Det feires med kaker, gaver og gode ord i vårt langstrakte land i dag. Det gjøres stas på alle fedrene som har bidratt, stilt opp og vært der for barna sine i deres oppvekst. Det er søndag, men ingen vanlig søndag. Det har butikkvinduer og salgsannonser gjort oss oppmerksomme på i flere uker. Det er farsdag! Vi har i ukesvis fått gavetips fra handelsstanden, slik at vi kan hedre faren vår og fortelle at han er verdens beste pappa. Men hva kategoriserer egentlig verdens beste pappa? Hva kategoriserer egentlig en helt ok pappa? For barna våre er nemlig den helt ok pappaen, verdens beste. Er det kanskje en pappa som har tørket en snørrete nese og oppkast etter den lille? Er det en pappa som har tatt seg tid til både å se Luciatoget i barnehagen og å applaudere etter skoleforestillingen før sommerferiene? Er det en pappa som har sett verdien av å være tilstede i livet til barnet sitt, elske det frem her i verden og klappe henrykt i hendene når barnet når målene sine?

 

 

Hyppig hører vi at alle kvinner kan få barn, og det er med noen unntak også sant. Men ikke alle kvalifiserer til å bli gode mødre av den grunn. De aller fleste menn kan også få barn, men ikke alle kan kalle seg pappa. Det er jo litt trist å ta innover seg på en dag som denne. Å være pappa må jo være fantastisk det også? Sikkert også utfordrende, slitsomt og tidkrevende. Men like fullt givende og gledelig altoppslukende. Du som er pappa, du er heldig.

 

Jeg vil også gjerne få lov til å gratulere alle fedrene som har tatt papparollen alvorlig, som har forstått gaven det er å få være pappa og som har prist seg lykkelig over å ta del i hver lille epoke i eget barns liv. Man kommer utrolig langt med kjærlighet. Å få vokse opp med en kjærlig og tilstedeværende pappa som både sier og viser at han er glad i barnet sitt, er et fantastisk utgangspunkt i livet. Og kjære dere pappaer der ute, du vet det nok, men man får det i rikt monn tilbake. Barn er så uforbeholdent kjærlige og tillitsfulle.

 

Et hjem er der kjærligheten bor, sies det. Å sette familiens beste fremfor egne behov kan være vanskelig, men en god pappa vil alltid verdsette familiens beste. Han bruker tid sammen med barnet sitt, utover det å tilbringe tid i samme rom. Han inkluderer barnet i sin verden, samtidig som han tar del i barnets verden. En pappa kan være av den snille typen, men en god pappa vil også kunne sette grenser og være tydelig overfor barnet sitt. Barn trenger forutsigbarhet og tydelige rammer. Likevel går det fint an å være en god oppdrager uten å være streng eller autoritær. Men det trenger jeg helt sikkert ikke å fortelle en god pappa?

 

Jeg vil gratulere alle pappaene der ute, som har vært der når barnet hans har hatt behov for pappaen sin. Jeg vil hedre fedrene der ute som har forstått gaven han gir sitt barn, ved å stoppe opp og bare være tilstede. Pappaen som viser følelser, både de gode og de ikke fullt så gode. På den måten lærer han barnet sitt at følelser er lov og hvordan barnet kan reagere på andres følelser. Jeg hyller pappaene som former empatiske barn, som blir trygge på seg selv og egne følelser. Jeg vil veldig gjerne gratulere pappaene der ute, som går foran som et godt forbilde. Det er et kjempestort ansvar og handlingene dine vil bety mye mer enn ordene dine. En god pappa er bevisst sin rolle. Ingen er feilfri, til og med det kan barnet ditt nyte godt av å lære. Jeg vil gjerne gjøre litt stas på fedrene der ute, som tar sin rolle som pappa alvorlig. Nyt familien i dag!

 

 

Ikke alle fedre fortjener en kopp som det står “verdens beste pappa” på. Jeg vil imidlertid nå ut til nettopp disse fedrene i dag også. Ikke for å gjøre stas på dem, men kanskje kan noen gjøre det til neste år? Det er nemlig aldri for sent. Barndommen går imidlertid så vanvittig fort, i alle fall sett fra vårt foreldreperspektiv. Mens for våre små håpefulle, er dette lange og ikke minst avgjørende år. Erfaringene med foreldrene etterlater viktige spor. Pappa og mamma er helt avgjørende personer i et barns liv, og for hvordan våre barn har det og tenker om seg selv. De gode erfaringene, de hyggelige stundene kjære pappa, blir minnene for barnet ditt og vil bidra til at barnet ditt får et positivt syn på seg selv og andre.

 

Det er dermed slett ikke så rart at det feires med kaker, gaver og vakre ord i dag. De fedrene som er der for sine barn, som har vært tilstede ved de avgjørende øyeblikk i oppveksten og som har bidratt til at barna deres er trygge og harmoniske – nettopp de fedrene fortjener koppen. Pappaene som har elsket barna sine frem i verden og som ivrig har stått på målstreken for å ta barnet sitt i mot. Gratulerer med farsdagen!

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Likte du innlegget, del gjerne.  <3  Tusen takk!

Det sier vi så gjerne om kvinnen fanget i et grep vi ikke har noen forutsetning til å uttale oss om. Vi tar ikke omgivelsene i betraktning, og hvor mange som er involvert. Hvorfor finner hun seg i å bli behandlet sånn? Hun som har barn og ta hensyn til… Hun må jo like det da, siden hun ikke bare går? Er det virkelig sånn? Føler vi oss så sikre på at det aldri kan skje oss? Er det derfor vi opptrer så fordømmende? Jeg skal i det følgende fortelle deg litt om mekanismene og mønsteret som fanger kvinner i et grep, som slett ikke er så enkelt å komme seg ut av igjen. La oss se litt på livets vekselvirkninger. For det er nemlig det det er for mange av oss.

 

Vold rammer nemlig helt tilfeldig. Det kan skje meg, og det kan skje deg. Vold som utspiller seg mellom mennesker som elsker hverandre, kan slå brutalt ned, til og med i forhold som ser svært levedyktig ut. Vold i nære relasjoner. Familievold. Mishandling. Kjært barn har mange navn. Likevel er det ikke tilfeldighetene som gjør at noen kvinner velger å bli i de destruktive forholdene. Det kan faktisk beskrives som en helt naturlig reaksjon, det å forbli i et skadelig forhold. At det er hensiktsmessig, er det ingen som har påstått. At det bare skjer ressurssvake og lite utdannede mennesker er en misforståelse. At man ønsker å ha det sånn, er rett og slett en konklusjon truffet av mennesker som ikke vet bedre. Dumhet sier noen. Uvitenhet, velger jeg å kalle det.

 

 

Mennesker som utsettes for vold, blir gjerne mye lenger i denne relasjonen enn mange er villige til å forstå. Jeg tror det er viktig å belyse temaet, for å unngå stigmatisering og fordømmelse. Disse kvinnene som ikke går, fortjener både forståelse og respekt, for det de har vært nødt til å gå gjennom. De blir ikke frivillig, selv om de ikke velger å gå. Man må forstå det hele som en prosess med veldefinerte utviklingstrinn, som alene kan betraktes gjennom kunnskap om medavhengighet og konsekvensene volden bærer med seg.

 

Medavhengighet er et begrep fra 70-tallet, som i utgangspunktet ble knyttet opp mot ektefeller og familiemedlemmer av rusmisbrukere, være seg alkohol eller andre rusmidler. Begrepet har imidlertid vist seg å få gyldighet i forhold som er preget av annen type uforutsigbarhet og avmakt også. Medavhengighet er nemlig en reaksjonsprosess, og ikke minst en beskyttelsesmekanisme. Det har til og med vært diskutert om man kan kalle medavhengighet en medisinsk diagnose. Kjernen i medavhengigheten kan beskrives som at man mister egen identitet, kontakten med egne følelser, tanker og behov. Andre viktige kjennetegn er lav selvfølelse, sterk skyldfølelse og en altoverskyggende redsel for å bli avvist og forlatt. Ikke alle som lever i dysfunksjonelle og risikofylte relasjoner utvikler medavhengighet, men risikoen følger gjerne antallet dysfunksjonelle forhold man har stiftet bekjentskap med. Er man i tillegg oppvokst i dysfunksjonelle og voldelige omgivelser, vil nettopp det faktum medføre en sterk risikofaktor. Mange kvinner som opplever å bli medavhengige til en voldelig mann, har selv påtatt seg, eller blitt pålagt en voksenrolle i barndommen. Være seg å ha ansvaret for søsken, eller også foreldre. Det at barnet ikke har fått være et barn, med alt hva det innebærer, fører til at hun som voksen mangler den grunnleggende tryggheten, i motsetning til de barna som har fått oppleve både omsorg og kjærlighet på en forutsigbar måte. Denne grupperingen av barn blir dessverre ofte forsømt av hjelpeapparatet. De har ikke den atferden som oppleves som problematisk for omgivelsene, de er lydige, pliktoppfyllende, ansvarsfulle og veloppdragne. De reagerer ofte på dysfunksjonelle familiemønstre på en mer introvert måte og blir lettere oversett. De er typisk de snille barna. Flink pike syndromet – om du vil.

