Hvem eier barna?

Er det foreldrene? Er det staten? Er det Gud? Jeg har fått spørsmålet stilt ved flere anledninger, både gjennom bloggen, i private sammenhenger og av foreldre jeg har bistått, både i barnefordelingssaker og i saker mot barnevernet. Hvem eier egentlig barna?

 

 

Man har faktisk stilt det spørsmålet i flere historiske sammenhenger og på flere forskjellige arenaer. Tenk bare på kampen rundt abort og kvinners råderett over egen kropp. Retten til selvbestemt abort har vært avgjørende for kvinners status og menneskeverd i et likestilt samfunn. Er hun et eget subjekt, eller er hun juridisk sett bare til for andre? Er det overhodet noen som eier seg selv? Er det noen som eier andre? Se bare på fenomenet dåp. Gjennom dåpen synliggjøres et større tilhørighetsforhold enn til mor og far, og resten av familien. Men troens gjenstand kan da verken føde eller fostre opp barn, det kan bare levende mennesker. Hvem eier så barna?

 

Se på dagens samfunn og hvor vi er på vei. Foreldre kan per i dag og til en viss grad styre hvilke gener barna skal ha og hvilke de ikke skal ha. Peiler vi oss inn mot et sorteringssamfunn? Vil vi i fremtiden mer aktivt velge hvilke arveanlegg våre barn skal komme til verden med og hvilke som skal fjernes? Reiser ikke det fundamentale spørsmål om hvem som bestemmer over barnet? Hvem som eier barnet? Har foreldre egentlig rett til å skape optimale barn? Alle har utvilsomt en interesse av og en plikt til å sørge for at barna våre er så friske som mulig. Så smarte som mulig. Men hvem bestemmer hvilke egenskaper som er gode? Hva som er godt nok?

 

En venn fortalte meg en gang at han ikke ønsket å bli sæddonor. Han begrunnet det rett og slett med eiendomsretten. Han ønsket ikke å ha sine barn løpende rundt i verden, uten at han hadde kontroll på dem. Selv om de helt sikkert ville blitt normale og flotte barn, elsket av den mammaen som ville komme til å sette dem til verden og den pappaen som elsket mammaen. Er det slik at sæddonorer donerer bort et barn, eller donerer de bare bort potensialet av et barn? Barn er uten tvil en gave til verden. Skal man ha rettigheter til dem? Noen gir dem jo til og med frivillig fra seg. Jeg synes det er et interessant spørsmål og spørsmålet rundt eiendomsretten til barna våre er sterkere enn noen gang. Vi spør oss i stadig større grad hvem som eier barna. Er det mor? Er det far? Er det barna selv?

 

For en drøy uke siden la jeg ut et dikt av Ivar Haugen på FB-siden til Barnejuristen. Dersom du ikke har lest det, håper jeg du kommer til å gjøre det. Vakre ord om nettopp eierskapet til barna våre. Sanne ord om et lån, og hva som forutsetter lånet. Hva som faktisk bidrar til et ærlig og oppriktig eierskap. Nei, vi eier nok ikke barna våre. Kanskje eier barna oss? Barnet er et individ med selvstendige rettigheter, deriblant retten til å bli kjent med og bli tatt vare på, av dem som har satt det til verden. Du er barnets forelder og du er ansvarlig for omsorg og oppdragelse. Barn er mennesker og ikke eiendom. Barn har rett til å bli hørt og det barna sier skal vektlegges. Vi kan ikke disponere over barna som vi selv ønsker. Noen foreldre spør meg, hvorfor kan så andre det? Og jeg synes av og til det kan være vanskelig å svare.

 

 

Se bare på barnevernet. I visse situasjoner kan man faktisk få en fornemmelse av at staten eier barna. At barnevernet står i posisjon til å hevde eierskap til dem. I alle fall føler mange foreldre som har mistet den daglige omsorgen for sine barn det sånn. Noen av disse foreldrene opplever til og med at barna ikke blir ivaretatt på best mulig måte. Hvem eier barna da? Etter at de er plassert i fosterhjem, i beredskapshjem eller på institusjon. Hvem eier barna som har opplevd det ene bruddet etter det andre, i barnevernets regi?

 

Jeg kan ikke gi deg et fullgodt svar, men jeg har lovet å sette et spørsmålstegn ved det. Jeg vet heller ikke hvem som eier barna – personlig tror jeg vi har dem til låns. Jeg synes Ivar Haugens dikt : «Til deg med barnet på armen» gir en god ramme rundt eierskapet. Jeg tror at det er barna våre som skal dømme oss og jeg tror det er barna våre som skal berømme oss, den dagen de selv er blitt voksne.

 

Og husk at hver dag som kommer, skal bli til en dag som har gått. 
Gjør alle til lysende minner som stjerner mot himmelblått.

Og så kan du takke for lånet, når barnet er voksen blitt. 
Og klarer seg uten din støtte, først da er det virkelig ditt.

 

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected] Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

Kan prinsippet om barnets beste i rettssystemet utgjøre et rettssikkerhetsproblem?

Vi snakker så ofte om barnets beste og prinsippet har ingen fasitsvar, det beror på en vurdering av det individuelle barnet og den spesielle situasjonen. Når to mennesker bryter opp et samliv og er uenige i forhold til barnefordeling, ender noen av familiene opp i rettssystemet. Jeg spør meg ofte om det faktisk er nødvendig og om disse familiene er best ivaretatt gjennom en rettslig prosess. Man ser ofte at konflikten eskalerer i rettssystemet. Likeledes spør jeg meg om ikke rettssystemet bør få som hovedmandat å hjelpe foreldre til et konstruktivt samarbeid i stedet. Det ville vært til barnas beste. Det sentrale spørsmålet er hvordan. At det er verdt det, finnes det ingen tvil om.

 

Jeg har ved flere anledninger opptrådt som prosessfullmektig i barnefordelingssaker og opplever at rettssystemet stimulerer til ytterligere konflikt og det i en situasjon hvor barnet allerede er sårbart og trenger at foreldrene samarbeider bedre enn noensinne. Jeg tenker på samarbeidet om den videre omsorgen for barnet. I stedet blir saken inntatt for domstolene og ofte involveres psykologsakkyndige for å bedømme hvem at de to foreldrene som er den mest kompetente til å ha omsorg for barnet. Det skal avdekkes hvem som fortjener hovedomsorgen. Hovedomsorgsretten vs. Samværsretten. Kan prinsippet om barnets beste i disse tilfellene utvikle seg til å bli et rettssikkerhetsproblem? Jeg tror det.

 

 

I mange barnefordelingssaker blir nemlig barnets beste avgjort ut fra en psykologfaglig vurdering og vurderingen foretas av en rettsoppnevnt psykologspesialist i en skriftlig rapport. Det er gjerne retten som avgjør om det skal oppnevnes en sakkyndig og det helt sentrale for den avgjørelsen er om en sakkyndig vil kunne tilføre saken kunnskap som er avgjørende for rettens beslutning. Det er imidlertid retten som formelt og selvstendig skal komme til et resultat som er til barnets beste, men i praksis vil retten i stor grad følge den sakkyndiges anbefalinger om både hovedomsorg og samvær. Den faglige og rettslige vurderingen er ikke alltid sammenfallende ettersom den juridiske vurderingen omfatter bevisvurdering, lovtolkning og subsumsjon. Dog forekommer at den sakkyndige får gjennomslag for sitt syn på saken. Det kan naturligvis ha noe med den sakkyndiges erfaring og lærdom fra lignende arbeid å gjøre. De lærer jo utvilsomt mye om den juridiske barnets beste-vurderingen i sitt arbeid for retten og tilstreber seg kanskje å gjøre de vurderingene som faktisk er domstolenes? I så tilfelle er det svært uheldig. Jeg har opplevd at den sakkyndige legger føring på saken før den er fullstendig opplyst og har spurt meg selv; på hvilket grunnlag? Det sentrale spørsmålet, slik jeg ser det, er om risikoen for at rolle- og ansvarsfordelinger kan bli noe utydelig.

 

Barnefordelingssakene er unntatt partenes frie rådighet idet sakene er underlagt hensynet til barnets beste og domstolene har et selvstendig ansvar for å sørge for at saken er godt nok opplyst. Enhver avgjørelse skal altså være i samsvar med barnets beste, men retten er ikke bundet av partenes anførsler og påstander. Når den sakkyndige bruker faget sitt på en konstruktiv måte bidrar det til at saken blir godt opplyst, men hva om den sakkyndige ikke gjør det? Kanskje er vedkommende forutinntatt? Kanskje i overkant pappa vennlig eller for mamma vennlig? Kanskje politisk engasjert og lar seg styre gjennom sitt engasjement? Kanskje blir til og med den sakkyndige manipulert. Det som i slike situasjoner kan gå i glemmeboken er at rettsprosessen handler om barna og deres skjebner, dog fremtrer barnet sjeldent som en selvstendig aktør. Barnelovssaker handler stort sett om de voksnes konflikter og barna forblir ofte en bakgrunnsfigur det bare kjempes om. Rettsprosessen er med andre ord konstruert for å treffe avgjørelser mellom de voksne, altså foreldrene. I barnefordelingssaker er temaene gjerne skjønnsmessige og vitneførselen bidrar sjeldent til klarhet, ettersom vitnene ofte har personlige relasjoner til partene og blir en del av partens påstand.

 

Ettersom dommeren i stor grad følger den sakkyndiges anbefalinger, blir det for foreldrene helt avgjørende å få en god sakkyndig rapport for å vinne frem. Det blir dermed viktig å få gode råd under saksforberedelsen. Hva er viktig å gi den sakkyndige opplysninger om? Hva er det viktig å holde fokus på? Er det høyt konfliktnivå? Står barna i en lojalitetskonflikt? Hva mener barnet selv? Personlig skimter jeg et rettssikkerhetsproblem. Hva om den ene parten ikke er så flink til å snakke for seg? Hva om barna blir manipulert? Hva om en av partene har troen på en rettferdig prosess og overlater til den sakkyndige og retten å gjennomskue situasjonen? Det skjer.

 

 

Før den sakkyndige kommer inn i bildet, har partene møtt til mekling, der de aller fleste oppnår enighet rundt barnas omsorgssituasjon. Det er med andre ord, og heldigvis, bare et mindretall barnefordelingssaker en sakkyndig får befatning med. De kan imidlertid være svært krevende. Noen foreldre kan vise seg fra en langt bedre side ovenfor den sakkyndige, enn det motparten og barnet har måttet leve med. Klientene kan fortelle at den sakkyndige ikke klarer å avsløre for eksempel manipulasjon. Når jeg sier manipulasjon sikter jeg til en bevisst og usaklig presentasjon av saken, som kan få den sakkyndige til å skrive fordelaktig om vedkommende i rapporten sin. Mange av mine lesere orienterer om slike opplevelser, likeledes har flere av mine klienter betrodd meg det samme. Den forelderen som manipulerer presenterer seg gjerne som en samarbeidsvillig og fleksibel person med et klart fokus på barnets beste. Den manipulerte er ofte psykisk sliten og vegrer seg for å fortelle det til den sakkyndige, i redsel for å bli kritisert for ikke å ha fokus alene på barnets behov. Det kan være utfordrende for oss alle å avsløre dyktige manipulatorer, og den begrensede kontakten med familien som den sakkyndige bygger sin forståelse på, gjør avsløringen særdeles vanskelig. Dersom det ikke avsløres er det helt opplagt hvem det går ut over. Den sakkyndige kan således komme til å gi råd som ikke tar tilstrekkelig hensyn til barnets beste. Den manipulerende har sjeldent fokus på annet enn egne behov, noe som dessverre innbefatter et ønske om å ramme den andre forelderen. Barnet blir dermed en salderingspost i et egoistisk prosjekt. Svikt fra den sakkyndiges side forekommer altså og kan som jeg ser det utgjøre et rettssikkerhetsproblem.

