at alle barn har rett til beskyttelse mot vold, som også omfatter mobbing og andre krenkelser. Det å sikre et trygt og godt barnehagemiljø handler faktisk om å oppfylle de helt grunnleggende rettigheter som alle barn skal ha etter barnekonvensjonen. Hvorfor er så ikke denne rettigheten inntatt i barnehageloven?

 

Foto: Hamar Kommune

 

Opp mot 12 prosent av norske barnehagebarn mobbes. Ikke bare av de andre barnehagebarna. Det viser en relativt ny forskningsrapport, hvor også foreldreutvalget for barnehager var involvert. Barna lytter til og observerer hva vi voksne rundt dem gjør. De gjør ikke som vi sier. De gjør som vi gjør. Før trodde man ikke at mobbing skjedde i barnehagen, men det er avdekket at det foregår i langt større grad enn noen ønsket å forestille seg. Et sørgelig funn var at også de voksne i barnehagen bidrar til mobbingen. Bevisst. Ubevisst. Ved å bagatellisere barns opplevelser og følelser. Ved å overse barn som ikke inkluderes. Ved å sette merkelapper på barna. De mobber gjerne ved bruk av kroppsspråk, mimmikk, stemmebruk og øyekast.

 

Konsekvensene kan være svært alvorlige. Tristhet. Angst. Depresjon. Utagerende oppførsel. Sinne. Frustrasjon og vold. Hvordan kan du klage på at ditt barn utsettes for mobbing og krenkelser? Det er jo ingen tvil om at barnehagen skal være et sted der barna opplever gode dager, og foreldrene er trygge på nettopp det. I den nye rammeplanen for barnehager er det vektlagt at barnehageansatte skal stoppe opp, følge med og forebygge mobbing. Det er også avgjørende at foreldre og ansatte snakker sammen og finner gode løsninger sammen. Hva om de ikke klarer det?

 

Dersom det ikke nytter å klage til barnehagen, er det verdt å vite at kommunen er tilsynsmyndighet for både private og kommunale barnehager, og i noen tilfeller kan fylkesmannen utføre tilsyn. Dersom ikke barnehagemyndigheten fører et adekvat tilsyn med barnehagen som resultat av din klage, kan du altså klage til fylkesmannen og håpe at fylkesmannen fører tilsyn med kommunen. Dersom forholdet er alvorlig kan du også anmode fylkesmannen om å føre direkte tilsyn med barnehagen. 

 

Barnehageloven legger føringer for samarbeidet og dialogen mellom hjemmet og barnehagen. Dog har ikke barnehagebarn en lovfestet rett til på et trygt og inkluderende barnehagemiljø. Foreldreutvalget for barnehager viser til manglende kommunikasjon, mistillit og liten grad av medvirkning som det gjennomsnittlige foreldre klager på. Flere opplever sågar å bli avvist. Mange ansatte fremholder at alt de ser er at barnet har det bra. Det er imidlertid viktig å åpne opp for en felles forståelse av situasjonen. Det å bli sittende på hver sin tue gagner ikke barna det minste. Respekt for foreldrenes opplevelser, ikke minst barnas, er helt avgjørende.

Når barnehagen truer med barnevernet

Det har faktisk vært tilfeller der barnehagene misbruker sin mulighet til å kontakte barnevernet, eller truer med å kontakte barnevernet hvis de opplever foreldrene som brysomme.  Mange foreldre er livredde for barnevernet kan foreldreutvalget for barnehager fortelle. Fanget mellom barken og veden. Det understreker i aller høyeste grad behovet for en reell klageadgang og et endret lovverk. Barneverntjenesten har da vitterlig bedre ting å ta seg av.

 

Å skape en trygg oppvekst, trygt og godt barnehagemiljø uten mobbing og andre krenkelser er alltid de voksnes ansvar og det må vi ta på alvor. Redd barna krever en lovfestet rett til et godt og trygt barnehagemiljø. Gå inn her og signér oppropet du også.

 

 

Barnehagedebatten har forandret seg

Forskning har vist at kvaliteten på norske barnehager faktisk er svært sprikende. Forskjellene er store. Det er ikke mer enn et år siden at forskningsprosjektet «Blikk for barn» ble lagt frem og det ble avdekket foruroligende forhold i noen av de norske barnehagene. Sikkerheten for barna viste seg for dårlig. Hygienen var mangelfull. Og samspillet mellom barna og de voksne viste likeledes et stort forbedringspotensial. Det som faktisk anses å være selve kjernen når det kommer til kvalitet i barnehagen. Forskningsrapporten viste også til at norske barnehager i for liten grad var flinke nok til å fremme barnas nysgjerrighet og utforskertrang. Rapporten bekrefter dessverre tidligere undersøkelser – kvaliteten i norske barnehager varierer. Det sies å være en sterk sammenheng mellom rammebetingelser og kvalitet, for store barnegrupper og ikke mange nok kvalifiserte ansatte til stede på en utviklende måte for barna.

 

Tidlig på 2000-tallet handlet barnehagedebatten om pris og antall plasser. Det var det som var viktigst den gangen. Det var altfor mange barn som ikke fikk tilgang på en barnehageplass og prisene var så høy på noen steder, at noen barn faktisk ble utelatt fra barnehagefellesskapet. Etter en omfattende dugnad der både kommunene og private aktører deltok, har de som har rett på plass også fått plass. Det mest naturlige nå ville kanskje vært å sette fokus på kvaliteten. Sørge for at barna våre får rett på en god hverdag her og nå. Det handler om at de skal få de beste forutsetningene for resten av sine liv. Barnehagedebatten domineres imidlertid av spørsmålet om eierskap. Er det virkelig der vi bør ha fokus? Er det relevant for barna våre? For barn i barnehagen er vel strengt tatt trygghet, samt leke- og læringsmiljø det viktigste. For ikke å glemme relasjonen til de voksne og de andre barna.

 

Foto: Adressa

 

SV foreslo i Stortinget forrige uke at det offentlige må sette seg mål om å øke sin eierandel i barnehagesektoren, og at det offentlige må få forkjøpsrett dersom barnehager skal selges. Jeg ble litt overrasket må jeg innrømme på hvor samfunnet har sine interesser. Gjør forslaget barnehagelivet bedre for barna våre? Hva med å rette fokuset på barna? De små menneskene som ikke har en lovfestet rett til å ha det trygt og godt i barnehagen. Barna som lever barnehagelivet uten et reellt rettsvern. Når vi vet at 12 prosent av barnehagebarn mobbes og krenkes, vil det være naturlig å starte der? Når vi vet at også de voksne er delaktige, er det kanskje på tide å sette høyere krav til nettopp de voksne? Barna gjør som vi gjør. La oss vise dem hvordan.

 

Avslutningsvis ønsker jeg å understreke at dette ikke er en kritikk av alle barnehager. Generelt sett scorer barnehagene høyt på både omsorg og barns medvirkning, dog sier vi at ethvert barn som opplever krenkelser hjemme er ett barn for mye. Jeg mener helt åpenbart at ethvert barn som opplever krenkelser i barnehagen på lik linje er ett barn for mye. Jeg mener også at det er en sterk sammenheng mellom rammebetingelser og kvalitet. Hva med å glemme forkjøpsretter og større eierandeler? Dersom alle barn skal få et reellt rettsvern, ikke minst like muligheter, uavhengig av bakgrunn må vi sikre kvaliteten først, uavhengig av bosted og økonomi. Jeg ønsker meg en politisk debatt rundt nettopp det.

 

Har du problemer med barnehagen? Trenger du juridisk bistand? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected] Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

Først voldtatt av overgriperen og deretter av systemet.

Jeg møtte for en god stund siden en ung kvinne som var blitt voldtatt gjennom store deler av livet, faktisk er hun en av mine klienter. En overraskende ressurssterk ung kvinne. Jeg kunne ikke se på henne at noen hadde utnyttet både hennes kropp og intellekt fra hun var en liten pike, kanskje sågar fra hun var baby.  