 

Mekanismene som skaper medavhengighet defineres gjennom at voldsutøver forsøker å påvirke offeret sitt, mens offeret setter all sin kraft inn på å unngå volden, noe som innebærer et forsøk på å endre voldsutøvers atferd. Nettopp det at offeret stadig mer forsøker å tilpasse seg overgripers atferd, gjør medavhengigheten så ekstremt farlig. Jo mer offeret forsøker å endre voldsutøvers atferd, jo mer medavhengig blir offeret. Det innebærer altså at offerets kamp for å avslutte volden, knyter offeret stadig sterkere til overgriper.

 

 

Utenforstående oppfatter ofte det at en kvinne er så glad i en mann som slår henne, som helt absurd. Og det er kanskje ikke så rart, dersom man aldri har stiftet bekjentskap med mekanismene som trer i kraft. Jeg skal forsøke å beskrive mekanismene nærmere for deg, som ikke kjenner dem. Det at vi alle har rett på følelser, kan vi sikkert være enige om? At alle voldsutsatte, er langt mer enn bare det, også? Kjærligheten som råder, selv i et mishandlingsforhold, knyter jo to verdifulle mennesker til hverandre. Paret har med sikkerhet også gode perioder, som hyppig anses for å være det rette bildet av forholdet, og som stort sett er grunnlaget for kjærligheten. Akkurat som i andre kjærlighetsforhold. Det går opp og ned. Medavhengige klarer imidlertid sjelden å skille mellom hva som faktisk er kjærlighet, og hva som er en følge av medavhengigheten. Ofte forveksles også kjærlighet med lojalitet og medlidenhet. De gode periodene får avgjørende betydning og det skal i de dårlige periodene minimale endringer til for å overbevise om enorm forbedring. Den stadig vekslingen mellom gode og vonde perioder i forholdet, kan skape kaos i både følelser og tanker hos den utsatte kvinnen, selv om hun ofte kjenner igjen faresignalene. Noen ganger vil hun, idet hun forventer seg et slag, bli møtt med nærhet og trøst. Livet hennes er totalt uforutsigbart og en uforventet godhet vil fylle henne med takknemlighet. Det er ingen plass til dypere refleksjon i dette kaoset av følelser og tanker. Kvinnen er avhengig av avstand, for å gjenkjenne mønsteret. Mønsteret er nemlig bygget opp på overgripers luner. Han bestemmer når han skal være god og nær, på lik linje som at han bestemmer når han blir utagerende og voldelig. Det er han som har kontrollen, og det er også viktig for han å beholde kontrollen.

 

I de tilfellene der kjærlighet og medlidenhet forveksles, er det hun som får blåmerkene og trenger legehjelp. Likevel oppfatter hun at det er han som virkelig har behov for hjelp. Hun betrakter voldsbruken som et resultat av erfaringer, være seg en vanskelig barndom, manglende evner til å uttrykke seg eller kanskje også rusproblematikk. Hun gjenkjenner hans behov for hjelp, og opplever seg selv som hans redning. Hun tviler på at han klarer seg uten henne. Hun vil redde han. Et typisk reaksjonsmønster.

 

I de forholdene hvor volden har rukket å bli systematisk, er det mannen som skaper kvinnens ansvarsfølelse. Han spiller på denne i forhold til at hun for eksempel må være den perfekte mor for hans barn, den perfekte kjæreste, den perfekte elskerinne og kanskje til og med den som forsørger familien. Selv om hun skulle oppfylle kravene hans, innebærer ikke det at han sier seg fornøyd. Hans forventninger vil være skiftende og hun vil uavhengig av innsats, ikke klare å tilfredsstille. Hun vil med sikkerhet gå langt i sine forsøk på å gjenkjenne problemet. Hun vil likeledes søke å komme til en felles løsning med voldsutøver. Hun vil antageligvis føle at de sammen har oppnådd noe også. Helt til han endrer spillereglene igjen. Han krever betingelsesløs kjærlighet, hennes fulle oppmerksomhet og at alt skal dreie seg om han. Han tror henne neppe når hun forsikrer om at hun elsker han og at hun ikke er utro. Han anklager og straffer henne, frem til hun når det stadiet hvor han har lykkes med å gjøre henne taus.

 

Etter at han har fortalt henne hvor mislykket hun er som kone, hvor udugelig hun er som mor og hvor lite hun mestrer i det daglige -. ender hun ofte opp med å tro han. Hennes lojalitet og følelse av ansvar, gjør at hun stadig forsøker å forbedre sin innsats, med mål om at han ikke har noe å utsette på henne. Hun har jo forsikret han om sin kjærlighet og føler dermed at hun ikke kan forlate han. Det ville jo innebære at hun har løyet hele tiden. Hun kan ofte på dette tidspunktet forstå, at hun har gode grunner til å forlate han – men føler at hun ikke har noen rett til det.

 

En annen grunn til at kvinner blir i disse dysfunksjonelle forholdene, kan være hensynet til felles barn. Hun vil ikke bryte båndet mellom far og barn, og føler at hun må ofre seg for deres relasjon. Dog vil de aller fleste kvinner føle retten til å gå, dersom barna trues eller skades. Dersom hun gjenkjenner at barna kan ende opp uten mor, er det heldigvis ofte en sterk motivasjon til å forlate voldsutøveren.

 

Det er ekstremt viktig å øke forståelsen i samfunnet for kvinnene som ikke bare går. Vi må søke å forstå mekanismene. Vi kan ikke fordømme dem og bidra til at de må bære ennå mer ansvar på deres utsatte skuldre. Vi må minne dem på at de faktisk har en individuell rett til å forlate vold og dysfunksjonelle forhold. Det er ikke alltid de har verktøyet til å kjenne igjen denne rettigheten selv. Vi må sette vold i nære relasjoner på agendaen, i en enda større grad. Kanskje må vi likeledes peke på den lojaliteten vi kvinner først og fremst må ha til oss selv, for barnas skyld. Ved å ta vare på oss selv, tar vi vare på barna våre. Vi må rett og slett oppmuntres til å si fra oss ansvaret for konflikten i forholdet. Ansvaret må plasseres der det hører hjemme – nemlig hos voldsutøver.

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Dersom du så nytteverdien i innlegget, del gjerne.  <3  Tusen takk!

Jeg blir veldig glad, når jeg hører at samfunnet endelig pålegges å ta ansvar for barna. Litt lei meg blir jeg imidlertid også, fordi det ikke ble pålagt samfunnet for lenge siden. Jeg vet nemlig at det sitter mange barneskjebner rundt omkring i landet vårt som har måttet lide, nettopp på bakgrunn av et særdeles lemfeldig og uoversiktlig system. Barn har, på tross av at bostedsforelderen har blitt dømt for vold mot dem, blitt sendt hjem med et stille løfte om mer vold. Barn har til og med i etterkant av at en forelder har blitt dømt for seksuelle overgrep, blitt tvunget til å ha samvær med denne forelderen. Tenk deg signalet som dermed er sendt de forsvarsløse barna. Det har ikke vært signaler om rettssikkerhet i alle fall. Det har til og med blitt rapportert om nye seksuelle overgrep inne i fengslene, der barna har blitt pålagt å besøke den overgrepsdømte forelderen. Forelderens rett til samvær har altså fått større fokus, enn barnets rett på en voldsfri oppvekst.

 

I disse dager sender Regjeringen et nytt lovendringsforslag på høring, der domstolen pålegges, på eget initiativ, å ta opp saker og avgjøre om en forelder dømt for vold eller overgrep mot egne barn, skal miste foreldreansvaret og andre rettigheter. Her fokuseres det heldigvis mer på barnas sikkerhet, enn på foreldres rett til samvær. Jeg gleder meg stort over det også, selv om det kommer lovlig sent. Med en slik ordning pålegges nemlig det offentlige et større ansvar for beskyttelsen av barna, samt et bedre samspill mellom de ordningene vi allerede har i straffeloven, barnevernloven og barneloven.