 

Kanskje bør det en endring til i rettssystemet? Når den sakkyndige i realiteten får ansvar som en dommer, og gjennom sitt begrensede mandat ikke er i stand til å avdekke de faktiske forhold, bør det kreves en forandring både til de sakkyndiges holdninger og til systemet forøvrig. Det bør for eksempel være en ærlig sak å innrømme at man er usikker på hvem som manipulerer hvem. Personlig, synes jeg de sakkyndige tar lite stilling til nettopp manipulasjon. Når partene presenterer ulik virkelighet, bør flere hypoteser drøftes i utredningen. Tvilen bør bli synlig og ikke dekkes bak en kompenserende sikkerhet. Advokat og psykolog Nordhelle er klar på at sakkyndige bør unngå konklusjoner der manipulasjon kan være et tema. Entydige konklusjoner bærer ofte preg av opplysninger fra den ene parten, noe som åpenbart kan bli skjebnesvangert for barna.

 

Det er svært forskjellig hvordan dommere i de forskjellige tingrettene utformer mandatet til den sakkyndiges bistand. Noen dommere er konsekvente på at det er de som avgjør saken og ber den sakkyndige utrede for eksempel tilknytning, omsorgsevne og samværskompetanse. Andre dommere ber den sakkyndige ta stilling til hvor barnet skal bo og hvilke samværsløsninger som er tilrådelige. Det siste er, slik jeg ser det, lovstridig. Lempes denne vurderingen over på den sakkyndige, løftes vurderingen bort fra domstolsapparatet, som jo er utviklet med tilhørende prosessregler og rettigheter. Sakkyndiges vurderinger er i utgangspunktet ment til å brukes som et bevis. I de tilfellene dommeren ber den sakkyndige ta stilling til hvor barnet skal bo og hvilke samværsløsninger som er tilrådelige, har dommeren delegert bort sin oppgave. Det er ikke til barnets beste og utgjør utvilsomt et rettssikkerhetsproblem.

 

Det ville kanskje vært mer heldig å komme inn i saken allerede ved samlivsbruddet? Hovedmandatet burde muligens vært å hjelpe foreldrene til et samarbeid utenfor rettssystemet, iverksette tiltak før sakene slipper inn i rettsapparatet og bruke mer tid på forsoning i stedet for konflikt. Kanskje bør kompetansekravene til de sakkyndige endres? Per i dag fremkommer nemlig ingen krav eller vilkår til de sakkyndige i lovgivningen og det er i all hovedsak den sakkyndiges eget ansvar å påse at han eller hun innehar den kompetansen og den faglige tyngden for å kunne bistå i saken.

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected] Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

Når du møter deg selv i døra og barndommen stirrer deg inn i hvitøyet.

Hvilke konsekvenser kan det ha når barndommen slår tilbake? Kan du egentlig bli straffet for å ha måttet lide deg gjennom en vanskelig oppvekst? Kan barndommen slå til flere ganger?

 

Konsekvensene av vold, overgrep og omsorgssvikt i barndommen er blitt et av våre store folkehelseproblemer. Det etterlater dype traumer som ofte går ut over helsen i et livsløpsperspektiv, ved siden av å utgjøre brudd på flere forskjellige straffebud. Det er ikke så altfor lenge siden vi fikk forståelsen av hvor bredt og dypt disse erfaringene rammer. Med den nye kunnskapen som utgangspunkt vurderes også fortløpende håndteringen av konsekvensene både juridisk, medisinsk og sosialt. Barnevernet har også tatt et standpunkt, barn av foreldre som har hatt en vanskelig barndom må vernes om. En vanskelig oppvekst kan gå i arv, men må den det?

 

Illustrasjonsfoto: Shutterfoto

 

De av dere som leste det siste blogginnlegget mitt, vet allerede at jeg mener de gode erfaringene er avgjørende for barna våre, opplevelsene vi deler med dem, ikke minst felleskapet og samhørigheten det legger grunnlag for. Hva med barna som ikke opplever nettopp det? Barna utsatt for omsorgssvikt, vold eller overgrep. Hva blir det av dem? Jeg hørte en psykolog si en gang, at den største faren for de traumeutsatte barns utvikling ikke bare er de negative erfaringene de får, men like mye de positive erfaringene de ikke får oppleve.

 

Barn som opplever vold og overgrep i nære relasjoner frarøves viktige erfaringer for å kunne utvikle seg normalt. Hvordan kan slike skader repareres? Kan de repareres? Kan eventuelt erfaringene som fordrer normal utvikling erstattes?

 

Noe av det mest skadelige for barn som traumatiseres av en omsorgsperson og som kanskje overlates til seg selv med følelsene sine, er mangelen på hjelp til å utvikle ferdighetene til å regulere følelser. Den skaden sies å aldri kunne repareres, den kan imidlertid kompenseres for, ved å gi barnet regulerende erfaringer. Det største potensialet for endring, er på arenaer hvor barna lever sine liv. Barnehage, skole og for eksempel fritidsaktiviteter. Det innebærer jo at det ikke bare er spesialister som kan gi traumebehandling. Kunnskapen vi har i dag peker altså på viktigheten av at barna utsatt for vold og overgrep møtes med traumebevisst omsorg på alle arenaer der relasjoner spiller en viktig rolle. Kanskje livet ut.

 

Det sentrale spørsmålet slik som jeg ser det, er om vi vet hvordan? Det er jo et paradoks at problematikken ikke gjenspeiles i utdanningene, for eksempel innen helse- og sosialfag, medisin og psykologi. Innenfor barnevernet, ikke minst. Kunnskapen bør definitivt implementeres i pensum i langt større grad. Norge anses for å være et land som mer og mer tar denne kunnskapen på alvor og det satses mye på forskning og kompetanseutvikling. Vi kommer utvilsomt et godt stykke på vei med folkeopplysning, i forhold til å spre budskapet om at det ikke er bra å slå barn. Gjøre oppmerksom på at det er ulovlig. Vurdere strafferammene. Men hvordan håndtere barna som rakk å bli voksne, barna som rakk å sette nye barn til verden og som ofte ikke har fått utlevert alle verktøyene i forhold til den gode omsorgen. Kan gode verktøy erstatte de dårlige og bidra til positiv utvikling? Vet vi nok om det? Eller er det enklere å dømme disse skjebnene nord og ned? Vold avler vold sies det. Jeg tror at vold i stor grad avler sykdom. Det skjer, i følge Berit Schei, en professor i kvinnemedisin ved NTNU, uten at sykdommen har noen åpenbar medisinsk sammenheng med voldsepisodene.

 

Jeg har møtt mange omsorgspersoner som praktisk talt flykter fra kommune til kommune, redde for å miste barna sine fordi de selv var såkalte barnevernsbarn. Barnevernet mener ofte at dersom du ikke fikk redskapen til å være en god omsorgsperson i egen oppvekst, kan du heller ikke bli det selv? Stemmer det? Sett i sammenheng med hva jeg skrev ovenfor, om at skaden aldri kan repareres, men at den kan kompenseres for, er det åpenbart hjelp å få. Jeg nevnte også regulerende erfaringer. Man kan med andre ord lære. Kan man det som voksen også? Som omsorgsperson for eget barn, med utfordringer fra egen oppvekst i bagasjen?

 

Illustrasjonsfoto: Shutterfoto

 

Hjemmelsgrunnlaget for omsorgsovertakelse finnes i barnevernloven § 4-12 og bygger på 4 alternative grunnlag for omsorgssvikt, se bokstav a til d. Det skilles mellom tilfeller hvor omsorgssvikt allerede har skjedd og de tilfellene hvor det er fare for omsorgssvikt i fremtiden. Jeg vil se litt på alternativ a, som handler om omsorgsovertakelse ved alvorlige mangler ved den daglige omsorgen, eller ved den personlige kontakt og trygghet barnet trenger i forhold til alder og utvikling. Det er nemlig her vi gjerne beveger oss, dersom barnevernet mener du har mangler fra egen oppvekst. Jeg møter ofte foreldre som blir undersøkt av barneverntjenestene etter en bekymringsmelding og hvor barnevernet ikke finner nevneverdig. Da kommer gjerne punktet om tidligere erfaring fra barneverntjenesten opp. På tross av at man ikke fant grunnlag innenfor det som ble meldt som bekymring, vil barnevernet av og til iverksette tiltak på bakgrunn av det de kaller samspillsproblematikk. Kanskje har det ikke skjedd omsorgssvikt ennå, men kanskje kan det komme til å skje, ettersom du mangler verktøy fra egen oppvekst. Men hvordan bedømme det? Og er det alltid et realistisk perspektiv?

 

Det er som jeg ser det, helt åpenbart at barn som opplever grov omsorgssvikt, vold og overgrep må skjermes av den helt enkle grunn, de går i stykker. Likeledes mener jeg at barn som får god nok omsorg fra egne foreldre bør skjermes, av den enkle grunn at omsorgsovertakelse kun skal vurderes når alvorlige mangler ved omsorgen kan påvises.

 

Likevel er det slik at mange barn som opplever grov omsorgssvikt, vold og overgrep går under radaren til barneverntjenesten. Andre barn med foreldre som selv var under barnevernet i egen oppvekst, fanges ofte opp. Det skjer dessverre at barn som opplever god nok omsorg, men som har foreldre som selv har vært inn under barnevernet, frarøves sin rett på biologisk familie. Det kan være tilfeller hvor foreldrene selv ber om hjelp, hvor det kommer inn en anonym bekymring eller hvor barnevernet selv etablerer sak. Foreldre som selv har hatt en vanskelig barndom blir tatt under lupen og den som leter vil finne –  et eller annet. Jeg har hørt mange eksempler på bekymring som jeg mener ikke kvalifiserer som bekymring. Barnet er for selvstendig, eller for lite selvstendig i forhold til alder. For søkende, eller for lite søkende. Barnet har fått for tykke brødskiver med i barnehagen. Barnet har vært syk for ofte. Det er en flekk på kjøkkengulvet og man anser dermed hygienen for dårlig. Søpla er ikke båret ut. Jeg ser for meg at det kan være situasjonen for mange av oss fra tid til annen, på tross av at vi er omsorgsfulle og kjærlige foreldre. Men vi er ikke under lupen. Dette er for de utsatte foreldre svært frustrerende og det ville det nok vært for oss også. Et stort antall barn lever under totalt uholdbare forhold, mens barnevernet velger å fokusere på familier som har en historikk fra barnevernet. Jeg sier ikke at det aldri skjer, for det gjør det, foreldre med historikk fra barnevernet kan være disponible til å slite med omsorgsevnen. Dog er det såre enkelt, de må på lik linje med andre få hjelp. Jeg har hørt barnevernet kalle foreldre for ikke veiledningsbare. Jeg har vondt for å akseptere en slik dom. Må du straffes fordi du led deg gjennom din egen oppvekst? Er det da du møter deg selv i døra og lar barndommen stirre deg inn i hvitøyet?

 

Det snakkes mye om barnets beste. Er det til deres beste å rive dem fra foreldrene i tilfelle omsorgsevnen ikke er bra nok? Hva er bra nok? Og kan vi virkelig spå inn i fremtiden?

