Vi må sikre at de sykeste barnevernsbarna får helsehjelp, sa barneombudet nylig. Et betimelig spørsmål ville kanskje vært hvorfor barna blir så syke i barneverntjenestens omsorg. Barneombudet viser til at barneverntjenesten må ta ansvar for barn som skulle vært helsetjenestens ansvar, i tillegg til barna som er barneverntjenestens ansvar og som trenger helsehjelp. At 261 barn flyttes til sammen over 2000 ganger mellom ulike barneverninstitusjoner, vitner slik jeg oppfatter det, om en skandaløs systemkollaps, og det synes helt opplagt at barna blir alvorlig syke.
Foto: Colourbox.com
Når barn og unge blir alvorlig psykisk syke og vurderer å ta livet sitt, mener jeg det er viktig å avdekke hva grunnen er, og hvorvidt barneverntjenesten er å anse som rett instans. Når psykiatrien anbefaler kontakt med barneverntjenesten, strider det mot kravet om forsvarlige vurderinger, og samfunnet svikter totalt. Når ble barneverntjenesten rette instans til å sette diagnoser og vurdere psykisk helsehjelp? Er de kompetente til å vurdere hvorvidt en plassering på institusjon, kan være det beste for et psykisk sykt barn? Svaret synes innlysende. En skal vite at flere av disse institusjonene baserer seg på turnusarbeid, således også manglende omsorg og kan aldri forveksles med et hjem. Mange av disse barna trenger nettopp omsorg og et hjem, for å komme seg videre. Det surrealistiske er når barneverntjenesten ikke evner å se det.
Slik Barnejuristen ser det, vitner det om det totale systemkollaps, når barns fremtid selges på anbud til høystbydende, i et system blottet for omsorgsevner. Jeg undrer meg over hvilket ledd i prosessen som svikter disse barna mest. Hva slags behandling trenger disse barna, og er de faktisk syke?
Mens systemet er ute etter å sette en merkelapp på barna og gi dem flest mulig diagnoser, skader de seg, eller forsøker å ta sitt eget liv. Som advokat har jeg opplevd omsorgsovertakelser av barn og unge, som har levd under både omfattende og moderat omsorgssvikt. Det synes opplagt at barn ikke kan leve med vold, seksuelle overgrep og grov omsorgssvikt. Det som ikke synes like opplagt, er hvorfor barn som kan hjelpes i nærmiljøet og som kan dra nytte av sine omgivelser, flyttes til en institusjon på andre siden av landet. Jeg har sett barn bli alvorlig syke av det. Noen av dem har fått en psykose. Det er hårreisende når hjelperne i samfunnet bidrar til at barn og unge blir syke.
Det at barn under barneverntjenestens omsorg skader seg selv og tar sitt eget liv, vitner om en total systemkollaps, hvor prinsippet om barnets beste blir ignorert. I enhver sak om barn, er nettopp «barnets beste» en grunnpilar. Hvordan kan etaten som skal forvalte prinsippet, velge helt andre premisser for det, enn de forventer av hele landets foreldre?
Hva med å hjelpe barnet der det er? Hva med å hjelpe familien under ett? Det biologiske prinsippet blir noen ganger sterkt undervurdert, for i det hele tatt å forsvare sviket systemet etablerer.
Når barnevernet blir helsevesenets eneste løsning, er det kanskje ikke rart at barn blir alvorlig syke. Livet, som i utgangspunktet var vanskelig å leve, blir for mange umulig å leve når barneverntjenesten fratar disse barna alt håp på trygghet, omsorg og kontinuitet. Hovedargumentene til barneverntjenesten for å ta barna ut av sine familier. Hvorfor skal barneverntjenesten overta et ansvar de ikke klarer å forvalte?
Illustrasjon: iStockphoto
Forstå meg rett. Det er ingen tvil om at barn som opplever vold, misbruk, alkohol, rus og annen grov omsorgssvikt bør flyttes til en ny omsorgsbase. Disse barna vil åpenbart ha særlige behov, og barnevernloven er klinkende klar: Når barn plasseres utenfor hjemmet, skal det offentlige sørge for omsorg i et stabilt miljø og kontinuitet i omsorgen. Loven gjelder også for de barna som ikke har opplevd grov omsorgssvikt, som har vanskeligheter med å tilpasse seg eller som samfunnet ikke evner å romme. Alle barn har krav på omsorg i et stabilt miljø og kontinuitet i omsorgen. Barneverntjenesten vurderer foreldrene som omsorgsbase. Hvem vurderer barneverntjenesten?
Dersom barns skjebne styres av økonomiske forhold, fremfor prinsippet om barnets beste, resulterer det i alt annet enn et stabilt miljø og kontinuitet i omsorgen. Som kasteball fra lege til lege, fra psykolog til psykolog og fra institusjon til institusjon, utsettes barna for omsorgssvikt på systemnivå. Ikke minst utgjør det den totale fallitterklæring fra helsevesenets side. Når sårbare barn flyttes rund blir de sykere. De fleste er enige om det. På den måten produserer systemet både sykdom og pasienter. Diagnosene blir alvorligere jo lenger barna går uten den hjelpen de er i behov av. Barn som er psykisk syke, bør åpenbart være helsevesenets ansvar, forutsatt at de faktisk er syke.
De fleste av oss har fått erfare at livet ikke alltid er for pyser. Det synes på det rene at psykisk helsehjelp ikke alltid kan behandle livsutfordringer og menneskelig lidelse. Det vi erfarer, er imidlertid at livsutfordringer og menneskelig lidelse kan ta liv. Dermed er det jo også så viktig at disse barna, som synes livet er vanskelig og strever, blir møtt, anerkjent og tilbudt riktig hjelp. Selvskading og selvmord synes å være en konsekvens av et system som ikke makter å hjelpe barna som strever. Barn og unge kan ha en destruktiv atferd, uten å være psykisk syke. Selvskading og selvmord kan også være en konsekvens av at systemet ikke makter å hjelpe dem.
Skulle du eller noen du kjenner trenge juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected]. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.
Har du tenkt tanken? Hva om du tiltales for noe du ikke har gjort? Å ha slått barna dine, for eksempel. Hvilke krefter vil i så tilfelle trekke i den ene og den andre retningen? Hvilke bevis jobber mot deg og hvor kommer de fra? At du trenger en god advokat, synes innlysende. Et sentralt spørsmål slik jeg oppfatter det, er imidlertid om det politisk bestemte systemet vårt fremdeles vil mene at det er en skandale om du blir uskyldig dømt?
Foto: Illustrasjonsfoto
Den såkalte uskyldspresumpsjonen, om at enhver skal anses uskyldig inntil skyld er bevist etter loven, fremkommer av Grunnloven. Prinsippet om uskyldspresumsjonen er imidlertid noe omstridt. Barnejuristen har gjort seg noen interessante erfaringer og påfølgende tanker om nettopp prinsippet. Med barna i fokus selvsagt.
En av mine klienter fikk nylig en dom fra lagmannsretten. Frifunnet for flere forhold som vedkommende ble dømt for i tingretten. Lagmannsretten nedjusterte forholdet fra å dreie seg om mishandling i nære relasjoner, til kroppskrenkelse. For de særlig interesserte straffes den som ved trusler, tvang, frihetsberøvelse, vold eller andre krenkelser, alvorlig eller gjentatt mishandler sine nærstående, med inntil 6 år. Til sammenligning har kroppskrenkelse en strafferamme inntil 1 års fengsel.
Min klient ble i tingretten dømt for å mishandling i nære relasjoner. En la vekt på at barna ble utsatt for regelmessig vold og at de levde i et regime av frykt. I lagmannsretten derimot, ble vedkommende dømt for ett forhold av kroppskrenkelse på ett av barna, ikke alle. Lagmannsretten var satt med 7 dommere. To fagdommere og 5 meddommere. Det synes opplagt at de fleste styres noe emosjonelt av de detaljerte påstandene i saken. Det er utvilsomt vondt å få situasjoner skissert, hvor barn skal ha blitt slått. En grusom påstand om at barna hadde vært utsatt for grov mishandling over flere år.
Jeg undrer jeg meg over hva slike situasjoner gjør med barna.
