Blogg

11. oktober 2016 kl. 20:46

Smerten over å ha blitt sviktet av en omsorgsperson rokker ved individets fundamentale trygghet, en trygghet som for de fleste av oss etableres og opprettholdes i hjemmet, av personene vi elsker og som står oss nær. Sviket er til og med å anse som en tilleggsdimensjon til selve volden man utsettes for. Forestill deg smerten. Og når så systemet, som høytidelig har lovet å bistå i livets mest urettferdige øyeblikk svikter, vil det nok føles som det absolutte svik. Den uovervinnelige smerte og den absolutte ensomhet. Kan vi tillate det? Er ikke det å sparke noen som allerede ligger nede?

Barn som blir utsatt for vold og seksuelle overgrep, opplever ofte at hjelpen uteblir, kommer for sent eller må hentes fra flere aktører. For å sikre disse barna bedre hjelpe- og behandlingstilbud, har den norske regjeringen fått på plass en landsdekkende ordning med barnehus. I barnehusene skjer avhør, undersøkelser og behandling på samme sted.

Dette er et lite utdrag fra Justis og Politidepartementets faktaark i forbindelse med åpningen av barnehusene. Prosjektet som så fint ble kalt et lavterskeltilbud. Et fantastisk prosjekt, syntes jeg den gangen. Jeg liker fremdeles tanken godt, men fungerer prosjektet?

I 2013 ble det gjennomført 2606 dommeravhør av barn som var utsatt for vold og seksuelle overgrep. Det var en økning på hele 63 prosent på bare fire år. Samme året anbefalte Barneombudet at alle barn som kommer til barnehusene må få tilbud om medisinsk undersøkelse. Slik er det ikke i dag. Samtidig som stadig flere barn utsatt for vold og seksuelle overgrep avhøres på barnehusene i Norge, er det bare et fåtall av dem som blir tilbudt medisinske undersøkelser. I 2015 ble det for eksempel gjennomført 4725 avhør ved norske barnehus, hvorav bare 813 fikk innvilget medisinske undersøkelser. Altså under 20 prosent. Og av de 1192 barna som i år har blitt avhørt ved barnehuset i Oslo, har bare 207 fått medisinsk undersøkelse. Altså bare 17 prosent. Også lurer vi på hvorfor sakene henlegges på bevisets tilstand? Hvorfor gjerningsmenn går fri? Disse undersøkelsene kjære deg, kan være fundamentet for hele rettsprosessen. Beviset. Hvorfor får ikke flere barn de avgjørende medisinske undersøkelsene?

Ordningen med barnehus ble satt i gang i 2007 for å ivareta barn under 16 år som kan ha vært utsatt for vold eller seksuelle overgrep, i de tilfellene der saken er anmeldt. Medisinske undersøkelser kan avdekke fysiske skader som ikke fremkommer i et politiavhør. Det kan være alt fra brennmerker, sår i underlivet, til råtne tenner. Veldig ofte blottlegges alvorlige skader hos barna, som først kommer frem i lys av en medisinsk undersøkelse. For eksempel gamle brudd eller gamle arr som resultat av vold og overgrep. Det har blitt avdekket klare tegn på mishandling og misbruk, også i saker der det i utgangspunktet ikke var planlagt en medisinsk undersøkelse. Hva kommer det så av, at disse undersøkelsene ikke tas oftere i bruk? Hva var den opprinnelige tanken?

Det er per i dag politiet som avgjør om det skal begjæres en medisinsk undersøkelse. 1. oktober 2015 trådte nemlig en ny lovendring i kraft, som medførte at politiet overtok ansvaret for avhør av barn. Det er påtalejuristen som vurderer om det foreligger grunn til å tro, at en medisinsk undersøkelse vil kunne gi opplysninger som kan belyse straffbare forhold. Og det er Riksadvokaten som har ansvaret for etterforskningen av sakene som behandles ved barnehusene. Det sentrale spørsmålet er, som jeg oppfatter det, hvorfor harmonerer ikke antall medisinske undersøkelser med antallet gjennomførte avhør, når resultatene alene kan avgjøre en straffesak i barnas favør? Hva var egentlig den opprinnelige tanken? Ja, jeg tillater meg å gjenta spørsmålet. Riksadvokaten mener at det er politiet som må tydeliggjøre hva en medisinsk undersøkelse skal gi av opplysninger. Jeg lurer bare på om politidistriktene overhodet har kompetansen? Kapasiteten? Midlene? For det synes ikke å være lagt noen god praksis på hvilke barn som skal få medisinsk undersøkelse etter et avhør, selv om det kan være relevant for straffesaken. Hvem blir så ansvarlig for disse barna? Helsevesenet er blitt foreslått. Men hvem skal gi helsevesenet midler til å ta dette ansvaret? Var det kanskje en feil å la politiet overta ansvaret for avhør av barn? Man advarte nemlig allerede ved lovendringen i oktober i fjor, om at det nye avhørssystemet kunne medføre enda lenger ventetid eller delvis stoppe opp for barna, som er helt avhengige av avhør og undersøkelser ved barnehuset for å få sin rettferdighet oppfylt.

Barnehusene rapporterer om en betydelig økning i antallet barn som blir avhørt, men andelen av disse barna som blir medisinsk undersøkt er lav. De bekrefter at det er politiet som må anmode om disse undersøkelsene, og at det ikke fremkommer helt klart, hvorfor det ikke anmodes om flere undersøkelser. Sett i sammenheng med at Norge er i ferd med å avdekke store mørketall når det kommer til vold mot barn, og at barnehusene ikke får midler til å møte utviklingen, er det kanskje naturlig å sette store spørsmålstegn ved håndteringen av et svært alvorlig problem? Finnes det noen gode grunner overhodet til ikke å foreta en medisinsk undersøkelse, så lenge det er blitt anmodet om et avhør? Er det virkelig sånn at undersøkelsene som kan avdekke om barnet har vært utsatt for vold eller overgrep, differensieres? Jeg, personlig, vil jo påstå at alle barn som kommer inn ved et av landets barnehus til avhør, bør gjennomgå en medisinsk undersøkelse. På den måten vil man raskt konstatere i hvor stor grad kriminalitet kan bevises.

Innebærer ikke dette å svikte barna på nytt? Har vi anledning til å revurdere løftene som ble gitt barna om rettferdighet? Hvem vil ta ansvaret for nok et svik i livet til de sviktede barna? Er det politiet som bærer ansvaret? Burde de åpne opp for medisinske undersøkelser, som faktisk kan påvise fysiske skader som ikke fremkommer i et politiavhør? Burde justisministeren ha ventet med å sette lovendringen ut i livet? Er det han som er ansvarlig? Hvem ga barna løftet om rettferdighet?

Den opprinnelige tanken bak barnehusene var at barn som utsettes for vold og seksuelle overgrep, skal sikres et godt og helhetlig hjelpe- og behandlingstilbud samlokalisert på ett sted. Derfor er barnehusene utstyrt med dommeravhør, medisinsk undersøkelse og for samtale og terapi. Barnehusene tok i bruk nye metoder for avhør og medisinske undersøkelse som er mindre belastende for barna. Et tverrfaglig sammensatt personale bidro til at barnet slapp å bli fraktet rundt fra den ene instansen til den andre for å fortelle sin historie om og om igjen. Et barn som hadde vært utsatt for overgrep eller som hadde vært utsatt eller vitne til vold, skulle endelig oppleve å bli tatt på alvor. Barnet skulle oppleve at voksne viser at de vil beskytte barnet og sørge for å stoppe overgrepene. Den opprinnelige tanken var god den. Veldig god. Men hvem skal se barna, som er utsatt for en smerte vi ikke kan forestille oss, i øynene, og fortelle dem at det ikke fungerer like godt som vi kanskje hadde forestilt oss? Ingen? Ja, da må noe gjøres. Nå!

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Del gjerne. <3 Tusen takk!

Andre aktuelle endringer for barn og unge

9. oktober 2016 kl. 11:34

For dere som leste det siste blogginnlegget mitt, så vet dere at det handlet om de foreslåtte endringene i barneloven. Et sentralt tema for alle foreldre som ikke lenger bor sammen. Det har ikke vært like mange spørsmål i forhold til de foreslåtte endringene i barnevernloven, og det er kanskje fordi at ikke fullt så mange omfattes av den. Likevel synes jeg det er naturlig å peke på noen av disse endringene også, særlig med tanke på at jeg har skrevet om temaet tidligere og mange av dere avventer en oppfølger, samtidig tror jeg opplysningene her kan besvare et par av de åpne spørsmålene jeg stilte i innlegget fra 30.09 – Biologisk prinsipp vs omsorgsovertagelse.

Det barnevernloven har til felles med barneloven, er at de begge setter barnas beste i fokus, men ut fra litt forskjellige perspektiv. Barneloven regulerer blant annet foreldrenes plikter og ansvar overfor barna og barnas rettigheter overfor foreldrene. Barnevernloven derimot skal sikre at barna som allerede lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Barnevernloven skal sikre barn og unges oppvekstvilkår. Konflikter mellom foreldrene om for eksempel fast bopel, foreldreansvar og samvær reguleres gjennom barneloven og utgangspunktet er at foreldrene har avtalefrihet. Noen foreldre klarer imidlertid ikke å komme til enighet, og konflikten kan komme til å vare over lengre tid. Her kommer barnevernloven inn i bildet og regulerer barneverntjenestens rolle i situasjoner der foreldrenes konflikter går ut over barnets omsorgssituasjon. En langvarig og fastlåst situasjon kan få en svært negativ effekt på foreldrenes omsorgsevne, og kan bidra til at barnets helse og utvikling blir skadet. En konflikt som i utgangspunktet er en privat tvist mellom foreldrene, vil i de tilfellene den går ut over foreldrenes omsorgsevne, kunne føre til at barnet får behov for bistand fra barneverntjenesten.

