De aller fleste barn bor hjemme hos foreldrene sine og opplever foreldrene som både trygge, omsorgsfulle og gode nok. Noen ganger har imidlertid barn det så vanskelig i hjemmet, at de ikke kan bo der lenger. Dersom et barn lever under klart uholdbare forhold, kan fylkesnemnda på visse vilkår fatte vedtak om at barneverntjenesten overtar omsorgen for barnet. En omsorgsovertakelse er for utenom tvangsadopsjon, det mest inngripende tvangsinngrepet som finnes. Det skal med det som utgangspunkt, omfattende omsorgssvikt og sterke hensyn som taler for barnets beste til, for å begrunne en omsorgsovertakelse. I de tilfellene hvor barneverntjenesten mener det er nødvendig å gripe inn, skal barneverntjenesten så langt det er mulig begrense seg til tiltak i hjemmet. Dersom det viser seg at et barn lever under så alvorlig omsorgssvikt, at flytting er nødvendig for å sikre barnets omsorg, kan barneverntjenesten i enkelte tilfeller overta omsorgen for barnet. Utgangspunktet er imidlertid at det må foreligge meget alvorlige mangler ved barnets omsorgssituasjon, og at det ikke er mulig å avhjelpe problemene med mindre inngripende tiltak. Det er også et krav om at det må være til barnets beste, dersom det fattes vedtak om omsorgsovertakelse. 

Foto lånt fra Shutterstock/Scanpix (illustrasjonsbilde)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hva innebærer en omsorgsovertakelse?

En omsorgsovertakelse innebærer at barnevernet fratar foreldrene den daglige omsorgen for barnet. Barn kan forøvrig også flyttes fra foreldre med tvang, dersom det skulle vise seg nødvendig. Juridisk sett overføres omsorgen til barneverntjenesten, jf. barnevernloven § 4-18, dermed er barnevernet ansvarlig for barnets oppvekst, men delegerer oppdraget og ansvaret videre til fosterforeldre eller institusjoner å oppdra barnet.

Hva er vilkårene for omsorgsovertakelse?

Hjemmelen for omsorgsovertakelse er barnevernloven § 4-12, og siden omsorgsovertakelse er et meget inngripende tiltak, er vilkårene strenge. Bestemmelsen retter seg først og fremst mot de situasjonene hvor barnet bor hjemmet hos foreldrene, men kan også anvendes dersom barnet bor hos andre. I slike tilfeller bør barneverntjenesten i første omgang henvende seg til foreldrene, for å gi dem mulighet til å endre på situasjonen, jf. minste inngreps prinsipp. Dersom forholdene hjemme hos foreldrene tilsier omsorgsovertakelse, men barnet bor hos andre som gir forsvarlig omsorg, vil det ikke kunne treffes vedtak om omsorgsovertakelse etter § 4-12.

Bestemmelsen i barnevernloven § 4-12 om omsorgsovertakelse, er oppstilt med fire alternative grunnlag for omsorgssvikt og skiller mellom de tilfellene der omsorgssvikt allerede har skjedd, og de tilfellene det er fare for fremtidig omsorgssvikt, se bokstav a til d.

Foto lånt fra Hans Henrik Torgersen (illustrasjonsbilde)

Etter barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav a) gis hjemmel for å fatte vedtak om omsorgsovertakelse, dersom det foreligger alvorlige mangler ved den daglige omsorgen for barnet, eller ved den personlige kontakt og trygghet barnet trenger i forhold til alder og utvikling. Bestemmelsen i bokstav a) omhandler med andre ord et fravær av omsorg eller en passivitet overfor barnet, i å utvise nødvendig fysisk og psykisk omsorg. Hva er så nødvendig omsorg? Det er å få dekket et minstebehov av mat, klær, kontakt med andre voksne og barn, samt pedagogisk og følelsesmessig påvirkning. Omsorgsbehovet er i tillegg dynamisk og endrer seg i takt med alder og utvikling. Hos et spedbarn for eksempel, handler det i stor grad om de fysiske behov, mens en ungdom i større grad trenger oppfølging i forhold til skole og fritid. Det er behov for positiv påvirkning, for å unngå atferdsproblematikk, som for eksempel følge av manglende grensesetting.

Foreldre med psykiske lidelser eller evnemessige svakheter kan inneha vanskeligheter med å dekke barnets behov for trygghet. Det samme gjelder vold og tvang, uavhengig av om barnet utsettes direkte eller indirekte. Rusmisbruk kan også medføre omsorgssvikt, enten foreldrene selv misbruker, eller bor sammen med en rusmisbruker. Utsettes barnet for seksuelle overgrep, vil inngrep etter bokstav a) bli aktuelt. Den daglige omsorgen handler like mye om å tilfredsstille barnets psykiske behov, som i loven beskrives som den personlige kontakt og trygghet barnet trenger. Her er det snakk om et barns følelsesmessige behov. Følelsesmessig avvisning og fravær av å møte barnets behov, nevnes blant annet som eksempel i forarbeidene.

Etter barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav b) gis hjemmel for å fatte vedtak om omsorgsovertakelse, dersom et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn har foreldre som ikke sørger for barnets behov for behandling eller opplæring. Bestemmelsen gjelder altså for barn med spesielle behov. Funksjonshemmingen kan være både av fysisk og psykisk art. Det kan dreie seg om et barn med særskilte behov for behandling i etterkant av utfordringer og påkjenninger, likeledes kan det dreie seg om et barn født med lidelser som trenger medisinsk behandling.

Etter barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav c) gis hjemmel for å fatte vedtak om omsorgsovertakelse, dersom barnet blir fysisk eller psykisk mishandlet, eller også utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet. Forarbeidene viser til, at motivasjonen er å ramme tilfeller som fysisk mishandling, psykisk sjikane, trakassering, seksuelle overgrep og mindre overgrep. Omsorgsovertakelse vil i slike tilfeller være aktuelt, alternativt at overgriper eller den som har utført mishandlingen flytter ut av hjemmet. Skulle den som har utøvd vold eller overgrep mot barnet ha flyttet ut, for så å flytte tilbake når ting roer seg, vil barneverntjenesten foreta en ny vurdering av hvorvidt en omsorgsovertakelse bør gjennomføres likevel.

Etter barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav d) gis hjemmel for å fatte vedtak om omsorgsovertakelse, dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd, fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet. Etter denne bestemmelsen, kan det komme til en omsorgsovertakelse før selve omsorgssvikten har oppstått i særlig grad, dersom det er sannsynlig at barnet vil få skader. Omsorgssvikten må med andre ord ikke ha inntruffet ennå. Barnevernloven § 4-12 første ledd, bokstav d) fremstår dermed som en utvidelse av inngrepsmulighetene i forhold til tidligere lovgivning. Det må imidlertid foreligge klare holdepunkt for at en svikt vil kunne inntreffe. Vilkårene er her særlig strenge, jf. ordlyden “dersom det er overveiende sannsynlig”. Bestemmelsen har blitt anvendt i saker der barnet  har foreldre med psykisk utviklingshemming eller alvorlige psykiske lidelser. Barnets behov blir mer omfattende med alderen og til tross for at omsorgen kan være tilfredsstillende for et spedbarn, kan det komme til alvorlige svikt senere i barnets liv, som gir grunnlag for omsorgsovertakelse.

Foreldre med psykisk utviklingshemming eller psykiske lidelser, kan imidlertid ikke bli fratatt omsorgen for sine barn kun på bakgrunn av diagnose, tilstand eller personlighetstrekk. Det er alene deres evne til å gi omsorg for barnet som skal vurderes. Praksis viser til at bestemmelsen kan få anvendelse på foreldre med rusproblemer også.

Foto lånt fra MarmorInforma (illustrasjonsbilde)

I barnevernloven § 4-12 annet ledd, oppstilles et tilleggsvilkår som går ut på, at et vedtak om omsorgsovertakelse bare kan treffes når det er nødvendig ut fra den situasjonen barnet befinner seg i. Ikke i situasjoner der faren for omsorgssvikt og mishandling ikke lenger foreligger. Videre oppstilles ytterligere situasjoner der et slikt vedtak ikke kan treffes, dersom hjelpetiltak etter barnevernloven §§ 4-4, 4-10 eller 4-11 kan iverksettes med tilfredsstillende resultat. Dette harmonerer med det mildeste inngreps prinsipp, som går ut på at barnevernet aldri skal sette i verk mer inngripende tiltak enn nødvendig, for å oppnå en tilfredsstillende omsorgssituasjon.

Barneverntjenesten og fylkesnemnda skal alltid søke å unngå at barn blir plassert i fosterhjem etter fosterhjem, eller stadig flyttes mellom institusjoner og hjemmet. Målet er at barn har faste omsorgspersoner å forholde seg til, og at disse ikke stadig blir skiftet ut, jf. barnevernloven § 4-1 som sier at det skal legges vekt på kontinuitet i barnets omsorg.

Kan barna tilbakeføres til foreldrene?

Ja, barn kan føres tilbake til foreldrene igjen. Fylkesnemnda kan etter barnevernloven § 4-21 oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse. Hovedvilkåret er imidlertid viktig å merke seg – foreldrene må befinne seg i en ny situasjon, der barnet kan gis forsvarlig omsorg. Barnevernloven § 4-21 må da ses i sammenheng med barnevernloven § 4-16, om barnevernets plikt til å følge opp vedtaket om omsorgsovertakelse. Barnet skal etter barnevernloven § 4-21 tilbakeføres hvis foreldrene kan gi barnet “forsvarlig omsorg”, med mindre barnet “har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet.” Også her, må en samlet vurdering gjøres ut fra hva som vil være til det beste for barnet.

Har du eller noen du kjenner behov for juridisk bistand? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Er du en god nok forelder? Har du en definisjon på en god forelder? I så tilfelle kan du kanskje dele den med oss?

I mitt siste blogginnlegg skrev jeg om fosterhjem – det omdiskuterte tiltaket. Jeg har siden det, tenkt en del på kravene som stilles potensielle fosterforeldre. Les gjerne innlegget i sin helhet her. Mange av dere har ønsket at jeg skriver litt om hva som må til, før barnevernet kan plassere barn i et fosterhjem. Et viktig tema, som jeg definitivt vil komme tilbake til. Andre har spurt hva jeg synes definerer de gode foreldrene. Jeg synes det er et særdeles godt spørsmål, som jeg er glad for at flere reflekterer rundt, men som jeg slett ikke vet om jeg kan besvare. En ting jeg imidlertid mener å vite, er at langt flere av oss burde tenke disse tankene, lenge før vi planlegger familieforøkelse. Det å sette barn til verden, innebærer det aller største ansvaret vi noensinne kommer til å påta oss. Det som er påfallende, er at mange vordende foreldre ikke tenker så nøye over det. Det å få barn er på mange måter ansett å være en menneskerett. Er det sånn? Det får meg umiddelbart til å tenke på de barnløse, de homofile og de som ikke finner en egnet partner å få barn med. I dagens samfunn finnes mange muligheter likevel. Det sentrale spørsmålet, som jeg ser det, er om det å få barn er en menneskerettighet fordi reproduksjon er så viktig for oss? Hva er rette motivasjonen? Det finnes assistert befruktning, det finnes adopsjon og muligheten til å ta til seg fosterbarn. Disse muligheten er imidlertid forbundet med vilkår som må oppfylles. Det å få barn på slump derimot, kan veldig mange av oss. Ingen krav stilles. Fasitsvar finnes ikke, men det hindrer meg ikke i å problematisere temaet litt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Kravet til å bli fosterforeldre innebærer kort fortalt, at det er snakk om varme og rause mennesker, som viser en åpenhet rundt egne følelser, er trygge, omsorgsfulle og inkluderende. De må ha god forståelse for barn med tilknytningsproblematikk og for bakgrunn og årsak til barns adferd. De trenger kunnskap om normalutvikling hos barn og evne til refleksjon, selvinnsikt og ha fokus på barnet. Gode fosterforeldre beskrives som godt forberedt, villige til å styrke den emosjonelle omsorgen og med evne til å ta i mot veiledning.