 

FOTO: HEIKO JUNGE NTB SCANPIX

 

Måten lovendringsforslagene er tenkt iverksatt på, er at politiet vil få en plikt til å underrette domstolene om aktuelle straffedommer, og domstolen skal deretter avgjøre saken etter barneloven så raskt som mulig. Hittil har foreldre vært tvunget til å gå til privatrettslige søksmål mot den av foreldrene som har begått overgrep. Ikke bare er det en fortvilt og vanskelig situasjon, det har i tillegg vist seg vanskelig å nå frem. Nå håper man at saken skal tas opp for domstolen automatisk, uten at den andre forelderen trenger å reise sak. Det vil naturlig nok forenkle kampen om rettssikkerhet for barnet. Det er også foreslått en forenklet behandlingsmåte, og man ser for seg tap av retten til å ha barnet boende fast hos seg, retten til samvær og retten på foreldreansvar som resultat. På den måten håper man å fange opp tilfellene der dagens regelverk ikke gir barn tilstrekkelig beskyttelse. Det foreslås i tillegg å endre straffeloven, ved å innføre en plikt for dommeren til å vurdere kontaktforbud når noen dømmes for bestemte former for vold eller overgrep mot barn.

 

Kan man egentlig med ovennevnte i tankene, si at det er bedre sent enn aldri? Og er lovendringsforslagene nok til å gi de mest sårbare, nemlig barna, den rettssikkerheten de har krav på? Det er helt oppe i dagen, som jeg oppfatter det, at forbedring av alle typer kommer velkomment, selv om det kanskje oppleves for sent for mange. Det viktige blir å lære av de feil som allerede er begått, og å sørge for at de ikke skjer igjen. Det hersker nemlig ingen tvil om at Norge i følge menneskerettighetene lenge har hatt en plikt til å sørge for et regelverk og riktig håndhevelse av nettopp det regelverket, som på best mulig måte verner barn mot vold og mishandling.

 

Foreldre som er dømt for vold eller overgrep mot barn, kan etter dagens praksis fremdeles få samvær og foreldreansvar. Grunnen til det, er at vold og overgrep reguleres i straffeloven som er en offentligrettslig lov, mens spørsmål om samvær reguleres i barneloven som er en privatrettslig lov. Slik systemet fungerer i dag, tar det altfor lang tid før saken om samvær kommer opp, etter at en av foreldrene er dømt for vold eller overgrep. Denne perioden åpner utvilsomt for nye overgrep. Barna blir praktisk talt som fritt vilt – igjen, med rettssystemets velsignelse. Jeg spør meg selv om det er tilstrekkelig med lovendringsforslagene. Er det virkelig bare lovene som har vært problemet? Hvem avgjør for eksempel hvor alvorlig vold og overgrep må være, for å være alvorlig nok? Hva med holdningene som på en eller annen måte strider mot lovens innhold? Hva med generasjonskløften i rettssystemet?

 

 

I 2014 ble det gjort endringer i barneloven for de tilfellene der det var mistanke om vold og overgrep. Domstolene skulle opptre som egne talspersoner for barna. I tillegg fikk domstolsadministrasjonen støtte for å øke kompetansen i barnevernssaker og domstolen skulle blant annet gjennomføre samtaler med barna. Det skulle likeledes opprettes sakkyndige for barn. Tanken var god den. Likevel ble altså barn sendt hjem til den overgrepsdømte forelderen. Barn ble tvunget til å gjennomføre fastlagte samværsordninger, på tross av at det forelå en rettskraftig dom på vold og overgrep. Hvordan kan det ha seg? Jeg, personlig, tror at håndteringen av denne type saker er helt avgjørende, for som jeg var inne på litt tidligere, hvem avgjør for eksempel at volden er alvorlig nok? Jeg har faktisk hørt dommere uttale at barn tåler en støyt. At de ikke er laget av et persilleblad. At ikke alle barn kan ha det helt topp bestandig. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg synes det er holdninger som hører til på sekstitallet. Tatt ut av kontekst, vil jeg vært tilbøyelig til å være enig. Men sett i sammenheng med vold i nære relasjoner, er det rett og slett skammelige utsagn. Det vitner i alle fall om helt andre holdninger, som jeg oppfatter det, enn det som er nødvendig for å sikre barn den rettssikkerheten de så sårt trenger. Det har nemlig vært lovregulert at barn ikke engang skal utsettes for en dask på rumpa siden 1987, ikke en gang i et oppdragerøyemed. Dersom man synes det var ok å gi barna sine en dask på stumpen på sekstitallet, er det kanskje fremdeles oppfatningen man bærer i sitt hjerte? Vi så det i Hemsedalsaken også, at personlige holdninger kan bli avgjørende i en rettssak. Det er lite domstolforskning i Norge, det kom frem under debatten om holdningene overfor far og mor i barnevoldssaker. For rettssikkerheten, jeg tenker her på barnas, vil det utvilsomt være en styrke om det blir forsket mer på holdninger. Kanskje dette ville være et godt tidspunkt?

 

Tør vi håpe på at lovendringene trer i kraft og at de håndheves i tråd med formålet? Jeg er nemlig veldig glad for at samfunnet endelig tar ansvar. Jeg håper imidlertid at det vil settes inn ressurser på holdningsarbeid også, slik at alvorlige overgrep mot barn ikke blir et tolkningsspørsmål om hvor mye et barn må tåle. Barna har måttet tåle nok. Nå må samfunnet vise hvor lite som er for mye. 

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Dersom du så nytteverdien i innlegget, del gjerne.  <3  Tusen takk!

Hva skjer når vi heller bensin på bålet? Vi får problemer, gjør vi ikke? Det er ikke så uvanlig å støte på problemer, de fleste av oss gjør det fra tid til annen gjennom et livsløp. Det er faktisk helt vanlig å ha det vanskelig innimellom. Det som imidlertid ikke er så vanlig i den anledning og som kan ha fatale følger, er å fylle på mer der det allerede er fullt. Prinsippet blir det samme som å helle bensin på bålet. Det jeg har i tankene er alkohol som løsning. Det kan selvfølgelig være andre rusmidler også, men alkohol er faktisk det rusmiddelet som hyppigst misbrukes i gjennomsnittsfamilier.

 

Det er så mange forhold i et liv som kan føre til kriser. Ikke minst er det så vanvittig store forskjeller på hvordan vi velger å takle krisene og hvordan vi opplever påkjenningene. Noen håndterer det på lik linje som ved andre utfordringer, andre kan oppleve at det tar fullstendig overhånd. Uavhengig av hva krisene kommer av, kan overgangene livet byr på oppleves som overveldende og frustrerende. I kjølevannet av disse krisene, er det ikke uvanlig at det oppstår mental problematikk. Mange vil etter som tiden går, innfinne seg med situasjonen og gradvis går livet videre. Andre klarer ikke å løfte blikket, de ser ikke lyset i tunellen og tyr til medisinering. Jeg tenker på selvmedisinering.

 

Illustrasjonsfoto/Colourbox

 

Det å bruke alkohol som løsning der problemene føles ute av kontroll, er en rimelig velkjent og utbredt strategi. Spørsmålet er om den fungerer. Det eksisterer nemlig en fare for at det utvikles et drikkemønster som bare forverrer situasjonen, eller som til og med medfører helseskader. Alkohol har aldri vært noen god medisin på de større utfordringene og det har nok aldri ført til at problemene forsvinner. Tvert i mot har alkoholen en tendens til å få problemer til å formere seg. Det er ingen hemmelighet at mentale utfordringer og alkohol ofte virker inn på hverandre og forsterker hverandre. Ikke sjeldent følger alvorlig voldsproblematikk i kjølevannet av alkoholmisbruk. Det vil innebære at man står igjen med dobbelt opp av to onder. Det var vel kanskje ikke helt planen?

 

Å ta seg noen glass vin etter en slitsom dag på kontoret, for å slappe av, føle seg bedre eller for å mestre en situasjon, oppfattes kanskje som vanlig og til dels akseptert. Spørsmålet er om vi kan merke, at dette kan bli starten på en karusell som aldri vil komme til å stoppe av seg selv. Kan egentlig alkohol noensinne være løsningen eller redningen? Kanskje er effekten av det første glasset tilfredsstillende, man bedøves lett og får hvilt tankene. Etter hvert som man drikker mer, påvirkes imidlertid de delene av hjernen som styrer følelser og koordinasjon. Alkohol har det i seg å forsterke. Humøret forandres, det samme gjør dømmekraften.

