Det er ikke mange timene igjen før julen ringes inn. Et mangfold av barn sitter foran TVn og ser utrettelig på de klassiske julefilmene, fulle av forventninger til julekvelden. Hvordan er det med deg? Skal du feire jul med barn i huset? Da skulle jeg ønske du ville lese videre. Det er selveste julaften og vi har forberedt oss i ukesvis, noen til og med i månedsvis. Langbordet er kanskje dekket, det ventes innrykk fra nært og fjernt. Mennesker som betyr noe for hverandre kommer sammen og skal feire julaften. Maten er planlagt til den minste detalj og gavene sirlig pakket inn. De små er urolige, aktive og nysgjerrige. Hva vil kvelden bringe? Mens tegnefilmene ruller over skjermen, legger vi voksne siste hånden på verket. Pinnekjøttet står kanskje å godtgjør seg? Eller står ribben i ovnen? Kanskje spiser dere kalkun? Det er egentlig ikke så viktig, det som er viktig er den deilige duften av jul som brer seg i huset og gir løfter om et smakelig julemåltid. Julen er endelig her og roen senker seg. I alle fall for de fleste av oss. Julen er en etterlengtet høytid, særlig for barna. Juletreet er pyntet, lysene tennes og man kan skimte sitt eget speilbilde i julekulene. Det ligger gaver under treet og forbereder barna på at ønsker går i oppfyllelse. Hvilke ønsker har dine barn?
Vi foreldre vet nok, i alle fall bør vi vite, at barna i stor grad påvirkes av våre juleforberedelser og hvordan vi gjennomfører selve julefeiringen. Forstår de egentlig hva det dreier seg om? Hva konseptet jul står for og hvorfor vi feirer jul. Lurer de på hvorfor det ligger pakker under juletreet? Antageligvis ikke, det er jo så deilig enkelt å bare akseptere. Dog sies det at barn først i treårsalderen forstår at de får gaver. De to første årene er papiret og julebåndet langt mer interessant. Med det som utgangspunkt, synes jeg det er særdeles interessant å forstå hva som kan gjøre julen vellykket for barna. En ting er i alle fall helt sikkert, det har mye med hvordan vi voksne presenterer julen å gjøre. Hva vi voksne liker ved julefeiringen, er ikke alltid sammenfallende med hva de små håpefulle setter pris på. Hva setter egentlig barna pris på? Vet du det? Hva gjør julen harmonisk og fredfull? Er det luktene? Duften av pepperkaker? Kanel på risgrøten? Ribbelukten? Eller er det varmen? Den gnistrende og sprakende peisen? Et varmt og godt smil? Nærhet? Trygghet? Jeg tror det. Sang og latter. De enkle gledene. Det er ikke det nyvaskede gulvet som gjør inntrykk på barna, selv om grønnsåpe slett ikke lukter så verst det heller. Jeg tror det er øyeblikkene preget av tilstedeværelse som danner de gode minnene. Barna bryr seg ikke om svoren er sprø på ribba, så lenge mamma og pappa smiler. Så lenge stemningen er god og vi omgås hverandre på en fin måte. Det er utvilsomt måten vi foreldre presenterer julen for barna våre som er avgjørende. Hvordan vi velger å forberede og feire julehøytiden.
Hvordan har det vært hos dere? Har dere hatt en travel og stri førjulstid? Har du vaska gølvet og har du børi ved? Har du sætt opp fuggelband og har du pønta tre? Eller har du kanskje roet helt ned i år, senket skuldrene og latt fokus være på menneskene du er glad i? Barna setter sannsynligvis større pris på uthvilte foreldre, fremfor et nyvasket hus. Det er viktig å nyte øyeblikkene. Like fort som de kom, blir de nemlig borte igjen. Det er så viktig å være sammen med barna, være tilstede. Det er viktig for oss voksne også. Sett deg ned på gulvet og hør hva barnet ditt har å fortelle. Hvilke tanker har barnet ditt rundt høytiden? Du får ikke vite det, dersom du ikke tar deg tiden til å spørre. Glem ikke, at du er en stor del av barnets minner. Det er du som formidler barnet tradisjoner. Det er du som skaper barnets jul. Minnene. Vi foreldre er ikke bare privilegerte, vi har et viktig ansvar. Lag dere en deilig og minnerik julefeiring. Det er ikke sprø svor eller skinnende parkett som skaper lykke, det er den menneskelige interaksjonen. Det er ikke de dyreste gavene som gjør kvelden minnerik for barna våre. Det er du. Det er jeg. Det er oss foreldre, som virkelig betyr noe for barna våre.
Jeg har lyst til å gi et råd på selveste julaften, og jeg skal forsøke i størst mulig grad å etterkomme det selv. Gi barnet ditt litt ekstra av deg selv. Gi det tiden din. Tilstedeværelsen din. Nærheten din. Jeg lover deg at det er verdt det. Du får julens flotteste gave tilbake. Du får se julen gjennom barns øyne. Hva kan du vel ønske deg mer til jul?
Jeg har veldig lyst til å minne deg på en liten ting også, på selveste julaften. Det er nemlig nok av barn som gruer seg til julehøytiden. Juleminner består vanligvis av glade barn og snille voksne. Men, ikke alle opplever høytiden slik. Det kan det være mange forskjellige grunner til det. Statens Institutt for Rusmiddelforskning (SIRUS), anslår at 200 000 barn gruer seg til jul på grunn av foreldrenes alkoholoverforbruk. I snitt drikker for eksempel hver Osloborger en kasse øl, fem flasker vin og halvannen flaske sprit i løpet av desembermåned. Det gjør utvilsomt julemåneden til den fuktigste måneden i året. Hva gjør det med barna? Barna liker ikke berusede foreldre. Det mest skremmende barn opplever i forbindelse med alkohol, er forandringen som skjer med foreldrene deres. Det at foreldrene oppfører seg annerledes og merkelig. Fulle mennesker blir likeledes egoistiske, uinteresserte og ikke minst utilgjengelige. Tryggheten et barn normalt føler sammen med foreldrene, forsvinner når det forutsigbare fjernes. Barna opplever ubehag og redsel. Mange barn reagerer sågar med stress og angst. For altfor mange barn er julehøytiden en tid hvor foreldre og nære slektninger drikker mye og kan komme til å ryke i tottene på hverandre. Altfor mange barn lever med foreldre som har et usunt drikkemønster i julen og det skjer i de beste hjem. Det er altså særdeles viktig at man tenker på hvem en drikker med og hvor mye en drikker. For barnas skyld.
Jeg vil på dette punkt gjenta noe særdeles viktig. Du er en stor del av ditt eget barns minner. Du kan likeledes bli en del av andre barns minner. Det er vi voksne som formidler barnet tradisjoner. La det være gode tradisjoner. Det er vi voksne som skaper barnets jul. Vi skaper barnets minner. Det er du som forelder, som kan gjør kvelden minnerik. Gi barna gode minner. Det er du og jeg, som virkelig betyr noe for barna våre. La oss være betydningsfulle på den gode måten. Jeg ønsker deg og dine en fredfull og minnerik høytid. Ta vare på hverandre og gi hverandre gode opplevelser. GOD JUL. <3
Til morgen i dag steg solen opp med fantastiske farger, himmelen så ut som om den sto i brann. Jeg satt med morgenkaffen min og hørte datteren min pakke opp kalendergaven sin. Hun smånynnet og kom med et lite gledeshyl, hun var lykkelig over den lille lommelykten hun så lenge har snakket om. Morgenstunden som bar preg av lun og avslappet atmosfære, fremsto som en skarp kontrast til den uken jeg nettopp har lagt bak meg. Det har vært en lang og tøff uke. Uken bar innslag av flere barn som ikke har det bra og like mange foreldre som ikke føler at de strekker til. Noen av dem gjør ikke det heller, og de vet det.
Slike uker etterlater seg alltid tårer et sted inne i hjertet mitt. Jeg vet aldri om de er mine egne, eller om de tilhører menneskene jeg treffer. Av og til presser de seg opp i øyekroken min, sånn som nå. I denne førjulstiden er jeg så takknemlig. Selv om livet byr på prøvelser og situasjoner som er utfordrende, er livet en gave. Hva er det egentlig som beriker livene våre mest? Hva gjør alle utfordringene verdt det? Er det barna våre? Jeg lurer ofte på hva andre foreldre tenker, for jeg vet at nettopp det er tilfelle for min egen del. Hun er min lykke og grunnen til at jeg står fjellstøtt gjennom hver storm livet tildeler, den lille, som ikke bare lyser opp tilværelsen min, men som nettopp nå lyser opp alle familiebildene på veggen med den lille lommelykten sin. Hverdagsøyeblikk. Små gleder.
Er det å få barn selve lykken i livet? Mange nybakte foreldre vil nok hevde det. Forskningen på dette området er like sprikende som alle andre forskningsområder. Det er sikkert mange som mener at livet endret seg til det negative også. Mange orker kanskje ikke bekymringene? Er barna trygge? Kommer man til å ha råd til utdannelsen deres? Hva om barna møter på egne utfordringer, som rus, vold eller sykdom? En studie fra Texas viste faktisk at arbeidende mødre fant større glede i å se på TV eller å lage mat, enn å tilbringe tid med barna. På den annen side fremkom gjennom tre ulike delstudier, der amerikanske og canadiske foreldre og barnløse i alle aldre og fra alle sosiale lag, svarer at lykken og meningen med livet faktisk er barna. Foreldrene svarte jevnt over at de var både mer fornøyde, lykkeligere og hadde sterkere følelse av at livet gir en større mening med barn. Helt åpenbart var det flere komparenter som medførte sprikende resultater, som for eksempel spedbarnstiden, som ble oppfattet som utfordrende. Det finnes heller ingen lykkeskala, samtidig som det eksisterer mange forskjellige parametere for å undersøke lykkefølelse. Analysene utføres i tillegg ulikt. Mens den ene studien legger vekt på “meningen med livet” i et større perspektiv, legger den andre vekt på konkrete aktiviteter som oppfattes å gjøre lykkelig. Det gjør det også vanskelig å trekke enkle og entydige konklusjoner. Dog mener forskerne at det ikke er en tilfeldighet, og de mener at det er sannsynlig, at foreldre faktisk er lykkeligere. Ikke fordi at det å være foreldre alene gjør oss lykkeligere, men at det å være foreldre assosieres med en meningsfull tilværelse og lykke. Jeg personlig forstår jo denne konklusjonen, ikke fordi distinksjonen er viktig for meg, men fordi hjertet svulmer når jeg hører de takknemlige koselydene til datteren min, der hun betrakter alle gjenstander i lyset fra Frost lommelykten.
I lyset av flammeinfernoet på himmelen, til smånynningen og til duften av kaffen i koppen min, måtte jeg tenke på noen av menneskene jeg treffer i arbeidet mitt. Foreldre som ikke får oppleve julen med barna sine. Jeg har sett smerten i øynene deres, fortvilelsen over å gå glipp av en høytid med barna. Kanskje er det ikke den første. Kanskje er det flere år siden sist julehøytid i fellesskap. Jeg hører om de julekalendere som aldri finner veien til barnet deres, julegavene som blir liggende i skuffen og minnene som blir vage. Håpet som svinner. Jeg får automatisk kjenne på følelsene de bærer på, disse menneskene som har mistet sjansen til å feire jul med barna sine. Fortvilelse, savn, sinne, sorg, skyld og maktesløshet. Helt ufrivillig deler de også den manglende oversiktligheten og spørsmålene de ikke finner svar på med meg. Andre igjen føler lettelse, og dårlig samvittighet nettopp fordi de føler seg lettet. Det er sterke følelser og triste skjebner. Man skal være ganske tykkhudet for ikke å ta det inn over seg. Men det som får hjertet til å briste totalt, er tanken på barna deres.