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Med utgangspunkt i at det er barnet som er hovedsamarbeidspartneren og grunnen til at man overhodet har et barnevern, flyttes alt som berører barnet fremst i loven. Det faktum at ordet kjærlighet tas inn i formålsparagrafen og at atferdsbegrepet skal utelates har blitt veldig godt mottatt. Det at tiltak om makt og tvang overfor barn blir strammet vesentlig inn, er likeledes en god nyhet. Men er det tatt høyde for skjevheten barnevernet er kritisert for, i forhold til reaksjonsmåtene i de forskjellige situasjonene? Hvordan blir det for eksempel med veiledning på et tidlig stadium, slik at situasjonen kan komme under kontroll nettopp der den egentlig hører hjemme? Og hva med situasjonene der det er behov for at barnevernet intervenerer raskt? I noen tilfeller reageres det jo også for sent. Har man kommet frem til gode måter å vurdere situasjonen individuelt tilpasset barnet, samtidig som prinsippet om et bredt vurderingsgrunnlag overholdes? Kompetanse? Oppfølging av fosterbarn? Jeg vil i det følgende forsøke å belyse noen av lovendringsforslagene, noen egne tanker og til slutt hva Barnevernlovutvalget foreslår.

Målet med endringene er å gi kommunene en plikt til å sikre samordning av tjenestene, noe som anses å være helt nødvendig for at barna skal få bedre hjelp enn de har fått tidligere. Det vil kanskje forutsette at barnevernet er mer tilgjengelig for nettopp barna? Og foreldrene? At det settes inn mer ressurser i hjemmet på et langt tidligere tidspunkt? Noe som antageligvis vil komme til å koste penger, og fordrer at regjeringen er villig til å bevilge mer penger. Gjør de det? Barne- og likestillingsministeren er slett ikke overbevist, om at det blir så dyrt å gjennomføre lovendringene i tråd med forslaget, og hun kan ikke love økt bevilgning. Hun mener at alene det å komme tidligere inn og forebygge, det at barna får medvirke i egne saker, samt at foreldrene blir ivaretatt, er viktig for å kunne lykkes. Et sentralt spørsmål er om barnevernet uten ytterligere midler kan gjøre den jobben som så omfangsrikt er beskrevet? For det kan vel ikke være tvil om at det er kostnader involvert? For dem som jobber med å sikre barnas oppvekstvilkår, krever det altså at barna i mye større grad får uttale seg, og at både barna og familiene får større plass i loven. Det kan se ut som om store deler av ansvaret blir liggende på kommunene. En endret ansvarsfordeling skal blant annet gi bedre grunnlag for tverrfaglig samarbeid og sterkere insentiver til tidlig innsats overfor utsatte barn og familier. Valg av tiltak skal i større grad baseres på nærhet og bred kjennskap til barnets og familiens situasjon. Dette forutsetter å bruke mer tid på å kartlegge behov og mulige løsninger, som igjen vil trenge midler, som jeg ser det. Varige endringer ønskes skapt ved å mobilisere og bygge på de ressursene og strukturene som finnes rundt barnet og som barnet både har tilhørighet og tillit til. Altså i første rekke familie. Det er også lagt føringer på økt tilsyn av hvert enkelt barn i fosterhjem, allerede fra tidspunktet barnet flytter inn i hjemmet og frem til barnet fyller 18 år. Dette for å tilse at barnet får forsvarlig omsorg i fosterhjemmet og at forutsetningene som ble lagt til grunn for plasseringen følges opp. Det er heldigvis også pekt på kompetansemiljøet og ettervern. Når det gjelder de omdiskuterte akuttvedtakene, er viktigheten av et godt utbygd og forsvarlig akuttberedskap understreket, men også viktigheten av at plasseringene ikke blir unødig lange. Her blir de individuelle vurderingene avgjørende, som jeg oppfatter det, og jeg støtter meg på kritikken som har vært rettet mot barnevernet den senere tiden. Det viktigste målet på hjelpetiltaksområdet, beskrives som at tiltakene tilpasses barnet og familiens helhetlige livssituasjon. At barn og unge får den hjelpen som fungerer, i tråd med de overordnede mål om tilpasset hjelp og effektiv bruk av barnevernets ressurser. Dette fordrer naturlig nok også oppdatert kompetanse og kunnskap om hva som bringer de rette resultat, og en jevnlig vurdering av om disse oppnås. I tillegg til dette, er et foreslått mål å gi barnevernet et samlet kvalitetsløft, gjennom nasjonale satsinger og utvikling av felles kunnskap om hva som er et godt barnevernfaglig arbeid.

Da Solveig Horne mottok en offentlig utredning av barnevernloven torsdag den 29.09.16, var det til jubel og heiarop. I tillegg til en teknisk og språklig forenkling, har Barnevernlovutvalget nå vurdert hva som skal være barnevernets kjerneoppgaver og ansvar. Forslagene som ble fremsatt, var blant andre at barn skal få større medvirkning og en direkte uttalerett overfor barneverntjenesten og fylkesnemda. I tillegg ble det foreslått at Barnevernet kan nekte foreldrene innsyn dersom det kan medføre “skade eller fare for barnet eller andre”. At det lovfestes at barnet har rett til kontakt med foreldre, søsken og andre nærstående. Bedre ivaretakelse av barn i institusjon. Absolutt forbud mot undersøkelse av kroppens hulrom og bruk av mekaniske tvangsmidler som belter og reimer. Retten til familieliv og det biologiske prinsippet foreslås forsterket. I tillegg fremsettes krav om at barneverntjenesten alltid skal være tilgjengelig, og at henvendelser fra barn og foreldre skal følges opp. Det ble samtidig foreslått, at familie eller nært nettverk alltid skal vurderes som fosterhjem først. Kommunene plikter å tilby familieråd og det stilles krav om at samarbeidet mellom tjenestene i kommunene lovfestes.

Jeg, personlig, håper at endringene bidrar til å løfte barnas rettigheter frem i loven, samtidig som samarbeidet med barn og foreldre får sin forsterkning. Ikke minst håper jeg at samarbeidet på tvers av linjene vil føre til bedre resultater og at målsettingen gjennom å forenkle oppnås, nemlig at de som jobber med loven også forstår den. Sist, men ikke minst, håper jeg at barne- og likestillingsministeren revurderer bevilgning av midler. Jeg tror det kan bli nødvendig.

Med det, ønsker jeg deg en deilig søndag!

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Del gjerne. <3 Tusen takk!

Endringer i barneloven

5. oktober 2016 kl. 11:43

Mange snakker om den “nye barneloven” om dagen, og jeg har i den anledning mottatt en rekke spørsmål fra dere lesere. Mange av dere ønsker å vite hvilke konsekvenser endringene kan ha for deres livssituasjon, hva endringene innebærer og hva jeg synes om dem. Aller først må jeg få presisere at det slett ikke handler om en ny barnelov, tvert i mot dreier det seg om noen endringer i barneloven fra 1981. En full oversikt over potensielle konsekvenser har vi jo ikke ennå, men vi kan ta en liten titt på de foreslåtte endringene dere har påpekt. På tross av individuelle spørsmål, forsøker jeg i det følgende å besvare i generelle vendinger, da jeg tror flere kan være tjent med nettopp det. Noen av dere får dog en liten privat hilsen med noen konkrete svar. Følg med på innboksen.

Regjeringen har fremmet en egen lovproposisjon for Stortinget om likestilt foreldreskap. Målet er klart uttalt, nemlig det å styrke barns samvær med begge foreldrene. Innforstått innebærer det å gi fedre flere rettigheter ved samlivsbrudd. Det viktigste forblir imidlertid å beholde en barnelov som har barnet i fokus. Det er barne- og likestillingsminister Solveig Horne (Frp) som foreslår endringene der hun vil likestille foreldrene som omsorgspersoner, til barnas beste. Personlig synes jeg tanken er god, men forstår også en del av reservasjonene dere lesere sitter inne med. Det er altså fremsatt forslag om felles foreldreansvar, uavhengig av samlivsstatus ved barnets fødsel. Det ønskes også å sette delt bosted først i lovbestemmelsen og at varslingsfristen før flytting utvides fra seks uker til tre måneder. Det fremsettes i tillegg et ønske, om at det innføres meklingsplikt dersom foreldrene ikke er enige om at barnet skal flytte. Utgangspunktet for disse endringene, er at begge foreldrene er viktige omsorgspersoner i barnas liv. Dette gjelder uavhengig av om foreldrene bor sammen eller ikke, spesifiserer Horne. Videre hevder hun at dersom foreldrene oppfatter seg som likestilte i foreldrerollen, kan det bidra til å senke konfliktnivået. Det viktigste er å se hvert barn, og at barnas beste ligger til grunn for forslagene, forsikrer barne- og likestillingsministeren. I den sammenheng ønsker hun at vi skal anerkjenne at begge foreldre er like viktige omsorgspersoner i barnas liv, også etter et samlivsbrudd. Jeg, personlig, tenker at det ikke finnes regler uten unntak, og at nettopp det er med på å gjøre det så komplisert. Det er kanskje ikke alle foreldre som har intensjonen eller muligheten til å kunne anerkjennes som en viktig omsorgsperson etter et samlivsbrudd?

Hva vil så disse endringene bety i praksis? Hvilke konsekvenser kan endringene medføre? Dette vil jeg i det følgende forsøke å gi en kort oppsummering på, samtidig som jeg sper på med noen av mine egne synspunkter. Jeg vil imidlertid bare gå gjennom potensialet på de ovennevnte endringsforslagene, ettersom det er disse jeg har fått henvendelser om og som jeg opplever at kanskje har den største betydningen for dere.