Under de to ukene vi tilbrakte i retten, spurte jeg 3 forskjellige psykologer innkalt som påtalemyndighetens vitner. De uttalte alle tre, at dersom barna ikke var utsatt for mishandling, men ble spurt regelmessig og på stadig nye måter, ville de kunne komme til å svare det de voksne ønsket å høre. Barna ville med kunne utvikle falske minner. Det gir selvsagt rom for tvil.
La meg bare kjapt male et dystert bilde for deg. Du blir tiltalt for å slå dine egne barn. Noen påstår å ha sett at du slår barna dine. Senere fremkommer imidlertid opplysninger om at vedkommende som hele tiden har påstått å ha sett dette, slett ikke så det, men har fått det beskrevet av en tredje person. Vedkommende tredjeperson ble aldri avhørt av politiet. Det eneste påståtte vitne.
Barna dine derimot blir avhørt av politiet. Først på stedet, deretter i flere tilrettelagte avhør. Gjennom hele prosessen og løpende gjennom flere år, avhøres barna av barneverntjenesten, psykologer og andre såkalte hjelpere i systemet. Det fremkommer informasjon om at politiet har snakket med barna flere ganger, før de tar opp det offisielle avhøret på bånd. Barna dine har ikke hatt en lovpålagt verge til stede og de har ikke foretatt en vurdering av barnas sårbarhet og hvorvidt barna er i behov av et tilrettelagt avhør. Avhørene ble riktignok tatt opp på bånd, men ikke på film. Du hører hvordan barna dine blir stilt ledende spørsmål og det vises til tidligere samtaler, selv om de egentlig ikke skal ha blitt gjennomført. Du hører politiet si til barnet ditt: «Jammen i stad sa du jo at….». «Når pappa slår, slår han med knyttet hånd da?» og «Det er straffbart å lyve, du sa noe annet tidligere». På et eller annet tidspunkt vil barn svare det voksne ønsker å høre, for å slippe unna en uholdbar situasjon.
Når voksne mennesker tiltales for å slå barna sine, kobles automatisk barneverntjenesten på. Et sentralt spørsmål er; «Hva synes vi om foreldre som slår barna sine, og hvor mye tvil knyttet mot skyld makter vi å møte dem med?».
Foto: Illustrasjonsfoto
Forestill deg at barna dine akuttplasseres, og du blir brakt inn til avhør, mens politiet leter etter bevis hjemme hos deg. Bevis på at du ikke er troverdig og at du regelmessig slår barna dine.
Du forsøker å forklare alle arr på kroppen til barnet ditt. Du forsøker å forklare at blåmerkene stammer fra lek, fall på sparkesykkel og fra klatrestativ. Overlegen som stiller som vitne for påtalemyndigheten derimot, kan ikke utelukke at det stammer fra lek. Han påpeker imidlertid at mandatet fra både politi og barneverntjenesten gjør det enkelt å konkludere med slag. Overlegen viser også bilder av barna dine, med hovne øyne og et mer eller mindre apatisk blikk. Overlegen mener du har slått barna dine med knyttet hånd midt i ansiktet.
Beredskapsforeldrene til barna dine, det første stedet de ble plassert etter at du ble arrestert, forteller en helt annen historie. De rapporterer om ulykkelige barn som gråt uavbrutt i en uke, mens de ventet på at du skulle kome å redde dem ut av situasjonen. Det er slik beredskapsforeldrene forklarer de hoven øynene. Beredskapsforeldrene forklarer seg om barn i dyp sorg, som nekter dem å vaske klærne deres, for da forsvinner lukten av deg og hjemmet deres. Aftenbønner som preges av dype ønsker om å komme hjem til deg. De benekter at du har slått dem. De forstår ikke hvorfor de ikke kan få komme hjem. De er redde, alene og ønsker trøst, nærhet og kjærlighet fra deg.
Du får treffe barna dine 6 ganger i året á to timer, under tilsyn. Det har retten bestemt, da du sto i både fylkesnemnda og i tingretten, og anførte at det beste for barna dine er å komme hjem til deg. Selvsagt får ikke barna dine komme hjem. Du venter jo tross alt på å få saken om mishandling i nære relasjoner prøvd for retten. Her er du skyldig til det motsatte er bevist. Forvaltningens mange sanksjonsmuligheter, og jakten på syndere bærer preg av troen på skyld. Nav-saken er en bekreftelse på dette, ikke minst Birgitte Tengs saken.
Rettssikkerheten i Norge står sterkt. Domstolene er uavhengige. Det samme er påtalemyndigheten, selv om det nok ikke anses å være formalisert. Det er imidlertid en sørgelig sannhet, at vi ikke uten videre kan ta de grunnleggende rettssikkerhetsgarantiene for gitt. Det er for mange eksempler både fra straffeprosessen, forvaltning og i velmente lovforslag, på at skyldspørsmålet om skyld tas for lett på. Slik risikerer du å bli dømt i tingretten, for deretter å dømmes langt mildere i lagmannsretten. Hva kan man oppnå i Høyesterett? Ja, det vet vi ikke. Det kommer an på deres vurdering av både faktum og bevis.
Hvorfor er det sånn, spør kanskje du. Og jeg må berømme deg for å stille særdeles treffende og gode spørsmål.
Selv om domstolenes kjerneoppgave er å treffe bindende avgjørelser i rettsspørsmål ved anvendelse av rettsregler på faktiske forhold, synes prosessen noen ganger relativt tilfeldig. Et ganske aktuelt og illustrerende eksempel er Depp-Heard saken i USA. Troverdighet står sentralt. Hvem kan presentere sin sak på best mulig måte? Hvem evner å fremstå som uskyldig? Ikke minst hvem makter å fremstå som den som forvalter sannheten? Gjør det dommen rettferdig og riktig? Det er jo for slike tilfeller uskyldspresumsjonen innenfor straffbare lovbrudd skal ha avgjørende vekt.
I min klients sak for lagmannsretten, var retten satt med 7 dommere. To fagdommere og 5 meddommere anså min klient skyldig i kroppskrenkelse på ett av barna. Hadde det ikke vært for de to fagdommerne med omfattende juridisk kunnskap, hadde min klient på nytt blitt dømt for mishandling i nære relasjoner på alle barna, og hadde således risikert ubetinget fengsel inntil 6 år. De fem meddommerne, bortsett fra én, var overbevist om at min klient var skyldig. Dette var følelsesstyrt, og bygde på barneverntjenestens uttalelser, ikke minst de sakkyndige psykologene, som hadde fått sine opplysninger fra barneverntjenesten. Likevel kunne ikke retten utelukke, at barna over tid var gitt et falskt minne. De mente imidlertid at det var bevist, at det ene barnet var slått ved én anledning.
Tiltalte skal alltid frifinnes dersom det er rimelig og fornuftig tvil i forhold til om tiltalte har gjort det tiltalte er tiltalt for.
Barnejuristen har alltid barna i fokus. Hva vil hun således kommunisere med dette? Hvorfor opptrer Barnejuristen overhodet som forsvarer i sak med påstand om mishandling av barn? Jo, det skal jeg forklare deg.
Jeg mener som de fleste andre advokater, at uskyldspresumsjonen er en viktig grunnpilar i enhver rettsstat. Tvil om den faktiske siden ved et eller flere straffbarhetsvilkår, må komme den tiltalte til gode. Det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden, dermed bør en domfellelse ikke baseres på troverdighetsvurderinger. Uskyldspresumsjonen bringer legitimitet til et system som et opplyst folk skal kunne tro på. Målet er nemlig en rettferdig prosess. Men – kravet om effektivitet og økonomi, puster enhver tiltalt i nakken. Samtidig som det er fristende å omgå uskyldspresumsjonen med gode intensjoner. Når det handler om barn liker vi å tenke at tiltalte skal straffes strengt, og det er vanskelig å tro at påstanden ikke stemmer.
Hvor mange skyldige skal gå fri for hver uskyldige som blir dømt, uten at rettsvernet blir såpass svekket at rettsstaten mister sin legitimitet? Jeg mener det er et svært interessant spørsmål. De fleste av oss er lovlydige borgere, som har større forventninger til rettsvernet enn til rettssikkerheten. Barnejuristen opplever at rettssystemet vårt stort sett fungerer godt, og sørger over de tilfellene der uskyldspresumsjonen må vike, slik at noen kan straffes. Hva gjør det med barna? Det er selvsagt ikke til barnas beste dersom foreldrene blir uskyldig dømt. Barna blir også dømt, til å leve et annet liv enn det de i utgangspunktet hadde rett på.