På den andre siden av fortvilelsen, finnes det nemlig barn som er blitt fratatt foreldrene sine også. Av ulike årsaker feirer disse barna jul uten sine nærmeste, gjerne på fremmede steder, med fremmede mennesker og med minst like mye fortvilelse, savn, sinne, sorg, skyld og maktesløshet. Den eneste forskjellen er, at barna aldri har gjort noe som skulle tilsi at de fortjener denne skjebnen. Likevel er de kanskje brutalt hentet i barnehage eller på skole, plassert i et beredskapshjem uten å få sagt adjø til sine nærmeste. De presenteres sine nye omsorgspersoner og forventes å finne seg til rette. Kanskje har mange av disse barna allerede feiret jul med flere forskjellige omsorgspersoner de siste årene? På institusjoner? Aldri fått muligheten til faktisk å finne seg til rette? Mange av disse barna hadde det ikke bra hjemme, de fikk det ikke bra dit de kom og har ennå ikke fått oppleve den julehøytiden jeg har planlagt for min datter. Som du har planlagt for dine barn. Den lune og avslappede atmosfæren, førjulsgleden og en høytid blant de du har nærmest ditt hjerte.
I de stille timene i morges, tok jeg et godt grep rundt det kjæreste jeg har og følte på takknemligheten. Jeg gjorde som så ofte, lovet meg selv og alltid ta godt vare på henne. La henne oppleve trygghet og kjærlighet, så lenge det er liv i meg.
Jeg vet ikke alltid hva som gjorde livet vanskelig for disse barna og foreldrene deres, det jeg imidlertid er helt sikker på, er at det er oss foreldre som er ansvarlig for at barna våre skal ha det bra. Jeg utfordrer både deg og meg selv, til å ta disse skjebnene på alvor i julen. Det er nemlig mange barn og unge som har vanskelige og vonde opplevelser i forbindelse med julen. Kanskje skyldes det fattigdom, sykdom eller rusrelatert problematikk. Det kan også være ensomhet, familiære konflikter eller minoritetsbakgrunnen som gjør livet vanskelig. Felles for mange av disse situasjonene tror jeg ofte er, at alkoholen, eller annen rus for den del, får det som kjennes godt, til å føles enda bedre. Men det som allerede er vondt, har en tendens til å bli enda verre. Julen er en tid som øker fokus på fellesskap og feiring, noe som ofte bidrar til at noen familier faller utenfor fellesskapet. Og på utsiden blir julen ekstra smertefull for de barna som aldri får en pause. Men også de barna som opplever en naturlig og trygg hverdag, kan oppleve julen utfordrende. For det er ikke til å stikke under en stol, at julen for veldig mange barnefamilier fører til et økt alkoholforbruk. Vi må ikke glemme at barn opplever foreldrene på en helt annen måte enn til vanlig, når de drikker alkohol. Dessverre opplever mange barn i tiden vi er inne i nå, at foreldrene som ellers er omsorgsfulle og oppmerksomme, plutselig fremstår som utilgjengelige, grenseløse og uinteresserte. Noen ganger også som egoistiske, høyrøstede og aggressive. Barna vil naturlig nok oppleve dette som skremmende og uforståelig. Det sitter med andre ord mange barn og gruer seg til jul. Hva opplevde de i fjor? Året før? Hva kan vi gjøre for barna? I det minste kan vi starte med våre egne. Gi dem en varm, trygg og konfliktfri julehøytid.
I dag tenker jeg på de barna. Barna som ikke får feire jul med sine nærmeste og de barna som ennå ikke er hentet i barnehagen eller på skolen, men som kanskje kommer til å bli det. Glemmer vi foreldre å se livet som en gave? Glemmer vi å betrakte barna våre som en berikelse? Lar vi livets prøvelser, situasjoner og menneskene i det, bli så utfordrende at det går ut over barna? Eller står barna i veien for vår “lykke”? Jeg er ikke overbevist, når jeg ser inn i øynene til en mamma eller pappa, som kjemper for å få treffe barnet sitt et par ganger i året. Kanskje en gang annenhver måned, dersom de er heldige. Kunne de ha gjort ting annerledes på et tidligere tidspunkt? Sto de i posisjon til å endre den fatale skjebnen de styrte livet sitt mot? Jeg tror det. Vi snakker ofte om barnets beste og hva det egentlig betyr. Sett ditt barns behov foran dine egne. Kort og godt. Det er i alle fall min tolkning. Nyt livet, barna og den deilige førjulstiden. Mange er ikke like heldige som oss. Jeg mener dette er tanker vi som foreldre burde tenke, av og til. I dag utfordrer jeg deg til nettopp det. <3
Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.
Har du noen gang tenkt på det? Jeg for min del, tror ikke at andre har forutsetninger for å elske barnet mitt høyere og bedre enn det jeg kan. Nettopp fordi det er mitt barn. Fordi jeg kan se så mye av meg selv i barnet mitt, og fordi jeg har hatt så mange gode tanker og følelser for dette mennesket allerede før det kom til verden. Jeg elsker barnet mitt langt mer enn jeg elsker meg selv. Hvem andre vil kunne elske mitt barn høyere enn seg selv? Og hvorfor stiller jeg meg selv det spørsmålet?
Vi kritiserer systemet hyppig og gjerne. I særdeleshet angriper vi barnevernet for å gripe inn og ta barn ut av familiene deres uten at vilkårene faktisk er oppfylt. I mange tilfeller har man god grunn til å kritisere. Men glemmer vi barna systemet overser? Hva med de barna som faktisk bør tas ut av familiene sine? Situasjonene der vilkårene er oppfylt, og vel så det. Hvem skal egentlig sikre at barn og unge ikke lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling? Hvem skal sørge for nødvendig hjelp og omsorg til rett tid? Og hvordan? Joda, barnevernet skal bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår. Det er imidlertid også andre instanser involvert, det må vi ikke glemme. Like lite må vi tillate oss å glemme vårt eget ansvar som foreldre, familie og venner.
Jeg treffer foreldre som elsker barna sine høyere enn himmelen og som har forsøkt så godt de kan å gi barna trygghet og kjærlighet, men som har mistet dem likevel. Jeg treffer likeledes foreldre som har mistet omsorgen for barna sine av helt åpenbare grunner og som er trygge på at andre kommer til å elske barna deres i langt større grad enn de klarer selv. Videre treffer jeg foreldre som ikke forstår hvorfor kjærligheten og omsorgen deres ikke har vært tilstrekkelig, på tross av åpenbare feil og mangler. Jeg snakker om barneskjebner. Det finnes altfor mange av dem i det norske samfunn og det tar tid å lokalisere dem. Jeg synes imidlertid at det faktum, at mange barn ikke mottar den hjelpen de så sårt trenger er påfallende. At det ikke er gjenstand for en politisk debatt i større skala. Samtidig synes jeg det er trist, at det ikke er en større forståelse for problematikken blant oss normale borgere. Sammen kunne vi sørget for endring. Hvorfor er vi egentlig så opptatte av at barnevernet overskrider sine grenser i den ene ytterligheten og ikke den andre? Det skulle jammen tatt seg ut om vi ikke reagerte, la meg understreke det. Men nettopp derfor synes det besynderlig, at vi er mindre opptatt av å verne barna våre. Verne dem mot vold og omsorgssvikt i hjemmet. Det skjer nemlig hver eneste dag – i mange familier. Noen ganger avdekkes det og ikke sjeldent blir barna likevel boende hjemme, til tross for at barnevernet har alvorlige mistanker. Ingen tiltak, ingen bistand. Vi ser foreldre flytte til andre kommuner på flukt fra barneverntjenesten, for deretter å forsvinne i mengden. Disse historiene blir det sjeldent gjort rede for. Hva skjer med disse barna? Er dette noe vi ikke ønsker å ta inn over oss. Hva kommer egentlig det av?
Kan andre elske barna bedre enn foreldrene?
I noen tilfeller er det eneste svaret på det spørsmålet, beklageligvis JA. Andre har kanskje ikke de beste forutsetningene, men de har muligens en god formidlingsevne når det kommer til kjærlighet og omsorg. Jeg tenker særlig på de situasjonene hvor barn er blitt utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Hvor vidt foreldrene faktisk føler kjærlighet for barna sine på tross av at de svikter barna sine så grunnleggende, har jeg ikke en gang lyst til å spekulere i. Jeg vet det finnes mange forskjellige typer kjærlighet, jeg vet til og med at kjærlighet kan grense til hat, og det gjør det nødvendig og i det minste åpne for at andre kan elske barna på en bedre måte enn foreldrene. Noen foreldre klarer ikke å finne den rette kontakten med barnet sitt, de føler ingen kjærlighet og ønsker å levere barnet fra seg. Andre elsker barna sine, men klarer ikke å skjerme dem fra vold og seksuelle overgrep. Situasjonene er alltid særdeles nyanserte og vanskelige å få oversikt over. Men det kan jo ikke herske tvil om at disse foreldrene trenger hjelp til å elske barna sine frem i verden? Og barna, de trenger all den kjærlighet de kan få. Hvordan kan samfunnet bidra på best mulig måte? Heldigvis treffer jeg også foreldre som elsker barna sine høyere enn livet selv. Men det er ikke dem jeg skal snakke om i dag.
FOTO: JOHNÉR BILDBYRÅ AB
Så mange skjebner, ikke bare historier, men ekte barn som lider. Klarer vi ikke, eller vil vi ikke ta det inn over oss. At det spørsmålet overhodet må stilles, gir overgrep så mye mer plass enn nødvendig. Barnevoldsutvalget gjorde det. De tok det inn over seg og avdekket, ikke bare en systemsvikt, men et massivt svik mot barna. Funnene tegner et dystert bilde av barn som har fått livene sine ødelagt av grov vold og overgrep, nettopp fordi det offentlige ikke oppdaget faresignalene. Det gikk for eksempel veldig lang tid, altfor lang tid, før det offentlige avdekket de utsatte barna. Barna må i tillegg ofte selv ta regningen for sin egen ulykkelige livssituasjon. Altfor mange barn får diagnoser uten at det offentlige undersøker hvorfor barnet har avvikende adferd. De offentlige instansene snakker i svært liten grad med barna selv. Det er jo påfallende at diagnoser behandles, uten at barna får mulighet til å fortelle hvorfor de er ulykkelige eller lider av en destruktiv tankegang. I tillegg er det avdekket lovbrudd; meldeplikten er ikke overholdt i flere slike saker. Til og med i saker hvor barna selv har varslet om omfattende omsorgssvikt, har de ikke fått adekvat hjelp. Etter at det offentlige fremlegger anklagene for foreldrene, som gjerne avviser dem, forsvinner sakene i mengden og glemmes. Barna har således blitt sviktet på det groveste. Ennå en gang. Ofte har det fatale konsekvenser. Risikofaktorer som rus eller tidligere voldshistorikk har vist seg vanskelig å avdekke, eller problematikken undervurderes. Man evner med andre ord ikke å se helheten i barnets situasjon og lidelsene får fortsette. Som om ikke dette er ille nok, går ikke sjeldent lojaliteten i retning av foreldrene og ikke i retning av barna.
