Er dere en del av statistikken?

Kjære deg. Hvordan har ferien vært? Jeg antar at de fleste med barn både har pakket ut, vasket badedraktene og er i full gang med å binde årets skolebøker inn i bokbind? Jeg håper det er fred og fordragelighet i stua. At ferien har bidratt med å fylle opp tanken, skape vakre minner og samlet sett har oppfrisket familielykken. Det er mange som ikke opplever ferien sånn. Mange bytter dessverre ut pass og solkrem med separasjonspapirer.

 


 

Når kofferten er pakket opp, forventningene er høye og baderingen blåst opp, kan ferien for noen familier ta en helt annen vending enn man hadde forutsett. Man skulle anta at det å få tid sammen, slappe av sammen og trappe ned det hektiske hverdagstempoet sammen, ville føre til et styrket familieforhold. Slik er det dessverre ikke bestandig. Faktisk finnes det to perioder i året som topper brudd- og skilsmissestatistikken. Den ene rett etter juleferien, og den andre nettopp nå. Denne tiden av året oppleves dermed for mange som konfliktfylt og vanskelig. Månedene etter sommerferien er høysesong for samlivsbrudd og separasjoner.

 

Men hva kommer det egentlig av? Har ikke kjærligheten blomstret som forventet? Fungerte ikke felles avgjørelser for og med barna som det gjør hjemme? Eller har man hatt for mye tid til å diskutere de tingene som ikke fungerer nettopp hjemme?

 

Mens noen familier trenger ferien sammen for å komme nærmere hverandre og på den måten får påfyll av energi til å takle hverdagens mas og kjas igjen, er det andre familier som rett og slett ikke har godt av å feriere sammen. For disse familiene kan det bli for mye å tilbringe flere døgn sammen såpass tett på hverandre. Det at vi ikke tilbringer så mye tid sammen i hverdagen kan være et problem. Vi er ikke vant til det, og da kan ferien fort bli intens og klam. Mange opplever nok å ha samlivsproblemer i det daglige og forventer at ferien kan være løsningen. Da har man planer om å ta igjen det forsømte, slappe av og nyte livet. Så blir det kanskje ikke sånn. Det kan også være problematisk å få kabalen til å gå opp. Med ulike tidspunkt for ferie, barnehagestart, sommerstengt SFO og hensynet til dine, mine og våre barn, kan det oppstå diskusjoner. Og når ferien er over, enten det har vært en sydenferie, storbyferie eller campingferie, kan alvorlige konflikter bli et faktum.

 

 

Jeg ønsker å appellere til dere foreldre som opplever en slik konfliktfylt situasjon der ute. Ta hensyn til barna. Kanskje har de vært eksponert for samlivsproblematikken gjennom hele ferien? Kanskje har konflikten nettopp startet? Andre igjen, har kanskje vært utsatt for krangling og uenigheter allerede lenge før ferien? Uansett, tenk på barnas beste. De har ingen forutsetning for å kunne løse noen av problemene, og de har ikke fortjent å bli medansvarlige. Sørg for at barna ikke involveres i selve konflikten. Det er gjort flere studier på hvordan barn påvirkes av konflikt mellom foreldrene mens de fremdeles bor sammen. I en rapport Folkehelseinstituttet lagde på oppdrag av Bufdir, slås det fast at barna tar større skade av selve konflikten som vedvarer mellom mor og far, enn selve traumet ved et brudd. Det er faktisk verdt å legge seg på minnet. Hvis dere opplever et økt konfliktnivå etter å ha tilbrakt ferien sammen, så vil jeg anbefale å ta tak i det umiddelbart. Møt problematikken, og snakk om den. Det er den eneste måten å finne løsninger på. Men skån barna i denne prosessen.

 

Barn blir utrygge når foreldrene er i en åpen konflikt, og de vil automatisk søke å dempe den. I tillegg føler mange av dem skyld, både for konflikten og det eventuelle forestående bruddet. Nettopp det å påta seg skyld, er uhyre skadelig for barna. Det har sjeldent, eller aldri, fungert å feie problemene under teppet. De forsvinner ikke av seg selv og dukker gjerne opp igjen, når du minst aner det og skader på den måten ennå mer. Det kan i noen tilfeller være avgjørende å få profesjonell hjelp. For dere. Og for barna. Om ikke for deres skyld, så oppsøk hjelp for barnas skyld.

 

Store konflikter, utagering og vold kan være med på å gjøre en separasjon eller skilsmisse helt nødvendig. Hvor stor belastning en slik prosess vil ha, varierer fra barn til barn. Det er imidlertid mange problemer som melder seg når et samlivsbrudd blir en realitet. Bosted, samvær, ferier, høytider, økonomi og uenigheter rundt omsorgen, er blant de gjennomgående problemene. For barnas del, vil det imidlertid være avgjørende at foreldre som går hvert til sitt, beveger seg videre langsomt. Barn trenger tid til å tilpasse seg nye situasjoner. La dem tilpasse seg bruddet før de kastes inn i nye og fremmede relasjoner. Og grunnen til at jeg påpeker nettopp det, er barnas beste. Det absolutt viktigste i en såpass opprivende prosess. At de mest sårbare av de involverte, får den tiden de trenger til å følge prosessen.

 

Barn er livredde for å miste noen, både hva foreldre, søsken, bolig, skole og venner angår. Å ha planene i orden, er dermed helt avgjørende for forberedelsen av barna. Informasjonen som blir gitt, bør tilpasses barnas alder. De vil komme til å ha mange spørsmål: Hvor skal jeg bo? Må vi flytte? Skal ikke pappa følge meg til håndballtrening mer? Det kan være nødvendig med rasjonelle forklaringer på bruddet. Snakk derfor gjerne med barna underveis og forklar grunnen til endringene. Uten noen som helst forvarsel, vil det oppleves som et sjokk. En annen ting som er verdt å huske, er at barn har en sterk lojalitetsfølelse. De er avhengige av tilknytning og vil investere i å beholde relasjonen de har til begge foreldrene. Det er ikke å forvente at de kan forklare hva de tenker, men de er opptatt av å ikke avvise, såre eller klandre noen av dere. Å bevare en god og ekte relasjon til begge foreldrene er viktig for barnet. Dette presiseres til og med i lovverket. Brudd i den daglige kontakten med den ene forelderen er et stort tap. Det er dermed viktig å skåne det for ytterligere endringer og tap på samme tid. Det å la barna få sørge og være lei seg over at livet ble annerledes, er viktig. Det å kunne snakke om det ved behov, er ennå viktigere. Det vil være skadelig å la dem alene med denne belastningen, dersom de trenger å prate om det. Barn kan imidlertid også gå lei av å snakke, vi må respektere at de da ønsker å gjøre andre ting. Det kan være deres måte å håndtere situasjonen på. Barna må alltid behandles som barn. De bør ikke tildeles ansvar. Ikke belastes med foreldrenes følelsesmessige problemer. Barn ønsker nemlig å hjelpe de voksne, og når de ikke får det til, føler de skyld. Vi som foreldre må frata dem all skyld. Det er viktig å definere rollene, du er voksen, barnet ditt er ikke det. Barna velger aldri et samlivsbrudd. Likevel har det en betydelig innvirkning på deres liv. Barn som befinner seg i en krigssone har det vondt. De fleste barn har imidlertid ressurser til å takle et samlivsbrudd, hvis de voksne oppfører seg bra. Husk det!