 

Illustrasjonsfoto: Shutterfoto

 

Barnevernloven sier at det ikke kan treffes vedtak etter § 4-12 om omsorgsovertakelse dersom hjelpetiltak etter §§ 4-4, 4-10 og 4-11 kan være tilfredsstillende. Dette harmonerer med det mildeste inngreps prinsipp jf. Rt. 2006 s 1672:

“Det er imidlertid ikke tilstrekkelig for at det skal kunne treffes vedtak om omsorgsovertakelse, at vilkårene i § 4-12 første ledd er oppfylt. For at slikt vedtak skal kunne treffes, må det etter § 4-12 andre ledd være « nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i », og etter § 4-1 være til beste for barnet. I § 4-12 andre ledd er det presisert at vedtak om omsorgsovertakelse derfor ikke kan treffes « dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak etter § 4-4 eller ved tiltak etter § 4-10 eller § 4-11 ». Det at vilkårene for omsorgsovertakelse er strenge, er ytterligere presisert i lovforarbeidene. Jeg viser her til Ot.prp.nr.44 (1991-1992) om lov om barneverntjenester (barnevernloven), side 110 og Innst.O.nr.80

 

Det skal med andre ord forsøkes å skape tilfredsstillende forhold for barnet gjennom hjelpetiltak. Hvem avgjør at det ikke kan skapes tilfredsstillende forhold og er de rette hjelpetiltak iverksatt? Hva med traumebasert omsorg for hele familien? Hva med å unngå at disse menneskene overlates til seg selv med følelsene sine? Hva med å hjelpe dem til å utvikle potensialet til å bli den omsorgspersonen samfunnet forventer at det skal bli? Er ikke det til barnas beste? Både det voksne barnet og barnet hennes? Alternativet kan da ikke alltid være en traumatisk omsorgsovertakelse? Det gjør jo åpenbart noe med disse barna å miste alt og aldri føle riktig tilhørighet. Skaper ikke det bare nye situasjoner? Er det å bryte generasjonskløftens arv barnets ansvar. Jeg mener det er et samfunnsansvar på lik linje med det å avdekke vold og overgrep. 

 

I barnevernssaker vil vurderingen av hva som er barnets beste knytte seg til hvilke alternativ som er best for det aktuelle barnet, sett ut fra dets livssituasjon. Videre vil hvilke alternativ som på bakgrunn av forskningsbasert kunnskap anses som best for barn i sin alminnelighet, være del av vurderingen. Det vil særlig være sentralt å veie de ulike hensynene som er i strid opp mot hverandre. Dersom et vedtak om tvang i en barnevernssak har støtte i praksis fra fylkesnemnda, kan det være et argument for at vedtaket bør kunne fungere som veiledning i senere saker. Dette skyldes blant annet kravet om likebehandling. Dermed blir det også avgjørende å vurdere når det er nødvendig at barnevernet griper inn i barnets omsorgssituasjon. Hvor stort er problemet? Kan det avhjelpes? Kan familien hjelpes som en enhet? Er barnet i fare? Barn er forskjellige, familier er forskjellige og de som gjør vurderingene vil alltid være farget av brillene de ser gjennom. Situasjonene er alltid unike og skaper åpenbart en utfordring når omsorgsovertakelse skal vurderes. Man står aldri overfor et problem med en klar fasit og det er alltid en risiko for at man i etterkant ser at ting burde vært gjort annerledes. Da kan imidlertid en ny skade være inntruffet.

 

Det finnes mange muligheter og mange veiledningsmetoder som kan tilbys foreldre med vansker i samspillet med barna sine. Omsorgsovertakelse bør være den aller siste som vurderes. Det finnes flere måter å bedre barns sosiale og emosjonelle utvikling, samt foreldrenes symptomer på for eksempel depresjon, angst osv. Det jeg forsøker å si, er at det finnes utrolig mange måter å hjelpe en familie på, før man vurderer å splitte den. Når du møter deg selv i døra og barndommen stirrer deg inn i hvitøyet, fortjener du å møte på hjelp i stedet for fordommer.

 

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Barnejuristen tilbyr også foredrag. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

 

 

Fyll påskeegget til barna med noe helt spesielt. <3

I dag er mange barn ute å leter etter påskeegget sitt. Hva har du fylt påskeegget med i år? Noe søtt og godt er aldri feil, men jeg håper du har funnet frem noe av litt ekstra verdi også. Til barnas beste. Du spør meg kanskje hva jeg mener med det? Hva er egentlig barns beste? Og hvordan bidra til det? Sist men ikke minst, hva i alle dager har påsken med det å gjøre?

 

Illustrasjon

 

Tja, gode spørsmål synes jeg. Hva kan vi som foreldre bidra med i påsken som er til barnas beste? Tiden vår kanskje? Oppmerksomheten? Ikke minst noen tanker rundt hva vi ønsker at barna våre skal lære, forstå og gi videre. Hva slags mennesker ønsker vi at barna våre skal bli? La meg forklare. Dagens foreldre skal være autorative, samtidig som de skal vise varme og omsorg for barna sine. De skal regulere og veilede dem, samtidig som de arbeider lange dager, henter og bringer til fritidsaktiviteter og implementerer bonusbarn og familier på kryss og tvers. Påsken er imidlertid en typisk familiehøytid og tro det eller ei, velger ungdommen i huset å tilbringe påsken sammen med deg, har du gjort en særs god jobb. Det er faktisk dem som klarer seg best i livet. De har sjeldnere angst og depresjon enn ungdommene som er lite sammen med familien sin. Det er verdt å ta med seg inn i påskehøytiden – for oss alle. Vi som foreldre kan altså bidra til en positiv utvikling for våre barn gjennom å skape gode tradisjoner i familien. Egentlig handler det jo bare om å bruke tid sammen med barna. Det handler om aktivt samspill. Du synes kanskje det høres såre enkelt ut? Det er imidlertid så mye som kan komme i veien for det – hverdagen blant annet. Dessverre er det mange foreldre som knapt har tid til å være sammen med barna sine. I alle fall langt fra så mye som de ønsker, som barna ønsker og som barna åpenbart har behov for.

 

Før du gjemmer påskeegget i dag, tenk litt på det. Gjør litt ut av det. Det er ingen tvil om at det å skulle oppdra et barn er noen av de vanskeligste og mest ansvarsfulle oppgavene man som voksen kan bli stilt ovenfor. Men vi kan ikke glemme at det også er en av de mest tilfredsstillende oppgavene vi tar på oss. Jeg vil til og med kalle det den viktigste oppgaven vi blir satt til å løse, uten å inneha noen formell utdannelse til å takle det. Ikke det at vi overhodet ikke har peiling, vi vet jo alle litt om oppdragelse. Vi har plukket opp noe fra omgivelsene, samtidig som vi benytter oss av egen erfaring fra oppdragelsen vi selv har fått. Det gjør også gamle mønstre fra egen oppvekst lett overførbare på egne barn. Hvordan kan vi så plukke ut det beste? Hva ønsker vi egentlig at egne barn skal lære, hvilke grenser skal det forholde seg til og hvilke metoder skal vi anvende? Er det for eksempel nødvendig med disiplin? Hvordan gi barnet selvtillit? Hvordan oppdra lykkelige barn? Jo, kanskje det virkelig har noe for seg å tilbringe tid sammen?

 

Illustrasjonsbilde: iStock

 

Nyere forskning tyder på at ulike typer familieaktiviteter betyr mye for våre barns psykiske helse. Aktivitetene det refereres til er blant annet felles måltider, familieutflukter, det å reise på ferier sammen, feire bursdager sammen, kino og konserter, eller rett og slett leke og spille spill sammen. Det som er fellesnevneren, er at de utgjør ritualer og tradisjoner. Det er noe vi gjør mer eller mindre regelmessig, det skaper samhold, tilhørighet og identitet. Det er disse tingene vi husker når vi ser tilbake på vår egen barndom. Hva vi gjorde på lørdagskveldene, om sommeren, på bursdager eller for eksempel i påsken. La barna dine huske denne påsken da vel.

 

Jeg har tenkt litt på dette en stund. Ikke bare fordi det er viktig for yrkesutøvelsen min, men også fordi jeg har barn selv. Jeg er nemlig fullstendig klar over at det er mitt ansvar at mitt barn klarer seg i samfunnet, at det blir et godt menneske og oppnår et adekvat og godt nivå av samspill med omgivelsene sine. Jeg tror derfor at disiplin er viktig, men at måten man utøver den på er avgjørende. Det er jo gjerne disiplinen som viser barna våre hva som er akseptabel oppførsel. Når vi setter grenser for barna våre, forteller vi også noe om hvordan man bør oppføre seg i samfunnet. Vi lærer dermed barna hva som kan komme til å forventes av dem og gjør dem således også kjent med selvdisiplin. Jeg mener at disse tingene er særdeles viktig for at barna våre skal bli ansvarsfulle mennesker. Det er ingen tvil om at disiplin er en vanskelig ting, den krever at man opptrer konsekvent. Det kan noen ganger være vanskelig i barneoppdragelsens ånd. Inkonsekvens og manglende disiplin gjør nemlig barn forvirret og de vil teste oss som foreldre. Hvordan henger ting egentlig sammen? Det er jo ikke så rart at de vil vite det. Og vi som foreldre er på jobb 24/7, noe som innebærer moralsk hjelp, støtte og uforbeholden kjærlighet. Det innebærer av og til også å kunne gi etter. Ikke alltid, ikke ofte, men av og til. For ingen av oss er perfekte og det forventer vi heller ikke av våre barn, gjør vi vel? Barna trenger å vite det også.

 

Hvordan barna våre ser på seg selv, bidrar vi foreldre aktivt til fra den dagen barna våre ser dagens lys. Med hele seg og alle deres sanser, ser barna våre seg selv med våre øyne. De hører tonefallet vårt når vi snakker til dem, de observerer ansiktsuttrykket vårt i samspillet og de hører hvert eneste ord vi sier til dem. Ut fra alle disse betraktningene, det vi sier og gjør, danner barna våre seg et bilde av seg selv. Tenk for et ansvar vi som foreldre innehar. For en mulighet til å berike. Måten vi foreldre behandler barna våre på, har med andre ord en fantastisk stor innflytelse på deres utvikling. Roser vi barna våre, gjør vi de stolte. De føler at de verdsettes. Ved å la barna prøve seg frem, bidrar det til at de finner ut hva de mestrer og det styrker dem i beste fall til å bli uavhengige. Kritiserer vi barna våre, fokuserer vi på deres negative oppførsel. Det å gi ros for god oppførsel, har ofte en større effekt. Det å gi kjærlighet, for eksempel en god klem, komplimenter og nærhet, understøtter den gode oppførselen og styrker likeledes selvtilliten. La barna høre at du elsker dem. Det er kanskje det aller viktigste du kan bidra med. Ikke håne barnet ditt, ikke sammenligne det med andre barn på barnets bekostning, det får barnet til å føle seg verdiløst og uelsket. Si at du elsker barnet ditt. Legg en liten lapp i påskeegget kanskje? Noe så enkelt og likevel så avgjørende.

 

Dagens samfunn tillater ikke alltid nok tid sammen som familie. Hva er nok? Så mye som mulig? Vi foreldre må på jobb, barna i barnehage, på skole og på forskjellige fritidsaktiviteter. Hvordan samle familien og hvordan koordinere tiden slik at familien får kvalitetstid sammen? Det er viktig å samles, det er viktig å snakke sammen og det er viktig å være glade i hverandre. For barna våre er det likeledes viktig å ha faste rytmer og forutsigbare holdepunkter. Lytt til barnet ditt, dersom det har noe å fortelle deg. Reserver tid til barnet ditt. Planlegg sammen med barnet ditt. Forsøk å unngå å si «ikke nå», «jeg har ikke tid» eller «en annen dag». Ikke la barna miste lysten til å dele tankene sine med deg. Lek sammen. Gjør ting sammen. Let etter påskeegget sammen.

