kontraster, i et perspektiv.

Noen dager er litt annerledes enn gjennomsnittet, de setter preg, og gjerne ting litt i perspektiv. Men man må liksom være åpen for det. Noen dager vet man heller ikke at dagen ga perspektiv, før dagen etter. Jeg hadde en sånn dag i går. Disse dagene er gjerne hektiske, og man småløper hele dagen. Hjemmefra og til jobb, fra den ene oppgaven til den neste, et ærend etter det andre og deretter på stive hjul til barnehagen. Har du lagt merke til at det gjerne regner på dager som dette? Lufta er tung, og erter deg litt med en hodepine. Humøret er gjerne labert og du aner ikke hvorfor. Ingenting er annerledes, ingenting er verre enn det var dagen før, og da var jo alt helt prima. Hodepinen som murrer ved tinningen, får deg til å lure på om du har drukket nok vann. Trafikken som liksom stopper opp, insinuerer at du er den eneste som faktisk er på vei et sted. Alle andre titter surt fremover, og har tydeligvis problemer med å finne gasspedalen. Til og med de som skal over gangfeltet tar seg utrolig god tid, til tross for at det høljer ned. De titter liksom litt utfordrende på deg, og demonstrerer med en aldri så liten gå-langsomt-kampanje. Hvorfor det? Jeg har tenkt en del på det, og jeg antar at det hele har med meg å gjøre. Kanskje blir jeg litt værsyk på disse tunge og regnfulle dagene? Kanskje har været en slik innvirkning på de fleste av oss? Uansett tror jeg, og jeg kan selvfølgelig bare snakke for meg selv, at jeg er litt mer følsom på disse dagene enn ellers. Mer mottagelig kanskje.

 


 

Tidlig på morgenen ville ikke prinsessa stå opp. “Sove mer mamma” sa hun, og ga seg ikke uten en real kamp. Det innebærer å gjemme seg inne i klesskapet, rive ut det aller meste av badeskapene og rengjøre vaskeservanten med tannbørsten. Min tannbørste. Yoghurten smørte hun utover spisebordet og brødskiva gjemte hun mellom sofaputene. Ikke ville hun høre på meg heller, jeg gjentok meg selv opptil 30-40 ganger og hadde mest lyst til å klinke panna i brannmuren. Da vi gikk hjemmefra, ville hun ikke ha på seg sko, hun ville på stranda og bade. Da jeg omsider gikk ut av porten i barnehagen, stakk det litt i brystet, en anelse dårlig samvittighet. Morgenen hadde ikke vært preget av kos ved frokostbordet, som det pleier. Lillegull hadde vært sint på meg, lei seg og hadde sikkert følt seg misforstått. Likevel klamret hun seg til meg da jeg skulle gå. Gråt sårt, da jeg gikk ut av døra. Jeg følte meg ikke som noen god mamma der og da, jeg følte meg som været, tung og grå. Når så kollegaene er gretne, kaffen er sur og datasystemet nede, er dagen egentlig komplett. At en murrende hodepine har satt seg nettopp der lesebrillene klemmer over ørene, er også typisk, særlig med tanke på at brillene ikke hjelper i det hele tatt. Jeg måtte gjette meg til hva som sto med liten skrift. Kjenner du til disse dagene? Når man vet, at ting bare kan bli bedre? Det merkelige er, at de også gjerne blir det.

 

Jeg tror egentlig at slike dager har sin funksjon, de får deg til å kjenne på kontrastene. Vi tenker jo ikke særlig ofte over det når sola skinner, humøret er på topp og vi har kontroll på det meste. Men de dagene vi mister litt av kontrollen, er følsomme og kanskje til en viss grad påvirket av utenforstående ting, da kjenner vi litt på kontrastene. Det får oss til å sette mer pris på de dagene hvor alt fungerer, uten av vi må jobbe så hardt for å oppnå det. I alle fall er det sånn for meg.

Da jeg på ettermiddagen svingte innom biblioteket for å låne en barnerettslig bok, smilte bibliotekaren så strålende mot meg og bestilte boken lekende lett fra Bærum bibliotek. Så innmari problemfritt liksom. Da jeg strøk det klissvåte håret bort fra ansiktet, og tørket bort mascaraen som rant, så jeg dem. En aldeles praktfull liten pjokk og mammaen hans. De satt inne på kafeen, litt i utkanten av selve biblioteket. Jeg følte meg som en tyv der jeg sto og stjal litt av energien, litt av stemningen, mens de to delte et skolebrød. Gutten lo lykkelig og strålte mot mammaen sin. Den vesle krabaten hvisket noe i øret hennes og etterlot et halvt skolebrød i ansiktet til mammaen sin. De skrattet godt av det sammen. Hverdagslykke tenkte jeg, det er det jeg er vitne til. Jeg merket at hodepinen slapp litt, ryggen var ikke fullt så stiv lenger og jammen syntes jeg solen brøt seg frem gjennom skylaget. Lykke gjør noe med deg. Da jeg litt senere sto i kø på parkeringshuset for å betale parkeringen, opplevde jeg nok en situasjon som gjorde veldig inntrykk på meg. Foran meg sto det en pappa med datteren sin godt tullet inn i et teppe i vogna. Den lille tulla smilte og flørtet med oss andre i køen. Veldig forsiktige smil og små gledeshvin, som bare de aller minste barna kan. Hun kan ha vært rundt året, tenker jeg. Jeg kjente at jeg smilte med hele kroppen. Trollbundet av den vakre jenta. Men plutselig, og helt uten forvarsel, skar en kraftig lyd gjennom parkeringshuset. En vanvittig brumming fra en Porshe som var i ferd med å forlate parkeringshuset. Jeg skvatt. Det gjorde det vesle pikebarnet også. Redselen i ansiktet hennes sa så mye mer enn ord noen gang kan gjengi, det var ingen tvil om at dette var en særdeles ubehagelig opplevelse for ei lita tulle, som sikkert ikke kjenner noe annet enn kjærlighet og trygghet. I et tusendedels sekund, tok jeg meg i å tenke på alle de barna som føler på nettopp denne redselen hver dag. Hele tiden. Den lille jenta tittet instinktivt opp på pappaen sin, som like instinktivt løsnet selene i vogna og tok henne opp i en trygg favn. Som om vi tenkte det samme, tittet vi øvrige som sto i køen på hverandre og jeg merket meg at vi alle hadde en tåre i øyekroken. Vi var beveget. Et hverdagsøyeblikk, som på mange måter gjenspeiler trygghet og lykke. Jeg ble så glad for å bevitne den selvfølgelighet, den kjærlighet og den trygghet, som lot til å forandre dagen min. Da jeg kjørte ut av parkeringshuset, nynnet jeg og tok på meg solbrillene.

 

På vei hjem, tenkte jeg på mammaen inne på biblioteket og på pappaen inne i parkeringshuset, og fenomenet hverdagslykke. Det er nemlig like viktig å sette fokus på de gode tingene her i livet, som på de negative. Spesielt i arbeidet med å avdekke de ikke fullt så gode tingene. Alle barn har det ikke vanskelig. Altfor mange, men ikke alle. Hvert femte barn utsettes for vold i nære relasjoner, det betyr at fire av fem, ikke blir det. Det kan selvfølgelig være andre ting, og det utelukker jeg for all del ikke. Men vi kan ikke glemme de lykkelige barna, i vår søken etter de ulykkelige, for da ser vi ikke kontrastene. Det er nemlig kontrastene som kjennetegner avvikene. Så det å kunne glede seg over andres familielykke, er å kunne beholde håpet om at ennå flere barn kan få oppleve det.

 

 

Da datteren min møtte meg ved porten i barnehagen, oppglødd og lykkelig for å se meg, visste jeg at dagen hadde hatt sin funksjon. I alle fall for meg. Det er gode dager, og det er de dagene som ikke er fullt så gode, men sjeldent er de helt uten lyspunkt. I dag gleder jeg meg over familiene der ute, som fungerer, som går foran med et godt eksempel og som gir oss sammenligningsgrunnlag. Uten nettopp dem, hadde vi ikke hadde redskapen til å avdekke de ulykkelige situasjonene i samfunnet vårt. Det er av kontrastene vi lærer, så lenge vi har kunnskap om hva som er rett. Og aldri har jeg vært så sikker på at hverdagslykke er helt rett. Måtte alle barn få oppleve hverdagslykken. <3 Til alle dere fantastiske foreldre, jeg heier på dere og er stolt av dere. 