FOTO: JOHANNESSEN, SARA / SCANPIX

Felles foreldreansvar

I dag har mor foreldreansvaret for barnet alene dersom ikke foreldrene bor sammen. Regjeringen har foreslått at lovens utgangspunkt skal være felles foreldreansvar for alle, også for foreldre som ikke bor sammen når barnet blir født. Forslaget begrunnes med at det vil bidra til likestilt foreldreskap og til at flere fedre får felles foreldreansvar for barna sine. Målsettingen med lovendringsforslaget, er også presisert i loven med at foreldre med felles foreldreansvar skal ta avgjørelser om personlige forhold for barnet i fellesskap. Barne- og likestillingsminister Solveig Horne vil oppnå nettopp at begge foreldrene sammen skal ta avgjørelser om viktige spørsmål som angår barna i deres oppvekst. Hun mener også at felles foreldreansvar vil stimulere til mer kontakt mellom foreldrene og barna. Spørsmålet er om det vil virke konfliktdempende, som Horne fremsetter påstand om, eller om det tvert i mot kan skape ytterligere konflikter.

I saker der mor per i dag har foreldreansvaret alene, må far gå til retten dersom han ønsker foreldreansvar. Dersom forslaget om felles foreldreansvar iverksettes, skal mødre kunne melde fra til Folkeregisteret hvis de ønsker foreldreansvaret alene, det kan typisk være i saker om vold i nære relasjoner. Utover det, innebærer forslaget at nettopp delt foreldreansvar vil være hovedregelen fra den dagen barnet er født, uavhengig av samlivsstatusen til foreldrene og om de har en felles plan for øyet. Det som i flere høringsuttalelser anses som avgjørende, er at det i forhold til hovedregelen, også må etableres en unntaksregel. Unntaksbestemmelsen vil for eksempel regulere situasjonene der delt foreldreansvar ikke er til barnets beste. Den sentrale utfordringen her, som jeg ser det, blir imidlertid å etablere en unntaksregel som dekker alle de individuelle situasjonene og som likevel ivaretar barnets beste. Det vil alltid være en årsak til at foreldrene ikke bor sammen, og det vil likeledes alltid være en årsak til at foreldrene ikke har noen felles plan for fremtiden. I noen av disse tilfellene er jeg redd et felles foreldreansvar kan bidra til maktmisbruk og kontroll av den andre omsorgspersonen. Det å ha en felles plan anser jeg som sentralt. En felles plan vil alltid gjøre et felles ansvar enklere. Også når man ikke bor sammen. Ser man på alle de individuelle sakene som ender opp med at en av foreldrene beholder foreldreansvaret alene, vil man også, etter min mening, se at det nær sagt er praktisk umulig å standardisere løsninger og fremdeles ha barnets beste for øyet. Kanskje ville det vært fornuftig å se litt på alternative muligheter som forenkler prosessen far har til å kreve felles foreldreansvar? I de fleste tilfeller er det nemlig mor som har foreldreansvaret. Jeg tenker altså på de tilfellene der far ønsker å dele det jeg anser som helt avgjørende, nemlig ansvaret – for barnets beste.

Delt bosted

Barneloven er i dag nøytral når det gjelder valg av bosted for barna når foreldrene ikke lenger bor sammen. Dette videreføres gjennom lovendringsforslaget, ved at delt bosted, det vil si 50% hos mor og 50% hos far, oppstilles som det første alternativ i lovteksten blant eksemplene på bostedsordningene foreldrene kan avtale. Det avgjørende vil imidlertid alltid være barnets beste og dermed en vurdering etter at barnet selv er hørt. Barneloven er per i dag nøytral og har det som utgangspunkt at det skal være opp til foreldrene selv å avtale hvor barna skal bo fast, hvilket omfang samværet skal ha og om barnet skal bo fast sammen med begge, altså med delt bosted. Det at begge foreldrene er viktige omsorgspersoner i et barns liv, er jeg helt enig i, så fremt foreldrene behandler barna bra. Begge foreldrene bør dermed ha mulighet til å være likeverdige omsorgspersoner selv om samlivet oppløses. Barnets beste bør imidlertid stå i fokus. Delt bosted krever at foreldrene samarbeider godt, ordningen kan virke mot sin hensikt hvis konfliktnivået er høyt. Kanskje mister foreldrene fokus på barnet, og saken får, som Barneombudet kalte det, et voksenfokus? Jeg antar at for noen barn kan delt bosted fungere godt, mens det for andre barn kan oppleves som ekstremt vanskelig. Det er et langt viktigere moment, enn hva foreldrene anser for å være hensiktsmessig. Hver sak, bør som jeg personlig oppfatter det, vurderes individuelt. Der familien selv klarer å etablere en fleksibel ordning som gagner barna, ser man jo at hensyn og kompromiss faktisk kan utøves. Likevel må vi dessverre innse, at ikke alle er like løsningsorienterte, når barnas bosted står til diskusjon. Nettopp derfor tror jeg at det å lovregulere en type retningsanbefaling kan ha en uheldig effekt ettersom barnets beste er det avgjørende. Barnets beste bør som jeg oppfatter det, avgjøres fra sak til sak. Flere var også i høringsrunden negative til dette forslaget, Advokatforeningen uttalte for eksempel at en utpeking i loven vil virke sterkt normgivende og gi en kraftig føring både til foreldre som skal velge løsning for sitt barn, til rådgivere og til rettsanvendere. Regjeringen har dermed foreslått å ikke gå videre med delt bosted som utgangspunkt i loven, på bakgrunn av høringsrunden.

Flytting og meklingsplikt

Det er pekt på at flytting med barnet ofte er en kime til konflikt mellom foreldrene. Flytting kan innebære store forandringer i et barns liv, ikke minst påvirker det gjeldende samværsordning og barnets lovfestede rett på kontakt med begge foreldrene. Regjeringen har i den anledning fremmet forslag om at dagens ordning for flytting med barnet, forsterkes ved å innføre meklingsplikt hvis foreldrene er uenige. Varslingsplikten før flyttingen foreslås utvidet fra seks uker, til tre måneder. Det er foreslått å presisere i lovteksten at ny sak reises dersom bostedsforelderen flytter med barnet uten at begge foreldrene er enige. Horne uttaler at avgjørelsen om at barnet skal flytte, er av så viktig karakter at den bør tas av foreldrene i fellesskap. Dersom foreldrene ikke er enige, og uenighet forekommer jo ofte nettopp på dette punkt, pålegges altså mekling. På den måten kan foreldrene få hjelp til å komme til enighet om barnets flytting eller endring av samværsordningen. Det vil imidlertid være den av foreldrene som bor fast sammen med barnet som har det avgjørende ordet om flytting innenfor landets grenser, med mindre det foreligger en rettsavgjørelse som sier at barnet skal ha fast bosted hos den andre forelderen.

Noe jeg stusser litt ved, er hvorvidt det anses positivt dersom den ene samværsforelderen, som i hovedsak er far, kan få så mye makt i forhold til å kunne påvirke mors ønsker om å flytte. Det oppstilles ikke noen begrensninger i forhold til fars flyttemuligheter, og akkurat det vil etter min mening innebære et skritt tilbake i forhold til likestilling og muligheten til å ta seg utdannelse, jobb og kanskje til og med det å kunne forsørge barnet sitt. På den annen side, vil konflikten kanskje kunne løses med at avgjørelsen om flytting innenlands legges inn under foreldreansvaret? Dette ble foreslått i høringsrunden. På den måten vil foreldre med felles foreldreansvar måtte ta flyttebeslutningen sammen og finne felles løsninger. Spørsmålet er om det alene vil virke konfliktdempende, eller tvert i mot? Det foreldrene i realiteten må bli enige om, er jo en ny samværsordning tilpasset bostedsforelderens nye bosted. Dersom de ikke enes, må altså saken bringes inn for retten. Om mekling vil føre til løsninger utenfor rettslokalet, vet jeg ikke, men dersom varslingsplikten før flytting utvides fra seks uker til tre måneder, vil de i det minste få tid til et forsøk. Det kan være gode grunner til å forsøke mekling, selv om erfaring tilsier at dette ikke fører frem i altfor mange saker. Kanskje vil familievernkontorene kunne bistå i denne type mekling?

Jeg håper at noen av dere har fått svar på spørsmålene deres. En håndfull av dere får også mer spesifikke svar i innboks. Ovennevnte er bare å betrakte som en aldri så liten oversikt, og jeg har bare sett på deler ev endringsforslagene. Dette til info.

En deilig dag ønsker jeg deg. Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Del gjerne. <3 Tusen takk!

I´ll shut you up baby…

3. oktober 2016 kl. 20:43

Utsagnet kan være tatt ut av en actionfilm, og jeg ser scenen levende for meg. Et nærbilde av en revolvermunning, dramatisk musikk og en grov maskulin stemme, som på amerikansk sier at han skal lukke kjeften på vedkommende revolveren er rettet mot. Noen i denne filmen sitter på kompromitterende informasjon og må gjøres tause. I alle fall i de fleste filmene jeg har sett med nettopp denne scenen, er det sånn. I det filmen for et øyeblikk går i sort, høres et øredøvende smell.