 

Men når det er sagt, er det jo ikke alle familier som opplever ferietiden som problematisk, og på tross av småkriser etter ferien, trenger det ikke å være ensbetydende med å flytte inn i skilsmissestatistikken. Har man det bra før ferien, skal det nok mye til for at ferien skal være den utløsende faktoren. Jeg heier på dere, og jeg bryr meg om barna deres.

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Er du i tillegg søt og grei, så del gjerne innlegget for meg. 🙂

Når det rabler for statsoverhodene…

Før i tiden tok det en liten stund, før nyhetene landet på bordet i de mange hjem. I dag lander de hjemme i stua vår gjennom et tastetrykk. Vi vet umiddelbart hva som skjer ute i den store verden. Dette på godt og vondt. Det er i dag umulig å lukke verden ute. Det innebærer imidlertid også, at det ikke bare er våre egne nasjonale problemer som bekymrer oss lenger. Og godt er jo egentlig det, for sammen står vi sterkere. Jeg, for min del, har ikke alltid vært så glad i å lese nyhetene. Jeg pleier å si at jeg ikke leste nyheter før jeg ble voksen. Jeg var over tretti, for å si det sånn. Jeg følte ikke at nyhetene ga meg noe annet enn hodebry og et tilløp til depresjoner. I tillegg følte jeg meg maktesløs. Så ble jeg plutselig voksen. Like plutselig kom tanken på å delta. Jeg begynte å lese aviser, ble sint og fortvila, og det var da jeg startet på jusstudiet. Jeg tenkte at jeg ikke kunne tillate meg selv å klage over verken politikk eller urettferdighetene i verden, dersom jeg ikke ønsket å være delaktig. Og jeg forsto at jeg måtte følge med for å kunne ta del i diskusjonene. Jeg måtte se flest mulig perspektiver av samme sak, før jeg kunne gjøre meg opp en egen mening. Jeg øver meg fremdeles på det. Etter at denne prosessen ble satt i gang, har mine venner, kollegaer og bekjente ofte sagt til meg, når jeg gråter over morgennyhetene, at jeg må slutte å lese dem. Slutte å la alle skjebnene gå så innpå meg. Mitt svar har til enhver tid vært, “hvem skal gjøre det da, hvis ikke jeg gjør det?”

 

Og nettopp sånn var det til morgenen i dag også. Overskriftene slo mot meg. Men det var en sak jeg fikk i øyet, og jeg fikk den ikke ut igjen. Den tyrkiske forfatningsdomstolen har fjernet bestemmelsen, om at seksuelle handlinger mot barn under 15 år skal straffes. En lokal domstol i Tyrkia klaget til forfatningsdomstolen, om at den nåværende loven behandler en 14 år gammel pike på lik linje med en fireåring i saker om seksuelle overgrep. Og tro det eller ei, klagerne vant frem. Dermed kan det bli lovlig å ha sex med barn ned i 12 års alderen. Barnebruder er allerede en utbredt praksis i Tyrkia. Dersom den nye loven får gjennomslag, vil den likeledes åpne for at foreldre, som i dag forfalsker dåpsattesten til deres yngste datter, kan tvinge henne inn i et ekteskap fra hun er 12 år gammel, helt lovlig. At dette vil kunne forverre situasjonen betraktelig, og føre til flere seksuelle overgrep, voldtekter av barn og flere barnebruder, hersker det ingen tvil om.

 

Det var ikke sånn jeg forestilte meg den rykende ferske kaffekoppen. Det var ikke sånn jeg forestilte meg å begynne dagen. Men det er vel ikke sånn de tyrkiske pikebarna forestiller seg at verden deres skal bli heller. Ikke bare er overskriftene kraftfulle, men tankene som følger i etterkant er ubarmhjertige. 12 år gamle pikebarn. Hva kan de komme til å måtte oppleve? Ikke bare vil dette få betydning internt i Tyrkia, men det vil få betydning på tvers av landegrensene. Forestill deg pedofiliringene rundt omkring i Europa. Det blir fritt fram. Ikke bare kan disse pikebarna giftes bort, voldtas og tortureres av menn foreldrene velger for dem, de kan komme til å bli gjenstand for stor sexindustri – prostitusjon, menneskehandel og pornografi. Jeg ble så sint. Jeg ble så usigelig lei meg. Men det gjorde meg faktisk klar over en aldri så liten ting. Her i Norge har vi i alle fall et lovverk som har til hensikt å beskytte barna våre. Når skaden er skjedd, kan det være vanskelig å fange opp, og det kan være vanskelig å domfelle. Likevel har vårt lovverk en iboende fornuft i seg. Det er ulovlig å utsette barna her i landet for vold, seksuelle overgrep og tortur. Forestill deg at regjeringen, i sitt fulle alvor, skulle vurdere å endre lovverket, slik at barna våre ble rettsløse. Har du barn? Jeg har. Ei lita jente. For alt i verden kan jeg ikke forestille meg en sånn skjebne for tulla mi. For alt i verden orker jeg ikke å forestille meg det. Men for alt i verden, vil jeg gjøre motstand.

Den nye loven vil komme til å bryte med internasjonale menneskerettighetsforpliktelser som Tyrkia har skrevet under på, og vi må håpe at europeiske myndigheter kommer til å protestere. Vi her i Norge må også ta vårt ansvar og skrike høyt i vår protest. Jeg får av nyhetsbildet en forståelse av at Tyrkiske kvinneorganisasjoner også vil komme til å bringe saken inn for den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Vi må bistå, dersom galskapen får et fastere grep. For barna. Være seg der, eller her. Sammen er vi sterke. 

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Er du i tillegg søt og grei, så del gjerne innlegget for meg. 🙂