 

Jeg hørte den samme unge kvinnen fortelle sin historie. Hun åpnet døren til et indre liv de færreste hadde tilgang til. Hun fortalte om overgrep man vanskelig kan forestille seg, av mennesker som burde vært glad i henne og som på et sykelig vis kanskje også var det. Hun fortalte om fluortabletter som gjorde henne døsig og etterhvert bevisstløs. Hvordan hun våknet opp med en fremmed og torturert kropp, i stedet for sin egen. Hun fortalte om straff i dusjen og en rolle som fars elskerinne og hore. En mørk historie som etterlater seg spor og gir deg søvnløse netter, fordi bildene oppsøker deg.

 

Jeg bistår denne unge kvinnen i hennes kamp om rettferdighet og møter motstanden fra samfunnet sammen med henne. Politiet som beklageligvis må prioritere andre saker. Begjæringer om etterforskningskritt som ikke etterkommes. Klager til Statsadvokaten og en bønn til Riksadvokaten. En reell verden for mange voldtatte og misbrukte små barn. Det lille barnet bor nemlig inne i henne fremdeles og får ikke fred, fordi hennes historie ikke blir anerkjent.

 

Illustrasjonsfoto: Colourbox.no

 

Voldtekt etterlater seg noen av de sterkeste etterreaksjonene vi kjenner til innenfor traumeområdet. Hvordan responderer så et lite barn på den grove utnyttelsen, torturen på kropp og sjel, ikke minst det å ikke bli tatt på alvor?

 

Alle voldtektsofre opplever ettervirkninger og så mange som halvparten får så sterke plager at de diagnostiseres med posttraumatisk stresslidelse. Altfor mange opplever også alvorlige helsemessige problemer. Svært mange endrer sine forventninger til verden, blir utrygge og sårbare, får problemer med å fungere i skole, studier og jobb, for ikke å glemme nære relasjoner. Intimitet og seksualitet påvirkes svært negativt. Problemene går ikke bare over av seg selv, de blir gjerne ofrenes nærmeste følgesvenn gjennom livet.

 

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har vist til at én av ti kvinner har opplevd voldtekt, og for halvparten av dem skjedde voldtekten før de var 18 år gamle. For de fleste skjer voldtekten i ung alder, i en fase av livet der en skal utvikle tillit til andre mennesker og etablere nære forhold. Barn som utsettes for overgrep i oppveksten kan få forstyrrelser i utviklingen av de helt grunnleggende funksjoner, som aktivering, affektregulering, kognitiv utvikling, motorisk og kroppslig utvikling, og utrygg tilknytning.  

 

Etter å ha møtt flere som ble voldtatt eller seksuelt misbrukt som barn, har jeg på nært hold fått kjennskap til hvor smertefullt livet etter voldtekten kan være. Etter å ha blitt kjent med den ovenfor omtalte unge kvinnen forstår jeg også hvor maktesløs hun føler seg i forhold til systemet, i tillegg til de lidelsene som jager henne hver eneste dag. Jeg skremmes av de bildene som maner seg frem gjennom fantasien min, hennes er bilder av realiteten.

 

Illustrasjonsfoto: Barnejuristen

 

Hvordan føler ofrene seg når nesten samtlige anmeldte saker henlegges? Det er enkelt å forstå at de som har opplevd tortur mot egen kropp opplever belastninger ved å anmelde, og jeg vet at maktesløsheten overtar når henleggelsen kommer. Hvilke grep kan forbedre situasjonen deres?

 

Jeg mener at de mange henleggelser vitner om en alvorlig systemsvikt. Fornedringen av å ha blitt utnyttet og skamfert forsterkes på den måten gjennom rettssystemet. Det oppleves som en dobbel krenkelse. Først voldtatt av overgriperen og deretter av systemet.

 

Det er innlysende at en anmeldt voldtekt ikke automatisk skal behandles som en realitet, men det må jo være mulig å forbedre systemene slik at ikke så vanvittig mange saker henlegges og så ubegripelig mange skyldige gjerningsmenn går fri. At ni av ti skulle anklage uskyldige mennesker uten grunn, er vanskelig for meg å tro. Den unge kvinnen jeg har referert til for eksempel, har ytterst lite å vinne på sine påstander. Det er ingen umiddelbar lindring av hennes lidelser å oppnå. Hun ønsker bare at hennes sannhet anerkjennes. At systemet forbedres og gjerningsmennene straffes. Hun mener at dersom ni av ti kommer unna med overgrep blir det fritt fram for seksualforbrytere.

 

Det er vanskelig å si hva som kan sikre flere domfellelser. Kanskje ville mer kunnskap om konsekvensene av voldtekt og seksuell tortur gjøre politiet bedre rustet til å gjøre jobben sin? Kanskje ville forståelsen for både den første og andre krenkelsen motivere systemet? Personlig tror jeg at godt politiarbeid kan suppleres med omfattende helsefaglige utredninger og muligens underbygge betroelsene om voldtekt i større grad. Det jeg imidlertid vet, er at ansvaret i stor grad veltes over på ofrene. Det er nemlig de som må anmelde. De bør i tillegg være rimelig ressurssterke for å klare å drive sin egen sak fremover.

 

Dersom du eller noen du kjenner trenger hjelp til å anmelde seksuelle overgrep og kanskje bistand til å orke å stå i egen sak, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected] Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

Hvordan oppnå en bedre rettslig behandling av barnesaker?

Et brennaktuelt spørsmål, slik jeg ser det. Se bare på barnevernssakene, som er de aller mest inngripende og skjebnesvangre saker som går for rettssystemet, og som nettopp derfor forutsetter den beste ekspertise hos de som avgjør sakene. Avgjørelsene i barnesakene er nemlig med på å bestemme barnas livssituasjon ikke bare i “her og nå” situasjonen, men også i overskuelig fremtid. Likevel sidestilles disse viktige sakene med alle andre saker som går for retten.

 

 

Se bare på Fylkesnemnden for barnevern og sosiale saker, de fatter stadig vekk vedtak om at et barn plasseres i fosterhjem, mot foreldrenes vilje. Tingretten kan avsi dommer om hvor et barn skal bo og hvor mye samvær det skal få med foreldrene som barnet ikke lenger bor sammen med. Det er utvilsomt svært inngripende avgjørelser. Hvem påser egentlig at nemndlederne og dommerne har den avgjørende kompetansen til å avsi en riktig dom i slike saker? Sentrale spørsmål som er blitt påpekt er hvorvidt man forstår et barn. Bør man kanskje ha barn selv? Det kan naturligvis være at menneskene med avgjørelsesmyndighet har en spesiell interesse og til og med en særdeles god juridisk kompetanse, men kan de nok om barn? Synes du barnas rettssikkerhet er ivaretatt på best mulig måte slik systemet er per i dag? Kan det eventuelt forbedres? 

 

I dag behandles tvangssaker i medhold av barnevernloven, som plassering av barn i fosterhjem eller adopsjon mot foreldrenes vilje, av fylkesnemndene. Sakene behandles i det alt vesentlige på samme måte som vanlige rettssaker, men fylkesnemndene har ingen status som domstol. De er å anse som forvaltningsorganer. Foreldretvister, som gjelder foreldre i så dyp konflikt etter et samlivsbrudd, at de ikke klarer å bli enige om hvor felles barn skal bo, blir behandlet i tingretten. Men trenger de noen spesiell kompetanse? Grunnloven viser blant annet til at straff, som er det mest inngripende virkemiddel, må ilegges av domstolene. I den anledning kan man spørre seg om ikke vedtak om tvungen adopsjon eller omsorgsovertakelse uten foreldrenes samtykke oppfattes som et minst like alvorlig inngrep som en straffedom. Det alene gir kanskje en indikasjon på at denne type tvangssaker bør behandles og avgjøres av en domstol, og ikke av et forvaltningsorgan.

 

Det er nok avgjørende for mange at det organet som fatter avgjørelser i nettopp tvangssaker i medhold av barnevernloven nyter allmenn og bred tillit i samfunnet. Flere undersøkelser har vist til at domstolene scorer høyt med hensyn til omdømme og tillit. Fylkesnemndene derimot har blant sine sterkeste kritikere hatt ord på seg til å være en forlengelse av barneverntjenesten. Kan noe av grunnen være at fylkesnemndene ikke er en del av et høyere domstolsystem, men faktisk er en del av forvaltningen, i samme sektor som barnevernet? Ville en status som domstol gitt en høyere grad av tillit?

