Da er den her, selveste julaften, dagen vi har forberedt og ventet på. Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men her sitter vi i pysjen og koser oss med julefilm og clementiner. Lilletulla og jeg. Du gjør kanskje noe av det samme? Jeg ville passe på nå, før siste hånden legges på verket. Jeg vil takke deg, for at du leser bloggen og dermed antageligvis er opptatt av barna og deres rett på en voldsfri og harmonisk oppvekst. Jeg setter veldig stor pris på det.
Den etterlengtede dagen er her. Spesielt etterlengtet er den jo nettopp av barna. Julaften. Nissen kommer kanskje. Og kanskje vanker det gaver? Hva liker barnet ditt best? Myke eller harde pakker? En ting jeg vet barna setter stor pris på, er at vi voksne er tilgjengelige for dem. Vi sier jo gjerne at julen er nettopp barnas høytid, men hvordan ser barna egentlig på julen? Vet du hva jeg tror? Jeg tror barna våre ser julen slik vi foreldrene deres ser julen. Er vi glade og harmoniske, blir barna våre det samme. Senker vi skuldrene og nyter høytiden, gjør barna våre det samme. Motsatt, naturligvis likeså.
Snuppelina mi og jeg skal feire jul med venner, som på en eller annen måte har forbundet oss gjennom familiære relasjoner. Jeg vet at datteren min ikke forstår all verden av julehøytiden ennå, men hun vet hvor vi skal og hun gleder seg. Hun forstår at nissen muligens kommer og hun tror at det hjelper å rope. Vi gjorde jo tross alt det på juletrefesten, og da kom nissen. Konseptet jul er ikke klart for henne, men hun har en fornemmelse av at julehøytiden er positiv. Og det vil jeg hun skal få bekreftet, hvert eneste år. I den anledning vil jeg gjerne minne deg på noe, noe som jeg helt bevisst har satt meg ned for å minne meg selv på.
Jeg har allerede pustet ut og roet ned. Faktisk har jeg ikke vasket over gulvet en gang. Vesla ville nemlig bake kransekake i går og det synes jeg var en mye bedre idé. Jeg har bestemt meg for å nyte den forestående julekvelden maksimalt. Jeg vil nyte de små øyeblikkene med fine folk og den vakre lille datteren min. For det er faktisk det de er, små øyeblikk i et helt liv. Verdifulle øyeblikk som aldri kommer tilbake. Jeg vil skape minner. Gode minner. Jeg vil være tilstede, og jeg vil helst få med meg hvert eneste lille smil på min datters lepper. Jeg skal smile stort tilbake til henne. Jeg vet jo så godt, at jeg vil komme til å bli en stor del av hennes minner også. Jeg vil så gjerne at minnene hennes skal være deilige å se tilbake på. Vi skaper våre egne tradisjoner, tulla og jeg. Kanskje vil de variere litt, men jeg ønsker meg at smil og harmoni er et gjennomgående element. Barna våre bryr seg ikke om gulvet er vasket eller hvor sprø svoren på ribba er. De ser bare det som virkelig betyr noe, de ser oss. Foreldrene. Er det ikke fantastisk? Vi har masse å lære av disse vakre barna våre og det burde vi aldri glemme. Tusen takk for at du leser. Av hele mitt hjerte, tusen takk. Jeg ønsker deg en fredelig og minnerik jul. Ta vare på menneskene rundt deg, og særlig barna. Gi dem en uforglemmelig feiring. God Jul. <3
Mine tanker går også til deg, som ikke har anledning til å skape de gode minnene. Til deg som plages av minnene. Og til deg, som forsøker så hardt du kan. Jeg sender deg varme tanker.
Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for oppdateringer og den videre utviklingen av Barnejuristen. <3
Det er bare et par dager igjen! Det er litt i underkant av 3 døgn til julen ringes inn. De fleste sitter da til bords med den nære familie. Jeg ser for meg at bordet er vakkert dekket, menneskene kledd i finstasen og vi ser alle frem til kvalitetstid med de menneskene vi er aller mest glad i. Under juletreet ligger gavene vi ønsker å gi hverandre. Der er mange gode tanker samlet, ønsker om å glede og ikke minst er mye kjærlighet pakket omhyggelig inn i deilig fargerikt julepapir. Vi har brukt mange dager, uker eller sågar måneder, for å finne de passende gavene. Et deilig mykt kashmirskjerf til pappa, han er jo alltid så bar i halsen. Et par myke og klassiske hansker til mamma, hun fryser jo alltid på hendene. Dukken til vesla, som hun har kastet lange blikk etter hos venninne sin. Den fjernstyrte bilen til lillemann, den han egentlig har spart til en stund. Når gavepapiret flyter og gleden synes i øynene til de du er glad i – da er det jul.
I alle fall er det slik vi forestiller oss at de aller fleste familier har det. Likevel er det ikke slik alle opplever julen. Mange er ensomme. Mange er nedstemte av ulike årsaker. Og nettopp når julen ringes inn, blir det ekstra strevsomt for disse menneskene. Samfunnet møter oss med store og kollektive forventninger, krav om latter og julelykke. Julen er en familiehøytid, et tidspunkt hvor man samles til samvær og julehygge. Det er i alle fall det vi streber etter, er det ikke? Likevel er ikke familielivet det vi nordmenn lykkes best med, bare se på skilsmissestatistikken. Halvparten av de inngåtte ekteskap ender med samlivsbrudd og det bør ikke overraske at tanken på den lykkelige familiejulen kan være smertefull for mange av oss. Det som faktisk er overraskende, det er hvor lite sosialt akseptert det er å innrømme det.
Jeg har selv opplevd julefeiringen som smertefull og ensom ved flere anledninger. Min familierelasjon er heller ikke som den jeg innledningsvis har beskrevet, snarere er det et ganske falleferdig prosjekt som jeg har forsøkt å se på med nye øyne hvert eneste år. I håp om at noe kanskje forandrer seg. Familierelasjonene er gjerne utgangspunktet for den lykkelige høytiden. Siden samfunnet vårt preges av samlivsbrudd, nye familiekonstellasjoner og dine og mine barn – er det ikke så rart at mennesker føler seg forlatt, ulykkelige og ensomme. Det finnes særkullbarn, felles barn og stebarn. Mange er flinke til å ta vare på hverandre, andre er ikke det.
Sosiale medier skaper større sosiale forventninger enn noensinne. Vi vil fremstå som vellykkede og lykkelige. Vi legger ut bilder av et nyvasket hus, nybakte kaker og et pyntet juletre. For de menneskene som sliter med nettopp forventninger fra omgivelsene, blir ikke tilværelsen enklere av den lykkeboblen som presenteres. Vi skaper egentlig på den måten enda flere tapere i samfunnet.
Jeg vil imidlertid fortelle deg en liten ting. Du er ingen taper av den grunn. Det å ikke ha et intakt og familiært nettverk, blir bare mer og mer vanlig. Jeg gikk mange runder selv og følte meg som en taper der jeg satt alene på julaften. Det verste var kanskje å ikke kunne være ærlig om det. Når venner og kollegaer spurte, ønsket de ikke å høre om den dysfunsjonelle familien og sorgen i hjertet mitt. De ville høre om julelykke og fantastiske opplevelser. Jeg ga dem også det. Jeg følte meg imidlertid ennå verre etterpå. Jeg avslo invitasjoner fra gode venner. Julen er for familien, har jeg alltid tenkt. I dag vet jeg at den ikke nødvendigvis må være det. Nå takker jeg alltid ja. Julen handler om moral, årsakssammenheng og menneskeverd – en direkte konsekvens av et kristent verdensbilde. Se for eksempel på juleevangeliet, det handler om Josef som skulle innskrives i manntall, sammen med sin trolovede Maria, som ventet barn. Og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i krybben i en stall. For det var ikke plass til dem i herberget. Vi feirer Jesu fødsel og evangeliet bærer preg av respekt, medmenneskelighet og inkludering. Dersom du ikke finner det i din egen familie, kan du være heldig å finne det andre steder.
Hvorfor forteller jeg deg dette, spør du kanskje? Det er min julegave til deg, eller en påminnelse om du vil. Deg som opplever julen som ensom og smertefull. Du er ikke alene. Kanskje brister hjertet ditt av håp om endring, men det manglende motet lar deg sitte alene, fordi ingen egentlig vet. Gjør deg tilgjengelig. Det er også min julegave til deg, som har mye å by på, men som ennå ikke har gjort alvor av tanken om å inkludere en venn. Tanken på å dele av din egen lykke. Jeg minner deg på å gjøre deg tilgjengelig og hvilken forskjell det utgjør. Jeg vil i tillegg minne dere på å være takknemlige for det dere har. Ikke alle er så heldige. Det er min julegave til deg.
Mens vi presser i oss ribbesvor og akevitt, river papiret av gavene fra fjern og nær, er det så utrolig viktig å stoppe opp. Om ikke annet, så bare for noen minutter. Forestill deg hvordan vi alle kan bidra til at julen ikke blir en sosialt begrenset høytid. Kanskje burde vi la julefeiringen bli et mer offentlig prosjekt? Hvor alle kan delta og likestilles? Hvor lykken ikke er en konsekvens av familierelasjonen, vennekretsen eller sivilstatusen? Er det mulig tror du? Jeg har registrert på sosiale medier, at folk er mer åpne på egne behov i sammenheng med den forestående høytiden. Jeg har i tillegg registrert, at menneskene som har, er tilbøyelige til å strekke ut en hjelpende hånd. Det gir optimisme. Det gir håp. Og for mange bidrar det til en bedre og mer lykkelig jul. La oss inkludere hverandre.