STOPP! Nå må vi kreve at noe blir gjort for barna…

Barna våre er det mest verdifulle vi har, ikke minst det mest sårbare. Det føles også nettopp derfor så blodig urettferdig, at det ikke gjøres nok for å beskytte dem. Jeg personlig, sitter nå, etter de siste dagenes medieoppslag, tilbake med en følelse av at barna stadig mister verdi. Ikke i første rekke for oss foreldre kanskje, men for staten. Nasjonen. Fedrelandet vårt. Det virker som om samfunnet er lammet. Jeg vil til og med gå så langt, at jeg vil kalle det nonchalant og ignorant. Joda, det skjer tilsynelatende noe i kulissene, uten at vi helt konkret får vite hva som blir gjort. Barnas sikkerhet blir satt på agendaen, og barnas trygghet blir satt på dagsordenen. Det er tilsynelatende et stort engasjement, spesielt i forbindelse med politiske valg, rekruttering og som ledd av markedsføring av egne prosjekter. Hvor er det genuine engasjementet? Det engasjementet som virkelig verner om barna våre. Det som fysisk setter en stopper for overgrep og tortur. Det som fungerer. Ikke kom og fortell meg at det blir gjort nok! Ikke kom og si at vi gjør så godt vi kan. Jeg er faktisk ganske trøtt av å høre om uskyldspresumsjon i den sammenheng også. Den har vært gjenstand for en gjennomgående debatt de siste dagene i media. For de av dere som ikke kjenner dette prinsippet, så er det prinsippet man leser om når barnemishandlere og sedelighetsforbrytere får større rettigheter enn barna våre. Det er faktisk det de får, når rettspleien uttaler at det er bedre at ti skyldige går fri, enn at én uskyldig blir dømt. Joda, jeg ser selvfølgelig behovet for rettssikkerhet, at prinsippet skal hindre at personer dømmes for handlinger som de ikke har begått, og at uskyldige ikke skal lide unødig. Jeg ser imidlertid også krystallklart, at vi verner om menneskene det tas ut tiltale mot, mens det overhodet ikke vernes om barna som det er begått urett mot. Jada, jeg kjenner til Barnehuset, de tilrettelagte avhørene, de tilrettelagte medisinske undersøkelsene, krisesentrene og andre psykologiske krisetilbud. Men er vi virkelig så forbanna blinde, at vi overser at disse tiltakene slett ikke handler om å trygge barna våre. De handler i stor grad om å samle bevis. For deretter å vurdere bevisenes tilstand opp mot den berømmelige uskyldspresumsjonen. Ja, og i noen grad brannslukning såklart. Men ingen av disse tiltakene trygger barna, gir dem den nødvendige rettssikkerheten og understreker at det jo faktisk er dem som er de reelle uskyldige. Hvordan kan sånt skje? STOPP!

 

Foto: Privat 

 

Strafferettspleien, og myndighetene forøvrig er ellers ganske så aktive. Det jobbes overtid med å stanse kriminelle, og her ønsker jeg i særdeleshet å trekke frem vinningsforbrytere. Hvem f… bryr seg om tyveri, underslag og bedrageri, når barn som aldri ba om å bli satt til denne skjødesløse verden blir ødelagt? Ja, for de går faktisk i stykker. For deretter å betrakte hensynet som tas til menneskene som har utsatt dem for de groveste grusomheter, jeg vil til og med gå så lang som å kalle det tortur. Ja, dersom det ikke anses som tortur å voldta et spedbarn, så vet ikke jeg. Lenken fører til det som i mediene er kalt en av norgeshistoriens verste overgrepssaker, og det er slett ikke den eneste. I 2014 gikk NRK gjennom 21 rettskraftige dommer der én eller begge foreldrene er dømt for vold mot egne barn. Gjennomgangen avdekket samtidig hvilket straffeomfang disse forbrytelsene hadde. Til å gråte av… Hemningsløst! 

 

«Far kastet og/eller slo og/eller ristet sin sønn, slik at han ble påført brudd i hodeskallen, brudd i lår og albue, samt i det ene lårbenet og blødninger i begge øynene.»

Faren ble dømt til 9 måneders fengsel.

 

«Mor ristet sin sønn kraftig slik at han fikk skader i hjernen med hjerneblødning og netthinneblødninger i begge øynene.»

Her ble moren dømt til fengsel i ett år og seks måneder.

 

Jeg har lyst til å kaste opp! Jeg gremmes! Og det gjør meg uhyre ulykkelig bare å vite at sånne ting kan skje. I vårt fedreland. Nasjonen Norge. Også har vi ikke funnet måter å fange det opp på? Har vi gjort det vi kan da? Det dreier seg om små forsvarsløse barn. Vi skylder disse barna at gjerningsmennene blir straffet med et onde som er adekvat i forhold til ugjerningen. Det er uhørt at fire menn skal kunne utsette en fireåring og en seksåring for en serie voldtekter og tortur, uten å bli straffet for det. Dersom du går inn på lenken, vær forberedt på urovekkende informasjon. Men å lese det er nødvendig, for det hender vel kanskje at du også benytter deg av en barnevakt? Så farlig er verdenen blitt for våre barn.

 

«Tok tissen inn i rompa mi. Sa at jeg skulle ta tissen hans i munnen.»

Saken ble henlagt.

 

Til tross for fysiske funn forenlig med at den yngste gutten var utsatt for gjentatte anale voldtekter, og til tross for at barnepsykiatrien også konkluderte med at barna var blitt utsatt for overgrep, gikk de tiltalte altså fri. Riksadvokaten ønsket ikke å svare på spørsmål om hvorfor saken ble henlagt. Det vitner om ryggrad det. Det vitner om at vi gjør alt vi kan for barna våre? Eller? Helt til det skjer våre barn noe kanskje? Har vi mer å gi da? 

 

Når jeg for mitt indre øret hører uskyldspresumsjonen, blir jeg ilter. Er det virkelig bedre at ti uskyldige går fri, enn at én uskyldig blir dømt? Ti? Skal ligningen være såpass drøy? Ti barn, uskyldige uansett hvordan du vrir og vender på det. Og kun én som stilles ansvarlig?

 

Illustrasjonsfoto

 

Til morgenen i dag kom jeg tilfeldigvis over et par artikler og blogginnlegg om overvåking og etterforskningsmetoder. Ganske interessant. Forestill deg at du sitter å skriver en e-post, eller er del av en videosamtale med en venn, og så forestiller du deg videre at politiet samtidig kan se og lese alt du taster inn. Dette ble også omtalt i Aftenposten den 24.mai 2016. Myndighetene kan allerede avlytte samtaler eller overvåke annen kommunikasjon som e-post, bilder, filmer til og fra bestemte telefoner, datamaskiner eller nettbrett. Regjeringen vil nå at datalesing innføres som et nytt tvangsmiddel politiet kan bruke. Forstå meg rett! Jeg synes det er fine tiltak, dersom rettssikkerheten vår overholdes. Rettssikkerheten vår! Jeg tenker på den til alle oss, som aldri har gjort noe kriminelt. Som aldri har vært mistenkt for noe kriminelt. Og som ikke står i posisjon til å gjøre den type kriminalitet, av den størrelsesordenen det her er snakk om. Utover det, applauderer jeg tiltak som sikrer politiet bevis til å straffeforfølge kriminalitet. Det gjør imidlertid det vanvittige gapet ennå større, mellom tiltak som settes inn på organisert vinningskriminalitet, som i størst grad dreier seg om materielle midler, og de tiltak som settes inn for å forhindre overgrep, tortur og drap på barn. Det er da i Guds navn på tide og sette like mye kraft og ressurser inn på barna vel?

 

Vi skylder nemlig de barna som har opplevd urettferdighet, at andre skal slippe det. Vi må aldri glemme lille Christoffer. Like mye skylder vi barna som kommer til å opplevd slike ting, at det får konsekvenser. Proposjonale med forbrytelsen, ikke minst. Vi må stå på. Vi har dårlig tid! Et nytt overgrep skjer hvert øyeblikk! Det er nemlig rundt fem anmeldelser av vold mot barn hver eneste dag. STOPP!

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Er du i tillegg søt og grei, så del gjerne innlegget for meg. 🙂

 

 

Hvor mye empati har egentlig en psykopat?