 

Men det var i første rekke litt om hva alkoholen gjør for deg som voksen, når du er utsatt for en livskrise. Hva gjør alkoholen for barnet ditt? Dersom du lever deg gjennom en livskrise, vil barnet ditt være langt fra uberørt av den samme krisen. Hvilke følger har så din selvmedisinering for barnet ditt, i tillegg til krisen dere gjennomgår? For mye alkohol sløver foreldreinstinktet. Når du tar deg det tredje glasset med rødvin, skrur du også av radaren for hvordan barna opplever deg. Du har ingen forutsetning for å gjenkjenne uroen i blikket deres eller klumpen de har i brystet. Barn klarer ikke å håndtere egen uro alene, de er simpelthen avhengige av at du ser dem, trøster og beroliger.

 

Illustrasjonsfoto: Thinkstockphotos.com

 

Barn som lever med foreldres alkoholmisbruk kan ofte få det vanskelig som voksne. Disse barna lever i et familieforhold der de tillegges et enormt ansvar som omsorgsgivere for egne foreldre. De er avhengige av å skape seg en følelse av kontroll gjennom å tilpasse egne behov, til omgivelsenes. Dessverre har de absolutt ingen reell makt over omgivelsene. De kan be foreldrene om å slutte å drikke. De kan be foreldrene om å slutte å sloss når de drikker. Uavhengig av deres bønner, er det foreldrene som må gjenkjenne konsekvensene alkoholen har for deres barn. Det er i tillegg veldokumentert at alkohol og vold henger sammen, også når det gjelder vold i nære relasjoner.

 

Mange av disse barna får beskjed  om at de overdriver og at deres opplevelse ikke stemmer med virkeligheten. Noen møter til og med påstander om at de er grunnen til at foreldrene drikker. Kan barn overhodet bli så umulige? Kan man egentlig ansvarliggjøre egne barn for de valg man selv aktivt tar? Er ikke det helt høl i hue? Etter mange kvelder med fyll og vold står barna igjen med følelser de må bruke resten av livet på å håndtere. Hvordan de løser denne oppgaven får gjerne konsekvenser både for dem selv, for neste generasjon og for samfunnet forøvrig.

 

Jeg skulle ønske, at vi nå som julebordsesongen starter opp for fullt gjør oss noen tanker nettopp rundt alkoholinntaket. Det er 54 dager til jul. Førjulsfeiringen, julefeiringen og nyttårsfeiringen er ofte en tung og ensom tid for mange barn, til tross for at det er en familiehøytid. I jula blir følelsene forsterket. Ting som er bra, blir bedre. De som ikke har det så bra, får det ennå verre. Det er viktig å ikke helle bensin på bålet. Hva om vi alle tenkte oss om? Bestemte oss i forkant, for hvor mye som er for mye? Kanskje kunne vi finne praktiske løsninger som tar hensyn til barna? Hva med å forsikre oss om at barna har det fint? For både du og jeg vet innerst inne, at barna trives best med oss voksne når vi oppfører oss som vi pleier.

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Dersom du så nytteverdien i innlegget, del gjerne.  <3  Tusen takk!

…sier hun med bønn i blikket og sårede, store og tårefylte øyne. Hun strekker deg hendene sine og har løfter i øynene. Hun ønsker seg simpelthen bare det samme fra deg. Løfter om å ikke knuse hjertet hennes. Hun sier det med bristende stemme: “Det er så mange som har gjort det før”. Tårene renner ned kinnet hennes, hun er redd. Redd for å bli såret. Klok av skade og sliten av å ta nye sjanser. Det er nemlig nettopp det livet innebærer for henne. Å ta modige sjanser, og hun har vært nødt til å ta flere enn de aller fleste av oss. I håpet om å motta kjærlighet. Kjærlighet som mange av oss tar for gitt. Hun derimot, har lett hele livet etter noen som kan elske henne for den hun er. Etter noen som endelig kan ta vare på hjertet hennes.

 

 

En angst for å bli såret kan bunne i så mangt, men svært ofte har det med traumer fra oppveksten å gjøre. Disse traumene kan nemlig få store konsekvenser også i voksen alder. Konsekvensene kan få utløp på mange forskjellige måter og vil medføre enorme ringvirkninger for barnet, som vokser opp uten å få bearbeidet traumene sine. Traumene jeg tenker på, kan være alt fra vold, vitne til vold, seksuelt misbruk, psykisk helse, mobbing, rusmisbruk osv. Gjerne i følge med hverandre også. Traumene kan likeledes opptre med forskjellig intensitet, noen tåler faktisk litt mer enn andre gjør. Jeg velger bevisst å unngå ordlyden “mindre”, ettersom alt av traumer åpenbart er altfor mye. Jeg sier det ofte, men ønsker å presisere det på nytt. Barn fortjener en trygg og harmonisk oppvekst, fylt av kjærlighet og stabilitet. Det er nettopp de barna som ikke opplever denne oppveksten, jeg snakker om.

 

Hva som kategoriseres som et traume for et barn avhenger av en rekke ulike forhold. Det som imidlertid har en avgjørende betydning er konteksten forholdet oppstår i. Om barnet er sammen med trygge voksenpersoner når de skremmende opplevelsene inntreffer, eller om barnet opplever å stå i situasjonene alene, eller også sammen med utrygge voksenpersoner.

 

De fleste av disse traumene fra barndommen, påvirker livet til de utsatte også som voksne. Det legges ofte skjul på hva som egentlig foregikk i barndommen, noe som igjen fører til at usikkerheten om hvem som hadde ansvaret forblir ubesvart. Skyldfølelsen blir tyngende. Og redselen for ikke å være bra nok blir en overdøvende følgesvenn. Frykten for fordømmelse blir en konstant belastning og får store ringvirkninger for valgene som må tas gjennom et livsløp. Utryggheten får rotfeste og medfører at det å kreve rettferdighet blir vanskelig. Mange tror at deres traumer er deres skyld, de tror samtidig at ingen kan elske dem og at det er noe galt med dem. Sannheten er imidlertid den, at har du ikke mottatt kjærligheten, forståelsen og omsorgen du har hatt behov for og som er helt avgjørende for alle barns utvikling, vet du jo faktisk ikke hva du skal lete etter. Er du i tillegg blitt utsatt for traumer, er målebegeret ødelagt. Ønskelisten er mager. Selvfølelsen fraværende. For å beskytte deg selv, utvikler du en overlevelsesstrategi som bare forsterker de skadene som allerede har satt klørne i deg.

 

Traumatiserte barn vil for eksempel ofte gå resten av livet med en høy alarmberedskap. Den delen av hjernen som fungerer som alarmsentral ved farer, kalles amygdala. Ettersom overlevelsesbehovet er et sterkt og prioritert system i vårt nervesystem, vil amygdala trenge mange nye og positive erfaringer for å bli overbevist om at situasjonen er trygg og god, før den slutter å reagere på hverdagslige situasjoner som akutte farer. Et barn som reagerer med å gå i forsvar kan lett oppfattes som et vanskelig barn. Men husk, det har ikke hatt noen kontroll på sin egen oppvekst og det lider en konstant smerte som følge av den.

 

 

Episodene bak traumene lagres både i hjerne og kropp, og der dannes en superhukommelse som husker hvordan barnet i deg måtte agere i alle disse situasjonene. Når det så oppstår situasjoner som kan oppleves som truende, vil automatisk forsvarsmekanismer som flukt, frys eller kamp iverksettes. Det kan selvfølgelig være særdeles hensiktsmessig i noen situasjoner, men likeledes svært uheldig i andre. Det foreligger god dokumentasjon for langvarige, ofte livsvarige og negative konsekvenser for de barna som har opplevd vold, rus eller seksuelle overgrep i familiære relasjoner. Barna som lever med traumatiske forhold over tid, blir utsatt for kumulative traumer. Det vil si at barnet som har blitt eksponert for traumatiske hendelser ofte vil få langvarige endringer på ulike områder, for eksempel ved emosjonell regulering, oppfatningen av verden og relasjonsmønsteret til andre mennesker.