 

Illustrasjonsbilde: iStock

 

For å kunne dele kvalitetstid, for å dele tanker med barna og gi dem verdifull kunnskap, er det viktig å ta seg tid til å forklare sammenhenger, hjelpe barna til å tenke nyansert og snakke deretter. Er du som voksen klar på dine forventninger og dine følelser, vil barnet ditt lære at det er greit å snakke om disse tingene. Lær barnet ditt åpenhet. Ikke minst at det kan stille krav til andre. Det er imidlertid viktig å la barna forstå at de likeledes har mye å gi. Barna våre kan ha godt av å finne gode løsninger sammen med oss voksne, det vil likeledes gi dem et perspektiv på konsekvensene. Dersom vi voksne er åpne i forhold til barnas forslag, gir vi dem verdi, selvsikkerhet og et kart over spillereglene for god kommunikasjon.

 

En siste og helt avgjørende ting jeg vil minne om, husk at du har en helt avgjørende rolle. Barnet ditt betrakter deg til enhver tid, det registrerer hvordan du tar til deg kunnskap og hvilken type kunnskap. En dag vil du høre dine egne ord fra ditt barns munn og oppleve barnet ditt gjenta din oppførsel. Vi foreldre betyr så ufattelig mye for barna våre som rollemodeller. Evner vi å vise andre mennesker respekt, vennlighet, ærlighet og gavmildhet, samt det å gi komplimenter, så er det faktisk svært gode muligheter for at barna vil lære nettopp det samme. Våre forventninger til barna våre gjenspeiles i hvordan vi gir og uttrykker vår uforbeholdne kjærlighet til dem.

 

Nyt påskehøytiden og ta deg god tid til å være sammen med barna. <3 Tilbringer ungdommen påsken sammen med deg? Gi deg en klapp på skulderen. Fortsatt god påske!

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Barnejuristen tilbyr også foredrag. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

 

Fra kjærlighet til hat

Husker du sist du kjente deg yr i toppen og varm rundt hjertet? Det er mange måter å føle seg forelsket på og følelsen kan beskrives på like mange måter. Det som imidlertid er en fellesnevner, er at vi har møtt noen som gjerne får frem det beste i oss. Et menneske vi føler samhørighet med og som vi er villige til å gi løfter om fremtiden. Vi er villige til å dele økonomi. Vi er villige til å dele gener.

 

Illustrasjonsfoto: NTB Scanpix

 

Mange har likeledes opplevd dagen derpå, når vedkommende ikke lenger får frem det beste i oss. Følelsen av samhørighet forsvant i løftene om fremtiden og økonomien ble mer uoversiktlig enn planlagt. Genene som ble delt, altså barna, blir kanskje den eneste grunnen til at kontakt opprettholdes. Faktisk er de samme barna ofte grunnen til en stadig uro og et behov for å vinne frem. Behovet for å dele har utviklet seg til en egoistisk kamp om å eie, å fremstå som den bedre og den mest kompetente. Noen ganger er ikke engang det viktig, det å vinne kampen blir eneste målsetting. Å sette den annen part ut av spill.

 

Er det ikke rart? Det mennesket du ikke kunne få nok av blir din fiende nummer én. I altfor mange tilfeller utvikler konflikten seg til en årelang kamp og barna er de eneste skadelidende. De små menneskene vi elsker over alt. Det skal imidlertid nevnes at de fleste klarer seg utrolig bra, de evner å løfte barnas behov og finner løsningene som er til barnas beste. Hvorfor gjør ikke alle det? Det er jo utvilsomt det eneste fornuftige.

 

Jeg møter ofte foreldre som er blitt bitre uvenner og som er fanget i konflikten. Konflikten om barna er blitt det eneste område hvor det fremdeles er noe å vinne. Det er som om disse foreldrene ikke evner å se noe annet mål enn å utslette den andres håp og forventninger. Vinne kampen. De ser kun det de kaller egne rettigheter. Jeg spør ofte disse foreldrene hva de mener med egne rettigheter og hvilke rettigheter de mener følger barna deres. Jeg minner dem gjerne på ordlyden i barneloven om barnets krav på omsorg og spør hva de legger i det. Sørgelig mange ser imidlertid bare ordlyden om retten til å ta avgjørelser. Jeg spør meg ofte hvorfor retten til å bestemme plutselig blir så viktig etter bruddet. Var det like viktig før? Svært ofte var det ikke det.

 

Etter bruddet blir det ofte viktig å ha barnet boende hos seg, ikke helt uventet og ønsket kan ha flere årsaker. Mange vil ha barnet boende hos seg halvparten av tiden, en såkalt 50/50 løsning, andre er fornøyde med mindre, forutsatt at det gagner barnet. Det jeg imidlertid synes er sørgelig å se, er når den ene forelderen taper kampen om bosted, kanskje tildeles ordinært samvær, eller mindre og går til krig. Av og til skrus intensiteten opp til neste nivå og barnevernet kobles på. Den forsmådde forelderen sender inn bekymringsmelding på bekymringsmelding til barnevernet. Foreldre med god omsorgsevne blir utsatt for barnevernets undersøkelse, de dypeste hemmeligheter blir avdekket og tillit brutt. Dersom undersøkelsessaken avsluttes uten funn, sendes det kanskje ytterligere bekymringsmeldinger, nye perspektiver og noen ganger til og med løgner. Hvor langt kan eksen være villig til å gå? Ganske langt, kan jeg fortelle deg.

 

Illustrasjonsfoto: Colourbox.com

 

Jeg spurte en mamma en gang hva motpartens anførsel dreide seg om, far mente nemlig hun var psykisk ustabil og ute av stand til å ta seg av felles barn. Hun hadde vært innlagt ved psykiatrisk avdeling. Hun kunne fortelle at partene sammen hadde mistet et barn i krybbedød og at hun hadde mistet perspektivet på livet. En felles tragedie ble altså benyttet som våpen i en barnefordelingssak for broren til den avdøde babyjenta.

 

Mange forsmådde foreldre – og i det begrepet legger jeg foreldre som til tross for en hard kamp bare får tildelt ordinært samvær eller mindre – kanskje sågar med tilsyn og det er det jo gjerne en grunn til, de gir seg ikke. Kanskje får de ikke samvær overhodet. Ikke helt sjeldent hagler bekymringsmeldingene inn til barneverntjenesten og den ene undersøkelsen avløser den andre. Helt uten tanke på konsekvensene. På et eller annet tidspunkt har barnevernet lett så lenge, at de muligens mener å ha funnet noe. At mor har vært innlagt kanskje. Kanskje har hun flyttet noen ganger i forbindelse med jobb. Muligens har hun møtt en mann med broket fortid. Tiltak iverksettes. Jeg har sett fedre henge mor ut på sosiale medier. Jeg har sett dem skape en bevegelse på nett. I denne type høykonfliktsaker resulterer det ikke nødvendigvis i at han vinner frem, for han har kanskje ved flere anledninger utvist manglende omsorgsevne. Jeg har med andre ord sett hvordan foreldre mister gangsynet og utvilsomt setter eget behov for seier foran egne barns beste. Nye bekymringsmeldinger krydret med løgner kan dukke opp. Barnevernet oppretter kanskje sak og følger opp. Situasjoner som beskrevet har en tendens til å eskalere. Barnevernet har vunnet frem i slike saker tidligere, på bakgrunn av løgner fra den ene forelderen. Løgnene kan medføre at barneverntjenesten plutselig ser mor i et annet lys og fremmer sak om omsorgsovertakelse. Barna plasseres i verste fall i et fosterhjem, eller på institusjon. Da gir far seg som oftest. Han har vunnet. Det sentrale spørsmålet er hva han har vunnet.

 

Slik kan realiteten faktisk se ut. Og virkeligheten er representert av både mødre og fedre, la det være sagt. Jeg har møtt begge variantene. Jeg tenker ofte at partene børt titte i gamle fotoalbum sammen, kaste et blikk tilbake i tid og huske hvordan det startet. Hvordan de har latt det utvikle seg fra kjærlighet til hat og hvordan de lar barna lide seg gjennom deres kamp.

 

Har partene glemt den dagen de møtte hverandre, de gode følelsene som faktisk resulterte i det aller beste av dem? Hvordan ender vi mennesker opp i en brutal kamp om barna, med sviende bitterhet i hjertet? Det får meg til å tenke på kong Salomo i Det gamle testamentet. Han var kjent for to ting; sin store rikdom og sin store visdom. Salomo brukte visdommen sin i en krangel mellom to kvinner, de hevdet begge at det levende guttebarnet var deres og ingen av dem ville vite av det døde guttebarnet. Salomo foreslo å dele det levende barnet i to, slik at kvinnene fikk hver sin halvdel. Den brutale dommen åpenbarte barnets rette mor, full av kjærlighet ba hun kongen om å gi barnet til den andre kvinnen, samtidig som den andre kvinnen ba kong Salomo om å gjennomføre sin dom. Det som er så bekymringsverdig, slik som jeg oppfatter det, er at i det virkelige liv kan to mennesker som begge burde forvalte like mye kjærlighet for barna sine, krangle på lik linje som de to kvinnene i fortellingen om kong Salomo. Handler det om å vinne for enhver pris, eller dreier det seg om å ikke la den andre få mer enn en selv? Uansett er barna innsatsen i spillet og resultatet ofte en ødelagt barndom.

 

Illustrasjonsfoto: Mia shopping

 

Hvordan kan vi mennesker være i stand til å elske frem et barn, for så å hate det inn i en posisjon som vil være skadelig for det? Jeg sier ikke at barnet hates, men dersom et barn er tvunget til å vokse opp i fremmede omgivelser fremfor å bo sammen med en av sine omsorgspersoner, ser jeg ikke helt den varme kjærligheten heller. Situasjonen omtalt ovenfor er enkelt beskrevet og satt litt på spissen, men vær ikke i tvil et eneste øyeblikk, slike ting skjer.

 

Det at vi mennesker er i ferd med å miste evnen til altruistisk tankegang og påfølgende handling, sjokkerer meg stadig. Spesielt hva vårt eget kjøtt og blod angår. Når kampen om å få rett og det å vinne frem blir så viktig at barna blir skadelidende, da er vi på villspor. Da burde vi kanskje revurdere egne evner som foreldre. Kanskje til og med vår egen mentale helse?

 

Eksemplene ovenfor er fra det virkelige liv og kjønnsfordelingen helt tilfeldig. Takk til dere som har skrevet til meg og takk for tilliten fra dere som deler historier. Jeg skal forsøke å følge opp spørsmålene dere stiller så godt jeg kan.

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Barnejuristen tilbyr også foredrag. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

Gi fra deg rettighetene dine, du gale selvsentrerte kvinne.

Hva ønsker vi å lære barna våre? Og hvordan ønsker vi å formidle morgendagens helter den gode og helt avgjørende kunnskapen? Det er riktignok et par dager siden vi markerte kvinnedagen, men jeg har faktisk gått og tenkt på dette en stund. Mens jeg hjalp datteren min på toalettet i formiddag, strøk jeg henne som vanlig over ryggen mens jeg holdt henne og tenkte; «denne lille stumpen har jeg laget inne i magen min». Av og til sier jeg det til henne ved leggetid også og stryker over den vesle magen hennes; «den lille magen her har mamma laget inne i magen sin». Den store lille datteren min blir alltid tankefull og stryker meg gjerne som svar over magen min, mens hun høytidelig forklarer, at der inne har hun bodd. Det er vakre øyeblikk, ikke minst ren og skjær sannhet. Naturen er simpelthen fantastisk.

 

Vi kjemper for kvinners rettigheter én dag i året, på tross av at kvinnenes rettigheter har en enorm betydning for barna våre også. Når jeg tenker på kampsakene som fremsettes på kvinnedagen, mener jeg de burde stå på den daglige agendaen. De aller fleste er verdt å kjempe for hver eneste dag. Selve feiringen av kvinnedagen får forskjellige reaksjoner, noen mener at vi fremdeles har en lang vei å gå, andre igjen er av den formening at kvinnen aldri blir fornøyd.