Det er ingen tvil om at barneverntjenesten gjør mye bra arbeid, like liten tvil er det rundt det faktum, at det sviktes fra flere offentlige etater i svært alvorlige saker. Barna som overlates til seg selv, som opplever grov omsorgssvikt og får livene sine ødelagt – hvordan kan vi bli flinkere til å se dem? Hjelpe dem. Hvordan kan vi forhindre at de går i stykker? Det jeg personlig synes er vanskeligst å akseptere, er at vi faktisk vet nok til å intervenere. Vi har nok kompetanse til å hjelpe. Men det kreves aktiv handling. Systemet må arbeide raskere og gjøre ting bedre. Det kreves langt større innsats hva forebyggende tiltak angår. Hvordan kan vi oppnå det? Kan forståelsen av at vi faktisk kan spare mange barn for stor lidelse hjelpe? Kan vi hjelpe hele familien? Hvor omfattende hjelp trengs? Jeg vil ikke en gang begynne å tenke på hva det koster samfunnet og ikke fange opp barns ulykke. Generasjoner er berørt. Finnes det overhode en bedre samfunnsøkonomisk investering enn å tilrettelegge for at barn skal ha det så bra som mulig? Jeg tror ikke det. Men hvilke tiltak kan iverksettes?
FOTO: JOHNÉR BILDBYRÅ AB
Det første og beste tiltak, som jeg ser det, må være å ta barna på alvor? Dine, mine og andres. Vi må søke å forstå dem. Har vi for eksempel god nok innsikt i barns måte å kommunisere på? Ingen sak burde henlegges uten at barna er hørt. Barna bør i tillegg kunne ha tillit til systemet og at situasjonen ikke blir forverret etter at hjelpeinstanser blir brakt på banen. Kan barnet selv være med på vurderingen av omfanget på hjelpetiltakene? Og hva kreves av systemet som håndterer barnas skjebne? Er kompetansen på avhør og intervjuteknikk god nok? Leder i barnevoldsutvalget foreslo en undersøkelseskommisjon, som går inn i de mest alvorlige tilfellene for å komme til bunns i situasjonen. Hun uttalte at de verste tilfellene innenfor etterforskningen, viser en spredt og tilfeldig kompetanse. Kvaliteten på arbeidet og barns rettssikkerhet varierer fra kommune til kommune. Kan et regionalt innsatsteam gi en mer enhetlig praksis? For å kvalitetssikre, ville det kanskje vært klokt å innkalle flere etater til konsultasjon, for å se det hele bildet bedre? For å se behovet? Ville da et bilde av et uflidd og utagerende barn endre seg, ville det bestå av flere komponenter enn en diagnose? Kanskje ville et felles konsultasjonsteam bidra til å se hvordan barnet virkelig har det? Hva samfunnet faktisk kan bidra med. Vi har nemlig alle en plikt til å bidra. Hvordan kan plikten til å varsle tydeliggjøres? Nye lover og regler? Det helt sentrale, som jeg oppfatter det, er å bruke reglene som allerede finnes? Det hjelper jo ikke å skjerpe reglene, dersom vi ikke forstår hvordan de skal anvendes.
Dersom du er over gjennomsnittet interessert, vil jeg anbefale å titte på rapporten fra Barnevoldsutvalget. Den ligger ute til høring med frist til den 30. november. Gjør deg opp en egen mening. Kanskje får du lyst til å engasjere deg. Barnevoldsutvalget fikk i mandat å gjennomgå alvorlige saker der barn og unge har vært utsatt for grov vold, seksuelle overgrep og annen alvorlig omsorgssvikt. Hensikten har vært å avdekke hvorvidt, i hvilken grad og på hvilken måte det forekommer svikt i det offentlige tjenesteapparatets håndtering av disse sakene, og gi anbefalinger for hvordan fremtidige tilfeller kan forebygges og forhindres. Vi burde alle sette oss inn i denne rapporten, særlig dersom vi er tilbøyelige til å klage på barnevernets inngripen. Den manglende inngripen er like klanderverdig. Såpass er vi sikkert enige om?
Nei, jeg tror ikke at andre kan elske barnet ditt bedre enn du. Jeg tror ikke at andre kan elske barnet mitt bedre enn jeg. Forutsatt at vi forstår barna våre og setter deres behov foran våre egne. Å forstå det, er nok det første steget i forhold til å forebygge barns lidelse. Det starter alltid hjemme hos oss selv, det bør vi huske på. Jeg skulle ønske vi ville prioritert å elske barna våre selv. Ingen vil kunne fylle dine sko som forelder, så vær sikker på at du står i posisjon til å gå i dem selv.
Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.
Hvordan er det egentlig med kunnskapsnivået rundt de grunnleggende menneskerettighetene i systemet med så uendelig stor makt over det aller kjæreste vi har? Jeg snakker om barneverntjenestene rundt i landet vårt og de respektive fylkesnemndene som fatter vedtak på anmodning fra barnevernet. Følger barnevernet og fylkesnemnda signalene de pålegges fra høyere hold, eller strider fylkesnemndas fremgangsmåte og vedtak med menneskerettighetene? Spesielt viktig synes kravet til rettferdig rettergang etter EMK artikkel 6 å være, som stadfester partenes rettigheter under behandlingen av sivile tvister. Bestemmelsen oppstiller til og med prosessuelle rettsgarantier som skal sikre prosessens kvalitet. Ved brudd på bestemmelsen har den berørte part krav på effektivt nasjonalt botemiddel (“efficient remedy”) i henhold til EMK artikkel 13. Men, fungerer det i praksis?
Vi sier ofte at vi bare har barna våre til låns og i noen situasjoner kan man faktisk få fornemmelsen av at mange barn anses å være på utlån fra staten. At de kreves inn igjen når barnevernet synes det passer. Det er imidlertid ikke det som er utgangspunktet for det velbrukte ordtaket, men det kan av og til synes sånn i noen barnevernssaker. Ordtakets betydning er nemlig av mer biologisk art og en del av et mye større bilde. Vi har bare barna våre til låns, for en dag trenger de oss ikke lenger. En dag flytter de hjemmefra og starter sine egne prosesser, de får likeledes egne barn til låns. Det handler om livets vekselvirkninger. Men er barna våre statens eiendom? Kan de rives ut av hjemmene sine uten at menneskerettighetene opprettholdes? I noen saker kan det dessverre se sånn ut.
Vi leser om det i media hver dag, hvordan enkeltmennesker hevder at barnevernet har tatt barna ut av hjemmet uten legitim grunn, hvordan staten gjør krav på barna som om de var deres eiendom. Noen av dem, fordi de ikke klarer seg særlig godt der ute i verden. Det er utvilsomt et gode og gagner barna. Helt på sin plass. Andre barn igjen, gjøres krav på fordi barnevernet vil det. Fordi de kan det. Da barnevernet ble etablert på 1960-tallet, var dette uproblematisk fordi hovedoppgaven var å gi frivillig hjelp. Dette har frem til i dag endret seg drastisk. Ansatte i barnevernet har fortsatt oppgaven med å hjelpe, men mye av “hjelpen” i dag gjennomføres av noe som minner om et «familiepoliti». Barnevernet har myndighet til på egen hånd å vurdere hjemmesituasjonen og myndighet til å hente barn ut med makt. Jeg har møtt enkeltmennesker som har fått sine nyfødte barn revet ut av armene sine på barselavdelingen, helt uten en mulighet til å vise hva slags potensiale de innehar som foreldre. Kanskje med utgangspunkt i sladder og rykter til og med. Etter en lang kamp i fylkesnemnda og kanskje avslutningsvis i tingretten eller lagmannsretten, tilbakeføres barnet dersom en vinner frem. Det er svært ofte et traumatisert barn som vender hjem. Altså opplever en faktisk at noen av historiene langt på vei er sanne. Mange får livene sine ødelagt av den byråkratiske holdningen, og den forsterker utvilsomt følelsen av å bli utsatt for et offentlig overgrep. Det innebærer gjerne forfølgelse, smerte, den totale mangel på forståelse og en maktesløshet av å bli fullstendig overkjørt. De virkelige taperne – er barna.
Fylkesnemnda er et domstollignende og uavhengig statlig organ, heter det seg. Der avgjøres nærmere bestemt saker etter barneloven, helse- og omsorgstjenesteloven og smittevernloven. Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker ble etablert i 1993. Det finnes tolv fylkesnemnder, den enkelte dekker ett eller to fylker. Fylkesnemndene fatter vedtak som berører den enkeltes rettigheter og plikter. Rettigheter og plikter som er lovet oss gjennom blant annet EMK artikkel 6 nr 1.
“In the determination of his civil rights and obligations …, everyone is entitled to a fair … hearing .. by an independent and impartial tribunal …”
Et sentralt spørsmål, som jeg ser det, er hvorvidt fylkesnemnda er “tribunal” etter EMK art 6. I menneskerettsloven er begrepet “tribunal” oversatt til domstol. Domstolbegrepet etter konvensjonen omfatter de tradisjonelle domstolene i hierarkiet, men er ikke begrenset til disse. Det er uvesentlig at et organ er definert som eller har fått tilnavnet domstol, for å oppfylle bestemmelsens krav. At saksbehandlingen til et organ skal være lovfestet, må imidlertid anses å være et naturlig resultat av legalitetsprinsippet. Også klare rettssikkerhetshensyn taler for at domsmyndigheten må være regulert, slik at partene kan forsikre seg om at deres sak blir behandlet på forsvarlig vis. Fyller fylkesnemnda, som et administrativt forvaltningsorgan, kravene til å være et “tribunal” eller er praksisen i strid med EMK artikkel 6 nr 1?
Når jeg betrakter systemet slik det er i dag, ser det ut til å ha oppstått en alvorlig tillitskrise mellom barnevern og fylkesnemndene på den ene siden og enkeltmenneskene utsatt for inngripende vedtak på den andre siden. Hvordan har dette kunnet skje? Menneskerettighetene er da grunnleggende og tilkommer ethvert menneske, gjør de ikke? Ansvaret for å regulere menneskerettighetene på en riktig måte krever imidlertid kunnskap om hva som er forbudt å gjøre mot enkeltmennesket. Kan avgjørelsene truffet av fylkesnemndene være i strid med menneskerettighetene?
Når barnevernet anmoder fylkesnemnda om å fatte vedtak om omsorgsovertagelse eller sågar et akuttvedtak, er det å anse som ett av de mest inngripende vedtak overfor et enkeltmenneske. Det dreier seg faktisk om et vedtak mer dyptgående og mer alvorlig enn den strengeste fengselsstraff. Spørsmålet rundt rettssikkerheten står uten tvil helt sentralt. Ofte er rettsikkerheten meget svak og kan bære preg av å bryte med de grunnleggende menneskerettighetene. Sånn som jeg ser det, er til og med rettssikkerheten i straffesaker bedre ivaretatt enn de alvorlige barnevernssakene, der barna står i fare for å miste foreldrene sine. Det finnes nemlig ingen regler rundt innhenting av informasjon i barnevernssakene. Det enkelte barnevern kan fritt avgjøre om samtaler med de involverte tas per telefon eller ved personlig fremmøte. Det blir ikke informert om rettigheter, ei heller om konsekvenser. Det hersker sjeldent innsyn og kontradiksjon, når det kommer til opplysningene som faktisk legges til grunn i saken. Opplysningene kan likeledes være skrevet på en subjektiv måte, preget av saksbehandlers egen oppfatning og hva vedkommende anser som relevant. Muntlighetsprinsippet, som står helt sentralt i EMK artikkel 6 nr 1, må ofte vike for den utstrakte bruken av skriftlig materiale. Til og med egne notater fra saksbehandler i barneverntjenesten kan bli brukt som bevis i saken. Det forekommer likeledes annen- og tredjehånds opplysninger, for ikke å glemme anonyme meldinger som er umulige å forsvare seg mot. På dette punkt anser jeg det for hensiktsmessig å nevne, at den europeiske menneskerettsdomstol gjentatte ganger har slått hardt ned på å bruke anonyme henvendelser.