 

De senere års forskning har blant annet påvist at mishandlingen har en traumatisk innvirkning på barnets biologiske utvikling. Overgrep i hjemmet, være seg vold eller seksuelle krenkelser, er utvilsomt skadelig og fører til at barn som har levd med vold eller andre overgrep, stadig utsettes for nye traumatiske hendelser. Vold i hjemmet for eksempel, er gjerne en kronisk tilstand, der volden vedvarer over tid og er gjentagende. Dette fører ofte til at barn som utsettes for en rekke traumatiske forhold, får en negativ nevrotisk tilpasning i sentralnervesystemet. I ytterste konsekvens kan det ha strukturelle endringer i hjernen som resultat. Det er i tillegg påvist at volden ofte har en tendens til å bli overført gjennom generasjoner. Mange barn som utsettes for vold i hjemmet, vil enten selv bli voldsutøvere eller være utsatt for vold på nytt i voksen alder. På nytt og på nytt og på nytt.

 

Kanskje forstår du henne bedre nå? “Ta vare på hjertet mitt”, ber hun igjen. Blikket hennes borer seg inn i ditt, mens hun famler etter hånden din. Hun lover deg troskap, hun lover deg lojalitet og hun lover deg å bære ansvaret for de tingene som kan gå galt. Det er hun uansett så vant til. Men hun ber deg instendig om ikke å knuse hjertet hennes, hun makter det ikke en gang til.

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Dersom du så nytteverdien i innlegget, del gjerne.  <3  Tusen takk!

Noen foreldre velger å ta barnet med seg i døden ved et selvmord, fordi de tror det er den eneste løsningen og til det beste for barnet. Andre tar livet av barnet sitt, når de mister samværsretten med barnet. Forsker og kriminolog Vibeke Ottosen advarer mot å tro at ikke norske foreldre kan gjøre noe så forferdelig som å drepe eget barn. Etter å ha forsket på barnedrap i Norge, kan hun fortelle at likhetstrekkene med andre land faktisk er store. At det er nære omsorgspersoner som tar livet av barna. Mange kan være overveldet av det å være forelder, at det oppleves som en større utfordring enn de makter. Noen barnedrap skjer også helt uten noen forvarsel, altså uten verken vold eller mishandling. Andre igjen, skjer som en konkret følge av nettopp mishandling. Jo yngre barna er, desto større risiko for barnedrap. Likeledes er tendensen når det gjelder mors alder, jo yngre mødrene er, desto større risiko. Kvinner som dreper sitt nyfødte barn, har ofte forsøkt å holde svangerskapet hemmelig. Slike drap forekommer ikke like hyppig som før, ettersom det å være alenemamma er mer akseptert i dagens samfunn.  

 

 

Når et barn dør en brå og uventet død, skal det obduseres. Det er obligatorisk. Foreldrene kan imidlertid takk nei til dødsstedsundersøkelser i hjemmet. På den måten kunne omsorgssvikt og mishandling forbli uoppdaget. Politiet ble imidlertid pålagt, fra og med 1. Juli 2011, å etterforske alle plutselige dødsfall hvor barnet er under 18 år. Det åpnet for at dødsstedsundersøkelser likevel kunne foretas, etter slike tragiske dødsfall. Disse undersøkelsene må anses å være et gode, spesielt for familier som opplever å miste et barn. Det viser at barnet deres hadde en stor verdi og forebygger ikke minst for spekulering, ettersom foreldrene faktisk og heldigvis, er uskyldige i de fleste tilfellene.

 

Rundt 40 spedbarn og småbarn under 4 år dør plutselig og uventet hvert år. Et årlig gjennomsnitt de siste 10 årene, opplyser om at 15 av disse barna dør av krybbedød, noe som utgjør 40 prosent av de årlige dødsfallene. 16 barn dør av sykdom og 6 barn dør i ulykker. Mellom 1 og 2 barn dør av omsorgssvikt og 2 barn dør av mishandling og mellom 1 og 2 barn blir årlig drept.

 

Like fullt utreder norske barneleger opp mot hundre tilfeller av mistanke om alvorlig, fysisk mishandling av barn under 14 år, det fremkommer av en rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress fra 2010. Samtidig fremkommer det, at av barn undersøkt for skader på sykehus eller ved legevakt, mistenkes mishandling ved ett av åtte prosent av tilfellene. Hvert år mister mellom seks og ti barn under 4 år livet i Norge, som følge av omsorgssvikt, mishandling eller drap fra de aller nærmeste, som oftest foreldrene. I alderen opp til 18 år, fordobles antallet, selv om ulykker utgjør en større andel hos de eldre barna. Fire barn mellom 5 og 18 år er offer for drap årlig. Alvorlig fysisk mishandling rammer som regel de aller minste. Mange av de små barna som dør, har ikke en gang rukket å feire sin første bursdag. Dette har preget hele 2000-tallet, og tiårene før det også.

 

Et norsk barn dør som følge av omsorgssvikt, mishandling eller drap annenhver måned. Rundt 40 barn obduseres på grunn av mistenkelige dødsfall i året. Det skjer rundt 100 utredninger av leger i året, hvor barnemishandling mistenkes. Halvparten av disse barna er under 1 år. Mellom 10 og 15 barn får livstruende skader som følge av vold, utført av foreldrene, hvert eneste år. Hodeskader, bruddskader og brannskader (skolding) er vanligst. Likeledes anslås at mellom 10 og 15 barn skades av filleristing hvert år, det vil si at barnet ristes så kraftig at det oppstår nakkesleng, akutte hjerneskader og blødninger utenpå hjernen og i øynenes netthinner. De hyppigste skadene ved grov barnemishandling skyldes faktisk filleristing, ofte kombinert med stump vold.

 

 

Tidligere leder for barneavdelingen ved Ullevål sykehus, Jens Grøgaard, er en av landets fremste eksperter på skader som følge av mishandling. Han jobber per i dag ved Barnehuset i Oslo og er sakkyndig i voldssaker mot barn. Han sier at barn i mange år har lidd under altfor dårlig rettssikkerhet og mener at barns rettssikkerheten utvilsomt må veie tyngre enn hensynet til omsorgspersonen. Selv om barna som dør av mishandling ofte fanges opp, er det ikke alltid at barna som overlever alvorlig mishandling kommer i kontakt med adekvat hjelp. Grøgaard kan fortelle at allerede i spedbarnsalder kan barna utvikle kognitive skader av å være sammen med en overgriper. Barnet kan faktisk utvikle psykiske senskader dersom hjernen ikke utvikler seg normalt det første året, og det gjør den ikke dersom barnet blir utsatt for omsorgssvikt eller mishandling.

 

19 prosent av alvorlige hodeskader hos barn under 3 år skyldes sannsynligvis mishandling, konkluderer en studie fra Ullevål sykehus og Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS)

 

Hver gang et barn dør, skal det obduseres. Rettsmedisinsk institutt får melding fra barneleger eller politi når dette skjer. Et begravelsesbyrå kommer så kjørende med barnet så raskt som mulig etter dødsfallet, og teamet som skal konkludere med dødsårsak tilkalles. Obduksjonen skal finne sted innen 48 timer. Det er alltid to leger som obduserer, i tillegg er alltid en preparant, en ingeniør og en politiekspert til stede. Det blir tatt røntgen, CT og MR, i tillegg til alle prøver man kan forestille seg av de aktuelle organer, for å finne arvelig eller medfødte feil. En omfattende protokoll blir alltid fulgt, med en avsluttende konferanse. Alles steiner snus i jakten på dødsårsaken, heldigvis, det har de små fortjent.

 

Mishandling av barn har vært forbudt ved lov i Norge siden 1987. Dersom du er i tvil om hva som omfattes av forbudet, er allerede en dask på rumpa for mye i følge den nye straffeloven. Det er ikke lenger mulig å tolke loven dithen at oppdragervold kan tolereres, en ørefik er forbudt. Likeledes er å dytte, klype og riste barnet. Til og med en klaps på fingrene omfattes og er ulovlig. Og det var vel egentlig på høy tid at dette ble presisert, var det ikke det da?

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram . Del om du synes innlegget var informativt og nyttig.  <3  Tusen takk!

 

Kilder: Folkehelsa, Norsk helseinformatikk og Oslo universitetssykehus

At barn kan bli bortskjemte av for mange leker, for mye godteri og å få det som det vil til enhver tid, har jeg hørt om og det er et konsept jeg kan forstå. Hva med oppmerksomhet? Og hva har tilknytning med det å gjøre? La meg starte med det siste først. Tilknytning er det viktige og meget genuine båndet mellom to mennesker som føler sterk tillit til hverandre. Små barn for eksempel, trenger en trygg tilknytning til minst én person i barndommen. Det er nemlig sånn at de barna som får oppleve kjærlig og stabil tilknytning, har lettere for å utvikle seg til trygge voksne, med god selvfølelse og en evne til å knytte egne stabile relasjoner. De aller fleste foreldre vil ønske at barnet etablerer tilknytning til en selv. Det er imidlertid viktig å huske på, at det er foreldrene som må legge til rette for en god tilknytning.  