Det er imidlertid ingen fasitsvar på den perfekte julekvelden. Noen sitter som jeg har vært inne på, alene. Noen ufrivillig og andre fordi de ønsker det. Noen har kanskje mistet noen og opplever en julehøytid fylt av savn? Andre har kanskje aldri hatt noen? Likevel tror jeg, at et eller annet sted, finnes det noen som hadde satt pris på å feire jul med deg. Du vet det bare ikke ennå. Dersom du ikke finner dem i år og ikke har noen å snakke med, ta kontakt med noen som er der for å lytte. Flere av landets hjelpetelefoner har nemlig døgnåpent i juledagene. De gir råd og hjelper både barn og voksne i vanskelige situasjoner. Opplever du at livet er vanskelig eller ser du noen som sliter, så ta heller en telefon for mye, enn en for lite.
Krikens SOS – telefonen 24 40 00 40 er en døgnåpen krisetelefon. De som jobber her lytter, gir trøst og støtte til dem som trenger det. Du kan ta kontakt på telefon eller via SOS- meldinger kirkens-sos.no. Kirkens SOS er spesielt opptatt av å hjelpe personer som opplever alvorlige kriser i livet sitt og som kanskje sliter med selvmordstanker.
Mental Helse Hjelpetelefonen 116 123 Ring hit dersom du trenger noen å snakke med eller skrive med. Tjenesten er for både barn og voksne, den er gratis og alltid åpen. De har også en svartjeneste på nettsiden sidetmedord.no.
Alarmtelefonen for barn og unge 116 111. Ring hit dersom du opplever lite omsorg, vold eller overgrep. Ring for deg selv, eller hvis noen du kjenner ikke har det bra hjemme. Voksne kan også ta kontakt på vegne av barn. Alarmtelefonen er gratis og alltid åpen .
Incesttelefonen 800 57 000. Ring hit dersom du blir utsatt for overgrep. Her blir du møtt av trygge voksne som du kan snakke med om seksuelt misbruk. Gutter, jenter og pårørende kan ta kontakt om seksuell misbruk. Incesttelefonen er alltid åpen.
Kors på halsen 800 333 21 (korspahalsen.no ) Her kan du som er ung prate med eller skrive til en voksen som er frivillig i Røde Kors. De hører på det du har å si og hjelper deg om du vil. Tjenesten er anonym og gratis. Du kan bruke telefon, chat og mail. Tjenesten er åpen mellom jul og nyttår (mandag til fredag) mellom kl. 16:00 – 19:00.
Takk for at du leser! <3 Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for oppdateringer og videre utvikling av Barnejuristen.
Innledningsvis vil jeg takke for responsen på innlegget fra den 07.12.16 – Er du i tvil… så er du kanskje ikke i tvil? Overraskende nok, var de aller fleste særdeles positive. Det ble jeg veldig glad for. Noen av dere delte også historier fra eget liv, et par av dere trengte noen juridiske råd og andre igjen har spurt meg hva som kan føre til så stor dramatikk i småbarnsfamilier. Noen av dere har til og med spurt hvordan man kan unngå problemområdene som gjerne dukker opp i jula. Jeg synes det er gode nyheter, at så mange tar problematikken om vold i nære relasjoner på alvor, nå rett opp under jul. Jeg tolker det dithen, at de fleste av oss ønsker oss en fredfylt og harmonisk jul. Dermed tar jeg utfordringen og vil i det følgende besvare spørsmålene så godt jeg kan. Jeg vil imidlertid gjøre oppmerksom på, at jeg vil tilnærme meg problematikken på generelt grunnlag og at mine tanker og meninger ikke er uttømmende. De kan altså ikke anses som noe fasitsvar på relasjonsproblematikk. Våre livssituasjoner er forskjellige, på lik linje som familiekonstellasjonen og personlighetene er det, samtidig reagerer mange av oss litt forskjellig på konflikter i høytiden.
Det de aller fleste av oss imidlertid har til felles, er at når julen nærmer seg, begynner vi å glede oss til de etterlengtede fridagene. Vi ser åpning for å finne på noe gøy med barna, øvrig familie og venner. Endelig skal tiden utnyttes og lenge omtalte planer omsettes. Julen er en tid som er fylt til randen med forventninger og noen ganger kan det simpelthen være vanskelig å oppfylle de forventningene vi har i denne tiden, både til oss selv og andre. Dette kan medføre både konfrontasjoner og krangler. Høytidene som vi ser frem til og tiden vi skal tilbringe sammen, kan i noen sammenhenger medføre at hverdagslig problematikk kommer til overflaten. Endelig har vi tid til å snakke om det. Vi faller ut av de dagligdagse rutinene våre, endrer måten å tenke på og når ting da ikke blir som vi har forestilt oss, oppleves det vanskelig. Dynamikken som i det daglige fungerer, stopper opp. Vi har tid til å svare personlig på spørsmål. Vi kan ikke gjemme oss bak sms, mail og sosiale medier. Vi kommer tettere på menneskene som kan sette krav til oss. Vi blir satt til veggs og har ingen vei å flykte, ingenting å gjemme oss bak, bare de transparente fridagene. Vi må svare for løfter vi har gitt hverandre, avtaler vi har laget sammen og skyldfølelsen for de ting som vi ikke har klart å følge opp. Vi er rett og slett mer sammen enn vi er vant til og vi har på en merkelig måte mer tid til hverandre enn vi har godt av. Uenigheter som kanskje har fått herske en stund settes nå på agendaen. Dersom relasjonen har et par brist fra før av, kan ferien by på mer tid til å irritere seg over de ting som ikke fungerer, de ting vi allerede ergrer oss over og det blir naturlig å påpeke det.
Når julen nærmer seg, har mange av oss familien tett inn på seg også, noe som kan bidra til mindre tid til oss selv. Det fordrer at vi til enhver tid viser oss fra vårt aller beste, i alle fall tror vi det. Vi går på akkord med oss selv hva god bevertning angår, god mat og god drikke. Skuffelsen over at vi ikke klarer å innfri våre egne forventninger, kan raskt gå utover andre. Kanskje får du langt flere tilbakemeldinger på deg og ditt, enn du klarer å takle. Vi tilbringer tross alt veldig mye tid med svigerfamilier, barna deres og veldig ofte kan forskjellige verdier være utslagsgivende. Kanskje kom du aldri helt overens med svigerforeldrene? Kanskje er barna til svigerinnen og svogeren ikke oppdratt på den måten du ville oppdratt dine barn? Kanskje kritiserer også de dine barn og deres oppdragelse. Disse uenighetene forsterkes selvfølgelig, når vi er mer sammen enn vanlig og er tettere på hverandre. I tillegg er julen fylt opp med sosiale sammenkomster og dersom det atpåtil blir drukket en del alkohol, kan det bli veldig ugreit.
Samtidig som noen familier trenger ferien sammen for på nytt å komme ordentlig nær hverandre, er det andre familier som rett og slett ikke tåler det å ha ferie sammen. Disse familiene opplever at det blir for mye å tilbringe store deler av døgnet sammen, de takler ikke å komme for tett på hverandre. Det er to høye topper på skilsmissestatistikken, den ene er i august rett etter sommerferien, mens den andre blir tydelig i januar rett etter juleferien. Vi må altså kunne konkludere med, at mange familier ikke har så godt av å tilbringe så mye tid sammen som man skulle kunne ønske. Vi tilbringer mer tid sammen enn vi er vant til og opplever kanskje at det ikke fungerer. Mange konkluderer i høytiden med, at forholdet ikke fungerer og at de ønsker å oppløse samlivet. Andre familier velger imidlertid å holde sammen til etter ferien av hensyn til barna.
Et sentralt spørsmål i ovennevnte sammenheng, som jeg ser det, vil være hvordan disse familiene kan håndtere nettopp dette. Være seg om man vil redde relasjonen eller om valget blir å avslutte den. Hvordan kan vi holde ut julehøytiden sammen, uten å ryke i tottene på hverandre og hvordan kan vi gjøre det beste ut av det, slik at barna ikke blir skadelidende? Det er mange som holder sammen i jula, slik at barna får en hyggelig jul å se tilbake på. Da er det også avgjørende at nettopp det blir resultatet.
Dersom relasjonen er tynnslitt, er det likevel viktig å ikke bare feie problemene under teppet. Det kan være hensiktsmessig å adressere dem og finne felles løsninger, selv om disse bare er å anse som midlertidige. Dersom konfliktnivået er økt, vil det kanskje være avgjørende å møte problematikken, isteden for å tro at det går over av seg selv. Det er kanskje nettopp det å feie problemene under teppet, som kan være en medårsak til at forholdet ødelegges. Problemene har en lei tendens til å dukke opp igjen, selv om vi på nytt feier dem under teppet. Det å lette litt på forventningspresset kan bidra positivt. Alt behøver ikke å være perfekt, selv om det er jul. Dersom vi blir flinkere til å senke forventningsnivået til oss selv, kan det kanskje være enklere å senke forventningene til de vi er glade i også? Skulle det komme til irritasjon og til og med konfrontasjon, spør deg selv om det virkelig er så viktig. Hva kan egentlig være så viktig, at vi ødelegger en hel høytid med det? Er det mulig å inngå kompromiss? Heve litt på skuldrene og le litt av det? En latter forlenger som kjent livet. Vi skal ikke se bort fra at det kan forlenge levetiden til en familie med et godt potensiale også. Det å ikke ta verken oss selv eller andre så høytidelig, vil kunne hjelpe. Dersom man skulle kjenne at det bygger seg opp, kan kanskje en “time out” være en god idé? Det forutsetter naturligvis en såpass god kjennskap til seg selv, at man kjenner på triggerpunktene og gjør partneren oppmerksom på at man trenger litt luft. Det kan være en måte å unngå konflikt på. Når barn er tilstede, er det nemlig ikke greit med konflikt. Et økt alkoholinntak kan være med på forsterke konflikten, vi bør derfor være restriktive med alkoholen når barn er tilstede. Barn og alkohol hører ikke sammen.