Det er ofte behov for en sakkyndig utredning i barnevernssaker. Gang på gang oppnevner barnevernet sakkyndige etter eget forgodtbefinnende og over hodet på den private part. Gjerne også med tilknytning til barnevernet, eller etter en liste over sakkyndige utferdiget av barnevernet selv. Vi har sikkert alle lest om de sakkyndige som mer eller mindre må anses økonomisk avhengige av barneverntjenesten? Det kan dreie seg om en tidligere ansatt eller andre med nær tilknytning. Dette kan medføre at den sakkyndige og barneverntjenesten har møter uten at den private part er tilstede, noe som sørger for en lite balansert informasjonsflyt. I verste fall kan dette medvirke til at den sakkyndige får negative synspunkter rundt den private part før utredningen overhodet har begynt. Jeg har selv lest sakkyndige rapporter som ukritisk bygger på feil grunnlag, barnevernets subjektive mening eller referater som er blitt bestridt av vitnene tilstede. I barnefordelingssaker finnes det viktige prinsipp om at retten oppnevner sakkyndige etter at partene har fått uttale seg. I strafferetten også. Hvorfor er det ikke sånn i barnevernretten? Hvordan kan barnevernet avgi sine påstander, som ofte er et sammendrag av negative opplysninger om foreldrene, dersom de ikke er sanne? Hvorfor reagerer ikke omverdenen? Pressen, den fjerde statsmakt og offentligheten forøvrig, har ingen adgang i disse sakene. Omsorgsovertagelse er nemlig et lukket system. Byråkratiet kan på den måten få leve i sin egen lille verden og møter resten av verdenen med taushetsplikten. Dette oppfattes også i strid med EMK artikkel 6 nr 1.
Et annet viktig prinsipp nedfelt av Den europeiske menneskerettighetsdomstol i forholdet mellom privatlivets fred og det offentliges inngripen, antageligvis det aller viktigste prinsippet, er EMK artikkel 8. Det essensielle ved artikkel 8 er beskyttelse av den enkelte mot vilkårlig innblanding av offentlige myndigheter. Dette kan dreie seg om positive forpliktelser som ligger i en effektiv respekt for familieliv. Det blir blant annet fastslått i saken B vs UK (Applikation no 9840/82) 8 july 1987 i premiss 60 flg.
“A. General principles
60. The mutual enjoyment by parent and child of each other?s company constitutes a fundamental element of family life. Furthermore, the natural family relationship is not terminated by reason of the fact that the child is taken into public care. It follows ? that the Authority?s decisions resulting from the procedures at issue amounted to interferences with the applicant?s right to respect for her family life.
61. According to the Court?s established case-law:
(a) an interference with the right to respect for family life entails a violation of Article 8 [ art. 8 ] unless it was «in accordance with the law», had an aim or aims that is or are legitimate under Article 8 § 2 (art. 8-2) and was «necessary in a democratic society» for the aforesaid aim or aims (see notably, mutatis mutandis, the Gillow judgment of 24 November 1986, Series A no. 109, p. 20, § 48);”
Det EMD opplyser om, må jo egentlig medføre at barnevernet og fylkesnemnda bør tenke i nye baner? Dersom barnevernet og fylkesnemnda hadde fulgt signalene de er pålagt av EMD, ville vi antageligvis oppnå en bedre rettssikkerhet for barna berørt, for foreldrene deres også, i tillegg til et bedre forhold mellom stat og enkeltmenneske. Jeg registrerer imidlertid at menneskerettsdomstolen skal granske et betydelig antall norske barnevernsaker, hvilket underbygger mistanken om alvorlige feil og mangler. Hvis ikke barnevernet og fylkesnemnda følger signalene som pålegges av EMD, vil “statens omsorg” med stor sannsynlighet fortsette å føre til overgrep både mot barn og foreldre, her i vårt kjære og lune Norge. Jeg tror neppe det var tanken på 1960-tallet, da barnevernet ble etablert, alene for å hjelpe på frivillig basis.
Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.
Er barna i ferd med å bare bli en av mange baller du har i luften? Har du kanskje lang vei til jobben om morgenen? Noe som helt åpenbart innebærer lang vei hjem igjen også? Eller kunne du bare tenkt deg noen timer ekstra etter jobb, for å rekke innom frisøren og butikken? Er barna blitt nok et element i hverdagen som vi multitasker?
De fleste barnehager åpner tidligst klokken 07.15 og stenger klokken 16.45. Det innebærer for mange barn, at de tilbringer ni og en halv time i barnehagen. Normalt sett skulle man tro at det er mer enn nok for de aller fleste av barna våre. Men det viser seg at det ikke er lenge nok, for noen foreldre. Forskning har faktisk vist til at barn som er lenge i barnehagen blir langt mer stresset enn barn som har kortere dager. På tross av det, er det stadig flere barn som er mer enn 41 timer i barnehagen i uken.
Tenk litt på det. Når vi står opp om morgenen, er det ikke bare oss voksne stresset påvirker. Alle skal dusje, pusse tennene og få i seg en kjapp frokost. Innimellom skal det muligens tittes litt på barneTV. Matpakker skal smøres og ekstraklær pakkes ned i ryggsekken. Sko skal knytes, etter det siste dobesøket og siste sjekk, er jakka på? Barna våre innlemmes utvilsomt i våre stressende morgenrutiner, deretter leverer vi dem i barnehagen. Hvordan opplever barna de lange dagene? Det er krevende for de minste med lange dager i barnehagen, de bør derfor ikke være lenger enn de absolutt må. For etter å ha vært i barnehagen, blir barna på nytt innlemmet i vårt stress. Har vi handlet inn brød, melk og middag? Det skal lages middag og mange av barna våre har fritidsaktiviteter på ettermiddagen også. Vi foreldre med lang kjørevei til og fra jobb, har i det minste muligheten til å ta en liten timeout i bil, buss eller tog. Det har ikke våre små og håpefulle, de gleder seg til å se oss igjen, til å tilbringe kvalitetstid med oss. Er det egentlig for mye forlangt?
Bildet er lånt fra Mattilsynet
Omtrent 90% av barn mellom ett og fem år, litt avhengig av fylkene, går per i dag i barnehage. Tidene har forandret seg og siden 1970-tallet har det skjedd en massiv utvikling. Åpningstidene er allerede utvidet med mange timer, antall barn i barnehagen gjennom uken har økt og flere barn under tre år går fast i barnehagen. De fleste av oss er avhengige av god inntekt, stort sett er vi til og med avhengige av to inntekter. Av de nevnte 90%, registreres flere enn 80% av barna med mer enn 41 timer i barnehagen hver uke, fremdeles litt avhengig av fylkene. Men en vanvittig økning fra de foregående årene. Det innebærer, om vi vil eller ei, at flertallet av barna våre bruker mer tid i barnehagen enn vi voksne på kontoret hver dag. Det blir stadig luftet spørsmål om å åpne for lengre dager i barnehagen. Vi trenger stadig mer tid, vi er travle og timene i døgnet er ikke lenger tilstrekkelig. Det er stadig forslag til løsninger, men de gagner ikke barna våre. Når sluttet vi å tenke på barna våre?
Det å åpne barnehagene tidligere på morgenen og holde åpent lenger utover ettermiddagen, innebærer ikke bare at vi faktisk plasserer barna våre til andre voksne det aller meste av dagen, det innebærer et helt åpenbart behov for flere årsverk. Flere barnehageansatte, som kan sørge for at barna våre er trygge og har det bra, mens vi voksne er så opptatte på hver vår kant. For hvem skal ellers tørke barna våre i stumpen, trøste når de har slått seg og låne bort et fang når de savner oss foreldre? Hvem skal telle opp og evakuere barna dersom brannalarmen går? Hvem skal kjøre med barnet ditt i ambulansen dersom det mot formodning skulle skade seg eller bli syk? Sist men ikke minst, hvem skal passe på at det ikke skjer barna noe?
Sammen med to andre forskere har May Britt Drugeli forsket på stressnivået hos de minste i barnehagen. Det ble samlet inn spyttprøver to ganger daglig fra ett- og toåringer i barnehagen for å måle andelen stresshormonet kortisol. Dernest ble foreldrene pålagt å gjøre det samme mens barna var hjemme. Resultatet var entydig. De små barna hadde et langt høyere stressnivå i barnehagen enn de hadde hjemme, og særlig barna med de lengste dagene. Undersøkelsen inneholdt flere faktorer. Det som viste seg meget interessant, var at både barna med lange dager og barna med korte dager ble målt klokken 15. Barna som oppholdt seg i barnehagen åtte timer eller mer, hadde desidert det høyeste nivået. Det trekker altså i retning av at barna allerede klokken 15 var mer stresset, nettopp fordi de visste at de ikke ble hentet til samme tid som de andre. De visste at de skulle være lengre i barnehagen. Det er det beste argumentet jeg noensinne har funnet, til å gi barna kortere dager, men det er jo ikke det vi har fore. Det verste er at det viste seg, at de yngste barna gjerne har de lengste dagene. Hvorfor er det blitt sånn? Og hvordan kan vi overhodet vurdere å pålegge barna ennå lengre dager?
Det kan se ut til at vi er kommet inn i en ny epoke, det er liksom blitt en ny trend å gjøre ting alene, uten de minste barna. På en fridag prioriterer vi ikke lenger kvalitetstid med barna. Vi leverer dem gjerne i barnehagen for å ta en lunsj med en venninne, kanskje shoppe litt. Vi leverer dem i barnehagen for å gjøre ærend vi ikke rekker i det daglige. Det sentrale spørsmålet er hvor langt vi er villige til å gå. Hvor lang tid er du villig til å plassere barnet ditt i barnehagen? Spørsmålet er stadig oppe til evaluering. Er du villig til å utvide tiden utover ni og en halv time? Jeg skjønner godt at mange er i tidsklemma, likeledes forstår jeg at alle trenger litt tid for seg selv. Jeg skjønner bare ikke at barna våre skal ta konsekvensene av våre behov, de er nemlig tvungne til å sette sine til side. Vi er så opptatt av at barna våre har det de trenger, at de er godt likt, tar seg bra ut og blir behandlet fint. Hvordan kan vi nekte dem det som gjør dem aller best da? Mer tid med familien. Ro og avslapping.
Mange foreldre fremholder at de jobber langt unna. De er avhengig av at barnehagen utvider tiden ytterligere. Hva skjedde egentlig med å bytte jobb? Hva skjedde med å innrette seg etter egne valg om å sette barn til verden? Forstå meg riktig. Jeg synes også det er viktig at barnet mitt går i barnehage, der lærer de fine små de sosiale kodene, samhandling og hvordan de knytter vennskap. Når de bør begynne er imidlertid et annet tema. Jeg skal ikke moralisere og påstå at jeg har svarene for alle familiene der ute. Men jeg ønsker å sende ut en påminnelse, vi anser våre håpefulle barn og morgendagens helter for det beste som har skjedd oss. Hvordan omgås vi med det beste som har skjedd oss? Og hvilke rammebetingelser aksepterer vi som gode nok for dem?
Kvaliteten på barnehagen bør ha et sentralt fokus i denne debatten. Det handler nemlig om bevisstheten og tilstedeværelsen til de ansatte. Ikke minst mange nok ansatte. Når barna tilbringer minst åtte timer og gjerne mer, må det handle om å legge til rette. Hvor mange voksne er på jobb når barna kommer? Hvor mange er på jobb når barna hentes? Antallet voksne per barn er avgjørende for kvaliteten i barnehagen. Det ble anbefalt av det regjeringsoppnevnte Øieutvalget en voksentetthet på 1:3 for små barn og 1:6 for de større barna, dette var i 2012. Det er én regel for bemanningen i norske barnehager, det skal være en pedagog per syv til ni små barn eller 14 til 18 store barn. Pedagoger er viktig for kvalitet i barnehagene, men tre av fem barnehager mangler dessverre tilstrekkelig pedagogisk personale. God voksentetthet muliggjør godt samspill og dialog. En satsning på kvalitet, bør derfor være en satsning på flere voksne. Ikke minst i forhold til økt slitasje på de ansatte og hyppigere bruk av vikarer.