 

 

Når et barn kommer til verden, har det ingen forutsetning for å klare seg selv. Det er helt avhengig av foreldrenes omsorg, og for at den nyfødte skal føle trygghet, trenger den nærhet, kjærlighet og noen som oppfyller de grunnleggende behov. Jeg tenker da på mat, varme, ren bleie og søvn. Instinktivt vil også den lille babyen gjøre alt det kan for å aktivere det biologiske omsorgssystemet, og det skjer gjennom spesielle speilnevroner, som gjør at vi kan reagere og føle på samme måte som et annet menneske når vi ser på det. Et eksempel er at vi blir triste, når vi ser et annet menneske gråter. Vi føler empati og vil hjelpe et menneske som har det vanskelig. Det er på den måten babyen rent fysiologisk utvikler tilknytning, altså gjennom å aktivere omsorgssystemet i foreldrene. Et slags biologisk overlevelsesinstinkt. Hvis barnet opplever at det er i fare eller føler seg forlatt, søker det alltid nærhet og bekreftelse på beskyttelse gjennom å gråte, for å få vår oppmerksomhet. Naturen har de aller fleste svarene.

 

Likevel stiller vi oss stadig det samme spørsmålet: kan barn skjemmes bort med oppmerksomhet? Vi har her i den vestlige verden hatt fokus på viktigheten av at barnet utvikler selvstendighet. Babyer skulle sove i egen seng. Babyer skulle heller ikke belønnes med trøst, dersom de gråt. Det har vært en omdiskutert utvikling, og fremdeles strides de lærde. Men som jeg oppfatter det, har vi i den mer moderne tilknytningsteori, falt ned på verdien av barnets selvstendige utvikling på bakgrunn av trygg tilknytning. Det innebærer å være lydhør for hvert enkelt barns behov, istedenfor å tvinge frem selvstendigheten. Vi sier gjerne i dag, at barn ikke kan skjemmes bort med nærhet og kjærlighet. Heldigvis!

 

Når det gjelder den ovennevnte tilknytningen, er et lite barn faktisk ikke avhengig av kjønn eller biologisk slektskap for å skape tilknytning. Barnet kan problemløst utvikle tilknytning til flere. Være seg foreldre, besteforeldre, søsken og til og med barnehageansatte. Likevel er det gjerne en person barnet utvikler en sterk emosjonell binding til, gjerne omtalt som morsfiguren i tilknytningsteorien. Barnets bånd til moren er et særegent og delvis preprogrammert atferdsmønster, som i vanlige normale miljøer utvikler seg i løpet av de første levemåneder. Barnet kan imidlertid ikke ha tilknytning til så altfor mange. Det har helt naturlige årsaker, det er vanskelig å utvikle den dype relasjonen som også bærer navnet spesifikk tilknytning, dersom menneskene rundt barnet for eksempel stadig byttes ut. Barnet trenger tid til å lære seg å stole på de menneskene det utvikler tilknytning til. Alle sansene vi bruker utvikles hos barna fra fødselen av, og i den aller første tiden lærer barnet seg å føle en grunnleggende tillit. Barnet lærer hvordan egen atferd påvirker omgivelsene. Dersom spedbarnets gråt besvares med trøst og kjærlighet, opplever det at verden er til å stole på. Barnet blir bekreftet og får på den måten tillit.

 

 

Hvis derimot en forelder eller en annen voksen ikke bryr seg om babyens signaler, reagerer uforutsigbart og uregelmessig, kan det påvirke tilknytningen negativt. Barnet har på et eller annet tidspunkt ingen tiltro til, at når det ber om omsorg så vil omsorgspersonen være hjelpsom. Tvert i mot forventer barnet da å bli avvist. Føler babyen seg forlatt, rammes den av angst, som går over til gråt og fortvilelse og til slutt apati. Det aller verste som kan skje, er likevel om den personen som har kommet til å representere trygghet og kjærlighet, utsetter barnet for aggresjon eller mishandling. Dersom ingen andre er i nærheten, vil barnet likevel være tvunget til å søke nærhet og beskyttelse hos den personen som også er en trussel. Denne type relasjon kan gi barnet store problemer med å føle tillit resten av livet.

 

Tilknytningen bygger på tillit. Derfor er det viktig å aldri avvise barnet, selv om det avviser deg. Rekk ut hånden og vis at du er til å stole på. Barnet er avhengig av din tillit, at du har tro på det og formidler det tillit til egne evner. Gjennom å erfare en forutsigbar og trygg relasjon med en nær omsorgsperson, utvikler barnet det nødvendige grunnlaget for gode relasjoner til andre mennesker, for resten av livet.

 

Gi barnet oppmerksomhet. Det lar seg ikke gjøre å skjemme bort barnet med oppmerksomhet, tvert i mot kan barnet bli lykkelig og trygt. Og det ønsker vi jo? Gi barnet masse oppmerksomhet. <3

 

There is a garden in every childhood, an enchanted place where colors are brighter, the air softer, and the morning more fragrant than ever again.  Elisabeth Lawrence

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Del gjerne.  <3  Tusen takk!

Hvor reiser du når verden faller fra hverandre, når du har det vondt og trenger påfyll? Reiser du hjem? Og hva i all verden er hjem for deg? Hva mener jeg med det? Jo, det skal jeg fortelle deg. Nå om dagen opplever jeg nemlig samfunnet vårt som ufattelig snevert og selvopptatt – midt i givergledens tid. Et paradoks, som jeg oppfatter det. Dette paradokset sprang i øynene på meg her om dagen, og jeg har ikke kunnet se bort fra det etterpå. Mye fordi vi får besøk av bøssebærere på søndag og fordi det fremkommer så mange perspektiv av samme sak i media om dagen. Kom til poenget sier du… Ok!

 

For et par dager siden fikk jeg øye på en annonse på nettet, den tilhørte en av landets internasjonale og humanitære organisasjoner. Jeg vil allerede på dette punkt, få presisere at jeg absolutt ikke har noe i mot disse ideelle organisasjonene, tvert i mot. Likevel går vi mørkere tider i møte, julen nærmer seg. Mørket, representerer for mange mer enn akkurat det manglende dagslyset på ettermiddagen og denne annonsen må for mange føles sår og urettferdig.

 

Hvor drar du når du har det vondt? Hvor drar man for å hente styrken sin? Hvor i all verden tar vi veien når livet raser sammen? Vi drar hjem. Til familien. Til de som alltid har åpne armer. De som elsker deg helt uten vilkår. Hjem til de som gir deg det livsgrunnlaget du går på. Du er heldig. For noen er helt alene. Uten en sjel å ta vare på seg.

 

Hvem snakker denne annonsen egentlig til? Meg? Hva vet denne organisasjonen om meg? Annonsen viser til tusenvis av omsorgsløse barn i utlandet. Tusenvis av skjebner i vår store og urettferdige verden. Samtidig retter den seg mot min samvittighet og giverglede, nå som en av de største familiehøytidene melder sin ankomst. Organisasjonen som annonserer fronter et prosjekt der målsettingen er å følge 3000 barn hjem til en ny start, og de forteller at det dreier seg om barn som i dag ikke har noen fremtid. De lover med vår hjelp, at disse barna skal få et trygt hjem og en verdig oppvekst. Jeg synes det er fantastisk! Jeg blir faktisk litt varm om hjertet, når jeg leser det. Helt til tankene har manøvrert seg videre og setter i gang en høylytt debatt i hodet mitt.

 

Jeg synes virkelig det er et æreverdig arbeid og jeg er åpenbart tilhenger av å hjelpe barna. Helt uavhengig av hvor de befinner seg. Ingen barn har fortjent en skjebne som man formidler et bilde av i annonsen. Noen er helt alene. Uten en sjel til å ta vare på seg. Det er jo så sant, men i langt større grad enn beskrevet i annonsen. Kanskje allerede i naboblokka. I eneboligen i bunnen av bakken. Eller i et av rekkehusene borte på sletta. Det er faktisk sånn, at også her til lands er mange barn helt alene. Uten en sjel til å ta vare på seg. Noen befinner seg på institusjon. Andre befinner seg i fremmede, kanskje midlertidige hjem. I tillegg til de som bor sammen med familien sin, som hverken lar deg hente styrke eller tar deg i mot med åpne armer når du kommer hjem. Det er faktisk mange som mangler det helt elementære her til lands også, i et av verdens rikeste land. Hvordan klarer vi å overse dem?