All rimelig og fornuftig tvil skal komme tiltalte til gode. Overveiende sannsynlighet er ikke nok til å domfelle noen.
Dersom du ble urettmessig dømt og fengslet for å ha slått barna dine, ville du ikke få treffe dem mer enn 4-6 ganger i året, á to timer, under tilsyn. Du vil aldri kunne spørre barna dine hvorfor de har sagt det du blir fortalt at dem har sagt. Tilsynsføreren vil stanse deg. Du vil bli overvåket, med en overbevisning om at du har mishandlet barna dine, selv om du ikke er dømt. Barna dine vil tenke at du ikke er interessert. Du er jo mamma, eller pappa og fikser alt. Hvorfor kommer du dem ikke til unnsetning. Hvorfor vil du ikke ha dem med deg hjem igjen? En smertefull tanke ikke sant? Som synes helt nødvendig, dersom du faktisk mishandler barna dine og lar dem vokse opp under uverdige forhold, preget av redsel og tortur. Men hva om du ikke har gjort det? Vil du noensinne få barna dine tilbake?
En skal vite, at på nåværende tidspunkt, er min klient dømt for ett tilfelle av vold på ett av flere barn. Før påske var hun dømt for langvarig mishandling av flere barn. Hvordan kan to instanser komme til helt forskjellige domsslutninger? Mine tanker går til barna som opplever urett, de blir også dømt på urettmessig vis.
Avslutningsvis vil jeg påpeke, at vold bør straffes og jeg kan være tilbøyelig til å diskutere strenge og preventive straffeutmålinger i saker hvor barn utsettes for vold. Det er viktig for meg å understreke. All vold mot barn er forbudt i Norge. Etter barnekonvensjonen artikkel 19, har alle barn rett til et liv uten vold og overgrep. Ifølge barneloven § 30 har ikke foreldre lov til å bruke vold mot barn. Likevel er det viktig at enhver anses uskyldig i å ha begått en straffbar handling, inntil skyld er bevist. Prinsippet gjenspeiler at det er ødeleggende, for både tiltalte og i dette tilfellet barna, dersom man domfelles for handlinger man ikke har begått. Av og til må er det viktig å se det fra dette perspektivet også.
Skulle du eller noen du kjenner trenge juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected]. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.
Julen er her igjen. En tid med store forventninger. En tid for glede, til tross for avstand og restriksjoner. Jeg vil tro det gledes i de fleste hjem. Antageligvis er det bakt kaker, det er kanskje pussa vinduer og det er pynta juletrær. Og under de fleste juletrær ligger ren glede pakket inn i vakkert julepapir.
Juleminnene består vanligvis av glade barn og snille voksne. Likevel er det ikke alle barn som gleder seg til jul, og slik har det vært i alle år. Jeg ønsker å dvele et lite øyeblikk ved disse barna.
I snitt drikker hver Osloborger en kasse øl, fem flasker vin og halvannen flaske sprit i løpet av desember. I den unntakstilstanden vi er inne i, regner vi med at det drikkes betydelig mer. Et sentralt spørsmål er hvorvidt barna våre liker foreldre som er beruset. Noen sovner kanskje bare. Andre blir muligens kranglete. Fellesnevneren er imidlertid at fulle mennesker blir egoistiske, uinteresserte og ikke minst utilgjengelige. Altfor mange barn opplever at foreldre og nære slektninger drikker for mye i julehøytiden.
Likeledes fremgår av en studie fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress 2019, at så mange som 1 av 20 barn har vært utsatt for alvorlig fysisk eller psykisk vold i hjemmet sitt. Skremmende tall. Ennå mer skremmende er at koronatilstanden bidrar til å skjule barn utsatt for enda mer vold i hjemmet sitt. Det er vanskelig å oppdage de barna i disse tider. Selv om vi i dag bør holde god avstand til hverandre, må vi ikke slutte å holde et øye med hverandre, eller med de som trenger det mest.
Hvert eneste år skriver Barnejuristen til deg som feirer jul med barn i huset. Dette året er intet unntak. Jeg vil minne deg på å prioritere kvalitetstid med barna. Før jul er oppgavene mange og forventningene store. Samtidig befinner vi oss i en krisetid, en landsdekkende unntakssituasjon, som påvirker oss alle i svært stor grad.
Er du ferdig til jul, pleier vi å si til hverandre. Mange er det, og har kanskje vært det siden oktober. Andre venter til siste liten og gjør siste innspurt på selveste julaften. Både på nærbutikken og byens storsenter henger en eim av sprit i luften. Koronaens visittkort. Vi spriter hendene og holder avstand. Normalt sett dekker vi langbord og venter innrykk fra fjern og nær på denne tiden. Også her påvirkes vi av koronaen og restriksjoner fra myndighetene. Mange av de menneskene som betyr noe for oss, kan ikke komme. Vi får ikke være sammen i den grad vi skulle ønske. For mange familier kan det bli en ensom jul. Mange sitter med et dypt savn etter mennesker de er glad i. Jeg håper likevel at maten er planlagt og finstasen hengt frem. Mitt ønske til jul, er at de rastløse, små og spente, får den etterlengtede høytiden fylt med harmoni og glede likevel. Det er opp til oss voksne.
Jeg vet ikke hvordan det er med deg. Men de fleste av oss har kanskje forsøkt å pakke inn våre barns ønsker, for å oppfylle deres drømmer. Kanskje også nettopp fordi vi lever under så mange restriksjoner. Hvilke ønsker har dine barn? Jeg tror at våre barns ønsker dreier seg om trygge rammer, forutberegnelighet og vår tilstedeværelse. Det hjelper ikke med mange og flotte gaver, dersom det mangler.
Foto: Illustrasjonsbilde
Hva skal dere gjøre i år, for å skape gode juleminner? Hva gjør julen din harmonisk og fredfull? Er det duften av pepperkaker? Mandelen i risgrøten? Den sprakende peisen? Disse gledene påvirkes i svært liten grad av tiden vi er inne i. Et varmt og trygt smil fungerer i år, som årene vi ser tilbake på. Sang, dans og latter er en innertier hjemme hos oss. Skap trygge og gode rammer. Det nyvaskede gulvet gjør ikke inntrykk på barna. Jeg tror det er øyeblikkene preget av tilstedeværelse som danner de gode minnene. Barna bryr seg ikke om svoren på ribba er sprø, så lenge mamma og pappa er glade. Så lenge stemningen er god og vi omgås hverandre på en fin måte, blir julehøytiden til et godt minne. Husk julen er ikke avlyst, den er bare annerledes.
Likevel er det viktig å ta vare på øyeblikkene i år også. Julen kommer, selv om noen er syke. Andre er redde for å bli syke. Noen tar smittevernhensyn på blodig alvor, andre har en mer avslappet tilnærming. Vi er alle forskjellige og opplever presset forskjellig. Det er viktigere enn noensinne å ivareta barna rundt oss.
Sett deg ned på gulvet og kjenn litt på pakkene sammen med dine håpefulle. Spør dem hvilke tanker de har rundt julehøytiden. Hva setter barnet ditt mest pris på? Hva synes barnet ditt er vanskelig i år? Du får ikke vite det, dersom du ikke tar deg tid til å spørre. Jeg er rimelig sikker på at det ikke er antall kakeslag eller den skinnende parketten som skaper lykke, det er de menneskelige interaksjonene. Det er ikke de dyreste gavene som gjør kvelden minnerik for barna våre. Det er du. Glem aldri at du er en stor del av ditt eget barns minner.
Jeg ønsker deg og dine en fredfull og minnerik høytid. Ta vare på hverandre og gi hverandre gode opplevelser.
God Jul <3
Skulle du eller noen du kjenner trenge juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected]. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.
I dag er det verdensdagen for psykisk helse, og hvilken institusjon spiller vel en helt sentral rolle for den psykiske folkehelsen, om ikke skolen. Ja, faktisk gjør barnehagen også det.