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Ser du verdien av det, så del for all del gjerne! <3

Merket for livet…

I dag har jeg lyst til å dele en helt personlig historie med deg, og det vil jeg gjøre av en helt spesiell grunn. Jeg har nemlig tilbrakt mange år av livet mitt på å vurdere om jeg ville ha barn. Ikke fordi jeg ikke liker barn. Jeg forguder nemlig de små skapningene og jeg har merkelig nok alltid hatt et godt barnetekke. Men jeg var livredd, for at jeg ikke skulle være i stand til å gi barnet mitt det aller beste av meg, at jeg ikke ville være i stand til å gi det de gode verdiene i livet. Den gode ballasten om du vil. Ettersom jeg beundrer de små sjelene, samtidig som jeg er fylt av ydmykhet for deres potensiale, ble jeg altså sittende på gjerdet. Jeg vurderte stadig frem og tilbake, kunne jeg bli en god mamma? Jeg forsøkte å se langt ned i mitt mørkeste mørke, om jeg noensinne kunne behandle barnet mitt dårlig. Jeg var redd. Dermed utsatte jeg det alltid, og tenkte at jeg hadde god tid. I tillegg lette jeg etter den perfekte pappaen til mitt barn, for å være sikker på at en av oss kunne dette her. Analysene var lange og omfattende, og garantier umulig å finne. Plutselig var jeg blitt 38 år, og jeg syntes å høre toget forlate perrongen. Redselen satt fremdeles i magen, men sikkerheten hadde funnet veien til hjertet. Jeg ville ha barn. Ikke bare var jeg sikker på at jeg ville ha barn, jeg trodde endelig, langt der inne i hjertet mitt, at jeg hadde det i meg å bli en god mamma. Jeg kjente på all den kjærligheten som hadde samlet seg under brystbenet mitt, på behovet av å elske noen høyere enn livet og på alle de ting jeg har lært i livet mitt, som jeg lengtet etter å lære bort.

 

 

I motsetning til flere venninner som har slitt med å få barn, som har ønsket seg barn siden de gikk på ungdomsskolen og aldri har fått det, var jeg utrolig heldig og ble relativt raskt gravid. Jeg hadde først en abort, som gikk ganske hardt inn på meg. Men gleden var derimot dobbel så stor, da jeg på ultralyden så spenstig liv og bevegelse. Svangerskapet hadde sine utfordringer, og det hadde fødselen også, men det kom ei stor og flott jente til verden. Og etter at jeg henga meg – fullstendig – visste jeg, at dersom jeg hadde sagt at jeg elsket noen tidligere hadde jeg løyet. Med ett visste jeg hvordan det er å elske uforbeholdent, og av hele mitt hjerte. Det er en følelse jeg ikke er i stand til å skildre, det er en følelse som er langt større enn meg og den verdenen jeg lever i. Det er kort og godt det aller beste som har skjedd meg. I dag er jenta blitt stor nok til å fortelle at hun elsker mammaen sin, og stor nok til å gi meg fornemmelsen av å gjøre noe riktig. Hun er en fantastisk personlighet, hun er klok til tross for ung alder og hun lærer meg så mange ting jeg ikke visste om meg selv.
 

Nettopp det, gjør det så usedvanlig vanskelig for meg å forstå foreldre som behandler barna sine dårlig. Enten det er å gi dem en ørefik, fordi de ikke gjør som de blir fortalt, eller at de utsettes for grovere vold og påfølgende skader. Hvordan det er å være pappa vet jeg ikke, men jeg vet veldig godt hvordan det var å bære barnet mitt under hjertet og hvordan det er å være mamma. Jeg formoder at også de aller fleste pappaene der ute bergtas av sine små. Jeg fikk i alle fall veldig tidlig følelser for det lille mirakelet som vokste inne i meg. Jeg lurte ofte på hvem hun skulle komme til å bli. Hun ble alt jeg hadde ønsket meg, og så veldig mye mer. Når jeg ser tilliten i øynene hennes, er jeg redd for ikke å kunne innfri. Når jeg føler kjærligheten hennes, gjør det meg imidlertid til et bedre menneske. Et menneske bare hun kan bidra til at jeg kan være. Og når jeg leser nyhetene, om barn som lider fatale skader etter omfattende omsorgssvikt, seksuelle overgrep og brutal vold, brister hjertet mitt. At livet kan bidra med utfordringer, det vet jeg. At livet ikke alltid er en dans på roser, er det ingen tvil om. Men at man lar det gå ut over forsvarsløse små barn, vil jeg så lenge jeg lever aldri kunne forstå. Hvordan kan man riste barnet sitt så hardt, at det får en kraftig blåveis og blodskutte øyne? Hvordan kan man riste på et barn et kragebensbrudd? Kraniebrudd? Omfattende hjerneskader? Ja, du kan godt si at det kan man ikke. Dessverre leste jeg denne historien i Dagbladet i går. Det som gjør saken ennå vanskeligere å forstå, er at barnet bare var en måned gammel og hun fikk ikke hjelp før det var gått to døgn. Tilstanden var livstruende. Forestill deg et fattig lite sekund, at du legger barnet ditt til brystet og at det ikke vil ta til seg næring. For normale nybakte mødre, vil det alene være til stor bekymring. Men dersom det i tillegg har en synlig stor blåveis og blodskutte øyne, ville det overhodet vært mulig å ignorere? Avvente?

Jeg for min del, vet at jeg ikke hadde kunnet leve med det. Langt mindre leve med å utføre slike skader. Jeg vet ikke hva som får foreldre til å skade barna sine så grusomt, i denne saken er far siktet for å ha forvoldt skadene, men jeg vet at også mødre mishandler. Jeg vet likeledes at det skjer altfor ofte. Jeg oppfatter jo en såpass brutal vold, som den omtalte, mer som et drapsforsøk. Du har kanskje holdt et lite barn på praktfulle 30 dager? Lagt merke til hvor skjør den lille kroppen er? Hvor avhengig spedbarnet er av at du holder nakken støtt, ettersom det selv ikke har sterk nok muskulatur? Kunne du noensinne klart å riste på barnet et kragebensbrudd? Et kraniebrudd? En hjerneskade? Jeg beklager å måtte spørre på denne direkte måten. De aller fleste av oss ville aldri vært i stand til det, men vi bør føle på det. Dersom vi ikke setter oss i posisjon til å forstå at det skjer, vil vi aldri kunne bekjempe samfunnsproblemet, som barnemishandling faktisk er. Det kan være enkelt å snu seg bort. Det kan være mest behagelig å konsentrere seg om de lystbetonte ting i livet. Likevel forsvinner ikke de grusomme handlingene som utføres så altfor ofte, mot forsvarsløse, sårbare og håpefulle små barn, med store potensialer til å bli fantastiske mennesker.


 

Jeg vet at det er vanskelig, og jeg vet at det er vondt. Hver gang jeg leser om disse sakene som knuser hjertet mitt, som får meg til å tvile på det gode her i verden, klemmer jeg mitt eget lille barn. Snuser inn lukten av sårbarhet, uskyld og håp. Sårbarheten hennes får meg til å være sterk og besluttsom. Jeg vil kjempe for at barna får sin rettssikkerhet. Uskylden hennes får meg til å love henne, at jeg aldri skal lukke øynene for barns rettigheter. Håpet jeg kan lukte, det gjemmer jeg i hjertet mitt. Og nå deler jeg det med deg. Vi må aldri miste håpet, på at barn kan slippe å oppleve vold. Kan vi ikke bare være enige om at det ikke er innafor å gi barna våre en ørefik? Da faller jo resten på sin egen urimelighet. Nei, du har rett. Det er ikke så enkelt. Men hvis hver og en av oss starter med oss selv, er mye gjort. Og dersom vi passer litt på barna i nabohuset også, kan vi faktisk bidra med noe. Og har vi i tillegg lyst til å ta et realt slag for barna, må vi reagere på straffereaksjonene for den brutale volden de utsettes for. Vi må kreve rettferdig behandling for de sårbare i samfunnet vårt, som ikke kan kreve det selv. Våre krav er med på å beskytte.

Til alle dere foreldre som elsker barna deres over alt her i verden, vi er heldige. Ikke alle er så heldige. Til alle dere som ikke kan få barn, jeg forstår deres frustrasjon. Dere kunne bidratt med et trygt og godt hjem. Til alle barna der ute, jeg sender dere varme tanker. Og jenta omtalt i nyhetene, som trolig vil være pleietrengende resten av livet – deg vil jeg be om tilgivelse. For at verden ikke tok deg i mot, som du fortjente. Du er i mine tanker.