Jeg synes at godkjenningslisten for potensielle fosterforeldre er en god markør, som også vi biologiske foreldre kunne sett litt på fra tid til annen. Noen av ferdighetene nevnt ovenfor, handler om å møte barn med mangler og atferdsproblematikk. Barn som sendes i fosterhjem har gjerne gjennomgått særdeles vanskelige ting i livet og er avhengige av å bli møtt på en adekvat måte. Man kan med det som utgangspunkt anta, at kravene til å bli fosterforeldre er høyere enn til å bli biologiske foreldre. Burde det være sånn? Jeg antar at mange av oss setter de samme kravene til oss selv i forhold til å bli foreldre. Det er imidlertid et faktum, at ikke alle tenker i de baner. Hvorfor det er en del biologiske foreldre som ikke setter like høye krav til seg selv, er jeg slett ikke sikker på, men jeg tror av og til at det er for enkelt å sette barn til verden. Mange tenker ikke over muligheten for å bli gravide en gang, før de faktisk er det. Vurderingen blir dermed om de skal beholde barnet eller ei. Noen får til og med denne type valgets kval flere ganger i livet. Ren slump. Sammenlignet med et barnløst par, som har planlagt å få barn i mange år men ikke har lykkes, vil det naturlig nok stå i sterk kontrast. Dersom eneste utvei er å adoptere, har man i tillegg vært gjennom så mange samtaler og evalueringer, at man har vært tvungen til å se innover i seg selv. Hva innebærer det å få barn? Hva vil et barn fordre av meg som person og hva kan jeg tilføre barnet av goder? Det handler om perspektiver, sånn som jeg ser det. I de tilfellene vi ikke en gang behøver å ønske oss noe, før vi får det, mangler vi et sentralt perspektiv. Det er min mening. Hva skjer med oss, når en så viktig avgjørelse blir et vanskelig valg mellom å fjerne det, eller beholde det? Sitter man tilbake med de samme forutsetningene?

Det finnes ingen fasitsvar, og tankene vi har rundt det å få barn er like individuelle som barna vi setter til verden. Men jeg lurer likevel på hvem som kan definere de gode foreldre. Tror du, at en brukbar temperaturmåler kan være kravene stilt potensielle fosterforeldre og adoptivforeldre? Kunne det vært med på å heve standarden på oss foreldre? Er det overhodet moralsk riktig?

Gode foreldre er lykkelige over å være foreldre og ser det som livets viktigste oppgave. Dette fremkommer av en rapport om adoptivforeldre utviklet i Sverige, og skal vi tro den, er altså det å være adoptivforeldre preget av lykke, ro og tilfredsstillelse. Adoptivforeldrene tar ansvaret for barnets pedagogiske utvikling, jobber mindre og prioriterer egne fritidsinteresser i langt mindre grad enn før. Barnet har likevel grenser, rutiner og regler, som anses som svært viktig. Det er engasjementet, kjærligheten og respekten for barnet som eget individ, som gjenspeiler at adoptivforeldrene tar oppgaven på alvor. På den måten lar de barnet være med på å påvirke familielivet. Rapporten jeg sikter til, presenterer historier fra adoptivforeldre som forteller at de er kommet hverandre nærmere etter å ha adoptert, at livet er mer meningsfylt og at forholdet deres er blitt dypere. Dersom vi spør de helt vanlige biologiske foreldrene, vil vi få de samme svarene? Eller er det mer legitimt å svare at det å ha småbarn er slitsomt, eller også en stor belastning på parforholdet, dersom vi har satt barna til verden selv? Eller er det faktisk en forskjell mellom de biologiske foreldrene og adoptivforeldrene? Er adoptivforeldrene mer bevisste enn oss biologiske? Setter de av mer tid til tilknytning? Mestrer de utfordringene bedre enn oss? Eller mangler den svenske forskningsrapporten elementære aspekter? Hva legges egentlig vekt på, når de gode adoptivforeldre defineres?

Jeg er på ingen måte ute etter å generalisere, men jeg synes temaet er særdeles interessant. Hva gjør oss til gode foreldre? Avhenger det av å ha kjent på ønsket om å få barn? Kan det å bli mamma og pappa på ren slump, gjøre oss til gode foreldre? Eller er vi ikke like dedikerte da? Jeg er åpenbart av den oppfatning, at alt er relativt og individuelt. Jeg tror at mange som får barn uten å ha planlagt det, kan bli fantastiske foreldre. Likeledes tror jeg, at fosterforeldre og adoptivforeldre som har ønsket seg barn i en årrekke, kan svikte totalt. Dog tror jeg på oppfølging og veiledning. Ikke minst forberedelse og intens avveining. Det er en naturlig del av det å være både fosterforeldre og adoptivforeldre. For de biologiske foreldre som blir underlagt veiledning og oppfølging, er det gjerne snakk om å være underlagt barnevernets tiltak. Disse blir først iverksatt når noe har gått galt. Ville vi blitt bedre foreldre, om vi fikk en periode med forberedelse, intens avveining og oppfølging før vi fikk barn? Ville det vært moralsk innafor? Dette er spørsmål jeg ikke kan gi noen gode svar på, jeg vet ikke engang om det finnes tilstrekkelig gode svar. Jeg synes imidlertid at alle som ønsker å bli foreldre, og alle vordende foreldre, burde tenke gjennom egne ønsker, egen motivasjon og eget potensialet i større grad. Jeg er redd vi tenker for lite på det i samfunnet vårt. Særlig med tanke på at barnevernet er involvert i forstyrrende mange familier og det faktum at det årlig er rundt 11 000 barn og unge som lever i fosterfamilier. Uten å gå inn på statistikk, vil jeg rett og slett påstå, at det er altfor mange barn som ikke har det bra. Det kan være mange årsaker til det, men de aller verste er omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep, for ikke å nevne drap. Hvordan kan det overhodet skje? Hva får foreldre til å behandle barna sine dårlig? 

Jeg må innrømme, at jeg har vanskelig for å forstå mange av de tingene jeg leser om i media og mange av de sakene jeg konfronteres med i forbindelse med jobben min. Jeg tenker på situasjoner der barn er skadelidende. Men så var jeg også en av dem som brukte mange år på å vurdere om jeg skulle sette barn til verden eller ei. Jeg var engstelig for ikke å bli en god nok mamma. Jeg var redd for ikke å kunne balansere grenser, rutiner og regler med engasjement, kjærlighet og respekt for barnet mitt. Jeg er fremdeles ikke sikker på om jeg er bra nok og forsøker hele tiden å forbedre meg. Når jeg ser inn i de tillitsfulle øynene til mitt eget kjøtt og blod, er min største angst å ikke være tilliten verdig. Jeg forstår meget godt betydningen av engasjement, kjærlighet og respekt. Det er ingen som betyr mer for meg enn mitt eget barn. Det er ingen jeg ønsker å glede mer enn henne. Ingen jeg elsker høyere. Men det er heller ingen jeg har en større ærefrykt for, enn henne. Hun er den eneste som står i posisjon til virkelig å kunne dømme meg. Hun er den eneste som kan holde meg fullstendig ansvarlig, for de feil jeg eventuelt skulle gjøre. Det er i alle fall sånn jeg ser det. Hvordan kan jeg være en god nok forelder? Jeg tenker ikke på å bake de flotteste kakene, eller reise på de kuleste feriene. Jeg tenker ikke på å aldri heve stemmen eller aldri å gi barnet mitt husarrest. Jeg tenker på å formidle barnet mitt at det er ønsket, elsket og respektert. Jeg tenker på å ikke skade det, hverken psykisk eller fysisk. Jeg tenker på å oppdra det til å bli et godt menneske, som kan berike sine barn, når den tiden kommer. Jeg tenker på å legge fundamentet for den kommende generasjonen. Er det å være en god forelder?

Ofte leser vi i aviser, ukeblader og hører på TV, at vi skal legge bort den dårlige samvittigheten, at målet ikke er å være perfekt, men god nok. Hvorfor forklarer ingen hva god nok innebærer? Det sies at det i dagens samfunn er et alt for høyt press, om at alt skal være perfekt. At det skaper et unødvendig stress, som igjen blir en ekstra belastning for foreldrene. Har ikke foreldrene det bra, så har ikke barna det bra. Det snakkes om å gi, stimulere og prestere noe for barnet. Likeledes snakkes det om å slappe av, lene seg tilbake og være den som kan møte barnet der det er. Slitne foreldre som kjefter og maser, inngår ikke i rollen som den perfekte forelder. Vi sier gjerne at vi har gode og dårlige sider, alle og enhver. Barna tåler at du har en dårlig dag, sies det også, det viktigste er at det må være flere gode enn negative samspillopplevelser. Hvem avgjør egentlig det? Jeg er jammen ikke helt sikker på hva det betyr alt sammen. Ekspertene mener at dersom du mister selvtilliten som forelder, fører det ikke noe godt med seg. Du skal fokusere på det du gjør riktig, sier de, for å trygge deg selv i situasjonen. Men hva som konkret definerer en god forelder, det synes jeg ekspertene er vage på. Det er tydeligvis en individuell tanke, som hver og en av oss kan tolke inn i vårt eget liv. Det er kanskje derfor det er vanskelig å vite, om vi er gode nok foreldre?

Det sies at vi her i Norden er i ferd med å få en årgang foreldre som ønsker å være perfekte. Perfeksjonisme er imidlertid det mest selvdestruktive som finnes, og en sikker måte å ødelegge egne relasjoner på. Barna reduseres på den måten til en funksjon i foreldrenes liv, til å fremstå som perfekte. Kan det være noe av grunnen til at så mange barn lider av omsorgssvikt, vold og overgrep i dag? Eller hva er forklaringen på det? Når er vi gode nok foreldre? Hva om vi ble en funksjon i barnas liv, for at de skal kunne bli lykkelige? Har vi tid til det? Jeg tror neppe det finnes råd man kan følge til punkt å prikke, men vi kan forsøke å beholde gleden ved å være foreldre. Kvalitetstid med barna skaper rom for å se dem og høre hva de er opptatt av. Personlig tror jeg at barna våre trenger et varmt og kjærlig forhold til foreldrene sine, og at vi som foreldre evner å se barnas perspektiv. Møte dem, på det nivået de befinner seg på. Jeg tror på å elske dem frem i verden. Hva tror du på?

Har du eller noen du kjenner ha behov for juridisk bistand? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Big business for noen. Livsnødvendig for andre. Særlig barna. Sårbare små mennesker som trenger trygghet, omsorg og oppfølging. De barna som ikke mottar det helt elementære hjemmefra. Hvilke tjenesteytere gir barna nettopp det de trenger? Hvilke krav er det realistisk å ha? I kjølevannet av barnevernets dårlige rykte, kom avsløringene om den ideelle stiftelsen som tjente seg styrtrik på barns lidelser. Hvordan det er mulig? Fordi det er en evig mangel på fosterhjem i Norge. Rundt 11 000 barn og unge bor i fosterfamilier og behovet er stadig økende. Rundt 1000 barn lever til enhver tid med midlertidige og kortvarige løsninger, som for eksempel på institusjon, fordi vi har altfor få familier som ønsker å åpne hjemmene sine.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Bildet er lånt fra Kampanjefilmen om fosterhjem i nettverk og nærmiljø (Bufdir)
 

Et sentralt spørsmål, er hvem som formidles som fosterhjem og av hvilke grunner? At mange strekker seg langt for å melke staten for penger er kanskje ikke så overraskende, vi ser det jo titt og ofte. Det som kanskje er overraskende, er at staten tillater det. Vi skal som nevnt ikke lete så langt tilbake i nyhetsarkivet, for å finne eksempler på nettopp det. Avsløringene rundt den angivelige ideelle stiftelsen Fyrlykta, presenterte en historie om menneskers grådighet og den statlige inkompetansen. Staten betalte svimlende summer til stiftelsen og stiftelsen brukte overskuddet på eiendommer, høye lederlønninger og suspekte medlemskontigenter. Det ble til og med lokket med vervepremier til de som kunne skaffe flere fosterhjem til stiftelsen. Øker egentlig kvaliteten på fosterhjem som tiltak proporsjonalt med profitten?