 

Illustrasjonsfoto: pathdoc / Shutterstock / NTB scanpix

 

Hvordan kan vi  kvinner bli fornøyde?

 

Kanskje føler vi oss litt bedre den dagen kvinner ikke giftes bort mot sin vilje? Den dagen kjønnslemlestelse tilhører historien? Den dagen kvinner bestemmer over sin egen kropp? Og det er bare et par eksempler som hadde gjort meg rimelig fornøyd. Det skjer ikke bare der ute i den store verden, det skjer også i vårt eget såkalt likestilte og trygge land. Fremdeles giftes 14 millioner jenter bort årlig, det er 39 000 jenter hver dag det. Det er stort sett snakk om unge forsvarsløse jentunger. Hvert år dør 47 000 kvinner som følge av usikre aborter og svært ofte er graviditeten en følge av voldtekt. Bare i Norge blir mellom 8 000 og 16 000 kvinner utsatt for nettopp voldtekt eller voldtektsforsøk, samtidig som 20 000 kvinner fremdeles utsettes for kjønnslemlestelse bare her til lands.

 

 «Vi kvinner trenger langt mer til at bli befriet enn mennene, fordi vi er langt mer underkuet enn dem».

 

Det uttalte tyske Clara Zetkin i 1910, under en internasjonal sosialdemokratisk kvinnekongress og personlig synes jeg det er en enkel oppsummering, som fremdeles må anses representativ på sørgelig mange områder. På den ene siden har vi jo et samfunn, der likestilling er en kjerneverdi, kvinner og menn nyter godt av de samme rettigheter og muligheter. Kvinnekampen kan synes å handle om lønnsforhold, om posisjoner og maktfordeling. Vi har altså mye å være takknemlige for her i Norge. På den annen side finnes det kvinner fra fjerne verdensdeler som anses å være annenrangs. De får ikke lov til å gå ut uten en manns tillatelse, de får ikke lov til å jobbe eller reise uten samtykke fra en mann. Mange har ikke fått lov til å delta på undervisning og kvinnene er altså alt annet enn fri. Noen av dem bor her.

 

Her i Norge har vi oppnådd mye, det skal jeg ikke skyve under teppet, men det har vært en lang kamp og det synes mange å glemme. Kvinnen har inntatt arbeidslivet og mange av oss pryder oss med yrker som en gang var mannsdominerte. I 1978 ble lov om selvbestemt abort vedtatt. Vi kvinner har fått mange rettigheter, likevel kjempes det fremdeles for likeverd, rettferdighet, fred og utvikling på mange områder og i mange land. Se bare på #metoo-kampanjen – et globalt fenomen – som handler om seksuell trakassering på arbeidsplassen. Er det prisen kvinnen må betale for å delta i arbeidslivet? Er det for å kontrollere kvinnen? Må kvinnen kontrolleres?

 

Mary Wollstonecraft, en britisk feminist, forfatter og filosof sa noe treffende en gang; «Jeg ønsker ikke at kvinner skal ha makt over menn, men over seg selv». Er det for mye forlangt? Hvorfor ønsker menn makt over kvinnen?

 

Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix

 

Joda, manns- og kvinnerollen har hatt betydningsfulle endringer i løpet av de siste femti årene, ingen tvil om det. Samfunnet er dynamisk. Kvinner har fått politiske verv og inntar maktposisjoner i samfunnet. Vi har for eksempel en kvinnelig statsminister. Dog er kvinnen overrepresentert hva vold og seksuelle overgrep i nære relasjoner angår. Menn tilbringer mer tid med barna sine enn de gjorde før, noen går til og med så langt, at de ønsker de samme rettighetene kvinnen har som mamma. Moderne kvinner og menn deler stort sett på husarbeid og omsorgsarbeid, begge har gjerne ansvaret for familiens økonomi, samtidig som de viktigste avgjørelsene tas i fellesskap. Forutsatt at de holder sammen. Etter bruddet kjemper sørgelig mange om retten på barna og går ikke av veien for å diskriminere hverandre. På den ene side kan vi altså si at kjønnene har klart å nærme seg hverandre på noen områder, på den annen side dukker det altså opp nye områder det kan kjempes om. Hva gjenstår? Og hvilke forskjeller må vi være tilbøyelige til å akseptere?

 

Feministen, forfatteren og filosofen Simone de Beauvoir uttalte seg også klokt en gang; «Kvinnen må ikke være en kopi av mannen, eller mannen en kopi av kvinnen, likerett er ikke det samme som likhet».

 

Forsøker vi å bli like? Kan menn og kvinner noensinne bli like? Eller er vi fornøyde dersom vi får like rettigheter? Og endelig, kan vi noensinne oppnå fullstendig like rettigheter eller er kampen fånyttes? Hva likestilling faktisk er, oppfattes svært forskjellig av de fleste av oss og kan ses fra to perspektiver. Det dreier det seg om hva vi har lov til og hva som er forbudt – sånn sett har vi i følge norsk lov likestilling. Men i vårt dynamiske samfunn oppstår stadig nye hendelser som fører til at kvinner og menn føler seg krenket i forhold til likestillingsspørsmålet. Det er kanskje ikke så rart, det er jo faktiske forskjeller på menn og kvinner, vi er skapt sånn. Det heter seg, at det ikke står i veien for at alle kan få like rettigheter og muligheter i samfunnet. Noen ganger er jeg imidlertid usikker på hvor bokstavelig det bør forstås. Kan det være at kjønn bør hensynstas? Er det mulig å la være?

 

Når vi snakker om likestilling – ønsker vi da å utslette forskjellene eller å oppnå like rettigheter? Jeg er sannelig min hatt ikke helt sikker lenger. Og hvor går i så tilfelle grensene?

 

En av de aktuelle kampsakene på likestillingsfeltet i Norge per i dag, trekker jo faktisk i menns favør og saken rokker ved noe helt fundamentalt slik jeg ser det, nemlig ved biologien. Bare se på debatten om mammapermisjonen. En nybakt mamma gikk ut i media og fortalte stolt at hun var tilbake i arbeid tre dager etter fødsel og at ektemannen skulle ta hele permisjonen. Det resulterte, ikke uventet, i et ramaskrik i befolkningen. Likestillings- og diskrimineringsombudet mente riktignok at et fravær på tre dager var i minste laget, likevel har hun foreslått en ordning som støtter kvinner i å prioritere karrieren raskere. Her oppfordres altså kvinnen til å prioritere karrieren fremfor barnet sitt. Forslaget kan i tillegg bety at familier totalt sett får langt mindre tid med barnet enn i dag. Mor og far skal dele permisjonen i to og dersom far ikke tar sin halvdel mister familien retten til denne permisjonen. Det kan bli uhyggelig mange barn som mister verdifull tid med mammaen sin. Er vi virkelig blitt så selvsentrerte? Når vi ser på den moderne forskningen om barns behov, kan det jammen se sånn ut. Fødselspermisjonen er ett helt år i Norge. Det er ikke av hensyn til foreldrene, men for å tilfredsstille barnets behov. Det er altså barnet som blir straffet. Det er barnet som i verste fall blir overlatt ukvalifisert personell i en barnehage. Dette er da ikke veien å gå, er det vel? Forslaget er kalt kunnskapsløst av flere, og jeg er hjertens enig.

 

Illustrasjonsfoto: : Thinkstock by Getty-Images

 

Jeg sier ikke at mor og far ikke kan dele permisjonen, men den bør beholde sin lengde. Jeg sier heller ikke at mor er bedre enn far, men det er fremdeles mor som setter barnet til verden og hun fortjener en medbestemmelsesrett. Foreldreferdigheter blir ofte fremholdt før kjønn og jeg kan for så vidt være enig. Dog bør det frie valg og biologien hensynstas. Et minstemål, som jeg ser det. Om ikke av andre grunner, så i alle fall for barnas del. Det er jo bemerkelsesverdig hvor raskt kvinner og barn mister sine rettigheter. For å få rett på foreldrepenger må kvinnen nemlig ha lønnet arbeid, dermed er lønnet arbeid en forutsetning for i det hele tatt å bli mamma. På den annen side er altså nasjonen i ferd med å velge kjønn bort. Kvinner forventes å gå inn i forsvaret på lik linje med menn, uten å oppnå den samme plassen i samfunnet eller lønnen for likt arbeid. Og nå skal altså menn ha omsorg for spedbarn på lik linje med kvinnen, på tross av at de ikke er utstyrt med de samme biologiske og nødvendige verktøyene som barnas mødre. Er vi i ferd med å velge bort biologien til fordel for likestilling? Er dette fremtidens agenda på kvinnedagen?

 

Denne formiddagen, mens jeg tørket veslemor i stumpen, var hjertet mitt fylt av kjærlighet. Jeg lurer på om det er alle foreldre forunt å kjenne på denne fantastiske følelsen som ofte inntar hjertet mitt, eller om det er den følelsen de kaller morsfølelse? Jeg forestiller meg det kjæreste jeg har miste friheten, bli diskriminert fordi hun er kvinne, stå uten makt og innflytelse. Det er ingen god tanke og jeg slår den alltid kjapt fra meg igjen. Men er jeg sikker på at det aldri kan skje?

 

På tross av at kvinnene her til lands har kjempet seg frem til både muligheter og rettigheter, er de ikke likestilt menn. #Meetoo-kampanjen er en påminnelse om nettopp det. Det samme er statistikken på overgrep på alt fra små pikebarn til voksne kvinner i nære relasjoner. Voldtekt. Ikke minst reaksjonene fra både samfunn og rettsapparat. Vi har utviklet begrep som sovevoldtekt og seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen. Det er jo egentlig uhørt at vi har så lite respekt for hverandre. Vi hører at kvinnen bør kle seg anstendig og at klesstilen kan være en medvirkende årsak til overgrepet. Hun må på den måten ta del i ansvaret. Er kvinnen i ferd med å bli annenrangs igjen? Er det slik at idet vi oppnår en rettighet, må vi gi en annen fra oss?

 

Illustrasjonsfoto: audio-luci-store.it/Flickr 

 

Noen ganger ser jeg på datteren min og lurer på hvordan livet hennes er når hun blir like gammel som jeg er i dag. Skal vi tro en rapport fra World Economic Forum, tar det hele 170 år før vi oppnår full likestilling på verdensbasis. Det innebærer at hun vil være nærmere en fullstendig likestilling den dagen hun er på min alder, enn det jeg er per i dag og jeg mener egentlig å ha ganske gode rettigheter som kvinne. Spørsmålet er om vi holder en stø kurs mot nettopp full likestilling. Samfunnet er jo som jeg var inne på dynamisk og en seier innen likestilling for kvinnen ser ofte ut til å kunne føre oss i en ny kamp om noe annet. Jeg håper og formoder imidlertid at hun lever et godt liv, datteren min, at hun drar nytte av gode muligheter i samfunnet og at hun respekteres for nettopp det å være kvinne. Jeg antar at hun slipper å stå på barrikadene hvert år den 8. mars. Jeg håper hun slipper å prioritere bort barnet sitt, for å kunne opprettholde en karriere. Likeledes håper jeg hun har truffet en raus pappa til sine barn, som evner å ta vare på både barna og henne. Også dersom de skulle velge å gå hver sin vei, skulle jeg ønske at han ikke forsøker å utkonkurrere henne som mamma, men velger å støtte henne og på den måten appellere til rettferdigheten i henne. Jeg håper at vi – dagens foreldre – forstår at ønskene jeg har for datteren min og du for datteren din, gjemmer seg i avgjørelsene vi tar i samfunnet per i dag. Det er vi som har regien for morgendagens premiere. På den måten kan vi legge føringer for hvordan våre barn vil komme til å håndtere prinsippet om likestilling. Vil de kjempe mot hverandre, eller vil de kanskje stå sammen for å stoppe tvangsgifting, kjønnslemlestelse, vold og tortur? Vil de ønske å utfylle hverandre som ulike kjønn eller vil de søke å utslette hverandres særtrekk? Det er i stor grad opp til oss, slik jeg ser det. Hver eneste dag.