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Del gjerne, for sammen er vi sterke. <3

Hvis det finnes en Gud…

Her om kvelden sto jeg ute på terrassen og så på månen. Den var full, mektig, magisk og fortryllende. Den så ut som om den bar på mange hemmeligheter. Det gjør den sikkert også og forvalter dem nok godt langt der ute i universet. Når det er fullmåne ligger sola på den ene siden av jorda, mens månen ligger på motsatt side. Det resulterer i at månen ligger og bader i sollyset. Nettopp dette fenomenet, gjør at månen kan lyse opp en i utgangspunktet mørk augustkveld.  Mens jeg sto og betraktet et vakkert naturfenomen, ble jeg en smule filosofisk. Det sies at fullmånen kan påvirke menneskets psyke, helse og kreativitet, også at fullmånen fører til økt vold og kriminalitet. Hvor mye er overtro og myter, og hva er fakta? Mannen i månen, finnes han? Finnes julenissen liksom? Jeg dro litt på smilebåndet der jeg sto i måneskinnet, før jeg plutselig ble litt sentimental. Finnes det en Gud?

 

 

Hvis det finnes en Gud, ville han da helt uanfektet sett ned på alle barna sine og tillatt all den ondskap som preger menneskeheten? De av dere som har lest det forrige blogginnlegget mitt, vil kanskje trekke en parallell. For de av dere som ikke har lest det, kan jeg innrømme at fredagens nyheter gikk veldig inn på meg. På nytt er det tatt ut siktelse i en aldeles stygg sak. Tre voksne mennesker er siktet for å ha hatt seksuell omgang med tre barn, hvorav det yngste var ett år da overgrepene startet. Alle tre var under ti år. Hvis det finnes en Gud, ville han tillatt at slike tragedier forekommer? Dette er saker som stadig ryster det lille landet vårt, og jeg antar at jeg ikke er alene om å bekymre meg over både etterforskningen av slike saker, bevisbyrden og strafferammene. Helgen min har i alle fall vært preget av fredagens nyheter. Det som gjør meg aller mest betenkt er frekvensen og omfanget av den type saker, og resultatet av dem. Bare det siste året har vi hørt om altfor mange hendelser, der voksne utnytter små og forsvarsløse barn til egen seksuell tilfredsstillelse. Ikke hvilke som helst barn heller. Altfor ofte sine egne. De viser dem fram som klenodier og tilbyr dem venner og bekjente på fest. Som halliker deler de ut noe av det mest verdifulle vi mennesker kan velsignes med. Blander voksen lidenskap og pur barnslig hengivenhet. La meg dvele et øyeblikk her! Forestill deg to voksne mennesker, hvor det ene ønsker å vise følelser av seksuell karakter mot det andre menneskets vilje – vi kaller det voldtekt. I alle fall vi normale mennesker som har respekt for hverandres følelser og vilje. Men vi har jo hva det angår, sett at det hersker flere meninger enn vårt lille samfunn har godt av. Og nå, forestiller vi oss et lite øyeblikk et vakkert lite barn, som viser deg sin sanne og perfekte kjærlighet, med lubne armer og tillit i øynene. Det er så vakkert, og det er så godt. Så ærlig. Meg, kan i alle fall min lille datter røre til tårer, med sin uforbeholdne kjærlighet. Hvem i himmelens navn svarer deres hengivenhet med ødeleggelse? Hva kan få mennesker til å berøre barna sine på ufine og skadelige måter? Hva får dem til å tillate, at andre mennesker skader dem? Vi normale mennesker, ville uten å trekke pusten true med å drepe dersom noen kom i nærheten av våre barn på den måten. Hvis det finnes en Gud, hvordan kunne han skape oss så vanvittig forskjellig?

Nå er det jo heldigvis sånn, at seksuell omgang med barn er ulovlig. Enhver seksuell omgang. Det er heller ikke lov til å berøre barna på en “ufin” måte. Man kan selvfølgelig spørre seg hva som er å berøre, og hva som er en ufin måte. Det orker jeg ikke en gang å definere. Jeg kan imidlertid raskt nevne det varme lubne kinnet igjen, som man så gjerne og ofte lar møte sitt eget. De gode klemmene, de lubne armene. Tilliten som holder rundt deg, og hvisker deg i øret “natta”, etter å ha ramset opp hele nabolaget i aftenbønnen. De store klinkekulene som møter øynene dine, og uttrykker redsel for monsteret i skapet. De små lankene, som så ukritisk følger deg hvorhen du vil. Den uforbeholdne kjærligheten. Den enorme tilliten, som aldri, ikke et eneste sekund, ville anta at du noensinne ville finne på å utnytte dem. Skade dem. Hvis det finnes en Gud, ville han gjort barna våre så sårbare, dersom han visste at overgrep skjer?

 

Det at vi mennesker er så forskjellige, gjør verdenen spennende og fargerik. Det gjør at vi ser ting fra forskjellige perspektiver, og kan berike hverandre med våre helt spesielle nyanser. Tilsammen kan det utgjøre et balansert demokrati. Et demokrati som kan håndheve et regelverk i tråd med lovgivers vilje, og det dynamiske samfunnet forøvrig. For når alt kommer til alt, vet vi fra historiebøkene at vold, incest og seksuelle overgrep har eksistert siden tidenes morgen. Samfunnet er imidlertid mer oversiktlig i dag enn det det var for bare femti til hundre år siden. Vi sender barna våre i barnehagen, på skolen og til forskjellige typer fritidssysler. Menneskene som passer på barna våre er bedre utdannet og informert om at overgrep kan forekomme. Dette vet de, fordi skjebner og sterke mennesker har stått fram med sine historier og har gjort det mulig for oss å forstå. Hvorfor tviler vi da, på at den samme dynamikken må gjenspeiles i regelverket, i håndhevingen og i straffeutmålingen. Hvis det finnes en Gud, ville han kanskje foreslått preventive sanksjoner, slik at flere uskyldige barn blir spart dystre og ødeleggende skjebner? Eller ville også han si, at det er bedre at ti skyldige går fri, enn at én uskyldig blir straffet? Selv om det innebærer ti ødelagte barnesjeler?

 

Jeg var inne på historiebøkene. Vi har alle lest om tidligere tidsaldere, vi har lest om plyndring, drap og voldtekt. Folk ble straffet med pisking, steining og gapestokk. Jeg er selvfølgelig glad for at vi har mer siviliserte måter å sanksjonere på i dag. Likevel, synes jeg det er i overkant liberalt at vi leter etter logiske forklaringer på grove overgrep. Vi har en strafferamme på opptil 21 års fengsel for voldtekt. Men i gjennomsnittet får de som blir dømt, tre år og fire måneder fengsel, i følge en undersøkelse fra nyhetsbyrået NTB. 70 % løslates etter at de har sonet en tredjedel av dommen, noe som betyr at mange som er dømt for voldtekt, bare soner litt over to år. Er det lovgivers vilje? Jeg vil ikke en gang blande Gud inn i dette her. Kan de to årene oppfattes som preventive? Er det å fjerne overgriperne fra samfunnet i to år nok? Har de forstått og lært når de slipper ut igjen? Dette gjelder mennesker som ikke klarer å styre seg. Det dreier seg om mennesker som ikke aksepterer at nei, er et nei. Hva med de menneskene som utsetter egne barn for grove voldtekt? Egne barn, som ikke forventer at menneskene de elsker betingelsesløst, overhodet vurderer å ødelegge livet deres. De menneskene som utnytter egne barn, for å stille egne og andres lyster? Ren og skjær sinnsyk egoisme. For åtte år siden ble minstestraffen for seksuelle overgrep mot barn økt fra ett til to år, høyeste straff er 21 års fengsel. Av 214 dommer for incest og overgrep mot barn, ble bare seks dømt til fengsel i mer enn fire år. Og vi snakker selvsagt bare om de sakene som endte opp med en rettskraftig dom. Forestill deg bare alle henleggelsene. De gangene ti skyldige har gått fri, og ti barn har sett urettferdigheten rett inn i hvitøyet. Hvis det finnes en Gud, ville han kalt det rettferdig?

Da jeg var ei lita jente, var jeg faktisk litt redd for månens makt. Jeg hadde hørt om galskapen som kunne gjemme seg i fullmånen. Jeg trodde på mannen i månen, og han fremkom som en meget lunefull og urettferdig mann. Spesielt med tanke på at han hadde en så god oversikt over oss alle, og ikke lot til å ønske å forandre galskapen i det hele tatt. Denne kvelden på terrassen, ble jeg fanget litt i de samme tankene. Finnes en mann på månen? Finnes det en Gud?