Det var til morgenen i dag, da jeg sammen med morgenkaffen inntok dagens overskrifter, at jeg kom til å tenke på utsagnet. Med teksten fra dagens nyheter, dannet det seg et helt annet bilde i hodet mitt. Det hadde imidlertid ingenting med Hollywood og actionfilmer å gjøre. En overlege slår alarm om filleristing av barn. Det siste året har det nemlig vært en spesiell økning i antall babyer som har blitt filleristet, og man antar visst at det har en sammenheng med at unge foreldre føler at de må være på nett hele tiden. Være seg Facebook, Snap, Twitter eller andre sosiale kanaler. Observasjonen bygger overlegen på bakgrunnsinformasjon fra flere av sakene han har håndtert de siste årene. Informasjon fra omgivelsene til foreldrene eller fra politiet, hevdes det. Det fremkommer også at det har blitt observert større pågang etter ferien. Hva slags syk utvikling er det vi egentlig hører om her? Midt i opprettholdelsen av det perfekte livet på internett, forstyrrer en gråtende baby som ikke vil la seg avspise med delt oppmerksomhet. Kanskje er babyen sulten? Kanskje er det ensomt? Kanskje har det vondt et sted? Det føles så vanvittig viktig å ferdigstille statusen om den perfekte lille familien, at det å bli forstyrret av familiens lyspunkt får det til å gå i svart? Jeg liker Hollywood scenen bedre, nettopp fordi det er en scene i en film. Man avskjæres altså muligheten til å svare på kommentarene om hvor nydelig babyen er, hvor heldige man er som foreldre og selvbeherskelsen forsvinner som dugg for solen? Nei, du kan ikke forestille deg det? Selvfølgelig kan du ikke det. Hvem kan vel det?

Hvert år oppdages det mellom 5 og 15 tilfeller av filleristing i Norge. Diagnosen kalles offisielt “Shaken baby syndrom”. En tredjedel av disse barna dør, en annen tredjedel får varige og alvorlige hjerneskader.

For to uker siden ble en 31 år gammel mann dømt til åtte års fengsel for vold mot sin fire uker gamle datter. Jeg har skrevet om denne saken tidligere, se gjerne innlegget “Merket for livet”, fra 23.08.16. I følge dommen, filleristet han babyen eller slo henne så hardt i hodet at hun med stor sannsynlighet vil være pleietrengende resten av livet. Heldigvis ble han straffet. Forrige tirsdag ble et par i 20-årene tiltalt for å ha påført sin seks uker gamle sønn 19 ribbeinsbrudd. Dette er mer enn scener fra en film, dette er realiteten. En sinnssyk realitet. Babyer filleristes fordi voksne mennesker ikke orker å håndtere det naturlige som jo babygråt må anses å være. I mange år har det blitt rapportert om ca ett alvorlig tilfelle av shaken baby syndrom i året, men nå, sier overlegen, har de sett en håndfull saker med nyfødte og babyer på under ett år. På Ullevål får legene bare inn de barna som trenger behandling. De barna som blir så syke at symptomene ikke går over, og de er sannsynligvis bare toppen av isfjellet, uttaler overlegen. Han tror på store mørketall.

Er det virkelig blitt så ille? Har sosiale medier fått så stor makt over oss, at vi fillerister ungene våre til stillhet, så vi kan legge ut våre perfekte liv på Facebook? Er det blitt viktigere for oss å fremstå som perfekte og lykkelige på Instagram, enn å være gode foreldre? Skader vi virkelig barna våre, for å få muligheten til å fremstå som lykkelige og interessante mennesker? Kan det ikke vente? Selger vi ikke på den måten sjelen vår på sosiale medier? Jeg sier “vi”, fordi vi må stå sammen for barna. Det er nemlig helt nødvendig, dersom dette bare gjenspeiler fragmenter av sannheten. Kan det virkelig være tilfelle? Da står menneskeheten i fare. Det er menneskelig å gjøre en feil, hører man fra tid til annen. Jeg håper dog ikke at vi aksepterer det i denne sammenhengen, for dette har med empati og nestekjærlighet å gjøre, noe som er helt avgjørende i et menneskelig samspill. Dersom vi ikke kan sette barna foran Facebook, Instagram og Snap, burde vi naturligvis avstå fra å få barn. Vi burde kanskje avskjæres fra den øvrige interaksjonen i samfunnet også? Er vi i stand til å filleriste barnet vårt til stillhet, for å ettergå de sosiale mediers ærend, da vet jeg rett og slett ikke hvor det kan ende. Kan dette virkelig være tilfelle? Det er igjen med sorg og vantro jeg skriver om dette, men jeg tror vi må ta det innover oss. Vi må kanskje dvele litt ved de ting som er av verdi i livet. Snakke sammen om det. Kjærligheten. Barna våre. Kan noe overhodet få en større verdi enn dem? Jeg trodde altså ikke det.

Jeg sender gode tanker, med et ønske om en fortsatt god kveld. <3

Biologisk prinsipp vs omsorgsovertakelse.

29. september 2016 kl. 22:00

Ingen blir fratatt omsorgen for barna sine uten grunn, sier vi ofte. Selvfølgelig må det være en eller annen grunn til at mennesker fratas egne barn, tenker de fleste av oss. Likevel kritiseres barnevernet med stive adjektiv og sterke argumenter, samtidig som det vises til helt spesielle tilfeller. Kritikken fremsettes gjerne av foreldre som er blitt fratatt barna sine, fra deres advokater og andre som kjenner noen som er berørte. Til og med tidligere ansatte fra barnevernet har deltatt i brennhete debatter. Det demonstreres utover landets grenser med massiv kritikk av barnevernet. Dersom en omsorgsovertagelse alltid er godt begrunnet, hva klages det egentlig på? Jo, er det ikke i stor grad fremgangsmåten tro? Den varierende kompetansen og rutinene for saksbehandlingen kanskje?

At foreldre som nettopp er blitt fratatt sine barn reagerer med både sorg, hysteri og sinne, sier jeg egentlig ingenting på. Jeg orker ikke engang å forestille meg hvordan det må være. Men deres reaksjonsmåte er jo på ingen måtet noe argument, for at barnevernet har tatt en feil beslutning. Barnevernet har sine grunner sier vi jo, og det sentrale er kanskje hvordan de går frem og om det finnes en enhetlig praksis. Se bare på akuttvedtakene som var ment til å brukes i krisesituasjoner. Har praksisen endret seg? Bruken av akuttvedtak har i alle fall økt så sterkt, at de nå fremstår som mer vanlig enn de ordinære vedtak om omsorgsovertakelse. Kan økningen skyldes at barna har fått det verre? Eller skyldes det at barnevernet har senket terskelen til å ta i bruk akuttvedtak? Det påstås i alle fall at økningen har skjedd, på tross av at det eksisterer flere eksempler på at unødvendige akuttvedtak har påført barna uopprettelige skader. Var dermed regelendringen unødvendig for å kunne gripe inn på et tidligere tidspunkt? Har akuttvedtakene vært med på å svekke det biologiske prinsipp? Det biologiske prinsippet fremkommer i loven som det klare utgangspunkt for at barn skal bo sammen med sine biologiske foreldre. Et uttrykk for det biologiske prinsipps betydning i barnevernssaker, ble forresten formulert i Rt. 1991 s. 557

“Jeg minner om at barnevernloven bygger på at det gjennomgående vil være i barnets interesse at foreldrene har omsorgen for det og videre at foreldrene, selv om omsorgen fratas dem, i alminnelighet har kontakt med barnet og foreldreansvaret for det”.

Hva betyr så dette? At barn helst skal vokse opp sammen med foreldrene sine? Ja, det kan det da ikke herske annet enn enighet rundt. Men dersom barnet ikke har det bra, og en omsorgsfratakelse anses for å være eneste muligheten, innebærer det biologiske prinsipp da at barnet skal fortsette å ha kontakt med foreldrene? Hvordan? Hvor ofte?

Normalt sett holder en biologisk familie sammen et helt liv, så det er kanskje et verdifullt prinsipp? Det gjør ikke et fosterhjem, det løses opp, gjerne når fosterbarna fyller 18 år og flytter ut igjen. Da blir disse barna som en konsekvens stående alene her i livet, uten både den biologiske familien og fosterfamilien. Med det som utgangspunkt kan det kanskje falle seg naturlig å forstå det biologiske prinsipp. Synes du ikke? Det er jo tross alt en unaturlig situasjon det å vokse opp sammen med fremmede mennesker. På den annen side, er det naturlig nok også meget unaturlig å utsette barna sine for både omsorgssvikt, vold og andre overgrep, som jo gjerne er grunnlaget for omsorgsovertakelse.

Foto: Scanpix

Mange av oss eksponeres disse sakene gjennom media, gjennom arbeid, kanskje er venner og bekjente rammet, men vi får sjeldent den fulle forståelsen for de individuelle sakene, praksisen som ligger til grunn internt i barnevernet og hva det klages på. Det blir skapt et inntrykk av at barnevernet gjør for lite og at alt blir bra dersom det offentlige overtar ansvaret. Vi hører om at barnevernet ikke har grepet inn overhodet, og barna er overlatt en skjebne med vold og overgrep. Men jeg synes da like ofte vi hører om et barnevern som altfor ofte går inn i saker på feil grunnlag, og de overtar omsorgen hvor det slett ikke var nødvendig. En kriminell som arresteres har jo i så tilfelle bedre rettsvern. Er virkelig praksis internt i barnevernet så tilfeldig og lite nyansert? I så tilfelle, hva kommer det av? Eventuelt, hva har man tenkt til å gjøre med det? Det er jo en sterk motstrid mellom den hjelpende siden, der det settes i verk tiltak som skal hjelpe familien slik at barna blir boende hjemme, contra den andre siden, hvor barnevernet overtar omsorgen, uten å ha vurdert tiltak for å hjelpe familien hjemme. Dersom de innehar denne dobbeltrollen, må det jo medføre at kun de som er tvunget til det, vil samarbeide. Samt sterke stigma og utrygghet i de respektive situasjonene.