Dersom det likevel skulle vise seg at det ikke fungerer, at det topper seg og blir konflikter, bør man alltid tenke på barna før seg selv. En ting er veldig viktig å huske på, at alene det å la barnet være vitne til vold og krenkelser, enten psykisk eller fysisk, er straffbart. Etter den gamle straffeloven fra 1905, er vold i nære relasjoner straffbart etter § 219. I den nye straffeloven er mishandling i nære relasjoner straffbart etter § 282. Mishandling dekker et mye større omfang av handlinger.
Barn rammes av vold i nære relasjoner på ulike måter, enten ved selv å være direkte utsatt eller ved å leve i en situasjon der de ser og hører volden. Voldsutøver kan likeledes bruke barn som ledd i sin voldsutøvelse mot partneren. Det å være vitne til vold, gjør at barna lever midt i volden og anses slett ikke for å være tilskuere. Det er særdeles viktig å merke seg. Samtidig som vi må ta inn over oss, at den uttrykksformen som vold jo er, medfører traumer av alvorlig grad hos barna.
Jeg vil slett ikke male fanden på veggen, og vet at det finnes en majoritet av familier (i alle fall håper jeg det), som får en fredfylt og deilig julehøytid. Ta vare på hverandre og ta vare på barna. Nyt førjulstiden og senk skuldrene. Det er ikke nødvendigvis perfeksjonen som skaper de perfekte juleminnene. <3
Takk for at du leser! <3 Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for oppdateringer og videre utvikling av Barnejuristen.
I dag, som hele året ellers, leser jeg nyhetene til morgenkaffen. Likevel er det noe spesielt ved å lese nyheter om overgrep, vold og drap i eget land, for ikke å snakke om krig, sult og massakre i utland, mens datteren min leker uskyldig på stuegulvet. Datteren min, det vakreste menneske jeg kan tenke meg, har åpnet adventskalenderen sin. Nå pynter hun dukkene sine med gavepapiret, mens hun stolt betrakter armbåndet hun nettopp pakket opp. Den totale harmonien og den nynnende stemmen hennes står i sterk kontrast til nyhetsbildet. Det etterforskes brutale overgrep av barn, kvinner mishandles på det groveste og menn står frem med historier som ryster et helt land. Jeg undres over verdenen vi lever i, samtidig skremmes jeg av den hurtige og negative utviklingen. “Hvordan vil livet ditt bli tro”?, hvisker jeg mot barnet mitt. Det er tredje søndag i advent, og for meg i dag, er det noen minutter til ettertanke. Og sjelden har vel et adventsvers vært så treffende.
Tre lys skal flamme for alle som må sloss. For rettferd og for frihet. De trenger hjelp av oss. Må ingen miste motet før alle folk er ett. Tenn lys for dem som kjemper for frihet og for rett.
Har egentlig denne verdenen vært fylt av så mye krig, ondskap og håpløshet bestandig? Er det kanskje bare teknologien som gjør det mulig å betrakte den under ett? Det å få visuelle bevis på hva som skjer utenfor landegrensene til morgenkaffen, er i alle fall så bevegende at jeg nesten skulle ønske jeg ikke måtte bli den konfrontert. Samtidig synes jeg det er nødvendig at vi får vite. Jeg tror det er avgjørende hvordan vi reagerer på det. Det er, som jeg ser det, nettopp det som definerer oss. Og det er nettopp her jeg overraskes. Vi ser terror, vi ser overgrep av en dimensjon som er vanskelig å forstå, vi ser sult og situasjoner som ikke rommer særlig håp. Likevel skader vi mennesker vi elsker, mennesker vi ikke kjenner og berøver dem de mest verdifulle aktørene i deres liv. Jeg kaster et blikk på tulla mi, og jeg fryser langs ryggraden. Hva skjedde med respekt? Hva skjedde med medmenneskelighet? Og hva i all verden skjedde med “vårt lille land”? Joda, jeg ser et stort antall mennesker som har en stor kjærlighet i hjertene deres, for både folk i det store utland og det lille innland. Men sannelig ser jeg en økende mangel på respekt og nestekjærlighet også. Har det alltid vært sånn? Har vi alltid vært så fulle av oss sjøl?
Førjulstiden har alltid vært en tid for meg, som preges av ettertanke. Litt som i filmen “A Christmas Carol”, reiser jeg tilbake i tid. Ikke fordi jeg har så mye å stå til rette for, ikke fordi jeg i denne tiden preges av anger, snarere for å gjennomgå livets erfaringer og hva jeg har lært av dem. Jeg vet ikke hvordan det er med deg? Men jeg tror førjulstiden er litt sånn for mange. Har du sett filmen om Scrooge? Den kan utvilsomt anbefales. Han får i drømme besøk av gjenferdet etter sin avdøde partner, som advarer mot straffen han vil komme til å bære for hver onde gjerning han har begått. Han våkner i slutten av filmen som et nytt og bedre menneske. Filmen får deg til å tro på rettferdighet og muligheten til å snu negativt til positivt. Er vi i ferd med å miste den troen? Langt inne i hjertet mitt tror jeg ikke det. Jeg har egentlig ingen anledning til det heller. Jeg har satt et verdifullt og vakkert menneske til verden, og for hennes del har jeg bestemt meg for å kjempe for det gode i oss. Men hvor begynner man? Jeg tror jo at det mest naturlige er å starte med seg selv. Og derfor kaster jeg et blikk tilbake i tid. Jeg tenker på menneskene som har vært betydningsfulle i livet mitt, hva de har lært meg og hvordan jeg bruker denne lærdommen. På godt og vondt har erfaringene gjort meg til den jeg er i dag, og det er jeg i og for seg takknemlig for.
Jeg tenker på menneskene der ute, som skader mennesker de er glade i, menneskene de ikke vet hvem er og tapet de påfører dem. Hender det at disse menneskene sitter med morgenkaffen sin og tenker over livet, verden og barna deres? De er jo bare mennesker de også. Hvilken fremtid ser de for barna sine? Ser de overhodet noen fremtid?
Vi tenner det tredje adventslyset i dag. Jeg synes det er en fin anledning til å ønske seg noe. Jeg ønsker meg at barnet mitt kan vokse opp i fredelige og harmoniske omgivelser. Jeg ønsker meg at barnet ditt kan det samme. Jeg vet ikke om ønskene mine kan reise over landegrensene, men barna, uansett hvor de befinner seg, ønsker jeg en fredelig og harmonisk oppvekst. Jeg vet at ønsket mitt ikke vil gå i oppfyllelse, ikke umiddelbart. Men, det er vi voksne som kan legge til rette for det. Og ettersom vi ikke kan forandre det store bildet alene, kan vi jo begynne med det lille? Kanskje vi kan forandre måten vi omgås hverandre på? Måten vi omgås barna våre på? Strekke ut en hånd til dem som trenger det? Smile til dem som ikke gjør det?
Jeg vil imidlertid ikke glemme å nevne dem som allerede gjør en forskjell. Jeg vil tvert i mot sende dem varme tanker. De vekker håpet i meg. Jeg ser nemlig hjertegode mennesker invitere ensomme til seg i julen. Åpne opp hjemmet sitt. Gi muligheter. Jeg ser likeledes venner og bekjente gi til dem som ikke har så mye. Legge gaver til ukjente under et juletre. De har pakket inn håpet, som vil komme til å bety mye for noen. Jeg ser ideelle organisasjoner gjøre godt, både her til lands og der ute. Det betyr jo at godheten lever midt i blant oss, sammen med maktesløsheten. Godheten gir håp. Heldigvis! Det er viktig å beholde håpet. Kan vi smitte hverandre tro? Med godhet og medmenneskelighet? Jeg håper det. La oss prøve. <3
Noen småfilosofiske tanker fra meg. Ha en fantastisk tredje søndag i advent der ute.
Takk for at du leser! <3 Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for oppdateringer og videre utvikling av Barnejuristen.
Dersom barnet ditt får avgjøre, så slipper du å tvile. Har du opplevelser og dårlige minner selv, vil jeg anta at også det får en avgjørende effekt på tvilen. Likevel drar de aller fleste litt på skuldrene, hever litt på øyenbrynene og sier at de slett ikke drikker så mye i jula. Det sa mine foreldre også. Men så var det jo heller ikke dem som løp ut i julenatta for å kaste stein på vinduet til lensmannen. Det var ikke dem som kom løpende skrekkslagne ned i stua og ble møtt av et knust stuevindu og et ødelagt juleminne. Det var ikke dem som hadde forsøkt å holde seg våkne, for å be til Gud om at det som skjedde ikke skulle skje.
Jeg sier på ingen måte at alle som drikker alkohol i julen oppfører seg som de to ovennevnte, jeg sier heller ikke at det burde være alkoholforbud i alle norske hjem i julen – jeg sier bare at dersom du er i tvil, så er du kanskje ikke i tvil. Det kan handle om mengde? Det kan handle om tidspunkt? Men det bør i det minste handle om barna. Barna drikker jo ikke. De er overlatt dine avgjørelser om hvor mye du ønsker å drikke. Likeledes må de bare akseptere hvordan du oppfører deg, etter at du har drukket. Verdt en tanke, synes jeg.
“Hvor mange glass tåler barnet ditt?” spør en kampanjeorganisasjon for alkovett. Organisasjonen AV-OG-TIL viser en livaktig og særdeles gripende kampanjefilm i den anledning. Vi får se ei lita jente som egentlig gleder seg til jul, men klok av skade teller hun glassene pappa drikker, som om hun allerede vet når situasjonen vil eskalere. De små er så følsomme, så oppvakte og så farlig kloke. Jenta i videoen teller ennå, i en alder av tretti år. Historien du ser er nemlig sann. Det er da ikke slik vi ønsker å skape juleminner? Barn trenger ikke å oppleve traumatiske situasjoner mange ganger, før de tar på seg mye av ansvaret og tror at de kan forhindre det skjebnesvangre. Jeg telte også glassene da jeg var liten. I tillegg ba jeg til Gud, og trodde at jeg hadde gjort noe galt når stemmen til mamma rev meg ut av søvnen. “Løp og hent politiet, han dreper meg denne gangen, løp og hent politiet”.