En rekke ideelle aktører har gjennom mange år gitt verdifulle bidrag til barnevernssektoren, men de er ikke på listen over dagens prioriterte aktører. Det statlige barnevern har økt sine innkjøp fra private leverandører med 40-50 % i løpet av de siste fem årene. Rundt 70 % av de statlige kjøpene i 2015 skjedde fra de kommersielle organisasjonene. En kraftig økning fra året før. Dette innebærer en storstilt monopolisering. Bare for 10 år siden fantes en rekke små nasjonale tilbydere, nå er det hovedsakelig utenlandske eiere som dominerer markedet. Nærmere 90 % av de kommersielle barneverntjenestene leveres av til sammen fire store konsern, som har omgjort vernet av barna våre, til en svært lukrativ næring. Hva gjør det med barnevernet vårt? Kan det medføre at de hensiktsmessige måtene å drive barnevern på, potensielt kan bli en forretningshemmelighet av hensyn til anbudskonkurransene? Kan vi akseptere at vernet av landets barn, våre barn, blir en forretningshemmelighet? Eller ser vi for oss en modell, der vi prioriterer en uegennyttig måte å hjelpe barna på?

Burde omsorg være profittstyrt, eller et resultat av omtanke? Jeg tror at de aller fleste av oss vil svare omtanke. Men er det egentlig så enkelt? Dersom omsorg skulle vært profittstyrt, ville det medføre en fare for at fosterfamilier headhuntes fra NAVs registre over arbeidsledige og ikke blant de spesielt interesserte. Behovet for inntekt kan da ikke automatisk gi deg kvalifikasjonene til et egnet fosterhjem? Jovisst har det skjedd. Våren 2016 rekrutterte Fyrlykta fosterfamilier blant dem som hadde mistet jobben som følge av oljekrisen. Man må ha penger til å bo og leve, dermed ble jobben som fosterforeldre et prosjekt for mange. Holder det? I tillegg til en månedlig utgiftsdekning, tilbød Fyrlykta opptil 600 000 kroner i året for ett barn. Det fremkommer sågar at Bufdir betalte dobbelt så mye til de private. Man forstår jo at det ble spekulert i hensiktene. På den annen side, kan det være interessant å vite hva som gjør mennesker egnet til å bli fosterforeldre. Bufdir har oppstilt vilkår for gode fosterforeldre; de må evne å se barnets behov og gi barnet den oppmerksomheten og kontakten som trengs. Likeledes bør begge ha som utgangspunkt at de har felles ansvar for fosterbarnet, dersom fosterhjemmet består av to voksenpersoner. Fosterforeldrene må, som alle andre foreldre, ha overskudd til å ta seg av fosterbarna. Her vil jeg formode at det ligger et krav implisitt, om at fosterbarna må få det bedre i fosterhjemmet, enn det de hadde det der de kom fra. Ellers fremstår jo tilbudet om fosterfamilie med en bristende logikk. Ved rekrutteringen kjenner man som hovedregel ikke til barnet som skal plasseres, kravene kan derfor ikke avspeile hva som kan være godt for ett barn, men hva som er godt for barn generelt. Har vi mennesker det overhodet i oss, å gi fremmede barn det aller beste av oss? Mange klarer jo ikke en gang å gi det beste av seg selv til egne barn. Det gjenspeiles jo nettopp i det store behovet for fosterfamilier.

Bildet er lånt fra Frelsesarmeens nettside

Hva kjennetegner et godt fosterhjem? Det foreligger faktisk et arbeidsnotat fra en undersøkelse som ble gjort om hva som kjennetegner gode fosterforeldre, slik fagansatte i barneverntjenesten erfarer det. Gode fosterforeldre beskrives som varme, de har raushet, viser en åpenhet, står i egne følelser, har en rommelighet, viser kjærlighet, er trygge, modige, rolige, tolerante, omsorgsfulle og inkluderer fosterbarnet i sin familie. Videre inneholder beskrivelsene flere kunnskapsorienterte kjennetegn: gode fosterforeldre har god forståelse for barn med tilknytningsproblematikk og for bakgrunn og årsak til barns adferd, har kunnskap om normalutvikling hos barn, har evne til refleksjon, innsikt og selvinnsikt, er mottakelige for ny kunnskap og har fokus på å finne løsninger, forståelse for å endre tankemønster og villighet til å prøve nye metoder og strategier. Når det kommer til motivasjonsorienterte kjennetegn, beskrives fosterforeldre med lite fokus på egen vinning, snarere på barnets situasjon og er opptatt av å hjelpe barnet til å få det bedre. Idealistisk fremkommer som stikkord. Ikke opptatt av lønn, men et ønske om å gjøre en samfunnsoppgave. Videre kjennetegnes gode fosterforeldre etter hvor godt de forholder seg til barneverntjenesten som system. Gode fosterforeldre er i tett og god systematisk veiledning for å styrke graden av emosjonell omsorg, en god godkjenningsprosess, godt forberedt og med evne til å ta i mot veiledning.

Det har aldri vært enkelt å skaffe tilstrekkelig mange fosterhjem. De som faktisk åpner både familien og hjemmet sitt for sårbare barn, påtar seg gjerne en krevende oppgave. At den er særdeles meningsfull, finnes det ingen tvil om, like lite som at den kan være svært vanskelig. Fosterforeldre jobber ikke sjeldent heltid med fosterbarna. Mange frikjøpes fra jobb, slik at de kan ivareta barna på best mulig måte og gi den omsorgen barna så sårt trenger. Det er ikke vanlig at fosterforeldrene tjener seg rike på det ansvaret de påtar seg. Det skal jo ikke være penger som driver dem. Imidlertid er det i posisjonen som mellomledd gode penger å tjene, de med oppdrag om å skaffe og organisere fosterhjem, de ansvarlige for opplæring og de med oppfølging. Dog har det vært politikernes hensikt, at de som får kontrakt som ideelle tilbydere, med de fordelene det innebærer, skal føre overskuddet tilbake i virksomheten. Dermed kan man ikke si, at avsløringen av Fyrlykta nødvendigvis er et argument mot å bruke hverken ideelle eller private aktører innenfor barnevernet. Det  finnes mange idealistiske sjeler der ute som kan mye om barn, og som ønsker å jobbe på alternative måter i forhold til det som er vanlig innenfor det offentlige. Rammene må imidlertid være klare. De som bestiller tjenestene, enten de er statlige eller kommunale, må være tydelige og gode oppdragsgivere som er flinke til å følge opp. Den som skal kjøpe tjenester for millioner av kroner, bør nødvendigvis vite hva de skal se etter, de bør kunne opprettholde avtalen og sørge for at den andre parten er nettopp det den presenterer seg som. Interessert i våre barns skjebner.

Personlig, mener jeg at grunnleggende velferd må være fellesskapets oppgave og gå for fellesskapets regning. Likevel er det trist, å se at fellesskapets penger har gitt noen store formuer. Spørsmålet blir hvordan vi kan prioritere aktører som bidrar til at barna får det bedre og ikke dem som ønsker å gjøre seg rike på barns lidelser. Kan inntjening overhodet ha noe å si på kvaliteten? Har man da den rette motivasjonen?

Barnejuristen er over gjennomsnittet opptatt av barns beste, barns trygghet og at deres potensiale blir ivaretatt. Barna våre velger ikke sin skjebne. Barna våre er helt avhengige av gode foretak og tiltak, dersom de ikke kan motta den omsorgen og tryggheten de er helt avhengige av hjemmefra. Det handler ikke bare om det politiske ansvaret, det handler om den politiske markøren du og jeg er med på å stemme frem. Vi må ta vårt ansvar på alvor. Hva er viktig i dagens samfunn? Jo, vi er opptatt av velferdsmidler og hvordan de skal komme oss skatteytere til gode. Er vi opptatt av at pengene øremerket barnevern, faktisk går til barnevernet, må vi vurdere vårt politiske ståsted. Hvem skal rettlede institusjonene og etatene involvert i prosessen? Jo, det er jo politikerne. De skal avgjøre hvorvidt de private aktørene spiller en viktig rolle og hvorvidt de ideelle aktørene bør gis en særstilling når staten kjøper inn barneverntjenester. Det er alltid positivt med flere tilbydere, det hever gjerne kvaliteten, men vi behøver jo ikke å betale mer enn nødvendig. Det som utvilsomt er helt avgjørende, fremkom av arbeidsnotatet jeg refererte fra ovenfor. 

Bildet er lånt fra Kampanjefilmen om fosterhjem i nettverk og nærmiljø (Bufdir)

Er du som jeg litt interessert, sett deg inn i politikken. Stem frem det partiet som vil disponere midlene på best mulig måte, for å ivareta barns beste. Hvem er det, spør du. Sliter litt selv, må jeg ærlig og redelig svare deg, men blir på ballen. Sentrale holdepunkter i den sammenheng, kan være tidspunktet den store utbyttefesten startet og omleggingen fra offentlig til privat profittbasert omsorg. Hvem styrte landet vårt, mens private omsorgsselskaper vokste seg store og ble kjøpt av store monopoler. Og sist, men ikke minst, fungerer den modellen?

Kunne du kanskje tenkt deg å åpne hjemmet ditt for et barn som trenger en familie? Jeg anbefaler deg først å tegne et lite bilde for ditt indre. Se for deg ditt eget barn, uten det nettverket det har i dag. Jeg gjør det ofte selv. Hva slags skjebne ville du ønsket for dine barn? Ikke et sannsynlig scenario sier du kanskje. Gjør det likevel. Hva om barnet ditt ikke hadde noen steder å gå, ingen å vende seg til. Hva slags fosterhjem ville du ønske at ivaretok dine barns interesser? Les gjerne avsnittet om hva som kjennetegner et godt fosterhjem en gang til. Kan det stemme med dine forventninger? Det stemmer med mine. Hva bør prisen være?

Bildet er lånt fra Bymisjonens nettside

Har du eller noen du kjenner ha behov for juridisk bistand? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, her kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Helt hårreisende historier serveres oss, udyr beskrives og lidelse skildres. Små barn utnyttes og misbrukes, for å stille lystene til perverse udyr. De tortureres og det finnes faktisk mennesker som oppnår seksuell tenning av det. Med vantro leser jeg nyhetene hver dag og visse temaer får jeg rett og slett ikke ristet av meg igjen. Noen temaer fremtvinger bilder i hodet mitt, som blir der altfor lenge og på den måten herjer vilt med følelseslivet. Ikke minst utfordrer disse temaene min fornuft og moral. Og jeg er ikke en gang personlig berørt. En venn av meg sa nettopp de ordene til meg. Jeg kan forstå hva hun mener, jeg kan også med nød og neppe forstå, at man med det utgangspunktet ikke forstår mitt engasjement. Jeg tenker imidlertid at vi alle burde engasjere oss, dette er en problematikk som stadig rykker litt nærmere – for de fleste av oss har barn i omgivelsene våre. Derfor ber jeg deg også om å lese videre.

I følge FBI er det hvert eneste øyeblikk 750 000 pedofile overgripere online. Det er grusomt mange pedofile som  jakter, groomer og forgriper seg på barn, på mange ulike måter. Brutale måter. Mennene som bestiller overgrep online, gir gjerne overgrepsinstruksjoner over web-cam. Jeg beskriver ingen thriller på Netflix, jeg beskriver en skremmende og voksende trend. Den som bestiller fra formidlerne i land som Filippinene og Kambodsja, betaler for alvorlige overgrep på små barn og nyter det via webkameraet. Mannen betaler ikke bare for retten til å se på, han bestemmer også hva som skal bli det lille barnets skjebne.