De siste dagene har jeg vært veldig opptatt av den menneskelige interaksjonen. På godt og vondt. Jeg skal ikke lyve, det negative perspektivet har definitivt fått mye oppmerksomhet. Litt preget av nyhetsbildet kanskje? Noe påvirket av skjebnesvangre historier jeg har blitt presentert den siste uka. I tillegg er jeg naturlig nok veldig engasjert i tingene jeg behandler her på bloggen. Jeg skrev i det første blogginnlegget, om det å stå i posisjon til å videreformidle verdier du aldri selv fikk lære. At det er et utbredt problem, er det ingen tvil om. Men hvorfor? Jo, folk er hensynsløse, sågar slemme. Ondskap reiser gjerne gjennom generasjoner. Likevel får man sjelden en forklaring på hvorfor. Hvordan kan voksne menn dope og voldta en ung pike på fest? Hvordan kan et menneske som lever sammen med og elsker et annet menneske, slå og mishandle det? Og sist, men ikke minst, hvordan kan voksne mennesker, gjerne foreldre, utsette egne eller andres barn for vold og andre overgrep? Det har fått meg til å tenke mye på medfølelse. Evnen til innlevelse i et annet menneskes situasjon. Empati, og ikke minst mangelen på det. Er empati en sosial ferdighet som vi lærer oss gjennom samspill, og etterhvert som vi blir eldre? Eller er empati noe vi er født med? Arv eller miljø? Eller begge deler? Et sentralt og helt avgjørende spørsmål er likevel, hvor blir den av? Har en psykopat empati?

 

Jeg har tenkt mye, og jeg har lest mye. Og jeg fant ut at empati kan deles inn i tre nivåer. Og det første nivået er, tro det eller ei, medfødt. Nye studier fra spedbarnspsykologien, viser at et nyfødt barn ikke er mer enn et par timer gammelt før det gjenkjenner mors lukt. Detter er egentlig ganske fantastisk. Det betyr nemlig at barnet ikke bare kjenner og foretrekker mors lukt, det har allerede en forståelse av at det eksisterer andre mennesker. Spedbarnet skiller altså mellom seg selv og andre. Dette strider mot tidligere studier, der man trodde at opplevelsen av andre personer ble utviklet mye senere. Dette trekker likeledes i retning av at barna har selvbevissthet allerede fra de blir født.

Mange av oss visste kanskje nettopp det. Særlig vi som har små barn. Jeg fikk i alle fall høre det både på sykehuset og på helsestasjonen, i forbindelse med tulla mi. Jeg har også ved flere anledninger erfart hennes vanvittige nivå av empati. Jeg gjenkjenner også et høyt nivå av empati mellom barna i barnehagen. Når jeg fikk tenkt meg litt om, husker jeg også hvordan tulla mi tok til tårene, umiddelbart, dersom et annet barn gråt. Jeg trodde alltid hun gråt solidarisk, men nå forstår jeg at det har vært av empati. Det gjorde hun faktisk fra hun var bitte bitte lita. Hun viser fremdeles tendensen til dette, men har utviklet andre mekanismer også, som å trøste. Være glad i.

 


Det neste nivået i empatiutviklingen, er at man klarer å ta innover seg det andre menneskets perspektiv. Det vil si å forstå det, dersom et annet menneske har det vondt. Leve seg inn i den andres situasjon. Dette er faktisk også medfødt. Det forklares med at nerveceller i hjernen ser ut til å fange opp andres perspektiv. Som en refleksjon, eller et speil. Hjernen vår er med andre ord konstruert slik at vi kan leve oss inn i andre menneskers følelser. Dersom et menneske slår seg, vil vi oppleve et slags speilbilde av smerten. Hjernen gjør det altså mulig å gjenkjenne følelsen. Det finnes altså et fantastisk biologisk grunnlag for empati. Jeg synes det er en vakker tanke, at vi er født som empatiske mennesker. De gamle hypotesene om at vi kommer til verden som rene og gode mennesker, har dermed mer fornuft ved seg, enn det man egentlig trodde. Det som imidlertid er så vanvittig vanskelig å ta innover seg, er at det da må være andre mennesker som forkludrer denne vakre sannheten. Det må jo være læring da, eller forstyrret læring, feil læring eller rett og slett ødeleggelse, som medfører brist i empatien.

 

  

© ILLUSTRASJONSFOTO: Scanpix

Det siste nivået av empati, innebærer at vi faktisk bryr oss om det andre personer opplever. Dette nivået er imidlertid avhengig av de to første biologiske nivåene, og at disse ikke feilutvikles. Naturen har med andre ord gitt oss det viktige fundamentet, deretter bygger vi videre med læring. Dårlig tilknytning mellom barn og foreldre, eller andre omsorgspersoner, kan gi en forsinket eller en feilutviklet empati. Det innebærer også, at selv om empati i stor grad er medfødt, spiller foreldrene en avgjørende rolle i utviklingen av barnets evne til å sette seg inn i andres følelsesliv. Dersom et barn for eksempel ser at moren blir slått, vil det lære at det er greit å slå andre, og en feilutvikling kan inntre. Det samme antas å skje dersom barn traumatiseres. Det er mye forskning på området, og vi blir stadig klokere. Heldigvis. Det vil komme et eget blogginnlegg med mer informasjon om nettopp dette. Forskning viser i tillegg at barn allerede to-tre måneder gamle, oppfatter foreldrenes oppmerksomhet og deres egen virkning på dem. På tross av normale individuelle forskjeller, antas det at barna har oppnådd det siste nivået, og har en ferdigutviklet empati, allerede i toårsalderen.

Psykopaten avviker imidlertid fra normalen. De vet nemlig godt at verden består av flere mennesker enn seg selv, hjernen fungere tilsynelatende som den skal og aktiveres når noen rundt dem opplever smerte eller glede. Avviket består i at psykopaten ikke bryr seg, til tross for at han ser at andre blir lei seg. Vi må vel konkludere med at psykopaten ikke har empati da? Ettersom dette er et omstridt og stort felt, vil jeg komme sterkere tilbake med ytterligere fordypning i et eget blogginnlegg.

Det ovenstående støtter også opp om hypotesen om at vold avler vold, og at det kan være problematisk for barn som aldri fikk den gode ballasten, å videreformidle nettopp denne i voksen alder.

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Er du i tillegg søt og grei, så del gjerne innlegget for meg. 🙂

Kort innpå… Jeg må bare få det ut!

Det verserer en ubehagelig sak i media. En voldtektssak. Hvordan denne saken har med barnet i deg og barnet ditt å gjøre, vil jeg i det følgende komme inn på. Først en kort oppsummering av fakta. En 18 år gammel pike ble dopet ned og voldtatt på en hytte i Hemsedal. Piken skal ha fått i seg en potensielt dødelig mengde av stoffet MDMA. Senere ble hun fraktet til en campingvogn, hvor hun ble utsatt for ytterligere overgrep. Hun ble observert båret som en melsekk av taxisjåføren, noe som trekker i retning av at hun ikke frivillig ankom campingvognen. Piken, på atten år, har avvist at de seksuelle forholdene var frivillige, og forklarer at hun mistet kontrollen etter å ha inntatt partydopet hun fikk av mennene. De tre mennene ble dømt til fengsel i Tingretten. To av dem til seks og et halvt år, og den tredje til seks år. Etter å ha anket dommen, ble de så frikjent i Lagmannsretten. Frikjent? Hæ?