Det er mange barn og unge som har vonde og vanskelige opplevelser i forbindelse med de voksnes bruk av alkohol. Spesielt fremtredende blir dette i forbindelse med jul og andre høytider. Julen er utvilsomt en ekstra vanskelig tid for de barna som i utgangspunktet lever i en tøff hverdag. Kanskje skyldes det fattigdom, sykdom eller rusrelatert problematikk. Det kan også være ensomhet, familiære konflikter eller minoritetsbakgrunnen som gjør livet vanskelig. Felles for alle disse situasjonene tror jeg er, at alkoholen får det som kjennes godt, til å føles enda bedre. Men det som allerede er vondt, har en tendens til å bli enda verre. Julen er en tid som øker fokus på fellesskap og feiring, noe som ofte bidrar til at noen familier faller utenfor fellesskapet. Og på utsiden blir julen ekstra smertefull for de barna, som aldri får en pause. Men også de barna som opplever en naturlig og trygg hverdag, kan oppleve julen utfordrende. For det er ikke til å stikke under en stol, at julen for veldig mange barnefamilier fører til et økt alkoholforbruk. Det er på mange måter en programmert anledning til å kose seg med et glass vin før maten, øl og akevitt til maten og litt dessertvin til risgrøten. Kanskje en baileys til kaffen også? Vi må ikke glemme at barn opplever foreldrene på en helt annen måte enn til vanlig, når de drikker alkohol. Dessverre opplever mange barn i tiden vi er inne i nå, at foreldrene som ellers er omsorgsfulle og oppmerksomme, plutselig fremstår som utilgjengelige, grenseløse og uinteresserte. Noen ganger også som egoistiske, høyrøstede og aggressive. Barna vil naturlig nok oppleve dette som skremmende og uforståelig. Ikke uventet medfører det redsel for julehøytiden, og mange barn gruer seg. De opplevde det kanskje i fjor?
Barna merker det alltid, dersom det er noe galt. De opplever hver lille forandring, selv om det bare er den ene forelderen som drikker. Det sier seg jo egentlig selv, at stemningen blir en helt annen. Man blir gående på nåler. Julen preges av redsel og fortvilelse. Barna merker det, selv om de ikke helt forstår hva som skjer. Barna forstår at noe er galt.
Ikke alle drikker over evne, heldigvis. Likevel tenker vi voksne sjelden over det, og dersom vi ikke drikker så veldig mye, tror vi kanskje ikke at et par glass vin utgjør den store forskjellen. Men, vet vi egentlig hvordan barna oppfatter oss? Vi har en tendens til å tro at dersom det ikke blir krangel og bråk, så legger heller ikke barna særlig merke til det. Og i så tilfelle, kan det umulig være skadelig med et par glass eller tre. Men sannheten er, at selv de små forandringene i foreldrenes væremåte kan medføre engstelse og bekymring for barna. Helt uavhengig av kvantum, vet vi jo egentlig at vi forandrer oss litt. Forandrer vi voksne oss, så forandrer stemningen seg. Forandrer stemningen seg, så kan du rett og slett ikke se bort fra at jula forandrer seg. Særlig for de små. Og som hovedregel, er det ikke til det bedre.
Jeg skal ikke formane og jeg ønsker ikke å fremstå som en bedreviter. Men jeg vil hviske deg i øret, at dersom du er i tvil, så er du kanskje ikke i tvil? Etter at jeg fikk barn, har jeg aldri mer vært i tvil. Jeg drikker ikke alkohol, verken til jul, påske eller ved andre anledninger. Mitt valg! Men så husker også jeg veldig godt løpeturen opp til lensmannen kun i ført nattkjole og truse. Hvordan den kramme snøen skar seg inn i den bare foten min, og hjertet føltes som om det ville briste. Det er ikke verdt det. La meg bare få lov til å fortelle deg det. Skap gode juleminner! Minnene varer nemlig evig.
Takk for at du leser! <3 Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for oppdateringer og videre utvikling av Barnejuristen.
I dag morges, mens tulla mi kom snublende ned trappen og så julekalenderen jeg monterte der i går kveld, tenkte jeg på deg. Jeg sto der med kaffekoppen min, lykke i hjertet og observerte barnlig glede, harmoni og trygghet. Jeg tok meg i å tenke på hva du vel gjorde i det øyeblikket. Om du på noen som helst måte hadde overskuddet til å glede din vakre lille jente denne morgenen? Tulla mi hadde valgets kval, hvilken gave skulle hun pakke opp i dag? Det er første desember og julekalenderens første overraskelse var altså i ferd med å se dagens lys. Jeg kunne ikke la være. Jeg tenkte på overraskelsen dere hadde blitt utsatt for og hvordan den eier livet deres akkurat nå. Jeg så på min egen lille datter, energisk og full av forventning. Deretter så jeg for meg den lille piken din. Ulykkelig, skremt og rotløs. Livets uransakelige veier.
Krisesenteret i Oslo er det eldste i Norden, det er døgnbemannet og har både dagtilbud og botilbud. Du og datteren din bor der nå. En anonym ringeklokke møtte oss på utsiden. Vi måtte gjennom to låste dører og opp en trapp. Jeg vet at det bor hele 350 kvinner på Oslo Krisesenter i løpet av et år og i år er du en av dem. Av alle beboerne der, er faktisk hele 60% under skolealder. Alle sammen på en eller annen måte berørt av vold. Akkurat som den vakre lille datteren din.
På krisesenteret kan du heldigvis finne et snev av trygghet. På krisesenteret kan du få hjelp, både praktisk og psykisk. På krisesenteret kan du få oppleve enn annerledes jul, men den vil komme til å være voldsfri. Jeg vet at du har det vondt. Jeg vet at redselen rir kroppen din, for ikke å klare å stå i mot denne gangen heller. Jeg vet hvor redd du er – for å ta den lille tulla di med hjem til et voldshelvete igjen. Jeg vet hvor sliten du er, og jeg vet hvor ensom du er. Da dere kom til krisesenteret var du i akutt krise, livet ditt sto regelrett i fare. Datteren din, en tillitsfull og empatisk liten sjel, bærer også kraftig preg av livet dere har levd de siste årene.
Hun er redd hun også. Akkurat som deg, er hun redd for at du ikke skal klare å stå i mot. Hun er redd du ikke har kraft nok. Hun er sliten hun også og på ingen måte mindre ensom enn det du er. Dere er begge vakre, sårbare og vingeskutte mennesker, men jeg vet dere innehar en styrke som kun få av oss er forunt. Dere er begge krigere, med kjærligheten som våpen. Dere seirer til slutt, det vet jeg. Jeg håper der jeg står, tidlig morgen den 1. desember, at du en dag finner harmonien jeg har funnet. Måtte dere to få muligheten denne gangen, til å starte helt på nytt. Et annet sted, et annet liv – med kalendergaver, trygghet og harmoni. Denne julen blir nok ikke slik dere hadde sett for dere, men neste jul kan bli langt bedre enn i år. Jeg vet det er en mager trøst, men jeg vet også at veien dit er verdt det. Lykken venter et sted på dere, sammen med mulighetene og en splitter ny 1. desember morgen.
I mens jeg ser datteren min åpne kalendergaven sin, tar jeg meg i å åpne min – den som finnes i hjertet mitt. Jeg ønsker meg at du skal klare det denne gangen. Få muligheten til å finne lykken et annet sted, enn i den knyttneven du har lett de siste årene. Jeg ønsker deg en fremtid. Jeg ønsker deg styrken til å skape den. Jeg håper for datteren din sin del, at hverdagsmagi finnes og at julekalenderen min har et bilde av dere to i sin første luke. Jeg ønsker dere en rettferdig mulighet, et voldsfritt og harmonisk hjem. Jeg ønsker deg lykke, slik at du kan gjøre datteren din lykkelig. Jeg ønsker meg i dag, midt i min egen lykke, at dere får et hav av muligheter til å finne deres.
Når du er klar kjære deg, gå ned trappen, gjennom to låste dører og ut på gata. La solen stryke deg over kinnet. Ta hånda til det vesle pikebarnet ditt og ta livet deres tilbake. Det gjemmer seg et nytt og verdig liv bak luke 1. Det er slett ikke for godt til å være sant – det er det dere har fortjent.
Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for oppdateringer og videre utvikling av Barnejuristen.
Hvert fjerde drap i Norge er et partnerdrap. Mange liv kunne vært reddet hvis volden hadde blitt stoppet i tide. Hele 300 barn bor sammen med moren sin på Krisesenter i løpet av et år, dette tallet er hentet fra Oslo Krisesenter. 1084 mennesker bor på hemmelig adresse for å komme seg bort fra volden. Vold mot kvinner kommer i sjokkerende mange former. Det kan være blind vold, tilsynelatende uten motiv, men de aller fleste voldsutsatte opplever sørgelig nok, at en de har stor tillit til krysser grensen. Men hva skal egentlig til for å krysse grensen? Det kan du lese litt mer om i ett av mine tidligere innlegg. Det er, som vi også er ubehagelig klare over, ikke bare i Norge kvinner utsettes for vold. Kvinner voldtas og skjendes som en del av en krigsstrategi. Unge jenter blir brukt som slaver og som handelsvare. Sexindustrien profitterer på fattige jenter, som av ren nød havner i prostitusjon og fornedring. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg er definitivt i mot vold, uavhengig av hvor den finner sted.