Skolen i særdeleshet, er et sted å lære og et sted man bygger relasjoner, knytter bånd og lærer om seg selv og andre. Psykiske plager er en av de vanligste grunnene til at barna faller ut av et normalt skoleforløp og senere ut av arbeidslivet. Vi alle, og samfunnet for øvrig, har alt å tjene på at våre barn og unge fullfører skolen.
Pr. i dag har hele 180 000 barn psykiske utfordringer av en slik karakter at det forstyrrer deres hverdag i både skole og barnehage.
Et særdeles viktig tema det fokuseres på i år, dreier seg om å følge opp og være til stede. Det er nemlig veldig viktig at vi som er voksne rundt barn og unge er flinke til å være oppmerksomme på hva som opptar dem, slik at vi kan bli enda bedre til følge opp når noen trenger det. Etter en lang unntakstilstand på grunn av pandemien, er dette viktigere enn noen gang.
Trenger du noen grunner til å markere Verdens helsedagen? Bruk skolepakken:
Det blir lettere å dele tanker med andre, og å gi og få støtte.
Mindre tabu og skam rundt psykiske utfordringer.
Du er med på å skape et mer inkluderende nærmiljø.
Et rausere samfunn gir bedre psykisk folkehelse.
Du styrker din egen psykiske helse.
Denne pakken passer for skoler, barnehager eller andre arenaer med barn som målgruppe.
Alle har behov for å bli sett. Det å bli sett gir en følelse av å høre til og være viktig. Tilhørighet er grunnleggende for god psykisk helse. Noen ganger trenger, og ønsker vi mer oppmerksomhet. Ved å vise interesse for hverandre, kan vi faktisk bidra til at noen blir sett. Kanskje oppdager du også nye sider ved deg selv, dersom du velger å spørre og lytte. En måte å vise interesse på, er å spørre.
Nysgjerrighet fremmer individets utvikling, kognitivt, sosialt, emosjonelt og fysisk. Evnen til å vise nysgjerrighet påvirker flere aspekter ved menneskets livsløp, fra utvikling av identitet og tilknytning til sosial kompetanse og tilfredshet. Nysgjerrighet er således direkte relevant for vår mentale helse.
Alle skoler skal ha et system for å håndtere alt som har med barna våre å gjøre, være seg helsesykepleier, kontaktlærer, spesialpedagoger og sosiallærere. De inngår alle som del i dette systemet. Likevel opplever mange elever å ikke bli hørt, eller ikke ha noen å snakke med, være sammen med, bekjempe ensomheten med. La oss bekjempe psykisk helse, allerede i barneårene, i barnehage og på skole. Sammen. Sammen for deres psykiske helse. Det gjør kanskje noe positivt med vår psykiske helse også.
Husk samtidig at den første torsdagen i november er erklært som en internasjonal dag mot vold og mobbing i skolen. La oss stå sammen og verne om barna gjennom hele høsten, gjennom hele skoleåret. La oss se dem og hjelpe dem. Ingen barn har fortjent å gå alene. La oss snakke om det, og således skape et rausere miljø, som åpenbart gir bedre folkehelse. Husk at våre barn vokser opp og trenger en god psykisk helse, for å lære generasjonen som kommer etter dem om det samme.
Skulle du eller noen du kjenner ha behov for juridisk bistand, ring 922 91 662 for en uforpliktende prat, eller send en mail til [email protected]. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram med stadig nye oppdateringer. Se også www.barnejuristen.no for oversikt på rettsområdene jeg bistår i. Barnejuristen tilbyr også foredrag.
Veldig mange barn har nettopp hatt oppstart både i barnehage og på skole. Andre har kommet tilbake til videregående trinn i både barne- og ungdomsskole. Noen har startet opp på videregående skoler og andre igjen på studier ved forskjellige studiesteder. Felles for dem alle, er at de er avhengige av gode og anerkjennende omgivelser. Hvordan kan vi foreldre bidra?
Jeg har skrevet om dette før, men jeg mener det ikke kan sies for ofte og har bestemt meg for å gjenta meg selv. Jeg håper du er enig i innholdet, slik at vi blir mange som kan trekke i samme retning.
Som barnerettsadvokat og mamma, gjør jeg meg løpende orientert om hva gode rollemodeller betyr i barnas liv, og hvilke konsekvenser fravær av disse medfører. Jeg bistår mange familier i saker mot skoler, kommuner og systemet forøvrig, og jeg registrerer at det hyppig gjemmer seg familier i kulissene som kunne bidratt ved å være bedre rollemodeller for barna sine.
Barna våre hører hva vi sier og aksepterer det helt ukritisk. Tenk på det rundt middagsbordet. Fordømmelse, misunnelse og andre negative tanker omsatt i ord foran barna våre, kan få fatale følger. Det kan prege en hel familie. Vi voksne oppfordrer gjerne barna våre til å holde negative tanker for seg selv. Ikke pek og kall noen tykk, for eksempel. Jeg tenker at vi voksne bør evne å vise hva vi mener. Hvordan skal barna våre forstå alvoret når vi handler i strid med det vi oppfordrer til?
Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no
I dag er det kanskje ikke ditt og mitt barn som er utsatt for rykter, ekskludering og mobbing. Det kan lett være ditt og mitt barn i morgen, dersom vi ikke bryr oss. Nettopp derfor er det så utrolig viktig å opparbeide et samarbeid med andre gode og trygge rollemodeller. Det er viktig å stå sammen, holde fokus på inkludering og fremsnakke hverandre. Det kommer barna våre til gode. I dag. I morgen, og for all fremtid. La oss investere i morgendagens helter. Sammen.
Snakk litt med barnet ditt om hvordan vi mennesker bør behandle hverandre. Dersom du kan gå foran som et godt eksempel i tillegg, har du gjort ditt beste.
Alle barn, om de går i barnehagen eller går på skolen, har et like stort behov for å høre til i et trygt fellesskap, der de opplever både godt samspill, mestring og læring. En god start i livet er avgjørende og viktig for at barna skal få en trygg oppvekst. Rollemodellene er mange. Det er naturlig å starte med foreldrene. Det er helt avgjørende at vi snakker med barna om hvordan de kan bidra til å tilrettelegge for god lek, skape samhold og hvordan de kan stå imot utestengelse og mobbing. Likeledes er det utrolig viktig å huske på følgende; barna gjør ikke alltid det vi sier, de gjør alltid det vi gjør.
Barns redsel for å stå alene, og behovet for å være en del av et fellesskap, kan vi enkelt sette oss inn i, og de sosiale sammenhengene vi er en del av, er med på å forme oss og vår identitet. Det er imidlertid viktig å huske, at behovet for å være en del av fellesskapet også kan føre til at barn og unge tar uheldige valg i samspill med andre, for å sikre at de selv ikke havner utenfor. Dermed blir det viktig å se gruppen som helhet, være seg avdelingen i barnehagen eller trinnet på skolen. Det er nemlig systemet du innretter deg etter, de verdiene som gjelder og det du gjør for å være med, som avgjør om en mobbekultur får utvikle seg. En utrygg barnegruppe er derfor ekstra utsatt, ofte sett ved barnehage- og skoleoppstart. Skal ekskludering og mobbing forhindres, er det viktig at alle voksne er seg bevisste på nettopp dette, og sørger for at det er en trygg og forutsigbar stemning mellom barna, også på fritiden. Når noen blir stående utenfor, eller bli dårlig behandlet, er det dessverre ofte observert av voksne. Vær en god rollemodell. Vær en voksen, villig til å investere i fellesskapet.
Å forebygge ekskludering og mobbing er mye arbeid, men det vil alltid være verdt det. Vi må gi barna verktøy, som evne til refleksjon, forståelse av følelser og sosial kompetanse, slik at de står bedre rustet til å vite hva de skal gjøre om ekskludering og mobbing rammer dem, eller noen rundt dem. Barn som har slik kunnskap får lettere venner, og klarer bedre å beholde dem. De har også lettere for å løse konflikter de er en del av. Du som forelder kan snakke med barnet om handlinger og væremåter, følelser og hvordan mennesker skal behandle hverandre. Hjelp barnet å sette seg inn i andres situasjon og se andres behov. Snakk om barnas erfaringer, når de forteller om Anders eller Grete som ikke fikk være med å hoppe strikk. Hva synes de om det? Hvordan kan Anders eller Grete ha opplevd den situasjonen? Hvorfor holdt de andre barna Anders eller Grete utenfor leken? Og hva kan ditt barn gjøre neste gang et barn blir holdt utenfor?