Barnehageloven har ingen bestemmelser som regulerer hvor mange barn det kan være per ansatt. Det følger av barnehageloven § 18 femte ledd, at bemanningen må være “tilstrekkelig til at personalet kan drive en tilfredsstillende pedagogisk virksomhet”. Bestemmelsen er videreført fra barnehageloven av 1975 og 1995, og er den eneste bestemmelsen som regulerer grunnbemanningen i barnehagene. Departementet foreslår at det innføres et skjerpet krav til den pedagogiske bemanningen i forskrift om pedagogisk bemanning § 1. Departementet foreslår nå at det stilles krav om at barnehagene har en bemanning som tilsvarer minimum èn pedagogisk leder per 7 barn under tre år og èn pedagogisk leder per 14 barn over tre år. Videre foreslår Departementet å videreføre dagens adgang til å søke midlertidig dispensasjon fra normen for pedagogisk bemanning. I et høringsnotat står det følgende; «Utvalget viser til at det i mange år, helt fra 1970-tallet, har vært en vanlig oppfatning at det bør være tre voksne per barnegruppe på ni barn under tre år og tre voksne per 18 barn over tre år. Utvalget mener at et slikt forholdstall synes å være i god overensstemmelse med hva som defineres som tilstrekkelig voksentetthet til å drive en god pedagogisk virksomhet. Det helt sentrale spørsmålet må jo bli; hvor mange er tilstrekkelig? Ikke minst; hva er tilstrekkelig? Departementet mener at barnehagelovutvalgets forslag, der forholdstallet mellom ansatte og barn foreslås til 1:3 for barn under tre år og 1:6 for barn over tre år, er egnet til å sikre tilstrekkelig voksentetthet i barnehagen.» Hva synes du? Se det for et øyeblikk i sammenheng med en utvidelse av åpningstidene i barnehagen? Gagner dette barna våre?
Bildet er lånt av Jærbladet, Foto: Nina Kalvatn Friestad
Er det ikke et faktum, at forholdstallet foreslått lagt til grunn som det tallfestede kravet til grunnbemanningen mellom ansatte og barn er for dårlig til å sikre tilstrekkelig voksentetthet i barnehagen? De fleste barnehager har allerede tatt i bruk reglene foreslått av Øieutvalget og sett i sammenheng med en massiv utvikling i barnehagene oppleves det ikke tilstrekkelig. Åpningstiden er allerede utvidet med flere timer og planlegges ytterligere utvidet i mange av landets kommuner, antallet barn i barnehagen gjennom hele dagen har økt betraktelig og flere barn under 3 år går nå fast i barnehagen. Konsekvensene er innlysende, barnehagene har en svakere bemanning gjennom dagen og det medfører utfordringer i forhold til å møte barnas behov på en god nok måte. Foreldrenes også. Spesielt vanskelig blir det, dersom kravet til den pedagogiske bemanningen skjerpes og at kravet går utover antallet assistenter. Til sist er det barna våre dette går utover.
La oss sammen tegne et bilde av en tidlig morgen i stor avdeling i barnehagen. Barna er fra 3 til seks år. Barna begynner å komme fra klokken er 7.15 og det er én ansatt på jobb. Neste ansatt kommer først klokken 8.15. Den ansatte kan dermed stå i fare for å ta i mot hele 18 barn. Det er ikke fremmed for oss foreldre, at barna våre kan trenge et fang tidlig om morgen. De kan trenge frokost, igangsetting av lek og mekling ved krangel. Vi voksne har likeledes krav til de ansatte, om at barna blir tatt vel i mot om morgenen, vi vil gi fra oss viktige beskjeder og vi ønsker å bli møtt på en adekvat måte. Og her er det viktig for meg å presisere, at det ikke bør være et alternativ å lempe på kravene, verken ovenfor de barnehageansatte eller politikerne. Vi leverer fra oss det absolutt kjæreste vi har og det skulle bare mangle om de ikke blir godt ivaretatt, forstått og er trygge. Vi voksne må imidlertid også være trygge og det at barnehagen har nok ansatte er med på å gi oss den tryggheten. Apropos trygghet. Forestill deg at klokken er 7.45 og det er allerede kommet 12 barn. Vedkommende barnehageansatt er alene i nok en halvtime. Noen spiser frokost, andre leker i rommet ved siden av, én er på toalettet og en ligger i sofaen og slumrer. Se for deg bildet av branntilløp i det elektriske anlegget i lekerommet ved siden av. Barna legger ikke merke til det med en gang, de leker og er heller ikke kjent med lukten av fare. Når den voksne oppdager dette, skal vedkommende gjøre rede for 12 barn og de skal evakueres. Kanskje er det i tillegg kommet ytterligere to barn med foreldre, de oppholder seg i garderoben. Se for deg at nettopp ditt barn blir glemt igjen på toalettet. Der sitter din lille hjerteknuser og venter på å få stumpen sin tørket. Hva er viktigst for deg i dette øyeblikket? Å utvide åpningstidene ytterligere eller at det er en voksen til på avdelingen, som tørker ditt aller kjæreste og får barnet med seg ut? Det er ikke noe hyggelig bilde, jeg vet det. Jeg har forestilt meg det selv ved flere anledninger. Den samme situasjonen og det farefulle bildet forekommer på samme måte hver ettermiddag, hvor én ansatt kan risikere å være alene med hele 18 barn i en hel time. Slik ser vaktplanen ut i mange av landets barnehager per i dag. Jeg personlig, ønsker strengere krav til bemanningen, særlig hva antallet voksne angår. Først når det er på plass, kan man vurdere om det overhodet er passende å spørre om utvidet åpningstid. Ikke før. Min helt krystallklare mening. Og spørsmålet bør inneholde restriksjoner rundt hvor lenge et barn kan få lov til å være i barnehagen. Arbeidsmiljøloven setter nemlig begrensninger for oss voksne. Er det ikke rart? Jeg utfordrer deg som har barnehagebarn til å tenke litt på det, politikerne også, kanskje til og med ta stilling til det. God helg! 🙂
Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.
Ytterpunktene av det offentliges overgrep, det offentliges kompetanse og det forebyggende arbeidet for barna våre, er noen av stikkordene jeg har lett etter i valgkampen. I morgen avholdes valg av representanter til Stortinget. I september hvert fjerde år velges det 169 representanter fra 19 fylker. Det blir gitt mye informasjon via alle mediekanaler om hvem som kan stemme, hvem man kan stemme på og hvordan man stemmer. Det finnes imidlertid ikke like mye informasjon om hva de representerte mener om barns rettigheter og det nasjonale sviket de er utsatt for. Det må du søke på egen hånd. Hva har du søkt etter? Hvem stemmer du på i år?
Hva mener jeg egentlig med det nasjonale sviket? I de senere år har vi observert to sterke ytterpunkter av det offentliges overgrep. Ingen ønsker jo å se barns lidelse. Vi lukker heller øynene og lar omsorgssvikt og overgrep foregå over år uten å gripe inn. På den annen side blir det iverksatt akuttplasseringer over en lav sko, uten grundige og kompetente undersøkelser.
Bildet er lånt fra Utdanningsnytt / Arkivfoto: Stein Larsen
Jeg har selv sett alt fra det nyfødte barnet som skal hentes på fødeavdelingen, som fratas både et omsorgsfullt nettverk og en mor med stort potensiale. Videre har jeg møtt femåringen som har betrodd at pappa slår og som akuttplasseres uten at det foreligger den grundige og kompetente undersøkelsen. Av og til kan man bare formode, at akuttvedtakene er basert på synsing og skjønn. Positive eller negative fordommer. Eller rett og slett en manglende kompetanse som viser seg i form av et bredt maktmisbruk. De samme tankene dukker også opp i situasjoner der barn har vært tvungne til å oppleve så altfor meget, uten særlig kompetente vurderinger. Traumene er større enn de små skuldrene kan bære og vurderingene så mangelfulle at de bærer preg av gjetting. Barna kan ha sagt i fra mange ganger, de kan ha malt levende bilder, både av vold og overgrep, men de blir ikke trodd. De blir ikke fulgt opp. De blir gjemt og glemt. To sterke ytterpunkter av det offentliges overgrep. Ytterpunkter jeg håper at vi er oss bevisste når vi i morgen går til valgurnene.
I alt for mange saker blir barn fratatt foreldre og øvrig nettverk, i stedet for å bli plassert i biologiske omgivelser, der de med kompetent støtte og veiledning kunne blitt ivaretatt på en langt bedre måte enn ved en bortplassering. Det å bli flyttet fra alt som er nært og kjært kan være både traumatisk og utviklingshemmende. Jeg snakker om en stor tragedie for de barna og familiene som rammes. Kan vi i det hele tatt akseptere det høye antall akuttplasseringer fordi barnevern og øvrige hjelpeinstanser ikke har faglig og menneskelig kompetanse? Det samme gjelder alle de barn som faktisk burde fratas sine foreldre og det øvrige nettverk, fordi det ikke er noe hjelp i dem. Jeg snakker om situasjoner der barna ikke kan ivaretas av biologiske omgivelser og dessverre må bortplasseres. En like traumatisk tragedie, ingen tvil om det. Noen barn blir ikke reddet, mens andre tvangsmessig reddes fra helt akseptable forhold. Hva kommer det av?
Bildet lånt av Nordlys / foto: Silje Charlotte Solstad
Hva innebærer egentlig faglig og menneskelig kompetanse? Er det noe vi tenker på i hverdagen? Jeg har tenkt litt på det de siste dagene. Den faglige kompetansen kan faktisk deles i kunnskap og ferdigheter. Faglig kompetanse utvikles gjennom utdanning og erfaring. Den personlige delen består av egenskaper og holdninger. Kunnskap og ferdigheter er en helt sentral og den mest synlige delen av en persons kompetanse. Faglig kunnskap og ferdigheter, er nødvendig for å utføre arbeidsoppgavene. Egenskaper og holdninger er mindre synlige, men kommer til uttrykk gjennom måten kunnskap og ferdigheter brukes på.
Grundige undersøkelser vil kunne bidra til god og nødvendig hjelp, og er altså avhengig av både faglig og menneskelig kompetanse. Det helt sentrale er nok hvordan kompetansen er satt sammen og hvordan den benyttes. Når det gjelder barnefaglig ekspertise, er det ikke bare den faglige kompetansen man har tilegnet seg gjennom utdanning og erfaring som er avgjørende, det er like mye de personlige egenskapene og de holdningene vi har kunnet tilegne oss gjennom livet. Det innebærer at alder kan være et relevant stikkord. Hvilke erfaringer har du med tjue og hvilke erfaringer har du med tretti? Nyansene kommer med alderen, det gjør også livserfaring. Burde det vektlegges?
Spriket mellom tilgjengelig kunnskap i forhold til å se og forstå, og den kunnskap som blir omsatt i handling, er dessverre fremdeles altfor stor. Både nasjonal og internasjonal forskning støtter denne påstanden. Det samme gjelder folks holdninger. Stort sett hersker det enighet rundt hva som er faglig etiske og gode holdninger, enten man ser barnet i fokus hos foreldrene, eller om barnet ses i en annen omsorgssituasjon. Hvorfor er de så forskjellige? Er det mulig at et tverrfaglig samarbeid burde få et større fokus enn det har i dag? På de aller fleste områder, f.eks innen barnepsykiatrien arbeides det i team, men ikke i barnevernet. Dette til tross for at barnepsykiatrien faktisk bistår barnevernet i en hel rekke saker. Kunne det hjulpet om barnevernet inngikk et tverrfaglig familievern? Kunne det vært hensiktsmessig å se hele familien under ett, til barnets beste? Joda, det skal være et barnevern – men ville det ikke vært bedre om hele familien hensyntas, i motsetning til det å utvikle et rent foreldrevern. Jeg tenker både på situasjoner der barnet bør reddes, eller også der situasjonen bør reddes.