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

Fy f… Jeg gremmes!

Dra til helvete, hender det man sier til folk man ikke liker noe særlig. Eller kanskje misliker i særlig stor grad? Det er ikke pent, og jeg er enig med deg som ikke synes det egner seg noe særlig på trykk. Men fy fasan… Jeg måtte også lese noe i dag, som jeg ikke synes egner seg på trykk. Etter å ha handlet, var jeg på vei for å hente vesla i barnehagen. Overskriftene skrek i mot meg. De brølte faktisk at noen allerede har vært i helvete. Ikke minst at det er flere som allerede må ha reserverte plasser der.

Tre barn er brutalt forvoldt skade. Ikke bare er de mishandlet på det groveste, de er likeledes fornedret på det grusomste. Voldtatt av sine egne omsorgspersoner. De menneskene som burde ha passet på dem og beskyttet dem fra farer. Det er politiet i Bergen som har siktet to menn og en kvinne, for seksuell omgang med tre barn under ti år. Jeg gjentar: under ti år. Overgrepene har i følge både Bergens Tidene, VG og TV2 pågått i over fire år. Disse tre barna, to gutter og ei jente, var alle under ti år i perioden for overgrepene. Under ti år. Ja, jeg vet at jeg gjentar meg selv, men det er så grusomt, at for å tro det måtte jeg faktisk lese nyhetene flere ganger. Det har virkelig skjedd – IGJEN. Det yngste barnet var bare ett år da det første forholdet i siktelsen fant sted. Ja, jeg beklager og måtte gjenta det også. Ett år. 12 måneder. En baby. Forholdene som siktelsen beskriver er i tillegg veldig alvorlige, uttaler bistandsadvokaten. Fantasien min makter ikke en gang å prøve å forstå hva det innebærer. Allerede i 2014, skal ett av barna ha uttrykt seg på den måten, at det var grunn til å fatte mistanke. Saken manglet angivelig bevis, og ble henlagt. I sommer fremkom ny informasjon og politiet valgte å pågripe tre personer. Dette innebærer faktisk at vi, samfunnet, politiet, de voksne, har latt barna oppleve fullstendig unødvendige overgrep, fordi det for et år siden manglet bevis. Ble det lett godt nok etter bevis da? Hvor mye bevis trenger vi? Nå har vi nettopp sett Hemsedalsaken, der var det vanskelig å bevise at jenta faktisk var blitt voldtatt. Utallige saker hører vi om, med lignende alvorlighetsgrad og som er like ødeleggende for barna. Henlagt? Mange av sakene melder sin ankomst i systemet igjen. Noen henlegges på nytt. I andre saker tas det ut tiltale, som i denne.

 


 

Faren til de tre barna, som er i 30-årene, er en av de siktede. Hvordan i helsike kan man gjøre noe sånt mot egne barn. Kan noen forklare meg det? Hva fasan er galt med disse menneskene? Jeg gremmes på deres vegne. Og jeg gråter for barna deres. Den siktede kvinnen, har bodd sammen med faren der politiet mener barna er blitt misbrukt. Visste hun det? Var hun delaktig? Hun må jo ha vært det? Den siste siktede er venn av barnefar, en mann i 40 årene. Voksne mennesker. Her setter man altså barn til verden, så misbruker man dem, for egen og andres seksuelle tilfredsstillelse. Fytti… Jeg blir så forbanna. Jeg blir så ulykkelig. Jeg blir så fortvilet. Men jeg blir også helt sikker på en ting. Noe er feil med samfunnet, systemet og oss mennesker.

 

At voksne mennesker er i stand til å utføre slike ugjerninger klarer jeg ikke å forstå. At de gjør det mot sine egne barn, evner ikke tankene mine å prosessere. Det er som om hjernen min, kroppen min, intellektet mitt og sjela mi nekter. Jeg blir fysisk dårlig. Jeg har lyst til å kaste opp. Alt inne i meg gjør opprør. I tillegg nekter de for straffeskyld. Hva skal disse menneskene påberope seg da? Hvordan forklarer man at man viser frem sine egne barn til forlystelse på fest? Finnes det forklaringer på dette her? Jeg må slutte å spekulere, ellers får jeg et hjerteinfarkt. Jeg skammer meg over menneskeheten akkurat nå. Jeg skammer meg over systemet som lot disse barna i stikken. Jeg føler meg maktesløs. Hva kan vi gjøre? For noe MÅ vi gjøre. Vi kan ikke tillate at små barn ødelegges på denne måten. De ba aldri om å bli født. De er uskyldige satt til verden og bør kunne forvente å bli tatt vare på. Elsket. På en sund og god måte. Vernes om. Vi må bli bedre til å følge med dere. På egne barn og andres. Vi må ta ansvar alle sammen. Systemet må strammes inn. Noe må skje. Jeg vet ikke riktig hva, men vi kan ikke henlegge saker på bevisets tilstand, når små barn kommer med uttalelser som krystallklart trekker i retning av grove overgrep. Barn lyver ikke. De har ikke forutsetninger til å lyve om sådan brutalitet. Vi må revurdere systemet som skal ivareta barna våre. De har ikke det rettsvernet de fortjener. De er ikke trygge. Jeg har nevnt på det før, ti skyldige går fri og ti barn er ødelagt. Hvor er logikken? Vi må finne løsninger. NÅ! Dette kan ikke fortsette.

 

Jeg tror jeg må få lov til å komme tilbake med et mer saklig og velformulert innlegg. Dette ble et mer impulsivt utbrudd. Jeg gremmes. Jeg gråter.

 

Takk for at du leser! 

Er dere en del av statistikken?

Kjære deg. Hvordan har ferien vært? Jeg antar at de fleste med barn både har pakket ut, vasket badedraktene og er i full gang med å binde årets skolebøker inn i bokbind? Jeg håper det er fred og fordragelighet i stua. At ferien har bidratt med å fylle opp tanken, skape vakre minner og samlet sett har oppfrisket familielykken. Det er mange som ikke opplever ferien sånn. Mange bytter dessverre ut pass og solkrem med separasjonspapirer.

 


 

Når kofferten er pakket opp, forventningene er høye og baderingen blåst opp, kan ferien for noen familier ta en helt annen vending enn man hadde forutsett. Man skulle anta at det å få tid sammen, slappe av sammen og trappe ned det hektiske hverdagstempoet sammen, ville føre til et styrket familieforhold. Slik er det dessverre ikke bestandig. Faktisk finnes det to perioder i året som topper brudd- og skilsmissestatistikken. Den ene rett etter juleferien, og den andre nettopp nå. Denne tiden av året oppleves dermed for mange som konfliktfylt og vanskelig. Månedene etter sommerferien er høysesong for samlivsbrudd og separasjoner.

 

Men hva kommer det egentlig av? Har ikke kjærligheten blomstret som forventet? Fungerte ikke felles avgjørelser for og med barna som det gjør hjemme? Eller har man hatt for mye tid til å diskutere de tingene som ikke fungerer nettopp hjemme?

 

Mens noen familier trenger ferien sammen for å komme nærmere hverandre og på den måten får påfyll av energi til å takle hverdagens mas og kjas igjen, er det andre familier som rett og slett ikke har godt av å feriere sammen. For disse familiene kan det bli for mye å tilbringe flere døgn sammen såpass tett på hverandre. Det at vi ikke tilbringer så mye tid sammen i hverdagen kan være et problem. Vi er ikke vant til det, og da kan ferien fort bli intens og klam. Mange opplever nok å ha samlivsproblemer i det daglige og forventer at ferien kan være løsningen. Da har man planer om å ta igjen det forsømte, slappe av og nyte livet. Så blir det kanskje ikke sånn. Det kan også være problematisk å få kabalen til å gå opp. Med ulike tidspunkt for ferie, barnehagestart, sommerstengt SFO og hensynet til dine, mine og våre barn, kan det oppstå diskusjoner. Og når ferien er over, enten det har vært en sydenferie, storbyferie eller campingferie, kan alvorlige konflikter bli et faktum.