Overgriperne er liketil feige. De føler seg trygge når de forgriper seg på barn tusenvis av mil unna. Heldigvis har politiet i flere land et stadig større fokus på problemet, og flere blir oppdaget og straffet. Men blir de straffet hardt nok? Medfører straffen den preventive effekten vi hadde håpet? Det er ikke lenge siden vi kunne lese om en arrestasjon på Filippinene. 20. april ble en amerikaner tatt på fersken. Rundt omkring i en toroms leilighet, ble det funnet barneundertøy, barnesko, bondageutstyr i bittesmå størrelser, håndjern, rep og mengder med overgrepsmateriale. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg kjenner at bildet som tvinger seg frem for mitt indre øye, gjør fysisk vondt. Jeg får lyst til å kaste opp. Jeg blir så eitrende forbanna, så langt inn i sjela sjokkert og fryktelig ulykkelig på vegne av alle disse små barna, som får livene sine ødelagt av pengegriske og mentalt forstyrrede mennesker. Jeg er tilbøyelig til å bruke langt sterkere ord, men besinner meg i all offentlighet. For uansett hvor harde og beskrivende ord jeg ville valgt, ville de aldri kunne definere følelsen det vekker i meg. Det finnes ikke ord. Finnes det passende straff?

Av og til spør jeg meg selv om hva som får et menneske, en voksen mann, til å bestille overgrep av barn helt nede i spedbarnsalder. De misbrukes live, og mange av overgrepene er særdeles brutale. Politiet beskriver flere av overgrepene som tortur. Hva skjer i hodene deres? Hva skjer med samvittigheten deres? Hvem er de? Overgriperen er som oftest en europeisk, amerikansk eller australsk middelaldrende mann. Det finnes imidlertid mange nordmenn blant disse. En 66 år gammel mann fra Bergen, ble for eksempel tiltalt for overgrep mot flere titalls norske og filippinske barn. Flere av overgrepene gjennomført via direktesending. I tillegg til overgrep via internett, reiser flere hundre nordmenn, gjerne tidligere straffedømte overgripere, ut av Norge, til områdene med enkel tilgang på fattige barn, sårbare for menneskehandel og overgrep. Hva i all verden driver dem til aktivt å oppsøke og skade små uskyldige barn, for egen tilfredsstillelse? De må jo være ødelagte? Kan de noensinne repareres? Hvor finner de barna våre?

Du husker kanskje operasjon Dark Room? Det ble avdekket et nettverk på det såkalte “mørke nettet. 51 menn ble bekreftet involvert. Mennene skal ha delt bilder og videoopptak av brutale overgrep på barn helt ned i spedbarnsalder. Her i Norge. Midt blant oss. Flere av dem også siktet for fysiske overgrep. Gjennom etterforskningen oppdaget politiet chatter i flere aktive nettverk, på steder der pedofile har kunnet opptre helt anonymt. Det bestilles overgrep, det bestilles sexreiser og det begås noen av de mest alvorlige lovbrudd menneskeheten kjenner til. Ofrene er små barn. Det kunne vært dine. Det kunne vært mine.

Her om dagen kom Vest politidistrikt, som jobbet med og presenterte nettopp operasjon Dark Room, med en oppdatering på arbeidet de gjør. Minst 300 nye barn er grovt seksuelt utnyttet og misbrukt. Det forventes i tillegg at antall saker vil øke. Overgriperne betaler mellom 20 og 50 dollar for liveovergrepene. Mellom 40 og 70 % av pengene går til selskapene som tilbyr direkteoverføring av seksuelle handlinger mellom voksne. Det sies at det ikke vites, om selskapene er klare over at tjenestene deres misbrukes og overfører overgrep av små barn. Er det overhode mulig i dagens kontrollerte samfunn og ikke vite det? 

Det kan virke som om webkameraene, for mange overgripere skaper en avstand og på en syk måte legitimerer overgrepene i tankene deres. Jeg vil tro at denne grusomme trenden skyver på barrierer, noe som er med på å øke utfordringene med denne tematikken fremover. Politiet er avhengige av internasjonalt politisamarbeid og informasjonen må deles raskt, slik at man får en bedre oversikt. Heldigvis blir det fokusert mer og mer på dette, samtidig som vi sakte men sikkert evner å tro på at slike ting skjer. Alene på den måten, kan vi møte problemet.

Jeg synes ikke det er så lenge siden det å leie en voksenfilm, enten på videosjappa eller på hotell var forbundet med skam. Nå er det live pay-per-view som gjelder, hovedsakelig via skype, Yahoo og Facebook. En elementær forskjell, er at filmene viser seksuelt motivert tortur mot de svakeste og mest sårbare menneskene. Babyer. Småbarn og litt større barn. Likeledes så og hørte man ikke så ofte om barneskjending før i tiden, barna ble ikke formidlet som sexleketøy og delt i stor skala. At det fantes kan vi på ingen måte se bort fra og med stor sannsynlighet har problemet eksistert så lenge mennesket har kunnet sette egne behov foran andres. Dog spør jeg meg selv ofte, om ikke internett og sosiale medier har vært med på å eskalere problematikken. Kan for eksempel muligheten til å spre materialet ha hatt en smittende effekt? Kan mennesker som i utgangspunktet ikke har følt på disse syke lystene, fått dem vekket av levende bilder og grenser som hele tiden testes og utvides? Jeg tror det. Vi lever i et forbrukssamfunn, vi bruker og kaster. Vi kjeder oss lett og trenger spennende impulser for å holde liv i både libido og seksualitet. Mange bruker barna våre til å oppnå det. Hva har skjedd med denne verden? Hva har skjedd med oss mennesker? Hvor skal dette ende? Hva kan vi gjøre?  Vi kan i det minste engasjere oss.

Australia er i ferd med å innføre nye strenge lover. Lovforslaget skal opp for parlamentet i løpet av denne måneden og vil gjøre det ulovlig for registrerte straffedømte pedofile å forlate eller forsøke å forlate landet. Hensikten er å bekjempe sexturisme rettet mot barn. De nye lovene innebærer å forby registrerte overgripere både å forlate Australia og å ha et australsk pass. I fjor ble det registrert neste 800 overgripere som reiste ut av Australia. Halvparten av dem er registrert med middels eller svært høy risiko for gjentagelse av lovbruddene de er dømt for. For en innsats, sier jeg. Kan dette være noe Norge bør vurdere? I så tilfelle har vi en jobb å gjøre. Vi trenger oversikt, for å kunne kontrollere. I Australia anslås at om lag 20 000 personer vil bli nektet pass, og at det årlig vil legges til 2500 nye personer på lista. Det alene, gjenspeiler den økende trenden for barnetortur og vi må slå hardt ned på den. Vi må engasjere oss, vi må bruke stemmen vår og vi må verne om barna våre. Hvor enn de befinner seg.

Det er nemlig naivt å tro at overgriperne ikke forgriper seg på norske barn. Grooming og seksuelt misbruk av barn skjer her også. Her hvor jeg bor. Og der hvor du bor. La meg minne deg om saken som gikk for Drammen Tingrett for en liten tid siden, der mor og far ble dømt for seksuelle overgrep mot egne spedbarn. Les mer her. Jeg kan nevne Alvdal saken også, husker du? En annen sak jeg vil minne om, er de to brødrene fra Vestfold, som ble utsatt for uhyrlige overgrep, uten at noen tok affære. Les mer om den saken her. Overgriperne finnes online, både i det store utland og det lille innland. De finnes på andre siden av landet, og de finnes i nærmiljøet. Det finnes der du minst forventer det.

Jeg ber deg bare for et lite sekund, tenke tilbake til siste gang du holdt et barn i armene dine. Forestill deg samtidig et brutalt seksuelt overgrep på dette barnet. Jeg antar at det står i sterk kontrast med med beskytterinstinktet som fylte deg. Den naturlige følelsen av å være varsom og kjærlig. Hvordan kan noen fylles av seksuelle, bisarre og onde følelser i en slik situasjon? Jeg beklager å måtte spørre deg om slike ting, kjære deg. Unnskyld! Jeg anser det imidlertid for å være nødvendig. Det gjelder våre barn. Ikke bare de som bor hjemme hos oss, men også alle de andre små barn av regnbuen. De er da alle våre barn? Dine og mine. Vi må engasjere oss. 

Skulle du, eller noen du kjenner ha behov for juridisk bistand? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, her kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Vi er som foreldre lovpålagt å sende barna våre på skolen hver dag. Tar skolen godt nok vare på barna våre, eller er dagens system for svakt til å sikre barna våre den tryggheten de fortjener? Hvordan håndteres alvorlig mobbing i skolen?

Barn utsettes for alt fra erting, til grov vold og seksuelle overgrep av medelevene sine i skoletiden. På det ene stedet, vi foreldre ikke kan forsvare dem. På et tidspunkt, våre barn ikke kan dra nytte av vårt vern. Mange foreldre har sett seg nødt til å ta barna ut av skolen, fordi barna ikke får adekvat beskyttelse. Flere av disse foreldrene rapporterer om å ha sagt opp jobbene sine og ha flyttet til et annet sted. Men da forsvant også blåmerkene. Først da ble barnet trygt igjen. Er det sånn samfunnet vårt har blitt? Må vi som voksne virkelig flykte fra både sted, og de barna som ikke lar seg stoppe? De barna som ødelegger andre barns, kanskje våre barns liv? Er det riktig at mobbeofrene tilbys voldsoffererstatning, men ikke hjelp fra skolen vi foreldre er lovpålagt å sende dem til? Joda, saker politianmeldes og i stor skala henlegges de samme sakene på bevisets stilling. En sjelden gang etterforskes det mot enkeltpersoner, men skolen setter ikke inn noen spesielle tiltak som følge av etterforskningen. Ikke får de tilsyn fra Fylkesmannen heller, som er det rette klageorgan i slike saker.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Til og med kunnskapsministeren, som har ansvar for at vi foreldre skal kunne sende barna våre trygt på skolen hver dag, har stått frem med en innrømmelse, om at ikke alle barn er trygge på skolen. Med tanke på de høye mobbetallene, må vi faktisk kunne konkludere med at, langt fra alle barn er trygge på skolen. Det er nemlig ingen hemmelighet, at barn over hele vårt langstrakte land mobbes og trakasseres. Noen av dem, på de mest utenkelige, grove og krenkende måter. Og vi vet, at det ikke tas tak i. Vi har grunn til å være rystet. Skolene gjør nemlig ikke jobben sin. Disse alvorlige sakene får ingen konsekvenser. Mange skoleansatte, burde etter min mening søke seg til en jobb de behersker. I det skoleansatte får beskjed om at en elev utsettes for mobbing, plikter de jo å iverksette tiltak med mål om at det samme ikke skal skje dagen etter. Uken etter. Måneden etter. Likevel forekommer altså mobbing år etter år, med en sviktende hilsen fra hele skolesystemet. Det alene, kvalifiserer som politisak, etter min oppfatning.

Hva kan vi gjøre med det? Og ennå viktigere, hva gjør vi aktivt med det?

Skolene kan ikke lenger avvente en mobbesituasjon og håpe at den går over av seg selv. Skolene må reagere og de må ta problematikken på alvor. “Dersom skolene ikke reagerer raskt og riktig, skal elevene enkelt kunne få saken prøvd av Fylkesmannen, og skoleeier kan få dagbøter”. Dette fremkommer av innstillingen fra regjeringen og er en av hovedingrediensene i den nye loven, som trer i kraft i august i år. Stortinget vedtok nemlig i går omfattende endringer i kapittelet om skolemiljø i opplæringsloven. Ikke et sekund for tidlig, er min oppfatning. Det sentrale spørsmålet, er imidlertid om vi foreldre kan være sikre på at den lovpålagte skolen endelig blir trygget. Det er da det minste vi kan forvente, er det ikke?