 

Jeg har lyst til å reflektere litt over denne saken, ettersom den kunne vært viktig for fremtidig rettspraksis. Det at påtalemyndighetene ikke ønsker å anke, setter imidlertid en stopper for det. Jeg kjenner samtidig også et stigende blodtrykk av nasjonens reaksjoner. Det virker på meg, som om Norge er splittet i sin oppfatning av saken. Noen tror jenta har angret sine synder, har fått som fortjent i forhold til oppførselen sin, eller også måtte forstå hva hun gikk til, ettersom hun ble med mennene. Sist, men ikke minst, og da kommer jeg til relevansen til barnet i deg og barnet ditt, tenker jeg på skyldspørsmålet. Dersom man i første instans kan dømmes til seks år, og deretter frikjennes i Lagmannsretten, er det vel noe som gikk “lost in translation”? Fungerer rettssystemet godt nok? Tillater lovverket egentlig såpass store slingringsmonn? Og hvor stor innvirkning vil det ha på våre barns fremtid? Ikke minst, hvilke signaler sender vi ut til våre barn? Er det virkelig offeret som skal drasse rundt på den skyldbefengte skamfølelsen, i mens de tre voksne menn reiser hjem til forloveder, samboere og barn, som om ingenting har hendt? I tillegg blir de småforbanna over å ha blitt hengt ut i sosiale medier. Ønsker vi å kneble barna våre? Det er jo det vi gjør, dersom de ikke blir trodd, når de av dem som makter, sier i fra.

 

La meg starte med det siste. Å bli hengt ut via sosiale medier er ikke ok, det er i strid med norsk lov, og omfattes av straffeloven § 267 – krenkelse av privatlivets fred. Men sett i sammenheng med brudd på straffeloven § 192 (som er anvendt i dommen. Finner du nå i nye strl. §§ 291 og 292) er det kanskje ikke så halvgæernt? De voldtektstiltalte ble frikjent, dommen er avsagt med dissens (altså var ikke dommen enstemmig), og de frikjente ble dømt til å betale erstatning for skadene offeret ble påført. Sistnevnte gjør det hele kanskje litt vanskelig å begripe for de fleste av oss? Så veldig mye klarere blir det heller ikke etter å ha lest gjennom dommen. Den føyer seg med det inn i rekkene av øvrige voldtektssaker, der kvinner ikke blir trodd. Mennene forsto ikke at hun ikke var så innmari keen. Kan det ha hatt noe med hestedosen dop de ga henne å gjøre, tro? Eller har det med kvinnesynet å gjøre? For hun skulle jo tydeligvis ha forstått… Et adekvat spørsmål vil være om saken ville fått et annet utfall uten juryordningen. Systemet vårt er riktignok bygget opp for å unngå at uskyldige blir dømt. Men hvor vanskelig skal det egentlig være å bevise skyld? Det er et høyt – veldig høyt – beviskrav, for å få saker opp i retten. Og akkurat derfor, gjør det i det minste meg, personlig, litt opprørt over at mennene først ble dømt til seks års fengsel, for deretter å gå fri etter en ankesak. Hvordan kan det gå til?

 

Nå er det riktignok sånn, at det normale folkevettet og jussen er to vidt forskjellige ting. Folkevettet er en øvelse vi alle kan ta del i, mens jussen har mange ulike prinsipielle hensyn som må veies opp mot hverandre. Det kan også være forklaringen, på at den omtalte saken ser annerledes ut enn vårt folkevett ville formode. Et sentralt spørsmål må jo være, om folkevettet og jussen ligger for langt fra hverandre.

 

Den gjengvoldtatte jenta følte seg i alle fall så urettferdig behandlet, både av mennene som voldtok henne og deretter av rettssystemet, at hun ønsket å advare andre jenter. Er det like galt, eller verre enn et gjengvoldtekt? Jeg forstår det nesten dithen, etter å ha lest avisene i dag. Store overskrifter informerer om at de tre mennene som ble frikjent i retten, nå henges ut på sosiale medier av offeret. De vurderer å gå til søksmål. “Det er klart dett er er belastende for min klient”, sier en av mennenes forsvarsadvokat. “Han er frifunnet, men behandles som om han er skyldig”. Hva med jenta? Som er offer for et gjengvoldtekt, men behandles som om hun er skyldig?

 

I de sosiale medier fremkommer forskjellige meninger. Noen mener at jenta ikke kan regne med annet, når hun blir med fremmede menn. Jeg må stoppe opp litt her, puste med magen… Er dette resultatet av mangeårig kamp for likestilling?  Andre igjen, mener de frikjente mennene bør lynsjes, og oppfordrer til nettopp det på sosiale medier. Hvordan kan vi være av så forskjellig oppfatning? Kan det være fordi folkevettet og jussen er i ferd med å distansere seg fra hverandre? Er den dømmende kraft blitt litt tilfeldig? Eller er det bare folkevettet som er uoversiktlig og sprikende? Jeg personlig, synes det er vanskelig å svare på, men ser åpenbare behov for å se nærmere på både demokratiet og rettspleien. Sistnevnte, med utgangspunkt i en undersøkelse fra 2007,  http://www.riksadvokaten.no/filestore/Dokumenter/Publikasjoner/Publikasjon1-20072.pdf, om at kvinnelige jurymedlemmer kan være raske til å stemple offeret som lett på tråden. Kan det være årsaken til at mange voldtektstiltalte blir frikjent? At personlige preferanser kan være avgjørende, fremkommer videre i samme undersøkelse. For eksempel at offeret har oppført seg i strid med det kvinnene i juryen selv har oppdratt sine døtre til å gjøre. Dermed kan “skyldig”-svaret sitte langt inne. Dersom dette virkelig er tilfelle, må jo definitivt demokratiet sette en stopper for den type lemfeldig behandling. Det er fremsatt påstand fra jentas bistandsadvokat, om at sakens beviser heller ikke er vurdert på en riktig måte. Og dersom det stemmer, er det en alvorlig brist, at tre voksne menn går fri og vurderer søksmål mot den unge jenta.

 

Dersom vi ser så nøytralt og objektivt som mulig på det. Og jeg innrømmer at det faller seg vanskelig for meg. Hvilke signaler sender vi ut til barn og unge i dag? Er det ok å dope ned de vakre piker, for å voldta dem, den ene etter den andre? Mens det er helt katastrofalt å henge ut noen som har gjort deg urett på sosiale medier. Er dette virkelig en reell problemstilling vi ønsker å peke på? Bør vi bli litt mer samstemte som samfunnsborgere? Bør vi trygge barna våre, og finne fremtidige løsninger? Jeg sier ikke at det blir lett… Hjelper det å klage på sosiale medier? Hjelper det å piske opp lynsjestemningen? Eller vil det være hensiktsmessig å tenke på våre barns beste, skape felles holdninger og la nettopp den ligge til grunn for en samstemt rettspleie? Jeg bare spør!  