Når du tenker høyt sammen med barnet om slike situasjoner, vil barnet ditt lettere sette seg inn i hvordan det er å bli satt utenfor, hvordan det er å ikke ha venner og kanskje være litt annerledes. Det medfører ofte at barnet ditt ved neste anledning griper inn og støtter en Anders eller Grete, eller også andre som opplever lignende.
Ikke prat nedsettende om andre foran barna. Vis medmenneskelighet og toleranse. Vær mer inkluderende og mindre fordømmende.
Vi foreldre er de viktigste rollemodellene for barna våre. Utvikling av sosial kompetanse starter tidlig og utvikles over tid i nært samspill med oss foreldre, og sammen med de andre barna. Det gjør det nettopp så viktig at alle foreldre tar på seg det utrolig viktige ansvaret.
Illustrasjonsfoto: colourbox.com
Når vi foreldre snakker positivt om andre, hjelper vi barna våre til å utvikle gode sosiale ferdigheter. Ikke prat nedsettende om andre foran barna. Vær inkluderende, vis medmenneskelighet og toleranse. Lær barna konfliktløsning, å bruke språket til å formidle tanker og følelser. Vi foreldre kan også vise barna våre at det er lov å feile, og å si unnskyld.
Mange barn vet mer om hvordan man mobber enn hvordan man inkluderer, rett og slett fordi det har vært snakket mer om hva man ikke skal gjøre, fremfor hva man faktisk bør gjøre.
Dersom vi skal komme i mål og vinne kampen mot ekskludering og mobbing kreves et tverrfaglig samarbeid, med skole, hjem og lokalmiljøet rundt barna. Selv om barna kanskje har eierskap til problemene, må vi voksne legge til rette for at de sunne og gode valgene blir enkle valg for barna. Vi foreldre, og voksne rundt for den del, må tenke over ordene vi bruker og hva vi velger å gi oppmerksomhet. Mange barn vet mer om hvordan man mobber enn hvordan man inkluderer, rett og slett fordi det har vært snakket mer om hva man ikke skal gjøre, fremfor hva man faktisk bør gjøre.
Snakk om god oppførsel hjemme og om det å vise respekt. Bli kjent med og snakk med andre foreldre. Når foreldrene kjenner hverandre blir risikoen for dårlig stemning blant barna mindre. Lær barna å holde negative tanker inni seg. Start vennegrupper. Men viktigst av alt, lær barna at å stenge noen ute, spre rykter osv. også er mobbing. Fortell dem hvor alvorlig det kan være. Det er viktig at barna vet at mobbing gir konsekvenser, og faktisk er straffbart dersom det fører til skade.
I arbeidet mot negative holdninger, ekskludering og mobbing kreves langt mer kunnskap og endring fra oss foreldre, lærere og nære omgivelser. Vi må gå foran som gode rollemodeller. Det er vårt ansvar at barna ikke beholder eierskap til våre mangelfulle ferdigheter. Ekskludering og mobbing er kanskje barnas problem, men det er alltid vi voksne som har ansvaret. Jeg pleier alltid å si, i dag er det muligens de andre barna som er utsatt, i morgen kan det være ditt barn. Står vi sammen står vi sterkere, og morgendagen blir enklere å håndtere.
Skulle du eller noen du kjenner ha behov for juridisk bistand, ring 922 91 662 for en uforpliktende prat, eller send en mail til [email protected]. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram med stadig nye oppdateringer. Se også www.barnejuristen.no for oversikt på rettsområdene jeg bistår i.
Selv om en kanskje ikke skulle tro det, er feriene høysesong for brudd og skilsmisser. Veien kan være kort fra sommerferie og idyll, til samlivsbrudd og høykonflikt, når man får anledning til å tilbringe mye tid sammen.
Samlivsbrudd hvor barn er involvert kan innebære såre konflikter, hvor det gjerne oppstår mange uenigheter rundt hvor barna skal bo, hvordan neste ferie skal fordeles og hvor mye samvær den av partene som barna ikke bor hos skal ha.
I utgangspunktet er foreldre likestilte ved et samlivsbrudd. Skulle man som foreldre ikke klare å komme frem til en god avtale, vil sentrale spørsmål rundt tilknytningen mellom barn og foreldre få betydning, i tillegg til omsorgsevne og foreldrenes evne til samarbeid. Barnas alder og hvorvidt de kan danne seg egne synspunkter, blir likeledes viktige momenter i vurderingen. Det er alltid barnas behov og barnas beste som bør stå i sentrum. Ved vurdering av hva som er til barnas beste, blir det vektlagt hvem som best kan bidra til å opprettholde god kontakt med begge foreldrene. Den viktigste avgjørelsen handler om fast bosted og samvær. Det er vanlig at små barn bor fast hos den ene, og har samvær med den andre. Barnet har rett til å ytre sin mening fra det er 7 år. Fra barnet er 12 år, er foreldrene pliktige til å vektlegge barnets mening og ønsker i stor grad.
De fleste samlivsbrudd finner sine løsninger ved å inngå en avtale på det obligatoriske meklingsmøtet ved familivernkontoret. Det er i forlengelsen av den avtalen og når partene ikke ønsker å overholde den nedfelte avtalen, at krav om fast bosted og samvær fremmes for retten.
I enkelte saker kan det være snakk om manglende vilje til å samarbeide, eller uvilje til å medvirke til at samvær gjennomføres. I andre saker kan det være til barnets beste at samvær ikke gjennomføres. Det er imidlertid svært sjeldent at samvær ikke anses å være til barnets beste. I de tilfellene samvær begrenses, eller ikke anses å være til barnets beste i det hele tatt, er ofte alvorlige underliggende problemstillinger som vold, overgrep, rus eller psykiatri til stede. I noen tilfeller blir også samvær med tilsyn et alternativ, forutsatt at samvær er til barnets beste og ikke er til fare for fysiske eller psykiske skader.
Når sommerferie og idyll utvikler seg til samlivsbrudd og høykonflikt, kan det være klokt å innhente juridiske råd fra en advokat. Barnejuristen tilbyr en uforpliktende samtale, ring 922 91 662 eller send en mail på [email protected] for å avtale et møte.
Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.
Vi kan gå i fakkeltog og vi kan melde oss inn i foreninger, men når eget barn mobbes i skolen, er man som forelder ganske maktesløs. Hva gjør man? Hvilke rettigheter har man?
Først en definisjon av begrepet mobbing. Mobbing kommer nemlig i forskjellig form og farge. Definisjonen brukt av utdanningsdirektoratet i forbindelse med elevundersøkelsen er «gjentatt negativ» eller «ondsinnet» adferd fra en eller flere rettet mot en elev. Gjentatt erting på en ubehagelig og sårende måte er også mobbing. Ekskludering er mobbing.
Til enhver tid mobbes ca. 63 000 barn og unge i Norge. Som vi vet om. Ikke alle tilfeller varsles om, eller tas på alvor. Belastningen medfører betydelig risiko for å utvikle psykiske plager og lidelser. Risikoen varer i mange tilfeller frem til voksen alder.
Foto: Gettyimages.com.
Risikoen for å bli et offer for mobbing er høyest for de yngste elevene. Det viser både norsk og utenlandske undersøkelser. Det å bli mobbet er nesten like utbredt blant jenter som gutter. Det å være mobber derimot, er langt mer utbredt blant gutter enn blant jentene. Mobberne opptrer gjerne i grupper på to eller tre, gjerne med en som leder an. Mange mobbes også av en enkelt elev. Noen svært uheldige mobbes av de voksne, til og med ansatte ved skolen mobber.
Helt uavhengig av hvem som mobber, har mobbingen store konsekvenser. De helsemessige konsekvensene er ofte å gjenkjenne som nedsatt selvtillit, ensomhet, depresjon og angst. En kan få psykosomatiske problemer, typisk vondt i magen, hodepine og søvnproblemer. Mobbing kan medføre selvmordstanker og selvmordsforsøk, ikke minst posttraumatiske stress symptomer. Vi må ta opp kampen, vi har ingen å miste – verken til sykdom eller død.