 

 

Jeg gir også penger til disse humanitære organisasjonene. Men jeg gir alltid bitte litte grann mer til norske ideelle organisasjoner. De som tenker på barna som har det vanskelig her i landet også, mange av dem som mangler et sted å dra når de har det vondt her midt i blant oss. Som rett og slett ikke vet hvor de skal hente styrken sin. Som på lik linje med de mange barna i krigsherjede områder, ikke har noe sted å ta veien når livet raser sammen. Vi har så lett for å glemme disse barna. I dagens samfunn, er vi så opptatt av å være bedre enn naboen, at vi slett ikke registrerer at det egentlig er ganske dårlig stelt med nettopp naboen.

 

Omsorgssvikt, vold i nære relasjoner, barnemishandling og seksuelle overgrep kan være noen av problemområdene, som medfører både fattigdom, ensomhet og ulykke i mange av de norske skipbrudne hjem. Mange i våre nære omgivelser preges også av situasjoner som skriker av behov. Behov for støtte, forståelse og hjelp. Har du noen gang spurt deg hvordan det føles? Hvordan det føles å ikke ha en familie å reise hjem til? Forestill deg for eksempel at du ikke har noen å være sammen med i jula. Det er ingen som bryr seg om du blir sittende alene, eller om du overhodet er i live. Kanskje har du ikke råd til å sette ei ribbe i ovnen heller. Og barna må du skuffe i år igjen, for julegaver åpner ikke økonomien opp for. Ofte er dette realiteten til mange av de voksne i dag, som engang var et utsatt barn. Arvegodset er ikke alltid det fine juleserviset og sølvbestikket fra Hardanger.

 

Jeg kimser overhodet ikke av de mange uskyldige barna det refereres til i annonsen fra den humanitære organisasjonen. Jeg kimser ikke av barna i de krigsherjede områdene. Barna som tenker på helt andre ting enn Jul og harmoni før de sovner om kvelden. Barna som er redde for ikke å møte morgendagen, sammen med dem de er glade i. Forutsatt at menneskene de er glade i fremdeles lever. Barna som allerede er så traumatiserte, at de aldri kommer til å få leve de livene som egentlig skulle vært tiltenkt dem. Barna som ser en meget usikker fremtid rett inn i hvitøyet hver eneste dag. Jeg kimser på ingen måte av dem, jeg har dem med meg i tankene og her hos oss ber vi for dem i aftenbønnen vår. Men vi utelater ikke naboen som har det vanskelig, eller barnet som er sultent, både på omsorg, trygghet og mat, vi tar med alle barna i aftenbønnen her hjemme hos oss. Og vi gir litt av det vi har, både til barna i eget land, og barna i det store utland.

 

Det store paradokset, er når hjelpeorganisasjoner som oppfordrer oss til å gi, salter ned 3 milliarder på bok. Ja, 3 milliarder. Jeg valgte å skrive summen i bokstaver, for vi kan ikke tillate oss å overse eller miste en null. 3 milliarder står på bok – kan jo hende de kommer godt med senere? Dette synes Røde Kors er helt legitimt, på tross av herjingene og det store antallet skjebner i Midtøsten og sentral- og sørøst-Asia. Krig. Sult. Bomber. Midt oppe i dette løper uskyldige barn rundt. Dersom de ikke kan løsne i saltet sitt for skjebnene i disse områdene, tar jeg det for gitt, at de ikke ser barna i naboblokka, i eneboligen i bunnen av bakken, eller i et av rekkehusene borte på sletta. Vi er da et oppegående folk? Vi klarer vel å ha to tanker i hodet samtidig?

 

 

 

Dersom du forestiller deg at familien din utsettes for en massiv krise, samtidig som du ser at naboen er knekjørt og trenger hjelp. Hvem hjelper du først? Alle verdens flyselskaper formaner om å ta på egen oksygenmaske, før du legger den andre om hodet på barnet ditt. Det er visst det eneste fornuftige blir oss fortalt. Så hvorfor forsøker vi ikke å avhjelpe problematikken i eget land først, eller også samtidig, for det hadde vi faktisk klart, istedenfor å holde fokuset fra oss? Forstå meg rett, vi bør fokusere på alle sammen – vi har jo faktisk muligheten til det. Men å overse egen fattigdom, egne ulykkelige og ensomme barn, hvor mange av dem på toppen av det hele også løper rundt sultne, er rett og slett å krenke dem “big time” og på nytt. Å salte ned 3 milliarder på bok, samtidig som man sitter i godstolen og får både internasjonale og nasjonale tragedier servert rett inn i stua, motiverer i alle fall ikke meg til å gi. Tvert i mot, synes jeg prioriteringen er betenklig.

 

Når jeg trykker meg inn på nettsiden til den humanitære organisasjonen med annonsen omtalt helt øverst, leser jeg at et trygt hjem koster 12 000 kroner per barn. Og da loves en trygg og stabil familie, som beskrives som det beste utgangspunktet for at barn skal få dekket sine grunnleggende behov, gjennomføre skolegang og få tilgang på helsetjenester. Videre konkluderes med, at nettopp slik kan barn vokse opp til selv å bli stabile foreldre og en ressurs i samfunnet sitt. Javisst, men gjelder ikke det prinsippet i alle land? I alle samfunnslag? Jeg synes jo det. Hvordan kan vi smykke oss med giverglede og store bankende hjerter, hvis vi driter i naboen? Kan vi ikke bry oss litt om alle? Både her og både der?

 

Jeg har bestemt meg for å gi til Frelsesarmeen, Barnekreftforeningen, Fattighuset og Voksne for barn i år. Jeg ga blant andre til Røde Kors i fjor, og jeg mener at de kan løse ut de to hundre kronene fra saltet sitt og bruke dem på det de lovte meg å bruke dem på, før de får noe mer. Hvem skal du gi til år?

 

Det var dagens herfra! Når det er sagt, ønsker jeg deg en aldeles deilig og avslappende helg!! 🙂

Og du! Det er helt ok om du er uenig. Det er til og med helt ok å la meg få vite det. Skriv gjerne en kommentar. Kanskje har jeg også utelatt noe viktig, minn meg gjerne på det. Jeg blir uansett glad for å høre fra deg…

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Del gjerne om du vil.  <3  Tusen takk!

Jeg snakker om barna som utsettes for omsorgssvikt, krenkelser, vold og seksuelle overgrep. Hva kommer det egentlig av? At de ikke slutter å elske foreldrene sine, men heller slutter å elske seg selv? Det er vanskelig å forstå, ikke sant? 

Etter å ha blitt sviktet på det groveste i mange år mister barnet troen på seg selv, egen mestring, og de ender ofte opp med å søke etter bekreftelse resten av livet. De søker feilen hos seg selv og blir avhengige av å oppnå godord fra omgivelsene. De forsøker ofte å oppnå ros og kjærlighet, nettopp ved å gi de voksne det de så sårt trenger selv. Det medfører ofte en feilutvikling når det gjelder tilknytning, trygghet og selvfølelse. Ikke sjelden utvikler barnet en sykelig avhengighet, som på mange måter ligner avhengigheten vi ser ved alkohol- og narkotikaavhengighet. Suget på den voksnes bekreftelse blir så sterk at den styrer barnets adferd totalt. Beklageligvis brukes denne avhengigheten veldig ofte av den voksne, for å kontrollere barnet. Forsøker barnet å bryte ut av det følelsesmessig sterke grepet, blir barnet ofte straffet – fysisk og psykisk. Også gjerne med trusler. “Hvis du ikke gjør som jeg sier, sender jeg deg bort” eller “jeg tar livet mitt, dersom du ikke tar meg alvorlig”. Typiske trusler, som et barn ikke evner å forsvare seg mot. Barnet tror på truslene. 

 

 

Normale mennesker som ville komme i fare for å true et barn, vil i motsetning til et narsissistisk forstyrret menneske innse hvor galt det er og umiddelbart forklare at det ikke var sånn ment. De løfter på den måten frustrasjonen av barnets skuldre. Narsissistisk forstyrrede mennesker, evner ikke å hverken se eller forstå den dype frustrasjonen deres egen egoisme medfører. Veldig ofte blir omgivelsene holdt på avstand, slik at det viser seg vanskelig å hjelpe barnet. Dette medfører at hverken den andre forelderen, øvrig familie eller barnevernet får tilgang på barnet, som veldig sårt trenger beskyttelse.