Kan det ha med alder og erfaring å gjøre? Er barnevernspedagogene for unge til å gjøre jobben? Ei jente på et par og tjue har kanskje ikke de store forutsetningene for å undersøke en kompleks familiesituasjon? Har de barn selv? Forstår de situasjonen? Eller kanskje har det med utdannelsen å gjøre? Er de rett og slett for dårlig utdannet? Har de evnen til å vurdere som en psykolog? For de skal faktisk avgjøre om foreldre og barn har en god tilknytning, om det foreligger en adekvat speiling og de stiller krav til sosialisering. Kan det ha rot i at de leter etter tegn på omsorgssvikt? Er det overhodet mulig å finne tegn på omsorgssvikt, dersom dette ikke foreligger? Evner barnevernsansatte for eksempel å se forskjell på atferd? Sorg etter dødsfall contra et barn som ikke har det bra hjemme? Ville du sett forskjellen på naboens barn, for eksempel? Er barnevernsansatte ydmyke og forståelsesfulle? For det må jo være en forutsetning for å gjøre en sådan jobb, synes du ikke? Eller er de også altfor forståelsesfulle?

Det er som vi opplever, slett ikke enkelt å få den store oversikten. Jeg har i den anledning spurt ansatte i barnevernet om de kunne være villige til å snakke med meg om nettopp dette. Se litt nærmere på spørsmålene stilt ovenfor og dele noen tanker med oss. Det er viktig at vi vet hvordan de tenker, så vi kan være trygge på at dersom det skulle ramme oss, kan vi stole på at de tar rettferdige og gjennomtenkte avgjørelser. For ikke å nevne omfangsrike og grundige undersøkelser i forkant av saken. En annen ting jeg er veldig interessert i å vite, er hva praksis er, dersom de finner ut at de har fattet uriktige avgjørelser.

Jeg holder dere oppdatert. Om jeg er så heldig å få en sparringspartner fra barnevernet vet jeg til uken, og jeg vil i så tilfelle dele svarene med dere så snart som mulig. Har dere øvrige spørsmål dere synes er viktige å få stilt, send dem gjerne til meg i innboksen.

Kryss fingrene da, for at jeg kan få svar på alle disse spørsmålene, direkte fra barnevernet. Følg meg også gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Jeg setter i tillegg stor pris på deling, kanskje oppnår vi sammen, at opplysningene kommer dit de har størst betydning. <3 Tusen takk!

Er de en velsignelse eller en forbannelse?

27. september 2016 kl. 19:25

Og denne gangen snakker jeg ikke om barna våre, for der hersker ingen tvil overhodet. De er naturligvis en velsignelse for de aller fleste av oss. Motivert av dere lesere, synes jeg tiden er inne for å skrive litt om systemet som skal fange opp barna som ikke behandles som om de er en velsignelse. Barna som ikke får den omsorgen de fortjener. Barna som lider midt i sine egne oppvekstvilkår og videre inn i de voksnes rekker. En omstridt etat, og et tema som ofte tar fyr i det offentlige rom. Jeg vil snakke om barnevernet.

Jeg synes at barnevernet fortjener litt ekstra spalteplass, så jeg vier den omstridte institusjonen en liten serie av blogginnlegg. Aller først synes jeg det faller seg naturlig å skrive litt om det å varsle, som er helt elementært i forhold til jobben barnevernet gjør.

Dersom et barn roper om hjelp, vil det falle seg unaturlig å ikke hjelpe. Hva om et barn helt åpenbart trenger hjelp, men ikke sier noe? Er det da like naturlig å hjelpe? Og hvordan kan vi gå frem? Jeg snakker om barna utsatt for vold og overgrep. Barna som opplever å bli mishandlet kan ikke bare lukke døra til verden på utsiden og føle seg trygg innenfor hjemmets fire vegger. Det er nemlig hjemmet deres som er blitt et farlig sted å være. Det er menneskene som i utgangspunktet skulle beskytte, bære omsorg og gi kjærlighet, som svikter så brutalt. Hvordan kan vi hjelpe disse barna på best mulig måte?

Barns rett til beskyttelse mot vold, overgrep og utnyttelse er en grunnleggende rettighet nedfelt i FNs konvensjon om barns rettigheter, artikkel 19 og 34. Barnekonvensjonen trådte i kraft den 2. September i 1990 og ble ratisfisert i Norge i 1991. I 2003 ble også barnekonvensjonen med sine tilleggsprotokoller inkorporert, (dvs umiddelbart innlemmet i norsk lov) gjennom menneskerettsloven. Barns rettigheter ble dermed styrket i flere lovverk, blant annet i barneloven og barnevernloven. Barneloven regulerer blant annet foreldrenes plikter overfor barna og barnas rettigheter overfor foreldrene. Barnevernloven har som formål å sikre at mindreårige som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, og skal bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår. I 2012 ble det også utviklet en handlingsplan mot vold i nære relasjoner, hvor målsettingen var at alle skal kunne leve sine liv uten vold. Det er med andre ord gjort et formidabelt arbeid i å etablere verktøy med sikte på å forebygge, avdekke og avverge vold i nære relasjoner. Sentrale spørsmål i den anledning er, hvem som forvalter disse verktøyene og om det fungerer?

Barneverntjenesten er gitt et særlig ansvar i å sikre at barn som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, skal få den nødvendige hjelp og omsorg til rett tid. For å kunne ivareta dette ansvaret, er barneverntjenesten avhengig av å motta opplysninger fra andre som kjenner til situasjonen barna lever under. Etter lov om barneverntjenester (barnevernloven) § 6-4 har alle offentlige ansatte en opplysningsplikt til barneverntjenesten. Opplysningsplikten anses å være et selvstendig og personlig ansvar, og er naturligvis særlig aktuell for de som jobber ved helsestasjoner, sykehus, legekontorer, politi, barnehager, skoler, tannleger, sosialkontor, familievernkontor og krisesentre. Denne plikten gjelder i de situasjoner hvor barneverntjenesten etterspør opplysninger som ledd i sin utredning, men også i situasjoner hvor de offentlig ansatte selv oppdager forhold de mener må undersøkes. Det innebærer at alle offentlige ansatte har en selvstendig opplysningsplikt til barnevernet dersom det er grunn til å tro at barn opplever omsorgssvikt, vold eller overgrep i hjemmet. Gjennom sin daglige kontakt med barn og unge er for eksempel ansatte i skole og barnehage i en sentral posisjon til å observere og samle informasjon om barnas omsorgs- og øvrige livssituasjon.

Hvordan er det så med deg og meg? Har vi noen plikt til å opplyse om utilbørlige forhold? Privatpersoner er ikke underlagt noen lovpålagt opplysningsplikt. Det er imidlertid viktig å huske, at vi alle likevel har et moralsk ansvar for å melde inn vår bekymring dersom det er grunn til å tro at et barn lever under skadelige omsorgsforhold. Privatpersoner har ikke noe juridisk ansvar slik offentlige ansatte har, likevel kan opplysninger fra privatpersoner være like avgjørende for et voldsutsatt barn. Er du bekymret, er det viktig at du gjør noe med det. Barnevernet plikter å drøfte en potensiell bekymringsmelding med deg, det er også barnevernets jobb å vurdere hvordan meldingen skal følges opp. Vår oppgave er likevel å sørge for at barnevernet får vite om barn og unge som har det vondt.

Når det meldes fra til barnevernet kan det meldes fra med fullt navn, eller det kan også meldes fra anonymt. Dersom det meldes fra med fullt navn, vil foreldrene i saken bli informert om hvem det er som melder. Meldes det derimot inn anonymt, vil verken barnevern eller foreldre vite hvem som melder i fra. Familien det gjelder får imidlertid mulighet til å se meldingen. Det kan alternativt meldes inn med navn overfor barnevernet og anonymt overfor foreldrene. I sistnevnte situasjon, kan anonymiteten oppheves dersom barneverntjenesten fører sak om omsorgsovertagelse, og dersom saken må avgjøres i retten.

Deretter er saken ute av våre hender. Etter at barnevernet har mottatt en bekymringsmelding, skal de gjennomgå meldingen og vurdere om den skal følges opp med en undersøkelse, eller om den skal henlegges. Dette skal barnevernet gjøre innen en uke fra meldingen er mottatt. Hovedhensikten i en undersøkelsessak er å innhente, bearbeide og vurdere informasjon om barnet, forholdene i hjemmet og i nærmiljøet. På bakgrunn av denne informasjonen vil barneverntjenesten fatte en beslutning om hvorvidt barnet har behov for et barneverntiltak eller ikke. I følge barnevernloven skal undersøkelsen gjennomføres så skånsomt som mulig, og den skal ikke gjøres mer omfattende enn nødvendig.

Det er barnevernloven § 4-3 som gir barneverntjenesten både en rett og en plikt til å foreta undersøkelser. Bestemmelsen sier at barnevernet snarest skal foreta en undersøkelse dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter kapittel 4. “Rimelig grunn til å anta” er et skjønnsmessig begrep, men praksis tilsier at terskelen ligger lavt for barnevernets adgang til å foreta undersøkelser. Barne- og familiedepartementet har også pekt på viktigheten av at barneverntjenesten gis rett og plikt til å undersøke før selve omsorgssvikten eller mishandlingen inntreffer. Dette gir barneverntjenesten en forebyggende funksjon med mulighet til å sette inn hjelpetiltak på et tidligere tidspunkt, slik at risikoen for omsorgsovertakelse minskes. Likevel har også barnevernet anledning til å vurdere saken dithen, at det å handle raskt er nødvendig. Gjennom et akuttvedtak, kan de hente barn direkte ut fra familiene. Akuttvedtaket reguleres etter barnevernloven § 4-6 annet ledd, og det oppstilles vilkår om at barnet blir vesentlig skadelidende dersom det ikke tas ut av den omsorgssituasjonen det befinner seg i. Dette er åpenbart et inngripende forhold for de familiene det gjelder. Barnevernet har fått vel så mye ris som ros for vurderingsevnen de utviser nettopp i forhold til akuttvedtak og spørsmål om det burde vært forsøkt hensiktsmessige tiltak i hjemmet. Vi skal se nærmere på barnevernets anledning til å utøve skjønn og deres praksis forøvrig, i neste blogginnlegg. Er barnevernet en velsignelse i deres vurderinger, eller oppfattes de som en forbannelse med sine inngrep?