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Barnejuristen tilbyr også foredrag. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

 

Ro til å heles og tid til å forstå et drapsforsøk? Eller er samvær tilrådelig?

Hva slags skjebne fortjener små, forsvarsløse og mishandlete babyer? Beskyttelse? Eller er det riktig å utsette dem for potensielle nye farer? Grov vold mot et spedbarn er en smertefull tanke, men det er en tanke samfunnet vårt er nødt til å tenke, for det skal treffes avgjørelser i etterkant av volden som har potensiale til å bli katastrofale. Se bare for deg den ti uker gamle gutten vi alle har lest om i media, fullstendig hjelpeløs og avhengig av sine omsorgspersoner, som over uker og gjentatte ganger ble mishandlet. Han hadde flere ribbeinsbrudd, netthinneløsning, brudd på hodeskallen og flere blødninger i hjernen da han ble brakt til sykehuset. Hans skjebne var allerede avgjort, han døde kort tid etter av hodeskadene. Påtalemyndigheten mener at faren brukte så mye kraft når han ristet gutten eller dunket hodet hans, at det er å anse som drap. Forestill deg så at gutten hadde overlevd. Ville det vært forsvarlig å gi far samvær med gutten? Hvilke hensyn bør legges til grunn i en slik vurdering?

 

Bildet er lånt av: Colourbox

 

Hva med den tre måneder gamle jenta som ble liggende kritisk skadd på Ullevål sykehus i romjulen? Også hun avgikk med døden etter grov mishandling. Siktelsen mot far ble utvidet til drap. På sykehuset ble det konstatert at skadene på barnet ikke var forenlige med fars forklaring om hendelsesforløpet. Sykehuset varslet politiet, som pågrep far og siktet han for grov mishandling i nære relasjoner. Det er nok ingen av oss som tviler på om denne type vold mot et forsvarsløst spedbarn er alvorlig, og politiet på sin side bruker store ressurser på etterforskningen. Men hva om jenta hadde overlevd? Ville far fått samvær med datteren sin? Også på tross av den unektelige faren han ville vært for sitt eget kjøtt og blod? Ville det vært riktig å la den vesle jenta ta risikoen? Hvilke rettigheter bør samfunnet fokusere på? Barnets eller fars?

 

Jeg vet ikke om du husker overskriftene fra 2014, en ti uker gammel gutt, også med et sjokkerende skadeomfang: 19 ribbeinsbrudd, netthinneløsning, brudd på hodeskallen og flere blødninger i hjernen? Jeg husker det. Jeg hadde selv fått barn et halvt år tidligere og var dypt beveget. Mishandlingen skjedde over flere uker, av det som tilsammen utgjorde et ti uker gammelt liv. Skadene på spedbarnet ble oppdaget da moren kom til helsestasjonen i anledning en femukerskontroll. Det ble avdekket minst to voldshendelser som kunne forklare skadene. Moren ble frifunnet, men ble dømt til fem måneders fengsel for ikke å ha gitt barnet sitt legehjelp. Jakob døde ikke. Jakob er i dag tre år og bor i et fosterhjem. Hva tenker du? Bør far få samvær med gutten? Eller burde Jakob selv få bestemme det den dagen han forstår hva han er blitt utsatt for? Bør Jakob ha samvær med mor, som ikke hjalp han når han trengte det som mest? Hva ville Jakob ha ønsket?

 

Høyesterett har bestemt at han skal møte foreldrene sine årlig.

 

Da saken gikk for Oslo tingrett ble far dømt til 17 års fengsel. Etter å ha anket dommen, ble han dømt til 16 års fengsel i lagmannsretten. Retten mente at skadene oppsto under særdeles skjerpende omstendigheter. På tross av den høye straffen og de skjerpende omstendighetene har altså Høyesterett bestemt at den vesle krabaten skal ha samvær med foreldrene.

 

Dommer avsagt av Høyesterett i saker om samvær etter omsorgovertakelse skaper prejudikater, som ikke bare binder lavere domstoler, men også den domstolen som har avsagt dommen. De skaper altså en slags mal for samvær mellom barn som ikke bor hjemme og foreldrene deres. Den nevnte dommen hviler på, at grunnlaget for å hevde at Jakob vil retraumatiseres av samvær med de biologiske foreldrene ikke er god nok. Det handler altså ikke bare om faren for å bli utsatt for vold igjen, det handler om hele sanseapparatet hans og kroppen som husker, når han påminnes om det. Normalt sett er det jo slik at barn som bor i fosterhjem kan ha store behov for å opprettholde kontakt og tilknytning til foreldrene sine. I tillegg er målet at enhver omsorgsovertakelse skal være kortvarig, dersom det er mulig. Dette fremkommer av barnevernloven § 4-16. Her ligger det biologiske prinsipp til grunn, et absolutt viktig prinsipp, som jeg ser det. Lovgiver mente at tilbakeføring til biologiske foreldre bør skje så snart det er forsvarlig. Paragrafen viser altså til, at barnevernet skal hjelpe foreldre til å komme i posisjon til å få barna sine tilbake. Men kanskje ikke for en hver pris? Jeg har selv deltatt i flere saker om tilbakeføring til foreldrene og kan ikke påstå at den ovenfor nevnte paragrafen alltid står i fokus. Sakene jeg refererer til er også langt fra så alvorlige som den grove mishandlingen av Jakob. De dreier seg veldig ofte om omsorgssvikt. Forstå meg rett, omsorgssvikt kan definitivt være alvorlig nok, ingen tvil om det. Det jeg vil frem til, er at de fleste omsorgsovertakelser ikke dreier seg om denne type grov vold mot spedbarn. Et sentralt spørsmål, som jeg ser det, er hvordan et prejudikat fra en relativt gjennomsnittlig omsorgsovertakelse kan utgjøre en god mal i en sak som bygger på et drapsforsøk? Joda, de fleste barn har utvilsomt godt av å kjenne sitt opphav, treffe sine foreldre og dersom det viser seg mulig tilbakeføres til foreldrene. Veien kan imidlertid bli lang. Grunnen til det er at prosessen påvirker barnet. Ikke sjeldent snakker barneverntjenesten om traumer og reaksjoner, hyppig også med rette. Barn kan glede seg til å tilbringe tid med foreldrene, de gjør hyggelige ting sammen, likevel reagerer barna ofte med uro og manglende nattesøvn både før og etter samvær. Noen tisser på seg, andre bæsjer på seg. Dette kan være som følge av en konkret redsel eller klare minner. Noen ganger har imidlertid ikke barna noen forutsetning til å huske hva de er redde for. Men kroppen husker det. Hvordan oppleves dette fenomenet for barna som nesten er blitt drept av sine egne omsorgspersoner? Har kroppene deres glemt? Kan kroppen glemme?

 

Bildet er lånt av: Scanpix/NTB

 

De minste barna har også reaksjoner. 19 ribbeinsbrudd, brudd på hodeskallen og flere blødninger i hjernen setter utvilsomt sine spor, men barna klarer ikke å sette ord på det. De minste husker det heller ikke. Er det ensbetydende med at de ikke reagerer? Nei, tvert om, sier de fagkyndige. Barna som ikke aner hva foreldrene har utsatt dem for, reagerer også på samvær. De kan ikke lures. Kroppen har ikke glemt hvordan den ble mishandlet og sansene deres minner dem på det. Reaksjonene kan være kraftige og udefinerbare. Når vi vet det, når samfunnet vet det og domstolene vet det – at kroppen ikke glemmer – hvorfor påtvinge disse barna samvær med et menneske som var nær ved å ta livet av det? Tidligere trodde vi at påkjenningene inntruffet før språket var etablert og som barna ikke hadde en bevisst hukommelse fra, ikke var farlig. I dag vet vi bedre. I dag vet vi at belastninger som skjer i en tidlig og sårbar alder er de verste. Ikke bare nettopp der og da, de har en påvirkning på livskvaliteten livet ut.

 

Bildet er lånt av: Colourbox

 

Barneverntjenesten argumenterer ofte for at barn som bor i fosterhjem bør få lov til å falle til ro og finne seg til rette. At de gis tid til å forstå hva de har vært gjennom. Ikke sjeldent er det et argument for å begrense samvær med foreldrene. Kanskje resulterer det i samvær fire ganger i året. I disse sakene er det imidlertid ikke snakk om grov vold eller forsøk på drap. Hvorfor skal barn som har opplevd de aller groveste typetilfellene av vold og mishandling tvinges til samvær, på lik linje med barn utsatt for omsorgssvikt? Trenger ikke disse barna ro til å heles og tid til å forstå? Er det virkelig rett å utsette barn som Jakob for samvær med foreldrene? Bør de kanskje få muligheten til å forstå hva de er blitt utsatt for, før rettssystemet tvinger dem til regelmessig samvær med sine overgripere? Er det ikke slik at lovverket skal beskytte mot skade? Ikke minst proporsjonalt med den stadig økende kunnskapen om hva som er til skade? Med kunnskapen vi besitter om hvilken skade barn kan ta av samvær med foreldre som har mishandlet dem på det groveste, må jeg innrømme at jeg stusset ved Høyesteretts dom av 23. oktober i fjor. Ikke fordi jeg ikke forstår rettsanvendelsen, men fordi praksis siden tidlig 2000-tall tilsier at det skal spesielle og sterke grunner til for å nekte samvær mellom barn og deres biologiske foreldre. Jeg blir faktisk usikker på hvordan “spesielle og sterke grunner” bør tolkes i disse sakene, men jeg har på følelsen at de ikke tolkes ut fra kunnskapen vi besitter i dag, alvorlighetsgraden og barnas hukommelse fra de grusomme opplevelsene, uavhengig av om de husker dem selv eller om kroppen deres gjør det. Det dreier seg om liv og død for mange av disse barna. Det er ramme alvor. Så mye mer altså, enn et prejudikat som muligens har mistet noe av sin anvendelighet på noen typetilfeller av samvær etter omsorgsovertakelse.

 

I en samværssak etter barnevernloven skal ethvert barn og enhver familie vurderes konkret og det skal legges avgjørende vekt på barnets beste. En komplisert vurdering, ingen tvil om det. Utgangspunktet er at barnet skal kjenne sitt opphav og praksisen skyldes den generelle grunntanken om at det er et gode for et barn å ha kontakt med sitt biologiske opphav. Det skal gi en forståelse av hvem man er og hvor man kommer fra. Jeg spør meg selv om det alltid er et gode? Jeg spør deg også. Se for deg Jakobs tilfelle. Gjør det til ditt tilfelle i tankene. Jeg spør deg igjen, er det alltid et gode?

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

#Metoo & #Skyldogskam

4 år gammel ble hun straffet av pappa i dusjen, hun måtte suge han. 5 år gammel skrek hun inn i puten sin da pappa penetrerte henne, hun valgte å forlate sin egen kropp. Verden rommer så mange skjebner, så mange grove overgrep og så mange ødelagte liv. Du skal ikke lenger ut i verden enn i ditt eget nabolag for å finne omgivelser som kan være knusende på barns fremtid. Barna selv er som oftest tause. De henger seg ikke på emneknaggen Metoo. Nå den siste tiden har jeg ikke kunnet la være å tenke på nettopp barna utsatt for grove overgrep. Jeg har måttet tenke på menneskene som har opplevd overgrep vi ikke en gang klarer å forestille oss. Hva tenker de vel, når de leser om dårlig oppførsel og seksuell trakassering i avisene? Helt uavhengig av hvor de befinner seg i livets syklus, er det nemlig noe som har gått i stykker inne i dem, noe som ikke lar seg dele med en hashtagg. Det kan ikke repareres gjennom solidaritet og likestilling, men det bør få minst like mye oppmerksomhet som Metoo.