 

 

Det er imidlertid ikke bare du og jeg som mener at den helt spesielle ekspertisen må på plass. Et overveldende flertall i særdomstolsutvalget mente at den nødvendige barnefaglige kompetansen må sikres gjennom et obligatorisk grunnprogram med jevnlige oppdateringsfunksjoner. Det ble foreslått å opprette egne særdomstoler for barnesaker. Spesielt interesserte kan også se hen til NOU 2017:17. Utvalget mente faktisk at barnesakene bør bestemmes av samme type avgjørelsesorgan. Med det forstås, at dagens tosporede system, hvor tvangssaker etter barnevernloven starter i fylkesnemndene, mens foreldretvister starter i tingrettene, måtte utgå. Utvalget foreslo at barnesaker fremtidig bare skal avgjøres av et utvalg tingretter med dommere som inngår i et sterkt fagmiljø på dette rettslige feltet. Likeledes ble det foreslått at fylkesnemndene nedlegges og at nemndlederne overføres som dommere til de aktuelle tingrettene.

 

Særdomstolsutvalget fastslo også at dommere som skal kunne avgjøre tvistene i barnesakene i tillegg til sin juridiske kompetanse må ha tilstrekkelig barnefaglig og psykologfaglig innsikt til kritisk å etterprøve, stille kritiske spørsmål til sakkyndiges vurderinger og foreta avgjørelser som gir barna den rettsikkerheten de faktisk har krav på. De må åpenbart også ha kunnskap om barns utvikling, barn og voksnes psykiske helse, mennesker i krise og ikke minst hvordan forstå og snakke med barn. Det må jo anses som helt elementære egenskaper i disse særdeles inngripende sakene.

 

Den ovennevnte utredningen fra Særdomstolsutvalget har utløst en rekke høringssvar, og Barneombudet, Redd Barna, Unicef og Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter har med begeistring sluttet seg til det fremsatte kravet om at dommere i barnesaker må ha tilstrekkelig barnefaglig kompetanse utover sin juridiske kyndighet. Ingen av høringsinstansene ønsket å mene noe særskilt om avgjørelsesorganets struktur, men det hindrer jo ikke oss andre. Det helt sentrale må imidlertid være om systemet ivaretar hensynet til barnets beste. Det må til enhver tid være overordnet.

 

Barnefaglig kompetanse bør, slik jeg oppfatter det, alltid være påkrevd hos menneskene som avgjør barnas fremtid. Opplæringen bør være obligatorisk og kanskje bør mange av avgjørelsene sågar tas ut av rettssystemet? Men for de barnesakene som må avgjøres av en domstol, ville kanskje det å legge avgjørelsene til et utvalg tingretter med særlig kompetanse på barnesaker vært det eneste rette?

 

Sett fra et fagjuridisk perspektiv er imidlertid oppfatningene delt. Noen tingretter er overveiende positive til forslaget, mens andre har ingen tro på særdomstolsutvalgets forslag. Hva kan denne uenigheten egentlig bunne ut i? Jeg vet ikke, men jeg vet at det eksisterer uenighet rundt kravet om obligatorisk opplæring og forslaget om at fylkesnemndlederne automatisk skulle bli dommere i det nye systemet.  Helt uavhengig av din og min mening, må det anses skuffende og ukyndig når dommerforeningen velger å sidestille barnesakene med alle andre sakstyper. Dette være seg saker med store kommersielle kontrakter eller økonomisk kriminalitet. De fraråder sågar å skille ut barnesaksfeltet som et mer spesielt og presumptivt vanskelig saksområde. Det er ingen uenighet rundt det faktum at jussen er mer komplisert i saker om økonomisk kriminalitet, men det er heller ikke mer juridisk kompetanse som er etterspurt – det er den barnefaglige innsikten.

 

På tross av domstolenes generelle allmenne tillit, har det de seneste årene også der blitt uttalt kritikk mot dommeres behandling av foreldretvister. Det har sågar vært hevdet at mange dommere i for liten grad tar vold mot barn alvorlig nok, at de generelt sett har for liten barnefaglig kompetanse. Det er likeledes vist til for stor og tilfeldig variasjon mellom de ulike dommeres kompetanse på saksområdet.

 

 

Jeg personlig, synes særdomstolsutvalget var inne på noe. Forslaget om å sikre nødvendig kompetanse anser jeg for helt nødvendig. Obligatorisk og lovfestet opplæring for alle dommere som skal kunne behandle barnesaker like så, og opplæringen bør gi kunnskap om hvordan foreldres omsorgskompetanse vurderes, barns utvikling, behov og fungering. Foreldrekonfliktens effekt på barnet og skadevirkningene bør også settes på agendaen, i tillegg til det å være vitne til eller bli utsatt for vold, seksuelle overgrep og rusadferd. Det er tross alt barna våre det er snakk om, deres fremtid og generasjonsarven vi gir fra oss.

 

Jeg er definitivt en tilhenger av forslaget om regionale tingretter med barnefaglig spisskompetanse. Jeg mener tiden er inne for et felles avgjørelsesorgan som kan sikre en mer helhetlig behandling og færre tilfeldige prosesser. Det vil nemlig innebære en verdifull samling av kompetanse også, på de ulike barnesaker, til det beste for de barn berørt.

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected] Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

Reglene strammes inn i forhold til å melde fra om bekymringsverdige forhold til barnevernet

Har du noen gang hatt en magefølelse på at noe er galt? Har du tenkt at et barn er utsatt for ting det ikke bør utsettes for, men du er ikke sikker? Kan man noen gang bli sikker? Kanskje ikke, og nettopp derfor venter mange med å melde fra om alvorlig omsorgssvikt. De er engstelige for å ta feil. Forestill deg helsepersonell, skole- og barnehageansatte og andre offentlige ansatte, mennesker som kommer tett på barn og langt hyppigere får denne magefølelsen. De har en lovpålagt plikt til å melde fra dersom det foreligger mistanke om overgrep og annen alvorlig omsorgssvikt. Det å overse tegn på alvorlige forhold kan medføre alvorlige konsekvenser for barna det gjelder og derfor tydeliggjøres lovverket fra og med neste måned.

 

Foto: Fotolia.com

 

Lovendringen trer i kraft fra og med 1. juli i år og skal klargjøre og forenkle opplysningsplikten i barnevernloven og andre særlover, som bl.a barnehageloven, opplæringsloven og helsepersonelloven. De menneskene som kommer tettere på barna og deres pårørende har en helt unik mulighet til å fange opp de signalene som trekker i retning av alvorlig omsorgssvikt. Gir signalene grunn til å anta at et barn står i en alvorlig situasjon, skal de melde fra.

 

Hva synes vi om det?

 

Barnejuristen er glad for at reglene strammes inn og ikke gir som mye rom til verken usikkerhet eller nøling. Barnevernet skal jo sikre at utsatte barn og unge får den nødvendige hjelp og omsorg til rett tid. Det innebærer altså at de er avhengige av at noen gjør dem oppmerksomme på alvorlige forhold. Man kan åpenbart mene mye om barneverntjenesten og deres evalueringer i forskjellige saker. En ting er imidlertid sikkert, mange barn lever under totalt uverdige forhold, de lider seg gjennom barndommen og trenger hjelp, men fanges ikke opp. Hvorfor? En av grunnene er tvil, redsel for å ta feil og lojaliteten disse barna viser foreldrene sine. Med det som utgangspunkt har barne- og likestillingsministeren ønsket å tydeliggjøre lovverket.

 

Helsepersonell kan også være engstelige i forhold til å bryte taushetsbelagt informasjon. Helse- og omsorgsdepartementet har imidlertid i et orienteringsbrev til sentrale helsevirksomheter uttalt at opplysningsplikten skal gå foran taushetsplikten. Selv om barneverntjenesten i etterkant konkluderer med at barnet ikke utsettes for noe alvorlig, anses ikke taushetsplikten for å være brutt. Det legges likeledes vekt på at helsepersonell skal ha god nok kunnskap om denne opplysningsplikten, og at rutinene for å melde skal bli godt nok kjent.