I dag er det den internasjonale dagen mot vold mot kvinner, og dagen fortjener å bli nevnt også her på Barnejuristens blogg. Faktisk har forskjellige organisasjoner gått sammen for å bekjempe vold mot kvinner og vil i de neste 16 dagene ha markeringer, aksjoner, temamøter, foredrag, stands, leserinnlegg og lignende, for å sette vold mot kvinner på agendaen. Er det ikke flott? Krisesentersekretariatet har under aksjonsperioden ulike kampanjer og aktiviteter, noen av dem finner du her. Kampanjen mot vold og partnerdrap startet opp i dag, og det er Likestillings- og diskrimineringsombudet og Krisesentersekretariatet som står bak kampanjen – som startet i 2014. Alle kommuner har det samme ansvaret for å stoppe vold og hindre drap. Hvem du er og hvor du bor, skal ikke ha betydning for hvor god beskyttelse du skal få. Temaet i år er kvinner og barn på flukt med fokus på rettigheter og samarbeid. Målet er at flere engasjerer seg og får en bedre innsikt i hvordan vi kan bidra med å forebygge, beskytte, varsle og samarbeide for å forhindre dødelig kjønnsbasert vold. Sammen, og kun sammen, kan vi legge større press på politikerne, stoppe volden og hindre partnerdrap.
Vold mot kvinner er et angrep på kvinners rett til liv, frihet og personlig sikkerhet. Menns vold mot kvinner er et brudd på kvinners grunnleggende menneskerettigheter, så som retten til liv, helse, politisk og økonomisk deltagelse. Volden kan være av fysisk, psykisk, økonomisk og seksuell karakter. Vold mot kvinner er et fenomen som rammer kvinner i alle aldre og samfunnslag, på tvers av landegrenser. FN slår fast at vold mot kvinner utgjør et alvorlig hinder for utvikling og likestilling mellom kjønnene. I utviklingsland der kvinners sosiale, kulturelle og økonomiske status er svak, er kvinner spesielt sårbare for vold, og konsekvensene er sørgelig nok meget store. Utover det å krenke kvinners personlige integritet og menneskeverd, er også menns vold mot kvinner et hinder for et lands økonomiske og demokratiske utvikling. I verste fall kan volden hindre kvinners fulle og likeverdige deltagelse i samfunnet. Det finnes lover, men implementering og gjennomføring er mangelfull i mange land. Kvinners rettssikkerhet er svak fordi kostnadene ved å anmelde voldsmannen ofte er ansett som for høye, både fordi politiet ikke etterforsker og fordi rettsapparatet ikke dømmer sakene som faktisk ender opp i rettssystemet. Menns vold mot kvinner er et tabubelagt og underkommunisert tema, og det er vanskelig å få en god oversikt over omfang og samfunnskostnadene.
Vold i nære relasjoner skjer gjerne fordi voldsmannen har til hensikt å utøve eller opprettholde makt og kontroll i et nært forhold. Den har et definert mål, som er å tvinge kvinnen til å underkaste seg voldsutøvers vilje. Denne type vold kjennetegnes ved et repeterende mønster. Volden behøver ikke å skje daglig for å innebære frykt for ny vold, men frykten alene oppleves naturlig nok som at volden er sammenhengende og vedvarende. Kjønnslemlestelse av kvinner er et annet grovt overgrep. Det er gjerne tradisjonsbestemt og omfatter delvis eller total fjerning av ytre deler av det kvinnelige kjønnsorgan eller annen skade på kjønnsorganet. Jenter fra 5-14 år er oftest utsatt, men også spedbarn og voksne kvinner utsettes. Kjønnslemlestelse av kvinner kan etterlate varig smerte, lidlese og i verste fall forårsake død. Handel med kvinner er vår tids form for slaveri. Det er gjerne gjennom tvangsarbeid, prostitusjon eller andre seksuelle formål at kvinner utnyttes. Kvinnene tvinges gjennom vold, trusler, misbruk av en sårbar situasjon eller også annen utilbørlig atferd. Omfanget har dessverre økt dramatisk de senere årene, men heldigvis har også sterke motreaksjoner kommet fra kvinneorganisasjoner, myndigheter og internasjonale institusjoner.
Ingen – absolutt ingen former for vold mot kvinner kan aksepteres i noe samfunnslag eller i noen kultur. I Norge har myndighetene tatt viktige initiativ for å forebygge vold. Vi har etablert lover som beskytter kvinner, krisesentre som hjelper kvinner i akutte krisesituasjoner, frivillige organisasjoner og mange andre institusjoner og grupper som arbeider mot vold mot kvinner. Det er nemlig sånn, at når en kvinne blir mishandlet, uavhengig av om hun er en datter, en mor, en søster eller noens kone, påvirker det veldig ofte hele familien. Ved siden av de alvorlige fysiske og psykiske konsekvensene, vil eventuelle barn i familien bli skadelidende som vitner til volden. I andre tilfeller blir også barna utsatt for volden. Dette kan være et resultat av at barnet går inn for å beskytte mor, i andre tilfeller kan barnet havne i en voldelig situasjon ved en tilfeldighet – men likevel som resultat av kampens hete.
Kjenner du noen som blir utsatt for vold og trusler? Har du mistanke om at noen utsettes for vold? Det du kan gjøre, er å ringe politiet og varsle din bekymring. Dersom det oppleves som vanskelig å stå frem med navn, kan du velge å være anonym. Det medfører imidlertid at det blir noe vanskeligere å hjelpe offeret. Likevel er det bedre å varsle anonymt, enn å ikke varsle i det hele tatt. Alle har forøvrig en plikt til å avverge vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Ved mistanke kan du som nevnt varsle politi, eller også barnevern, dersom barn er involvert. Å avverge vold opphever taushetsplikten i mange yrkesgrupper, dette følger av straffeloven § 196
Dersom du selv er utsatt for vold, oppsøk politiet. Dersom du opplever det enklere å oppsøke et krisesenter nær deg, gjør det. De gir deg god hjelp videre. Ta med deg barna i dag, det blir ikke bedre i morgen.
For dere som ikke forstår hvorfor kvinner kan bli i et voldelig forhold, les gjerne ett av mine tidligere innlegg, for en mer inngående forståelse. Og dersom du møter noen i dag som tilbyr deg en rød knapp, sett den stolt på jakkeslaget ditt – for det betyr at også du er i mot vold.
Du må ikke sitte så trygt i ditt hjem og si: det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv. Jeg støtter om dagen og arbeidet mot vold mot kvinner. Gjør det du også! Takk for at du leser! <3
Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for oppdateringer og videre utvikling av Barnejuristen.
Ja, jeg snakker fremdeles om operasjon Dark Room, det er jo ikke så enkelt å løsrive seg fra den saken. Saken er brutal på et normalt intellekt og nyhetene er nådeløse. De aller fleste har en mening om det som har blitt avslørt, og godt er jo det. Men hva gjør vi utover det å spy eder og galle i kommentarfeltene? Hva gjør vi utover å mene og tenke at vi må snakke om det, selv om egentlig ingen orker. Hva gjør vi når saken roer seg litt i media? Glemmer vi det hele, frem til et nytt barn står frem? Det kan være ditt eller mitt barn neste gang, vi har ikke anledning til å vente. Vi må gjøre noe, og når jeg sier vi, mener jeg du og jeg, og alle de andre som står i posisjon til det.
Jeg har i et tidligere innlegg delt noen av mine tanker rundt selve saken, men jo mer jeg leser, jo mer plages jeg av tafattheten rundt problematikken. Allerede et par dager etter omveltende og grusomme avsløringer, snakker vi mer om en vendetta mellom en skuespiller og en statsråd på sosiale medier. Har vi allerede glemt dem? Ofrene? Barna? Jeg har fått henvendelser fra mennesker som har vært ofre, og deres historier ryster meg. Det dreier seg om mennesker som har stått frem og som har fått hjelp. Det dreier seg imidlertid også om mennesker som aldri har fortalt andre enn psykologen sin om hva de har opplevd. Jeg er smigret over tilliten deres, samtidig som det krever at jeg skriver mer om saken og vender litt av oppmerksomheten tilbake. Tenk om vi kunne hjulpet ofrene og potensielle ofre i kampen mot tafattheten i samfunnet. Jeg mener, dersom vi er helt ærlige, gjør vi faktisk noe aktivt for å beskytte barna våre? Eller venter vi til skaden er skjedd, for deretter å gå inn med adekvate behandlingstiltak for de utsatte og altfor lave sanksjoner til overgriperne? Er det alt vi har å tilby barna våre? Hva med å forebygge? Hva med å kvele villdyret, før det setter tennene i nok et offer. Nei, det er ingen enkel oppgave, men det er en begynnelse og et sted må vi faktisk begynne.
I de kjente og store avisene hedres jenta som sa fra til mammaen sin om hva som hadde skjedd henne. Hun hylles også på blogger og i kronikker. Ingen tvil om at jenta var tøff, tapper og modig. Men har vi egentlig rett til å sette det som en standard? Har vi anledning til å ytre ting som at dersom barna går hjem og forteller om vanskelige hemmeligheter, kan de velte hele systemet? At de kan avdekke pedofile nettverk, voldtekt av spedbarn og deling av overgrepsmateriale online? Eller er det ansvarsfraskrivelse? Velter vi for mye av ansvaret over på barna? Jeg tror det! Vi må åpenbart snakke om det. Vi må utvilsomt sette fokus på problematikken. Men kan vi bruke de utsatte barna som et verktøy? Det er det noen andre som allerede har gjort, til egen forlystelse. Det barna trenger er å vite at uansett hvordan de håndterer det, så er det ok! Hvilke signaler sender vi for eksempel ut til barna som har vært utsatt, som aldri har fortalt noen om det? At nettverket kunne vært oppdaget tidligere, dersom de hadde sagt i fra? Har de ikke nok skyldfølelse i utgangspunktet? Vi må nemlig ikke for et sekund tro, at det ikke eksisterer mange barn, altfor mange barn, som har opplevd nettopp det samme som jenta omtalt i nyhetene, men som aldri har fortalt det til noen. De skammer seg! De gjemmer seg!