Skolen fatter per i dag, et skriftlig vedtak ved tilfeller av mobbing, som kan innklages innen en tidsfrist. Dette skal imidlertid avvikles, og erstattes med en såkalt “aktivitetsplikt”. Aktivitetsplikten inneholder fem punkt. De ansatte ved skolen får en plikt til å følge med. De vil komme til å ha en plikt til å gripe inn i akutte situasjoner. De er pålagt å varsle, samt å undersøke og å iverksette tiltak. Jeg er kanskje naiv, men jeg var sikker på at lærere og andre ansatte ved skolesystemet allerede var pålagt disse pliktene. Jeg er forvirret. Så istedenfor å skrive et vedtak, skal de gripe inn og gjøre noe aktivt? Er ikke det ethvert menneskes plikt, i situasjoner der det åpenbart skjer noen urett? Er vi blitt så usikre på hva vi synes er greit at barna våre utsettes for, at vi må ha det lovfestet? Vil det i så tilfelle hjelpe?

Foreldre får nå en innsynsrett i skolens plan for å avverge mobbingen i de enkelte tilfeller. Retten til å bli hørt lovfestes. I tillegg skal det bli mye enklere å melde saken videre til Fylkesmannen.

At det hersker en del uenighet rundt lovendringene, sier jeg ikke noe på. At loven fremstår som mye tydeligere og at den er enklere å lese for foreldre uten juridisk kompetanse, må utvilsomt anses å være hensiktsmessig. Likeledes er det fantastisk, at nulltoleransen lovfestes. Vil det hjelpe, er spørsmålet jeg sitter tilbake med. I tillegg er jeg usikker i forhold til klageordningen. Istedenfor å opprette en nøytral nasjonal klageinstans med stor kompetanse på mobbing og konsekvensene mobbing har for den enkelte utsatte, har regjeringen klokketro på Fylkesmannen. En institusjon som ikke tidligere har vært seg sitt ansvar bevisst. En institusjon som ikke har ført tilsyn ved tidligere mobbesaker, på tross av at de er tilskrevet som rette klageorgan. Jeg tror vi trenger større endringer. I det minste må vi flytte ansvaret ut av kommunen. Vi må flytte ansvaret bort fra Fylkesmannen. Barnas rettssikkerhet blir ikke godt nok ivaretatt av Fylkesmannen, det har vi allerede sett. Fylkesmannen er altfor ofte passiv og saksbehandlingen bærer stort preg av forskjellsbehandling fra skole til skole og fra fylke til fylke. Regjeringen mener imidlertid, at Fylkesmannen vil ha bedre forutsetninger nå, ettersom de kan gi tvangsmulkt eller bøter, der reaksjonen ikke fremkommer raskt nok og med den endring som trengs. Også kan vi jo tolke “raskt nok” og “den endring som trengs”. 

Stortinget har i samme prosessen kommet frem til, at det skal lages en egen oppreisningsordning for mobbeofrene, i de tilfellene skolene svikter. På den ene siden, kan det oppfattes som et svært viktig signal til både skole og samfunnet forøvrig – dette blir tatt på alvor. På den annen side, kan det oppfattes som en fattig trøst, for de menneskene som har fått skoletiden ødelagt. Dog er det vanskelig å si, hvordan en slik ordning kan fungere i praksis. Heldigvis skal regjeringen gjøre en jobb av å utrede nettopp det. Hvordan kan ordningen best omsettes?

Det sentrale spørsmålet må jo bli, som jeg oppfatter det, om man faktisk kan få slutt på mobbingen ved å endre lovverket? Er det nok alene? Vi trenger jo noen til å håndheve loven også, gjør vi ikke? I den anledning, og i arbeidet med loven forøvrig, er det blitt bestemt at regjeringen må innføre mobbeombud i alle fylker. Disse mobbeombudene er allerede tilstede i noen fylker, som en uavhengig person og rådgiver, både for skolene og elevene. Hva som blir deres oppgave gjenstår å se. Hvor mange mobbeombud det er behov for i hvert fylke, er det vel heller ingen som vet? Vedtaket kom i går, mandag 22. mai 2017. Vi har altså sett omrisset av et rammeverk, jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg er veldig spent på satsingsområdene. Jeg er kritisk, men forholder meg optimistisk. Jeg er positiv til aktivitetsplikten, men setter min sunne tvil til klageordningen. Jeg anbefaler deg som forelder og følge saken. Vårt engasjement, er det minste vi kan gi barna våre, når vi ikke kan garantere dem en trygg dag på skolen. Og du! Engasjement, kan på sikt bidra til en trygg skoledag. Engasjer deg du også!

En annen ting jeg vil gjøre deg som forelder oppmerksom på, er din egen omgangsform med andre. Snakker du mye negativt om andre mennesker? Havner du kanskje litt for ofte i en unødvendig krangel? Glem aldri at barna lærer utrolig raskt, at det er greit å samhandle på den måten du gjør. Vi voksne må være oss bevisst på vår egen adferd og tenke på at vi til en hver tid er forbilder for våre barn – også når vi råkjører, baksnakker, skjeller ut noen eller selv utsetter andre for mobbing. Vi kan ikke kreve noe av skolesystemet, dersom vi ikke tar vårt eget ansvar på ramme alvor.

Skulle du, eller noen du kjenner ha behov for juridisk bistand? Del innlegget, eller se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, her kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Et år har gått siden vi strøk bunadsskjortene sist og fant frem flaggene i siste liten. Igjen er tiden inne for å feire Norges Grunnlovsdag, 17. mai og den dagen viktige verdier som rettigheter for enkeltmenneske, ytringsfrihet og demokrati ble nedfelt. Vi feirer dagen med kjære og nære, vi spiser pølser og is, vi pynter barna våre og sender dem ut i 17. mai toget. Vi roper hurra! Stolte hedrer vi landet vårt og vi gjør det sammen. En fryd blir det å se smilende barnefjes, høre lykken av et høyt rungende hurra og kjenne på samholdet. Denne dagen er som regel ikke forbundet med mange bekymringer. Rent bortsett fra ustabilt vær, gnagsår og for mye is. Noen bekymringer vi ikke ser, ligger likevel tungt på skuldrene til mange – særlig barna.

For mange barn er 17. mai så mye mer enn det glade barnetoget, pølser og is, det er også utrygge og fulle voksne. Mange drikker langt mer enn de pleier på merkedager og for barn som utsettes fulle voksne, blir dagen innrammet av utrygghet istedenfor glede. Jeg skal ikke formane, men jeg ønsker å minne dere på, at barna merker at noe er annerledes. Med en gang! De føler ikke din feststemning, de ser promillen som forandrer deg. Adferden din, som ikke er som ellers. Glem aldri, at barna liker oss voksne best, når vi er som vi pleier. La barna glede seg til 17. mai, ikke la dem bekymre seg for hvor mye du kommer til å drikke. Vent til barna har lagt seg da vel, istedenfor å spekulere i hvor mye du tåler før barna oppdager det. Det sies nemlig at en dame kan drikke ca. 2 til 3 glass vin i løpet av en hel kveld, og en mann ca. 3 til 4 glass. Noen tåler imidlertid mindre enn dette. Jo yngre barna er, jo mer forsiktig bør vi som foreldre være. De minste har ingen forutsetning for å forstå hvorfor vi plutselig forandrer oss, og de kan oppleve det som fryktelig skummelt. Er det verdt det?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Foto lånt av Aftenposten og Vegard Grøtt

I år har vi også et annet aspekt ved den store bursdagen til landet vårt. Mange bekymrer seg for terror. Politiet mener det ikke er grunn til bekymring, og oppfordrer foreldre til å la barna gå i tog for å feire demokratiet. Det er imidlertid flere av dere som har bedt meg skrive noen ord om nettopp det. Mange av dere ønsker ikke å utsette barna deres for fare, andre nevner at barna selv er redde. Det er usedvanlig vanskelig å mene verken det ene eller det andre, men faktum er, at Europa i løpet av det siste året har opplevd flere terroranslag. Etter det siste i april, oppjusterte PST trusselnivået i Norge for to måneder, ettersom det er blitt oppfordret til angrep på helligdager og merkedager. Selv om det ikke er noen indikasjon på at noe uønsket kommer til å skje, er det orientert om økt beredskap i de fleste norske byer. Les mer om det her. Sikre kan vi ikke være, men en ting er sikkert – 17. mai blir det uansett og det er ikke mange timene til.

Min konklusjon i denne sammenheng kan oppleves diffus, men det er den eneste jeg har. At altfor mange barn utsettes for fulle voksne i morgen, er helt sikkert. At mange barn har gruet seg til denne dagen av samme årsak, er like sikkert. At vi utsettes for terror derimot, er slett ikke sikkert. Jeg vil råde dere til å nyte dagen, nyte barna og ta hensyn til dem. Er de redde, hold dem i nærheten. Vil ikke barna gå i tog, la dem slippe. Ber de deg la være å drikke, så gjør det også. Ta god vare på hverandre! Jeg ønsker dere alle i den sammenheng, en fredfull og deilig 17. mai, og jeg sier i den anledning, hipp hipp hurra! Hurra for barna!

Skulle du, eller noen du kjenner ha behov for juridisk bistand? Del innlegget, eller se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, her kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Ja, det er forslaget! Forslaget må også kunne sies å være et element i mange andre gode forslag. Det har nemlig vært mange reaksjoner de siste årene på hvordan barnevernet har løst sakene sine, særlig saker om omsorgsovertakelse. Spørsmålene rundt nødvendigheten av å fjerne barna med makt har vært mange og reaksjonene kraftige, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Noen tiltak er allerede satt i gang og flere er på trappene. Nå står i tillegg barnevernets praksis fremfor en mulig gjennomgang, både hva kompetanse og metode angår. Kan det i tillegg være hensiktsmessig å vurdere sanksjoner i de tilfellene kompetansen og metodene ikke brukes på rett måte? Vil det kunne bidra til en bedre hverdag for barnevernansatte også?

Solveig Horne vil endre barnevernets praksis og ønsker at barna skal få komme tilbake til foreldrene sine. Dette søker hun å oppnå ved å øke kompetansen og innsette øyeblikkelig hjelp i de tilfellene det viser seg nødvendig. I den sammenheng er det allerede opprettet en barnevernlederutdanning, hvor det første kullet ble uteksaminert i april dette år. Det jobbes i tillegg med å utvikle lederteam som skal rykke inn og hjelpe til i kommuner med utfordringer i barnevernet. Det sentrale, som jeg ser det, er hva utdanningen vektlegger og hvilke følger det får, dersom barnevernansatte forfeiler sine oppgaver. På den riktige måte, overbevises forhåpentligvis samfunnet til å forholde seg til de barnevernansatte på en mer respektfull måte enn per i dag også.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Et annet stort mål, er å plassere barn som fjernes fra hjemmet, så langt det lar seg gjøre, hos egen familie. Det vil utvilsomt forenkle Hornes målsetting, hva veien tilbake til foreldrene angår. Det avventes nå om Stortinget vil følge opp ved å lovfeste forslaget, og at det i tillegg alltid skal begrunnes og dokumenteres godt, i de tilfellene denne metoden ikke blir benyttet. Etterretteligheten blir med det som utgangspunkt bedre ivaretatt. Men holder det? Kan det hjelpe å erstatte fylkesnemndene? Særdomstolene har nemlig foreslått at noen tingretter med barnefaglig kompetanse bør behandle barnevernssaker. Dette forslaget sendes om kort tid på høring og det blir spennende å se hvilke reaksjoner det vekker hos de respektive organisasjonene og hvilken tilbakemelding de vil komme med. Barnevernet har i tillegg vært gjennom en kapasitetsøkning og nå loves altså et kompetanseløft. Strategiplanen omfatter grunnutdanning av barnevernansatte og videreutdanning. Hva betyr egentlig det? Og hvem skal påse at målsettingene oppnås? Bør systemet overprøves?

Nytt ekspertnettverk skal slå alarm om feil i barnevernssaker

Det finnes faktisk et nystiftet Kompetansenettverk for kvalitet i barnevern (KIB), og de ønsker en total forandring av hele barnevernet. Behovet for bedre kvalitet har vært uttalt i flere sammenhenger og påstander om at systemet ikke fungerer har vært fremsatt minst like mange ganger. Nå foreslås et varslingssystem, der det slås alarm om feil i barnevernssaker. Nystiftede KIB ønsker at politikerne skal diskutere en total forvandling av hele barnevernet.