 

 

Seksuelle overgrep omfatter voldtekt, pedofile handlinger, incest, blotting og beføling av en person som ikke samtykker. Seksuelle overgrep er forbudt ved lov og likeledes straffbart. Straffeloven omtaler dette som seksualforbrytelser og det er vanlig at seksuelle overgrep medfører psykiske lidelser, blant annet posttraumatisk stresslidelse. Jeg har tenkt litt på det. Blir egentlig denne alvorlige problematikken stilt i skyggen av Metoo-kampanjen? Metoo handler om seksuell trakassering, som i følge den nye likestillings- og diskrimineringsloven også er ulovlig. Seksuell trakassering omfatter uønsket seksuell oppmerksomhet med formål om å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom. Er det faktisk slik, at vi mener at hashtaggen Metoo fanger alt? Eller er det sånn at vi tar voksnes erfaringer med ufine sjekkemetoder og seksuell trakassering på jobb mer alvorlig enn voldtekt, incest og seksuelle handlinger med barn? 

 

Jeg vet ikke hva du tenker, men jeg synes at den groveste type for overgrep og misbruk faktisk drukner i annen støy om dagen og vil gjerne sende ut en varm tanke til alle barna som utsettes for voldtekt, incest og seksuelle handlinger. Jeg snakker ikke om beføling av den typen en av våre kvinnelige politikere nylig refererte til, der en kollega strøk henne over ryggen under genseren. Jeg snakker ikke om episoder der et kyss stjeles på fest under påvirkning av alkohol. Jeg snakker om beføling av en så ufin karakter at den faktisk omfattes av straffeloven. Jeg snakker om den typen som ødelegger et barnesinn, en fremtid og som splitter opp familier. Jeg snakker om den type seksuelle overgrep som utføres av noen barna elsker og har tillit til. Jeg snakker om seksuelle handlinger og voldtekt fra et menneske som selv har vært med på å sette barnet til verden. Personlig ser jeg på denne type lovbrudd som ett av de aller mest alvorlige. Likevel får ikke denne type lovbrudd på langt nær så mye oppmerksomhet som Metoo. Klarer vi ikke å ha to tanker i hodet samtidig? Orker vi ikke?

 

 

Forstå meg rett. Jeg heier frem alle kvinner som opplever dårlig oppførsel og seksuell trakassering i forbindelse med arbeidslivet. Ja i livet forøvrig også. Jeg heier på alle kvinner som kjemper for likestilling, slik at vi ikke må være redde for å bli utsatt for seksuell trakassering. Jeg synes det er flott at vi våger å dele dårlige opplevelser og erfaringer. Jeg synes det er topp at vi peker på menn i maktposisjoner som bruker seksuell tilnærming i en maktkamp og jeg synes det faktum at tålegrensen blir lavere som en konsekvens av kampanjen er helt fantastisk. Jeg tror og håper at menn i maktposisjoner opplever at det settes grenser nå og at de blir redde for å overskride dem i fremtiden. Jeg beklager imidlertid at lovbrudd som tortur av barn, forstummes i skyggen av denne kampanjen. Den gjør ikke det, sier du kanskje. Og jeg spør deg: Når opplevde du sist et såpass omfattende angrep på pedofile, foreldre og andre som forgriper seg på barn, som mange politiske topper, skuespillere og andre profilerte menn har opplevd den siste måneden? Det har kommet som en konsekvens av dårlig oppførsel og seksuell trakassering fra menn som utnytter sin makt ovenfor unge kvinner. Det har vært en konsekvens av Metoo-kampanjen. En annen konsekvens er etableringen av et utvalg, som har som mål å finne passende straff for trakassering i det politiske miljøet. Utvalget består av en jurist og tidligere statssekretær i Justisdepartementet, han er i godt selskap av en kjent advokat og leder av kvinnenettverket i Arbeiderpartiet og tidligere barne- og likestillingsminister. Når så vi sist en slik manøvrering av kompetanse, ikke minst vilje, til å søke løsninger og straffereaksjoner for overgrep på små og forsvarsløse barn? 

 

Hva handler Metoo om? Jo, det handler i første omgang om at menn i stillinger med makt bruker sex for å presse kvinnelige ansatte. Det dreier seg om alt fra uønsket seksuell oppmerksomhet, være seg verbalt eller ikke-verbalt, til kyssing, beføling og rene overgrep. Det handler imidlertid like mye om solidaritet og det å støtte andre som har opplevd det samme. Det er absolutt ingenting som er greit ved uønsket seksuell oppmerksomhet og det er helt avgjørende at vi sier i fra og at trakasseringen får både et ansikt og konsekvenser. Samhold gjør oss tøffere. Sterkere. Men hvordan kan vi styrke barna som har opplevd særdeles grove former for overgrep? Hvordan gjøre dem tøffere? Omfattes de av Metoo? Eller er Metoo blitt et uklart begrep? En hvilepute? Åpner den for å ta en type seksuell trakassering som vi faktisk klarer å forholde oss til, som vi klarer å snakke om og dele med hverandre, mer alvorlig enn tortur av barn? I denne massive pressedekningen den siste måneden har jeg måttet tenke på barna, klientene mine, naboene dine og alle de andre som ikke har en passende emneknagg. Hvordan føler de seg? Barna som har opplevd seksuelle overgrep av sine nære og kjære i mange og lange år. Barna som ikke tørr å fortelle det til noen. Barna som føler skyld og skam. 

 

 

Jeg vil ikke glemme å nevne overgriperne, være seg han med særdeles dårlige sjekketriks, han som går over streken når han drikker eller han helt uten dømmekraft og med seksuelle følelser for datteren sin. Jeg nevner ytterpunktene, for det er slik jeg etterhvert opplever fremstillingen i media. Vi henger nå ut menn anklaget for upassende oppførsel med fullt navn, bilde, posisjon og familiær status, samtidig som vi ønsker å skåne menneskene som jakter på egne og andres barn, med langt verre formål i tankene. Vi ønsker ikke å henge ut personer som ikke er dømt av domstolene og skjermer dermed overgripere, samtidig som det foregår en heksejakt på Stortinget as we speak. Det skal ryddes opp i partiene og skapes krystallklare retningslinjer. Debatten om strafferammer og strafferabatter i forbindelse med voldtekt av barn og incest forstummes. Hvordan føler de seg, ofrene, barna, de mest sårbare i samfunnet vårt, når vi fremstiller alvorlig problematikk så ubalansert? Når ble vi mer opptatt av å finne løsninger for voksne mennesker utsatt for alt fra dårlige sjekketriks til seksuell trakassering, fremfor å redde barna som utsettes for tortur? Klarer vi virkelig ikke begge dele? 

 

En annen ting jeg lurer på, helt avslutningsvis, er om vi lukker øynene for svakheten det feminine alltid har hatt for det maskuline. Det jeg mener, er at kvinner siden tidenes morgen har vært tiltrukket menn med makt. Vi har latt oss smigre og vi har flørtet. Vi har kysset og vi har gått til sengs med menn med makt. Ikke alltid av kjærlighet, noen ganger også for å oppnå noe. Vi kan ikke glemme det fullstendig, kan vi vel? Har vi plutselig blitt redde for å avvise noen? Eller er vi redde for konsekvensene? Hva er konsekvensene? Dersom noen hadde strøket meg på ryggen under genseren mens jeg holdt et foredrag, ville jeg snudd meg og bedt han om å la det være. Joda, det kunne sikkert hatt noen konsekvenser. Kanskje ville jeg ikke blitt forfremmet. Kanskje ville jeg ikke fått lønnstillegget jeg er blitt lovet. Når pappa tar med seg sin fire år gamle datter inn i dusjen og tvinger henne til å suge seg, fordi han kan og fordi han vil, som straff, har det svært alvorlige konsekvenser. Det vil faktisk ha konsekvenser for resten av livet hennes. For hvordan hun vil komme til å leve livet sitt. Når pappa penetrerer datteren sin og datteren velger å forlate sin egen kropp, går noe i stykker inne i henne. For evig og alltid. Hun har ikke anledning til å be han om å la være. Hun vet ikke en gang om andre fedre gjør det samme med døtrene sine. Hun får først vite det etter at skaden er skjedd.

 

“Metoo” er åpenbart en viktig emneknagg, men ikke la den forstumme “Skyldogskam”. Det er opp til oss. La oss gi barna den samme kampviljen og den samme innsatsen som vi har vært vitne til den siste måneden. Vi vet at vi kan og vi vet at barna fortjener det.

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

Hva med et solidarisk ønske for det nye året? <3

I disse tider er det altfor mange barn som må skjule og beskytte. Jeg mener nå i julehøytiden og i nytt års helgen. Men de andre dagene er ikke mindre viktige. Barn kan nemlig være så altfor flinke til å skjule vold og beskytte sine foreldre. Det er et altfor stort ansvar for de små. Barn som opplever vold mellom foreldrene preges for livet, men opplevelsene deres hører vi svært lite om. Barn er gjerne for opptatt av å skjule og beskytte. Jeg ønsker meg at de skulle slippe det. Jeg ønsker meg at innsikt i problematikken kan skape endringer. La oss ønske oss det i solidaritet. Det kunne kanskje hjelpe barna våre? Det kunne kanskje hjelpe oss foreldre?

 

 

Begrepet vold i nære relasjoner er forholdsvis nytt, problemet er imidlertid langt eldre. Det beskriver krenkelser fra en person som egentlig skulle vist kjærlighet og omsorg. Det er utvilsomt snakk om et alvorlig tillitsbrudd og noe som rokker ved den grunnleggende tryggheten barn bør føle hjemme. Før i tiden brukte vi ofte ordet husbråk. Det gir svært liten eller ingen fornemmelse av alvorlighetsgraden eller hvem som er involvert. Vold i nære relasjoner dekker alle områdene av vold. Fysisk og psykisk. Trusler om vold. Ovenfor nåværende familiemedlemmer og forhenværende familiemedlemmer. Vold utøves av og rammer begge kjønn, kvinner er imidlertid i langt større grad utsatt for den mest alvorlige volden. Det at mamma utsettes for vold, øker likeledes risikoen for at barna utsettes for vold. Skadevirkningene for barna direkte utsatt er velkjente. Langt mindre vet vi om skadevirkningene for barna som er vitne til vold. En ting som er viktig å merke seg, er at vold i nære relasjoner også omfatter barna som er vitne til vold.

 

De av dere som leste det forrige blogginnlegget, vet at det handlet om å gi barna den gode opplevelsen i julen, ikke minst dele den gode opplevelsen med barnet ditt. Det å prioritere barna fremfor den perfekte julen. Likeledes gjorde jeg et poeng av at vi som foreldre drikker altfor mye alkohol i julehøytiden og hva det gjør med barna våre. Barn liker ikke berusede foreldre. Ennå mindre liker de voldelige foreldre. For altfor mange barn er jul og nytt år forbundet med et alkoholoverforbruk og vold i nære relasjoner. Julen er en tid full av forventninger og noen ganger kan det være vanskelig å oppfylle de forventningene vi har til hverandre i denne høytiden. Det kan medføre konfrontasjoner og krangler. Julen, som vi har sett frem til og som vi har planlagt å tilbringe sammen, kan av og til medføre at den hverdagslige problematikken kommer til overflaten. Dersom relasjoner har en brist fra før av, kan julen for mange bli oppgjørets time. På nyttårsaftenen, hvor vi skal imøtekomme en ny epoke og ta adjø med den forrige, kan mer enn bare fyrverkeriet eksplodere. Er det barn tilstede? 