Erna Solberg går ut i landsdekkende aviser, hun uttaler at hun synes det er utrolig vondt å høre og se historier om overgrep mot barn, mot små babyer, og om fantasier om overgrep mot små barn. Men hva gjør hun med det? Er det noen som vet? Justisminister Anundsen uttaler i media at han er overrasket over det store omfanget. Overrasket? Er det sant? På tide å gjøre noe da kanskje? Eller er overraskelsen en forklaring på at han ikke gjør noe? Stine Sofie stiftelsen gikk ut med en kronikk, der de mener at tiden der vi kunne skylde på manglende tallmateriale og kunnskap på dette området lengst er forbi. Ja, nå nærmer vi oss poenget mitt. I denne kronikken stilles også et særdeles viktig spørsmål, som jeg ser det. Nemlig “hvilke mekanismer er det som trer i kraft når folk flest, på så mange nivåer i samfunnet (politi, påtalemyndighet, politikere og myndigheter forøvrig på akkurat dette området) ikke klarer å ta inn over seg omfanget og det store samfunnsproblemet vold og overgrep mot barn utgjør?”
At det å bruke ressurser på å stoppe vold og overgrep mot barn er en god investering, er det vel neppe noen innvendinger i mot? Men hvordan kan vi stoppe det? De fleste er rådville og føler mer avmakt enn optimisme. Jeg snakker nå om oss voksne. Hvordan føler de utsatte barna det da tro? Når vi voksne mer eller mindre gir opp. De aller fleste snakker om behandlingstiltak, brannslukking, etter at barnet har opplevd grotesk tortur og har fått skader som gjør resten av livet utfordrende. Hvem snakker om forebyggende tiltak? Hvem snakker om å spare de små sjelene for de mareritt som vil hjemsøke dem om natten, for tårene de sårt kommer til å gråte og de psykologiske senskadene som kan ha varighet livet ut? Jeg sier ikke at vi skal slutte med oppfølging av de allerede utsatte, jeg sier at vi ikke må gi opp de barna som kommer til å bli utsatt. For den sørgelige sannhet er, at vi ikke har sett enden på overgrepsproblematikken. Det er ikke sånn at de siste bildene av barneovergrep ble funnet i operasjon Dark Room, ikke de siste livesendingene heller. Det finnes fremdeles aktive og uoppdagede overgripere der ute. Og det finnes potensielle overgripere der ute. Det er derfor så utrolig viktig å beskytte barna bedre enn det vi gjør i dag. Vi kan i alle fall ikke velte en stor del av ansvaret over på dem, i det vi forventer deres innsats, når vi ikke klarer å beskytte dem en gang. Hvordan? Hvordan kan vi beskytte barna våre mot ondskapen?
Jeg vet kanskje ikke nok om forebyggende tiltak på området, men jeg forstår ut fra det jeg leser, at det ikke er gjort all verden. Psykolog Pål Grøndahl fortalte nemlig allerede i 2015 om sine erfaringer med nettopp slike overgripere som vi har med å gjøre i Dark Room saken. Han er en anerkjent psykolog som har jobbet som rettspsykolog og sakkyndig i 15 år, spesielt med overgripere. Han kunne allerede for ett år siden fortelle at personer som er dømt for – eller som frykter at de kan komme til å begå overgrep mot barn – kan få gratis behandling hos Institutt for klinisk sexologi og terapi. Men han nevnte også at pågangen er stor. Det sto nemlig 40 personer på venteliste til denne type behandling for et år siden, og siden behandlingen går over flere år innebærer det at personer som er redde for å begå overgrep mot barn, kan komme til å gjøre nettopp det i behandlingskø. Hva sier det oss? Er det noe vi har samvittighet til å ignorere? Det dreier seg om barna våre. Bare et par måneder før Grøndahl uttalte seg, gikk Psykolog Thore Langfeldt ut med en appell om å etablere et bredere tilbud for potensielle overgripere. Men likevel tar vi oss den frihet å velter noe av ansvaret over på ofrene. Vi må snakke det ihjel! Det er jo ikke en kjeft som orker jo. Vi må gjøre det vanskelig å være overgriper! Hvordan?
Hva om Erna Solberg satte problemet på den politiske dagsordenen? Får å få behandlingsplasser for både dømte og potensielle overgripere. Vi må åpenbart ha flere spesialister på området, kan vi ikke gjøre jobbene mer lukrative? Kanskje Justisministeren, som tross alt er bekymret over store mørketall etter helgens avsløringer, bevilger noen kroner til forebyggende tiltak? Ytterligere midler til politiet? Politiet har nemlig gjort en formidabel jobb, men har fremdeles en massiv jobb fremfor seg. Uten midler derimot, sender vi ansvaret tilbake til barna. Kanskje kan han bidra med høyere straffer for dømte overgripere også? Utvidet bruk av forvaring ved seksuelle overgrep av barn? Hvordan kan vi ellers beskytte barna våre? Vi må forebygge, samtidig som vi viser at vi mener alvor. Vi kan ikke akseptere at skaden må skje, før vi kan tilby løsninger. Vi må være minst like innovative som de menneskene vi står opp i mot.
Engasjer dere, for barnas skyld! Takk for at du leser! Del gjerne, sammen står vi sterkere! <3
Du kan følge meg på Facebook og Instagram for oppdateringer og videre utvikling av Barnejuristen.
Kan samvittighet egentlig kjøpes for penger? Jeg spør fordi jeg i dag har inntrykk av at absolutt alt kan kjøpes, det kommer bare an på prisen. Det ser ut til at våre barn kan kjøpes, på mange forskjellige måter dersom prisen er rett. Søndag ettermiddag kalte bergenspolitiet inn til pressekonferanse om en massiv etterforskning av overgrep mot barn. Så dersom jeg spør deg, “hva er prisen på samvittighet?” – så er det kanskje prisen på barnet ditt jeg lurer på? Jo, du kan rynke på nesa, du kan mene at jeg overdriver – men gjør jeg egentlig det? Hele 51 menn er tatt i det som kalles norgeshistoriens mest omfattende overgrepssak. Flere av mennene skal selv ha begått overgrep, andre har bestilt livesending av overgrep mot barn, mens ytterligere andre i stor utstrekning har fantasert om og planlagt voldtekter av små barn. Saken har sitt opphav i en etterforskning som internt i Vest politidistrikt har fått kodenavnet “Dark Room”, basert på en større FBI aksjon mot nettstedet Playpen, som er engelsk og betyr lekegrind. De involverte skal ha brukt det såkalte mørke nettet til å kommunisere og dele overgrepsmateriale av barn. Kanskje ikke dine barn, men noens barn er involvert og det kunne vel i ytterste konsekvens ha vært våre? Hva er prisen på samvittighet?
Det er ikke dårlig humor, det er et utsagn som kom frem av chattesamtaler politiet har funnet under etterforskningen. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg krymper meg bare ved tanken. Ordene gjør fysisk vondt. I samtalen kommer også frem at mennene har tenkt til å leie en bil. De snakker om å forlede en pike inn i bilen, kjøre til et øde sted med en madrass dekket med plast. Etter å ha lest dette, har jeg oppdaget at min egen fantasi kan vende seg mot meg og tegner bilder jeg nesten ikke holder ut å ha i hodet mitt. Ved siden av å bli fysisk uvel, blir jeg så sint så sint og så usedvanlig trist på samme tid. Forestill deg en pike i 6-8 års alderen, hvor redd hun må være i en situasjon som beskrevet. Joda, såpass unge er barna de ønsker å leke med, det fremkommer av samme chattlogg. Senere i samme chattesamtale, kommenterer sågar en av mennene involvert i samtalen, at et offer godt kan være helt ned i toårsalderen. Hvor er samvittigheten til disse menneskene? Samvittigheten – er en følelse som er med på å korrigere oss, slik at vi ikke skal krysse grenser og gjøre feil. Hva har prisen vært for å ta seg den friheten, til å utøve slike groteske og utilgivelige feil?
Politiet har beslaglagt 150 terabyte med datamateriale i form av bilder, filmer og chatter delt mellom medlemmene i nettverkene. Blant de som ble siktet i saken, befant det seg en erfaren politimann i Vest politidistrikt. Han ble siktet for å ha befatning med bilder som viser overgrep mot barn. Dette skjedde hjemme hos politimannen og etter at politiet pågrep sønnen hans der. Han beskrives som en sentral person i pedofilinettverket som har delt overgrepsmateriale på nettet. Politimannen ble forøvrig dimittert etter å ha blitt avhørt, ettersom hans tilknytning angivelig har vært begrenset. Tja, samvittigheten avhenger nok av omfanget på tilknytningen i saken?
Videre skal et par politikere, en jurist og en førskolelærer være involvert i denne massive overgrepssaker. Jovisst er det fler, men jeg synes disse er verdt å nevne i særdeleshet. Dette med tanke på at det er mennesker med enten tilgang på barna våre eller med mulighet til å påvirke våre barns sikkerhet og fremtid. En av de siktede i Dark Room-saken skal for eksempel ha jobbet i elleve forskjellige barnehager. Er det ikke skremmende å tenke på? Hva koster hans samvittighet tro? Han er siktet for besittelse av bilder som seksualiserer barn. Politiet mener han har vært del av et internettmiljø som har utvekslet bilder av overgrep i flere år. For å få tilgang til bildene skal han blant annet ha utgitt seg for å være gutt. Han er tidligere ustraffet og er siden løslatt. Nå kan forsvareren hans fortelle at han ser frem til å legge dette bak seg. Jeg spør meg om alle de involverte barna kan legge dette bak seg?