Bildet lånt fra Foto: Shutterstock
Med støtte av et godt nettverk, ville langt flere foreldre kunne gi barnet sitt adekvat omsorg, og barnet ville slippe traumatiseringen en akuttplassering uten tvil innebærer. Likeledes finnes det andre muligheter til å stanse en voldelig fars tilgang på barnet sitt, enn å plassere barnet i fremmede omgivelser. Barnet har kanskje et nettverk som kan bistå med gode ressurser til å gi god omsorg. Dersom det ikke skulle være tilstrekkelige ressurser og sterkt begrensede muligheter for å lykkes med å hjelpe, må selvfølgelig både spedbarnet og femåringen få trygghet et annet sted og foreldrene må få hjelp i en adskillelsesprosess. Ikke minst i forhold til kontakt og samvær i det fremtidige. Dog er vi nødt til å forstå hva det egentlig handler om. Risiko for omsorgssvikt og direkte omsorgssvikt, handler om et samspill mellom personlige forhold, samlivsforhold, ytre stressfaktorer, nettverksforhold og samfunnsforhold. Likeledes har det med både fysisk og psykisk helse hos både barn og voksne å gjøre, som ofte er forankret i genetiske forhold. Kan det være viktig å vite at tyngden til enhver tid varierer fra familie til familie? Har vi ikke sågar kunnskap til både å forstå og hjelpe i langt større grad enn det vi faktisk gjør?
Jo, det finnes også de situasjoner hvor systemet opptrer både med en faglig presisjon og med fantastisk menneskelig kompetanse. De kan være både tverrfaglige, erfarne og rasjonelle. De kan være flinke, systematiske og omsorgsfulle, både ovenfor barna og foreldrene. De fleste må faktisk anses å være det. Tenk om alle de andre, de som ikke er flinke, erfarne og treffsikre, kunne bli det. Eller erstattes av noen som er det. Det ville forhindre at det nasjonale sviket mot barna fikk et fotfeste, og for å oppnå det er vi avhengige av politikerne.
Det er ikke alltid de menneskene med den mest omfattende utdanningen som håndterer de mest sårbare barna og dermed disponerer de alvorligste maktmidler. Det gjør det utvilsomt utfordrende å anvende en faglig styrke, uten å utsette barn og foreldre for autoritært maktbruk. Ville et omfattende kunnskapsløft for alle yrkesgrupper som møter barna hjelpe? Jeg tenker også tidlig i barnets liv, kanskje allerede før fødsel? Forebyggende arbeid er kanskje aldri riktig blitt satt i system, slik at tilgjengelig kunnskap blir brukt. Hvordan kan vi få det til?
Jeg beskriver ting som tar tid. Barna har ikke tid til å vente. Det bør gjøres noe umiddelbart. Hvem kan? Det bør etableres tverrfaglig samarbeid, det bør kanskje etableres team som i samarbeid med barnevern kan treffe de nødvendige beslutninger. Vi står foran et stortingsvalg og det er hele fire år siden sist det virkelig var nødvendig å tenke på hvordan vi kan bidra. Jeg skal ikke legge føring på hvordan du bruker din stemme, jeg vil imidlertid appellere til at du tenker litt på barna ved valget. Jeg ville likeledes dele noen av mine egne tanker med deg. Det er nemlig vi voksne som må tenke på barna, de har selv ingen forutsetning til å forstå, søke forbedring eller velge. Hvem står nærmest til å hjelpe barna våre i vanskelige situasjoner?
Jeg ønsker deg et godt valg!
Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.
Barna våre blir stadig yngre, når kravene stilles dem. Forventninger møter barna allerede før barnehagealder. Si mamma, si pappa, smiiiil og opp å stå, nå kan du snart gå. Helt normale forventninger i forhold til alder vil jeg formode. Deretter skjer noe som kanskje ikke er like naturlig. I alle fall ikke for barna våre. De overlates fremmede mennesker som skal være sammen med dem hele dagen, mens mamma og pappa er på jobb. Det er nok blitt ganske naturlig det også, selv om vi hver eneste høst diskuterer tilvenning. Men sannelig min hatt ønsker samfunnet å øke læringstrykket blant de minste barna i barnehagen også. Foreldre som ble lovet barnevennlige forhold for seksåringene i skolen, som argument for å skole inn våre håpefulle et år tidligere, føler seg i stor grad lurt. Hvorfor fjerner vi barndommen?
“Barndommen skal ikke være et venterom på vei til det voksne livet”.
Sitatet ovenfor stammer fra Friedrich Fröbels, og den norske barnehagetradisjonen er i utgangspunktet mye tuftet på hans syn. Han mente at barndommen skulle være et sted her og nå, der leken er sentral. På bakgrunn av hans syn, fikk faktisk barns frie og spontane lek den sentrale plassen i barnehagens innhold. Likevel advarte FN i en generell kommentar til artikkel 31 om barns lek, at det er et problem at barns lek i stadig økende grad organiseres og styres av voksne. FN uttrykte sterk bekymring i forhold til for lite fokus på den spontane leken. De voksnes trang til å kontrollere barns lek er stadig kritisert, særlig av Sutton-Smith og senere også forskere på området. Dog er det en bred tverrpolitisk enighet om at barnehagen skal ha stor betydning som læringsarena, noe som utvilsomt svekker lekens posisjon. Til og med i barnehageloven har leken en selvskreven og viktig posisjom. Alle barn skal oppleve at barnehagen bidrar til en god barndom gjennom muligheter til lek. Det understrekes faktisk at leken ikke bare har betydning for barns trivsel, men like mye for den grunnleggende livs- og læringsformen. Barnehagepersonalet blir stående under motstridende press, der barns lek er truet av mer organisering, for å møte kravene om bedre læring.
Er det ikke egentlig sånn at det presset og de forventningene vi har til våre skolebarn, egentlig tilhører en voksenverden? Rent bortsett fra at vi voksne ikke fordyper oss videre i vårt arbeid etter vi har forlatt arbeidsstedet. Vi tar faktisk fri etter jobb. Burde ikke barna våre ha rett til det samme? Forskning har kunnet vise til, at lekser ikke nødvendigvis har den gode effekten. Vi trenger alle tid og rom, der det ikke forventes noe av oss. Et sted det ikke nødvendigvis er noe mål og mening med det vi gjør. Fri fra en skoledag preget av målstyrt undervisning. En rekke studier viser sågar at målstyrte læringsaktiviteter i tidlig alder virker mot sin hensikt, og kan ha konsekvenser for det senere liv. Barna blir mer urolige, mindre motiverte og preges av prestasjonsangst. Hva holder vi egentlig på med? Hva gjør vi mot barna våre?
I 1997 ble seksåringene flyttet fra barnehage til skole. I stor grad var dette et spørsmål om økonomi, ikke barnets beste. Det var mangel på barnehageplasser og rimeligere med et årskull i skolen. Til gjengjeld ble det lovet mye lek og det beste fra småskolens og barnehagens tradisjoner. Jeg kan fortelle deg en liten ting, Norge er pliktig til å følge barnekonvensjonen, og der står det helt tydelig at “Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende syn”. Det innebærer faktisk, at dersom ikke barnets beste ivaretas ved for eksempel forandring i loven eller ved nye reformer, kan disse dokumentene anses som lovstridige. Begrepet “barnets beste” er et særlig omdiskutert begrep og diskuteres gjerne i barnevern- og barnefordelingssaker. Vi legger da vekt på hva som er best for barnet. Hva som ivaretar deres behov og interesser på best mulig måte. Likevel lar vi samfunnet i denne sammenheng, omdisponere begrepet til noe vi sannsynligvis ikke er helt enige i. Hvorfor?
I år 2000 var vi del av den internasjonale testen PISA, og 15 åringene våre gjorde det ikke så bra som vi forventet. PISA-sjokket. Det ble et påskudd for å innføre reformen Kunnskapsløftet 2006. Vi ville avhjelpe med kontroll og større læringstrykk på første trinn. Tidligere lot vi barna jobbe etter eget modningsnivå, nå skulle lesing og skriving få statlig kartleggingsprøver allerede fra første trinn. Ordet lek som i den tidligere reformen var brukt over 130 ganger, ble brukt kun fire ganger i den nye. Politikerne mente at leken delvis hadde skylda for de dårlige resultatene og ble altså fjernet uten noen diskusjon. Er det til barnas beste? Dersom vi foreldre opptrådte i strid med lovverk og konvensjoner, ville vi fått besøk av barnevernet. Hvorfor lar vi samfunnet overta styringen på våre barns beste? Det er ikke bare vi foreldre som er blitt lurt, se det fra barnas perspektiv.
Etter Kunnskapsløftet, er det målbare resultater som står i fokus. Førskolepedagogikken presses ut, lærerne gjør det de kan for at barna skal ha det bra og lære mest mulig. Men de er likevel tvungne til å følge læreplanen og la barna delta i flere og flere tester. De statlige kartleggingsprøvene som egentlig var tenkt som verktøy internt for å finne de barna som trenger spesiell oppfølging, er blitt et måleinstrument for sjekke om kontaktlærer har gjort en god nok jobb. Det er ikke så lenge siden vi forventet at barna kunne lese først i 2. trinn, i dag må de kunne lese i 2. trinn, for i det hele tatt å kunne besvare lese og kartleggingsprøven. Hva driver vi med? Hva skjedde med leken?
Vi har åpenbart glemt at en seksåring er i den lille pubertet og på startstreken av den finmotoriske høytiden. Amer og ben vokser i rekordfart, manglende bevegelsesfrihet kan føre til uro og vantrivsel. Førskolen hadde denne problematikken på agendaen. Der fikk barna friheten til å gjøre det som falt seg naturlig og barna lærte masse som ikke kan måles gjennom en kartleggingsprøve. Bare ta en helt naturlig og viktig ting som det å være snille mot hverandre. I leken fikk barna virkelig prøve seg, men hadde alltid fagpersoner tilstede som veiledet og korrigerte negativ oppførsel. Barna fikk lære empati i praksis. Nå er det bare målbare resultater i fokus og førskolepedagogikken er på vei ut. Har vi foreldre mistet kontrollen over våre barns beste? Hvordan ønsker vi egentlig at barna våre skal vokse opp? Ikke minst hvor fort?
Slik skolen er i dag, spør jeg meg selv om barna kanskje skulle fått tilbringe et år til i barnehagen. I Sverige begynner barna på skolen når de er syv, i Finnland også. Min generasjon begynte også på skolen med fylte syv år, og det ble da folk av oss. Det vil bli dyrt å opprette barnehageplasser til et helt årskull, men er det ikke verdt det? Vi bruker da penger på så mye annet rart i samfunnet vårt. I det minste burde ordet “skolemoden” relanseres som et begrep. Det dreier seg om morgendagens helter og deres mulighet til å forvalte samfunnet. La dem i alle fall få muligheten til å bli bedre enn oss. Mer empatiske. Mindre fordomsfulle. La dem få en større sosial intelligens og mer selvinnsikt. Det vil den neste generasjon komme til å trenge.
Jeg tror på den neste generasjonen, men ansvaret hviler på oss. Jeg heier på barna! <3
Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.