 

 

Jeg ønsker å appellere til dere foreldre som opplever en slik konfliktfylt situasjon der ute. Ta hensyn til barna. Kanskje har de vært eksponert for samlivsproblematikken gjennom hele ferien? Kanskje har konflikten nettopp startet? Andre igjen, har kanskje vært utsatt for krangling og uenigheter allerede lenge før ferien? Uansett, tenk på barnas beste. De har ingen forutsetning for å kunne løse noen av problemene, og de har ikke fortjent å bli medansvarlige. Sørg for at barna ikke involveres i selve konflikten. Det er gjort flere studier på hvordan barn påvirkes av konflikt mellom foreldrene mens de fremdeles bor sammen. I en rapport Folkehelseinstituttet lagde på oppdrag av Bufdir, slås det fast at barna tar større skade av selve konflikten som vedvarer mellom mor og far, enn selve traumet ved et brudd. Det er faktisk verdt å legge seg på minnet. Hvis dere opplever et økt konfliktnivå etter å ha tilbrakt ferien sammen, så vil jeg anbefale å ta tak i det umiddelbart. Møt problematikken, og snakk om den. Det er den eneste måten å finne løsninger på. Men skån barna i denne prosessen.

 

Barn blir utrygge når foreldrene er i en åpen konflikt, og de vil automatisk søke å dempe den. I tillegg føler mange av dem skyld, både for konflikten og det eventuelle forestående bruddet. Nettopp det å påta seg skyld, er uhyre skadelig for barna. Det har sjeldent, eller aldri, fungert å feie problemene under teppet. De forsvinner ikke av seg selv og dukker gjerne opp igjen, når du minst aner det og skader på den måten ennå mer. Det kan i noen tilfeller være avgjørende å få profesjonell hjelp. For dere. Og for barna. Om ikke for deres skyld, så oppsøk hjelp for barnas skyld.

 

Store konflikter, utagering og vold kan være med på å gjøre en separasjon eller skilsmisse helt nødvendig. Hvor stor belastning en slik prosess vil ha, varierer fra barn til barn. Det er imidlertid mange problemer som melder seg når et samlivsbrudd blir en realitet. Bosted, samvær, ferier, høytider, økonomi og uenigheter rundt omsorgen, er blant de gjennomgående problemene. For barnas del, vil det imidlertid være avgjørende at foreldre som går hvert til sitt, beveger seg videre langsomt. Barn trenger tid til å tilpasse seg nye situasjoner. La dem tilpasse seg bruddet før de kastes inn i nye og fremmede relasjoner. Og grunnen til at jeg påpeker nettopp det, er barnas beste. Det absolutt viktigste i en såpass opprivende prosess. At de mest sårbare av de involverte, får den tiden de trenger til å følge prosessen.

 

Barn er livredde for å miste noen, både hva foreldre, søsken, bolig, skole og venner angår. Å ha planene i orden, er dermed helt avgjørende for forberedelsen av barna. Informasjonen som blir gitt, bør tilpasses barnas alder. De vil komme til å ha mange spørsmål: Hvor skal jeg bo? Må vi flytte? Skal ikke pappa følge meg til håndballtrening mer? Det kan være nødvendig med rasjonelle forklaringer på bruddet. Snakk derfor gjerne med barna underveis og forklar grunnen til endringene. Uten noen som helst forvarsel, vil det oppleves som et sjokk. En annen ting som er verdt å huske, er at barn har en sterk lojalitetsfølelse. De er avhengige av tilknytning og vil investere i å beholde relasjonen de har til begge foreldrene. Det er ikke å forvente at de kan forklare hva de tenker, men de er opptatt av å ikke avvise, såre eller klandre noen av dere. Å bevare en god og ekte relasjon til begge foreldrene er viktig for barnet. Dette presiseres til og med i lovverket. Brudd i den daglige kontakten med den ene forelderen er et stort tap. Det er dermed viktig å skåne det for ytterligere endringer og tap på samme tid. Det å la barna få sørge og være lei seg over at livet ble annerledes, er viktig. Det å kunne snakke om det ved behov, er ennå viktigere. Det vil være skadelig å la dem alene med denne belastningen, dersom de trenger å prate om det. Barn kan imidlertid også gå lei av å snakke, vi må respektere at de da ønsker å gjøre andre ting. Det kan være deres måte å håndtere situasjonen på. Barna må alltid behandles som barn. De bør ikke tildeles ansvar. Ikke belastes med foreldrenes følelsesmessige problemer. Barn ønsker nemlig å hjelpe de voksne, og når de ikke får det til, føler de skyld. Vi som foreldre må frata dem all skyld. Det er viktig å definere rollene, du er voksen, barnet ditt er ikke det. Barna velger aldri et samlivsbrudd. Likevel har det en betydelig innvirkning på deres liv. Barn som befinner seg i en krigssone har det vondt. De fleste barn har imidlertid ressurser til å takle et samlivsbrudd, hvis de voksne oppfører seg bra. Husk det!

 

Men når det er sagt, er det jo ikke alle familier som opplever ferietiden som problematisk, og på tross av småkriser etter ferien, trenger det ikke å være ensbetydende med å flytte inn i skilsmissestatistikken. Har man det bra før ferien, skal det nok mye til for at ferien skal være den utløsende faktoren. Jeg heier på dere, og jeg bryr meg om barna deres.

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Er du i tillegg søt og grei, så del gjerne innlegget for meg. 🙂

STOPP! Nå må vi kreve at noe blir gjort for barna…

Barna våre er det mest verdifulle vi har, ikke minst det mest sårbare. Det føles også nettopp derfor så blodig urettferdig, at det ikke gjøres nok for å beskytte dem. Jeg personlig, sitter nå, etter de siste dagenes medieoppslag, tilbake med en følelse av at barna stadig mister verdi. Ikke i første rekke for oss foreldre kanskje, men for staten. Nasjonen. Fedrelandet vårt. Det virker som om samfunnet er lammet. Jeg vil til og med gå så langt, at jeg vil kalle det nonchalant og ignorant. Joda, det skjer tilsynelatende noe i kulissene, uten at vi helt konkret får vite hva som blir gjort. Barnas sikkerhet blir satt på agendaen, og barnas trygghet blir satt på dagsordenen. Det er tilsynelatende et stort engasjement, spesielt i forbindelse med politiske valg, rekruttering og som ledd av markedsføring av egne prosjekter. Hvor er det genuine engasjementet? Det engasjementet som virkelig verner om barna våre. Det som fysisk setter en stopper for overgrep og tortur. Det som fungerer. Ikke kom og fortell meg at det blir gjort nok! Ikke kom og si at vi gjør så godt vi kan. Jeg er faktisk ganske trøtt av å høre om uskyldspresumsjon i den sammenheng også. Den har vært gjenstand for en gjennomgående debatt de siste dagene i media. For de av dere som ikke kjenner dette prinsippet, så er det prinsippet man leser om når barnemishandlere og sedelighetsforbrytere får større rettigheter enn barna våre. Det er faktisk det de får, når rettspleien uttaler at det er bedre at ti skyldige går fri, enn at én uskyldig blir dømt. Joda, jeg ser selvfølgelig behovet for rettssikkerhet, at prinsippet skal hindre at personer dømmes for handlinger som de ikke har begått, og at uskyldige ikke skal lide unødig. Jeg ser imidlertid også krystallklart, at vi verner om menneskene det tas ut tiltale mot, mens det overhodet ikke vernes om barna som det er begått urett mot. Jada, jeg kjenner til Barnehuset, de tilrettelagte avhørene, de tilrettelagte medisinske undersøkelsene, krisesentrene og andre psykologiske krisetilbud. Men er vi virkelig så forbanna blinde, at vi overser at disse tiltakene slett ikke handler om å trygge barna våre. De handler i stor grad om å samle bevis. For deretter å vurdere bevisenes tilstand opp mot den berømmelige uskyldspresumsjonen. Ja, og i noen grad brannslukning såklart. Men ingen av disse tiltakene trygger barna, gir dem den nødvendige rettssikkerheten og understreker at det jo faktisk er dem som er de reelle uskyldige. Hvordan kan sånt skje? STOPP!

 

Foto: Privat 

 

Strafferettspleien, og myndighetene forøvrig er ellers ganske så aktive. Det jobbes overtid med å stanse kriminelle, og her ønsker jeg i særdeleshet å trekke frem vinningsforbrytere. Hvem f… bryr seg om tyveri, underslag og bedrageri, når barn som aldri ba om å bli satt til denne skjødesløse verden blir ødelagt? Ja, for de går faktisk i stykker. For deretter å betrakte hensynet som tas til menneskene som har utsatt dem for de groveste grusomheter, jeg vil til og med gå så lang som å kalle det tortur. Ja, dersom det ikke anses som tortur å voldta et spedbarn, så vet ikke jeg. Lenken fører til det som i mediene er kalt en av norgeshistoriens verste overgrepssaker, og det er slett ikke den eneste. I 2014 gikk NRK gjennom 21 rettskraftige dommer der én eller begge foreldrene er dømt for vold mot egne barn. Gjennomgangen avdekket samtidig hvilket straffeomfang disse forbrytelsene hadde. Til å gråte av… Hemningsløst! 