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Er du i tillegg søt og grei, så del gjerne innlegget for meg. 🙂

Når morgenstund får gull i munn…

I dag ønsker jeg å dele en opplevelse med deg og et aldri så lite løfte. For til morgen i dag hadde jeg som vanlig den store gleden av å våkne til et lubbent kinn, en hånd som strøk meg over armen og en hviskende stemme som sa “mamma”? Noen dager slukes disse øyeblikkene av vekkerklokke, frokost og “vil ikke pusse tenna”. Men i dag sto tiden litt stille, og øyeblikket ble så fremtredende, at jeg fikk lyst til å dele med deg.

Ferien sitter fremdeles litt i kroppen, og tulla og jeg ble rett og slett bare liggende å kose litt. Ikke bare fordi det er så fantastisk hyggelig, for det er det uten tvil, men også fordi jeg kjente den litt såre følelsen i hjerteregionen. Den som melder seg hver gang en merkedag rykker nærmere. Hver gang fortiden røsker tak i meg, for å minne meg på at livet mitt er litt annerledes. Men den vesle kroppen ved siden av meg utstrålte en sånn formidabel trygghet og varme. En sann kjærlighet og en sann familie – min familie.

Da jeg ikke så altfor mange minuttene senere sto i dusjen og skrudde av vannet, ble jeg stående å lytte til den vakreste melodien. Datteren min sang inne på rommet sitt. Ingen ord, men en deilig nynning. Plutselig fikk jeg fornemmelsen av et lykkelig barn. Jeg ble stående stille en stund og lytte, mens øynene mine fyltes med tårer. Takknemlighetens tårer. Jeg forsøkte å pakke øyeblikket inn i både hjerte og sinn. Rikdom.

 

 

Da vi kom ned i første etasje, hentet hun bursdagskronen sin. Hun hadde nemlig bursdag bare for et par dager siden. I mens jeg lagde meg en kopp kaffe, hentet youghurt og dekket på bordet, ville hun plassere kronen på hodet mitt. Jeg satte meg ned på huk. Som om hun kunne kjenne den såre følelsen min, satt hun kronen på hodet mitt og sa: “Gratulerer! Gratulerer mamma”! Hvem trenger vel stua fylt opp med stor familie, når en liten en rommer så mye? Hvem trenger minner om en lykkelig barndom, når man kan være med på å skape en? Og hvem bekymrer seg vel over å fylle 45 år, når man får låne den flotteste bursdagskrone, som det med staselig skrift står “2 år” på? At morgenstund har gull i munn, er et faktum i dag.

I en travel hverdag kan de små øyeblikkene ofte gå under. De forsvinner litt i lyden av hverdagen. Lukten av frokost, middag og kvelds. Ikke minst alle oppgavene som innhenter oss hver dag, i form av jobb, familie, venner og trening. Men i dag kjenner jeg tydelig smaken av kaffe, ser sola som skinner og kjenner på lykken som bor hos oss. En helt annen lyd av hverdag. Den som ikke blir borte i mas og kjas. Fordi jeg holder fast ved den og nyter. I mens skjærer vesla opp plastkaken hun fikk til bursdagen sin. “Gratulerer, jenta mi” sier hun, og gir meg et stykke. Hun retter på bursdagskrona, før hun jubler videre. “Gratulerer mamma to år”! Rikdommen føler jeg i hele hjerteregionen. Den dulter litt til den såre følelsen, og ber om mer plass. Alle kampene jeg har tapt opp igjennom, falmer i solen som siver inn gjennom vinduet. Alle ønskene jeg måtte gi slipp på, mister sin glans i stemmen til datteren min. Og bursdagen som nærmer seg, vil jeg jo feire med stor familie uansett. Hun er riktignok liten av vekst, og teller ikke mange årene, men hun er stor, den vesle jenta, som har begynt feiringen av mammaen sin allerede dagen før. Hun gir meg mot. Mot til å være lykkelig.

 

 

Men lykkefølelsen har alltid en bismak. For i takknemlighetens navn, husker jeg på alle de andre barna. Barnet du en gang var, og barnet ditt. Jeg sender ut en varm tanke. Til alle de barna som ikke nynner inne på rommet sitt en tidlig torsdag morgen. De som kanskje våknet opp med vondt i magen, fordi de ikke vet hva dagen bringer. De som la seg i går kveld, med aftenbønnen på leppene før de sovnet. De som ba om trygge og harmoniske omgivelser, kjærlighet og det å være inkludert i en lykkelig familie. Som bare lengter etter en varm seng å krype opp i en tidlig morgen. Barna som de voksne ikke ser. Barna som de voksne ikke anerkjenner. Barna som må tåle mer enn det de er skapt for. I tillegg til den varme tanken, vil jeg også sende dem et løfte. Et løfte om å opplyse, forebygge og engasjere. Fordi alle barn fortjener å være lykkelige. Fordi alle barn fortjener en harmonisk barndom. Og fordi alle barn fortjener trygghet og omsorg. Men dessverre er ikke alle like heldige og får det. Samtidig som jeg nyter lyden av lek og følelsen av rikdom, sender jeg også barnet i deg en tanke. Det barnet som ikke ble sett den gangen, anerkjent eller elsket, på den måten barn bør elskes. Jeg håper du har funnet fred med deg selv, og at du koser deg med barnet ditt, som jeg gjør med mitt i dag. La morgenstund få ha gull i munn.

 

Et lite blikk på klokka avslører at vi er altfor sent ute. Ikke at det gjør så veldig mye, jeg har fremdeles noen fridager, men vesla skulle vært i barnehagen. Men først vil hun tegne litt. “Tegne en gratulerer med dagen”. Det tar vi oss tid til, etter en kjapp telefon til barnehagen. Lykken er å ta seg tid til å være lykkelig.

 

En aller siste tanke, og et aldri så lite ønske, sender jeg også ut til dere foreldre der ute. Ta deg tid til barnet ditt. For når alt kommer til alt, er det jo slett ikke noe som tapper deg for krefter. Nei, tvert i mot får du litt påfyll. Kjærlighet. Ta deg to minutter. Du behøver ikke å glemme klokka sånn som vi har gjort i dag, men ta deg tid til å anerkjenne barnet ditt. La det få vite at du hører hva det sier, og at du bryr deg.

Barnet ditt glemmer det aldri. Gode minner blir aldri borte. <3 

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Er du i tillegg søt og grei, så del gjerne innlegget for meg. 🙂

Hva er vold? Vet du det, egentlig?

Når Barnejuristen ønsker å stå på barrikadene, opplyse om vold og kjempe for en voldsfri oppvekst for barna, så er det vel på sin plass å reflektere litt over hva som inngår i begrepet vold også? Hvilke typer vold står vi egentlig ovenfor? Hva som får et menneske til å utsette noen for vold, være seg en partner eller egne barn, er alene et komplekst tema og består av enormt mange og usikre momenter. Visshet får vi vel ikke før vi selv står med en ørefik i hånda. Gud forby… Jeg velger dermed å spekulere, alternativt også å dra nytte av opplevelser og historier fra menneskene med førstehåndserfaring. Både utøvere og utsatte. Jeg kommer tilbake til dette i et eget blogginnlegg senere.