 

Disse barna vil ofte utvikle alvorlige skader. Skader du ikke kan se med det blotte øyet, og som barnet bærer på helt alene – kanskje resten av livet. Det kan være depresjon, angst og andre personlighetsforstyrrelser. Mye av grunnen til at skadene forblir usynlige, er skammen den syke forelderen har overbevist barnet til å bære på. Samtidig dekker skammen over hva denne forelderen egentlig utsetter sitt eget barn for. Skammen speiler seg jo i den voksnes fremstilling og forventning til seg selv, som et offer. Barnet manipuleres til å tro at det hjelper den voksne mot en ytre fiende – gjerne øvrig familie eller systemet rundt. Den ytre fiende vil særdeles ofte ha opphav i den syke forelderens projiserte bilde av seg selv.

 

Disse barna vil i stor grad forsøke å fremstå som perfekte og velfungerende. Dette er et forsøk på å balansere den negative forventningen fra den narsissistiske forelderen. På spørsmål, vil barnet som oftest svare at det har det bra – Stockholmsyndromet i praksis. Barnet beskytter overgriper.

 

Andre plager disse barna ofte får, er kronisk stress – som kan medføre diabetes, konsentrasjonsvansker, vanskeligheter med logisk tenking – matematikk, av og til kan også disse barna dessverre utvikle en narsissistisk adferd. Arv eller miljø, kan man spørre seg.

 

 

Det kan være vanskelig å hjelpe disse barna, ettersom de elsker foreldrene mer enn seg selv. De forsvarer dermed både overgriper og sitt eget mangelfulle selvbilde. Barnet er også redd for at trusler om f.eks barnehjem, tap og selvmord kan gjennomføres. De står i en lojalitetskonflikt, og den kan være vanskelig å forstå uten å kjenne til mekanismene denne bygger på. Systemet rundt forstår sjelden den narsissistiske dynamikken, og særlig gjelder dette forholdet mellom barn og foreldre. Barna som ikke elsker seg selv er ingen trygge barn. Det er ikke barn med en god tilknytning til sin omsorgsperson. Dette er barn i alvorlige kriser. De har sluttet å elske seg selv, for å kunne fortsette å elske foreldrene.

 

Nei dere, la oss gi barna kjærlighet, mer kjærlighet og enda mer kjærlighet, så kommer resten av seg selv. <3 Jeg vil også på dette punkt ta et øyeblikk, for få hedre alle de barna som har lært seg til å elske seg selv, som på tross av alt har klart seg og med sine ressurser har laget seg velfungerende og gode liv. <3 

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Føler du for det, så del gjerne.  <3  Tusen takk!

 

 

Barn har blitt tvunget til å sitte på potte og har blitt spent fast ved bordet i Vestfoldbarnehager, sto det i avisa. Jeg leste det mens jeg satt på venteværelse til tannlegen min i dag. Tvunget til å sitte på potte? Jeg synes jo det er fantastisk når barnehagetantene i barnehagen til datteren min har tid til å sette henne på potta. De har fortalt meg at de prøver å sette henne på potta når hun sier fra. Dette på tross av lite tid til de individuelle tilnærmingene. Det å sette seg på potta er jo strengt talt noe barna bør oppmuntres til, ikke tvinges til. Jeg ser imidlertid at det å sette et barn på potta i 20-30 minutter mot barnets vilje, minner veldig om tvang. Det er med sikkerhet ikke måten å vende barnet av med bleie på heller. Tvang hører ikke hjemme i barnehagen.

 

 

Spent fast ved bordet? Spent fast? Hva mener de med det? Jeg ergrer meg alltid over nyheter som er sparsomme med de avgjørende detaljene, de fremkommer som spekulative og gjør meg umiddelbart litt betenkt. Alderen på barna vil jo for eksempel være avgjørende i forhold til sele i stolen eller ei. Det å spenne fast en femåring for eksempel, vil stille seg ganske så annerledes enn å sele fast en ettåring, som ikke har noen forutsetning for å komme hverken opp eller ned av stolen på egen hånd. Jeg husker da jeg kom for å hente datteren min i barnehagen for knapt et år siden, hun møtte meg i gangen med en stor blåveis. Hun hadde klatret opp på tripp-trapp stolen og hadde dessverre falt ned igjen. Jeg var på det tidspunktet ganske fornøyd med selene kan jeg fortelle deg. Dog vil det å etterlate et barn fasttjoret til en stol, ved matbordet, alene – åpenbart fremkomme som straff. Hva er hensikten med selene? Ofte er det jo faktisk hensikten som avgjør om det er ok? Er det for å unngå ulykker? Er det fordi det er hensiktsmessig i forhold til måltider? Alder? Fastbundet og alene, mot egen vilje, minner aller mest om straff. Straff hører ikke hjemme i barnehagen.

 

En annen situasjon beskrevet, var den typiske turdagen i barnehagen. Et av barna mangler en varm genser og gir uttrykk for at det ikke ønsker å kle seg i den lånte genseren. Er det tvang å kle et barn adekvat i forhold til været? Hva er alternativet? Hva gjør man for eksempel i de tilfellene der barnet ikke vil kle seg i egne klær? Det forekommer nemlig det også. Det er selvfølgelig en stor forskjell på å være forelder og det å være barnehageansatt, men mange av oppgavene er ofte sammenfallende. Det vil helt klart ha elementer av tvang i seg å kle på barnet i mot barnets vilje, men fremgangsmåten vil muligens være avgjørende? Dersom det å forklare ikke fungerer, kanskje en avledningsmanøver kan fungere? Det er jo faktisk det som må fungere hjemme. Dersom barnehagen ikke vil kle barnet i forhold til været, kan det jo oppfattes som uansvarlig? Hva ville foreldrene ha ønsket? At barnet gikk på tur uten klær? I vanlig barneoppdragelse vil det alltid være situasjoner der man må hjelpe barnet med å kle seg, tørke stumpen eller også pusse tenner.

 

Hva med å holde barna fysisk tilbake, slik at de ikke skader andre, seg selv eller barnehagens inventar? Jeg synes faktisk at fornuften tilsier, at barnehageansatte til og med har en plikt til å hindre at barna skader hverandre eller seg selv, på minst mulig inngripende måte naturligvis. Dette finner man også hold for i loven.

 

 

I avisen ble det henvist til lovtomme områder og episoder som befinner seg i gråsonen mellom tvang og barneoppdragelse. Nå etterlyses i den sammenheng en nasjonal veileder for bruk av tvang og fysisk makt. Joda, den kan sikkert være til hjelp den. Men hva skjedde med normal fornuft? Hva skjedde med kompetente ansatte? Det er helt åpenbart at tvang ikke hører hjemme i barnehager. Likeledes er det vel innlysende at barna ikke kan forhandle om sin egen oppdragelse. Det sentrale spørsmålet er kanskje hvor grensene går? Det at de ansatte snakker om vanskelige situasjoner med barna for å bli mer bevisste på eget maktbruk, synes jeg er en sunn tilnærming. At alle som jobber i barnehage har opplevd å havne i vanskelige situasjoner, er jeg usikker på betydningen av, men at man noen ganger tyr til dårlige løsninger trekker kanskje i retning av å bytte jobb? Hva er egentlig dårlige løsninger i en barnehage? Handler det ikke om hvordan man på en korrekt måte håndterer barna til enhver tid? Til og med de som oppfattes som litt vanskelige. Det er alltid en grunn til avvikende oppførsel, og jeg antar at det er nettopp her utdannelse, erfaring, moral, etikk og personlig egnethet kommer inn i bildet. Barn må aldri utsettes for krenkelser, og barna har en lovregulert rett til medvirkning. Det er viktig å skrive seg bak øret.

 

At barnehageansatte gjerne vil unngå å bruke tvang, synes jeg er godt å høre. At det skal være et så omfattende problem gjør meg bekymret. Dersom håndteringen av episoder i barnehagen anses å være i gråsonen mellom tvang og vanlig barneoppdragelse, er det kanskje på tide å vurdere kvaliteten på barnehagene? Jeg synes pedagogikk-professor Ødegaard sa det ganske treffende: “Gode pedagoger vil ikke havne i situasjoner der de må bruke makt”.

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Føler du for det, så del gjerne.  <3  Tusen takk!