 

«Far kastet og/eller slo og/eller ristet sin sønn, slik at han ble påført brudd i hodeskallen, brudd i lår og albue, samt i det ene lårbenet og blødninger i begge øynene.»

Faren ble dømt til 9 måneders fengsel.

 

«Mor ristet sin sønn kraftig slik at han fikk skader i hjernen med hjerneblødning og netthinneblødninger i begge øynene.»

Her ble moren dømt til fengsel i ett år og seks måneder.

 

Jeg har lyst til å kaste opp! Jeg gremmes! Og det gjør meg uhyre ulykkelig bare å vite at sånne ting kan skje. I vårt fedreland. Nasjonen Norge. Også har vi ikke funnet måter å fange det opp på? Har vi gjort det vi kan da? Det dreier seg om små forsvarsløse barn. Vi skylder disse barna at gjerningsmennene blir straffet med et onde som er adekvat i forhold til ugjerningen. Det er uhørt at fire menn skal kunne utsette en fireåring og en seksåring for en serie voldtekter og tortur, uten å bli straffet for det. Dersom du går inn på lenken, vær forberedt på urovekkende informasjon. Men å lese det er nødvendig, for det hender vel kanskje at du også benytter deg av en barnevakt? Så farlig er verdenen blitt for våre barn.

 

«Tok tissen inn i rompa mi. Sa at jeg skulle ta tissen hans i munnen.»

Saken ble henlagt.

 

Til tross for fysiske funn forenlig med at den yngste gutten var utsatt for gjentatte anale voldtekter, og til tross for at barnepsykiatrien også konkluderte med at barna var blitt utsatt for overgrep, gikk de tiltalte altså fri. Riksadvokaten ønsket ikke å svare på spørsmål om hvorfor saken ble henlagt. Det vitner om ryggrad det. Det vitner om at vi gjør alt vi kan for barna våre? Eller? Helt til det skjer våre barn noe kanskje? Har vi mer å gi da? 

 

Når jeg for mitt indre øret hører uskyldspresumsjonen, blir jeg ilter. Er det virkelig bedre at ti uskyldige går fri, enn at én uskyldig blir dømt? Ti? Skal ligningen være såpass drøy? Ti barn, uskyldige uansett hvordan du vrir og vender på det. Og kun én som stilles ansvarlig?

 

Illustrasjonsfoto

 

Til morgenen i dag kom jeg tilfeldigvis over et par artikler og blogginnlegg om overvåking og etterforskningsmetoder. Ganske interessant. Forestill deg at du sitter å skriver en e-post, eller er del av en videosamtale med en venn, og så forestiller du deg videre at politiet samtidig kan se og lese alt du taster inn. Dette ble også omtalt i Aftenposten den 24.mai 2016. Myndighetene kan allerede avlytte samtaler eller overvåke annen kommunikasjon som e-post, bilder, filmer til og fra bestemte telefoner, datamaskiner eller nettbrett. Regjeringen vil nå at datalesing innføres som et nytt tvangsmiddel politiet kan bruke. Forstå meg rett! Jeg synes det er fine tiltak, dersom rettssikkerheten vår overholdes. Rettssikkerheten vår! Jeg tenker på den til alle oss, som aldri har gjort noe kriminelt. Som aldri har vært mistenkt for noe kriminelt. Og som ikke står i posisjon til å gjøre den type kriminalitet, av den størrelsesordenen det her er snakk om. Utover det, applauderer jeg tiltak som sikrer politiet bevis til å straffeforfølge kriminalitet. Det gjør imidlertid det vanvittige gapet ennå større, mellom tiltak som settes inn på organisert vinningskriminalitet, som i størst grad dreier seg om materielle midler, og de tiltak som settes inn for å forhindre overgrep, tortur og drap på barn. Det er da i Guds navn på tide og sette like mye kraft og ressurser inn på barna vel?

 

Vi skylder nemlig de barna som har opplevd urettferdighet, at andre skal slippe det. Vi må aldri glemme lille Christoffer. Like mye skylder vi barna som kommer til å opplevd slike ting, at det får konsekvenser. Proposjonale med forbrytelsen, ikke minst. Vi må stå på. Vi har dårlig tid! Et nytt overgrep skjer hvert øyeblikk! Det er nemlig rundt fem anmeldelser av vold mot barn hver eneste dag. STOPP!

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Er du i tillegg søt og grei, så del gjerne innlegget for meg. 🙂

 

 

Hvor mye empati har egentlig en psykopat?

De siste dagene har jeg vært veldig opptatt av den menneskelige interaksjonen. På godt og vondt. Jeg skal ikke lyve, det negative perspektivet har definitivt fått mye oppmerksomhet. Litt preget av nyhetsbildet kanskje? Noe påvirket av skjebnesvangre historier jeg har blitt presentert den siste uka. I tillegg er jeg naturlig nok veldig engasjert i tingene jeg behandler her på bloggen. Jeg skrev i det første blogginnlegget, om det å stå i posisjon til å videreformidle verdier du aldri selv fikk lære. At det er et utbredt problem, er det ingen tvil om. Men hvorfor? Jo, folk er hensynsløse, sågar slemme. Ondskap reiser gjerne gjennom generasjoner. Likevel får man sjelden en forklaring på hvorfor. Hvordan kan voksne menn dope og voldta en ung pike på fest? Hvordan kan et menneske som lever sammen med og elsker et annet menneske, slå og mishandle det? Og sist, men ikke minst, hvordan kan voksne mennesker, gjerne foreldre, utsette egne eller andres barn for vold og andre overgrep? Det har fått meg til å tenke mye på medfølelse. Evnen til innlevelse i et annet menneskes situasjon. Empati, og ikke minst mangelen på det. Er empati en sosial ferdighet som vi lærer oss gjennom samspill, og etterhvert som vi blir eldre? Eller er empati noe vi er født med? Arv eller miljø? Eller begge deler? Et sentralt og helt avgjørende spørsmål er likevel, hvor blir den av? Har en psykopat empati?

 

Jeg har tenkt mye, og jeg har lest mye. Og jeg fant ut at empati kan deles inn i tre nivåer. Og det første nivået er, tro det eller ei, medfødt. Nye studier fra spedbarnspsykologien, viser at et nyfødt barn ikke er mer enn et par timer gammelt før det gjenkjenner mors lukt. Detter er egentlig ganske fantastisk. Det betyr nemlig at barnet ikke bare kjenner og foretrekker mors lukt, det har allerede en forståelse av at det eksisterer andre mennesker. Spedbarnet skiller altså mellom seg selv og andre. Dette strider mot tidligere studier, der man trodde at opplevelsen av andre personer ble utviklet mye senere. Dette trekker likeledes i retning av at barna har selvbevissthet allerede fra de blir født.

Mange av oss visste kanskje nettopp det. Særlig vi som har små barn. Jeg fikk i alle fall høre det både på sykehuset og på helsestasjonen, i forbindelse med tulla mi. Jeg har også ved flere anledninger erfart hennes vanvittige nivå av empati. Jeg gjenkjenner også et høyt nivå av empati mellom barna i barnehagen. Når jeg fikk tenkt meg litt om, husker jeg også hvordan tulla mi tok til tårene, umiddelbart, dersom et annet barn gråt. Jeg trodde alltid hun gråt solidarisk, men nå forstår jeg at det har vært av empati. Det gjorde hun faktisk fra hun var bitte bitte lita. Hun viser fremdeles tendensen til dette, men har utviklet andre mekanismer også, som å trøste. Være glad i.

 


Det neste nivået i empatiutviklingen, er at man klarer å ta innover seg det andre menneskets perspektiv. Det vil si å forstå det, dersom et annet menneske har det vondt. Leve seg inn i den andres situasjon. Dette er faktisk også medfødt. Det forklares med at nerveceller i hjernen ser ut til å fange opp andres perspektiv. Som en refleksjon, eller et speil. Hjernen vår er med andre ord konstruert slik at vi kan leve oss inn i andre menneskers følelser. Dersom et menneske slår seg, vil vi oppleve et slags speilbilde av smerten. Hjernen gjør det altså mulig å gjenkjenne følelsen. Det finnes altså et fantastisk biologisk grunnlag for empati. Jeg synes det er en vakker tanke, at vi er født som empatiske mennesker. De gamle hypotesene om at vi kommer til verden som rene og gode mennesker, har dermed mer fornuft ved seg, enn det man egentlig trodde. Det som imidlertid er så vanvittig vanskelig å ta innover seg, er at det da må være andre mennesker som forkludrer denne vakre sannheten. Det må jo være læring da, eller forstyrret læring, feil læring eller rett og slett ødeleggelse, som medfører brist i empatien.