 

Foto: Dreamstime.com

 

At det dreier seg om en plikt innebærer at den enkelte ikke selv kan velge mellom å gi opplysninger eller å la være, dersom vilkårene for opplysningsplikten er oppfylt. Det sentrale spørsmålet er når vilkårene anses oppfylt. Det følger av barneverntjenesteloven § 6-4 annet ledd jf. tredje ledd at yrkesutøvere i medhold av lov om helsepersonell blant andre, av eget tiltak og uten hinder av taushetsplikt, skal gi opplysninger til kommunens barneverntjeneste når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet eller det foreligger andre forhold for alvorlig omsorgssvikt. Plikten oppstår i det vedkommende har grunn til å tro at et barn blir mishandlet, eller at vilkårene i en av de andre bestemmelsene nevnt i § 6-4 er oppfylt. Det er den enkeltes konkrete vurdering av situasjonen som skal legges til grunn.

 

Se og tolke signalene barna gir blir altså avgjørende. Barn kan gi klare uttrykk, men de kan også gi nokså vage uttrykk for at noe ikke er bra. Mange barn er likeledes opptatt av å beskytte foreldre som utsetter dem for vold, noe som medfører at mange barn bruker mye energi på å dekke over realiteten. Det er også en stor medårsak for at reglene nå strammes inn. Vi andre som får en dårlig vibrasjon eller en påtrengende magefølelse, bør også melde fra en gang for mye, enn en gang for lite. Det mener jeg er vår plikt som medmennesker.

 

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected] Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

Ha en riktig god St. Hans

Sola skinne og havet glitrer. Det er St. Hans og mange planlegger en tur ut med båten. Det skal feires en tradisjonell fest med bål og sosialt samvær. Det er midtsommer, en minneverdig begivenhet for barna. For voksne også, ingen tvil om det. La begivenheten få være med videre som et godt minne og gjør det du kan for å minimere risikoen for situasjoner som kan gjøre kvelden til et skjebnesvangert bilde du ikke har plass til i minnebanken. Gjør plass til flere gode minner i stedet.

 

 

Langs kysten tennes tusenvis av bål ved sjøkanten og båtelskere koser seg med både reker og grill. Skal du ut på sjøen? Husk at den er uforutsigbar og det kan menneskene som fører båt rundt deg være også. Sørg du for å ha et klart hode. Selv om ølen frister, vinen er duggfrisk og champagnen brusende – vurder risikoen. Det er ingen tvil om at alkohol gjør noe med deg, den reduserer både koordinasjonsevne og reaksjonstiden og den hemmer dybdesynet ditt. Samlet sett gjør alkoholen deg til en redusert båtfører. Ta deg tid til å vurdere risikoen før du står ovenfor en situasjon, gjør det uten alkohol i blodet. Husk at du skal legge til kai når kvelden er over og få barna trygt i seng. La dem huske kvelden for den tradisjonelle folkefestens skyld, ikke fordi noe endret livet deres.

 

 

Alkohol og båtføring kan utgjøre en dødelig kombinasjon og i løpet av de siste fem årene har mellom 30 og 40 mennesker avgått med døden i båtulykker. Alkohol har vært en medårsak i altfor mange av dem. Velger du å være alkoholpåvirket i kveld, er det ikke bare deg selv du utsetter for en betydelig risiko. Tenk på barna dine, som har gledet seg til det sprakende bålet og som ser frem til å fortelle om opplevelsen i barnehage og på skole i morgen. La dem få lov til det. Bring dem trygt hjem. Ikke bli del av en dyster statistikk. Oppfør deg som du ønsker at båtførerne i farvannet rundt deg skal oppføre seg. Juni er den måneden aller flest omkommer på sjøen, kanskje bør du vente med inntak av alkohol til båten er fortøyd? Kanskje til barna er i seng? Vis barna og deg selv at du vet best. God St. Hans <3

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected] Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

Hvem eier barna?

Er det foreldrene? Er det staten? Er det Gud? Jeg har fått spørsmålet stilt ved flere anledninger, både gjennom bloggen, i private sammenhenger og av foreldre jeg har bistått, både i barnefordelingssaker og i saker mot barnevernet. Hvem eier egentlig barna?

 

 

Man har faktisk stilt det spørsmålet i flere historiske sammenhenger og på flere forskjellige arenaer. Tenk bare på kampen rundt abort og kvinners råderett over egen kropp. Retten til selvbestemt abort har vært avgjørende for kvinners status og menneskeverd i et likestilt samfunn. Er hun et eget subjekt, eller er hun juridisk sett bare til for andre? Er det overhodet noen som eier seg selv? Er det noen som eier andre? Se bare på fenomenet dåp. Gjennom dåpen synliggjøres et større tilhørighetsforhold enn til mor og far, og resten av familien. Men troens gjenstand kan da verken føde eller fostre opp barn, det kan bare levende mennesker. Hvem eier så barna?

 

Se på dagens samfunn og hvor vi er på vei. Foreldre kan per i dag og til en viss grad styre hvilke gener barna skal ha og hvilke de ikke skal ha. Peiler vi oss inn mot et sorteringssamfunn? Vil vi i fremtiden mer aktivt velge hvilke arveanlegg våre barn skal komme til verden med og hvilke som skal fjernes? Reiser ikke det fundamentale spørsmål om hvem som bestemmer over barnet? Hvem som eier barnet? Har foreldre egentlig rett til å skape optimale barn? Alle har utvilsomt en interesse av og en plikt til å sørge for at barna våre er så friske som mulig. Så smarte som mulig. Men hvem bestemmer hvilke egenskaper som er gode? Hva som er godt nok?

 

En venn fortalte meg en gang at han ikke ønsket å bli sæddonor. Han begrunnet det rett og slett med eiendomsretten. Han ønsket ikke å ha sine barn løpende rundt i verden, uten at han hadde kontroll på dem. Selv om de helt sikkert ville blitt normale og flotte barn, elsket av den mammaen som ville komme til å sette dem til verden og den pappaen som elsket mammaen. Er det slik at sæddonorer donerer bort et barn, eller donerer de bare bort potensialet av et barn? Barn er uten tvil en gave til verden. Skal man ha rettigheter til dem? Noen gir dem jo til og med frivillig fra seg. Jeg synes det er et interessant spørsmål og spørsmålet rundt eiendomsretten til barna våre er sterkere enn noen gang. Vi spør oss i stadig større grad hvem som eier barna. Er det mor? Er det far? Er det barna selv?

 

For en drøy uke siden la jeg ut et dikt av Ivar Haugen på FB-siden til Barnejuristen. Dersom du ikke har lest det, håper jeg du kommer til å gjøre det. Vakre ord om nettopp eierskapet til barna våre. Sanne ord om et lån, og hva som forutsetter lånet. Hva som faktisk bidrar til et ærlig og oppriktig eierskap. Nei, vi eier nok ikke barna våre. Kanskje eier barna oss? Barnet er et individ med selvstendige rettigheter, deriblant retten til å bli kjent med og bli tatt vare på, av dem som har satt det til verden. Du er barnets forelder og du er ansvarlig for omsorg og oppdragelse. Barn er mennesker og ikke eiendom. Barn har rett til å bli hørt og det barna sier skal vektlegges. Vi kan ikke disponere over barna som vi selv ønsker. Noen foreldre spør meg, hvorfor kan så andre det? Og jeg synes av og til det kan være vanskelig å svare.

 

 

Se bare på barnevernet. I visse situasjoner kan man faktisk få en fornemmelse av at staten eier barna. At barnevernet står i posisjon til å hevde eierskap til dem. I alle fall føler mange foreldre som har mistet den daglige omsorgen for sine barn det sånn. Noen av disse foreldrene opplever til og med at barna ikke blir ivaretatt på best mulig måte. Hvem eier barna da? Etter at de er plassert i fosterhjem, i beredskapshjem eller på institusjon. Hvem eier barna som har opplevd det ene bruddet etter det andre, i barnevernets regi?

 

Jeg kan ikke gi deg et fullgodt svar, men jeg har lovet å sette et spørsmålstegn ved det. Jeg vet heller ikke hvem som eier barna – personlig tror jeg vi har dem til låns. Jeg synes Ivar Haugens dikt : «Til deg med barnet på armen» gir en god ramme rundt eierskapet. Jeg tror at det er barna våre som skal dømme oss og jeg tror det er barna våre som skal berømme oss, den dagen de selv er blitt voksne.