Mobbing er et stort og økende samfunnsproblem. De som utsettes for mobbing kan bli ukonsentrerte og ha vanskeligheter med å tilegne seg ny kunnskap. Derfor er det så utrolig viktig at skolen, som læringsarena, raskt tar situasjonen på alvor og iverksetter tiltak, slik at en unngår sosial isolering og skolevegring.
Elever som over tid blir mobbet uten at noen griper inn, kan etter hvert oppleve seg selv som verdiløse og utvikle lav selvfølelse. Elever som er tilskuere til at andre blir mobbet og at ingen voksne griper inn, kan miste både respekten for og tilliten til læreren.
Skolen har et moralsk og juridisk ansvar for å forebygge mobbing. Skoler har i dag utarbeidet egne handlingsplaner for forebygging og tiltak dersom noen blir utsatt for mobbing. I opplæringsloven § 9A-1 for eksempel, fremkommer at elevene har en rett på et godt fysisk og psykososialt miljø som fremmer trivsel og læring. Det er fokus på nulltoleranse for mobbing, krenkelse, vold og trakassering i skolen. Etter opplæringsloven § 9A-4 har skolen en handlingsplikt ved mistanke eller kjennskap til at en elev ikke har et godt eller trygt skolemiljø.
Alle elever har rett til en mobbefri og trygg hverdag. Skolen har en plikt til å ivareta og gi den enkelte elev den skolehverdagen de har krav på. I skolen er lærerne ansett som en av de mest verdifulle ressursene i kampen mot mobbing. Det er ingen enkel oppgave, og det stiller store krav til lærerne og ansatte i skolen. Dersom lærerne ser bort, eller mobber elever selv, fremstår det som det totale svik. Nettopp den problematikken trekker i retning av at kampen mot mobbing er tapt.
Foto: Jörgen Wiklund/Scandinav
Det er nulltoleranse mot mobbing i skolen. For å oppnå nulltoleranse mot mobbing, må skolen konstant være i en prosess med arbeidet mot mobbing. At lærerne er oppdatert på ny kunnskap om mobbing og har en god relasjonskompetanse, hjelper både dem selv og elevene i kampen mot mobbing.
Har læreren en positiv relasjon til hver elev, vil det føre til at alle elvene føler seg sett, og at læreren bryr seg om hvordan de har det. Lærerne er med på å påvirke klassemiljøet med både sitt kroppsspråk og måten de snakker på.
Virkemidler for å oppnå et trygt og godt skolemiljø, er tydelig klasseledelse. I friminuttene er det viktig at lærerne er til stede. En god modell er kalt omsorgsfull kontroll. Det innebærer å gi både positiv og negativ anerkjennelse. Skolen må ha regler og være streng. Brudd på regler må ha konsekvenser. For alle. Samtidig er det viktig at adferdsreguleringen ikke blir for kontrollerende og stram.
Lærerne må kjenne elevene og være tett på dem. Forskning viser at for å lykkes må lærerne ha et positivt syn på elevene generelt og forsterke positiv adferd fremfor å bare sanksjonere negativ adferd. Av vesentlig viktighet er å bygge klassen til et kollektivt og gyldig vi. For å skape gode relasjoner mellom skolen og foreldrene bør foreldre bevisstgjøres eget ansvar i å avdekke mobbing og de bør gis noen verktøy. På enhver arena er voksne som bryr seg og er til stede det viktigste. Dersom vi holder fokus på dette, er kampen mot mobbing iverksatt.
Hva må gjøres dersom mobbing avdekkes? Alle som arbeider på skolen har en uforbeholden plikt til å varsle rektor ved mistanke eller kjennskap til at en elev ikke har et trygt og godt skolemiljø. Dette fremkommer av opplæringsloven § 9a-4. Rektor skal varsle skoleeier i alvorlige tilfeller. Skolen har også plikt til å iverksette tiltak dersom det avdekkes mobbing. Tiltak skal iverksettes i samarbeid med eleven, foreldre og lærere, og tiltaket må skreddersys ut fra hvorfor mobbingen skjer. Likeledes er det viktig at skolen lager en skriftlig plan når det skal settes inn tiltak og evaluerer denne løpende.
Det følger for øvrig av opplæringsloven § 9a-5 en skjerpet aktivitetsplikt dersom en som jobber på skolen krenker en elev. Det er sa viktig at undersøkelse og tiltak etter opplæringsloven § 9a-4 iverksettes straks. Det er alltid barnets opplevelse som skal legges til grunn, det fremkommer også av opplæringsloven § 9a-4.
Begrepet barns beste er i denne sammenheng et grunnleggende hensyn i skolens arbeid mot mobbing. Rettighetene er ikke bare forankret i opplæringsloven § 9a-4, men også i Grunnloven § 104 og Barnekonvensjonen art. 3, og menneskerettsloven § 2 har gjort Barnekonvensjonen til norsk lov. Det følger også av Barnekonvensjonen art. 12 at barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal gis en rett til fritt å gi uttrykk for disse synspunktene og barnets synspunkter skal tillegges behørig vekt i samsvar med alder og modenhet.
Det er viktig å vite hva man bør gjøre og hvilke rettigheter man har. Det helt avgjørende er imidlertid å være oppmerksom. Det er altfor enkelt å se bort, eller ikke å høre. Det er dessverre påfallende mange voksne som ikke enser at barna de omgås daglig ikke har det så bra som de burde. Det som er totalt uakseptabelt, ikke minst helt uforståelig, er at voksne, lærer eller andre, som vet at mobbing foregår, ikke bryr seg. Det å akseptere mobbing, er å medvirke. Voksne som aktivt krenker barn, er spesielt alvorlig. Disse sakene skal også håndteres spesielt raskt. Det kreves også grundige undersøkelser. Kommunen skal varsles.
Vi kan ikke akseptere at kampen mot mobbing er tapt. Vi må stå sammen mot mobbing. Vi må slå tilbake mot mobbing. Gjør det i en klage til rektor. En klage til Statsforvalteren (Fylkesmannen). Når voksne på skolen vet at et barn ikke har det bra på skolen, skal skolen reagere innen fem dager. Husk å varsle rektor.
Skulle du eller noen du kjenner trenge juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected]. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.
Julen er her igjen. En tid med store forventninger. En tid for glede. Likevel er julen svært annerledes i år enn slik vi kan huske den fra i fjor, og årene før det. Jeg formoder at det likevel gledes i de fleste hjem. Antageligvis er det bakt kaker, det er kanskje pussa vinduer og det er pynta juletrær. Og under de fleste juletrær ligger ren glede pakket inn i vakkert julepapir.
Juleminnene består vanligvis av glade barn og snille voksne. Det er imidlertid ikke alle barn som gleder seg til jul, og slik har det vært i alle år. Jeg ønsker å dvele et lite øyeblikk ved disse barna.
I snitt drikker hver Osloborger en kasse øl, fem flasker vin og halvannen flaske sprit i løpet av desember. I den unntakstilstanden vi er inne i, regner vi med at det drikkes betydelig mer. Et sentralt spørsmål er hvorvidt barna våre liker foreldre som er beruset. Noen sovner kanskje bare. Andre blir muligens kranglete. Fellesnevneren er imidlertid at fulle mennesker blir egoistiske, uinteresserte og ikke minst utilgjengelige. Altfor mange barn opplever at foreldre og nære slektninger drikker for mye i julehøytiden.
Likeledes fremgår av en studie fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress 2019, at så mange som 1 av 20 barn har vært utsatt for alvorlig fysisk eller psykisk vold i hjemmet sitt. Skremmende tall. Ennå mer skremmende er at koronatilstanden bidrar til å skjule barn utsatt for enda mer vold i hjemmet sitt. Det er vanskelig å oppdage de barna i disse tider. Selv om vi i dag bør holde god avstand til hverandre, må vi ikke slutte å holde et øye med hverandre, eller med de som trenger det mest.
Hvert eneste år skriver Barnejuristen til deg som feirer jul med barn i huset. Dette året er intet unntak. Jeg vil minne deg på å prioritere kvalitetstid med barna. Før jul er oppgavene mange og forventningene store. Samtidig befinner vi oss i en krisetid, en landsdekkende unntakssituasjon, som påvirker oss alle i svært stor grad.