 

  

© ILLUSTRASJONSFOTO: Scanpix

Det siste nivået av empati, innebærer at vi faktisk bryr oss om det andre personer opplever. Dette nivået er imidlertid avhengig av de to første biologiske nivåene, og at disse ikke feilutvikles. Naturen har med andre ord gitt oss det viktige fundamentet, deretter bygger vi videre med læring. Dårlig tilknytning mellom barn og foreldre, eller andre omsorgspersoner, kan gi en forsinket eller en feilutviklet empati. Det innebærer også, at selv om empati i stor grad er medfødt, spiller foreldrene en avgjørende rolle i utviklingen av barnets evne til å sette seg inn i andres følelsesliv. Dersom et barn for eksempel ser at moren blir slått, vil det lære at det er greit å slå andre, og en feilutvikling kan inntre. Det samme antas å skje dersom barn traumatiseres. Det er mye forskning på området, og vi blir stadig klokere. Heldigvis. Det vil komme et eget blogginnlegg med mer informasjon om nettopp dette. Forskning viser i tillegg at barn allerede to-tre måneder gamle, oppfatter foreldrenes oppmerksomhet og deres egen virkning på dem. På tross av normale individuelle forskjeller, antas det at barna har oppnådd det siste nivået, og har en ferdigutviklet empati, allerede i toårsalderen.

Psykopaten avviker imidlertid fra normalen. De vet nemlig godt at verden består av flere mennesker enn seg selv, hjernen fungere tilsynelatende som den skal og aktiveres når noen rundt dem opplever smerte eller glede. Avviket består i at psykopaten ikke bryr seg, til tross for at han ser at andre blir lei seg. Vi må vel konkludere med at psykopaten ikke har empati da? Ettersom dette er et omstridt og stort felt, vil jeg komme sterkere tilbake med ytterligere fordypning i et eget blogginnlegg.

Det ovenstående støtter også opp om hypotesen om at vold avler vold, og at det kan være problematisk for barn som aldri fikk den gode ballasten, å videreformidle nettopp denne i voksen alder.

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Er du i tillegg søt og grei, så del gjerne innlegget for meg. 🙂

Hva er vold? Vet du det, egentlig?

Når Barnejuristen ønsker å stå på barrikadene, opplyse om vold og kjempe for en voldsfri oppvekst for barna, så er det vel på sin plass å reflektere litt over hva som inngår i begrepet vold også? Hvilke typer vold står vi egentlig ovenfor? Hva som får et menneske til å utsette noen for vold, være seg en partner eller egne barn, er alene et komplekst tema og består av enormt mange og usikre momenter. Visshet får vi vel ikke før vi selv står med en ørefik i hånda. Gud forby… Jeg velger dermed å spekulere, alternativt også å dra nytte av opplevelser og historier fra menneskene med førstehåndserfaring. Både utøvere og utsatte. Jeg kommer tilbake til dette i et eget blogginnlegg senere.

 


 

Omfanget av vold i nære relasjoner er stort. Myndighetene anslår at inntil 150 000 personer utsettes hvert eneste år. Altså et vanvittig stort omfang. Og mer kunnskap rundt temaet, er det eneste som vil kunne belyse de øvrige mørketallene, og medføre bedring. Ettersom det fremdeles er altfor mange myter og tabuer rundt vold, er det å sikre åpenhet og kunnskap et samfunnsansvar. La oss bli vårt ansvar bevisst. Vi har ikke mer tid å miste.

 

Det forekommer mange typer vold, dessverre. I det følgende vil jeg fremstille en ikke uttømmende liste, dog et ganske omfattende utvalg. En mer inngående forklaring på hver av voldsformene, vil jeg komme tilbake til ved en senere anledning. Den fysiske volden har vi stort sett et avklart forhold til. Den innebærer blant annet dytting, lugging, slag, spark, kvelertak, angrep med gjenstander, innesperring og isolering. Den psykiske volden er fremdeles noe uavklart og perifer for de fleste. Den går i hovedsak ut på bruk av ord og stemme, til å kontrollere, krenke og å skade. Den psykiske volden blir heldigvis mer og mer anerkjent som vold. Den etterlater ikke merker, sånn som den fysiske. Den etterlater imidlertid skader, det må vi aldri tvile på. I tillegg har vi oppdragelsesrelatert vold. Den fremkommer gjerne i tospann, gjennom både den fysiske og psykiske avstraffelsen. Typisk anvendes denne type vold for å kontrollere, eller endre barnas atferd. Den latente volden er en annen type, som får langt mindre oppmerksomhet enn den fortjener. Latent vold, er den som ligger i lufta – til skrekk og advarsel. Den spesielle stemningen, før og etter en voldsepisode. Også den står gjerne med ett bein i den fysiske volden, og med ett bein i den psykiske. Totalt sett har gjerne fysisk og psykisk vold som formål å tvinge gjennom egen vilje, eller rett og slett å få utløp for egen aggresjon. Den peker også, som jeg oppfatter det, ganske tydelig på hvem som bør bære skyld og skam. Den seksuelle volden, for eksempel incest og voldtekt, er en annen type maktmisbruk, som ofte følger øvrige typer vold. Seksuelle overgrep er påtvunget seksuell aktivitet, alt fra uønsket berøring, som jo favner vidt, til selve voldtekten. Trusler om seksuelle overgrep inkluderes. Materiell vold innebærer knusing, kasting av gjenstander, slag i for eksempel dører og vegger og annen ødeleggelse. Materiell vold inngår også som trusler om vold. Sosial vold er sosial isolasjon, ekskludering og det å begrense noens bevegelsesfrihet. Typisk alt fra innestenging, å nekte noen å treffe familie og venner, til mobbing. Økonomisk vold vil si å nekte noen tilgang eller kontroll over egen, eller en eventuell felles økonomi.

 


 

Mange av de ovennevnte voldsformene er direkte straffbare etter norsk lov. Mens andre er å anse som krenkelser, som forøvrig også kan være straffbare avhengig av alvorlighetsgrad, hyppighet eller kontekst. Det vil si, sett i sammenheng med andre voldsformer, den familiære relasjonen og eventuelle trusler. Ingen skal måtte frykte sine nærmeste. Vold i parforhold eller mellom familiemedlemmer er, ved siden av å være straffbare, også en vanvittig belastning for de utsatte. Vold i nære relasjoner er et samfunnsproblem, og det er det viktig at vi husker på. Det er på ingen måte en privatsak, som vårt tabubelagte samfunn av og til kan gi inntrykk av. Fremdeles oppfatter dessverre mange, at vold i nære relasjoner er noe som ikke angår dem. Men tallene er klare, på grunn av menns vold i nære relasjoner, er tusen kvinner i Norge på flukt. De bor på streng fortrolig adresse. Mellom tolv- og attenhundre kvinner går til enhver tid med voldsalarm i Norge. Privatsak? Nei, dette er altfor omfattende til å la noen få toe sine hender. Tenk på barna, som lever midt oppe i dette. Kanskje blir ikke barna direkte berørt av denne volden, men det å være eksponert denne type familievold, likestilles med det å være utsatt for vold. Å oppleve at den du elsker tyr til vold er noe av det mest krenkende en kan oppleve. Barn som opplever vold fra en eller begge foreldre tar utvilsomt skade av det. Men det gjør faktisk de barna som er vitne til vold også. Det må vi voksne aldri glemme. Ikke vi som er velsignet med barn. Heller ikke vi som står på barrikadene. Og ikke vi som vet hva det å leve med vold innebærer. Vi må verne om barna våre. Vi må gi dem en mulighet til å bli trygge og harmoniske voksne. Det er vårt ansvar.

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Er du i tillegg søt og grei, så del gjerne innlegget for meg. 🙂

Fortsatt god ferie…

Det er sommer og sol, vi er lettkledde og tar litt lettere på ting enn ellers. Vi er på båtturer, sydenturer, fjellturer og storbyturer. Vi frigjør oss fra hverdagens kjas og mas, koser oss med deilig mat og noe godt i glasset. Noen av barna i samfunnet vårt kjenner imidlertid ikke igjen den gode opplevelsen. Hvor mye alkohol tåler ditt barn – at du drikker?