 

Og husk at hver dag som kommer, skal bli til en dag som har gått. 
Gjør alle til lysende minner som stjerner mot himmelblått.

Og så kan du takke for lånet, når barnet er voksen blitt. 
Og klarer seg uten din støtte, først da er det virkelig ditt.

 

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected] Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

Kan prinsippet om barnets beste i rettssystemet utgjøre et rettssikkerhetsproblem?

Vi snakker så ofte om barnets beste og prinsippet har ingen fasitsvar, det beror på en vurdering av det individuelle barnet og den spesielle situasjonen. Når to mennesker bryter opp et samliv og er uenige i forhold til barnefordeling, ender noen av familiene opp i rettssystemet. Jeg spør meg ofte om det faktisk er nødvendig og om disse familiene er best ivaretatt gjennom en rettslig prosess. Man ser ofte at konflikten eskalerer i rettssystemet. Likeledes spør jeg meg om ikke rettssystemet bør få som hovedmandat å hjelpe foreldre til et konstruktivt samarbeid i stedet. Det ville vært til barnas beste. Det sentrale spørsmålet er hvordan. At det er verdt det, finnes det ingen tvil om.

 

Jeg har ved flere anledninger opptrådt som prosessfullmektig i barnefordelingssaker og opplever at rettssystemet stimulerer til ytterligere konflikt og det i en situasjon hvor barnet allerede er sårbart og trenger at foreldrene samarbeider bedre enn noensinne. Jeg tenker på samarbeidet om den videre omsorgen for barnet. I stedet blir saken inntatt for domstolene og ofte involveres psykologsakkyndige for å bedømme hvem at de to foreldrene som er den mest kompetente til å ha omsorg for barnet. Det skal avdekkes hvem som fortjener hovedomsorgen. Hovedomsorgsretten vs. Samværsretten. Kan prinsippet om barnets beste i disse tilfellene utvikle seg til å bli et rettssikkerhetsproblem? Jeg tror det.

 

 

I mange barnefordelingssaker blir nemlig barnets beste avgjort ut fra en psykologfaglig vurdering og vurderingen foretas av en rettsoppnevnt psykologspesialist i en skriftlig rapport. Det er gjerne retten som avgjør om det skal oppnevnes en sakkyndig og det helt sentrale for den avgjørelsen er om en sakkyndig vil kunne tilføre saken kunnskap som er avgjørende for rettens beslutning. Det er imidlertid retten som formelt og selvstendig skal komme til et resultat som er til barnets beste, men i praksis vil retten i stor grad følge den sakkyndiges anbefalinger om både hovedomsorg og samvær. Den faglige og rettslige vurderingen er ikke alltid sammenfallende ettersom den juridiske vurderingen omfatter bevisvurdering, lovtolkning og subsumsjon. Dog forekommer at den sakkyndige får gjennomslag for sitt syn på saken. Det kan naturligvis ha noe med den sakkyndiges erfaring og lærdom fra lignende arbeid å gjøre. De lærer jo utvilsomt mye om den juridiske barnets beste-vurderingen i sitt arbeid for retten og tilstreber seg kanskje å gjøre de vurderingene som faktisk er domstolenes? I så tilfelle er det svært uheldig. Jeg har opplevd at den sakkyndige legger føring på saken før den er fullstendig opplyst og har spurt meg selv; på hvilket grunnlag? Det sentrale spørsmålet, slik jeg ser det, er om risikoen for at rolle- og ansvarsfordelinger kan bli noe utydelig.

 

Barnefordelingssakene er unntatt partenes frie rådighet idet sakene er underlagt hensynet til barnets beste og domstolene har et selvstendig ansvar for å sørge for at saken er godt nok opplyst. Enhver avgjørelse skal altså være i samsvar med barnets beste, men retten er ikke bundet av partenes anførsler og påstander. Når den sakkyndige bruker faget sitt på en konstruktiv måte bidrar det til at saken blir godt opplyst, men hva om den sakkyndige ikke gjør det? Kanskje er vedkommende forutinntatt? Kanskje i overkant pappa vennlig eller for mamma vennlig? Kanskje politisk engasjert og lar seg styre gjennom sitt engasjement? Kanskje blir til og med den sakkyndige manipulert. Det som i slike situasjoner kan gå i glemmeboken er at rettsprosessen handler om barna og deres skjebner, dog fremtrer barnet sjeldent som en selvstendig aktør. Barnelovssaker handler stort sett om de voksnes konflikter og barna forblir ofte en bakgrunnsfigur det bare kjempes om. Rettsprosessen er med andre ord konstruert for å treffe avgjørelser mellom de voksne, altså foreldrene. I barnefordelingssaker er temaene gjerne skjønnsmessige og vitneførselen bidrar sjeldent til klarhet, ettersom vitnene ofte har personlige relasjoner til partene og blir en del av partens påstand.

 

Ettersom dommeren i stor grad følger den sakkyndiges anbefalinger, blir det for foreldrene helt avgjørende å få en god sakkyndig rapport for å vinne frem. Det blir dermed viktig å få gode råd under saksforberedelsen. Hva er viktig å gi den sakkyndige opplysninger om? Hva er det viktig å holde fokus på? Er det høyt konfliktnivå? Står barna i en lojalitetskonflikt? Hva mener barnet selv? Personlig skimter jeg et rettssikkerhetsproblem. Hva om den ene parten ikke er så flink til å snakke for seg? Hva om barna blir manipulert? Hva om en av partene har troen på en rettferdig prosess og overlater til den sakkyndige og retten å gjennomskue situasjonen? Det skjer.

 

 

Før den sakkyndige kommer inn i bildet, har partene møtt til mekling, der de aller fleste oppnår enighet rundt barnas omsorgssituasjon. Det er med andre ord, og heldigvis, bare et mindretall barnefordelingssaker en sakkyndig får befatning med. De kan imidlertid være svært krevende. Noen foreldre kan vise seg fra en langt bedre side ovenfor den sakkyndige, enn det motparten og barnet har måttet leve med. Klientene kan fortelle at den sakkyndige ikke klarer å avsløre for eksempel manipulasjon. Når jeg sier manipulasjon sikter jeg til en bevisst og usaklig presentasjon av saken, som kan få den sakkyndige til å skrive fordelaktig om vedkommende i rapporten sin. Mange av mine lesere orienterer om slike opplevelser, likeledes har flere av mine klienter betrodd meg det samme. Den forelderen som manipulerer presenterer seg gjerne som en samarbeidsvillig og fleksibel person med et klart fokus på barnets beste. Den manipulerte er ofte psykisk sliten og vegrer seg for å fortelle det til den sakkyndige, i redsel for å bli kritisert for ikke å ha fokus alene på barnets behov. Det kan være utfordrende for oss alle å avsløre dyktige manipulatorer, og den begrensede kontakten med familien som den sakkyndige bygger sin forståelse på, gjør avsløringen særdeles vanskelig. Dersom det ikke avsløres er det helt opplagt hvem det går ut over. Den sakkyndige kan således komme til å gi råd som ikke tar tilstrekkelig hensyn til barnets beste. Den manipulerende har sjeldent fokus på annet enn egne behov, noe som dessverre innbefatter et ønske om å ramme den andre forelderen. Barnet blir dermed en salderingspost i et egoistisk prosjekt. Svikt fra den sakkyndiges side forekommer altså og kan som jeg ser det utgjøre et rettssikkerhetsproblem.

 

Kanskje bør det en endring til i rettssystemet? Når den sakkyndige i realiteten får ansvar som en dommer, og gjennom sitt begrensede mandat ikke er i stand til å avdekke de faktiske forhold, bør det kreves en forandring både til de sakkyndiges holdninger og til systemet forøvrig. Det bør for eksempel være en ærlig sak å innrømme at man er usikker på hvem som manipulerer hvem. Personlig, synes jeg de sakkyndige tar lite stilling til nettopp manipulasjon. Når partene presenterer ulik virkelighet, bør flere hypoteser drøftes i utredningen. Tvilen bør bli synlig og ikke dekkes bak en kompenserende sikkerhet. Advokat og psykolog Nordhelle er klar på at sakkyndige bør unngå konklusjoner der manipulasjon kan være et tema. Entydige konklusjoner bærer ofte preg av opplysninger fra den ene parten, noe som åpenbart kan bli skjebnesvangert for barna.