Jeg har fått henvendelser fra flere av dere lesere, med ønske om en gjennomgang av institusjonen som har til hensikt å verne om barnas interesser. Jeg blir spurt om hva jeg synes som jurist, spesielt om målsettingene og fremgangsmåtene. Jeg skal gjøre mitt beste for å belyse saken fra flere perspektiver, og dette blogginnlegget var det første av en bitteliten serie. Dersom du skulle sitte på spørsmål i denne sammenheng, send meg gjerne en melding. Dersom du har historier du synes det er hensiktsmessig å belyse, la gjerne høre fra deg. Generelle meninger og tanker på et saklig grunnlag, tas også i mot med stor takk.

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Ser du verdien av det, del gjerne. <3 Tusen takk!

Hvorfor gjør vi det egentlig?

21. september 2016 kl. 13:37

Det har de siste dagene vært noe jeg har tenkt mye på. Det er slett ikke første gang jeg beskjeftiger meg med nettopp disse tankene. Men jeg synes definitivt det er ok å puste nytt liv i problemstillingen fra tid til annen. Jeg tenker på det å sette barn til verden. Hvorfor gjør vi det egentlig? Dette er ikke et retorisk spørsmål, som skal lokke frem de politisk riktige svarene. Det er mer et spørsmål jeg synes alle foreldre i det minste burde ha en eller annen tilnærming til. Fikk du barn fordi du ønsket deg det av hele ditt hjertet? Og hvorfor ønsket du deg det av hele ditt hjerte? Er ønsket biologisk forankret? Eller vil vi bare etterlate oss et slags spor, den dagen vi selv forsvinner? Tar vi oss egentlig tid til å vurdere potensialet barna har i denne verden? Hva vi etterlater dem?

Ja, klart du har rett – dersom du mener dette er eksistensielle og tunge spørsmål – men det å sette barn til verden, det å gi dem riktige verdier, en god oppdragelse og sist, men ikke minst, gjøre dem klare for resten av verden, er også eksistensielle og tunge oppgaver. Er det ikke? Selv, synes jeg det er noe av det viktigste jeg noensinne har fått være med på.

Jeg tenkte mye på dette før jeg fikk datteren min, før hun i det hele tatt var en reell tanke. I mange år har jeg avveid problemstillingen, er ønsket om barn egoistisk eller ser jeg den mer altruistiske verdien, altså det uegennyttige ved å få barn? Ønsket om barn er kanskje alltid preget av de litt mer egoistiske tankene, mitt var i alle fall det. Jeg ønsket meg noen å elske, noen som elsket meg. Jeg ville berike, og jeg ville naturligvis berikes. Men når man først har fått dette barnet, så dukker jammen meg disse tankene opp på nytt. Som en lukt i nesa du ikke kan bli kvitt, eller en sang fra radioen som ikke slutter å spille i hodet ditt. Hvorfor satte du barn til verden? Men tankene kommer ikke uten grunn, det skal nevnes. De kommer med nyhetene, de kommer med tragediene, og de kommer med redselen som et resultat av nettopp nyhetene og tragediene. Kjenner du deg igjen? Jeg håper det, for noen ganger føler jeg meg litt i overkant dramatisk, noe jeg fra tid til annen også har fått høre. Og det kan jo være litt morsomt å harselere med det, men det endrer jo ikke på det faktum, at vi faktisk burde ha gode grunner til å få barn.

Hvilke grunner ville for deg vært gode nok? Hvilke pro og contra har du gjort deg? Og hvor sikker er du på lista av argumenter? Dersom du har lyst til å svare på spørsmålene mine, setter jeg pris på det, i det øvrige er det slett ikke meningen å overfalle deg. Jeg håper bare at vi alle tar disse tankene innover oss av og til. Vi burde det. Hva har vi å tilby barna våre? Og kan vi beskytte dem?

Det siste spørsmålet er blitt så avgjørende for meg. Jeg tenkte aldri de tankene før jeg fikk barn, beskytte barnet mitt? Fra hva da? Krig og terror og sånn? Nei, det er vi jo ikke så utsatt for her i vår lille trygge nasjon. Hmmm!? Krig og terror kommer i så mange former og farger, og det så jeg ikke like klart den gangen. At vår nasjon i aller høyeste grad kan bli berørt, hadde jeg nok heller ingen formening om. Men så ser man inn i sine egne øyne, man møter seg selv i døra, man har fått barn, og oppfatningen av farer og feller har endret seg drastisk.

Per i dag, vet vi at det finnes krigsherjede land, for ikke å nevne sultrammede, som er helt avhengig av resten av verden, for å klare å stå i det. Likevel må vi lese i avisene at nødhjelpskolonner med rundt 20 biler lastet med mat og helt nødvendig medisinsk utstyr til disse områdene, bombes i stykker og mennesker som bare vil yte hjelp omkommer. Helsepersonellet angripes bevisst, for at sivile, deriblant barna, ikke skal få den hjelpen de trenger. Vi ser bilder av barn på nyhetene, på alder med våre egne, sultne, blodige og traumatiserte. Katastrofalt er det eneste ordet som faller meg inn. Vi vet, at selv om krigen ikke herjer i vårt nabolag, er den ikke så fjern som vi kunne ønske oss. Den er blitt en del av vårt nyhetsbildet og vi finner deler av den i vår egen politikk, i vårt eget samfunn. Joda, sier du kanskje, men krigen befinner seg ikke i vårt land og vi må stole på politikerne våre. Ok, sier jeg mumlende til det og henviser til krigen våre egne barn utsettes for i vårt eget land. Vold, overgrep og terror. Mobbing på skolen. Farene ved sosiale medier. Joda, vi bor i en velferdsstat som i betydelig grad garanterer samfunnets medlemmer hjelp hvis de skulle komme ut for helsesvikt, sosial nød eller tap av inntekt, for eksempel ved arbeidsledighet eller alderdom, og vi sikres retten til utdannelse. Likevel, kan det aller kjæreste vi har utsettes for fare. Mister vi litt kontrollen? Vi ser jo hva mennesker kan være kapable til? En mann fra Tromsø ble nettopp siktet for nettovergrep mot 60 barn. I tillegg til å være siktet for fysiske overgrep mot ytterligere barn. I dag leste jeg en overskrift i den sammenheng, om at det nå er blitt et mål for overgripere å påføre små barn smerte. Det er jo til å gråte av. For bare noen dager siden, ble en mann dømt for seksuelt overgrep mot lillebroren til ekskjæresten, mens han satt barnevakt. Er det mulig? Om ikke det er ille nok, så er det dessverre grunn til å tro at mellom 10 000 og 15 000 bilførere daglig kjører i ruspåvirket tilstand. Med ett rykker det nærmere. Gjør det ikke det da? Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg lar meg definitivt skremme.

Jeg skal ikke male fanden på veggen, for det gjør jo alle landets aviser for oss hver eneste deg. Og hvis du oppfatter at det er nettopp det jeg gjør, beklager jeg det. Men jeg er redd for at jeg må opplyse deg om, at farene jeg her har fremstilt dessverre er helt reelle. På den annen side, kan vi som foreldre, samfunnsborgere og del av et demokrati faktisk være med på å skape den verdenen for våre barn, som vi ønsker for dem. Jeg tror bare vi glemmer det av og til. Kanskje det er på tide å huske det nå? For barna våre, den største velsignelsen, den mektigste glede og de vakreste skapninger på jord. Født uskyldige og rene, fortjener de så absolutt det aller beste. Jeg, for min del, har aldri opplevd noe så vakkert, noe så altoverskyggende som det å få barn. Men jeg er helt åpenbart redd for at vi mennesker som har satt dem til verden, ikke forvalter denne verden som vi burde, slik at den er trygg, god og bærekraftig, den dagen våre barn er ute på egen hånd. Ikke minst på veien dit. Ikke fortell meg at du aldri har tenkt på det? Dersom du ikke har det, blir mitt spørsmål til deg – har du barn?

Nåja! Dette har altså jeg tenkt mye på i det siste. Hvorfor gjør vi det egentlig? Hvorfor setter vi barn til verden? Jeg kan selvfølgelig bare snakke for meg selv. Og jeg fikk barn fordi jeg ville elske det frem her i verden, jeg ville være med på å skape et menneske som skulle bli så mye større enn det jeg noen gang kan komme til å bli selv. Jeg ville investere alt jeg er og alt jeg har, i et menneske som skal være morgendagens håp. Barna våre er morgendagens helter. Men vi må ikke glemme å etterlate dem i en rettferdig posisjon, slik at det lar seg gjøre å være nettopp det. Morgendagens helter.

Noen tanker fra meg bare, med ønsker om en fortsatt fin dag! <3

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Ser du verdien av det, del gjerne. <3 Tusen takk!

20. september 2016 kl. 11:08

Hvem slår egentlig barna sine?

5 kommentarer

Er det mamma eller pappa som slår barna sine mest? Problemstillingen ble presentert i kommentarfeltet til blogginnlegget av 30.08 – “Din jævla drittunge”. Dette blogginnlegget er å anse som det siste av to svar på leserens kommentarer. Leseren formidlet at han er skuffet over den ensidige fremstillingen av voldsproblematikken. Han fremla påstand om at kvinner faktisk slår egne barn mest, og at de kommer unna med det, med unnskyldningen om at de tilbringer mest tid med dem. I forlengelsen av det, mente han likeledes at kvinner slår egne pikebarn oftere enn guttebarna sine.