Er du ferdig til jul, pleier vi å si til hverandre. Mange er det, og har kanskje vært det siden oktober. Andre venter til siste liten og gjør siste innspurt på selveste julaften. Både på nærbutikken og byens storsenter henger en eim av sprit i luften. Koronaens visittkort. Vi spriter hendene og holder avstand. Normalt sett dekker vi langbord og venter innrykk fra fjern og nær på denne tiden. Også her påvirkes vi av koronaen og restriksjoner fra myndighetene. Mange av de menneskene som betyr noe for oss, kan ikke komme. Vi får ikke være sammen i den grad vi skulle ønske. For mange familier kan det bli en ensom jul. Mange sitter med et dypt savn etter mennesker de er glad i. Jeg håper likevel at maten er planlagt og finstasen hengt frem. Mitt ønske til jul, er at de rastløse, små og spente, får den etterlengtede høytiden fylt med harmoni og glede likevel. Det er opp til oss voksne.
Jeg vet ikke hvordan det er med deg. Men de fleste av oss har kanskje forsøkt å pakke inn våre barns ønsker, for å oppfylle deres drømmer. Kanskje også nettopp fordi vi lever under så mange restriksjoner. Hvilke ønsker har dine barn? Jeg tror at våre barns ønsker dreier seg om trygge rammer, forutberegnelighet og vår tilstedeværelse. Det hjelper ikke med mange og flotte gaver, dersom det mangler.
Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
Hva skal dere gjøre i år, for å skape gode juleminner? Hva gjør julen din harmonisk og fredfull? Er det duften av pepperkaker? Mandelen i risgrøten? Den sprakende peisen? Disse gledene påvirkes i svært liten grad av tiden vi er inne i. Et varmt og trygt smil fungerer i år, som årene vi ser tilbake på. Sang, dans og latter er en innertier hjemme hos oss. Skap trygge og gode rammer. Det nyvaskede gulvet gjør ikke inntrykk på barna. Jeg tror det er øyeblikkene preget av tilstedeværelse som danner de gode minnene. Barna bryr seg ikke om svoren på ribba er sprø, så lenge mamma og pappa er glade. Så lenge stemningen er god og vi omgås hverandre på en fin måte, blir julehøytiden til et godt minne. Husk julen er ikke avlyst, den er bare annerledes.
Likevel er det viktig å ta vare på øyeblikkene i år også. Julen kommer, selv om noen er syke. Andre er redde for å bli syke. Noen tar smittevernhensyn på blodig alvor, andre har en mer avslappet tilnærming. Vi er alle forskjellige og opplever presset forskjellig. Det er viktigere enn noensinne å ivareta barna rundt oss.
Sett deg ned på gulvet og kjenn litt på pakkene sammen med dine håpefulle. Spør dem hvilke tanker de har rundt julehøytiden. Hva setter barnet ditt mest pris på? Hva synes barnet ditt er vanskelig i år? Du får ikke vite det, dersom du ikke tar deg tid til å spørre. Jeg er rimelig sikker på at det ikke er antall kakeslag eller den skinnende parketten som skaper lykke, det er de menneskelige interaksjonene. Det er ikke de dyreste gavene som gjør kvelden minnerik for barna våre. Det er du. Glem aldri at du er en stor del av ditt eget barns minner.
Jeg ønsker deg og dine en fredfull og minnerik høytid. Ta vare på hverandre og gi hverandre gode opplevelser.
God Jul <3
Skulle du eller noen du kjenner trenge juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected]. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.
Veldig mange barn har hatt oppstart både i barnehage og på skole i høst. Andre har kommet tilbake til videregående trinn i både barne- og ungdomsskole. Noen har startet opp på videregående skoler og andre igjen på studier ved forskjellige studiesteder. Felles for dem alle, er at de er avhengige av gode og anerkjennende omgivelser. Hvordan kan vi foreldre bidra?
Som barnerettsadvokat og mamma, gjør jeg meg løpende orientert om hva gode rollemodeller betyr i barnas liv, og hvilke konsekvenser fravær av disse medfører. Jeg bistår mange familier i saker mot skoler, kommuner og systemet forøvrig, og jeg registrerer at det hyppig gjemmer seg familier i kulissene som kunne bidratt ved å være bedre rollemodeller for barna sine.
Barna våre hører hva vi sier og aksepterer det helt ukritisk. Tenk på det rundt middagsbordet. Fordømmelse, misunnelse og andre negative tanker omsatt i ord foran barna våre, kan få fatale følger. Det kan prege en hel familie. Vi voksne oppfordrer gjerne barna våre til å holde negative tanker for seg selv. Ikke pek og kall noen tykk, for eksempel. Jeg tenker at vi voksne bør evne å vise hva vi mener. Hvordan skal barna våre forstå alvoret når vi handler i strid med det vi oppfordrer til?
Foto: Thinkstock
I dag er det kanskje ikke ditt og mitt barn som er utsatt for rykter, ekskludering og mobbing. Det kan lett være ditt og mitt barn i morgen, dersom vi ikke bryr oss. Nettopp derfor er det så utrolig viktig å opparbeide et samarbeid med andre gode og trygge rollemodeller. Det er viktig å stå sammen, holde fokus på inkludering og fremsnakke hverandre. Det kommer barna våre til gode. I dag. I morgen, og for all fremtid. La oss investere i morgendagens helter. Sammen.
Snakk med barnet ditt om handlinger og væremåter, følelser og hvordan vi mennesker bør behandle hverandre.
Alle barn, om de går i barnehagen eller går på skolen, har et like stort behov for å høre til i et trygt fellesskap, der de opplever både godt samspill, mestring og læring. En god start i livet er avgjørende og viktig for at barna skal få en trygg oppvekst. Rollemodellene er mange. Det er naturlig å starte med foreldrene. Det er helt avgjørende at vi snakker med barna om hvordan de kan bidra til å tilrettelegge for god lek, skape samhold og hvordan de kan stå imot utestengelse og mobbing. Likeledes er det utrolig viktig å huske på følgende; barna gjør ikke alltid det vi sier, de gjør alltid det vi gjør.
Barns redsel for å stå alene, og behovet for å være en del av et fellesskap, kan vi enkelt sette oss inn i, og de sosiale sammenhengene vi er en del av, er med på å forme oss og vår identitet. Det er imidlertid viktig å huske, at behovet for å være en del av fellesskapet også kan føre til at barn og unge tar uheldige valg i samspill med andre, for å sikre at de selv ikke havner utenfor. Dermed blir det viktig å se gruppen som helhet, være seg avdelingen i barnehagen eller trinnet på skolen. Det er nemlig systemet du innretter deg etter, de verdiene som gjelder og det du gjør for å være med, som avgjør om en mobbekultur får utvikle seg. En utrygg barnegruppe er derfor ekstra utsatt, ofte sett ved barnehage- og skoleoppstart. Skal ekskludering og mobbing forhindres, er det viktig at alle voksne er seg bevisste på nettopp dette, og sørger for at det er en trygg og forutsigbar stemning mellom barna, også på fritiden. Når noen blir stående utenfor, eller bli dårlig behandlet, er det dessverre ofte observert av voksne. Vær en god rollemodell. Vær en voksen, villig til å investere i fellesskapet.
Å forebygge ekskludering og mobbing er mye arbeid, men det vil alltid være verdt det. Vi må gi barna verktøy, som evne til refleksjon, forståelse av følelser og sosial kompetanse, slik at de står bedre rustet til å vite hva de skal gjøre om ekskludering og mobbing rammer dem, eller noen rundt dem. Barn som har slik kunnskap får lettere venner, og klarer bedre å beholde dem. De har også lettere for å løse konflikter de er en del av. Du som forelder kan snakke med barnet om handlinger og væremåter, følelser og hvordan mennesker skal behandle hverandre. Hjelp barnet å sette seg inn i andres situasjon og se andres behov. Snakk om barnas erfaringer, når de forteller om Anders eller Grete som ikke fikk være med å hoppe strikk. Hva synes de om det? Hvordan kan Anders eller Grete ha opplevd den situasjonen? Hvorfor holdt de andre barna Anders eller Grete utenfor leken? Og hva kan ditt barn gjøre neste gang et barn blir holdt utenfor?