 

Det er svært forskjellig hvordan dommere i de forskjellige tingrettene utformer mandatet til den sakkyndiges bistand. Noen dommere er konsekvente på at det er de som avgjør saken og ber den sakkyndige utrede for eksempel tilknytning, omsorgsevne og samværskompetanse. Andre dommere ber den sakkyndige ta stilling til hvor barnet skal bo og hvilke samværsløsninger som er tilrådelige. Det siste er, slik jeg ser det, lovstridig. Lempes denne vurderingen over på den sakkyndige, løftes vurderingen bort fra domstolsapparatet, som jo er utviklet med tilhørende prosessregler og rettigheter. Sakkyndiges vurderinger er i utgangspunktet ment til å brukes som et bevis. I de tilfellene dommeren ber den sakkyndige ta stilling til hvor barnet skal bo og hvilke samværsløsninger som er tilrådelige, har dommeren delegert bort sin oppgave. Det er ikke til barnets beste og utgjør utvilsomt et rettssikkerhetsproblem.

 

Det ville kanskje vært mer heldig å komme inn i saken allerede ved samlivsbruddet? Hovedmandatet burde muligens vært å hjelpe foreldrene til et samarbeid utenfor rettssystemet, iverksette tiltak før sakene slipper inn i rettsapparatet og bruke mer tid på forsoning i stedet for konflikt. Kanskje bør kompetansekravene til de sakkyndige endres? Per i dag fremkommer nemlig ingen krav eller vilkår til de sakkyndige i lovgivningen og det er i all hovedsak den sakkyndiges eget ansvar å påse at han eller hun innehar den kompetansen og den faglige tyngden for å kunne bistå i saken.

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected] Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

Når du møter deg selv i døra og barndommen stirrer deg inn i hvitøyet.

Hvilke konsekvenser kan det ha når barndommen slår tilbake? Kan du egentlig bli straffet for å ha måttet lide deg gjennom en vanskelig oppvekst? Kan barndommen slå til flere ganger?

 

Konsekvensene av vold, overgrep og omsorgssvikt i barndommen er blitt et av våre store folkehelseproblemer. Det etterlater dype traumer som ofte går ut over helsen i et livsløpsperspektiv, ved siden av å utgjøre brudd på flere forskjellige straffebud. Det er ikke så altfor lenge siden vi fikk forståelsen av hvor bredt og dypt disse erfaringene rammer. Med den nye kunnskapen som utgangspunkt vurderes også fortløpende håndteringen av konsekvensene både juridisk, medisinsk og sosialt. Barnevernet har også tatt et standpunkt, barn av foreldre som har hatt en vanskelig barndom må vernes om. En vanskelig oppvekst kan gå i arv, men må den det?

 

Illustrasjonsfoto: Shutterfoto

 

De av dere som leste det siste blogginnlegget mitt, vet allerede at jeg mener de gode erfaringene er avgjørende for barna våre, opplevelsene vi deler med dem, ikke minst felleskapet og samhørigheten det legger grunnlag for. Hva med barna som ikke opplever nettopp det? Barna utsatt for omsorgssvikt, vold eller overgrep. Hva blir det av dem? Jeg hørte en psykolog si en gang, at den største faren for de traumeutsatte barns utvikling ikke bare er de negative erfaringene de får, men like mye de positive erfaringene de ikke får oppleve.

 

Barn som opplever vold og overgrep i nære relasjoner frarøves viktige erfaringer for å kunne utvikle seg normalt. Hvordan kan slike skader repareres? Kan de repareres? Kan eventuelt erfaringene som fordrer normal utvikling erstattes?

 

Noe av det mest skadelige for barn som traumatiseres av en omsorgsperson og som kanskje overlates til seg selv med følelsene sine, er mangelen på hjelp til å utvikle ferdighetene til å regulere følelser. Den skaden sies å aldri kunne repareres, den kan imidlertid kompenseres for, ved å gi barnet regulerende erfaringer. Det største potensialet for endring, er på arenaer hvor barna lever sine liv. Barnehage, skole og for eksempel fritidsaktiviteter. Det innebærer jo at det ikke bare er spesialister som kan gi traumebehandling. Kunnskapen vi har i dag peker altså på viktigheten av at barna utsatt for vold og overgrep møtes med traumebevisst omsorg på alle arenaer der relasjoner spiller en viktig rolle. Kanskje livet ut.

 

Det sentrale spørsmålet slik som jeg ser det, er om vi vet hvordan? Det er jo et paradoks at problematikken ikke gjenspeiles i utdanningene, for eksempel innen helse- og sosialfag, medisin og psykologi. Innenfor barnevernet, ikke minst. Kunnskapen bør definitivt implementeres i pensum i langt større grad. Norge anses for å være et land som mer og mer tar denne kunnskapen på alvor og det satses mye på forskning og kompetanseutvikling. Vi kommer utvilsomt et godt stykke på vei med folkeopplysning, i forhold til å spre budskapet om at det ikke er bra å slå barn. Gjøre oppmerksom på at det er ulovlig. Vurdere strafferammene. Men hvordan håndtere barna som rakk å bli voksne, barna som rakk å sette nye barn til verden og som ofte ikke har fått utlevert alle verktøyene i forhold til den gode omsorgen. Kan gode verktøy erstatte de dårlige og bidra til positiv utvikling? Vet vi nok om det? Eller er det enklere å dømme disse skjebnene nord og ned? Vold avler vold sies det. Jeg tror at vold i stor grad avler sykdom. Det skjer, i følge Berit Schei, en professor i kvinnemedisin ved NTNU, uten at sykdommen har noen åpenbar medisinsk sammenheng med voldsepisodene.

 

Jeg har møtt mange omsorgspersoner som praktisk talt flykter fra kommune til kommune, redde for å miste barna sine fordi de selv var såkalte barnevernsbarn. Barnevernet mener ofte at dersom du ikke fikk redskapen til å være en god omsorgsperson i egen oppvekst, kan du heller ikke bli det selv? Stemmer det? Sett i sammenheng med hva jeg skrev ovenfor, om at skaden aldri kan repareres, men at den kan kompenseres for, er det åpenbart hjelp å få. Jeg nevnte også regulerende erfaringer. Man kan med andre ord lære. Kan man det som voksen også? Som omsorgsperson for eget barn, med utfordringer fra egen oppvekst i bagasjen?

 

Illustrasjonsfoto: Shutterfoto

 

Hjemmelsgrunnlaget for omsorgsovertakelse finnes i barnevernloven § 4-12 og bygger på 4 alternative grunnlag for omsorgssvikt, se bokstav a til d. Det skilles mellom tilfeller hvor omsorgssvikt allerede har skjedd og de tilfellene hvor det er fare for omsorgssvikt i fremtiden. Jeg vil se litt på alternativ a, som handler om omsorgsovertakelse ved alvorlige mangler ved den daglige omsorgen, eller ved den personlige kontakt og trygghet barnet trenger i forhold til alder og utvikling. Det er nemlig her vi gjerne beveger oss, dersom barnevernet mener du har mangler fra egen oppvekst. Jeg møter ofte foreldre som blir undersøkt av barneverntjenestene etter en bekymringsmelding og hvor barnevernet ikke finner nevneverdig. Da kommer gjerne punktet om tidligere erfaring fra barneverntjenesten opp. På tross av at man ikke fant grunnlag innenfor det som ble meldt som bekymring, vil barnevernet av og til iverksette tiltak på bakgrunn av det de kaller samspillsproblematikk. Kanskje har det ikke skjedd omsorgssvikt ennå, men kanskje kan det komme til å skje, ettersom du mangler verktøy fra egen oppvekst. Men hvordan bedømme det? Og er det alltid et realistisk perspektiv?