Det at kvinnene granskes på dette området, ser ikke ut til å falle helt i smak. Det får jeg en tydelig indikasjon på i mitt første svar til leseren av 13.09 – “Kvinner slår like mye, eller mer enn menn”. Jeg mottok både kommentar på bloggen og på Facebook, der man ikke anså seg enig i overskriften. Jeg har også mottatt private meldinger med klare synspunkt, erfaringer og gode argumenter. Likevel vil det fra tid til annen være nødvendig å ta diskusjonen, kartlegge forholdet, for å vite hvor og hvilke tiltak som må iverksettes for å avdekke og forebygge volden. Samfunnet er dynamisk, det er vi mennesker også. Takk til dere som har engasjert dere, jeg setter stor pris på det. <3

Jeg drøfter i det følgende hver påstand separat, og presentere de funn jeg har gjort løpende. Jeg vil imidlertid gjøre oppmerksom på, at resultatene fra mine undersøkelser ikke kan anses som noe fasitsvar, snarere som generelle opplysninger. I tillegg vil jeg understreke at hvem som slår egentlig er uviktig, det er skadeomfanget som er avgjørende for de som blir slått. Sviket fra de aller nærmeste er likeledes viktig å fokusere på og ikke minst straffbarheten.

Slår kvinner sine egne barn mer enn menn?

Det finnes flere avisartikler som argumenterer for at mødre slår egne barn mer enn fedrene gjør. Mange av dem støtter sine uttalelser på en rapport fra NOVA – Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, av samme året. Rapporten presenterer nemlig en undersøkelse hvor det fremkommer at mødre slår barna oftere enn fedrene. Årsaken oppgis å være en tettere og mer konfliktfylt relasjon mellom mødre og barn enn mellom fedre og barn, dette påpekes ettersom mødre ofte har et større ansvar for barneoppdragelsen. Det dreier seg altså om typisk oppdragervold.

Denne type vold beskrives både som fysisk og psykisk avstraffelse, tiltenkt for å korrigere atferd, altså å få barnet til å innordne seg fellesskapets normer. Dette i form av klaps, slag, ris med hånd eller gjenstand, lugging, spark og risting. Den psykiske avstraffelsen er ikke-fysisk, men gjerne nedverdigende og ydmykende. Likeledes kan det være trusler om straff, om å bli forlatt, eller skadet. Man gjør gjerne barnet til syndebukk, manipulerer, påfører skam og holder tilbake omsorg. Det er med det, som du sikkert oppfatter, en ikke uproblematisk skillelinje mellom oppdragervold og barnemishandling. Oppdragervolden kan raskt eskalere og det slås hardere enn planlagt, spesielt dersom avstraffelsene ikke fungerer. Starten på en ond sirkel, vil jeg mene. Det foreligger på det grunnlag alltid risiko for skade. Volden må anses spontan, ukontrollert og styrt av sterke følelser som sinne og aggresjon. Den oppleves derfor som særdeles skremmende på barna, foreldrene på sin side, bagatelliserer ofte volden. Den biologiske fryktresponsen er umiddelbar, og volden utvilsomt mer skadelig nettopp derfor. Spørsmålet er hvem av foreldrene som slår barna sine mest. Finnes det noe klart svar på det spørsmålet?

Rapporten fra NOVA la en spørreundersøkelse av 7000 ungdommer til grunn. Ungdommen var mellom 18 og 20 år, og 20 prosent svarte at de hadde opplevd vold fra mor og 14 prosent hadde opplevd vold fra far. Mens volden som mødrene utøvde oftest ble rapportert som mild, ble det i etterkant av undersøkelsen rapportert om noen tilfeller av vold like grov som den vi gjennom tidligere forskning er kjent med, fra far. Men langt i fra samme omfang.

I en annen rapport fra 2014, gjort av NKVTS, opplyses om at de fleste studier tyder på, at fedrene er overrepresentert som den av foreldrene som utøver vold med høy risiko for skade. Også her pekes på den mildere volden mødre utsetter barna for, dog påpekes kulturelle forskjeller. Fordelt på kjønn, vises også til at jenter i større grad enn gutter blir utsatt for mindre alvorlig vold fra foreldrene.

En annen og helt ny forskningsrapport foreligger imidlertid også fra NOVA (2016), hvor det fremkommer at ett av fem barn opplever vold i oppveksten og at andelen som har opplevd vold fra minst én forelder er redusert fra 25 prosent til 21 prosent per 2015. På området grov vold, har man ikke sett noen reduksjon. Reduksjonen gjelder mild vold og i særlig grad mild vold fra mødre.

Personlig synes jeg det er vanskelig å falle ned på noen konklusjon, ettersom jeg ikke finner noen forskning der kulturelle korrelasjoner er oppgitt, og jeg opplever det problematisk i forhold til dagens kulturelle mangfold. Jeg synes det kulturelle aspektet er viktig å få med, da det ikke hersker noen tvil om store kulturelle variabler hva barneoppdragelse angår, alvorlighetsgrad og virkemidler som tas i bruk. Dersom vi skal ta utgangspunkt i den nyere forskningen og det faktum at mødre i hovedsak utøver mild vold, og at denne det siste året er redusert med 4 prosent, må man i det minste være glad for den utviklingen. Ut fra undersøkelsenes resultat, kan vi også være trygge på at det er fedrene som i størst grad utsetter barna for den grove volden. Likevel blir spørsmålet stående åpent. Slår kvinner sine egne barn mer enn menn? Også i denne kategori vold eksisterer mørketall og i disse rapportene vises også til nettopp mørketallene, vi vet imidlertid fra før, at det hersker store mørketall når det gjelder vold i nære relasjoner generelt. Det er dermed vanskelig å få frem fakta, hva oppdragervold fra mor versus far angår. Likevel ser det ut til, at mor kan ha vært tilbøyelig til å utøve mild vold noe hyppigere enn det far utøver grov vold. Utøver ikke far noen form for mild vold? Stadig dukker det opp nye spørsmål. Det advares imidlertid om en tendens til at jenter utsatt for vold fra mor, blir mer voldelig. Samtidig oppgis at voldelige jenter hyppig kommer fra hjem der far slår. Jeg oppfatter opplysningene som motstridende. Men noe krystallklart holdepunkt for at kvinner slår egne barn mer enn menn, finner jeg ikke. Det betyr imidlertid ikke at de ikke utøver vold, heller ikke at mor aldri utsetter barna sine for grov vold. Det må vi ikke la oss forlede til å tro. Personlig, tror jeg imidlertid at mødre har lettere for å gi døtrene sine en ørefik og lugge dem, dersom de blir sinte eller ønsker å korrigere. Fedre tyr til andre metoder, og er langt sterkere enn kvinnene, noe som har innvirkning på skadeomfanget.

Noe som kan være verdt å merke seg, er at grov vold fra far angivelig fører til økt risiko for spiseforstyrrelser, angst og dissosiasjon, mens grov vold fra mor ga økt risiko for selvmordsforsøk. Dette vil jeg tro har med vår iboende forestilling om at mor er den kjærlige og nære omsorgspersonen, som automatisk skal beskytte og ivareta barnets behov. Vi ser kanskje fremdeles navlestrengen? Når mor så slår, oppleves nok det som langt mer dramatisk enn når far gjør det.

En glassklar konklusjon må imidlertid bli, at holdningsendringer må til. Vi må opplyse om skadeomfanget vold medfører, inkludere fremmede kulturer i denne læringsprosessen og slå hardt ned på vold i nære relasjoner, spesielt volden rettet mot barn. Det er nemlig ingen tvil om at fysisk vold, både den milde varianten, og den grove, setter dype spor i barna som opplever den, og at mange foreldre ikke klarer å skille mellom oppdragelse og mishandling. På dette punkt vil jeg minne om at selv et dask på rumpa er uakseptabelt og sorterer under voldsbegrepet. Ørefiker like så.

Aksepterer vi vold fra mor med unnskyldninger om at hun tilbringer mest tid med barnet?

Med utgangspunkt i det ovennevnte, nemlig at mødre også utsetter barna sine for vold, blir det plutselig relevant å ta stilling til om det at mor tilbringer mest tid med barna er avgjørende. Gjør hun overhodet det? Og er det i så tilfelle en egnet unnskyldning?

Rapporten som ble fremlagt i 2007 fra NOVA viste til at mor har mye av ansvaret for å oppdra barna, og at det i enkelte situasjoner kan bli for mye for henne. Dersom mor bærer det meste av omsorg og oppdragelse, setter det også far i en fraværende posisjon. Hvordan ville det vært om situasjonen var mer balansert? Det ville kanskje føre til at mor slo mindre, likevel vet vi ikke om far ville slått mer. Det avgjørende er imidlertid å formidle foreldre at vold mot barn er ulovlig og styrke kompetansen til de som jobber med barn, slik at de lærer å oppdage når barn utsettes for vold. Med utgangspunkt i situasjoner der mor sitter med overvekt av både omsorg og oppdragelse, vil det nødvendigvis være mor som tilbringer mest tid med barnet. Det vil imidlertid aldri forklare, eller unnskylde vold.

Mødre som tiltales for vold mot egne barn, kan i følge Aftenposten bli forstått og unnskyldt, de slipper soning og får lavere straff – på grunn av sin rolle som mor. Dette fremkom etter at Aftenposten gjennomgikk 187 familievoldssaker for norske domstoler. Det vil nok være vanskelig å trekke konklusjoner basert på få og ulike enkeltsaker, og forskjeller i straffeutmålingen er åpenbart langt mer sammensatt enn stereotypier knyttet til morsrollen. Likevel er det bekymringsfullt, dersom rettssystemet behandler voldelige mødre og fedre ulikt. Likevel har vi av det ovennevnte sett, at det kanskje kan ha helt naturlige årsaker. Kan det ha med det faktum å gjøre, at mor vanligvis utsetter barna for en langt mildere type vold? Jeg forstår det dermed ikke dithen, at vi aksepterer volden mor utøver med unnskyldningen om at hun tilbringer mest tid med barnet. Det synes mer som at mor faktisk bærer størst ansvar for oppdragelsen i hjemmet. Det finnes imidlertid ingen unnskyldning for å utøve vold mot barn, heller ei gode forklaringer.