Forestill deg at ditt barn blir mobbet… Eller blir en mobber… Hva gjør du? Hva kan du gjøre? Vi som foreldre har helt åpenbart et ansvar. Det å bite i det sure eplet og begynne med oss selv, er kanskje like greit?
I disse dager sender vi barna våre i barnehage, på SFO og på skolen. Stedene våre kjære og håpefulle i størst grad er eksponert for mobbing. På den ene eller den andre måten. Hvem mobber? Hvem blir mobbet? Det kan være de andre barna i barnehagen, det kan være medelevene, det kan til og med være barnehageansatte, lærere og for ikke å skue hunden på hårene, det kan være de andre foreldrene. I de aller verste tilfellene kan alle være involvert. Mobbing skaper fellesskap. Voksne som mobber barn, er naturligvis den aller verste kategorien vi står overfor, men det skjer oftere enn vi ønsker å tro. Dette er mennesker som absolutt skulle visst bedre, men som ikke klart forstår sin rolle og heller ikke konsekvensene. Mobbing bidrar til å ødelegge både nuet og fremtiden for et ungt menneske.
Mobbing behøver ikke å være de klassiske fysiske angrepene som også er grenseoverskridende til vold. Det er ikke alltid de stygge kommentarene heller. Mobbing er når noen plager andre. Det sentrale blir hva vi velger å definere som plaging. Vi vet at mobbing kan være fysisk, som slag, dytting, klyping, lugging og annen type pirking. Mobbing kan innebære å bli truet med fysiske angrep eller å bli presset til å gjøre ting for andre, som man egentlig ikke vil. Mobbing kan imidlertid være så mye mer enn det. Det å bli ekskludert, frosset ut og baksnakket. Kanskje spres det et rykte også? Det er ikke noe mindre mobbing. Både voksne og barn kan bli mobbet. Både voksne og barn kan bli mobbere. Praksis er å kalle det mobbing, når vedkommende plages over tid, som om det er et avgjørende vilkår. Hvor lang tid? Hvor mange ganger skal til? Jeg vil anbefale å gå ut fra et prinsipp om at alle har rett til å ha det bra, både i barnehagen, SFO, på skolen, på trening og ute i samfunnet forøvrig. Hver dag. Det store spørsmålet er hvordan vi solidarisk kan bidra til det.
Det finnes faktisk barn i norske barnehager og på norske skoler, som hver dag kommer på «jobb» og ikke blir ønsket inn i fellesskapet, men blir utestengt av både barn og voksne. Det er svært alvorlig.
Bildet er lånt fra iStock
Noen typer mobbing er helt åpenbare. Dytting, lugging, slag og andre fysiske angrep er synlig for det blotte øyet. Tvang kan også være både synlig og enkelt å oppdage, dog ikke alltid. De typene mobbing som er meget verre å oppdage, er for eksempel stygge blikk, baksnakking og utestenging. Dette kan skje både i barnehagen, på skolen, på vei til og fra skolen, på trening, på fritiden og på sosiale medier. Det er viktig å ta alle typer mobbing på alvor. Men for å kunne gjøre noe med den, må vi vite om den. Det aller viktigste er kanskje å ta en titt på seg selv. Som voksen og forelder, kan vi faktisk oppnå veldig mye ved å vurdere oss selv som forbilde. Særlig som forelder, men også som barnehageansatt, som lærer, trener og annen rollemodell for barn, er du et forbilde. På godt og vondt. Det er nemlig i aller høyeste grad oss, som avgjør om våre avkom og barna forøvrig skal bli mobbere. Det kan være vanskelig å ta innover seg, jeg ber deg imidlertid om å lese videre, kanskje oppnår vi noe sammen.
Ny forskning viser at minst ett barn i hver barnehage blir mobbet, samtidig mener én av fire voksne at fokuset på mobbing i barnehagen er overdrevet. Det er nedslående nyheter, synes jeg. Forskning gir i tillegg sterke indikasjoner på at mobberrollen gjerne går i arv. Barn som er mobbere i dag, har gjerne foreldre som har hatt den samme rollen som barn. I mange tilfeller arver barna både personligheten og personlighetsproblemene våre. Det bør vi være oppmerksomme på. Den sosiale arven har imidlertid størst betydning. Forestill deg en pappa, som applauderer når sønnen gir nabogutten bank. En mor som ikke liker familien, så hun latterliggjør barnet overfor sitt eget barn. Du trekker på øyebrynet? Er dette et så fremmed fenomen? Det skjer i de fleste barnehager, i de fleste skoler og på de fleste fritidsaktiviteter. Det skjer på butikken, det skjer i gata og det skjer mens barna våre besøker hverandre. Noen ganger skjer det så åpenlyst, at det ikke bare er skammelig, men også særdeles bekymringsfullt. Det er ikke på den måten vi lærer barna våre å være sterke, modige og ærlige, vi lærer dem bare at det er greit å plage andre. Det er altså ikke til å komme fra, at foreldre i hovedsak, og også andre omsorgspersoner blir nøkkelpersonene i forhold til å lede til mobbing og for å bli kvitt mobbing. Det er et ansvar viktig å ta inn over seg. Vi må bevisstgjøre og ansvarliggjøre barna våre. Det som skjer innenfor husets fire vegger har stor betydning for hva slags atferdsmønster barna våre får. Dersom vi foreldre stadig havner i trøbbel med omgivelsene og har en væremåte som forteller barna at det er greit å snakke stygt om andre, lærer vi dem å være fordomsfulle og nedlatende. Det samme gjelder naturligvis i barnehage, på skole, fritidssysler og når barna er hjemme hos hverandre. Dog har vår oppførsel som foreldre en helt avgjørende effekt, vi er nemlig barnas umiddelbare rollemodeller. Vi har en helt unik mulighet til å påvirke hvordan barna våre behandler hverandre og andre mennesker. Det er viktig å huske på.
Bildet er lånt fra online.no
Ikke snakk negativt om nabofamilien, mens barna er til stede. Ikke snakk negativt om nabofamilien i det hele tatt. Det er ikke sikkert det er strengt nødvendig. Ikke snakk negativt om alenemammaen i barnehagen, som åpenbart har dårlig råd og sender barna ut av huset i “bare filler”. Det kan være at det er en smertefull grunn til det. Ikke kritiser pappaen som ikke hilser, det er ikke sikkert han er stokkdum, han kan være alvorlig sjenert. Kanskje ble han mobbet som liten? Barna våre lærer, og de gjør akkurat det samme mot barna til menneskene du mobber ved middagsbordet eller i bilen på vei hjem. Det er viktig at vi som foreldre, at vi som voksne, begynner med oss selv. Særlig nå, som vi sender barna våre ut i den store verden. Kanskje kan vi lære dem at de ikke skal si alt de tenker høyt. Ikke gjør det du heller. Vi kan jo lære dem å være snille og si fine ting til hverandre? Hva med å lære dem prinsippet om å være mot andre, som de ønsker at andre skal være mot dem? Gjør det du også. Hvordan mamma og pappa tenker og snakker om og med andre, har utvilsomt en sterk innvirkning på barnas atferd. Gode tanker er altså undervurdert.
Det kan være mange forskjellige grunner til at en person mobber eller plager noen. Dårlig selvtillit. Makt. Kontroll. Andre mobber kanskje for å markere gjengen de hører til, eller for selv å ikke bli utsatt mobbingen. Mobbingen kan med andre ord danne et fellesskap, det er farlig og gjerne starten på skjebnesvangre utfall. For både voksne og barn. Mobbing smitter og kan utvikle seg til klasseskiller. Vi vet at det skjer blant oss voksne, vi skal ikke kimse av barna våre. De lærer langt raskere enn det vi gjør. Kanskje har den som mobber det vanskelig hjemme? Over halvparten av dem som mobber, blir faktisk mobbet selv. Denne utviklingen er det bare vi som foreldre og voksne, som kan stanse.
En annen ting som har mye å si, er hvordan vi som voksne reagerer dersom vi får vite at barna våre mobber. Det kan faktisk avgjøre om mobbingen fortsetter. Vi oppfatter jo gjerne egne barn som både hyggelige og snille. Det helt sentrale blir om barna våre er like snille ute. Hva skjer dersom vi får kritikk av en barnehageansatt, en lærer, nabo eller de andre foreldrene? I de tilfellene vi forsvarer barna våre og gir dem vår uforbeholdne støtte, kan det være en sterk bekreftelse på at det å mobbe er ok. Mange foreldre vil helst ikke se det. Vi vil i tillegg helst tro på våre egne barn. Ingen ønsker å være foreldrene til en som plager andre. La oss unngå det.
Bildet er lånt fra iStock
I disse tider som barnehagen er i gang, SFO og skolene starter opp, vil jeg anbefale å snakke respektfullt om andre i barns nærvær. I tillegg anbefaler jeg å tenke grundig gjennom hvordan dere er som rollemodeller for barna deres. Hvordan snakker dere til hverandre, og om andre, innenfor husets fire vegger? Gi det fem minutter. Det kan være hensiktsmessig å tenke over hvordan du behandler folk i omgivelsene dine. Vær litt raus, da blir barna dine det også. Snakk aldri nedsettende om barnas venner og bekjente. Er du ikke begeistret, er ikke det noe barnet ditt absolutt bør vite. Skap positive holdninger. Men ikke til vold og trakassering. Lær barnet ditt til å inkludere andre. La det være en selvfølge at ingen ekskluderes. Jo yngre barnet ditt er, desto lettere er det å lede det inn i en positiv væremåte. Det å ha et godt og nært forhold til eget barn er viktig på absolutt alle måter, også i forhold til påvirkningskraft. By på de gode kvalitetene dine. Godvilje, fellesskap og nestekjærlighet. Når barna vet at de voksne snakker sammen, er det mindre fristende å plage noen. Bli kjent med de andre foreldrene, det virker forebyggende mot mobbing. Det gjelder selvsagt barnehageansatte, lærere og de som er ansatte ved de respektive fritidssyslene også. Det å inkludere omgivelsene, avskjærer i stor grad sladder og ryktespredning. Lær barna å inkludere ved å gjøre nettverket rundt dem solid.
SAMMEN KAN VI STOPPE MOBBINGEN!
Har du eller noen du kjenner behov for juridisk bistand? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.
Hei kjære deg, hvordan har ferien din vært? De fleste av oss er tilbake i jobb, barna er kanskje tilbake i barnehagen og snart starter skolene opp igjen. De aller fleste av oss er kommet hjem med full tank, solbrente nesetipper og gode minner. Kanskje har vi vært på opplevelsesreiser eller hatt late dager på stranden. Andre igjen har muligens vært på hytta i øs pøsende regnvær, eller på campingferie med svigerforeldrene og alt for lite privatliv. Ferien har gjerne gjort familien godt, eller vondt verre.
Noen familier er helt avhengige av ferie sammen, for å komme nærmere hverandre igjen og for å få påfyll av energi til atter å takle hverdagen. Andre familier har rett og slett ikke godt av så mye fritid sammen. Det kan for mange bli for mye å tilbringe flere døgn såpass tett på hverandre. Det faktum at vi normalt sett ikke tilbringer så mye tid sammen i hverdagen, kan bli et problem i ferien. Vi er simpelthen ikke vant til det. Samboere og ektefeller med samlivsproblemer i det daglige, forventer gjerne at den etterlengtede ferien skal gjøre underverker. Planene om å ta igjen det forsømte er store, samtidig som vi vil slappe av og nyte livet sammen. Så blir det kanskje ikke helt som forventet. Kanskje er det problematisk å få kabalen til å gå opp? Med ulike tidspunkt for ferie, barnehagestart, sommerstengt SFO og hensynet til dine, mine og våre barn, kan det oppstå konflikt. Og når ferien er over, enten det dreier seg om campingferie, hytteferie, storbyferie eller ferie i sydlige strøk, kan behovet for hjelp være et faktum.