Professor emeritus i offentlig administrasjon ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Harald Koht, leder av KIB, mener at kvaliteten i norsk barnevern må heves. Systemet fungerer ikke i dag, sier han. Initiativtaker og talsmann for denne nye organisasjonen, er psykologspesialist Einar Columbus Salvesen, som også har markert seg som en sterk kritiker av det norske barnevernet. Vi kjenner han muligens fra før? Han frontet bekymringsmeldingen til regjeringen om barnevernet i 2015. Denne kom i kjølevannet av at en barnevernansatt ba den rumenske moren komme til avhør på politistasjonen, etter å ha tatt med seg hennes to sønner. Moren fikk samtidig beskjed om at barnevernet allerede hadde hentet døtrene hennes på skolen og dagen etter kom fire politimenn og hentet hennes femte barn. En liten baby. Saken bar i stor grad preg av kulturforskjeller og det sentrale i saken var om det var rett og ta barna med makt, fremfor å gå i dialog med familien om deres oppdragermetoder. I stedet ble både barn og foreldre traumatisert. Mer om saken her. Saken ble slått stort opp i media og fikk stor internasjonal oppmerksomhet. Markeringer med titusener av mennesker som vandret gatene og tok oppstilling utenfor norske ambassader og konsulat i en fredelig protest, mot nettopp norske myndigheters behandling av familien. Det var ikke bare Norge som reagerte, demonstrasjonene gikk på kryss av landegrensene og ble holdt i 40 europeiske byer, deriblant Berlin, London, Geneve, Barcelona, Warszawa, Roma, Dublin, Budapest og Haag. Ytterligere 23 demonstrasjoner ble holdt i USA, Canada, Australia og New Zealand. Ikke helt overraskende kom flere saker frem i media etter denne markeringen og folket har ytret motstand til systemet slik det er per i dag.

KIB består av ulike fagfolk med god kjenneskap til norsk barnevernpraksis, deriblant mer enn 20 sakkyndige psykologer. De ønsker å fremheve behovet av mer kompetanse og mindre bruk av makt, samt bruk av ressurser i familien og nettverket forøvrig. Det er også en av flere måter å minimere hets og trusler overfor barnevernansatte på, fremholder KIB. En liten gavepakke, om vi skal forstå dem rett, som til og med korresponderer med politikernes målsetting. Er dette for godt til å være sant?

“Vi er rystet langt inn i sjela”

Det uttaler det nye ekspertnettverket om det som skjer i norsk barnevernpraksis. Vi arbeider ikke for barnas beste ved å knuse foreldrene, sier de hoderystende ekspertene. Norge er i verdenstoppen i antall akuttplasseringer av barn utenfor hjemmet, KIB ønsker å varsle myndighetene om tilfeller der utredninger av barnevern og sakkyndige fremstår som overflatiske, subjektive og mangelfulle i forhold til sakens kompleksitet. KIB vil likeledes rapportere om tilfeller der det faglig sett spekuleres i håndteringen av fakta i de følsomme barnevernssakene, som for eksempel omsorgsovertakelse. Spesielt misbruk av psykologiske tester, psykologisk teori, fagbegreper og diagnoser. Salvesen forklarer at de ønsker å si i fra når de oppdager feil og håper at de vil bli lyttet til.

At barnevernet kan bli gått i sømmene ser vel mange av oss som positivt, særlig når en av målsettingene også er å trygge arbeidsdagen til de barnevernsansatte. At vi trenger dem, er det jo ikke noen tvil om. Barnevernet håndterer spesielt sårbare og viktige saker. De håndterer fremtiden til mange av barna våre. Saker med store konsekvenser og med fare for svikt i mange ledd. Det kan forekomme feil og mangler allerede i førstelinjetjenesten, i sakkyndiges rapporter eller også i rettsvesenet. Feil som blir heftende ved saken, kan i så måte medføre at resultatet i en rettskraftig dom blir feil. Det er fortvilt og medfører at flere mennesker mister rettsikkerheten sin. Ingen tvil om at det må gjøres noe. Fremgangsmåten må bli det sentrale.

Antallet barn med et akuttplasseringsvedtak økte med 70 prosent fra 2008 til 2013, og har nå stabilisert seg, det viser statistikken fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). KIB ønsker å opprette et frittstående og eksternt kompetanseteam som skal inn i alle barnevernssaker der det er snakk om akuttvedtak. Det foreslås også at kompetanseteamet går i retten ved vurdering av omsorgsovertakelser. Kan det kanskje låne saken den objektiviteten den er helt avhengig av? I de tilfellene barnevernet ikke klarer å plassere barnet i familiens eget nettverk, foreslår KIB at saken sendes videre til en annenlinjetjeneste. KIB har videre en hel rekke forslag til tiltak, som de mener kan bedre det norske barnevernet. Blant annet går de i bresjen for at barnevernansatte bør ha en autorisasjon de kan miste, dersom det begås alvorlige lovbrudd. Dette kan for eksempel være å levere usann informasjon til retten eller også forfalsking av dokumenter. Helt innlysende vil mange av oss si, men situasjonen per i dag er ofte en annen. Menneskelig feil? Neppe. Kanskje mangel på objektivitet? Kan riset bak speilet medvirke til en mer forsiktig framferd? Og reelle lovbrudd, bør kanskje bli underlagt normale sanksjonsforhold? KIB ønsker i tillegg å innføre en lovfestet plikt til å prøve familieplasseringer og bruk av familieråd, slik at plassering av barn hos fremmede, kun vil være unntaket fra hovedregelen. Dette forslaget korresponderer med Hornes forslag og flere kommuner har med fordel forsøkt en modell lignende den ovennevnte. Kan vi være på rett vei? Når politikere og eksperter innen fagfeltet er enige, kan det kanskje se sånn ut?

En annen ting KIB støtter, er at Særdomstolen går inn for å overføre sakene til tingretten og gjør med det tingretten til første instans i barnevernssaker. Organisasjonen ønsker i tillegg å fjerne barnesakkyndig kommisjon og heller utvikle et veiledningssystem for sakkyndige. Kommisjonen per i dag, vurderer alle rapporter avgitt av sakkyndige i barnevernssaker, spørsmålet er imidlertid om den gir en god nok kvalitetssikring. En kvalitetskontrollert og akseptert sakkyndig rapport vil nemlig alltid stå sterkere og medfører automatisk at foreldrene til de akutt plasserte barna står svakere. På tross av at kommisjonens vurdering ikke skal være en godkjenning av det som står i den sakkyndiges rapport, er det en viss fare for at det blir resultatet. Kommisjonen består nemlig av psykologer som vurderer egne kollegaers faglige vurdering. Kvalitetskontrollen bidrar ikke med en annen innfallsvinkel, noe som kanskje ville vært hensiktsmessig for alle involverte? Ikke minst barna? Dersom det har lurt seg inn en liten feil, har det utvilsomt enorme konsekvenser. KIB fremhever at mer kompetanse og mindre bruk av makt, samt å bruke ressursene i familie og nettverk, også verner de barnevernsansatte fra den trakasseringen de ofte utsettes for. En vinn-vinn operasjon? De er i alle fall sikre på at hets og trusler er en indikasjon på at systemet ikke fungerer. Salvesen satser på obligatoriske organisasjonsutviklingsprogrammer hos alle barneverntjenester, nettopp med vekt på de menneskelige faktorer.

Organisasjonen understreker imidlertid, at de er klare over at det finnes akuttvedtak med omsorgsovertakelse som helt nødvendige tiltak. I disse tilfellene vil det ofte ikke være hensiktsmessig med samvær og bruk av familienettverk heller. De aller fleste omsorgsovertakelsene skjer dog i familier der den reelle omsorgsevnen er mer diffus og som KIB mener bare kan avdekkes med andre virkemidler enn de som anvendes per i dag.

Videre ønsker KIB mer fokus på foreldrene. I det et barn plasseres utenfor hjemmet, om det viser seg at det er rett eller galt, så mottar ikke foreldrene noen form for oppfølging eller krisehjelp slik det er i dag. De utstøtes med forakt og også her har vi sett fatale konsekvenser. Barnejuristen skrev om dette i januar og du kan lese hele innlegget her. Foreldre som mister barna sine på andre måter, får hjelp og støtte gjennom både private og offentlige aktører. Foreldre som mister barna sine gjennom akuttvedtak trenger også omgående krisehjelp. Bør ikke det være det offentliges ansvar? Hvem ellers vil ivareta foreldrene? Det å hjelpe foreldrene til å makte situasjonen de står i, styrker også muligheten til at barna ikke mister foreldrene sine, på den ene eller den andre måten. Det å miste et barn er ofte noe foreldre aldri kommer over og den fysiske og psykiske helse lider i mange år etterpå. Det kan i verste fall også være med på å avskjære en fremtidig tilbakeføring. Ingen er tjent med å lukke alle dører. Aller minst barna.

Det er blitt utarbeidet et prosjektnotat for KIB, med helt klare målsettinger. Det ene er å bygge et bedre klima rundt barnet det gjelder. Dette kan rettes mot foreldre, fosterforeldre eller selve barnevernet og søker at barnet så langt det går, beholder en naturlig relasjon til sitt biologiske opphav. På lengre sikt, til og med oppnå at biologisk familie kan bli en del av nettverket barna kan profitere av når de vokser opp. En veldig viktig målsetting, er å bidra til å skape ro rundt sakene og redusere stress og konfliktnivå. En tryggere og mer tillitsskapende ramme rundt samværet, der foreldre kan få en mulighet til å fremstå med sine ressurser. Dette må nødvendigvis innebære å avdekke foreldrenes ressurser og faktiske omsorgsevne, særlig i de tilfellene tilbakeføring er aktuelt.

Barne- og likestillingsdepartementet er positive til KIB og mener de kommer med god og konstruktiv kritikk av barnevernet. Vi vil helt klart lytte til dem, sier de. Mye av det organisasjonen peker på er de også enige i, og de mener at en god debatt om barnevernets utvikling er viktig og bra. Det avgjørende spørsmålet blir, som jeg ser det, om det bare blir nok en debatt eller faktiske forbedringer. Debatten bærer i alle fall preg av et forsterket biologisk prinsipp og det kan da være positivt, kan det ikke?

Trenger du, eller noen du kjenner juridisk bistand? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Del gjerne innlegget og følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram. Det kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer, som omhandler barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Et merkelig spørsmål tenker du og jeg forstår deg veldig godt. Det finnes da ikke et eneste lite barn her i verden som er verdiløst? Min krystallklare oppfatning, er at barna er det aller beste av oss. Vårt største potensiale. Det kjæreste vi har. I alle fall burde de være nettopp det – det kjæreste vi har. Det vi ønsker å verne om, beskytte og elske frem i verden. Det er jo nettopp det som gjør det så vanskelig å forstå, at mange foreldre faktisk systematisk krenker sine barn til å føle at de er verdiløse?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De aller fleste foreldre, ja voksne overhodet, er gode mot barn og behandler dem med omsorg og respekt. Likevel finnes det altfor mange som mishandler både sine egne og andres barn. Det er vanskelig å få en oversikt over hvor mange, fordi problematikken er tabubelagt og barna ofte overbeviste – om at de er verdiløse. Også derfor forteller barna ingenting. Det er derfor den psykiske volden kan fortsette. Innenfor husets fire vegger. Gjemt i en tilsynelatende trygg og kjærlig familie. Eller er det simpelthen bare det vi ønsker å se? Er krenkelsene, mobbingen og den emosjonelle mishandlingen synlig for det blotte øyet? La oss se ordentlig etter.