Slår kvinner sine egne pikebarn oftere enn guttebarna sine?

Rapporten fra 2011, utført av NOVA, viser til at mødre slår barna oftere, hyppigst er volden mot døtre, fremkommer det. En nærliggende forklaring presenteres å være at relasjonen mellom mødre og døtre er mer emosjonell og konfliktfylt enn mellom mødre og sønner. Også her vises til en mulig forklaring, om at mødre har et større ansvar for barneoppdragelsen enn det fedre har, og at dette kan gi utslag i at vold sniker seg inn som en del av oppdragelsen. Det spekuleres i om mødre kan føle seg mer hjelpeløse i sine forsøk på å oppdra døtrene sine, hvorfor dette antas, grunnlegges imidlertid ikke. Og igjen refereres volden mødre utsetter døtrene for som en mild form, eksempelvis lugging og klyping. Personlig vil jeg formode at mødre føler en større kontroll over døtrene sine enn sønnene, av helt naturlige årsaker, gutter er fysisk sett sterkere. Dermed vil det kanskje føles unaturlig å lugge en gutt, det samme gjelder nok den impulsive ørefiken. Men som nevnt ovenfor, her finnes neppe noen fasitsvar og vi er avhengig av ytterligere avdekking av voldsproblematikken som helhet. Vold er aldri akseptabelt, det er det aller viktigste budskapet jeg kan formidle.

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Ser du verdien av det, del gjerne. <3 Tusen takk!

5 kommentarer

Noen sår gror aldri.

16. september 2016 kl. 07:01

I løpet av et liv skal så mye erfares og så utrolig mye læres. Mange ting har vi kontroll på, andre ikke i det hele tatt. Kan man kalle det skjebne tro? De erfaringene vi må gjøre oss i dette livet, som forårsaker de sår som aldri gror? Det er klart, at sårene vi utsettes for kommer i flere former og nyanser, noen kan vi kanskje anse som en lærepenge, andre preger oss for resten av våre liv. Noen av disse sårene er så dyptgående at de aldri blir til arrvev, fordi det skal så veldig lite til før de på nytt begynner å blø. De er fremdeles smertefulle og virkelige. Det er sårene som aldri kommer til å gro.

Når vi en eller annen gang sorterer under den eldre garde og sitter med vakre furer i ansiktet, som bevitner de smil vi har smilt, de tårer vi har felt og opplevelsene som har fulgt både sorgen og gleden. Vil vi komme til å anse oss som rike, tror du? På tross av livets uransakelige veier? Skjebnens uvilkårlige valg? Og ikke minst de sår som aldri vil gro?

Jeg har selv opplevd mange ting i mitt liv, som har vært med på å prege hvem jeg er blitt, på godt og vondt. Jeg har også fått meg noen skrammer her og der, som jeg har opplevd både som smertefulle, vanskelige å akseptere og som har etterlatt arr. Likevel har jeg også opplevd ting som har gjort vanvittig lykkelig, som har gitt meg følelsen av å være rik og som har gjort livet lystbetont og deilig. Stort sett gror sårene til. Livet har liksom en egen måte å finne balansen på. Du får det du kan bære. Eller er det sånn at du bare må bære det du får?

Et merkelig spørsmål, sier du kanskje? Men dersom du tenker over det er det kanskje ikke så merkelig likevel? Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at de var livet. Et treffende sitat synes jeg, som jeg tror mange av oss, med de kledelige furene i ansiktet en gang vil komme til å uttale. Tiden flyr og livet er sammensatt. Likevel er noen av oss mer utsatt for livets lærdom enn andre. Og noen får en lærdom de aldri riktig kan bearbeide. Det siste døgnet har mine tanker og min aller største medlidenhet gått til en liten familie her i nærområdet. De har blitt tildelt et sår som aldri vil komme til å gro. De fikk erfare det vi foreldre er livredde for og det aller største tapet vi kan forestille oss. De ble såret med en så sterk urkraft, at de aldri blir seg selv igjen, slik de en gang var. Skjebnen? Jeg vet ikke. En tåkefull morgen, sendte de datteren deres på skolen, uten å vite at hun aldri skulle få komme hjem igjen. Jeg antar at morgenrutinene kan være noen av de samme hos oss alle, travle og hverdagslige. Men hadde man visst hva livet hadde i vente, hadde man kanskje gjort ting annerledes? Heldigvis vet vi ikke. Men de sår som aldri vil gro, de er dype og de slutter aldri å blø. Denne familien har fått et sår som aldri vil gro. Et tap jeg bare kan forestille meg, at ikke på noen måte kan erstattes. Denne tåkete morgenen, som kanskje var rutinepreget og hverdagslig, vil aldri mer ha det fnugg av rutine og hverdag mer. Et fortærende minne. En blindvei i livet. Et angrep fra døden, for å fortelle hvor stor smerte vi mennesker kan utsettes, uten selv å bare dø hen. For det er sånn jeg forestiller meg den grusomme opplevelsen denne familien er blitt utsatt for. Så fatal og vond, at kun døden kunne ha lindret. Men livet byr på utfordringer og gleder, ikke enkle utveier. Livet byr på mirakler og tragedier, ikke på anbefalte reiser. Livet byr på det livet har å by på, og vi vil aldri ha noen forutsetning for å vite hva som kommer vår vei. Min apell i den sammenheng, vær lykkelig for de ting i livet som får deg til å smile. Vær til og med lykkelig for de ting som får deg til å gråte. Vekselvirkningene mellom latter og gråt kan vi mennesker stort sett bære. Vi har medvind den ene dagen og motvind den neste. Ikke la motvinden ta fra deg pågangsmotet. Glem aldri hvor sterk du er. Og når det er ekstra vanskelig, ta frem en aldri så liten tanke på hva denne familien er nødt til å gjennomleve. Takknemligheten er bare en vag skygge på livets landevei. Vi er så opptatt av alt vi ikke har tilgang på, alt vi muligens kan gå glipp av og de ting vi kanskje misunner andre. I dag er jeg ydmyk, takknemlig og redd. Fordi jeg vet hvor rik jeg er, og hvor mye man kan ta fra meg. Jeg akter likevel ikke å slutte å leve, men jeg akter heller aldri å glemme. I en honnør, til foreldrene til den lille jenta som mistet livet en tåkelagt morgen, ikke så langt unna her jeg bor, vil jeg aldri glemme hvor heldig jeg er, hver gang tulla mi kommer hjem. Våkner sunn og frisk. Smiler og er fornøyd.

Vi foreldre er så utrolig heldige som har disse små fantastiske menneskene i livet vårt. Mange av disse små har sikkert rukket å bli store også, og har små mennesker i livene sine som de er takknemlige for. Livets vekselvirkninger og uransakelige veier. Vi har fått oppleve ett av livets største mirakler, vi har fått lov til å møte oss selv i døra, vi har fått den ære av å bli foreldre. Midt oppe i krangelen om å få badet først, hvem som skal rydde og hva vi skal ha til middag – ikke la oss glemme det – hvor heldige vi er. Noen vil nemlig aldri glemme, at de et øyeblikk glemte den hverdagslige lykken, mens den fremdeles bodde hos dem. Jeg er ganske sikker på at mange mennesker med sår som aldri vil gro, kunne tenkt seg å oppleve et lite øyeblikk om igjen, som du og jeg hver dag tar for gitt. Som denne familien kanskje tok for gitt, frem til for bare veldig kort tid siden. Livet er vakkert, men skjørt. Vi lever i et samfunn om dagen, som gjør oss veldig opptatt av ting helt uten verdi. For hva er vel disse tingene vi omgir oss med, dersom vi mangler våre kjære i livet til å dele dem med? Jeg ber deg kjære leser, om å stoppe opp, trekke pusten og puste langsomt ut med magen. Se på livet du har bygget opp, og hvor mye det er verdt. Kanskje ikke i kroner og øre. Men forstill deg et lite øyeblikk, hva familien som opplevde det tragiske tapet mangler. Med sikkerhet ikke kroner og øre.

Da jeg leste om denne grusomme hendelsen i avisen, for jeg kjenner ikke familien personlig, ble jeg så utrolig lei meg. Dersom jeg skal være helt ærlig, gråt jeg litt. Jeg gråt for det tapet verden lider, ved at denne lille jenta ikke får bli voksen. Jeg gråt over tapet til søsken og øvrig familie av dette vakre unge mennesket. Men jeg kjente også en voldsom smerte langt inne i hjerteregionen, helt ubestemmelig av karakter, og jeg gråt for foreldrene som har mistet den helt elementære rikdommen foreldre er gitt, ved å ha barn i livet sitt. Jeg gråt av medlidenhet og av menneskelighet, for det er menneskelig å dele sorgen. Jeg deler sorgen over jenta som ikke rakk å bli tenåring. Jeg deler sorgen over såret som aldri vil komme til å gro. Jeg gjør det selv om jeg ikke kjenner familien personlig. Hadde jeg kjent dem, ville jeg ha gitt dem en riktig god klem. Jeg ville blåst på såret som aldri kommer til å gro, forsøkt å trøste, og jeg ville fortalt at jeg aldri kommer til å glemme. Deres skjebne gjenspeiler min aller største frykt. Kanskje din også? Det vi kan gjøre, du og jeg, som er så heldige å få barna våre hjem igjen, vi kan hedre jenta som gikk bort. Vi kan ta vare på øyeblikkene med barna våre. Være tilgjengelige. Være tilstede. Være kjærlige. Ikke minst takknemlige. For hver eneste dag er viktig, hver eneste dag er et minne og hver eneste dag er en gave. Vi vet aldri hva morgendagen bringer oss.

Ta vare på nuet, og ta vare på hverandre! <3