 

Det er som jeg ser det, helt åpenbart at barn som opplever grov omsorgssvikt, vold og overgrep må skjermes av den helt enkle grunn, de går i stykker. Likeledes mener jeg at barn som får god nok omsorg fra egne foreldre bør skjermes, av den enkle grunn at omsorgsovertakelse kun skal vurderes når alvorlige mangler ved omsorgen kan påvises.

 

Likevel er det slik at mange barn som opplever grov omsorgssvikt, vold og overgrep går under radaren til barneverntjenesten. Andre barn med foreldre som selv var under barnevernet i egen oppvekst, fanges ofte opp. Det skjer dessverre at barn som opplever god nok omsorg, men som har foreldre som selv har vært inn under barnevernet, frarøves sin rett på biologisk familie. Det kan være tilfeller hvor foreldrene selv ber om hjelp, hvor det kommer inn en anonym bekymring eller hvor barnevernet selv etablerer sak. Foreldre som selv har hatt en vanskelig barndom blir tatt under lupen og den som leter vil finne –  et eller annet. Jeg har hørt mange eksempler på bekymring som jeg mener ikke kvalifiserer som bekymring. Barnet er for selvstendig, eller for lite selvstendig i forhold til alder. For søkende, eller for lite søkende. Barnet har fått for tykke brødskiver med i barnehagen. Barnet har vært syk for ofte. Det er en flekk på kjøkkengulvet og man anser dermed hygienen for dårlig. Søpla er ikke båret ut. Jeg ser for meg at det kan være situasjonen for mange av oss fra tid til annen, på tross av at vi er omsorgsfulle og kjærlige foreldre. Men vi er ikke under lupen. Dette er for de utsatte foreldre svært frustrerende og det ville det nok vært for oss også. Et stort antall barn lever under totalt uholdbare forhold, mens barnevernet velger å fokusere på familier som har en historikk fra barnevernet. Jeg sier ikke at det aldri skjer, for det gjør det, foreldre med historikk fra barnevernet kan være disponible til å slite med omsorgsevnen. Dog er det såre enkelt, de må på lik linje med andre få hjelp. Jeg har hørt barnevernet kalle foreldre for ikke veiledningsbare. Jeg har vondt for å akseptere en slik dom. Må du straffes fordi du led deg gjennom din egen oppvekst? Er det da du møter deg selv i døra og lar barndommen stirre deg inn i hvitøyet?

 

Det snakkes mye om barnets beste. Er det til deres beste å rive dem fra foreldrene i tilfelle omsorgsevnen ikke er bra nok? Hva er bra nok? Og kan vi virkelig spå inn i fremtiden?

 

Illustrasjonsfoto: Shutterfoto

 

Barnevernloven sier at det ikke kan treffes vedtak etter § 4-12 om omsorgsovertakelse dersom hjelpetiltak etter §§ 4-4, 4-10 og 4-11 kan være tilfredsstillende. Dette harmonerer med det mildeste inngreps prinsipp jf. Rt. 2006 s 1672:

“Det er imidlertid ikke tilstrekkelig for at det skal kunne treffes vedtak om omsorgsovertakelse, at vilkårene i § 4-12 første ledd er oppfylt. For at slikt vedtak skal kunne treffes, må det etter § 4-12 andre ledd være « nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i », og etter § 4-1 være til beste for barnet. I § 4-12 andre ledd er det presisert at vedtak om omsorgsovertakelse derfor ikke kan treffes « dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak etter § 4-4 eller ved tiltak etter § 4-10 eller § 4-11 ». Det at vilkårene for omsorgsovertakelse er strenge, er ytterligere presisert i lovforarbeidene. Jeg viser her til Ot.prp.nr.44 (1991-1992) om lov om barneverntjenester (barnevernloven), side 110 og Innst.O.nr.80

 

Det skal med andre ord forsøkes å skape tilfredsstillende forhold for barnet gjennom hjelpetiltak. Hvem avgjør at det ikke kan skapes tilfredsstillende forhold og er de rette hjelpetiltak iverksatt? Hva med traumebasert omsorg for hele familien? Hva med å unngå at disse menneskene overlates til seg selv med følelsene sine? Hva med å hjelpe dem til å utvikle potensialet til å bli den omsorgspersonen samfunnet forventer at det skal bli? Er ikke det til barnas beste? Både det voksne barnet og barnet hennes? Alternativet kan da ikke alltid være en traumatisk omsorgsovertakelse? Det gjør jo åpenbart noe med disse barna å miste alt og aldri føle riktig tilhørighet. Skaper ikke det bare nye situasjoner? Er det å bryte generasjonskløftens arv barnets ansvar. Jeg mener det er et samfunnsansvar på lik linje med det å avdekke vold og overgrep. 

 

I barnevernssaker vil vurderingen av hva som er barnets beste knytte seg til hvilke alternativ som er best for det aktuelle barnet, sett ut fra dets livssituasjon. Videre vil hvilke alternativ som på bakgrunn av forskningsbasert kunnskap anses som best for barn i sin alminnelighet, være del av vurderingen. Det vil særlig være sentralt å veie de ulike hensynene som er i strid opp mot hverandre. Dersom et vedtak om tvang i en barnevernssak har støtte i praksis fra fylkesnemnda, kan det være et argument for at vedtaket bør kunne fungere som veiledning i senere saker. Dette skyldes blant annet kravet om likebehandling. Dermed blir det også avgjørende å vurdere når det er nødvendig at barnevernet griper inn i barnets omsorgssituasjon. Hvor stort er problemet? Kan det avhjelpes? Kan familien hjelpes som en enhet? Er barnet i fare? Barn er forskjellige, familier er forskjellige og de som gjør vurderingene vil alltid være farget av brillene de ser gjennom. Situasjonene er alltid unike og skaper åpenbart en utfordring når omsorgsovertakelse skal vurderes. Man står aldri overfor et problem med en klar fasit og det er alltid en risiko for at man i etterkant ser at ting burde vært gjort annerledes. Da kan imidlertid en ny skade være inntruffet.

 

Det finnes mange muligheter og mange veiledningsmetoder som kan tilbys foreldre med vansker i samspillet med barna sine. Omsorgsovertakelse bør være den aller siste som vurderes. Det finnes flere måter å bedre barns sosiale og emosjonelle utvikling, samt foreldrenes symptomer på for eksempel depresjon, angst osv. Det jeg forsøker å si, er at det finnes utrolig mange måter å hjelpe en familie på, før man vurderer å splitte den. Når du møter deg selv i døra og barndommen stirrer deg inn i hvitøyet, fortjener du å møte på hjelp i stedet for fordommer.

 

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Barnejuristen tilbyr også foredrag. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

 

 

Fyll påskeegget til barna med noe helt spesielt. <3

I dag er mange barn ute å leter etter påskeegget sitt. Hva har du fylt påskeegget med i år? Noe søtt og godt er aldri feil, men jeg håper du har funnet frem noe av litt ekstra verdi også. Til barnas beste. Du spør meg kanskje hva jeg mener med det? Hva er egentlig barns beste? Og hvordan bidra til det? Sist men ikke minst, hva i alle dager har påsken med det å gjøre?

 

Illustrasjon

 

Tja, gode spørsmål synes jeg. Hva kan vi som foreldre bidra med i påsken som er til barnas beste? Tiden vår kanskje? Oppmerksomheten? Ikke minst noen tanker rundt hva vi ønsker at barna våre skal lære, forstå og gi videre. Hva slags mennesker ønsker vi at barna våre skal bli? La meg forklare. Dagens foreldre skal være autorative, samtidig som de skal vise varme og omsorg for barna sine. De skal regulere og veilede dem, samtidig som de arbeider lange dager, henter og bringer til fritidsaktiviteter og implementerer bonusbarn og familier på kryss og tvers. Påsken er imidlertid en typisk familiehøytid og tro det eller ei, velger ungdommen i huset å tilbringe påsken sammen med deg, har du gjort en særs god jobb. Det er faktisk dem som klarer seg best i livet. De har sjeldnere angst og depresjon enn ungdommene som er lite sammen med familien sin. Det er verdt å ta med seg inn i påskehøytiden – for oss alle. Vi som foreldre kan altså bidra til en positiv utvikling for våre barn gjennom å skape gode tradisjoner i familien. Egentlig handler det jo bare om å bruke tid sammen med barna. Det handler om aktivt samspill. Du synes kanskje det høres såre enkelt ut? Det er imidlertid så mye som kan komme i veien for det – hverdagen blant annet. Dessverre er det mange foreldre som knapt har tid til å være sammen med barna sine. I alle fall langt fra så mye som de ønsker, som barna ønsker og som barna åpenbart har behov for.