 

 

Julehøytiden er snart over, men konsekvensene tar vi utvilsomt med oss langt inn i det nye året. Barn som lever i familier med vold mellom foreldrene er et relativt nytt fagfokus, men vi vet at den rammer barna brutalt. Barnas subjektive opplevelse og skadene de påføres ved å leve i familier med vold blir lett oversett, det betyr imidlertid ikke at belastningen ikke er særlig skadelig. Det er den nemlig. Ofte kommer foreldrenes opplevelser og behov i fokus, og vi glemmer at det å leve med familievold er det samme som å bli direkte utsatt for vold. Med andre ord kan det å være vitne til vold gjøre særdeles sterke sanseinntrykk på barna. Når de ser eller hører at en av foreldrene blir slått, rop om hjelp og at inventar knuses, vil det åpenbart medføre sterk redsel. Redselen er ikke rettet mot en konkret ting, den er altoppslukende. Blir en av foreldrene skadet? Kanskje drept? Kan de selv bli det? Det er likeledes viktig å forstå, at når barna hører en direkte eller indirekte trussel fra pappa om å drepe mamma, oppleves det som en direkte og reell trussel. Satt på hodet: hvordan i all verden kan det ikke oppleves reellt for barna? Verdt å tenke på nå før et nytt år. Ikke minst i det vi legger en høyrisikotid bak oss. Barn som lever i familier med vold lever gjennomgående med utrygghet og redsel. Ikke bare under selve voldsepisoden, men også mellom. Det medfører en oppvekst med stor alarmberedskap, fordi faren for gjentakelse alltid er tilstede. Barna vil rette deres oppmerksomhet mot tegn på konflikt, foreldrenes følelser og reaksjoner. De utvikler en sensitivitet for enhver endring av stemningsleie, som potensielt kan bli til en voldsepisode. Uforutsigbarheten blir del av hverdagen. Forestill deg hvor sliten man blir av aldri å vite hva som kommer til å skje, og da til enhver tid. Uvissheten om når. De utvikler ikke sjeldent overlevelsesstrategier som over tid kan medføre destruktiv adferd og alvorlige psykiske vansker. For mange barn står faktisk volden i sentrum av deres liv og som oftest er den skjult for omverdenen. Forestill deg ensomheten med et så omfattende problem. Forestill deg et barn som ikke tør, som ikke kan snakke om det. Noen barn er redde for å fortelle, de har overhode ingen oversikt over konsekvensene det kan ha. Noen barn føler seg sågar ansvarlige. Det forsterker gjerne behovet for å holde volden hemmelig. Barn kan likeledes være like flinke til å tie om problemet for å beskytte foreldrene. De blir flinke til å holde på familiehemmeligheter. Det å bære på denne type hemmeligheter og vonde opplevelser er slitsomt, ikke minst ensomt og skadelig. Helt normalt er det nemlig at barna ikke tør å ta andre barn med hjem. De vet jo aldri hva som møter dem hjemme. Hva som kommer til å skje. De blir ensomme.

 

Det er viktig at barn får satt ord på det som har skjedd og kanskje satt hendelsen inn i en sammenheng. Dessverre er det veldig vanlig at voldsepisoden ikke nevnes, alle later som om ingenting har skjedd. Dette på tross av synlige merker, skader eller ødelagt interiør. Fortielsen blir til en uskreven lov. Det å bryte tausheten oppleves farefullt, kanskje bryter volden ut igjen. Så ille er det for barna, vi må aldri glemme det. Det å gå på nåler for en helt ny betydning. Vi som foreldre skal også være klar over hvor lojale barn er ovenfor foreldrene sine. Lojaliteten er særdeles ofte betingelsesløs. Barn ønsker å beholde et positivt bilde av sine foreldre, barn ønsker å vise foreldrene kjærlighet og er villig til å forsvare dem uavhengig av hvilken omsorg de selv får. Forestill deg barnas utrettelige håp og grenseløse kjærlighet. De er langt bedre mennesker enn mange av oss voksne. De evner i noen tilfeller å beskytte oss i langt større grad enn vi makter å beskytte dem. Men si meg så, er det faktisk deres ansvar? Nei! De har ikke fortjent annet enn trygghet og kjærlighet. La oss bli flinkere til å gi dem det de fortjener. Det er vårt ansvar. Hva med et solidarisk ønske for det nye året? Helt uavhengig av om det foregår familievold hjemme hos deg eller ei. Kanskje skjer det hos naboen? Hva kan du i så tilfelle gjøre? Sørge for at noen får vite det barnet aldri kommer til å fortelle selv, kanskje?

 

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

Det er ikke gavene som er viktigst. Det er du! <3

Det er ikke mange timene igjen før julen ringes inn. Et mangfold av barn sitter foran TVn og ser utrettelig på de klassiske julefilmene, fulle av forventninger til julekvelden. Hvordan er det med deg? Skal du feire jul med barn i huset? Da skulle jeg ønske du ville lese videre. Det er selveste julaften og vi har forberedt oss i ukesvis, noen til og med i månedsvis. Langbordet er kanskje dekket, det ventes innrykk fra nært og fjernt. Mennesker som betyr noe for hverandre kommer sammen og skal feire julaften. Maten er planlagt til den minste detalj og gavene sirlig pakket inn. De små er urolige, aktive og nysgjerrige. Hva vil kvelden bringe? Mens tegnefilmene ruller over skjermen, legger vi voksne siste hånden på verket. Pinnekjøttet står kanskje å godtgjør seg? Eller står ribben i ovnen? Kanskje spiser dere kalkun? Det er egentlig ikke så viktig, det som er viktig er den deilige duften av jul som brer seg i huset og gir løfter om et smakelig julemåltid. Julen er endelig her og roen senker seg. I alle fall for de fleste av oss. Julen er en etterlengtet høytid, særlig for barna. Juletreet er pyntet, lysene tennes og man kan skimte sitt eget speilbilde i julekulene. Det ligger gaver under treet og forbereder barna på at ønsker går i oppfyllelse. Hvilke ønsker har dine barn?

 

 

Vi foreldre vet nok, i alle fall bør vi vite, at barna i stor grad påvirkes av våre juleforberedelser og hvordan vi gjennomfører selve julefeiringen. Forstår de egentlig hva det dreier seg om? Hva konseptet jul står for og hvorfor vi feirer jul. Lurer de på hvorfor det ligger pakker under juletreet? Antageligvis ikke, det er jo så deilig enkelt å bare akseptere. Dog sies det at barn først i treårsalderen forstår at de får gaver. De to første årene er papiret og julebåndet langt mer interessant. Med det som utgangspunkt, synes jeg det er særdeles interessant å forstå hva som kan gjøre julen vellykket for barna. En ting er i alle fall helt sikkert, det har mye med hvordan vi voksne presenterer julen å gjøre. Hva vi voksne liker ved julefeiringen, er ikke alltid sammenfallende med hva de små håpefulle setter pris på. Hva setter egentlig barna pris på? Vet du det? Hva gjør julen harmonisk og fredfull? Er det luktene? Duften av pepperkaker? Kanel på risgrøten? Ribbelukten? Eller er det varmen? Den gnistrende og sprakende peisen? Et varmt og godt smil? Nærhet? Trygghet? Jeg tror det. Sang og latter. De enkle gledene. Det er ikke det nyvaskede gulvet som gjør inntrykk på barna, selv om grønnsåpe slett ikke lukter så verst det heller. Jeg tror det er øyeblikkene preget av tilstedeværelse som danner de gode minnene. Barna bryr seg ikke om svoren er sprø på ribba, så lenge mamma og pappa smiler. Så lenge stemningen er god og vi omgås hverandre på en fin måte. Det er utvilsomt måten vi foreldre presenterer julen for barna våre som er avgjørende. Hvordan vi velger å forberede og feire julehøytiden.

 

Hvordan har det vært hos dere? Har dere hatt en travel og stri førjulstid? Har du vaska gølvet og har du børi ved? Har du sætt opp fuggelband og har du pønta tre? Eller har du kanskje roet helt ned i år, senket skuldrene og latt fokus være på menneskene du er glad i? Barna setter sannsynligvis større pris på uthvilte foreldre, fremfor et nyvasket hus. Det er viktig å nyte øyeblikkene. Like fort som de kom, blir de nemlig borte igjen. Det er så viktig å være sammen med barna, være tilstede. Det er viktig for oss voksne også. Sett deg ned på gulvet og hør hva barnet ditt har å fortelle. Hvilke tanker har barnet ditt rundt høytiden? Du får ikke vite det, dersom du ikke tar deg tiden til å spørre. Glem ikke, at du er en stor del av barnets minner. Det er du som formidler barnet tradisjoner. Det er du som skaper barnets jul. Minnene. Vi foreldre er ikke bare privilegerte, vi har et viktig ansvar. Lag dere en deilig og minnerik julefeiring. Det er ikke sprø svor eller skinnende parkett som skaper lykke, det er den menneskelige interaksjonen. Det er ikke de dyreste gavene som gjør kvelden minnerik for barna våre. Det er du. Det er jeg. Det er oss foreldre, som virkelig betyr noe for barna våre.

 

 

Jeg har lyst til å gi et råd på selveste julaften, og jeg skal forsøke i størst mulig grad å etterkomme det selv. Gi barnet ditt litt ekstra av deg selv. Gi det tiden din. Tilstedeværelsen din. Nærheten din. Jeg lover deg at det er verdt det. Du får julens flotteste gave tilbake. Du får se julen gjennom barns øyne. Hva kan du vel ønske deg mer til jul?

 

Jeg har veldig lyst til å minne deg på en liten ting også, på selveste julaften. Det er nemlig nok av barn som gruer seg til julehøytiden. Juleminner består vanligvis av glade barn og snille voksne. Men, ikke alle opplever høytiden slik. Det kan det være mange forskjellige grunner til det. Statens Institutt for Rusmiddelforskning (SIRUS), anslår at 200 000 barn gruer seg til jul på grunn av foreldrenes alkoholoverforbruk. I snitt drikker for eksempel hver Osloborger en kasse øl, fem flasker vin og halvannen flaske sprit i løpet av desembermåned. Det gjør utvilsomt julemåneden til den fuktigste måneden i året. Hva gjør det med barna? Barna liker ikke berusede foreldre. Det mest skremmende barn opplever i forbindelse med alkohol, er forandringen som skjer med foreldrene deres. Det at foreldrene oppfører seg annerledes og merkelig. Fulle mennesker blir likeledes egoistiske, uinteresserte og ikke minst utilgjengelige. Tryggheten et barn normalt føler sammen med foreldrene, forsvinner når det forutsigbare fjernes. Barna opplever ubehag og redsel. Mange barn reagerer sågar med stress og angst. For altfor mange barn er julehøytiden en tid hvor foreldre og nære slektninger drikker mye og kan komme til å ryke i tottene på hverandre. Altfor mange barn lever med foreldre som har et usunt drikkemønster i julen og det skjer i de beste hjem. Det er altså særdeles viktig at man tenker på hvem en drikker med og hvor mye en drikker. For barnas skyld.

 

 

Jeg vil på dette punkt gjenta noe særdeles viktig. Du er en stor del av ditt eget barns minner. Du kan likeledes bli en del av andre barns minner. Det er vi voksne som formidler barnet tradisjoner. La det være gode tradisjoner. Det er vi voksne som skaper barnets jul. Vi skaper barnets minner. Det er du som forelder, som kan gjør kvelden minnerik. Gi barna gode minner. Det er du og jeg, som virkelig betyr noe for barna våre. La oss være betydningsfulle på den gode måten. Jeg ønsker deg og dine en fredfull og minnerik høytid. Ta vare på hverandre og gi hverandre gode opplevelser. GOD JUL. <3