Når du tenker høyt sammen med barnet om slike situasjoner, vil barnet ditt lettere sette seg inn i hvordan det er å bli satt utenfor, hvordan det er å ikke ha venner og kanskje være litt annerledes. Det medfører ofte at barnet ditt ved neste anledning griper inn og støtter en Anders eller Grete, eller også andre som opplever lignende.
Ikke prat nedsettende om andre foran barna. Vær inkluderende, vis medmenneskelighet og toleranse.
Vi foreldre er de viktigste rollemodellene for barna våre. Utvikling av sosial kompetanse starter tidlig og utvikles over tid i nært samspill med oss foreldre, og sammen med de andre barna. Det gjør det nettopp så viktig at alle foreldre tar på seg det utrolig viktige ansvaret.
Illustrasjonsfoto
Når vi foreldre snakker positivt om andre, hjelper vi barna våre til å utvikle gode sosiale ferdigheter. Ikke prat nedsettende om andre foran barna. Vær inkluderende, vis medmenneskelighet og toleranse. Lær barna konfliktløsning, å bruke språket til å formidle tanker og følelser. Vi foreldre kan også vise barna våre at det er lov å feile, og å si unnskyld.
Mange barn vet mer om hvordan man mobber enn hvordan man inkluderer, rett og slett fordi det har vært snakket mer om hva man ikke skal gjøre, fremfor hva man faktisk bør gjøre.
Dersom vi skal komme i mål og vinne kampen mot ekskludering og mobbing kreves et tverrfaglig samarbeid, med skole, hjem og lokalmiljøet rundt barna. Selv om barna kanskje har eierskap til problemene, må vi voksne legge til rette for at de sunne og gode valgene blir enkle valg for barna. Vi foreldre, og voksne rundt for den del, må tenke over ordene vi bruker og hva vi velger å gi oppmerksomhet. Mange barn vet mer om hvordan man mobber enn hvordan man inkluderer, rett og slett fordi det har vært snakket mer om hva man ikke skal gjøre, fremfor hva man faktisk bør gjøre.
Snakk om god oppførsel hjemme og om det å vise respekt. Bli kjent med og snakk med andre foreldre. Når foreldrene kjenner hverandre blir risikoen for dårlig stemning blant barna mindre. Lær barna å holde negative tanker inni seg. Start vennegrupper. Men viktigst av alt, lær barna at å stenge noen ute, spre rykter osv. også er mobbing. Fortell dem hvor alvorlig det kan være. Det er viktig at barna vet at mobbing gir konsekvenser, og faktisk er straffbart dersom det fører til skade.
I arbeidet mot negative holdninger, ekskludering og mobbing kreves langt mer kunnskap og endring fra oss foreldre, lærere og nære omgivelser. Vi må gå foran som gode rollemodeller. Det er vårt ansvar at barna ikke beholder eierskap til våre mangelfulle ferdigheter. Ekskludering og mobbing er kanskje barnas problem, men det er alltid vi voksne som har ansvaret. Jeg pleier alltid å si, i dag er det muligens de andre barna som er utsatt, i morgen kan det være ditt barn. Står vi sammen står vi sterkere, og morgendagen blir enklere å håndtere.
Skulle du eller noen du kjenner ha behov for juridisk bistand, ring 922 91 662 for en uforpliktende prat, eller send en mail til [email protected]. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram med stadig nye oppdateringer. Se også www.barnejuristen.no for oversikt på rettsområdene jeg bistår i.
Det får en jo til å undre seg litt. Jeg må nok innrømme det. Vedkommende advokat som prosederer saken for barneverntjenesten, i sak der barneverntjenesten vil ta omsorgen fra foreldrene, er altså satt til å forbedre saksbehandlingen, forvaltningsforståelsen og respekten for menneskerettighetene til barneverntjenesten. Blir ikke det litt som å forsvare nettopp den praksisen som EMD har kritisert?
Bakgrunnen for denne dugnaden, som er tildelt åtte advokater, som forbausende ofte prosederer barneverntjenestens sak, er altså signalene Norge har fått fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol. De kurser nå barneverntjenestens ansatte i å styrke barn og familiers rettssikkerhet. Det handler om å kvalitetssikre saksbehandlingen, signaliseres fra høyeste hold i Barne-, ungdoms – og familiedirektoratet.
Jeg vet mange reagerer på valget av kursholdere. Være seg foreldre midt i en barnevernssak, foreldre som har tapt mot disse advokatene i fylkesnemnda, vi advokater som representerer private parter og andre som arbeider aktivt mot å bedre det akutte behovet av endring innenfor barneverntjenesten. Jeg skal vokte meg for å kritisere kollegaer for hvilken part de representerer, likevel er jeg opptatt av å ha en mening rundt dette. Jeg har personlig ingenting imot disse advokatene. De er hyggelige folk. Ikke minst er de dyktige. Det vet jeg, nettopp fordi jeg har stått både i fylkesnemnda og i tingretten med flere av dem som motparter. De har talt barneverntjenestens sak. De vinner også ofte frem.
Nå lurer jeg, og trenger faktisk å sette litt fokus på det. Inntar ikke kommuneadvokatene dette gjelder, en dobbeltrolle i sin opplærende virksomhet ovenfor barnevernet?
Barneverntjenesten selv er hyppig kritisert for sin dobbelrolle. De er kritisert for å være hjelpere, samtidig som de fremstår som kontrollører. De har en myndighet til på egen hånd å vurdere barns hjemmesituasjon og myndighet til å hente barna ut med makt. Dette gjør utvilsomt barnevernet til et maktapparat, hvor ledere og ansatte har vide fullmakter til å iverksette inngripende tiltak mot folk i særdeles sårbare situasjoner. Når advokatene som forfekter disse myndighetsutøvelsene og til tider maktmisbruket, skal kurse barneverntjenesten i saksbehandling, forvaltningsrett og menneskerettigheter, synes det for meg som en dobbeltrolle. Faktisk får det meg til å tenke på avisreportasjer som opplyser om at Spesialenheten for politisaker konkluderer med at ingen av tjenestemennene har opptrådt uaktsomt.
Foto: Jacob Johannes Buchard
Advokaten som representerer kommunen skal ikke identifiseres med klienten sin. I noen tilfeller kan det likevel oppleves som vanskelig. Spesielt for foreldre som har mistet omsorgen for barna sine, ved hjelp av disse advokatene. Det handler jo ikke bare om uavhengig juridisk kompetanse og profesjonalitet, det handler også om tillit. Tillit til systemet. Man burde ha grunn til å forvente at systemet velger trygge kandidater til å rydde opp i barneverntjenesten. Noen som er upartiske og nøytrale. Kanskje burde det ikke vært advokater fra verken privat eller offentlig side. Kanskje burde valget falt på noen som ikke står i problemstillingen i det daglige.
Det er Barne-, ungdoms – og familiedirektoratet som på denne måten vil øke rettssikkerheten til barn og familier. Dette gjør de gjennom å gi advokater – som fremholder at saker kritisert av EMD er behandlet korrekt og uangripelig i norsk rett – ansvaret for å ta EMDs signaler på alvor. Kan det fungere?
Kan advokater som faktisk har vært med på å plassere rettstilstanden der den er i dag, være behjelpelig med å innordne seg signalene fra EMD? Bare se hen til praksisen om minimumssamvær på fire til seks ganger i året – som uten videre er akseptert av fylkesnemnda og domstolene – men som er grovt kritisert i EMD. Den strenge norske praksisen for samvær med barn i fosterhjem har utviklet seg helt uten faglig grunnlag, og gjennom kommuneadvokatenes prosedyrer har fylkesnemndene og domstolene latt en svært uheldig praksis utvikle seg.
Er vi nå trygge på at barneverntjenesten forstår hva vi er kritisert for i EMD og ender opp med en kvalitetssikret saksbehandling?
Har du eller noen du kjenner problemer med barnevernet, ring 922 91 662 for en uforpliktende prat, eller send en mail til [email protected]. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram med stadig nye oppdateringer. Se også www.barnejuristen.no for oversikt på rettsområdene jeg bistår i.