Emosjonell vold, eller skadelige foreldre-barn interaksjoner, kan fremkomme gjennom negative eller fiendtlige holdninger til barnet. Det er gjerne vanskelig å sette seg inn i hva som kan fremskaffe negativiteten og den fiendtlige holdningen til eget barn. La det bare være nevnt, at det aldri er barnets skyld. Barnet har aldri gjort noe som kan forsvare verbale beskyldninger og trusler. At foreldrene ikke anerkjenner barnets verdi og legitimitet, kan aldri barnet noe for. At foreldrene er avvisende, eller gjør barnet til syndebukk ved å tilegne det egenskaper som det i forhold til alder og utvikling ikke kan ha, er åpenbart å tilbakeføre på foreldrene. De kan slite med fortvilelse og sinne. Vanskeligheter med å kontrollere følelser, impulsive handlinger, med ustabile og konfliktfylte mellommenneskelige relasjoner. Det er aldri barnas skyld, likevel kan det bidra til at foreldrene utsetter dem for skremmende eller traumatiske opplevelser, samtidig som de straffes med isolering og tilbakeholdelse av adekvat sosialisering. Det kan likeledes medføre at barnet ikke får en utdannelse. Barnet nektes på den måten sosiale erfaringer og relasjoner til jevnaldrende. Mishandling skjer også ved frihetsberøvelse og en faktisk innlåsing av barnet. Emosjonell vold kan imidlertid også fremkomme gjennom inadekvate forventninger til barnet, som det i forhold til alder og utvikling ikke har mulighet til å oppfylle. Det kan dreie seg om forventninger til adferd og prestasjoner, med en påfølgende kritikk, som medfører at barnet utvikler et alvorlig lavt selvbilde. Videre er også trusler om å forlate barnet en form for mishandling. Foreldrene er de nærmeste omsorgspersonene og for barna er tap av foreldrene, uavhengig av forholdet, det verst tenkelige. Foreldrene kan også utsette barna sine for en destruktiv, antisosial eller seksuelt utnyttende adferd. Det finnes ingen tvil om at dette inngår i grupperingen alvorlig emosjonell mishandling, på samme måte som når foreldrene ikke er emosjonelt tilgjengelige eller lar være å respondere på barnas initiativ til kommunikasjon. Psykisk utilgjengelighet og ignorering, fører igjen til mangel på stimuli og interaksjon. Mange velger også å kalle det emosjonell fattigdom. Spesielt de yngste barna er helt avhengige av gode emosjonelle relasjoner. Vi er jo egentlig alle klare over det, er vi ikke? En annen type psykisk mishandling jeg ønsker å fremheve, er barna som er vitne til vold hjemme. Det er å anse som ren tortur å utsette et barn for så utrygge forhold, uten at de nærmeste omsorgspersonene er tilgjengelige på noe som helst plan. Denne type psykisk vold kommer i tillegg sjelden alene.

En helt naturlig reaksjon er å spørre seg hvorfor og hvordan. Det oppleves barbarisk og ondskapsfullt, for oss normale dødelige. Problemet er imidlertid at mange av foreldrene ikke reflekterer over at barna faktisk har et indre liv med følelser, og at de er egne personer, forskjellige fra sine foreldre. Ofte blir det sagt, at man ikke visste at det var så skadelig. Kan det faktisk være mulig? Kan man overse eget barns ulykke? Er det mulig å ikke gjenkjenne egen ondskap? Som for eksempel ved tilfeller der foreldrene tillegner barnet egenskaper fra fødselen av, som for eksempel at barnet er en utspekulert liten djevel. At det skriker natten gjennom, bare for å plage foreldrene. Det sier seg selv, at små barn ikke har noe ondskapsfullt over seg, men i stressituasjoner kan altså noen foreldre tro at barna har onde hensikter. Som om ikke det er skremmende nok, er det aller verste, at barna til slutt tror på foreldrene sine. Det kan ødelegge barnas selvbilde totalt. Skremmende mange foreldre skjønner ikke hvilken emosjonell makt de har overfor barna sine, og hvilken virkning den negative og fiendtlige interaksjonen får. Jeg spør meg ofte om det faktisk kan stemme, at disse foreldrene ikke skjønner. Vil de ikke skjønne? Vi trenger åpenbart mer informasjon rundt dette, det er helt sikkert, og vi må i større grad sette søkelyset på problematikken. La oss snakke mer om det.

Utrolig nok, har mange voldelige foreldre et kjærlig forhold til barna sine, men det svikter når de er stresset eller fortvilet. De skammer seg etterpå og er helt fra seg av skyldfølelse. Likevel er det ikke nok til å avstå fra mishandlingen ved neste anledning.

Resultatet for disse utsatte barna, er at de får et svært dårlig forhold til foreldrene sine og mange av disse relasjonene lar seg aldri reparere. Det vil i disse tilfellene alltid foreligger en alvorlig brist i kontakten med foreldre og barn. Man behøver ikke være en rakettforsker for å forstå at det utvikler seg til en livslang smerte, med savn, fortvilelse og en sterk tvil rundt eget jeg. Ikke sjelden plages disse barna av angst, uro og fryktsomhet. Dette er symptomer som kan plage det utsatte barnet resten av livet. Det rapporteres om utviklingsvansker, rusmiddelmisbruk og adferdsendringer. Disse ses også i kombinasjon. Typisk for barn utsatt for psykiske overgrep, er en forsinket utvikling på de fleste områdene. Barnet vil suksessivt få dårlig selvtillit og forståelig nok virke nedstemt. Andre igjen kan bli utagerende. Som du ser, kan det være vanskelig å gjenkjenne tegnene og vi er som samfunn, helt avhengige av en bedre forståelse for problemet.

I tillegg kan barna svært ofte utvikle somatiske symptomer som konsentrasjonsvansker, hodepine og magesmerter. Det mentale og det kroppslige henger tett sammen. Overdreven bekymring er hyppig observert, samt tristhet og gledeløshet. En utrygg barndom kan også føre til en svekket tilknytningsevne. Barna kan dermed bli klengete, oppmerksomhetskrevende og lite selektive i forhold til andre voksne. Det kan virke som om det er uviktig for barnet hvem de søker kontakt hos, så lenge de oppnår kontakt. Det er rett og slett hjerteskjærende, på lik linje som fullstendig unødvendig. I kontakt med andre barn, ser man ofte at de utsatte barna avvises, fordi de er ustrukturerte og ukonsentrerte i leken. Skuffelsene og fortvilelsen har altså ingen ende for de utsatte barna. Vi voksne må lære mer om nettopp psykisk mishandling, slik at vi lettere kan fange det opp. Som du forstår er konsekvensene for store for de utsatte barna, til at vi kan la det være. Kanskje kan det settes inn systematiske tiltak mot unge kommende foreldre? Hva med å starte opp forebyggende tiltak, allerede under graviditeten? Ved helsestasjonen for eksempel? Foreldre må utvilsomt bevisstgjøres, slik at de forstår de minste barnas mentale verden og gjør dem i stand til å håndtere dem, som egne individer. I tillegg vil det kanskje være fornuftig å vurdere sanksjoner? Barn utsettes for de groveste overgrep og lider en vanvittig overlast, helt uten at den som krenker barnet blir stoppet eller straffeforfulgt. For at psykisk vold overhodet skal kunne straffeforfølges, må den kunne karakteriseres som mishandling. Handlingene må være systematiske og inngå i et mønster. Det å leve med psykisk vold, omfattes av straffelovens §§ 282 og 283, det har Høyesterett lagt som praksis. Likevel handlet ingen av en hel rekke familievoldssaker ved Oslo tingrett de siste par årene seg om psykisk vold, verken for de involverte barna eller for partnere. Mange tror at fysisk vold har størst innvirkning på psykisk helse senere i livet. Er det kanskje derfor vi har en tendens til å se mellom fingrene på psykisk vold? Jeg kan imidlertid fortelle, at av de ulike typene vold som registreres, rapporteres om at det faktisk er omsorgssvikt og psykisk vold mot barn, som gir de høyeste nivåene av depresjon og angst i voksen alder. Kanskje ikke så rart? Vi er jo på vårt mest sårbare og mest tilgjengelige som barn. La oss snakke mer om det, la oss dele informasjon og trygge barna, slik at de tør å si i fra. Ingen barn er verdiløse. Det fortjener ethvert barn å vite. Del gjerne blogginnlegget med noen du tenker kunne dratt nytte av det.

Trenger du, eller noen du kjenner juridisk bistand? Del innlegget. Se forøvrig også www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, her kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Det hadde vært så mye enklere om han slo, sier mange. I et mishandlingsforhold utvikler det seg et skjevt maktforhold, der voldsutøver tar styring og kontroll over livet til den utsatte. Og ved at maktbalansen forskyves, vil voldsutøvers mulighet til kontroll øke på bekostning av den utsatte og skape angst. Denne prosessen vil kunne påføre kvinnen, eller mannen, en følelse av skyld og skam. Dette igjen, medfører ofte isolering og tapt selvtillit.

Det finnes ingen tvil om at vi alle blir uenige med partneren fra tid til annen og mange uenigheter fører til og med til krangler i et samliv. Det som er utfordrende ved psykisk vold, er å skille de alminnelige og hverdagslige konfliktene fra det systematiske og regimepregede overgrepet, der den ene bruker makten og frykten til å kontrollere den andre parten og barna.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Regjeringen skriver på sine nettsider, at vold er enhver handling rettet mot en annen person som gjennom handling skader, smerter, skremmer eller krenker, får denne personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre noe personen egentlig vil. Det finnes ingen tvil om at psykisk vold omfattes her. Volden har imidlertid mange uttrykk. Psykisk vold, er måter å skade, skremme eller krenke på, som ikke er direkte fysisk i sin natur. Det kan imidlertid være trusler om fysisk vold. Det kan også være måter å dominere den andre på, ved hjelp av makt. Direkte eller indirekte trusler, degraderende og ydmykende adferd, utagerende sjalusi, isolering og emosjonell vold.

Emosjonell vold kan innebære at den utsatte må legge seg i selen for å unngå at partneren blir sjalu, eller at partneren forsøker å kontrollere hvem den utsatte tilbringer tid med. Typisk er, at utøveren misliker venner og familie. Mistillit. Når voldsutøver ikke tror på partneren sin, om hvor vedkommende har vært og hva det har gjort. Beskyldninger om å flørte med andre. Ofte kommer det også til uttrykk, ved at utøver klager på at partneren bruker for mye tid med andre enn han. Kontroll og sjekking. Det kan gå så langt som at den utsatte blir fratatt bilnøkler, mister tilgang på konto og forhindres fra å forlate huset. Telefonkontroll er heller ikke uvanlig. Seksualitet blir også hyppig en arena for maktmisbruk. Tvang til engasjement i seksuell aktivitet den utsatte ikke er komfortabel med, er ett eksempel. Veldig typisk er også tvang til sex, særlig etter krangler. Dette kombineres gjerne med påstander om at den utsatte er lite seksuelt attraktiv, seksuelt utilstrekkelig og unormal. Sammenligning med tidligere partnere, på en ufordelaktig måte. Vanlig er utsagn om at ingen andre vil ha den utsatte. Psykisk vold er også å ødelegge materielle ting den utsatte ser på som verdifulle. Det å ødelegge hjemmet, personlige eiendeler eller bare å true med det. True med og plage kjæledyr, inngår også her. Listen er lang og eksemplene mange. Det elementære kjennetegnet er imidlertid trusler, krenkelser og tvang.

Den typiske utøver sliter med å kontrollere følelser, handler impulsivt og har konfliktfylte mellommenneskelige relasjoner. Det sies at utøverne i grove trekk utgjør to grupper. Den ene gruppen er impulsiv og klarer ikke å kontrollere sinnet sitt. Det er kanskje også majoriteten av de som utøver psykisk vold? Den andre og antageligvis mindre gruppen, er de kalkulerende menneskene med psykopatiske trekk. De som aldri angrer på noe, men som tvert i mot oppnår tilfredsstillelse av, og mener den utsatte fortjener volden de utsettes for.