 


 

Omfanget av vold i nære relasjoner er stort. Myndighetene anslår at inntil 150 000 personer utsettes hvert eneste år. Altså et vanvittig stort omfang. Og mer kunnskap rundt temaet, er det eneste som vil kunne belyse de øvrige mørketallene, og medføre bedring. Ettersom det fremdeles er altfor mange myter og tabuer rundt vold, er det å sikre åpenhet og kunnskap et samfunnsansvar. La oss bli vårt ansvar bevisst. Vi har ikke mer tid å miste.

 

Det forekommer mange typer vold, dessverre. I det følgende vil jeg fremstille en ikke uttømmende liste, dog et ganske omfattende utvalg. En mer inngående forklaring på hver av voldsformene, vil jeg komme tilbake til ved en senere anledning. Den fysiske volden har vi stort sett et avklart forhold til. Den innebærer blant annet dytting, lugging, slag, spark, kvelertak, angrep med gjenstander, innesperring og isolering. Den psykiske volden er fremdeles noe uavklart og perifer for de fleste. Den går i hovedsak ut på bruk av ord og stemme, til å kontrollere, krenke og å skade. Den psykiske volden blir heldigvis mer og mer anerkjent som vold. Den etterlater ikke merker, sånn som den fysiske. Den etterlater imidlertid skader, det må vi aldri tvile på. I tillegg har vi oppdragelsesrelatert vold. Den fremkommer gjerne i tospann, gjennom både den fysiske og psykiske avstraffelsen. Typisk anvendes denne type vold for å kontrollere, eller endre barnas atferd. Den latente volden er en annen type, som får langt mindre oppmerksomhet enn den fortjener. Latent vold, er den som ligger i lufta – til skrekk og advarsel. Den spesielle stemningen, før og etter en voldsepisode. Også den står gjerne med ett bein i den fysiske volden, og med ett bein i den psykiske. Totalt sett har gjerne fysisk og psykisk vold som formål å tvinge gjennom egen vilje, eller rett og slett å få utløp for egen aggresjon. Den peker også, som jeg oppfatter det, ganske tydelig på hvem som bør bære skyld og skam. Den seksuelle volden, for eksempel incest og voldtekt, er en annen type maktmisbruk, som ofte følger øvrige typer vold. Seksuelle overgrep er påtvunget seksuell aktivitet, alt fra uønsket berøring, som jo favner vidt, til selve voldtekten. Trusler om seksuelle overgrep inkluderes. Materiell vold innebærer knusing, kasting av gjenstander, slag i for eksempel dører og vegger og annen ødeleggelse. Materiell vold inngår også som trusler om vold. Sosial vold er sosial isolasjon, ekskludering og det å begrense noens bevegelsesfrihet. Typisk alt fra innestenging, å nekte noen å treffe familie og venner, til mobbing. Økonomisk vold vil si å nekte noen tilgang eller kontroll over egen, eller en eventuell felles økonomi.

 


 

Mange av de ovennevnte voldsformene er direkte straffbare etter norsk lov. Mens andre er å anse som krenkelser, som forøvrig også kan være straffbare avhengig av alvorlighetsgrad, hyppighet eller kontekst. Det vil si, sett i sammenheng med andre voldsformer, den familiære relasjonen og eventuelle trusler. Ingen skal måtte frykte sine nærmeste. Vold i parforhold eller mellom familiemedlemmer er, ved siden av å være straffbare, også en vanvittig belastning for de utsatte. Vold i nære relasjoner er et samfunnsproblem, og det er det viktig at vi husker på. Det er på ingen måte en privatsak, som vårt tabubelagte samfunn av og til kan gi inntrykk av. Fremdeles oppfatter dessverre mange, at vold i nære relasjoner er noe som ikke angår dem. Men tallene er klare, på grunn av menns vold i nære relasjoner, er tusen kvinner i Norge på flukt. De bor på streng fortrolig adresse. Mellom tolv- og attenhundre kvinner går til enhver tid med voldsalarm i Norge. Privatsak? Nei, dette er altfor omfattende til å la noen få toe sine hender. Tenk på barna, som lever midt oppe i dette. Kanskje blir ikke barna direkte berørt av denne volden, men det å være eksponert denne type familievold, likestilles med det å være utsatt for vold. Å oppleve at den du elsker tyr til vold er noe av det mest krenkende en kan oppleve. Barn som opplever vold fra en eller begge foreldre tar utvilsomt skade av det. Men det gjør faktisk de barna som er vitne til vold også. Det må vi voksne aldri glemme. Ikke vi som er velsignet med barn. Heller ikke vi som står på barrikadene. Og ikke vi som vet hva det å leve med vold innebærer. Vi må verne om barna våre. Vi må gi dem en mulighet til å bli trygge og harmoniske voksne. Det er vårt ansvar.

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Er du i tillegg søt og grei, så del gjerne innlegget for meg. 🙂

Fortsatt god ferie…

Det er sommer og sol, vi er lettkledde og tar litt lettere på ting enn ellers. Vi er på båtturer, sydenturer, fjellturer og storbyturer. Vi frigjør oss fra hverdagens kjas og mas, koser oss med deilig mat og noe godt i glasset. Noen av barna i samfunnet vårt kjenner imidlertid ikke igjen den gode opplevelsen. Hvor mye alkohol tåler ditt barn – at du drikker?

 


 

Barn som opplever at foreldrene drikker for mye finnes i alle barnehager og skoler, i alle samfunnslag. Anslagsvis har minst 90 000 barn foreldre som har misbrukt alkohol det siste året. Det er nesten hvert tiende barn. 30 000 barn rammes alene av syden-fylla. Det kan innlysende nok bidra til svært dårlige opplevelser i ferien – for barna. Men vi snakker ikke særlig om det, og gjør derfor heller ikke noe særlig med det. Hva om vi er litt mer åpne om det? For barnas skyld. For de drikker ikke. Likevel må mange av dem ta konsekvensene av det gode i glasset til foreldrene sine.

 


 

Skrekkeksemplene fra media, der vi leser om foreldre som har mistet kontrollen over inntaket av alkohol i løpet av sydenferien, er altså slett ikke så sjeldne som vi kanskje tror. Likevel er det totale tap av kontroll, heldigvis noe sjeldnere enn den overstadige moroa som lar seg kamuflere som nettopp det. Men hvor moro er det egentlig greit at vi har det, i påsyn av barna våre? Det er nemlig, skal vi vite, svært skadelig for barn å oppleve den utryggheten det er å være på ferie med svært berusede foreldre, som ikke klarer å ta vare på dem. Er i tillegg barnet på ferie med kun den ene av foreldrene, og denne drikker for mye, blir konsekvensene ennå større. Da er mangelen på trygge voksenpersoner barnet kan forholde seg til total. Da veltes et altfor stort ansvar over på barnet, og det i fremmede omgivelser, eventuelt også med et fremmed språk. Barnet står dermed helt uten forutsetninger til å gjøre noe med situasjonen. Dette er en svært traumatiserende situasjon for barnet. Det er så viktig at vi voksne vet det, ser det og tar affære. At vi åpner øynene våre for de konsekvensene, som absolutt ikke er et barns å bære. Når ølbrillene er på, er det jo som kjent vanskelig å se klart. Sommeren er riktignok på hell, men mange har fremdeles ferie til gode, mange skal fremdeles på både båtturer, sydenturer, fjellturer og storbyturer. Ta av deg ølbrillene. Ta vare på barnet ditt. Er du vitne til et stort alkoholforbruk som går utover barn i ferien, ta kontakt med barnet og la det vite at du er bekymret. Er du vitne til et uvettig alkoholforbruk, si fra til turarrangører, politi og barnevern. Det verste du kan gjøre når et barn ikke har det bra, er å la være å si i fra. Barna har nemlig ikke fortjent den massive fyllesyken de utsettes for gjennom foreldrenes moro.