 

Før du gjemmer påskeegget i dag, tenk litt på det. Gjør litt ut av det. Det er ingen tvil om at det å skulle oppdra et barn er noen av de vanskeligste og mest ansvarsfulle oppgavene man som voksen kan bli stilt ovenfor. Men vi kan ikke glemme at det også er en av de mest tilfredsstillende oppgavene vi tar på oss. Jeg vil til og med kalle det den viktigste oppgaven vi blir satt til å løse, uten å inneha noen formell utdannelse til å takle det. Ikke det at vi overhodet ikke har peiling, vi vet jo alle litt om oppdragelse. Vi har plukket opp noe fra omgivelsene, samtidig som vi benytter oss av egen erfaring fra oppdragelsen vi selv har fått. Det gjør også gamle mønstre fra egen oppvekst lett overførbare på egne barn. Hvordan kan vi så plukke ut det beste? Hva ønsker vi egentlig at egne barn skal lære, hvilke grenser skal det forholde seg til og hvilke metoder skal vi anvende? Er det for eksempel nødvendig med disiplin? Hvordan gi barnet selvtillit? Hvordan oppdra lykkelige barn? Jo, kanskje det virkelig har noe for seg å tilbringe tid sammen?

 

Illustrasjonsbilde: iStock

 

Nyere forskning tyder på at ulike typer familieaktiviteter betyr mye for våre barns psykiske helse. Aktivitetene det refereres til er blant annet felles måltider, familieutflukter, det å reise på ferier sammen, feire bursdager sammen, kino og konserter, eller rett og slett leke og spille spill sammen. Det som er fellesnevneren, er at de utgjør ritualer og tradisjoner. Det er noe vi gjør mer eller mindre regelmessig, det skaper samhold, tilhørighet og identitet. Det er disse tingene vi husker når vi ser tilbake på vår egen barndom. Hva vi gjorde på lørdagskveldene, om sommeren, på bursdager eller for eksempel i påsken. La barna dine huske denne påsken da vel.

 

Jeg har tenkt litt på dette en stund. Ikke bare fordi det er viktig for yrkesutøvelsen min, men også fordi jeg har barn selv. Jeg er nemlig fullstendig klar over at det er mitt ansvar at mitt barn klarer seg i samfunnet, at det blir et godt menneske og oppnår et adekvat og godt nivå av samspill med omgivelsene sine. Jeg tror derfor at disiplin er viktig, men at måten man utøver den på er avgjørende. Det er jo gjerne disiplinen som viser barna våre hva som er akseptabel oppførsel. Når vi setter grenser for barna våre, forteller vi også noe om hvordan man bør oppføre seg i samfunnet. Vi lærer dermed barna hva som kan komme til å forventes av dem og gjør dem således også kjent med selvdisiplin. Jeg mener at disse tingene er særdeles viktig for at barna våre skal bli ansvarsfulle mennesker. Det er ingen tvil om at disiplin er en vanskelig ting, den krever at man opptrer konsekvent. Det kan noen ganger være vanskelig i barneoppdragelsens ånd. Inkonsekvens og manglende disiplin gjør nemlig barn forvirret og de vil teste oss som foreldre. Hvordan henger ting egentlig sammen? Det er jo ikke så rart at de vil vite det. Og vi som foreldre er på jobb 24/7, noe som innebærer moralsk hjelp, støtte og uforbeholden kjærlighet. Det innebærer av og til også å kunne gi etter. Ikke alltid, ikke ofte, men av og til. For ingen av oss er perfekte og det forventer vi heller ikke av våre barn, gjør vi vel? Barna trenger å vite det også.

 

Hvordan barna våre ser på seg selv, bidrar vi foreldre aktivt til fra den dagen barna våre ser dagens lys. Med hele seg og alle deres sanser, ser barna våre seg selv med våre øyne. De hører tonefallet vårt når vi snakker til dem, de observerer ansiktsuttrykket vårt i samspillet og de hører hvert eneste ord vi sier til dem. Ut fra alle disse betraktningene, det vi sier og gjør, danner barna våre seg et bilde av seg selv. Tenk for et ansvar vi som foreldre innehar. For en mulighet til å berike. Måten vi foreldre behandler barna våre på, har med andre ord en fantastisk stor innflytelse på deres utvikling. Roser vi barna våre, gjør vi de stolte. De føler at de verdsettes. Ved å la barna prøve seg frem, bidrar det til at de finner ut hva de mestrer og det styrker dem i beste fall til å bli uavhengige. Kritiserer vi barna våre, fokuserer vi på deres negative oppførsel. Det å gi ros for god oppførsel, har ofte en større effekt. Det å gi kjærlighet, for eksempel en god klem, komplimenter og nærhet, understøtter den gode oppførselen og styrker likeledes selvtilliten. La barna høre at du elsker dem. Det er kanskje det aller viktigste du kan bidra med. Ikke håne barnet ditt, ikke sammenligne det med andre barn på barnets bekostning, det får barnet til å føle seg verdiløst og uelsket. Si at du elsker barnet ditt. Legg en liten lapp i påskeegget kanskje? Noe så enkelt og likevel så avgjørende.

 

Dagens samfunn tillater ikke alltid nok tid sammen som familie. Hva er nok? Så mye som mulig? Vi foreldre må på jobb, barna i barnehage, på skole og på forskjellige fritidsaktiviteter. Hvordan samle familien og hvordan koordinere tiden slik at familien får kvalitetstid sammen? Det er viktig å samles, det er viktig å snakke sammen og det er viktig å være glade i hverandre. For barna våre er det likeledes viktig å ha faste rytmer og forutsigbare holdepunkter. Lytt til barnet ditt, dersom det har noe å fortelle deg. Reserver tid til barnet ditt. Planlegg sammen med barnet ditt. Forsøk å unngå å si «ikke nå», «jeg har ikke tid» eller «en annen dag». Ikke la barna miste lysten til å dele tankene sine med deg. Lek sammen. Gjør ting sammen. Let etter påskeegget sammen.

 

Illustrasjonsbilde: iStock

 

For å kunne dele kvalitetstid, for å dele tanker med barna og gi dem verdifull kunnskap, er det viktig å ta seg tid til å forklare sammenhenger, hjelpe barna til å tenke nyansert og snakke deretter. Er du som voksen klar på dine forventninger og dine følelser, vil barnet ditt lære at det er greit å snakke om disse tingene. Lær barnet ditt åpenhet. Ikke minst at det kan stille krav til andre. Det er imidlertid viktig å la barna forstå at de likeledes har mye å gi. Barna våre kan ha godt av å finne gode løsninger sammen med oss voksne, det vil likeledes gi dem et perspektiv på konsekvensene. Dersom vi voksne er åpne i forhold til barnas forslag, gir vi dem verdi, selvsikkerhet og et kart over spillereglene for god kommunikasjon.

 

En siste og helt avgjørende ting jeg vil minne om, husk at du har en helt avgjørende rolle. Barnet ditt betrakter deg til enhver tid, det registrerer hvordan du tar til deg kunnskap og hvilken type kunnskap. En dag vil du høre dine egne ord fra ditt barns munn og oppleve barnet ditt gjenta din oppførsel. Vi foreldre betyr så ufattelig mye for barna våre som rollemodeller. Evner vi å vise andre mennesker respekt, vennlighet, ærlighet og gavmildhet, samt det å gi komplimenter, så er det faktisk svært gode muligheter for at barna vil lære nettopp det samme. Våre forventninger til barna våre gjenspeiles i hvordan vi gir og uttrykker vår uforbeholdne kjærlighet til dem.

 

Nyt påskehøytiden og ta deg god tid til å være sammen med barna. <3 Tilbringer ungdommen påsken sammen med deg? Gi deg en klapp på skulderen. Fortsatt god påske!

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Barnejuristen tilbyr også foredrag. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3