På lista over siktede finnes også to folkevalgte politikere. Den ene har hatt rikspolitiske verv for Frp og senere sentrale verv i lokalpolitikken også. En Ap politiker er fengslet, siktet for seksuelle overgrep mot barn under 14 år. Han sitter i kommunestyret, men har nå sagt opp sine verv i partiet. Dette er altså menn som har hatt politisk innflytelse og med det også en del påvirkningskraft. Hva kan være prisen på deres samvittighet? En jurist er også siktet. En jurist er en person som kan og er interessert i lover og regler, hva som ligger til grunn for dem og hvordan de kan anvendes. Her handler det altså om et menneske som veldig godt vet hvilke strafferammer ugjerningene er forbundet med, og trolig også påkjenningene ofrene blir utsatt for. Likevel deltar han. Han har ikke barn selv, men jeg er slett ikke sikker på om det hadde endret noe. Flere av de siktetede har sendt livesendinger av overgrep direkte på nettet, og har utført overgrep mot egne små barn. Hva er egentlig folk laget av, spør jeg meg selv. Det er vanskelig å ta innover seg, at voksne menn forgriper seg på egne barn, eller lar andre gjøre det, for å selge bildene eller filmene online. Like vanskelig å forstå, er at én av to som er siktet for å ha deltatt aktivt på Playpen og ventet barn med sin samboer da han ble tatt, planla overgrep mot sitt eget barn, som ikke engang var født. Kan samvittighet kjøpes for penger? Hvor mye må i så tilfelle på bordet, når du tilbyr overgrep av ditt ufødte barn? Hva er prisen på samvittighet?
Selv om jeg på veldig mange måter ikke ønsker å vite det, spør jeg meg likevel hva disse menneskene er laget av? Hva får voksne oppegående mennesker til å utføre groteske overgrep på mindreårige barn, for deretter å dele det med et stort antall andre likesinnede? Hvor mange saker av dette slaget finnes det egentlig der ute? Hvor mange bilder? Filmer? Hvor mange barn er utsatt? Vi lar oss jo sjokkere på nytt og på nytt av hvor mange voksne menn og kvinner som tenner på barn.
Psykolog Grøndahl forklarer det med at overgripere legitimerer overgrepene ved at flere gjør nettopp det sammen. Det kan selvfølgelig forklare at hele 51 menn var involvert i dette omfattende overgrepsnettverket. Disse menneskene viser at de evner å viske ut sine egne grenser når de er i grupper med likesinnede. Men kan virkelig det å forgripe seg på et barn få en slags legitimitet fordi man ser at andre gjør det? Ettersom de aller fleste av oss ikke fungerer på den måten, må det jo være noe galt med dem? Grøndahl er imidlertid ikke overrasket over at politiet nå har avdekket en såpass stor pedofiliring av menn. Kripos har også uttalt at de tror vi bare ser toppen av isfjellet og starten på en ny organisert kriminalitet. Jeg skremmes av disse prognosene. Jeg tenker på alle barneskjebnene vi ikke klarer å redde, uavhengig av hvor gjerne vi skulle ønske det. Psykologen forteller at disse menneskene rasjonaliserer en grusom atferd, og mister dermed motforestillingene når andre rundt dem gjør det samme. De forsikrer hverandre også om at barna ikke tar skade av det. De tar ikke omfanget av det de har gjort innover seg, før de blir tatt. Det trekker nok i retning av at vi dessverre vil se mer av disse forbrytelsene. Politiet omtaler overgriperne som helt vanlige mennesker. De går altså midt i blant oss. Men helt vanlige mennesker har da en samvittighet, har de ikke? Er krona eller lidenskapen størst?
Jeg klarer knapt å forstå det jeg selv nettopp har skrevet. Hvilke håp og muligheter kan vi klamre oss til? At denne omfattende overgrepssaken er grensesprengende, mørk og så absolutt uempatisk er det ikke vanskelig å fastslå. Men hvordan kan vi ta opp kampen mot noe så mørkt og ondt? Politiet gjør en usedvanlig god jobb, de mener også at å skaffe innsikt rundt denne kriminalitetsformen er helt avgjørende. Men til og med det kommer med en pris. Alle disse menneskene som hver dag tar inn over seg hvor grusom denne verden har blitt. Hver dag ser man nye komme til. Er det ikke sånn at hvis flere og flere er i besittelse av og deler overgrepsbilder, vil også flere og flere føle seg bekreftet? De søker vel som folk flest ikke miljøet av motforestillinger, men snarere nettopp bekreftelsen. Må vi avvente flere saker der en mor må oppleve at barnet hennes har blitt misbrukt, og ugjerningen er solgt i cyberspace, før neste nettverk kommer i søkelyset? Hvor mange barn vil lide? Hvor mange samvittigheter selges på denne måten over internett, dersom vi hittil bare har sett toppen av isfjellet?
Vi må stå sammen! Vi må passe på barna våre og informere om farene på nettet. Nå, som aldri før. Vil høyere strafferammer virke forbyggende? Kan disse menneskene skremmes fra ugjerningene sine? I det minste vet vi at de søker sårbare og ensomme barn. Kan vi forebygge nettopp der? Det er jo ikke sånn at barna ikke fortjener selskap og selvsikkerhet. Ingen barn bør gå rundt som fritt vilt i ulveflokken, som sårbare og ensomme. La oss kjempe i mot. La oss vise at samvittighet er mer enn bare en tortur som lar seg selge på nettet. Det er en lidenskap som skal koste overgriperne dyrt, ikke barna våre. Samvittigheten – er en følelse som er med på å korrigere oss, slik at vi ikke krysser grenser og gjør feil. Vi kan ikke tillate at noen selger samvittigheten sin på bekostning av uskyldige barn. Vi må ta opp kampen.
Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram og likte du innlegget, del det gjerne. <3 Tusen takk!
For hver og en av oss kommer kjærligheten opprinnelig fra foreldrene. Vår første erfaring med kjærlighet, er den kjærligheten vi får fra våre foreldre. Så enkelt og så vakkert. Ikke fullt så vakkert lyder overskriften : Likestilling av kjønn og barnets beste. Fører det ene til det andre? Går det kanskje ut på det samme? Eller har det egentlig lite med hverandre å gjøre? Jeg lurer litt på om hva som skjedde og hvor i all verden vi er på vei. Det virker nemlig ikke som det sentrale er kjærlighet lenger. Jeg har faktisk tenkt en god del på dette siden farsdagen. Jeg vet ikke om du leste innlegget mitt, men jeg gratulerte pappaene der ut som har bidratt, stilt opp og vært der for barna sine i deres oppvekst. Det ble lest av mange og jeg fikk noen overraskende henvendelser i etterkant. Noen takket for at jeg hadde vinklet innlegget på nettopp den måten jeg gjorde, andre angrep meg for måten jeg hadde vinklet det på. Jeg fikk til og med noen historier om gale mødre, pengegriske horer og hevngjerrige og forsmådde elskerinner. Det disse kvinnene åpenbart hadde til felles, var å gi fedrene begrenset eller intet samvær. Det som imidlertid forekom meg som et paradoks, var henvendelsene fra eksplisitt tre mødre. De takket for at jeg vektla det åpenbare, at det faktisk er forbundet med et ansvar det å være far. De fortalte tre forskjellige historier om fedre som på en eller annen måte sviktet og valgte bort barna sine. Disse kvinnene hadde kontaktet alt fra familievernkontor og barnevern til juridisk bistand, for å oppnå at fedrene skulle ha samvær med barna deres. De ble imidlertid avvist med at de ikke kunne tvinge far til samvær. Dette fikk meg virkelig til å tenke.
Vi forsøker nemlig, som jeg oppfatter det, å velge bort kjønn her til lands. Det skal være likestilling. Vi ser helst at kvinner skal inn i forsvaret på lik linje med menn, og menn skal ha omsorg med barnet på lik linje med kvinner. Jeg er litt i tvil. Er det virkelig det vi ønsker? Og utslette våre genuine forskjeller? Er det overhodet mulig? La meg i det følgende tenke høyt.
I mange år har politikere og andre samfunnsaktører argumentert for at menn må ta mer del i barnas hverdag. Regjeringen legger også mer og mer til rette for det, både gjennom fedrekvoten og endring av lovverk. Og jeg synes det er fantastisk! La meg bare ha sagt det. Men det må jo være en adekvat reaksjon i andre enden. Det var nemlig i sin tid kvinnene som fremsatte ønsket om at fedre skulle ta mer ansvar i barnas hverdag. De har dog måttet fremvise forståelse dersom fedrene ikke har hatt tid eller lyst. De kan jo ikke tvinges til å ha interesse for barna sine, er det blitt sagt. Mødrene derimot, tok det ansvaret uten noen diskusjon. Det har ofte blitt brukt ord som diskriminering i denne debatten, og jeg lurer på om vi lurer oss selv. Det er gjerne menn som kan opplyse om at kvinner ikke duger i betydningsfulle lederstillinger, nettopp fordi de er opptatt med å føde barn. Kvinner på sin side, har i mange forskjellige sammenhenger etterlyst et bedre samarbeid om felles barn – mer fokus på barn og mindre på jobb. Mødre har på den måten vist at de i stor grad har vært opptatt av at barna opprettholder god kontakt med fedrene sine. Nå, mange år senere, men slett ikke for sent, har til og med fedrene selv begynt å få øynene opp for viktigheten deres tilstedeværelse har for barna deres. Sågar forskningen har bidratt til å bygge oppunder det mødre har argumentert for i årevis. Og man ville trodd at alle hjerter ville gledet seg. Hvorfor gjør de ikke det da?