Trakassering, mobbing og trusler går utover selvfølelsen og rammer den utsattes selvrespekt. I verste fall utvikles et mønster hvor den utsatte identifiserer seg med den mindreverdige følelsen, og forholdet blir et fengsel. Dersom den utsatte i tillegg isolerer seg, eller lar være å nevne overgrepene til omgivelsene, er sjansen for at den psykiske volden fortsetter ennå større. Den utsatte får på den måten aldri avstemt og justert sine egne perspektiver og den destruktive relasjonen blir normalisert. Når det gjelder fysisk mishandling, kan et tilfelle være nok. Psykisk mishandling derimot, karakteriseres gjennom et gjentatt mønster av ødeleggende interaksjoner. Det kan ofte være vanskelig å avdekke psykisk vold. Det som utvilsomt er veldig vanskelig, er å melde fra om psykisk vold. Hvor går grensene? Hva er akseptabelt og hva er straffbart?

For at psykisk vold skal kunne straffes, må den kunne karakteriseres som mishandling. Det innebærer at handlingene må inngå i et mønster med grove eller systematiske krenkelser, der den som utsettes opplever frykt for nye krenkelser og gjør alt for å forhindre det. Det er på den måten tvangen får sitt gjennombrudd. Det å leve i et terrorregime, er å regne som å leve med vold etter straffelovens §§ 282 og 283, det har Høyesterett fastslått. Men hvor mange av disse sakene kommer egentlig for retten? Ingen av sakene som har kommet opp i Oslo tingrett de siste tre årene, har dreid seg om psykisk vold alene. Det er imidlertid veldig ofte nevnt som et tilleggselement til den fysiske mishandlingen. Hva kommer det av? Kvalifiserer ikke psykisk vold til straff? Det kvalifiserer uten tvil til et enormt skadeomfang. Hvorfor får man da ikke som utsatt like stort gjennomslag, når det gjelder psykisk mishandling?

Faktum er, at all vold må kunne bevises utover enhver rimelig tvil, innen strafferetten. Det innebærer, at dersom dommeren skulle være i tvil om at den tiltalte faktisk har gjort det han, eller hun, er tiltalt for, så skal vedkommende frifinnes. Dette på tross av, at det ofte er sannsynlig at han, eller hun, faktisk er skyldig. At skylden er sannsynlig, er altså ikke nok til å dømme noen. Dette fremkommer også i det grunnleggende prinsipp i enhver rettsstat, om at tvilen skal komme den tiltalte til gode. Dermed kan det forekomme problematisk å føre gode nok bevis mot voldsutøver, slik at det ikke finnes tvil om at han, eller hun, faktisk er skyldig. I sivile saker derimot, for eksempel om barnefordeling, gjelder andre beviskrav. Her holder det med sannsynlighetsovervekt. Det innebærer at det er tilstrekkelig med 51% sannsynlighet for at voldsutøver faktisk har utsatt henne, eller han, for vold. Beklageligvis er dette vanskelig ved psykisk vold.

Det er uten tvil et forbedringspotensiale både ved etterforskningen og påtalemyndigheten. Heldigvis øker kunnskapen stadig, noe som kan bidra til at detaljene ved psykisk mishandling kan avdekkes. Det gjelder å kunne stille de avgjørende spørsmålene, slik at de fornærmede får en mulighet til å beskrive kontrollen, tvangen og krenkelsene, som for hver dag har blitt mer og mer normal for dem. Mange utsatte går ikke til domstolene fordi de vet at de ikke kommer noen vei. Kanskje det er der vi må starte? Kanskje kan vi endre systemet, dersom flere anmelder psykisk vold? Dersom vi blir bedre kjent med fenomenet? Meld fra, om ikke for ens egen skyld, så i det minste for barnas.

Trenger du, eller noen du kjenner bistand til å bryte ut av et voldelig samliv? Del gjerne innlegget. Se forøvrig også www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, her kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Det sa jeg til en ung kvinne med to små barn og som utsettes for både fysisk og psykisk vold. Hun har forlatt voldsmannen før, flere ganger faktisk, men har alltid gått tilbake. Det har vært den eneste løsningen, fortalte hun. Alt annet hadde vært for risikabelt. Han finner meg alltid, fortsatte hun. Men nå har han begynt å utagere på barna også, hvisket hun. Nå er det faktisk mer risikabelt å bli, gråt hun. Vær så snill å hjelp meg, ba hun.

Etter de to siste blogginnleggene har Barnejuristen fått mange henvendelser og flere av dem er sørgelig nok en bønn om hjelp. En fellesnevner er at man har blitt i et voldelig forhold for barnas del, og plutselig blir nettopp det barnas skjebne. Det er bare en vei ut av volden og det er bort. Langt bort fra voldsmannen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når barna kommer i kontakt med psykisk helsevern (BUP) og pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) og volden ennå ikke er oppdaget, må du dra i håndbremsen. Når voldsmannen fremstår som den ressurssterke i familien, høflig, avbalansert og sympatisk, blir du, den voldsutsatte mor, sett på som årsaken. Du er oppkavet, urolig og bærer tegn til hysteri, du oppfattes som vanskelig å forholde seg til. Han derimot, er vant til å være i kontroll, og demonstrerer dette mer en gjerne i kontakt med hjelpeapparatet. At du, som voldsutsatt kvinne, viser helt tydelige reaksjoner, evner ikke alltid hjelpeapparatet å se med det blotte øye. Kanskje er det til og med for ubehagelig å se? Kanskje er det enklere å forstå symptomene på vold, som uttrykk for individuelle forhold? Eller også psykiske problemer? Og hos barna, der tolkes kanskje symptomene som store reguleringsvansker? Mens far er rolig, stabil og virker troverdig. Han kan ikke lastes for problemene. Slik beskrev flere kvinner situasjonen sin. Det er ikke vanskelig å forstå at dette er frustrerende og gjør det vanskelig å ta opp kampen. At det gjør det vanskelig å bryte opp. Hvem vet hvilke konsekvenser som baner seg vei. Det er imidlertid nettopp derfor, det er så viktig å ikke holde volden hemmelig.

Barnejuristen har vært i kontakt med flere instanser og har forsøkt å sette sammen en liten flukthåndbok. Jeg vil imidlertid på dette punkt kort understreke, at vold i nære relasjoner, være seg fysisk eller psykisk, rammer både kvinner og menn. Likeledes kan både kvinner og menn utøve vold. Dog er kvinner hyppigere utsatt for gjentagende og alvorlig vold. Det sentrale spørsmålet i denne lille rådgivende håndboken, er imidlertid hva man bør gjøre, dersom man er utsatt. Dersom man føler seg truet og er redd.

Ha alltid telefonnummer til både politi og krisesenter lagret på telefonen din. Dersom situasjonen skulle eskalere, er det viktig å få bistand fra politiet. Glem aldri at politiets oppgave er å forebygge og beskytte mot straffbare handlinger. Vold er og blir en straffbar handling. Politiet har god kjennskap til krisesenteret der du bor og kan eskortere deg i trygghet, dersom de rykker ut til en voldssituasjon. Krisesenteret er et trygt og godt sted, dersom hjemmet ditt ikke er det lenger. Der vil du møte mennesker som har sett lignende tilfeller tidligere og som forstår. Disse to institusjonene, vil som du skjønner yte god bistand i en krisesituasjon. Lagre telefonnummeret deres omgående.

Det å fortelle noen at du er utsatt for vold, kan være avgjørende. Både for deg selv og barna. Dersom det skulle komme til en politianmeldelse eller et rettslig oppgjør, er det viktig at den oppkavede kvinnen, som er på randen av hysteri, kan fremstilles som noe annet av et familiemedlem, en venn eller en kollega. Det å ha avtalt et kodeord, kan være helt avgjørende i en farlig situasjon. Det er et enkelt sikkerhetstiltak for deg og barna. Dersom et familiemedlem ringer i en voldssituasjon, vil det være enklere å besvare telefonen, enn det er å ta telefonen frem for å ringe noen. Dersom kodeordet symboliserer situasjonen du står i, kan andre kontakte politiet for deg eller komme deg til unnsetning. Instruer alltid barna om å holde seg i sikkerhet, slik at de ikke blir skadet, fordi de ønsker å komme deg til unnsetning. Før gjerne en logg på trusler og voldelige hendelser. Ta bilder av skadene. Oppsøk alltid lege, dersom du er skadet. Helsevesenet kan også hjelpe deg med å dokumentere skadene. De vil også komme til å anbefale en politianmeldelse. Det er noe Barnejuristen støtter opp om.

Dersom du har bestemt deg for å rømme, ha oversikt over de tingene du trenger å få med deg, eksempelvis medisiner og nødvendige hjelpemidler, slik at de raskt kan kastes i en veske. Vær i tillegg forsiktig med å etterlate spor via sosiale medier eller på mobiltelefonen. Slett meldinger som kan avsløre planene dine. Slå av stedstjenesten, slik at du ikke kan lokaliseres. Søk om å få en voldsalarm. En mobil voldsalarm er et midlertidig tiltak for de akutte problemene, som en bruddsituasjon ofte kan være. Alarmen tildeles etter en totalvurdering av politiet, eventuelt i samråd med andre institusjoner og etater. Tilbudet inngår som ett av flere beskyttelsestiltak politiet kan iverksette. Som også et besøksforbud. Et besøksforbud vil forebygge vold og trusler. Det skjer ved at voldsutøver forbys å oppholde seg på steder du oppholder deg, besøke eller forfølge deg. Forbudet gjelder for en bestemt periode, maksimalt for ett år av gangen. Besøksforbud ilegges dersom det er grunn til å tro at voldsutøver vil begå en straffbar handling, forfølge deg eller på annet vis krenke din personlige fred. Det er ikke nødvendig at det foreligger en dom, før en person ilegges både en voldsalarm eller et besøksforbud. Kontakt politiet eller juridisk bistand, for å få ilagt nødvendige sikkerhetstiltak. Likeledes kan du søke om adressesperring. Det vil medføre at du blir vanskeligere å oppspore, noe som reduserer faren for trusler og vold. Ta kontakt med politiet eller juridisk bistand for veiledning rundt adressesperring. Blir du imidlertid boende på samme adresse, bør du bytte lås og kanskje installere ekstra sikkerhetslås. La lyset foran inngangspartiet bli stående på til enhver tid, kanskje med en bevegelsessensor. Et kikkhull i døra kan også være til stor hjelp. Få i samme slengen navneskilt fjernet fra døra og skaff deg en postboks. Likeledes kan det å installere en innbruddsalarm, i stor grad bidra til din trygghet.

I det du forlater voldsmannen, vil jeg at du skal vite, at det er en overhengende fare for at volden trappes opp. Derfor er det også viktig å være seg bevisst det jeg skrev ovenfor, samtidig som det er viktig å lese videre. Jeg håper jo, at du på dette tidspunktet har fått hjelp. Ta umiddelbart kontakt med politiet, dersom besøksforbudet ikke overholdes, ettersom brudd på besøksforbudet er straffbart og kan straffes med bot eller fengsel inntil 1 år. Det er viktig å ikke holde fast ved gamle rutiner og ruter, for eksempel til jobb eller trening. Gjør omgivelsene dine oppmerksomme på besøksforbudet, slik at de kan holde situasjonen din under oppsikt og rapportere om mistenkelige forhold. Ikke glem å informere skolen, dersom barna også er omfattet av besøksforbudet. Det kan være fornuftig å få et hemmelig telefonnummer, endre passord på MinID og slette kontoer på sosiale medier.

Det finnes aldri garantier, men med denne lille håndboken, skal det godt gjøres å få tak i deg. Ikke tro at du kan løse dette på egen hånd, skaff hjelp. Ta likeledes i mot hjelp av familie og gode venner, naboer og kollegaer. Oppsøk gjerne andre voldsutsatte, for å finne styrke i et felleskap. Familievernkontorene i forskjellige kommuner etablerer ofte en samtalegruppe for voldsutsatte kvinner, det gjør også krisesentrene fra tid til annen og mange mener å finne styrke i samholdet. Du er ikke alene.

Trenger du, eller noen du kjenner bistand til å bryte ut av et voldelig samliv? Kanskje til å søke om ovennevnte sikkerhetstiltak og for å reetablere et trygt og forutsigbart liv? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning og ta gjerne kontakt. Barnejuristen bidrar i hele prosessen og møter deg med både tålmodighet og forståelse.

Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, her kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!