 


 

Det er ikke så mye igjen av fellesferien og jeg håper at dere har hatt en avslappende og minneverdig sommerferie. Mange av dere har kanskje lagt feriedagene til etter fellesferien? Kos dere. Nyt både varme og sol. Nyt palmesus og deilige badetemperaturer. Men uansett hvor dere skal, glem ikke å nyte barna deres. Som det aller beste av oss, har de fortjent nettopp det – det aller beste av oss. Fortsatt god ferie! Og ikke minst, god helg! <3 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Er du i tillegg søt og grei, så del innlegget for meg. 🙂

Hvordan kan man gi sine barn den gode ballasten, dersom man aldri fikk den selv?

Hei, jeg er juristen med en særegen interesse for barns rettigheter, ikke minst deres rett til en voldsfri oppvekst. Jeg er barnejuristen, for barnet i deg og barnet ditt. Jeg er i tillegg den samfunnsengasjerte borger, som ser at noe må gjøres og priser meg lykkelig fordi jeg kan. Jeg er mammaen, som ønsker det aller beste for barnet mitt, og alle de andre barna der ute. Jeg er barnet, som har fått lære mye om Norges mest underkommuniserte samfunnsproblem – vold i nære relasjoner. Jeg er også kvinnen midt i livet, som ser muligheter fremfor begrensninger, men som likevel er meget klar over utfordringene. Jeg er barnejuristen, som ser det som min oppgave å belyse, forebygge og engasjere. Jeg har mye på hjertet. Faktisk har jeg så mye jeg ønsker å formidle, belyse og reflektere rundt, at jeg ønsker å dele det med deg på barnejuristen.blogg.no.

Ikke alle blogger kan ha en rosa ramme, noen bør også være brutalt ærlige, og kunne sette dystre fakta på agendaen. Dette er en sådan blogg. Barn utsettes for vold i samfunnet vårt! Derfor vil jeg minne både deg og meg på den tabubelagte, skam- og skyldbefengte problematikken der ute. En tragedie vi bør være klare over, og ønske å gjøre noe med. Det positive er imidlertid, at ved å sette fokus på et av Norges mest underrapporterte samfunnsproblem, vil vi kanskje klare å fjerne noe av skammen. Kanskje klarer vi også å flytte ansvaret dit det hører hjemme. Frigjøre noen av de vakre sjeler i fangenskap. For vi må ikke la oss lure, det å leve med vold i nære relasjoner er å være fanget.


 

Vold i nære relasjoner, defineres av politiet som vold eller trusler om vold overfor personer som er eller har vært vært gift, eller som lever eller har levd i ekteskapslignende forhold. Det gjelder også søsken, barn, foreldre, besteforeldre og andre i rett opp- eller nedadstigende linje, samt adoptiv-, foster- og steforhold.

Resultatene av livets realiteter har det i seg å bli erfaringer og verdisett vi gjerne gir videre til våre barn. Det oppstår en slags vekselvirkning, en erfaringsoverføring om du vil, mellom barn og deres omsorgspersoner. Dessverre kan disse erfaringsoverføringene ha fatale konsekvenser i mange familier, det vitner det faktum om, at titusener av barn i vårt langstrakte land utsettes for omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep i løpet av oppveksten. Du har kanskje hørt om fenomenet “vold avler vold”? Mange barn opplever overgrep direkte fra sine omsorgspersoner, og nettopp det fører som oftest til at de ikke får adekvat hjelp. Andre barn vokser opp uten at omsorgspersonene vet om overgrepene, eller bidrar til beskyttelse og hjelp. Hjemmet og familien er jo den arenaen der de fleste barn opplever trygghet og kjærlighet. Dessverre er også hjemmet det stedet hvor vold mot barn foregår i det skjulte, og i uoverskuelig tid, uten at det oppdages. Overgrepene, være seg av fysisk eller psykisk art, kan gi svært alvorlige konsekvenser for barnets utvikling, helse og livskvalitet. Og da spør jeg deg: hva slags erfaringer og lærdom har livet utstyrt disse barna med, når de skal reise videre i verden på egenhånd? Hamle opp med livets utfordringer? Finne sine respektive? Danne familie og oppdra barn?

At vold er et stort samfunnsproblem, hersker det ingen tvil om. Men hva er årsaken til det? Det er forsket mye på verdensbasis. Noen forskere har fokusert på genetiske, biokjemiske eller fysiologiske årsaker til voldsadferd. Andre holder fast ved de psykososiale miljøfaktorene, nemlig det at det finnes en sammenheng mellom det å ha opplevd vold og det å selv bli voldelig. De som utøver vold, har altså som regel selv vært utsatt for vold.

Hva kan vi gjøre? Hvor skal vi starte? Personlig tror jeg at det er viktig å belyse problematikken, sette den på den politiske agenda i en langt mer omfattende grad enn i dag. Samtidig er det å adressere ansvar avgjørende. Hvem har skylden? For mange av oss fremkommer svaret krystallklart, for andre gjør det ikke det. Spesielt de voldsutsatte bærer på et enormt ansvar og en tyngende skyldfølelse. Noe som fører meg videre til det jeg velger å kalle et manglende adekvat hjelpeapparat for de voldsutsatte. Det er nemlig etter min oppfatning helt avgjørende at voldsutsatte frigjøres for skyld og skam, samtidig som det bør settes inn ressurser på helbredelse. De utsatte må få lov til å bli friske. Ettersom vold avler vold, og fordi voldsutøvere i stor grad har vært utsatt for en type vold selv, bør vi etter min oppfatning sette inn støtet der. Her opplever jeg nemlig at omgivelsene ikke helt ser linken. Hvordan skal man gi sine barn den gode ballasten, dersom man aldri fikk den selv? Vi kan ikke lenger forsvare at samfunnsproblemet herjer gjennom generasjonene.

Takk for at du leser! Setter pris på innspill, ros og ris! Viktig at bloggen gir deg god informasjon, så dersom du ønsker at jeg utdyper noe, eller har idèer til spesielle temaer relatert til barnet i deg og barnet ditt, gi meg en tilbakemelding i kommentarfeltet. Følg meg gjerne på Facebook og Instagram. Er du i tillegg søt og grei, del dette innlegget for meg. <3