Plutselig er realiteten i samfunnet blitt en annen, vi befinner oss midt i en ny kamp om likestilling. Denne gangen kjemper vi ikke om toppjobben og lønningene. Men hvem som egentlig er best for barnet? Mor eller far? Hvor mye betyr egentlig puppen? Du skal nemlig ikke kimse av pappapuppen, har jeg lest. Er mor den beste omsorgspersonen fordi hun har båret frem barnet? Eller vil hun bare ha barnet for seg selv, og svartmaler pappaen for å oppnå det? Er det mor som vil profittere på barnebidraget, eller er det far som ønsker å spare inn på bidraget? Parallelt fordømmes vordende mødre som ikke vil ta abort, dersom de vordende fedre ikke ønsker å ta ansvaret. Til og med juridisk abort har vært foreslått i den sammenheng. En juridisk abort vil gi mannen mulighet til å kunne fraskrive seg farskapet på et tidlig stadium i svangerskapet, på lik linje som en kvinne kan avbryte svangerskapet med en abort.
Hva skjedde egentlig? Er vi helt sikre på at vi er på rett vei?
Svangerskap og fødsel må fremdeles kvinnene ta seg av, det forutsetter jeg at vi er enige om. Kvinnene trenger gjerne litt tid for å komme til hektene etter en fødsel, og kvinner ammer som oftest barna sine. Statistisk sett er også kvinner per i dag noe eldre når de setter barn til verden, og de opplever flere og oftere komplikasjoner. At far er viktig for barnet er det ingen tvil om, men kan vi oppnå likestilling i denne perioden? Mor skal antageligvis tilbake til jobb og far skal forhåpentligvis ta ut fedrekvota. Hvordan disse tingene løses på best måte, er gjerne opp til mor og far. Fronter vi virkelig den debatten med likestillingskortet? Hvor ble det av kjærlighetskortet? Er det ikke kjærligheten som i stor grad er utgangspunktet for at vi får barn? Opphører kjærligheten mellom foreldrene, vil jeg likevel tro og håpe at kjærligheten for barnet består. Barnets beste – bør også ha sitt utgangspunkt i kjærlighet?
Det er da ikke så grusomt mange år siden kvinner ble respektert og hadde helt avklarte rettigheter som mødre. De fikk tid til å komme seg etter fødsel. Far tok økonomisk ansvar, slik at mor kunne gi barnet den omsorgen det trengte de første årene av sitt liv. Hva skjedde egentlig? Kvinner har nemlig, som jeg oppfatter det, tapt sine rettigheter som mødre. For å få rettigheter til foreldrepenger må hun ha lønnet arbeid. For mange er dermed lønnet arbeid blitt en forutsetning for nettopp det å bli mor. Dog er svangerskap og fødsel det viktigste arbeidet i denne sammenhengen. Plutselig tar også menn det faktum alvorlig, men helt uten at de beholder respekten for det kvinnen og hennes kropp leverer. La oss stoppe opp her et lite øyeblikk, hadde det ikke vært for den fantastiske kvinnekroppen, hadde vi ikke kunnet fremstille barn. På den annen side, hadde vi heller ikke klart oss uten menn i den prosessen, men jeg tror jo at arbeidsfordelingen allerede her gir noen signaler.
Jeg vet ikke hva du tenker, men personlig, synes jeg at politiske vedtak om familiepolitikk bør spille på lag med biologien? Det er nemlig som jeg såvidt var inne på ovenfor, store biologiske forskjeller mellom kjønnene. Jeg snakker her om hvordan kroppene våre er skapt, biologiske forutsetninger som styrer legning og atferd. Gir du for eksempel en rotte ammehormonet oksytocin, vil rotta umiddelbart gå i gang med å bygge reir. Det er fremdeles kvinnen som føder barn. Kan disse faktiske forutsetningene vedtas bort? Er det virkelig ønskelig? Er det overhodet mulig?
Er det blitt sånn at menn ønsker å få både i pose og sekk? Det er jo det vi kvinner hyppig er blitt beskyldt for i et likestillingsperspektiv. Menn vil ha de samme rettighetene overfor barnet som kvinnen, men de kan ikke sette et barn til verden. Vil de likevel behandles som om de kan det? I mange år har vi kvinner måttet avstå fra lønningene våre menn får, fordi vi er som tikkende bomber, idet vi plutselig kan bli gravide. Nå skal kvinnen opp og hoppe, ut i arbeidslivet og menn vil frem med pappapuppen? Er det ikke kvinner som fremdeles føder og ammer barna? Er det ikke fremdeles kvinnen som trenger permisjon fra lønnsarbeid etter fødselen? Hvorfor krangler vi plutselig om det? Er vi helt sikre på at vi er på rett vei? Kan mann og kvinne likestilles totalt?
Mange menn føler seg lurt inn i farskap. Mange mener sågar at de har rett på medbestemmelse hva svangerskapsavbrudd angår. Noen truer de gravide damene sine, andre velger å forlate dem. Andre igjen er halvhjertet tilstede. De fleste blir imidlertid og tar det ansvaret det å være pappa innebærer. De aller fleste menn som får barn med sine respektive, drar altså omsorg for både mor og barn, både i svangerskapet og etterpå. De tar med andre ord ansvaret og pliktene på alvor. For det er nemlig det vi foreldre har, ansvar og plikter for barna våre. Vi snakker hyppig om rettighetene våre, som foreldre. Rettigheter er det imidlertid barna som har. Det er det som er så fantastisk med å få barn, det er ikke du som er viktig lenger, det er dem. De gjør oss gjerne til bedre versjoner av oss selv. Mindre egoistiske. Mindre selvsentrerte. Vi inntar rollen som mentor og forbilde. Vi blir avhengige av å rette fokus bort fra oss selv, for å se barnets behov og barnets beste. Barnets beste, er nemlig blitt vårt beste nå. Hva skjedde? Jo, vi fikk barn.
Ved samlivsbrudd og uenighet, er det ofte domstolene som avgjør hvor barnet skal bo. I en rettstvist er mor og far juridisk likestilte i forhold til barnet og det skal tas utgangspunkt i hvor barnet får det best. At mødre i større grad får omsorgen for barna etter et samlivsbrudd, blir likevel uglesett og likestillingen forfektes. Fra et likestillingsperspektiv ville det kanskje vært rettferdig om omsorgen ble delt. Men er det egentlig rettferdigheten og likestillingen mellom mor og far som er det avgjørende i en barnefordelingssak?
I noen konkrete saker kan forklaringen på fars fravær faktisk være at mor motarbeider han, men det kan like gjerne skyldes manglende interesse og oppfølging fra fars side. Å kreve likestilling på antagelser om hvordan virkeligheten basert på personlige erfaringer er, eller politiske utopier, er som jeg oppfatter det, ikke til barnets beste. Jeg tror derimot at alle disse sakene er svært individuelle, og de må derfor vurderes individuelt. Eller finnes det en fasit? Likestilling? Når en av foreldrene har alvorlige bekymringer for hvordan barnet har det hos den andre, må vi faktisk innse at det er vanskelig å dele omsorgen. Vi kan ikke alltid skylde på at mor saboterer samvær, noen ganger må man rett og slett innse at man har problemer. Hva skjer når mor hater far? Det har vært et sentralt spørsmål i denne debatten. Jo, da saboterer hun samvær og vil ha barnet helt for seg selv, svarer en del fedre. Hva skjer så når far hater mor?
Er det virkelig barnets beste vi har for øyet i denne nye likestillingskampen? Det aller beste av begge foreldrene, er vel til barnets beste? Forutsatt at de kan bidra med det sammen. Hvis ikke må man jo faktisk søke den av de to foreldrene som kan ivareta barnet beste, for barnets skyld. Barn har ikke godt av et høyt konfliktnivå. Barn har ikke godt av egoistiske foreldre. Det var vel ikke derfor vi fikk barn? For å søke vårt eget beste, med barnet i skuddlinjen. Jeg tror jo i dypet av hjertet mitt, at alle gode mammaer og pappaer vet hva barnets beste er og klarer å se bort fra sine egne behov. Videre tror jeg at de pappaer som ønsker samvær med barnet sitt, som er til barnets beste og som ser hensikten med å legge egne behov bort – får samvær. Dette gjelder åpenbart andre veien også. Men nettopp det å se bort fra det som er best for oss selv, vil vel være den krystallklare forutsetningen? Enten vi er mamma eller pappa. Jeg tror dessverre mye av hunden ligger begravet nettopp her.
Kan vi noensinne likestilles som det beste for barnet, bare fordi vi er foreldrene? Er det ikke på bakgrunn av hvordan vi er som foreldre, vi bør likestilles? Og sist men ikke minst, kan fedre bli mødre? Eller er det kanskje hensiktsmessig å ha en av hver? Er det ikke nettopp våre biologiske forskjeller som tillater oss å få barn? Kimser vi av de ni månedene vi kvinner går svangre? Er det faktum at vi forbereder oss både kroppslig og mentalt helt uten mål og mening? Det at mannen ikke er utstyrt med brystmelk, er det bare tilfeldig?
Kan det være at vi må starte et annet sted enn ved likestillingskampen? Hvor ble kjærligheten av? Likestilling innebærer i all hovedsak at kvinner og menn har like rettigheter og muligheter innen alle vesentlige livsområder. Kan et barn degraderes til et livsområde? Og hvordan var det igjen? Var det våre egne rettigheter og muligheter vi ville forfekte? Nei! Det var jo egentlig barnets beste.
Kommenter gjerne! Vær gjerne uenig med meg, men vær saklig. Innlegget kan imidlertid ikke anses å være noe annet enn mine tanker og jeg er full av spørsmål. Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert.