Familievernkontorene rundt om i vårt langstrakte land, venter storinnrykk av forhold og ekteskap som ønsker å finne tilbake til hva de en gang hadde sammen. Mange tror de mistet det i ferien, andre vet at magien ble borte lenge før ferien startet. Mange av oss hadde store forventninger til fridagene, fikse forholdet, male hytta og besøke svigerforeldrene. For ikke å glemme senke skuldrene, kose oss og virkelig slappe av. Det er liksom ikke måte på hvor mye vi tror vi skal rekke i løpet av tre-fire uker. Når det ikke blir som forventet, er vi usikre på hvorfor. Var kanskje regnværet skyld i at ikke hytta ble malt? Var det campingfiaskoen med svigers som tok livet av romantikken? Forventningene ble ikke innfridd, ferien løste ikke alle problemene. For noen blir ferietiden krisetid og ikke rekreasjon og fornyelse.
Jeg vil appellere til dere foreldre som har opplevd en konfliktfylt ferie. Ta hensyn til barna. Kanskje har de vært eksponert konflikt gjennom hele ferien? Kanskje har den nettopp startet? Noen har kanskje vært utsatt for uenighet og krangling allerede lenge før ferien? Hold barna utenfor, de har ingen forutsetning for å delta og heller ikke et ansvar oppe i det hele. Barn blir utrygge når foreldrene er i konflikt, og de vil søke å dempe den. Mange av dem vil sågar påta seg skyld, noe som er uhyre skadelig for barna. De tar faktisk større skade av selve konflikten som vedvarer mellom mor og far, enn selve traumet ved et brudd. Det er verdt å legge seg på minnet. Opplever dere et økt konfliktnivå etter ferien, ta tak i det umiddelbart. Møt problematikken og snakk om den. Det er den eneste måten å finne løsninger på. Men husk å skåne barna i prosessen. Hold barna utenfor konflikten.
Store konflikter, utagering og vold kan være med på å gjøre et brudd eller en skilsmisse helt nødvendig. Hvor stor en slik belastning er for barna, varierer fra barn til barn. Det er imidlertid mange problemer som melder seg i etterkant av et samlivsbrudd. Bosted, samvær, økonomi og omsorg. Barn er skrekkelig redde for å miste noen. Naturlig nok gjelder dette foreldre og søsken, men også når det kommer til bolig og venner. Det blir dermed viktig å ha planene i orden og gi barna aldersadekvat informasjon. De vil komme til å ha mange spørsmål. Det kan bli nødvendig med rasjonelle forklaringer på bruddet. Snakk derfor gjerne med barna underveis og forklar grunnen til endringene. Uten noen som helst forvarsel, vil det oppleves som et sjokk. En annen ting som er verdt å huske, er at barn har en sterk lojalitetsfølelse. De er avhengige av tilknytningen og vil investere i å beholde relasjonen de har til begge foreldrene. Det er ikke å forvente at de kan forklare hva de tenker, men de er opptatt av å ikke avvise, såre eller klandre noen av dere. Å bevare en god og ekte relasjon til begge foreldrene er viktig for barnet. Ikke glem det. For barnas del, vil det være avgjørende at foreldre som går hvert til sitt, beveger seg videre langsomt.
Det er imidlertid viktig å huske på, at kriser også bærer muligheter i seg. Ikke alle som har opplevd en konfliktfylt ferie står foran et samlivsbrudd. Heldigvis! Det er hjelp å få. Etter jul og etter sommerferien er det travelt for samlivsterapeutene. De har hjulpet mange og de kan hjelpe dere. Veldig ofte er familien verdt å kjempe for. Kanskje lærer vi gjennom terapi, at vi må bli flinkere til å leve med gleder og sorger i hverdagen? At latter og gråt kan fordeles over hele året? Da gjør det jo ikke så mye om forventningene til ferien ikke blir oppfylt.
Jeg håper at du har hatt en fin ferie. Jeg håper at barna dine har hatt en fin ferie. Jeg ønsker meg, at familien din er sterkere nå etter ferien, enn noensinne. Jeg ville i all sannhet gledet meg stort over det. Hvis ikke det er tilfelle, så håper jeg du løser det på best mulig måte. Særlig for barnas del. <3
Har du eller noen du kjenner behov for juridisk bistand? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.
Vi står med begge bena i fellesferien allerede. Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men her har det vært mye jobb. På tross av det, har vi klart å ta en liten uke i svenske og barnevennlige omgivelser. Telefonen står imidlertid ikke stille, de barnerettslige problemstillingene tar ikke ferie. I den sammenhengen har jeg følt mye på takknemlighet. Vi bør alle kjenne litt på den, særlig i det vi reiser av gårde på eventyr, være seg til Sørlandet på campingtur, til Sverige på hyttetur eller til sydlige strøk for garantert sol og varme. Takknemlige bør de av oss være, som har trygge og gode omgivelser for oss selv og barna våre. De av oss med overskudd til å være behjelpelige, dersom menneskene rundt oss skulle komme i en situasjon der de trenger vår hjelp. Jeg tenker i særdeleshet på barna.
For de aller fleste av oss, er sommerferien etterlengtede fridager med nære og kjære. Vi får tid til hverandre og velger ofte å kose oss sammen på deilige steder, for å dele den gode opplevelsen med de vi er glade i. Vi skal imidlertid være klare over, at ikke alle er like heldige som oss. Ikke alle har gledet seg til sommerferien. Ferie er dessverre en risikotid for mange, og særlig barna er utsatt. Hvert år sendes barn og unge til utlandet mot sin vilje. Noen av dem for å gå på skole i opprinnelseslandet, for å lære mer om familiens kulturelle tradisjoner og verdier. Andre sendes til utlandet for å giftes bort mot sin vilje og andre igjen, står foran sitt første kirurgiske inngrep, nemlig en omskjæring. Kjønnslemlestelse. I tillegg til disse tragiske hendelsene, reiser mange familier ut av landet og gir barna sine en grusom opplevelse, i det de fanger barna i en utrygg verden av rus og omsorgssvikt. Andre forblir hjemme, kanskje fordi de ikke har penger til å reise noe sted. Kanskje fordi konfliktene har blitt så store, at det å reise bort sammen har blitt en fjern tanke. I stedet blir de hjemme og lar uroen prege barna, før de ser virkeligheten i øynene og tar ut separasjon på høstparten. Veien dit er imidlertid konfliktfylt og skjer i de ukene samfunnet er logget av.
Jeg ønsker på ovennevnte grunnlag å appellere til det gode i deg. Selv om du er midt i din problemløse og avslappende ferieverden, ikke overse de svake som er helt avhengige av din hjelp. De fleste av oss planlegger å rette nesa hjem, lettere solbrente og med deilige ferieminner i minnebanken. Dersom vi har hjulpet en liten sjel, vil vel det også få plass i minnebanken? Ikke minst i hjertet.
I 2016 mottok Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse ved Bufdir over 80 henvendelser om barn og unge som befant seg i utlandet mot sin vilje. Godt over halvparten var mindreårige. Det handler ofte om barn som er innestengt, fratatt pass og mobil og som kanskje har klart å kontakte hjelpeapparat eller venner i skjul. Likeledes dreier det seg om barn og unge utsatt for psykisk og fysisk vold, og noen frykter å bli giftet bort mot sin vilje. I kjølevannet av dette finnes det unge mennesker som er redde for å bli drept, etter angivelig å ha vanæret familien. Kanskje har de en kjæreste på tvers av foreldrenes valg. En ting er i alle fall sikkert, mørketallene er store og når henvendelsene først kommer, er de gjerne svært alvorlige. I 2016 ble det rapportert om hele 202 nye saker. Er du utsatt for noe av det ovennevnte, eller er du blitt betrodd en slik historie, ring Røde Kors telefonen.
Statistikken fra Europeisk Reiseforsikring, tilsier at hver åttende av oss vil komme til å se små barn på ferie, i følge med overstadig berusede foreldre i løpet av sommeren. Forestill deg at du blir en av dem som observerer. Det verste du kan gjøre når du ser et barn som ikke har det bra, er å la være å si i fra. Men hva bør vi egentlig gjøre, dersom vi ser et barn bli utsatt for omsorgssvikt i sommer, enten det er av fysisk eller psykisk art, eller også alkoholrelatert? For mange barn kan nemlig sommerferien bli et mareritt med fulle, rusa eller voldelige foreldre. Foreldre drar på fylla og lar barna være på egenhånd i dagevis. Av og til “glemmer” rett og slett foreldre barna sine. Alarmtelefonen for barn og unge får henvendelser hele året fra barn og deres omgivelser, som forteller om behov for øyeblikkelig hjelp. Dette kan være i form av øvrig familie, politi eller barneverntjenesten. I sommerferien opplever Alarmtelefonen en sterk økning. Eksempelvis situasjoner der foreldre allerede før de går på flyet, er for fulle til å ta seg av barna. Eller før de går av flyet. I andre situasjoner kan det være reisebyrået som rapporterer om barn som ringer og ber om hjelp, eller andre voksne som har vært vitne til uholdbare ferieforhold. Likeledes kan det dreie seg om barn som er overlatt seg selv og kanskje yngre søsken. Felles for mange av dem, er at de trenger hjelp. Er du bekymret for at et barn utsettes for vold, er overlatt seg selv eller bærer større ansvar enn de bør tildeles i ferien? Ring Alarmtelefonen, ikke tro at situasjonen løser seg selv. Alternativt kan du ringe barneverntjenesten direkte, eller også politiet.
For de fleste barn er sommerferien en idyllisk tid med familie og venner, bading i både Middelhavet og Oslofjorden, campingliv eller kanskje en hyttetur på Sørlandet. Andre barn har det ekstra ille i ferien, nettopp fordi de ikke har mange støttespillere rundt seg. Arenaer som tar i mot disse barna resten av året. Barnehager, skoler og fritidsaktiviteter for eksempel, er stengt på sommeren. Disse barna står altså uten støtte og trøstende ord fra en barnehageansatt, en lærer, en trener eller en helsesøster. Det gjør at mange barn blir stående i vanskelige situasjoner helt alene, noe som åpenbart er meget belastende.
Kan du være noe for noen i sommerferien? En støtte, en som forstår eller en som åpner opp en dør til en bedre hverdag? Jeg ber deg ikke om å avbryte ferien din, jeg ber deg ikke ofre så mye, kanskje bare om å ta en telefon. Det finnes mange ulike rådgivningstilbud på både telefon og nett, for barn og unge. Kors på halsen er et lavterskeltilbud i regi av Røde Kors. Alarmtelefonen et annet – en nasjonal nødtelefon for barn og unge som lever med vold, overgrep og omsorgssvikt. De kan ringes dersom du, eller noen i dine omgivelser er redde for tvangsgifting eller kjønnslemlestelse. De kan ringes dersom du, eller noen i dine omgivelser utsettes for omsorgssvikt, vold eller overgrep. De kan også ringes, dersom alkoholen skygger over feriegleden og resulterer i at barn overlates seg selv på ferie. Barn skal ikke lide, fordi det er ferie. Barn skal ikke lide – punktum. Barnejuristen tar en uke i sola og holder øynene oppe, det håper jeg du gjør også, der du er. Dersom ikke du og jeg holder et øye med barna, hvem gjør det da? Ha en fortsatt fin sommerferie, vi ses om en uke.
Skulle du eller noen du kjenner ha behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Barnejuristen tar en uke ferie og er på plass igjen den 24. juli, men leser likevel meldinger og mailer og kommer så tilbake til deg så snart jeg kan. Følg også gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!