 


 

Barn som opplever at foreldrene drikker for mye finnes i alle barnehager og skoler, i alle samfunnslag. Anslagsvis har minst 90 000 barn foreldre som har misbrukt alkohol det siste året. Det er nesten hvert tiende barn. 30 000 barn rammes alene av syden-fylla. Det kan innlysende nok bidra til svært dårlige opplevelser i ferien – for barna. Men vi snakker ikke særlig om det, og gjør derfor heller ikke noe særlig med det. Hva om vi er litt mer åpne om det? For barnas skyld. For de drikker ikke. Likevel må mange av dem ta konsekvensene av det gode i glasset til foreldrene sine.

 


 

Skrekkeksemplene fra media, der vi leser om foreldre som har mistet kontrollen over inntaket av alkohol i løpet av sydenferien, er altså slett ikke så sjeldne som vi kanskje tror. Likevel er det totale tap av kontroll, heldigvis noe sjeldnere enn den overstadige moroa som lar seg kamuflere som nettopp det. Men hvor moro er det egentlig greit at vi har det, i påsyn av barna våre? Det er nemlig, skal vi vite, svært skadelig for barn å oppleve den utryggheten det er å være på ferie med svært berusede foreldre, som ikke klarer å ta vare på dem. Er i tillegg barnet på ferie med kun den ene av foreldrene, og denne drikker for mye, blir konsekvensene ennå større. Da er mangelen på trygge voksenpersoner barnet kan forholde seg til total. Da veltes et altfor stort ansvar over på barnet, og det i fremmede omgivelser, eventuelt også med et fremmed språk. Barnet står dermed helt uten forutsetninger til å gjøre noe med situasjonen. Dette er en svært traumatiserende situasjon for barnet. Det er så viktig at vi voksne vet det, ser det og tar affære. At vi åpner øynene våre for de konsekvensene, som absolutt ikke er et barns å bære. Når ølbrillene er på, er det jo som kjent vanskelig å se klart. Sommeren er riktignok på hell, men mange har fremdeles ferie til gode, mange skal fremdeles på både båtturer, sydenturer, fjellturer og storbyturer. Ta av deg ølbrillene. Ta vare på barnet ditt. Er du vitne til et stort alkoholforbruk som går utover barn i ferien, ta kontakt med barnet og la det vite at du er bekymret. Er du vitne til et uvettig alkoholforbruk, si fra til turarrangører, politi og barnevern. Det verste du kan gjøre når et barn ikke har det bra, er å la være å si i fra. Barna har nemlig ikke fortjent den massive fyllesyken de utsettes for gjennom foreldrenes moro.

 


 

Det er ikke så mye igjen av fellesferien og jeg håper at dere har hatt en avslappende og minneverdig sommerferie. Mange av dere har kanskje lagt feriedagene til etter fellesferien? Kos dere. Nyt både varme og sol. Nyt palmesus og deilige badetemperaturer. Men uansett hvor dere skal, glem ikke å nyte barna deres. Som det aller beste av oss, har de fortjent nettopp det – det aller beste av oss. Fortsatt god ferie! Og ikke minst, god helg! <3 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Er du i tillegg søt og grei, så del innlegget for meg. 🙂

Hvordan kan man gi sine barn den gode ballasten, dersom man aldri fikk den selv?

Hei, jeg er juristen med en særegen interesse for barns rettigheter, ikke minst deres rett til en voldsfri oppvekst. Jeg er barnejuristen, for barnet i deg og barnet ditt. Jeg er i tillegg den samfunnsengasjerte borger, som ser at noe må gjøres og priser meg lykkelig fordi jeg kan. Jeg er mammaen, som ønsker det aller beste for barnet mitt, og alle de andre barna der ute. Jeg er også kvinnen midt i livet, som ser muligheter fremfor begrensninger, men som likevel er meget klar over utfordringene. Jeg er barnejuristen, som ser det som min oppgave å belyse, forebygge og engasjere. Jeg har mye på hjertet. Faktisk har jeg så mye jeg ønsker å formidle, belyse og reflektere rundt, at jeg ønsker å dele det med deg på barnejuristen.blogg.no.

 

Ikke alle blogger kan ha en rosa ramme, noen bør også være brutalt ærlige, og kunne sette dystre fakta på agendaen. Dette er en sådan blogg. Barn utsettes for vold i samfunnet vårt! Derfor vil jeg minne både deg og meg på den tabubelagte, skam- og skyldbefengte problematikken der ute. En tragedie vi bør være klare over, og ønske å gjøre noe med. Det positive er imidlertid, at ved å sette fokus på et av Norges mest underrapporterte samfunnsproblem, vil vi kanskje klare å fjerne noe av skammen. Kanskje klarer vi også å flytte ansvaret dit det hører hjemme. Frigjøre noen av de vakre sjeler i fangenskap. For vi må ikke la oss lure, det å leve med vold i nære relasjoner er å være fanget.

 


Vold i nære relasjoner, defineres av politiet som vold eller trusler om vold overfor personer som er eller har vært vært gift, eller som lever eller har levd i ekteskapslignende forhold. Det gjelder også søsken, barn, foreldre, besteforeldre og andre i rett opp- eller nedadstigende linje, samt adoptiv-, foster- og steforhold.

 

Resultatene av livets realiteter har det i seg å bli erfaringer og verdisett vi gjerne gir videre til våre barn. Det oppstår en slags vekselvirkning, en erfaringsoverføring om du vil, mellom barn og deres omsorgspersoner. Dessverre kan disse erfaringsoverføringene ha fatale konsekvenser i mange familier, det vitner det faktum om, at titusener av barn i vårt langstrakte land utsettes for omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep i løpet av oppveksten. Du har kanskje hørt om fenomenet “vold avler vold”? Mange barn opplever overgrep direkte fra sine omsorgspersoner, og nettopp det fører som oftest til at de ikke får adekvat hjelp. Andre barn vokser opp uten at omsorgspersonene vet om overgrepene, eller bidrar til beskyttelse og hjelp. Hjemmet og familien er jo den arenaen der de fleste barn opplever trygghet og kjærlighet. Dessverre er også hjemmet det stedet hvor vold mot barn foregår i det skjulte, og i uoverskuelig tid, uten at det oppdages. Overgrepene, være seg av fysisk eller psykisk art, kan gi svært alvorlige konsekvenser for barnets utvikling, helse og livskvalitet. Og da spør jeg deg: hva slags erfaringer og lærdom har livet utstyrt disse barna med, når de skal reise videre i verden på egenhånd? Hamle opp med livets utfordringer? Finne sine respektive? Danne familie og oppdra barn?

 

At vold er et stort samfunnsproblem, hersker det ingen tvil om. Men hva er årsaken til det? Det er forsket mye på verdensbasis. Noen forskere har fokusert på genetiske, biokjemiske eller fysiologiske årsaker til voldsadferd. Andre holder fast ved de psykososiale miljøfaktorene, nemlig det at det finnes en sammenheng mellom det å ha opplevd vold og det å selv bli voldelig. De som utøver vold, har altså som regel selv vært utsatt for vold.

 

Hva kan vi gjøre? Hvor skal vi starte? Personlig tror jeg at det er viktig å belyse problematikken, sette den på den politiske agenda i en langt mer omfattende grad enn i dag. Samtidig er det å adressere ansvar avgjørende. Hvem har skylden? For mange av oss fremkommer svaret krystallklart, for andre gjør det ikke det. Spesielt de voldsutsatte bærer på et enormt ansvar og en tyngende skyldfølelse. Noe som fører meg videre til det jeg velger å kalle et manglende adekvat hjelpeapparat for de voldsutsatte. Det er nemlig etter min oppfatning helt avgjørende at voldsutsatte frigjøres for skyld og skam, samtidig som det bør settes inn ressurser på helbredelse. De utsatte må få lov til å bli friske. Ettersom vold avler vold, og fordi voldsutøvere i stor grad har vært utsatt for en type vold selv, bør vi etter min oppfatning sette inn støtet der. Her opplever jeg nemlig at omgivelsene ikke helt ser linken. Hvordan skal man gi sine barn den gode ballasten, dersom man aldri fikk den selv? Vi kan ikke lenger forsvare at samfunnsproblemet herjer gjennom generasjonene.

 

Takk for at du leser! Setter pris på innspill, ros og ris! Viktig at bloggen gir deg god informasjon, så dersom du ønsker at jeg utdyper noe, eller har idèer til spesielle temaer relatert til barnet i deg og barnet ditt, gi meg en tilbakemelding i kommentarfeltet. Følg meg gjerne på Facebook og Instagram. Er du i tillegg søt og grei, del dette innlegget for meg. <3